[Del I, kap. 1]

7Laugets eldstemann gikk omsider en kveld til Gottfried Stein. Nu måtte han snakke med ham. Han hadde gruet sig for det i lang tid og han gjorde det også nu. Det hadde jo laget sig så underlig og så meningsløst at de aldri mere så hverandre undtagen i laugsmøtene, og der fikk de ikke snakket personlig sammen. Han hadde en bitter følelse av at Stein undgikk ham, og dog var han vokset op i hans hus, hadde gått i lære i hans verksted og på alle måter vært som hans egen sønn.

I den siste tiden hadde mange i lauget sagt til ham: «Hør nu, Wieman, du er den eldste, og du kjenner ham best, du har jo vært ham i fars sted. Kan ikke du gå og snakke med ham så han blir rimelig. Mannen er som omskapt, før var han blid og vennlig, nu er han besk og mannvond rent, og har alle sine forrykte idéer. Det kan ikke gå slik, og du er den eneste han hører på.»

Alt dette var så sant som det var sagt, men de andre kunde jo ikke forstå at det ikke var så liketil for Wieman. Det var ikke morsomt å føle sig forsmådd og satt ut av en manns fortrolighet når man hadde gjort ham alt det beste man visste å gjøre. Hadde ikke Wieman lov til å tenke som så, at jeg 8er ikke den første den beste, har ikke han bruk for mig så har ikke jeg bruk for ham? Det var kanskje stolthet og forfengelighet fra hans side som hadde stengt veien mellem dem, Gud forlate ham det i så fall, men han var en gammel mann og det hadde alltid vært så at de som hadde bruk for ham de kom til ham på sømmelig og skikkelig vis, og han trodde ikke at han da noensinne hadde undslått sig når han så at han kunde være til nytte. Men han hadde aldri kunnet med å trenge sig på mennesker, og når man nu var kommet i hans alder måtte man vel ha lov til å føle sig for god til det.

Det var en ting, men det var også meget annet som de ikke kunde forstå, alle folkene i lauget. Hvad visste de om Gottfried Stein? De visste jo ikke hvorfor Wieman måtte holde av ham og forsøke å beskytte ham hvor meget han så forandret sig og hvad han så fant på. Og når det kom til stykket: hvad hadde han egentlig gjort som skulde berettige Wieman eller noen annen til å trenge sig på ham med refsende og advarende ord? Det var ikke noe menneske forbudt å ha sine tanker og idéer, selv om de ikke akkurat passet alle andre. Og i hvert fall stod det fast at Stein var en dyktig mann og en bra mann. Det fantes ikke dyktigere skomakermester i byen. Han hadde arbeidet iherdig, han beskjeftiget to svenner og to læregutter i sitt verksted, han hadde lagt penger til side og gjorde rett og skjel til alle kanter.

Wieman gikk langsomt gjennem byen og hadde det ikke godt. Han blev så forbitret når han tenkte 9på disse unge karene, som ikke var tørre bak ørene ennu og allikevel tillot sig å sitte i laugskroen og snakke om Stein på den mest uanstendige måten. Skulde de ikke ha respekt for en slik mester i sitt fag! Disse unge, – hvad visste de om ham? Hadde de kanskje kjent ham fra han kom hit til byen, til Wiemans hjem og verksted, foreldreløs og fattig, hadde de sett hvor fint han skikket sig på alle måter og hvor glad og munter og godslig han var, slik at alle holdt av ham. De visste jo ikke engang hvordan han så ut som gutt og ung mann, et ganske annet menneske, pen og kraftig, med snilde, lyseblå øine. Og da han giftet sig første gang, – da var jo alle enige om at kjekkere og penere par kunde ikke stå for Herrens alter. Nei, det var bare velstand og glede, aldri trettet han med noen, aldri pukket han sin rett, både hans hjerte og hans hånd var åpne. Hvor var det blitt av den gamle, gode tid.

De unge knektene visste ikke om noe av dette. Det var oprørende å tenke på hvordan de hadde sittet og skjelt Stein ut. «Han er en narr,» hadde de sagt. «Han er opblåst og skal likesom være bedre enn oss andre, idioten! Han trur nå minst han er dommer slik som han legger ut om loven. Hils ham og be ham kysse mig i r…» Uanstendig tale! Men slik var disse unge. Og det verste var at de blev satt op av sine mestere. Hvor skulde de ellers ha det fra? Det var misunnelsens vederstyggelighet, han var for dyktig for dem og skulde ikke ha lov til å være utenfor det almindelige.

