31 Skomakermester Gottfried Stein snakket så sjelden med mennesker at det foruroliget ham når det en sjelden gang hendte. Han var i stort oprør da Wieman var gått. Det ergret ham at han hadde vist sin gamle venn og velgjører ut av sitt hus; det var ikke overlegent gjort. Han visste jo at Wieman var gammel og ikke hadde betingelser for å forstå ham. Og dessuten måtte Stein innrømme at han hadde gitt efter for en ubevisst trang til å imponere, ja likefrem mystifisere oldingen; dette med Bibelen og lovboken på bordet og han selv mørk og dyster over dem, det var jo nesten litt humbug, nei, det var ikke bra.
Men Stein hadde jo også hatt sin hensikt med det, og det moret ham at han nu så sikkert kunde vite at han hadde opnådd den. For nu trodde jo Wieman at han var gal og han vilde komme til å sette det rykte ut blandt alle laugsbrødrene. Det kunde jo bare more en mann som visste at han var den eneste kloke blandt dem, den eneste som forstod adskillig mere enn sitt håndverk. Og trodde de for alvor at han var gal så lot de ham i fred til hans time kom.
Men i kveld hadde Wieman brutt hans fred. Gid han aldri var kommet! Nu hadde det vært stille i ham så lenge. Han syntes at han var kommet frem. 32Og når han så sig tilbake så han alt i store omriss og redselen var forsvunnet fra det. Men hvad kunde Wieman forstå av det? Han hadde ikke vært i opover. Ham hadde skjebnen bestemt til et mildt og stille liv. Visst hadde livet bruk for menn som ham, han gjorde meget godt, det fantes ikke ondt i ham, han var en blid patriark, han hadde levd i fred og skulde gå i sin grav med fred. Men det var ikke slike menn skjebnen valgte når den skulde utrette noe. Nei, da gikk det ikke så fredelig for sig. Den mann som blev utpekt av skjebnen han var som et tre i storm på åpen mark. Ingen storm hadde rast gjennem Wiemans liv. Og derfor skulde oldingen holde sig borte fra en mann hvem skjebnen hadde utvalgt og herdet med så ubarmhjertige midler at Wieman vilde gått til grunne av det.
Dette sa Stein sig selv, men det beroliget ham ikke. Han var forbitret over denne sin uro. Hvad var meningen med at denne gamle mann skulde få lov til å komme hit til ham og vekke et oprør i ham som han hadde vært forskånet for så lenge at han trodde den onde tid var forbi? Han hadde jo bruk for sin fred og sin kraft. For hver dag som gikk strevet han sig frem til større klarhet og sammenheng, snart skulde han stå frem for verden og slå sitt store slag for den rettferdighet han hadde opdaget og som menneskene i tankeløshet og uvidenhet så skammelig lot hånt om. Han hadde betalt dyrt for sin fred. Han følte sig sikker på at han var kommet frem, men det var også fortjent, for hvem hadde en så fortvilet tung 33vandring bak sig. Det var jo et under at han ikke blev liggende der i dødsskyggens dal, at han slapp frelst fra dette sted hvor all redsel var samlet. Kvelende dunster steg op fra hete sumper, giftormer slanget sig over den tørre grunn, og det fantes ikke en eneste kilde å leske sig ved, for jorden var gold. Men han hadde trosset disse dødsrikets kvaler. Blodig og forrevet, utpint av sult og tørst hadde han dog hatt kraft til å krype på sine knær opover den steile skråning. Og underet var skjedd: efterhvert begynte det igjen å spire liv omkring ham, ja, en dag følte han det som om han støtte på en ilende, skumhvit strime av levende vann og han kunde stille sin tørst og svale sitt ansikt. Det var den gang han skimtet rettferdigheten, den første åpenbaring av den eviges rettferdige visdom.
I slike billeder måtte han tenke på det, for skulde han vel, nu da han var fremme, forgifte sig selv ved å huske det slik som det var. Ingen vilde vel rive sine sår op når de først var grodd, og ingen som med sine siste krefter hadde skapt orden i sitt liv vilde vel frivillig ødelegge den.
Men nu var allikevel hans uro vakt. Han forstod at det nok ikke var for ingenting han blev så oprørt over den gamle Wieman, skjønt han ikke vilde det og efterpå skammet sig over det. Men dette hans oprør gjorde ham redd: var den ikke sikrere, hans fred? Han vilde jo komme ut i større stormer enn dette, og hvordan skulde det gå ham da? Hans angst var at det kanskje ikke skulde holde det han hadde 34bygget op i sig selv og sitt eget liv. Skulde det rakne i sømmene, var det bygget på sand, skulde dets fall bli stort når stormene brøt mot det?
I denne uro var det da at han ennu en gang begynte å se på sitt liv og sig selv. Hvor ofte hadde han ikke gjort det før her inne i dette rum, som var hans tilflukt, vidne både til hans elendighet og til hans seier. Ingen forstyrret ham her, det var belønningen for dagens arbeide, for håndens flid, at han kunde trekke sig tilbake hit hver kveld med sine tanker og bøker og store planer. Nu skulde planene ligge ennu en kveld mens han som en forsynlig mann gjennemgikk sitt hus og forvisset sig om at det var sikret mot fiender og farer.
Det var smertelig arbeide, men det gikk lettere enn han hadde tenkt, lettere enn noen gang før, han merket at han var kjentmann, ja, han høstet lønnen for at han før ikke hadde skånet sig for noen møie, for noen lidelse. Og han var kommet så langt at han syntes han var helt ovenpå og kunde hengi sig til glede og takknemlighet da han for annen gang denne aften blev avbrutt, forstyrret: hans kone kom inn til ham. Det hadde aldri skjedd før at hun forstyrret hans aftener her inne, men nu gjorde hun det. Det var ikke så lenge efter at Wieman var gått, det var bare en time efter, og allikevel var han nesten ferdig. Det viste best at det ikke lenger var så vanskelig å gjennemgå alt det som var hans liv, det var blitt enkelt som et håndverk hvis grep han kunde nesten 35uten tanke. Alt sammen var blitt overskuelig og alle hemmeligheter kunde han tyde.
Men så kom hun.
*
Slik var det han så sitt liv og slik gikk det for sig da hun kom og forstyrret ham:
Han kom hit til byen fra bergene syd i landet. Hans mor døde så tidlig at han bare så vidt kunde huske henne, – og da han var tretten år døde også hans far. Fra denne sin barndom husket han best alle sine vandringer i fjellene, – ja, når han tenkte tilbake på denne fjerne tid, som var blitt ennu fjernere fordi han måtte reise derfra og siden hadde bodd her i Nord-Tyskland – da syntes han at han i grunnen bare hadde oplevd én stor ting: synet av den veldige avstand fra tind til avgrunn. En gang da han hadde ligget lenge syk og han så styrtet avsted opover fjellskråningene kom han til å se ned, – og han blev svimmel. Han hadde ikke oplevd det før og det fylte ham både med forundring og skrekk. Han følte at avgrunnen var sugende og farlig. Og han forstod at det var en fare han måtte motstå. Avgrunnen var hans fiende, og hans lykke var det å kunne gå høit her oppe i fjellene, lett som om han svevde, sikker på foten, uten angst og måle den svimlende avstand uten selv å bli svimmel.
