Lystyachtens hemmelighet

Kap. VII. En ny kamp

Den skramme kaptein Barrington hadde git mig, hadde intet at si; kun gjorde den min skulder stiv.

Michael Murphy forbandt saaret og trak sig tilbake, og en tidlang laa jeg i køien og spekulerte paa hvad der var hændt.

En kvinde hadde vist skræk for mig, yachtens kaptein et flammende hat – og jeg ante ikke hvorfor. Var jeg da ogsaa frygtindgydende bare fordi nogen mænd gav mig kongenavn, jeg, som saa kort tid iforveien hadde været en fattig kontorist som blev blek og kold og skjælvende hvergang gamle Craddox glodde paa mig?

Jeg opgav det – som jeg hadde opgit alle mine andre forsøk paa at finde rede i alle disse flokete og besynderlige begivenheter.

Engang kom William Mallard ind i kahytten og la en ny uniform paa bænken under vinduet, mens han tok bort den som var oprevet og blodplettet.

«Sover De aldrig?» spurte jeg ham.

«Jeg skal avløses nu, Deres majestæt,» svarte han. «En anden tar min plads, mens De sover.»

Saa gik han, og nogen øieblikke efter var jeg i drømmenes land.

Ved midnatstid blev jeg vækket. Jeg satte mig op i køien. Fra dækket lød der rop, urolig, forvirret støi som fra et slagsmaal, mænds stemmer som skingret op i vrede og forbandelser. Jeg kunde 43høre lord Bellan rope ordrer, og en stemme, der mindet om kaptein Barringtons.

Jeg studerte paa, hvad der var paafærde. Forsøkte lord Bellan stik imot min befaling at henrette yachtens tidligere fører? Jeg fór op og klædte mig i en fart. Jeg utstøtte et høit skrik av smerte første gang jeg kastet venstre arm tilbake, for jeg hadde glemt mit saar; men ingen hørte det, støien deroppe overdøvet det.

Jeg slog ikke paa det elektriske lys, for maaneskinnet strømmet ind gjennem vinduet. Saasnart jeg var færdig, traadte jeg mot døren. Larmen var sterkere end før. Det forekom mig, at jeg hørte hugg og slag ned til mig. Maskinerne var stanset, og yachten drev med bølgerne.

Jeg dreiet dørvrideren om og saa ut i gangen. Manden som skulde ha staat vagt utenfor var der ikke, formodentlig hadde uroen lokket ham paa dækket.

Jeg skyndte mig gjennem gangen og op kahytstrappen. Jeg visste nu at der var kamp deroppe. Jeg visste, at kaptein Barrington var med paa det ogsaa, for jeg kunde tydelig skjelne hans stemme. Hvorfor laa ikke han i lænker? Var han undsluppet, eller var han ført paa dæk i en eller anden skummel hensigt?

Jeg stod paa dækket. De var alle forut, med undtagelse av en mand som stod paa broen og en anden ved rattet. Jeg styrtet ind i skyggen av en vindpipe, for jeg vilde gjerne orientere mig litt, før jeg blandet mig i kampen.

Der var et dusin matroser forut, og de syntes at være delt i to omtrent like store partier, som var i vild kamp, de slog løs paa hverandre med næverne eller hvad de fik tak i.

Og ret under lyset var kaptein Barrington og lord Bellan med jakkerne kastet, de styrtet mot hverandre, forbi, omkring, og slos med sverd.

44Dette var ikke nogen barnelek som den Barrington og jeg hadde drevet paa med. Her var to mænd som kunde bruke sine vaaben. Barrington var rolig nu og kjæmpet med al sin dygtighet. Der var ikke længer vanvittig raseri i hans væsen, men det bestemte forsæt at fælde sin motstander.

Lord Bellan gav slag for slag, avparering for avparering. Atter og atter gik de paa i vanvittig kamp, lyset gnistret i klingerne som de lekte med døden der i halvmørket, mens vinden pep over dækket, og yachten langsomt steg og sank paa dønningerne.