10Det var sent på eftermiddagen, et stille fint vær å vandre i og Wieman gjorde sig ingen hast. Men han var ikke lenger så redd for dette sitt møte med Stein. Han kom ikke som laugets eldstemann, han kom som Gottfrieds gamle, faderlige venn, og han skulde ikke optre som refser, det hadde han ingen grunn til. Han vilde bare komme, late som intet og la alt være som i gamle dager.

Da han var kommet så langt i sine tanker så han at han var i Steins gate. Den førte fra den store plass ved Mariakirke ned til havnen og var en travel gate om dagen; men nu i kveldingen var det stille, bare noen sjøfolk drev frem og tilbake. Stein visste nok hvad han gjorde den gang han blev mester og kjøpte sig gård her. På plassen ved Mariakirke og i gatene rundt omkring bodde mange av byens eldste familier. Nede i havnen lå skibskontorene, som ofte skulde ha storutstyr til sine folk, og sjøfolk trasket i store mengder forbi hans hus hver eneste dag. Wieman visste jo også godt at Stein hadde så meget å gjøre som hans verksted kunde overkomme, og aldri hadde noen hørt hans folk klage på ham, enda de hadde meget å gjøre, for han var rettferdig, og den som hadde vært på hans verksted hadde lært sitt håndverk.

Han gikk gjennem porten og kom inn på gårdsplassen. Nå, der så han da dette skuret som det hadde vært så megen snakk om i det siste. Det var jo så at Stein delte gårdsplassen med sin nabo, som var baker og het Schmidt. Og bakeren betraktet dette 11skuret som sitt og hadde brukt det i alle år, han satte ting der som skulde ut og inn fra bakeriet, som oftest stod der noen melsekker. Wieman visste ikke hvad det var for slags strid som nu var opstått mellem Stein og bakeren om dette skuret, men det blev i hvert fall sagt at Stein var kranglet og påstod at det ikke fantes noe dokument om at bakeren hadde rett til å ha skuret stående og at det ødela gårdsplassen. Wieman kunde ikke tro at det forholdt sig slik, hvad kunde dette stakkars skuret ødelegge? Ingen frisk mann kunde finne på å krangle om noe slikt.

Nu gikk han over gårdsplassen mot døren til verkstedet. Det begynte å skumre og han så at det var tendt lys der inne. De holdt altså på å arbeide fremdeles. I gangen var det den gode lukt av lær og bek; hvem kunde være gammel skomaker uten å elske den? Og ganske riktig: det lød forte hammerslag der inne. Han blev glad over å høre det: I et flidens hus som Steins kunde ikke noe vondt trives.

Han åpnet døren smilende og blev stående der nede en stund efter at han hadde lukket den. Ingen hadde lagt merke til ham så han hadde tid til å se sig om. Ja, det var et syn som gjorde ham godt. Alle satt bøiet over arbeidet, læreguttene beket store sjøstøvler, begge svennene sydde med tykk, seig tråd, – og lengst borte i verkstedet stod mester selv over det store tilskjærerbordet, lysene var tendt og han arbeidet ivrig, med sikker hånd og halvt lukkede, prøvende øine. Hvor fint og villig skar ikke kniven gjennem det tykke lær! Ingen snakket, ingen så op, – nei, 12her var alt som det skulde være, hvem våget å si noe dårlig om denne flidens mann, om denne dyktige mester?

Det var den eldste svenn som først fikk øie på ham. Han stanset sømmen og sa med høi, ung stemme:

«Godkveld og Guds fred, mester Wieman.»

Nu så også Stein op. Kniven skar ennu et stykke, så la han den fra sig, rettet sig og så forskende like på ham. Blikket var koldt, men han smilte da og kom langsomt gående ned over gulvet.

«Ja, godkveld og Guds fred, Wieman. Det var et uventet besøk. Nu stanser vi arbeidet for i kveld. Gå og få aftensmat alle sammen. Og dere gutter skal være i seng klokken ti. Presis seks imorgen tidlig begynner vi igjen.»

Det blev hastig opbrudd. Guttene bodde jo i huset og hadde kost der, de to svennene var begge gifte og bodde like i nærheten. Alle ryddet op efter sig og på et par minutter var hele verkstedet i orden; det var ikke vanskelig å se at de alle hadde lært hvordan de skulde innrette sig og spare tid. Så sa de høflig god natt og forsvant, en efter en. Stein skiftet klær imens og stod en stund og vasket sig over vannfatet borte i kroken av verkstedet. Alle de andre var gått da han omsider snudde sig og sa med et hemmelighetsfullt smil:

«Er det min faderlige venn eller laugets eldstemann som besøker mig i kveld?»

