Lystyachtens hemmelighet

Kap. IV. Et slag i ansigtet

Undertiden er Stillehavet ret ut for Juan de Fucastrædet alt andet end fredsommelig og stille. Og endog en konge kan være sjøsyk.

De to tingene opdaget jeg næsten samtidig, skjønt det kan nok være jeg la merke til at havet skjøt ryg og slog sig vrangt, før det gik op for mig at der for sjøsyken ikke findes nogen persons anseelse. –

Ti minutter efter følte jeg mig svært litet som konge. Min jordiske tilværelse nærmet sig sin avslutning, bare det maatte gaa fort, saa der kunde bli en slut paa min elendighet.

Jeg maa ha stønnet høit, for nogen banket paa døren.

«Kom ind,» ropte jeg.

Kaptein Mallard traadte ind.

«Ønsker Deres majestæt noget?» spurte han.

«Hvis – hvis der findes nogen doktor –» sa jeg.

Han var borte øieblikkelig. Jeg hørte ham brøle 25ordrer ut, og kort efter blev døren aapnet igjen – og jeg fik det første glimt av dr. Michael Murphy.

Stor og sterk var han med flammende rødt haar, og skjønt han talte engelsk uten irsk akcent var der dog en bløt klang i stemmen som forraadte hans nationalitet, likesom ogsaa enkelte uttryk han anvendte fra tid til anden.

Han bukket efter alle kunstens regler, sa «med Deres tilladelse», og begyndte straks at ta mig under behandling.

«Stakkars liten fyr – stakkars liten fyr!» hørte jeg ham mumle ved sig selv.

Og jeg følte mig saa svak og daarlig, at jeg ikke mindet ham om at jeg var konge, og at jeg ikke var nogen liten fyr, da jeg var likesaa høi som ham, skjønt øiensynlig ikke saa sterk.

Efter nogen tids forløp faldt jeg i søvn, og da jeg vaaknet var det tusmørke, for solen var dukket under for at hvile i bølgerne der vest. Michael Murphy var fremdeles i kahytten og passet paa mig.

«Føler De Dem bedre?» spurte han.

Jeg satte mig op før jeg svarte. «Jeg føler mig oplagt til at sætte tillivs ti pund oksekjøt,» sa jeg.

«Godt! Udmerket!» utbrøt han og gned sig i hænderne.

«Nu vil jeg op og klæ mig,» fortalte jeg ham.

«Ønsker Deres majestæt jeg skal trække mig tilbake?»

«Nei, bli her,» sa jeg. «Jeg vil gjerne være tryg for at jeg ikke blir syk igjen.»

Jeg gik ind i badeværelset, tok en dukkert og klædte mig paa. Saa satte jeg mig i en krok av kahytten og tændte en cigar.

«Hvad er Deres navn?» spurte jeg doktoren.

«Michael Murphy, Deres majestæts hoflæge,» sa han.

26Jeg saa fort bort paa ham, øinene lo og moret sig.

«De synes at nære den opfatning at det er spøk dette, at jeg er en konge,» bemerket jeg.

«Aldeles ikke, Deres majestæt,» svarte han, og hans ansigt blev alvorlig.

«Naa, ialfald synes da jeg det,» sa jeg ærlig. «Sæt at De snakket fra leveren litt?»

«De mener, hvad jeg vet om den historien?» spurte han.

«Ja,» svarte jeg hurtig.

«Siden De nu bare har været konge en dag, og ikke er blit opdraget i et palads, kunde det saa ikke gaa an at De glemte etiketten litt og gav mig lov til at sætte mig og røke,» foreslog han.

«Saa gjerne,» sa jeg.

«De er en fornuftig gut,» bemerket han, idet han tændte sin cigar. «Jeg er dr. Michael Murphy fra London. – Richard Bellan var kaptein i den britiske flaate. Hans far reddet min far fra ruin, sendte mig til skole, gav mig en chance til at gjøre en liten smule ut av mig selv. Saa da Richard Bellan bad mig være med paa dette foretagende, følte jeg mig forpligtet til det.»