Siden kom han bort fra fjellene, men denne veldige, svimle avstand hadde han siden sett i selve livet. For 36han var blitt slynget ned i avgrunnen. Det var skjebnens eget verk. Den røvet ham for alt som han elsket. Det skjedde så fort at han ikke fikk tid til å forstå det. Hans hustru Maria blev syk nettop i de dagene da hun ventet deres første barn. På mindre enn et døgn døde hun. Og det barn hun fødte var også dødt.
Slik var det at han blev slynget ned i avgrunnen. Før den tid hadde han ikke visst hvad ulykke var. Han levde inderlig tilfreds i sitt enkle liv, uten tanker, for hvad skulde han vel tenke på? Var han ikke sund og frisk? Kunde han ikke sitt arbeide ut og inn, bedre enn de fleste, tjente han ikke gode penger så han hadde alt det han trengte og kunde se fremtiden trygg i møte, var han ikke en glad svenn ved drikkebordet og i vennelag, vel likt av alle, og fant han ikke verdens herligste pike og elsket de ikke hverandre med hele sin ungdom. Det var flid og tilfredshet i verkstedet, rangel og morskap med vennene, og det var stolthet og glede hver dag ved eget bord og hjem og vellyst i hennes armer. Og mere enn det: den tid kom da det var sikkert at han skulde bli far, han skulde bli far.
Da var det at skjebnen slo. Det var jo umulig for ham den gang å vite at skjebnen med det slag utvalgte ham. Og hadde han visst det vilde han ha hatet den, det offer vilde ingen gi selv for den største opgave; han vilde vel ha sagt: du har tatt alt ifra mig, og du er overmektig så jeg kan ikke en gang protestere, men kom ikke og fortell mig at det er skjedd til mitt beste, for det er en blodig og skammelig hån.
37Skjebnen sa det heller ikke. Ingen og intet talte til ham i de dager. Han var alene i verden. I mørket kan man intet se, og derav kom det vel at denne tiden, de dagene da han var lammet så han ikke engang visste at verkstedet og arbeidet ventet på ham, de var forsvunnet fra hans bevissthet, de var bare gjemt i hans blod som minnet om en grufullt svimmel forgiftning. Men det kom andre dager da tanker og nerver og alt i ham var åpne og ømme som friske sår. Da oplevde han bare sig selv, og som i tåke så han menneskene som kom og gikk, fulle av trøst og gode ord og rike på tårer. Og da de to kister blev senket i jorden, den store og den lille, da hatet han alt i livet slik at han syntes han måtte dø, også han. Men i alt det som den gang opfylte ham av utrolige og syke tanker, – den tanke å utslette sitt eget liv hadde aldri opstått hos ham. Underlig nok! Hadde han allikevel hemmelighetsfullt følt at livet skulde bruke ham, begynte han å skimte en mening, forut føle sin opgave? Det kunde han ikke svare sig selv på. Han visste bare at det gikk lang tid, lang, lang tid i lidelser og fornedrelser som det ikke var nødvendig for ham å huske nu, – hvad skulde det tjene til, han hadde jo kjempet dem ut og var blitt frelst.
Plutselig talte skjebnen til ham. Det var efter en våken natt da han hadde våndet sig på sitt leie og alt hans blod hadde skreket efter den døde i den ville lengsel som trosser all avstand, selv dødens. Nettop da det lysnet av dag hørte han skjebnens ord:
38«Du har mistet din lykke. Du har selv sviktet et menneske og tatt lykken fra det. Hvor lenge vil du glemme det?»
*
Hvad var nu det for tale?
Hvem kunde huske det? Hvilket menneske i denne verden gikk omkring og husket ting fra så langt tilbake, ting som aldri hadde vært alvorlig ment, ting som da forekom i enhver manns liv, en spøk, en ungdomslettsindighet, et eventyr. Ødela man hele hans liv av den grunn? Hvad var det for umenneskelighet å huske og gjengjelde slikt på en måte som var verre enn døden? Nei, med den siste rest av fornuft som han reddet gjennem sin ørkenvandring måtte han avvise det. Han vilde ikke høre skjebnens stemme.
Men den hadde nu engang talt, og hvad den hadde sagt kunde han ikke glemme. Kanskje det ikke var så helt galt allikevel. Han kom ikke fra at han straks visste hvad den siktet til. Enda han ikke hadde tenkt på det i mange år så visste han det straks.
Og så begynte han langsomt å tenke rettferdighetens tanker. Han kalte det altså lettsindighet og eventyr og han hadde kunnet glemme det i mange år. Men han var jo ikke alene om det som dengang hendte. Hadde han ødelagt hennes liv? Hvorfor hadde hun ikke latt høre fra sig på alle disse år? Når han intet hørte fra henne måtte han jo tro at også hun hadde glemt det og levde sitt liv uten tanke på ham.
39Men han blev ikke ferdig med det. Han hadde jo lovet henne ekteskap. Og han hadde brutt sitt løfte. Det kom han ikke fra. En mann som hadde forført en kvinne og derpå forlatt henne og brutt sine løfter til henne og bygget sitt nye liv på denne løgn og sjofelhet, – kunde han vente at det skulde gå ham godt. Kunde han gjøre krav på å få bevare sin lykke?
Det oprørte ham, han kunde ikke forsone sig med den tanke at en slik liten ting i hans liv skulde få lov til å ødelegge alt, selv om det var en dårlig ting. Og var det da så sjofelt når alt kom til alt?
Det var slik at han i sine unge dager pleide å vandre omkring på landet når han hadde fri. Det eneste han hadde å innvende mot sitt håndverk var at han ikke fikk luft; efterhvert som uken skred frem lengtet han mere og mere efter åpen mark og himmel og den friske bris ute over slettene. Hver lørdag gikk han avsted så snart han hadde spist middag, vandret i mange timer, overnattet hvor det kunde falle sig, vandret på ny hele søndagen og kom hjem sent søndag kveld, lemster i kroppen, stupte i sengen og sov en dødlignende søvn inntil arbeidet begynte mandag morgen.
Dette var i påsken. Og det var selve den hellige påskeaften det hendte. Ung var han, men en voksen mann, og for lenge siden var trangen til kvinner våknet i ham. Det hadde ikke vært så vanskelig å tilfredsstille den trang, det var piker nok i havnen, men han var trett av dem, det var jo ikke slik han 40hadde tenkt sig kjærlighet, det fantes jo ganske andre eventyr i verden.