Et halvt dusin andre officerer og matroser stod i nærheten og saa paa. Jeg undredes paa, hvorfor de ikke forsøkte at gjøre en ende paa kampen, som ellers utvilsomt vilde bringe den ene av dem døden eller et alvorlig saa, hvis ingen grep ind.

Men de yngre officerer syntes rædde for at gjøre en bevægelse. Og jeg fik snart vite hvorfor.

«Grip ham!» hørte jeg lord Bellan rope.

«Grip denne mand – han angriper deres øverstbefalende,» skrek Barrington til svar.

«De lyver – jeg befaler her!» ropte lord Bellan.

Og det var grunden til at officererne bare saa paa. Det var et magtspørsmaal, hvor de intet kunde gjøre, før de visste, paa hvis side retten var.

Matroserne syntes snart at maatte faa en avslutning paa sin kamp, for et av partierne var slaat av marken. Fem mand laa omkring paa dækket, beseiret og færdige. En kjæmpet som en vanvittig mot det halve mandskap som forsøkte at faa bugt med ham.

«Grip denne mand!» ropte Barrington igjen, mens hans kaarde ustanselig svingedes.

Den sidste matros faldt om, og seirherrerne vendte sig om for at se sine officerer slaas. Ved Barringtons rop styrtet de frem, og paa deres optræden 45forstod jeg, at det var lord Bellans mænd som var blit slaat i den kamp paa dækket.

Barrington trængte voldsomt ind paa Bellan; den sidstes fot gled i en blodpøl paa dækket, og han faldt sammen. Fire mand var øieblikkelig over ham, men han kastet sverdet tilside og slog igjen, mens Barrington var trængt væk og ute av stand til at gripe ind.

Da fór nogen op, kommandobroen forbi mig som et lyn og saa over de kjæmpende mænd.

Det var Michael Murphy. «Stans dem – stans dem!» skrek han.

Han seilet ned paa dem, og hans svære næver svinget tilhøire og tilvenstre, mens slagene faldt som spark fra et mulæsel!

De fór op for at slænge ham væk, men han rev en revolver op fra lommen og skjøt en gang over deres hoder, og de vek tilbake. Men to av dem holdt lord Bellan ned mot dæk som fange.

«Hvad betyr saa alt dette leven?» spurte Murphy.

Kaptein Barrington traadte frem.

«Det betyr,» sa han, «at lord Bellan grep mig, denne yachts kommandant, og lot mig indespærre tvert imot al sjøretslig lov. Jeg blev befriet av nogen lovlydige mænd av besætningen, andre kom mig til hjælp, og det er lykkedes mig at fravriste oprørerne kommandoen ombord.»

«Oprørerne – sludder!» ropte Murphy. –

«Loven betragter dem som oprørere,» forklarte Barrington.

Han vendte sig mot de mænd som holdt lord Bellan.

«La ham reise sig,» befalte han. «Ta ham ned, spær ham ind, læg ham i jern og pas paa, at han ikke undslipper!»

«Og det vover De!» skrek lord Bellan, idet han kom sig op.

46«Naar De gjør opstand, maa De være forberedt paa at ta følgerne,» sa Barrington. – Han tilkaldte de yngre officerer, og nu da han var herre adlød de ham hurtig nok.

«Fængsle ogsaa de seks mænd som kjæmpet paa hans side,» befalte Barrington. «Umiddelbart efter vil vi saa ha en konferance i min kahyt.»

«De farer litt vel voldsomt frem nu,» sa Michael Murphy advarende til ham.

«Pas De Deres egne saker, min herre,» var Barringtons korte svar.

«De har rent mistet selvbeherskelsen, kaptein,» sa Doktoren. «La os alle snakke sammen om dette i kongens nærvær.»