«Jeg forstaar,» sa jeg.

«Han kom til mig en dag for tre maaneder siden i London og fortalte mig en underlig historie. Den eiendommeligste del av den var at der i Seattle i de Forenede stater bodde en ung mand, som med fuld ret var konge og ikke visste det. – Vi skulde snappe op denne unge mand og føre ham til hans rike. De er den unge mand.»

«En mand kan ikke være virkelig konge uten ved arv,» svarte jeg. «En konge maa være av kongeæt. Min far tok mor og mig med til staterne, da jeg endnu var ganske liten. Mor døde snart. Far var jernbaneingeniør og blev dræpt ved et togsammenstøt. Jeg var da netop færdig med skolen og 27blev aldeles alene i verden, uten en eneste slegtning og med omtrent 200 dollars til at komme frem med. Jeg fik arbeide og begyndte at forsøke at slaa mig igjennem. Jeg er sikker paa at far ikke var nogen konge og ikke av kongelig byrd, hvordan kan saa jeg være konge?»

«Deres far visste ikke han var nogen konge,» sa doktoren mig.

«Og min bedstefar var kjøbmand i gamlelandet, før han gik konkurs,» fortsatte jeg. «Han var ikke nogen konge. Og min oldefar var kaptein paa en seilskute for hundrede aar siden og jeg har hørt litt av en sjørøver. De kan være sikker paa, at der ikke flyter kongelig blod i mine aarer, og disse folk har tat ganske feil.»

«Der er ikke nogen feiltagelse,» sa doktoren indtrængende. «Kan godt være, De ikke er av kongelig blod, men De er arving til et kongerike, som Deres forfædre vandt ved opdagelsens og erobringens ret. Det er alt jeg kan fortælle Dem om den sak. Der er dog flere eiendommelige ting jeg gjerne vilde si Dem, men jeg kan ikke. De maa bruke Deres vet.»

«Men –» begyndte jeg.

«Bruk vettet Deres,» avbrøt han. «Og la mig faa si Dem, unge mand, at jeg liker Dem og vil være ved Deres side, hvis der blir vanskeligheter.»

«De venter vanskeligheter da?» spurte jeg saa.

«De kommer ganske sikkert.»

«Og Bellan –?»

«En mand med en underlig karakter, og dog en god mand paa sit vis,» svarte han. «De har ingenting at frygte fra Bellan. Han vil kjæmpe for Dem om nødvendig. Han er ærgjerrig, en ivrig forkjæmper for magt og pragt og hofetikette.»

Michael Murphy reiste sig og gik henimot døren.

«Send bud efter mig, hvis De blir syk igjen,» sa han. «Og husk paa – naar andre er i nærheten, 28behandler jeg Dem som konge; naar vi er alene, behandler jeg Dem som en ung mand jeg liker og nærer beundring for, som min ven.»

«Det er en overenskomst,» forsikret jeg ham.

Saa skyndte han sig bort.

Jeg sat nogen øieblikke der i halvmørket og tænkte paa hvad han hadde sagt. Mine forældre hadde vundet et kongerike hørtes det ut til, og jeg var arveberettiget til det. Hadde kaptein Richard Bellan til hensigt at forestille mig for et eller andet land som dets konge, bruke mit nærvær som middel til at fremkalde revolution, omstyrte en regjering og anbringe mig paa en trone forat hans egen ærgjerrighet kunde bli tilfredsstillet? Denne idé tiltalte mig aldeles ikke.

Men ihvertfald var jeg nu forfærdelig sulten, saa jeg gik tversover kahytten og trykket paa klokken. Jeg hørte gongonen lyde, kaptein Mallard aapnet døren, og jeg fulgte ham til spisesalen.

Den laa badet i bløtt lys, som syntes at strømme ut fra væggene. «Kenturionen» var virkelig en vidunderlig yacht.