Wieman følte sig ikke trygg og visste ikke hvad han skulde svare. Han var også så optatt av å se på 13Stein. Han husket ham jo godt fra gammel tid og syntes ikke han før hadde opdaget hvor stor forandringen var. Hvor tynn han var blitt, – en ganske annen skikkelse! Og hans ungdommelige uttrykk var forsvunnet. Helt til han var over tredve barberte han sig, men så lot han skjegget vokse som det vilde, tafset og skittengrått i farven. Ansiktet hadde fått gusten farve. Men fremfor alt var det øinene; de hadde mistet sin friskhet, de hadde slik vennlig, blå farve i gamle dager, nu var de blå som is, og blikket hadde hverken glede eller tillit. Men Wieman hadde jo ingen grunn til å føle sig skremt eller redd. Han forstod at han hadde med en ulykkelig mann å gjøre som nu mere enn noensinne trengte hans hjelp og vennskap. Han sa:

«Det er din «faderlige venn» og ingen annen som besøker dig.»

Stein drog på sig sin jakke og gikk fort over gulvet, – han vilde skjule sitt ansikt, forstod Wieman. Stein sa:

«Det er som det skal være. For jeg er ikke hjemme for laugets utsendinger, men venner har jeg ikke for mange av. Nu går vi ovenpå og får oss et krus øl.»

Stein gikk i forveien ut i gangen og op den smale, mørke trapp. Wieman fulgte efter. Han var litt spent på å se det hele igjen. Det var adskillige år siden han sist hadde vært her i huset. Men i de gode, gamle dager vanket han her jo til stadighet, den gang da Steins første kone levde. Han kom til å huske henne så levende nu da han gikk op de kjente trappene.14Hun pleide å stå der oppe og ta imot ham, med åpen dør for at han skulde se bedre, og alltid ropte hun noe hyggelig med sin blide stemme. Han syntes han kunde høre henne, som om stemmen ennu levde i disse trange, mørke veggene. «Nei, men er det onkel Wieman som kommer! En sjelden gjest! Vi har jo ikke sett ham helt siden i forgårs.» Og så lo hun. Ja, det var en blid og god pike, elsket av alle mennesker for sitt smil og sitt humør. Den gang var det glede her i huset. De var så utrolig nygifte, hun og Stein, nygifte og unge, han var da vel ikke stort mere enn seksogtyve år og hun enda et par år yngre. Og begge var de vakre. Han var frisk og kjekk og bred, og han var litt av en laps så alle forstod at han gjorde sig til for henne. Og hun var frodig og pen hvad hun så hadde på sig. Hvad skulde det nu bety at hun skulde dø. Og på barselseng – sammen med dette nye lille liv som de begge hadde gledet sig slik til. Det hadde vel aldri vært sett i verden en mann som var mere stolt over å skulle bli far enn Stein. Og så skulde det gå så meningsløst…

Stein låste op døren til deres leilighet og ventet i døråpningen mens Wieman gikk inn. Ja, dette var jo stuen, men alt var forandret og omkalfatret her. Husket han ikke rent galt var det kommet nye møbler her også. Stein merket at han så sig om og ikke kjente sig igjen. Han sa:

«Ja, det er store forandringer her. Hun hadde mange ting med sig, Henriette, og de skulde ha plass, 15vet du. Men inne hos mig har jeg bare mine egne ting. Vi skal gå inn dit når vi har hilst på henne.»

Hun hadde hørt dem, for hun kom av sig selv ute fra det store kjøkkenet hvor læreguttene alt hadde satt sig til aftensbordet.

Wieman kjente henne jo fra før, særlig for noen år siden var hun av og til ute sammen med Stein når det var festlige laugskvelder. Hun likte å se ungdommen danse, sa hun til ham en gang, men selv hadde hun alltid holdt sig tilbake, og i de siste årene hadde hun omtrent ikke vist sig.

Wieman hadde god anledning til å se på henne, for til å begynne med la hun slett ikke merke til ham. Hun så bare spent på Stein, og det var jo ikke vanskelig å merke at hun var redd for ett eller annet, hennes øine var urolige og granskende, hennes store, nesten overfrodige skikkelse virket hjelpeløs som et genert barns og munnen beveget sig nervøst også når hun ikke snakket. Hun virket gripende på Wieman; nei, der var ingen lykke med henne, det hadde han ofte tenkt før, det var ikke som med henne, den første, det var ikke den riktige frodighet, den gode, sikre sundhet og glede. Og enda hadde han aldri sett henne slik som idag, – så hjelpeløs som et stort, klosset barn, så altfor stor for værelset, så altfor stor for sitt vesen.