Ved solefall påskekveld kom han vandrende forbi hennes lille gård. Han hadde ikke tenkt sig inn dit, men da han skulde gå forbi innkjørselen stanset han av gammel vane for å se hvad det var for slags gård. Og da så han henne. Hun stod i døren til det hvitkalkede lille huset og stirret ut over det flate land, som lengst ute gikk i ett med hav og himmel. Det måtte være magi i den kveldstunden, en trolldoms virkning av lys og stemning, for han var i samme stund betatt som aldri før i sitt liv, forvisset om at her møtte han sin skjebne. Hvad kom det av? Hun var vakker, en frodig, men slank pike og gyllen i huden. Men som hun stod der med solen i ansiktet og stirret ut over verden var det en slik lengsel i hennes blikk som om hun ikke kunde bære sin ensomhet lenger, men nu bad alle gode makter om å sende den som en gang skulde komme til henne og dele hennes liv. Da var det han visste at den som skulde komme til henne det var jo ham. Han hvisket det for sig selv med en gutteaktig henrykt kriblen i kroppen: nu kommer jeg, her er jeg!
Alt virket jo som om det var bestemt på forhånd. Der bodde denne unge kvinne sammen med sin mor som var håpløst syk og snart måtte dø. Hennes far var død for lenge siden og gården hadde de forpaktet bort. Hvad hadde hun så å gjøre der på denne store, store sletten ut mot havet annet enn å lengte og vente? Pleie sin mor, stelle haven, lengte, vente.
41Underlig hemmelighetsfullt og uvirkelig forekom ham nu alt det han hadde oplevd der i disse par døgn. Alt var stille, de snakket sammen, men lavt, hviskende, da kvelden kom gikk de rundt i huset og på gården i mørket og de tendte ikke lys, og da natten kom var de sammen, elsket hverandre begjærlig, men kunde ikke se hverandre. Det var som om hun hadde ventet ham, hun hvisket det jo også triumferende: Jeg visste du skulde komme, jeg visste du skulde komme…
Ja, alt var som forut bestemt, og allikevel blev alt galt. Den gang forstod han ikke meget av hvad det var som gjorde at han blev skremt av henne og bare ønsket å komme sig bort, og siden, det måtte han innrømme, hadde han helst villet glemme det. Han hadde følt et skamfullt ubehag som han ikke visste kunde finnes i denne verden. Og om det egentlig var på vegne av henne så blev det i hvert fall også hans, og det gjorde ham feig og lumpen, det fikk ham til å lyve og flykte.
Var det det at hun ikke gjorde noen motstand? Han syntes jo først at det var som det skulde være. De hadde begge lengtet efter hverandre, de forstod begge at de i hverandre hadde funnet den de hadde ventet på, – –men allikevel: hennes plutselige hengivelse var så altfor voldsom. Det var ingen spenning, ingen erobring. Det var en kvinne som klamret sig til ham som om hun aldri mere vilde slippe ham. Han husket at han den første natten, da det begynte å bli morgen, forsøkte å trøste sig med at dette var et 42eventyr, en herlig oplevelse, men det nyttet ikke, redselen hadde alt tatt ham: du kommer aldri fri, himmelske makter – skal dette vare hele mitt liv.
Men det blev verre dagen efter. Han var mett og vilde helst løpe, men hun var der hos ham, øm og lykkelig. Og inne i en stue lå hennes syke mor. Hun tok ham med dit inn. Det gamle, tærete menneske stirret på ham med feberøine, et brennende, mistroisk blikk, og hun sa ikke et ord.
«Det er min forlovede,» sa datteren.
Men moren svarte ikke, lykkønsket ikke, smilte ikke, hun bare stirret og beveget lebene, men uten en lyd.
Og de var sammen en ny natt, men da visste han det alt: han vilde flykte. Imorgen måtte han jo allikevel gå, og aldri mere skulde han tilbake til denne kvinne. Ingen makt i verden kunde tvinge ham til det. Og det trøstet ham at hun var så klosset og hjelpeløs at når han var forsvunnet kunde hun ikke få fatt på ham mere, hun kom ikke til å plage ham.
Hvorfor sa han det ikke til henne straks, hvorfor lot han henne tro at han elsket henne, at han skulde komme igjen og hente henne og gifte sig med henne? Var han redd for hvad hun kunde finne på? Var det det at han ikke kunde beregne noe med dette menneske som han ikke forstod fordi hun ikke lignet noe levende vesen han hadde truffet? Han visste ikke hvad det kom av at han nu for første gang i sitt liv opførte sig som en banditt, han som hadde så god orden i sitt liv og hadde lært å avsky løgn. Han måtte 43lyve, han måtte, på ny og på ny, love henne å komme igjen, forsikre henne om sin kjærlighet. Hennes store, lykkelige, hjelpeløse smil fylte ham med selvforakt, men han måtte ha vært en djevel, det koldeste og mest ubarmhjertige vesen i verden om han hadde kunnet tåle å se henne når han fortalte at han aldri vilde komme igjen, at han ikke tålte tanken på å se henne igjen, at han bare lengtet efter det øieblikk da han skulde gå fra dette forheksede sted for alltid. Han løi helt til det siste øieblikk. Ennu en gang var han inne og hilste på moren og møtte hennes forskende, mistroiske blikk. På ny omfavnet han Henriette, dette barn i en frodig kvinnes skikkelse. Så gjorde han sig fri og gikk, vinkende, bedrøvet i ansiktet, jublende i hjertet. Å, å være på landeveien igjen! Det var bedre enn alt han hadde oplevd. Ja, det var deilig enda han følte det slik at han på to dager hadde oplevd større skam enn før i alle sine år. Han pilte avsted over landeveien i denne blanding av skam og glede. Du skulde hatt pryl, sa han til sig selv, du skulde ha hatt en omgang juling så du hverken kunde sitte eller stå.
Men han lo av henrykkelse. Og syngende kom han tilbake til byen.
*
Hvor godt han hadde sørget for å glemme henne! Det gikk tre år og han kunde ikke huske at han i den tiden hadde tenkt på henne en eneste gang. Han hadde begravd minnet om henne dypt i sitt blod. Der levde hun som en viden han en gang for alle hadde 44tilegnet sig, men han lot aldri mere sin bevissthet få vite hvor han hadde den fra.