«De synes at glemme,» sa doktoren, «at dette ikke er noget almindelig skib paa nogen almindelig reise. Vent nu litt og tænk Dem om. Hvad vil De saa gjøre?»

«Sandsynligvis vende tilbake til Seattle og avgi rapport til rette vedkommende.»

«Og hvad vil De saa rapportere?» spurte Murphy. «Hvis De sier dem sandheten, vil ingen tro den vilde historie. – Autoriteterne vil forlange en forklaring, vil granske tingen tilbunds.»

«Nok av dette! Jeg har kommandoen her, min herre!»

«Kan De end ikke gaa med paa, at lord Bellan har noget at si over Dem,» insisterte Murphy, «saa vil De kanske høre paa kongen.»

«Kongen er yachtens eier, men jeg er befalhavende her.»

«Det medgir jeg ogsaa. Kongen vilde ingen ret ha til at blande sig ind i Deres befalinger til mandskapet,» sa doktoren. «Men kongen har ret til at gi Dem ordre angaaende den havn De skal styre imot.»

«La gaa,» ropte Barrington. «Jeg hævder fremdeles min ret til at holde oprørere i lænker. Men 47jeg medgir ogsaa berettigelsen av Deres uttalelser. Jeg svor kong Karl hyldningseden, og jeg er i den ene sak rede til at adlyde hans befaling. Saa langt vil jeg ogsaa spille med i farcen. Hvis kongen sier fortsæt til vort bestemmelsessted, saa vil jeg gjøre det. Men lord Bellan skal ligge i lænker saa længe han er ombord i denne yacht.»

Jeg var noksaa forbauset over denne tale, det var jo kun faa timer si den han hadde forsøkt at ta mit liv, og jeg gjettet straks at han snakket som han gjorde bare for at komme forbi øieblikkets vanskelighet. Jeg tvilte ikke paa, at han vilde gaa sine egne veier, naar bare lord Bellan og hans mænd var vel indespærret nedenunder. Og jeg var ingenlunde sikker paa at det vilde være trygt at være i hans hænder.

Michael Murphy syntes kun delvis tilfredsstillet. «Hvorfor saa ikke vække kongen, og la os alle ha en konference i kahytten?» spurte han. «La han bestemme hvad der skal gjøres med lord Bellan og disse andre. Vi burde ikke ha uenighet ombord. Jeg tror hans majestæt vil støtte Deres stilling som yachtens kommandant. Han syntes velvillig stemt overfor Dem, da De blev anklaget for attentat mot ham.»

«Jeg vil ta imot ordre om kursen fra kongen,» svarte Barrington stivsindet, «men det er ogsaa det hele. Disse mænd skal med som fanger. Hvis kongen sier reis videre til vort bestemmelsessted, saa vil jeg gjøre det, min herre!»

«Saa, det vil De?» ropte lord Bellan, idet han traadte frem saa langt de to matroser vilde la ham faa lov. «Og hvorledes da, om jeg tør spørre? Kongen, De, ingen ombord paa denne yacht kjender vort bestemmelsessted – ingen uten jeg! Jeg alene vet hvor vi skal hen! Jeg alene vet hvor kong Karls rike ligger!»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Lystyachtens hemmelighet

Karl Henderson, en ung mann i Seattle, er lei av jobben som kontorist og drømmer om spenning og eventyr. Etter en hendelse på jobben går han ned til havna for å se på skibene, deriblant en stor lystyacht. Plutselig blir han overfalt og bortført. Når han kommer til seg selv befinner han seg ombord i lystyachten og blir behandlet som konge. Nå befinner han seg midt i både eventyr og spenning.

Spenningsromanen Lystyachtens hemmelighet kom ut i 1915 med undertittelen «Roman av Kaptein Seatle». Det kan være Rudolf Muus som står bak, det at den kom ut sammen med en tittel av Kassimodo (ett av Muus' mange pseudonymer), kan tyde på det.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1915 på nb.no.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.