«Jeg har fått en gjest, gamle Wieman,» sa Stein, og da først så hun på ham, plutselig uten sitt skremte smil, bare urolig og forskende. Og der var noe nytt 16i hennes øine nu, han visste ikke hvad det var, men det virket nesten som en trusel. Eller som en bønn i livsfare; han kunde ikke si hvad det var, og det varte også bare et øieblikk, så kom hun verdig og statelig imot ham og rakte ham sin hånd.

«Velkommen,» sa hun.

Nu var han blitt genert selv, merket han; han begynte å stavre i vei.

«Ja, her kommer jeg,» sa han. «En gammel venn ser dere aldri mere noe sted, ja, Stein ser jeg jo en sjelden gang men Dem…»

Da avbrøt Stein:

«Wieman og jeg setter oss inn til mig og snakker sammen, og så drikker vi vel et krus øl; ikke sant, Wieman?»

Hun forsvant ivrig og kluntet ut på kjøkkenet og Stein gikk i forveien for Wieman inn i sideværelset. Han tendte lys. Wieman hadde møie med å la være å rope op da han fikk se sig om. Var dette stuen hos en skomakermester? Det var ikke så meget velstanden som forundret ham, han hadde det bra selv og han visste jo at Stein satt godt i det, men det var alle bøkene! Han blev uvilkårlig andektig stemt; dette var jo som å besøke en lærd og ikke en håndverker. Ja, litt genert blev han også, som om han så noe litt skamfullt, det passet sig ikke så godt at en ulærd mann satt der og forsket og lot som om han var en studert, – og så var det det at nu så han jo at det ikke var grepet ut av luften når de unge i lauget stadig snakket om at Stein leste all verden og innbilte 17sig å være finere enn andre og likte å legge ut om ting som jevne folk ikke forstod.

Stein sa ingenting mens han tendte lys og ryddet på sitt bord, og Wieman blev stående der, nesten sløv av forundring, midt i døråpningen. Men han måtte gå inn, for nu kom Henriette med to store krus øl. Hun satte dem fra sig på bordet uten å si et ord, så på dem begge og gikk igjen.

Stein lukket døren efter henne og skjøv en stol bort til Wieman.

«Nu får du sette dig og kjenne om ikke Henriettes øl er godt,» sa han.

Så satt de der på hver sin side av bordet. De skålte sammen, men kom ikke i snakk. Wieman var genert; han syntes ikke at den mann som satt der overfor ham i dette fremmede, lærde rum var den samme mann han hadde kjent så godt før i tiden; og det forekom ham så vanskelig å gå løs på ham med spørsmål og nysgjerrighet selv om det var varmt vennskap og god hensikt som drev ham. Men pinlig var det også å sitte så taus og hjelpeløs når man engang var kommet her på besøk. Han var jo en gammel, ærverdig mann og ikke den første og beste.

Han tok sig nok en slurk av ølet og sa:

«Ja, din kones øl er godt nok, Gottfried. Men det ser ikke ut til at ditt humør er så godt som i gamle dager.»

Stein så ikke op da han svarte:

«Det er ikke alle gitt å gå omkring i evig glede og tilfredshet.»

18Nei, nei, det hadde nu Wieman ikke ment og heller ikke sagt. Men han blev litt ergerlig over den avvisende tone og sa: «Nei, min venn, det er et sant ord. Men du var da et av de mest tilfredse mennesker jeg har kjent; det glemmer man ikke så fort.»

Nu så Stein på ham med sitt isblå blikk og strøk sig ned over sitt lange tafsete skjegg.

«Snakk ikke om gamle dager, hvad tjener det til? De kommer ikke tilbake. Kom heller frem med ditt ærend. Jeg vet forresten hvad det er.»

«Nå,» sa Wieman og forsøkte å le godmodig, «så det vet du! Da vet du mere enn jeg selv. Ja, du kan kanskje fortelle mig det da?»

Stein så stadig så sterkt på ham at han holdt på å bli forvirret, og på ny tok han sin tilflukt til kruset med det gode øl. Stein sa:

«Du har alltid vært velkommen hos mig, Wieman. Du har vært en faderlig venn for mig fra jeg var gutt; stol på at jeg aldri glemmer det.»

Wieman blev nu rørt og glad.