Om han ikke hadde villet glemme for ubehagets skyld så måtte han jo glemme for sin lykkes skyld. For den annen gang da hans instinkt talte løi det ikke. Da viste det ham den eneste kvinne han hadde elsket i sitt liv, og den eneste som det var verd å elske. Når han så hvad mennesker kalte kjærlighet måtte han ofte tenke at skjebnen som hadde tatt alt ifra ham hadde vært gavmild allikevel. I den tiden da Maria og han levde sammen ante han intet om alt det grufulle som skulde skje, alt var fullkomment. Og selv om det var forsvunnet så var det allikevel hans eiendom, bevart i ham.
Uten at han nesten visste av det var alt avgjort mellem dem. Han hadde jo kjent Maria Eimer i mange år. Hun var repslagerens datter, og ikke alene sydde familien sitt skotøi hos Wieman, hvor han var svenn den gang, men de bodde også i den samme gaten. Hun var et par år yngre enn han og han hadde sett henne stadig, sett henne leke, hørt henne le og snakke, fort og andpusten, aldri i hvile, alltid optatt, blid, fort, en unge. Repslageren var en adstadig hedersmann og syntes nok at hun var for livlig, også moren småskjendte litt, men ingen kunde være sint på henne, for det fantes ikke ondt i henne, det himmelbarn! Han så på henne slik som alle andre så på henne, et yndig vesen, et barn hvem ingen kunde tenke på å krenke, ikke en gang i hemmelighet begjære, og han merket ikke at hun blev voksen. Nei, 45det var sikkert at han hadde aldri tenkt på henne som kvinne, et vesen man kunde begjære. Med en kvinne som kunde elske forbandt han alltid noe stille, hemmelighetsfullt, farlig, en motstand han skulde overvinne og tvinge til underkastelse, forvandle til hengivelse.
Og så plutselig, det var en tidlig høstaften, så han Maria stille. Hvad hadde hun for ærend i verkstedet? Han husket det ikke, hun kom jo så ofte. Wieman var ute, de andre holdt på å gå, selv satt han og arbeidet og så ikke op. Men så merket han at noen så på ham. Han løftet hodet. Det var Maria. Hun satt aldeles stille på en stol et stykke fra ham, hun hadde et nytt uttrykk fordi hennes ansikt var i ro, blikket hadde denne hemmelighetsfulle lengsel, som alltid vakte ham, han så at hennes unge modne kropp var en voksen kvinnes, at hennes hud, på armene, i ansiktet, var gyllen og varm, og da hun merket at han så på henne blev hun redd i blikket og blussende rød. Hun så bort, så sprang hun op og vilde løpe ut av verkstedet. Men da var han fortere enn henne, fortere enn sin tanke, for da på et eneste øieblikk visste hans instinkt alt. Han brydde sig ikke om noen ting, han merket jo godt at læreguttene og de andre svennene gjorde store øine og lo forlegent, men han nådde henne og fikk i hvert fall avtalt at de skulde gå en tur sammen. Den turen gikk han med skomakerforklæ på sig. Og da den var forbi var de forlovet.
Da blev det gang i livet. Han fikk laugets tillatelse 46til å nedsette sig som mester og han gjorde det med gamle Wiemans velsignelser. Det gikk godt, alt gikk godt, alle mennesker var vennlige og blide; hele denne nordtyske byen som han blev sendt til da hans foreldre døde, fordi hans far hadde vært venn av Wieman, og som han den gang kom til med en klump i halsen av redsel for alt det fremmede, nu lå den for hans føtter og kronet alt han gjorde med velferd og lykke. Ja, livet hadde tilsmilt ham.
*
Kunde han ikke bære sin medgang? Var det derfor den var blitt tatt fra ham? Han visste i hvert fall ett: at han blev ikke hofferdig og overmodig, han var altfor lykkelig til det. Og det som livet hadde gitt ham var nettop det han begjærte, noe annet eller noe mere ønsket han sig ikke, derfor var han i stille likevekt og glad for hver ny dag. Han hadde tenkt meget på dette og på alle andre mulige årsaker til sin ulykke, og han avviste den tanke at han var blitt så forvent at han ikke kunde bære motgang, og derfor blev tatt i denne strenge skole. Han kunde godt klare motgang og møte vanskeligheter, det hadde han rikelige krefter til og han hadde aldri vært redd. Hadde det vært hensikten å opdra ham med motgangens tukt da vilde vel også livet ha nøid sig med det. Men livet gjorde noe annet, det tok alt, den kvinne han elsket, hans håp om å bli far, alt som han bygget på. Ingenting var tilbake, ikke en gang noe å arbeide for.
Men visste han i det hele tatt at det var noen mening med det? Hvordan kunde han vite det? Var 47noe annet hendt enn at et menneske var død? Det døde stadig mennesker og alle betydde de vel noe for andre. Kunde han ikke huske bare fra sin egen tid der i byen alle de meningsløse dødsfall, unge mennesker som skulde begynne sitt liv, familiefedre, hvis hustru og barn satt igjen i fattigdom og fornedrelse, ja, hadde det ikke av og til vært slik at det blev stille og knuget over hele byen når døden hadde vært ute og hentet sig bytte? Fantes det ikke stadig kriger i verden? Gikk det ikke farsotter over landene, og kom ikke med korte mellemrum misvekst og hungersnød og krevde sine offer? Hvad mente han med å tro at skjebnens slag skulde ha en særlig hensikt når det rammet ham?
Nei, hemmeligheten var den at det ikke fantes noen mening i det som skjedde. Men han vilde ikke huske sine syke tanker fra denne tid. Når han satte sig op mot livets mening og Guds styrelse, når han la verden for hat og foraktet menneskene, da var det jo rimelig at han sank i fortvilelse og fornedrelse. Han skulde en gang gjøre regnskap for denne tid som for alt annet i sitt liv, og han måtte bruke sine år til å forbedre dette regnskap. Han måtte bare være glad over at han ikke den gang blev utstøtt i det ytterste mørke, livet opgav ham ikke, skjebnen talte til ham.
Han hadde omsider lystret. Men det var ikke lett for kjød og blod å lystre den befaling han fik. Han visste jo straks hvad skjebnen siktet til da den sa at han hadde ødelagt et menneskes lykke. Han hadde 48ikke tenkt på Henriette i de årene som var gått, men hun var ikke langt borte i hans bevissthet. Da nu skjebnen tvang ham til å tenke på henne skapte det motbydelighet i ham. Han syntes ikke han kunde se henne klart, ikke som et menneske, det hadde vært hekseri i de underlige tause dagene der ute, fulle av syndig vellyst med en villfremmed kvinne. Han hadde ikke noe menneskelig inntrykk av henne, det var bare brunst, det var bare blodets hemmelighetsfulle, skamfulle viden. Og denne blodets erindring beruste ham ikke lenger, lokket ham ikke, nei, den avskrekket ham, den var motbydelig. Han kunde ikke gå til henne. Han vilde heller dø enn leve resten av sitt liv sammen med henne. Kunde han ikke den gang så kunde han ennu mindre nu, han som hadde elsket Maria og levd i den fullkomne lykke, – han kunde ikke, han kunde for sitt liv ikke gå til denne kvinne og fremby sig selv som et offer for sine brutte ungdomsløfter.