Min ensomme middag begyndte – saa storartet en middag som tænkes kunde. Ret fulgte ret med vekslende vinsorter. Jeg hadde aldrig spist slik en middag før. Midt under den syntes den ene side av salen at gli tilbake, og jeg saa ind i en anden stor sal med et piano ved væggen ret imot mig. En sortklædt pike kom ind, neiet dypt for mig og satte sig ved instrumentet. Hun begyndte at spille – og hun kunde spille.

Det var hverken lady Elizabeth eller hendes søster Grace.

Jeg spurte William Mallard, hvad den unge dame het. «Jeg har bare hørt hun bli kaldt Marie,» svarte han, «hun er en slags selskapsdame for lady Elizabeth og hendes søster.»

29I samme øieblik traadte lady Elizabeth ind og begyndte at synge for mig. Hun hadde en søt stemme, men der var den sorgfulde klang i den som jeg hadde lagt merke til, da hun blev forestillet for mig.

Hun sluttet sin sang, idet jeg sluttet min middag, og jeg gik ind i den anden kahyt og gav hende haanden.

«Tak for sangen,» sa jeg.

«Det glæder mig, at De synes om den, Deres majestæt,» sa hun lavt.

«La os sætte os,» foreslog jeg og førte hende hen til en sofa. Marie neiet og trak sig tilbake.

«De – De kan da ikke mene, at jeg skal sitte ved siden av Deres majestæt?» utbrøt lady Elizabeth.

«Jo da,» sa jeg, «hvis De da ikke har noget imot det?»

«Det er ikke det,» svarte hun hurtig. «Men en hofdame skal ikke sitte ved kongens side.

Ingen kan gjøre det uten hans dronning.»

«Men jeg har ingen dronning,» svarte jeg. «Sit her ved siden av mig; jeg vilde gjerne spørre Dem om noget.»

Der kom et uttryk av rædsel hendes øine; men hun satte sig ned paa sofaen.

«Det ser næsten ut som om De var ræd for mig,» sa jeg hende. «Jeg visste da ikke at en konge kunde være saa forfærdelig. De ser skræmt ut, naar jeg kommer i nærheten av Dem. Der var slikt et eget uttryk i Deres ansigt første gang jeg møtte Dem, og det er der nu ogsaa. Hvorfor det?»

«Jeg – jeg vet ikke – visste ikke jeg var noget andet end elskværdig.»

«Kanske De ikke liker mig?» foreslog jeg.

«Naturligvis liker jeg Dem, Deres høihet!»

«Vi er alene her, saa la os holde op med «høiheten» og være gode venner. – Vil De spille litt for mig?»

30«Det vil jeg gjerne,» svarte hun.

Hun gik hen til pianoet og satte sig. Det saa ut som var det hende en lettelse at komme bort fra mig. Hun begyndte at spille – og hun kunde spille likesaa godt som Marie. Jeg lænet mig tilbake mot puterne og iagttok hende.

Husk paa jeg var enogtyve og romantisk, i en haandvending forvandlet fra en kontorist til en konge. Jeg hadde aldrig i mit liv set en skjønnere kvinde end Elizabeth Bellan. Jeg saa paa hende og lyttet, mens hun spilte stykket tilende; da hun saa begyndte paa noget nyt, gik jeg hen til hende og stod og lænet mig mot pianoet med blikket fæstet paa hendes ansigt. –

Da hun var færdig, sa jeg: «Vet De, at jeg synes De er meget vakker?»

Det var en klodset kompliment, og hun rødmet heller ikke, hendes ansigt blev bare endnu hvitere.

«Jeg – takker Dem, Deres majestæt,» svarte hun.

«Hvis De hadde bodd i samme pension som jeg i Seattle,» vaaget jeg mig dristig ivei, «vilde jeg blit vanvittig forelsket i Dem og hadde ruinert mig ved at sende Dem blomster og æsker med sukkertøi. Men formodentlig hadde De vel sendt dem tilbake igjen.»