«Det visste jeg nok,» sa han. «Og takk skal du ha for de ord. La oss nu…»

Stein avbrøt ham:

«Men jeg vet hvad jeg vet. Og hvis det er om Hemmel du vil snakke kan jeg si dig så meget at han har hatet mig helt fra den dag jeg blev valgt som bisitter før ham. Han har hatet både dig og mig av den grunn 19og påstått at du misbrukte din innflytelse for å få mig frem. Og han hadde nok ikke holdt sig i skinnet hvis det ikke var fordi han vet at jeg kjenner til noen av hans historier som kunde bli ubehagelige for ham hvis jeg snakket om dem. Men han venter bare på en anledning til å gjøre mig noe både han og de andre bandittene. Slikt skulde jeg kanskje være redd for! Nei takk! Og hvis det nu er bakeren og hans skur du vil snakke om kan du spare dig det også! Jeg skulde ikke si et ord hverken om ham eller skuret hvis det ikke var for det at han optrer som om han var i sin fulle rett! Men det er han ikke; det finnes ikke spor av dokument på at han har rett til å ha det fæle skuret stående på min gårdsplass. Jeg kunde hugge det ned i denne natt om jeg hadde lyst. Rett skal være rett. Slik er det. Men naturligvis sier alle bandittene til dig: Gå og snakk med ham du, for de regner med at jeg hører på dig. Det gjør jeg også. Men først og fremst hører jeg på rettferdigheten som har utpekt mig som sitt våben.»

Dette var de underligste ord som Wieman på lenge hadde hørt, og han måtte tenke sig om en stund før han kunde klare å si noe. Han hadde jo mest lyst til å bli sint og irettesette ham, det gikk ikke an å kalle laugsbrødrene banditter, han visste jo fra et langt liv at de var så hederlige og bra folk som noen i denne verden. Men hvad var det for selsomme ord han hadde sagt om rettferdigheten som hadde utpekt ham som sitt våben! Hvad han kunde mene med det 20forstod Wieman ikke, men han kunde ikke la være å synes synd på en mann som tenkte slike mørke tanker og sa slike gåtefulle ord, – og han følte at hvis han nu viste ro og vennlighet kunde han kanskje få det arme menneske til å åpne sig, – og da kunde han kanskje hjelpe ham. Han sa da stille:

«Jeg kjenner dig som en hedersmann og en dyktig mann i ditt fag, og du skal vite det at du aktes av alle. Og jeg tar dine ord alvorlig, du har aldri snakket tankeløst. Men vil du ikke forklare nærmere hvad det er du mener med det du sa om rettferdigheten.»

Stein satt lenge taus og så ned. Omsider reiste han sig, gikk bort til sin bokhylle og tok frem to tykke bind. Dem bar han bort til bordet. Han stod med hendene på dem, bøiet over dem ennu en stund uten å si noe. Wieman så at den ene av bøkene var bibelen, men derefter blev han optatt av å se på Steins skikkelse, så utmagret som den var blitt, – mon han led av en hemmelig sykdom?

Nu la Stein de tykke bind ved siden av hverandre og sa:

«Se her har jeg nu liggende på bordet de to viktigste bøker i verden. Alle andre bøker er ubetydelige og har ingenting å si. Men dette er kraftige bøker. Dem kommer ingen forbi så gjerne han vil. De er sterkere enn alt. De…»

Hans stemme var så unaturlig dyp og høitidelig at Wieman følte sig ille til mote og avbrøt ham, med flid så dagligdags i stemmen som mulig:

21«Den ene av dem er Bibelen, det ser jeg jo. Men den annen?»

Stein hørte ikke på ham, men fortsatte som før:

«Og den som tror han kommer utenom disse to bøkene han er en narr. Det finnes mange slike narrer. Alle vil vi helst slippe utenom dem og folk innretter sig som oftest som om de ikke var til. Og folk ler og fjaser og skulker unda og later som ingenting. Men disse bøkene kan ingen krenke! Ingen på hele jordens rund. For dette er rettferdighetens bøker.»

Ordene var uhyggelige og ennu mere uhyggelig var stemmen. Gamle Wieman følte sig et øieblikk svimmel, det var nu også dystert her og tungt å puste. Men han tok sig sammen og forsøkte til og med å spøke:

«Du skremmer nesten en gammel mann, Gottfried. Du snakker som du skulde besverge djevler. Den ene av bøkene er jo Bibelen, og den er menneskenes trøst, både i ungdom og alderdom, både i gode og onde tider. Og den annen er vel lovboken, kan jeg tenke, og den er vel ikke slikt et skremsel den heller, for den vil oss jo alle vel.»