Hvem visste dessuten at han hadde tatt lykken fra henne? Hvad var det for en påstand? Han hadde lokket henne og gitt henne løfter, som han ikke holdt, det var så, men hun hadde jo ikke vært vanskelig å lokke. Han var ikke overtroisk, han trodde ikke på hekseri og besettelser, han levde allikevel i året 1830 og hadde lest såpass at han ikke delte slik mørkeloft innbilning, men underlig var det, han stanset jo som trollbundet utenfor hennes gård den kveld og straks, som ved en besettelse, var hans blod betendt og hele hans vilje besluttet på å eie henne. Var det hans 49skyld? Hvis skyld kunde det være? Hun hadde i hvert fall ikke motstått ham, det var sikkert både overfor Gud og mennesker. Og heller ikke hadde han hørt et ord fra henne siden. Han skrev til henne og sa det måtte være forbi og at han elsket en annen kvinne, så stor hederlighet hadde han, men hun svarte aldri. Hadde det gjeldt hennes liv og lykke da vilde hun vel ha gitt lyd fra sig, forsøkt å overtale eller tvinge ham.
Skulde han nu uten videre gå til dette mennesket, som han ikke hadde hørt fra på år og dag og hvem han bare forbandt med den dypeste skamfølelse i sitt liv, – gå til henne i anger og bot og med bønn om tilgivelse og med tilbud om ekteskap? Hun måtte jo bare le av ham og tro han hadde tapt sin forstand.
Slik verget han for sig og nektet å lystre. Denne indre strid i ham vakte ham til live igjen, nu gjaldt det jo noe på ny, det var allikevel ting han ikke vilde gå med på å bruke restene av sitt liv til, så høit verdsatte han det dog midt i sin elendighet.
Og rettferdighetens tanker var begynt å virke i ham. Det var strenge tanker, som gjennemskuet hans utflukter og ikke tok hensyn til hans lyst eller ulyst. Det var nu han lærte rettferdigheten å kjenne, og jo mere han hatet den med kjød og blod, desto mere måtte han bøie sig for den i sin tanke og beundre den i sin ånd. Den sa: hvad angår det dig at hun ikke har bebreidet dig dine løgner og brutte løfter? Hvad hun føler ved ditt svik, det aner du ikke og det 50er hennes sak. Men det angår dig at du har vært bedrager overfor henne. Hvordan det går med henne, det behøver du kanskje ikke tenke på, men det er nødvendig å tenke på hvordan det skal gå med dig selv og hvem du selv er og vil være.
Da han var begynt å tenke rettferdighetens tanker følte han sin store opgave i livet. Det tok tid før han klart kunde se den, men han kjente hver dag at den virket i ham. Han var utvalgt. Han hadde følt et kall. Efter hvert forstod han jo også hvad slags kall det var; han var forvisset om at det skulde komme en anledning, en plutselig begivenhet som tvang ham frem for å vidne om rettferdigheten, vekke den gnist av rettferdighetens ild og lys som slumret i alle mennesker. Ham selv hadde skjebnen vakt ved så hårde midler, og intet i livet skjedde hensiktsløst og forgjeves.
Når han nu forsket i Bibelens ord så han jo at det var ikke først og fremst kjærlighet og nåde de handlet om, slik som mennesker slapt trodde, – nei, de handlet om rettferdighet, om Guds lov. Det var lovens evangelium.
Forferdet leste han det ord at intet er skjult som jo skal bli åpenbaret. Nei, ingen kunde skjule sig for den allvitendes øie og ingen kunde undgå hans rettferdighets arm.
Så meget forstod han den gang omsider. Motstrebende forstod han det. Og han sa til slutt at det for hans egen skyld ikke var noen vei utenom. Skulde han ikke gå til grunne i selvforakt og leve under bann 51av hellig vrede, da måtte han gå til henne og tilby henne nu å holde det løfte som han den gang brøt.
*
Mere gledesløs hadde han aldri vært enn da han begav sig på vei. Han gikk på sine ben nu som den gang og tenkte på det ufattelige at han var den samme mann som vandret her den samme vei, fri og lykkelig, bare for noen år siden. Den samme mann, og allikevel skulde han aldri mere bli den samme. Det var strengt som rettferdigheten selv: at det som livet skrev i et menneske, det kunde aldri viskes ut.
Da han kom til gården var han i en slik angst for å møte henne at han ikke kunde holde sig opreist. Han skalv over hele kroppen, og sveden haglet fra hans panne. Han holdt sig fast i porten mens det sortnet for hans øine. Han forstod ikke hvordan han hadde klart å komme frem til døren og banke på … Og så var det forgjeves! Hun bodde ikke der mere. Nye folk eide gården og de kunde bare fortelle ham at da Henriettes mor døde hadde hun solgt gården og flyttet derfra. Hvor hun var kunde de ikke sikkert si, men de hadde hørt at hun var reist til en liten by ved den polske grense og der skulde hun drive noe slags forretning. De tilbød ham natteplass, men han sa nei takk, nei, når han kunde undgå det skulde han ikke for noen pris tilbringe en natt i dette hus. Han husket lukten i værelsene og følte det som en ufortjent lykke at han skulde slippe noensinne mere å gå dit inn.
52Skulde han kanskje slippe nu? Han hadde kanskje gjort sin plikt og kunde gå tilbake til sin ensomhet?
Nei, det var en annen lære han nu fikk. Mens han vandret tilbake til sitt hjem følte han sig plutselig grepet av uro: tenk om han ikke traff henne! Forundret måtte han spørre sig selv hvad det nu gikk av ham. Var nu alt forandret, lengtet han efter henne? Eller var det bare at han ikke likte å ha gått forgjeves? Ingen av delene, men nu forstod han at han var redd for ikke å få anledning til å opfylle rettferdighetens krav. Han hadde gått hit ut fortvilet, som om han var det lam som skulde føres til slakterbenken. Han følte det som om han bragte det tyngste offer. Han forstod ikke at det offer han skulde bringe var skjebnens gave til ham, hans mulighet for å vinne tilbake et ordnet liv. Han hadde forstått rettferdighetens vilje, men det var med ulyst han lystret den. Først nu da han ikke visste om livet vilde gi ham anledning til å lystre den forstod han at det gjaldt hans eget velferd, ja, det var det eneste som kunde bety noe for ham. Mens han før bare motvillig hadde bøid sig for rettferdigheten blev det nu hans lengsel å tjene den og gjøre dens vilje.