Endda rødmet hun ikke. Hendes hode bøiet sig fremover til jeg ikke længer kunde se hendes ansigt. Hendes fingre grep krampagtig om pianokanten.

Derpaa saa jeg taarerne begynde at falde.

«Du store himmel!» utbrøt jeg. «Jeg mente da ikke at saare Dem. Jeg bare forsøkte at si Dem noget pent saa godt jeg kan. Jeg har da vel ikke fornærmet Dem?»

Hun svarte ikke, men graaten rystet hele hendes legeme.

«Frk. Bellan, – lady Elizabeth,» stammet jeg, 31«vær saa snil at si mig, hvad der er iveien, om jeg har sagt eller gjort noget jeg ikke skulde. Aa vær saa snil – se op og si mig det.»

«De har – ikke gjort noget galt, Deres høihet,» hvisket hun. «En konge – kan ikke – gjøre noget galt.»

«Du store al verden!» tænkte jeg.

Jeg saa ned paa hende igjen.

«Vil De ikke være saa snil at si mig hvorfor De graat?» spurte jeg. «Se op og si mig det, er De snil.»

Jeg bøiet mig frem og la haanden under hendes hake for at forsøke at løfte den op saa hun maatte se paa mig. Og saa gjorde hun det pludselig, og der var en verden av sorg i hendes taarevætede ansigt.

«Hvad betyr alt dette?» bad jeg hende sagte, «si det.»

Hun var næsten hysterisk. Hun stod op og gik henimot mig som for at svare paa mine spørsmaal. Saa vaklet hun pludselig og jeg tok hende i mine armer.

«De er syk – jeg skal rope paa nogen,» sa jeg.

«Nei,» hvisket hun. «Tak, herre konge; men det gaar over – om et øieblik.»

Jeg kunde føle hvor hun skalv.

«Tilgi mig, Deres majestæt,» bad hun; «jeg tror jeg er – syk.»

«Skal jeg rope paa Deres selskapsdame?»

«Nei tak. Hvis De vil være saa venlig at hjælpe mig hen til døren –»

Med armen om hende forsøkte jeg at føre hende ut. Vi hadde ryggen mot spisesalen. Pludselig hørte jeg støi bak mig og vendte mig hurtig.

Kaptein Barrington stod midt i spisesalen og saa paa os. Han hadde knust en tallerken fra bordet. Hans ansigt var hvitt, øinene skjøt lyn.

Lady Elizabeth gled ut av min arm og løp 32gjennem kahytten og ut av døren. Jeg blev overrasket staaende hvor jeg var.

Hvorfor hadde kaptein Barrington sluppet ned den tallerken? Hvorfor hadde lady Elizabeth opført sig saa underlig?

Jeg gjenvandt min selvbeherskelse paa et øieblik og vendte mig mot spisekahytten.

«Vilde De træffe mig?» spurte jeg. Han kom hurtig ind i den større kahyt og gik hen imot mig.

«Ja, jeg vilde,» ropte han til svar.

Hurtig som lynet fór hans høire haand frem, og flatsiden av den rammet mig paa venstre kind saa kraftig at fingermerkerne sat igjen der.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Lystyachtens hemmelighet

Karl Henderson, en ung mann i Seattle, er lei av jobben som kontorist og drømmer om spenning og eventyr. Etter en hendelse på jobben går han ned til havna for å se på skibene, deriblant en stor lystyacht. Plutselig blir han overfalt og bortført. Når han kommer til seg selv befinner han seg ombord i lystyachten og blir behandlet som konge. Nå befinner han seg midt i både eventyr og spenning.

Spenningsromanen Lystyachtens hemmelighet kom ut i 1915 med undertittelen «Roman av Kaptein Seatle». Det kan være Rudolf Muus som står bak, det at den kom ut sammen med en tittel av Kassimodo (ett av Muus' mange pseudonymer), kan tyde på det.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1915 på nb.no.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.