Da så Stein på ham med sine isblå øine og han smilte hårdt og sa med forakt i stemmen:

«Ja, der har vi det. Slik tenker du og slik tenker folk. Men det sier jeg, at slik har ingen lov til å tenke. Jo da, det er lett nok å kalle den hellige skrift for menneskenes trøst og glemme at den er lovens ord.»

Nu hevet han stemmen og blev truende:

22«Guds egen lov. Du vet vel du at den blev gitt på Sinai berg i tåke og torden fordi den allmektige steg ned på jorden. Og ikke en tøddel kan der rettes hverken i tid eller evighet. Vil du benekte det.»

Nei, det kunde Wieman ikke benekte og heller ikke visste han hvad han skulde si, så han nøide sig med å riste på hodet.

Og Stein fortsatte:

«Nu er det nok av dem som sier at Gud har ikke ment det så alvorlig med sin lov. For frelseren kom jo med sitt glade budskap og dermed så tror alle at de kan gjøre hvad de vil. Men jeg vet at loven den gjelder den dag idag og ikke en tøddel er rokket. Og den andre boken her, – det er lovboken, ja, og der mener nu også folk at det er ikke så nøie med den. Men det hevner sig. Loven hevner sig på alle som krenker den. Intet er skjult som jo skal bli åpenbart, står det skrevet.»

Wieman var både imponert og rystet, men syntes han måtte forsvare sig, for han følte det som om han var angrepet, og han sa:

«Det er tydelig at du både har grublet og gransket. Meget har du oplevd og meget har du lært. Jeg har alltid forstått at du var en mann utenfor det almindelige. Men du bør vel vokte dig for å bli for hård. Også jeg husker et ord fra skriften og det lyder slik: «Dommen hører mig til sier Herren». Vi mennesker må vise fordragelighet og overbærenhet. For vi er alle født med et syndig hjerte. Og aldri har nu skriften 23forbudt oss å bære over med hverandre og elske det som er vakkert og godt her i verden.»

Stein viste utålmodighet mens han hørte på dette og hans ansikt uttrykte både forakt og medlidenhet da Wieman hadde snakket ferdig. Hvad han nu sa satte Wiemans tålmodighet og overbærenhet på en hård prøve:

«Ingen kan forby dig å tenke slik. Jeg har svevd i den samme villfarelse selv. Men nu vet jeg bedre. Jeg var en forfengelig narr en gang og trodde jeg hadde krav på å være lykkelig. Men i den skole hvor jeg har vært der har jeg lært noe annet enn det tøv du forteller mig. Nu er jeg renset og lutret. Og det kan du hilse alle og si, at Gottfried Stein er en farlig mann som folk skal passe sig for. Jeg har lært å elske rettferdigheten over alle ting, den strenge ukrenkelige rettferdighet. En slik mann er jeg som står her foran dig og da kan du selv forstå at jeg er en farlig mann.»

Ja, det var en hård prøve. Skulde Wieman virkelig være nødt til å finne sig i å høre at det han satt her og sa ut av sitt lange livs erfaring og sitt hjertes godhet var tøv? Ennu var ikke det det verste, men det kolde hovmod, denne grusomme selvrettferdighet som opfylte Stein, den var ond og uutholdelig. Måtte man ikke la en slik mann seile sin egen sjø, hvem kunde overvinne denne triumferende hårdhet og kulde, hvem kunde utdrive denne hovmodsdemon av hans hjerte? Det var bare en ting som formildet ham, – det var 24hvad han sa om den skole han hadde gått i. Det visste jo Wieman at det hadde vært en hård skole, – og for alt det tunge Stein hadde oplevd måtte han forsøke å ha vennskap for ham tross alt.

Men dersom han nu gikk herfra uten å være kommet lenger da hadde han jo intet opnådd. Galt kunde når som helst bli verre, for det var han nu ikke mere i tvil om, at Stein, om han enn både var en dyktig og en klok mann, måtte regnes som besatt. Og hvor farlig var ikke hans besettelse! Wieman følte at det vilde komme til å skje uhyggelige ting hvis denne galskap skulde få utvikle sig hos ham uten motstand.

Og da besluttet han sig til å sette inn hele sin alders og erfarings autoritet. Denne mann der bent overfor ham var nu allikevel den samme som han hadde tatt sig av både med kjærlighet og tukt da han som tretten års gutt blev lærling i hans verksted; – ja, nu husket jo Wieman, og måtte smile ved tanken, at han engang hadde grepet knekten i løgn og måtte tukte ham med riset. Men ellers hadde jo gutten Gottfried vært snild og medgjørlig så intet annet enn vennlig alvor var påkrevd i hans opdragelse. Sannelig, det måtte vel ennu sitte så megen respekt igjen i ham for en faderlig venn at det kunde lykkes å få ham bort fra all denne kolde uhygge.