Han besluttet å finne henne. Og da han kom tilbake tok han sin mestersvenn for sig og fortalte ham at han hadde et viktig ærend, måtte gi sig ut på reise og ikke kunde si når han kunde være hjemme igjen. Det kunde kanskje bare vare noen uker, men det kunde også komme til å vare noen måneder. Nu overlot han ledelsen av verksted og forretninger til 53ham. Det var et stort ansvar. Svennen forstod det, takket for mesters tillit og lovte å gjøre sitt beste. Og allerede neste dag begav Stein sig på vei.
*
Så lang reise hadde han ikke vært på siden han som barn blev sendt fra fjellene i Syd-Tyskland, hvor han var født og vokset op, hit til den gamle nord-tyske fristad og Wiemans verksted.
Han drog østover. Han hadde utrustet sig med penger, kunde kjøre med postvognene og ta inn på herbergene, men sin vane tro vandret han mest til fots. Overnattet gjorde han også som det best kunde falle sig, gjerne i høilader. Ofte gikk han om natten og sov så ut over formiddagen ute i fri luft. Stadig måtte han tenke på hvor alt nu var forandret fra før i hans liv. Hvad vilde ikke dette ha vært for et eventyr for ham før i tiden. Å se sig omkring på frie vandringer, treffe nye mennesker og la tilfellet råde var det beste han hadde visst. Nu hadde han det nok også godt, men det kom ikke av at han streifet fritt omkring, uten mål og med, det kom tvert imot av at han stadig hadde et mål for sin vandring og at det hver ny dag var spennende om han skulde nå det. Alt det han møtte og så, landskaper og byer og mennesker, – det så han som gjennem et slør. Han kunde både snakke og le og spørre folk ut, men det var fjernt fra ham alt sammen, for han var ikke lenger fri og åpen for livet, det merket han tydelig; hvordan kunde han komme ut over denne spenning han levde i, denne uro og motsetning: at han gruet 54sig for den dag da han kanskje skulde se henne igjen som for sin dødsdag, og samtidig gledet sig til den dag da rettferdigheten dermed skulde skje fyldest som patriarken Moses til å få se det forjettede land.
Han gikk og han gikk. Han holdt ikke regnskap med tiden og han var ikke nøie med sitt utseende. En morgen, da han hadde overnattet i et gjestgiveri, kom han til å se sig selv i speilet og kjente sig nesten ikke igjen. Hans skjegg var vokset, og han var blitt mager. Nu ja, det var vel som det skulde være, han kunde ikke pleie sin forfengelighet på slik en reise, og hvorfor skulde han gjøre det? Hans liv var forandret til ugjenkjennelighet, og han var selv forandret. Underligst var det å se at han hadde brede strimer av grått hår i skjegget. Så han begynte å bli en gammel mann! Var det ikke igår at han ennu var en yngling?
Eftersom tiden gikk blev han engstelig. Han nærmet sig den polske grense, men hvor han kom og hvem han spurte var det ingen som kjente Henriette Kahns navn. Var det mulig at han hadde gått forgjeves? Han kunde ikke tro det, men angsten satt i ham. Hvem hadde lovet ham at han skulde rekke frem til sitt mål, det var vel like mulig at han en gang måtte vende hjem med uforrettet sak, og hvordan det da skulde gå ham kunde han ikke tenke sig. Nei, nu kunde han ikke tenke sig det. For han følte med forunderlig indre visshet at hvis han bare fikk sonet sin brøde og opfylt rettferdighetens krav, da vilde et nytt og rikt liv begynne for ham, og han 55higet efter å få begynne det, men fant han ikke frem da kunde han ikke se liv foran sig, da måtte han åndelig dø og gå til grunne.
En aften efter en lang dags vandring under en lav, grå himmel og isende nordensno falt han sammen, overmannet av håpløshet. Han orket ikke mere, han hadde ikke krefter igjen. Han kunde ikke en gang skamme sig over sin egen umandighet, men han brast i gråt, han hulket som om han var et barn og hadde gått sig vill. Da gråten stilnet begynte han å be. Han bad at Gud som hadde vakt viljen til rettferdighet og soning i ham nu måtte komme ham i møte og ikke støte ham ut i det ytterste mørke på ny. Han forstod at rettferdigheten var streng. Men han var villig til å bøie sin vilje og hele sitt liv under den. Han hadde jo følt det slik at Gud hadde en opgave til ham og vilde opdra ham til den i sin hårde skole, men hvis han nu ikke vant frem og hvis denne opgaven, som han bare syntes han kunde skimte som en strime lys langt borte, hvis den blev tatt fra ham, da måtte alt være forbi, for han orket ikke mere. Gud visste jo selv at han talte sant, at det gjaldt hans liv. Nu måtte han få et tegn.
*
Hvem kunde nekte at han fikk det tegn han bad om, ja, at han blev bønnhørt helt og fullt? Han kom den neste dag vandrende inn i en landsby, han var uthvilt og følte sig ved bedre mot enn på lange tider. Derfor så han også sine omgivelser tydeligere. Han la merke til at det var mange jøder på dette sted, og 56han gikk og tenkte på dette Guds utvalgte folk som nu var fordrevet fra sitt land fordi det hadde satt sig op mot Guds vilje, og blev skydd og foraktet av alle fremmede folkeslag. Når den hellige rettferdighet kunde straffe et helt folk så hårdt, hvad kunde da et enkelt menneske forlange? Han husket sine egne formastelige tanker om at alt som skjedde i denne verden bare var tilfeldigheter, meningsløst og uten hensikt. Slik kunde det se ut for den som var slått med blindhet, men den som hadde øine å se med, han måtte jo merke Guds finger og rettferdighetens vilje overalt. Ja, det stod nok ved makt det ord at enn ikke en fugl faller til jorden uten Guds vilje.
Han gikk i disse tanker mens han ivrig så sig om. Og da var det han så Henriette Kahns navn over et lite butikksvindu hvor det var utstilt både klær og matvarer.
Nu oplevde han et øieblikk av den største forvirring. Han var fremme! Gud hadde bønnhørt ham! Hans første innskytelse var også den i sitt hjerte å takke den allmektige som hadde styrt hans skritt hit. Hans vandring hadde ikke vært forgjeves, han var kommet dit hvor hans nye liv skulde begynne. Det skulde jo være jubel og lykke.
Ja, hans ånd gledet sig, men ennu var ikke hans legeme uttæret nok til villig å lyde hans høiere vilje. Han blev stående der midt på veien som lammet. Også hans glede var lammet. Ennu en gang protesterte alt i ham, hele hans manndom, mot å gå inn til denne kvinne og binde henne til sig for resten av 57livet. Så lenge han var på vandring hadde han bare følelsen av å gå mot et fjernt mål, og jo vanskeligere vandringen blev desto mere lysende blev målet han gikk mot. Han glemte at det jo var henne. Han glemte at uten henne kom han ikke inn i sitt forjettede land.
Nu var han der, og nu vilde han ikke. Ja, det var sant, et øieblikk tenkte han virkelig på å snu. Og det var jo heller ikke den siste gang han forsøkte å slippe unda, – det visste han nu.
Men noen ting kom ham til hjelp. Det var blandt annet hans nysgjerrighet. Hvad hadde bragt henne til å reise denne lange vei og slå sig ned her? Hun, en stakkars hjelpeløs kvinne, – hvad hadde fått henne til å begynne forretning? Og hvordan klarte hun det? Kanskje hun nu var et forandret menneske. Kanskje var det morens sygdom og ensomheten der på gården, den spøkelsesaktige gården, som knuget henne den gang? Han trodde det ikke, men det var allikevel spennende. Han husket at han på denne vandring mange ganger hadde tenkt på hvor forandret han selv var og hele hans liv. Vilde det da være underlig om også hun var forandret? Da fikk han også en underlig tanke, som før ikke hadde streifet ham: tenk om hun ikke vilde motta ham? Han hadde jo sjofelt sveket henne, forlatt henne med en frekk løgn på lebene… Hvad var rimeligere enn at hun foraktet og hatet ham og aldri vilde ha mere med ham å gjøre? At hun ikke gav noe livstegn fra sig den gang han skrev sitt opslag til henne, det kunde jo ikke bety noe annet enn at hun var for stolt til å 58beklage sig, enn si trygle eller true. Hvorfor skulde hun da nu ta imot ham med åpne armer? Det eneste sannsynlige var jo i virkeligheten at hun bad ham forsvinne.
Det var en underlig tanke, og den hadde en underlig virkning på ham. For han følte sig nu plutselig ikke lenger som en gammel mann, en høitidelig pilegrim ute i stort og dystert ærend, nei, han følte sig plutselig som en yngling, i kappestrid, på frierferd, hele hans manndoms stolthet var krenket av den tanke at hun kunde motstå og avvise ham; det skal vi sannelig bli to om, mumlet han, og før han hadde tenkt noe mere over det begav han sig på vei for å finne et sted hvor han kunde få sitt skjegg skåret bort og håret klippet. Det fant han da også, og mens han børstet sine klær betraktet han fornøid sitt eget foryngede utseende. Det var jo heller ikke stor mening i at han, som ennu ikke var mere enn noen og tredve år, skulde se ut og føle sig som en olding.
Da han nu hadde forynget sig syntes han også at han måtte styrke sig med et måltid mat. Han fant frem til gjestgiveriet og satte sig til å spise med god appetitt. Han drakk også et krus øl. En stund tenkte han på å spørre verten ut om Henriette Kahn, men han lot det være, det vilde ødelegge spenningen og eventyret for ham å få høre om henne av andre, og han vilde dessuten ikke at verten som var revneferdig av nysgjerrighet skulde få vite hvad hans ærend i landsbyen var.
Han følte sig nu fredeligere til mote enn før under 59hele sin vandring. Det var som om et nytt menneske i ham hadde skjøvet hans gamle jeg til side og gjort ham fri og ung. Han visste nok at hans angst og tungsinn ikke var langt borte, og han selv trodde ikke at noen lykke kunde komme av det han nu gikk til, men det var som om han hadde fått fri fra sig selv en stund og nu var han den unge mann ute på spennende eventyr.
Han kom da inn i butikken mens klokken over døren skingrende varslet en kunde. Det var en underlig altmulighandel hun drev, det luktet av tøier og kolonialvarer og brød, og alt var i et rot, hulter til bulter. Da han så det syntes han nok han skulde kjenne henne igjen, for han husket nu at også der i spøkelseshuset var det et slikt hjelpeløst rot overalt.
Skjønt han nu straks kunde vite at hun var den samme som før bevarte han dette sitt gode humør som plutselig var kommet ham til hjelp. Han stod og så sig om i butikken, la merke til enkeltheter i dette sammensurium, nikket og mumlet muntert: Det stemmer, akkurat slik måtte det jo se ut her i huset. Og overmodig tilfreds tenkte han på sitt eget verksted, hvor ingen uorden eller uregelmessighet noensinne måtte forekomme, og fastslo fornøid at slik var det altså når kvinner skulde gå mennene i næringen. Men han hadde samtidig en forundret respekt for henne, ikke kunde han begripe hvordan hun hadde skaffet sig handelsbrev og tillatelse til å drive denne sin butikk. Hun måtte jo ha evner som han ikke ante noe om.
60Da kom hun. Hun kom fra en dør til høire lengst inne i butikken, bak den lave disk, som var oversvømmet av alle slags varer. Han stod ved døren og stirret på henne. Men hun så ikke ham. Da hun kom inn i butikken og skulde gå frem til disken veltet hun et eller annet, så hun måtte bøie sig og ta det op igjen. Han kunde imens iaktta henne før hun overhodet visste hvem det var som stod i hennes butikk. Det varte vel kanskje bare et halvt minutt, men det var nok for ham til å se at hun var den samme som før og allikevel et annet menneske. Hun var hjelpeløs keitet og genert som før, likesom uten kontroll over sitt høie, frodige legeme. Ansiktsuttrykket var så uutviklet, det var noe ved kinnene og munnen som vel aldri kunde bli annet enn barnlig. Men forandret var hun, nesten skremmende forandret, og han kunde ikke i farten se hvad det bestod i.
Så reiste hun sig og så på ham. Hun hadde fått en anstrengt fure mellem øinene og blikket var både fjernt og strengt. Men han måtte allikevel være mere forandret, for hun kjente ham ikke til å begynne med. Hun nikket som til en fremmed kunde og stilte sig avventende op foran disken. Da han intet sa så hun på ham med et nytt, forskende uttrykk, og blikket skiftet på ny uttrykk da hun visste hvem det var. Han hadde ventet sig at hun vilde motta ham enten med forundring eller med forbitrelse, ja, han hadde også tenkt sig: med glede. Men det hendte ikke, for det eneste dette hennes uttrykk vidnet om var angst. Dette hennes angstfulle uttrykk da hun nu for første 61gang så ham på ny hadde han aldri kunnet glemme og han hadde aldri forstått det.
Slik stod de da og så på hverandre, og ingen av dem sa et ord. Han hadde jo tenkt sig det ut på forhånd hvad han skulde si når han traff henne, men han hadde glemt det, han syntes at han oplevde selve tiden nu mens han stod og så hvordan hennes uttrykk langsomt skiftet fra angst til en underlig kjølig besluttsomhet.
Og det var hun som først snakket.
«Er du kommet for å hente mig,» spurte hun med stille stemme.
Han nikket og sa ja.
«Og din hustru er død?»
Han nikket igjen.