Wieman pekte på Steins stol og sa:

«Sett dig.»

Og han vant nu straks en liten seier, for med et forandret uttrykk i ansiktet satte Stein sig uten videre ned. Og Wieman fortsatte med kraft i stemmen:

25«Du taler om den skole du har gått i og jeg vet at det har vært en hård skole. Og det undskylder meget. Jeg skal heller ikke gjøre dig din byrde tyngre ved å komme med bebreidelser. Men så meget vil jeg si for din egen skyld, at hvis du ikke tar dig i vare kan du komme op i store vanskeligheter på grunn av den selvrettferdighet som opfyller dig. Vårherre vil noe godt med alt han sender over et menneske. Forsøk å finne frem til det og pass ellers som hittil ditt arbeide med dyktighet. Så skal du se at du får din glede tilbake. Men å innbille sig at skjebnen skal ha utpekt dig som en rettferdighetens vokter og en tuktens svøpe, – ja, det er så urimelig og fryktelig en tanke at jeg er rent forferdet her jeg sitter. Jeg sier så sterkt et ord at det kan bli til galskap hvis du ikke passer dig. Vi er jevne, almindelige folk begge to og ingen av oss må fordriste oss til å tro at vi har større opgaver enn å passe vår dont, øve rett og skjel til alle kanter og glede oss over at det går oss vel.»

Det var mere enn Wieman hadde sagt på én gang så langt tilbake han kunde huske og han var tilfreds med sine ord og forstod nesten ikke hvor han tok dem fra. I sin iver hadde han ikke lagt merke til at Stein var blitt dødlignende blek og at han var begynt å skjelve over hele kroppen. Nu reiste Stein sig på ny, stadig rystende, og til å begynne med kunde han ikke snakke ordentlig, han bare stammet:

«Du, du, du,» sa han, og med stor møie fikk han tilføiet: «Du håner mig. Frist mig ikke! Du, du, du…»

26Wieman var allerede så forferdet at han ikke visste hvad han skulde gjøre, han hysset på ham og verget hjelpeløst for sig med begge sine hender som om han var redd for et overfall. Men han kunde ikke stanse Stein som nu var blitt like gloende rød i ansiktet som han før var blek og plutselig snakket flytende og forbitret, ja, med en indignasjon og glød som om han var en av den store boks profeter:

«Forsøk ikke å ta min opgave ifra mig! Nei, nu faller min respekt for dig! Våger du ikke å snakke til mig som om hele mitt liv skulde ha vært forgjeves! Jeg sier dig at jeg har lidt meget, og jeg har tatt lærdom av det og brukt min tid og ikke menget mig med dere over ølkrus og snakk. Men si du hvad du vil. For nu i dette øieblikk tar jeg avskjed med dig, herefter eksisterer du ikke i mitt liv! Du som kaller dig min venn og ikke vil forstå at jeg har rustet mig for en stor gjerning som livet har utpekt mig til! Store ting skal skje, og du kan ikke hindre mig, for herefter skal vi bare møtes i lauget og jeg ber dig nu forlate mitt hus!»

Ja, her var alt tapt, og Wieman var bare glad over å forlate dette hus; en mere forsmedelig time hadde han aldri tilbragt noe sted og aldri hadde han heller følt en slik skrekk for et menneske. Han reiste sig fort fra sin stol og gikk mot døren. Der stanset han et øieblikk andpusten, og hørte da ilsomme, tassende skritt over gulvet inne i stuen, og han forstod at konen hadde stått og lyttet. Han så ennu en siste gang inn over dette halvmørke rum med de mange 27bøker, de to store rettferdighetens dokumenter på bordet og denne gale mann med glødende ansikt og isblå øine. Det var uhygge over uhygge.

Han fikk åpnet døren og han gikk over stuen som nu lå i tusmørke og ut på gangen hvor det var så mørkt at han ikke kunde se for sig, så han blev stående for å venne sine øine til mørket.

Da var det noen som rørte ved ham. Han blev så skremt at han holdt på å rope, alle hans sanser sviktet ham der i mørket, var det et dyr og hvad var denne underlige lave lyd? Men det var jo et menneske som hvisket til ham, han hørte tett ved sig en skremt stemme, og nu skimtet han også konens store, kluntede skikkelse.

Hvad var det hun sa? Han lyttet anspent og han syntes hun hele tiden gjentok det samme, op igjen og op igjen. Omsider hørte han det:

«Jeg får ingen barn. Jeg får ingen barn.»

På ny og på ny.

Da forstod han. Ja, han forstod mere enn han i øieblikket kunde gjøre sig rede for. Det rørte ham så usigelig at denne store kvinnen nu stod her og klaget Steins og sin egen hemmelige nød og vilde han skulde kjenne den før han på en så forsmedelig måte gikk ut av deres hus. Det bekreftet for ham noe som han aldri hadde tenkt, men som han syntes at han alltid hadde visst, noe som vel var årsaken til at onde mennesker og onde handlinger i denne verden alltid mere hadde vakt medynk og fortvilelse hos ham – og så sjelden forbitrelse.

28Men hvad skulde han si til dette menneske som stod her på den mørke gangen og hvisket og hvisket den samme setning? Han fikk ingenting sagt, for mens han stod og tenkte på det gikk hun tilbake mot døren, han så det utydelig, og hvisket nu litt høiere:

«Jeg kommer og snakker med Dem en dag. Kanskje jeg skulde reise tilbake til landet.»

Og før han kunde svare på det var hun lydløst forsvunnet inn i stuen.

Så famlet Wieman sig forsiktig ned den mørke, trange trappen.

Det var skjønt å komme ut igjen; luften var mild og tusmørket som nu hadde senket sig over byen var bløtt og gjorde alle ting så fordragelige og nære. Ja, det var godt å være ute igjen i disse gatene som han kjente fra den evighet tilbake da han var barn. Han stanset og pustet begjærlig inn luften, denne svake blest fra havnen som blaffet lunefullt og lekende opover gatene. Han hadde hatt det godt her, og når han tenkte på alt det spøkelsesaktige han hadde sett og hørt der oppe i Steins hus da syntes han at han først nu forstod hvor meget ondt han var blitt forskånet for.

Men nettop dette at han hadde hatt det godt i sitt liv og fått lykke til å vende selv det onde til det gode, gjorde at han nu måtte angre sine bitre tanker overfor Stein. Hvorfor lot han sig forskrekke? Hvorfor lot han sinnet løpe av med sig? Han kunde aldri opgi Gottfried Stein, aldri ophøre med å forsøke å hjelpe ham. Kunde han noensinne glemme det bønnfallende 29fortvilelsens brev som han fikk fra sin barndomsvenn Paul Stein, Gottfrieds far? «Jeg vet det lakker mot slutten, skrev han, og er glad at jeg snart skal befries fra min sykdom. Men gutten er i mine tanker både natt og dag. Hvad skal det bli til med ham når jeg forsvinner og han står alene i verden, uten mor og far? Jeg har ikke engang klart å spare sammen så mange penger at han kan leve av dem noen tid. Litt er det, men vel ikke stort mere enn at han kan komme frem til dig og bringe dig en smule erstatning for at du tar dig av ham. Ja, for du er min eneste tilflukt, gamle venn. Jeg vet du har ingen sønner selv, bare to døtre, har du skrevet til mig. Nu ber jeg dig at du må ta Gottfried til dig som din egen sønn. Da vet jeg ham i gode hender, og Vårherre skal lønne dig for din godhet. Han er en bra gutt og har vært mig til stor glede, om den enn har vært blandet med bekymring fordi fremtiden er så uviss. Skulde han nu ha fått sin fars urolige og ømtålige sinn så opdra ham du, som selv er en så velsignet stø og sindig mann, til tålsomhet og stadighet så det kan gå ham godt. Og jeg sier på ny at Vårherre skal lønne dig, gode venn.»

Kunde han noensinne glemme disse bønnfallende ord fra en døende venn? Heller ikke kunde han vel glemme hvor megen glede han hadde hatt av denne gutten som kom som sønn i hans hus og lærling i hans verksted, viste så rike evner og et så medgjørlig og hengivent vesen.

Wieman følte så merkelig sikkert at Gottfried Stein 30var truet av en stor fare og at all forandring i hans vesen kom av at livet hadde fart hårdt frem mot ham. Han skulde hjelpe og beskytte ham av all sin kraft, og aldri mere skulde det skje at han lot sinne og utålmodighet løpe av med sig om Stein var aldri så urimelig. Hadde livet gitt ham, gamle mann, så meget godt, så var det jo for at han til gjengjeld skulde være noe for dem livet hadde henvist til ham og smålig fornærmelse måtte ikke finnes hos ham.

Med disse tanker og denne beslutning gikk Wieman hjem til sig selv. Det trøstet ham også at konen hadde lovet å besøke ham. Sammen skulde nok de to finne ut hvordan de skulde hjelpe Stein og avverge de farer som truet ham.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.