«Og nu vil du at vi skal gifte oss?»
Da måtte han jo også si noe. Han svarte:
«Ja. Jeg var på gården hvor jeg traff dig den gang og fikk vite at du var reist. Siden har jeg vandret, ikke vet jeg hvor lenge, og lett efter dig. Det er som et mirakel at jeg har truffet dig. Og jeg kommer da for å spørre dig om du vil bli med mig og bli min hustru.»
Hun svarte straks på det.
«Ja,» sa hun, «det vil jeg. Og nu skal jeg si dig hvordan vi skal ordne det. Jeg skal jo bryte op. Du skal ikke gå her og vente på det. Du skal reise hjem igjen, og når jeg er ferdig kommer jeg. Jeg kan ikke si hvor lang tid det vil ta, men vi som har ventet så lenge, vi kan jo vente litt til.»
62«Du vil ikke jeg skal være her og hjelpe dig?»
«Nei, gjør du helst som jeg ber dig. Men hvis dette er din vilje så må du ikke på ny bli borte for mig.»
Han kjente han blev blussende rød av skam. Hun kunde ikke ha straffet ham verre med noen bebreidelser. Han vilde ikke inn på det, han kunde ingenting si. Han stod der ennu et øieblikk. Så sa han:
«Så kommer du når det passer dig. Og jeg venter på dig.»
Og siden heller ikke hun sa noe mere måtte han vel gå.
«Ja, så sier jeg vel adjø så lenge.»
Hun nikket.
«Adjø så lenge.»
Og dermed gikk han da.
Han tenkte da han på ny var ute på veien at hele dette deres møte hadde ikke vart stort lenger enn en almindelig handel i hennes butikk. Så fort var dette avgjort som han i evig tid hadde grublet over og gruet sig for. Ingen forundring hos henne, ingen betenkningstid forlangte hun; og hun spurte ikke om noe og ingen følelser røbet hun, – annet enn denne underlige angst som han mente å ha sett i hennes øine. Med stille ord og korte setninger gav hun beskjed, som om hun lenge hadde forutsett at dette skulde komme. Og så lot hun ham gå. Det forvirret ham. Han følte sig skamfull som den gang han forlot henne og brøt sine løfter. Men ellers var alt anderledes; han hadde ingen jubel i hjertet, han sang ikke.63Langsomt og i stor forundring forlot han hennes landsby og reiste tilbake til sig selv.
*
Men på vandringen tilbake og i ventetiden hjemme blev efter hvert meningen i alt dette besynderlige klar for ham. Og da den blev klar syntes han at han måtte ha vært blind som ikke straks forstod den. Han hadde jo fått bekreftelsen på at det han hadde gjort nettop var det skjebnen forlangte av ham. Kunde han lenger være i tvil om at alt var riktig? Nettop ved det at hun uten betenkning var villig til å opgi det liv hun nu levde og komme til ham hadde forsynet vist ham at han var på den rette vei, rettferdighetens vei. Ja, for at han ikke skulde kunne være i tvil om det hadde skjebnen bestemt at han ikke måtte kjempe med henne, ikke overtale henne; han skulde ikke møte noen motstand for at hans svake og forvirrede sinn skulde slippe å være i tvil. Han skulde videre, han skulde ikke heftes. Og da han gjennem kamp hadde bøid sig for rettferdighetens vilje blev han belønnet med at alt ordnet sig enkelt og åpnet fri bane for ham.
Om han ikke før hadde forstått det måtte han i hvert fall nu være sikker på at han var et utvalgt menneske og stod i skjebnens særlige varetekt. Og da han nu var hjemme igjen glemte han henne på ny, han visste hun skulde komme en dag og flytte inn i hans hus, slik hadde de bestemt det, men han tenkte ikke på hvordan det skulde komme til å gå, han tenkte bare på hvor stort det var at skjebnen 64ledet hans liv; alt annet, også hun som skulde komme og bli hans hustru, var likegyldig i forhold til det.
På sin reise var han kommet så ut av tur med å holde rede på tiden at han heller ikke nu merket hvordan dagene og ukene gikk. Han var glad over å være hjemme igjen og han arbeidet i verkstedet med bedre humør enn på lenge. Han syntes han kunde forstå at hans folk hadde savnet ham; selv svennen, som hadde hatt overkommandoen i hans fravær, var tydelig glad over å ha mester tilbake; alle var blide. Det var gode dager i verkstedet. Men den store tid på dagen var nu som før aftenen når han med god samvittighet kunde trekke sig tilbake til sig selv. Bøker hadde han alltid vært glad i, men før i tiden blev det sjelden anledning til å lese dem. Nu var det plutselig meget han skulde ha rede på, og det han fant i sine hyller var ikke nok for ham. Derfor blev han nu en trofast kunde hos bokhandleren; han stakk bort til ham nesten hver eneste dag i middagspausen, bladet i bøker og spurte og grov. Det var særlig alle ting om lov og rett han var interessert for, han slepte hjem store lovsamlinger og avhandlinger om rettsspørsmål. Han så vel at folk på gaten gjorde store øine når han kom trekkende med sine tykke folianter, men det kunde jo bare more ham at de fikk noe å snakke om.
Så satt han om kveldene og leste. Så særlig meget fikk han jo allikevel ikke lest, han hadde ingen plan å gå efter, og dessuten var det slik at når han hadde lest en stund fikk han så meget å tenke på, så han 65glemte både boken og sted og tid. Det var så vidunderlig at det øiensynlig var noen som ledet hans tanker slik som også hans liv var blitt ledet. Det var større enn alt han hadde oplevd at han nu kunde forstå så meget som han aldri hadde tenkt på før, ja ikke en gang visst noget om. Hans hjerne arbeidet lett med de største ting, fant sammenheng i dem og forstod betydningen i dem, og når han da prøvde det han leste og tenkte på det han hadde sett og oplevd ute i verden, – ja, det var da han forstod at en opgave ventet på ham.
Ingenting forstyrret ham i denne tid. Han måtte forundre sig over det. Hver gang han før var kommet i seng blev han besatt av savnet av Maria, hans blod skrek efter henne, hans ensomhet og lengsel var ikke til å holde ut og virket på ham som skjebnens ville hån. Men også dette savn var han nu forskånet for, en ny vidunderlig ro hersket i hans legeme mens hans tanke arbeidet lett, som i lek, som om den eide hele verden. Så døset han bort, tankene blev så underlige, nesten latterlige når de langsomt forlot ham som om de vilde spøke litt med ham til avskjed. Han husket en natt da han hadde ligget og tenkt på forandringer i laugsordningen, da syntes han at laugene var en stor hvit fugl som flakset forpjusket og hjelpeløs omkring ham og pep så ynkelig og bar sig komisk at. Og denne fuglen så ut som gamle Wieman, hadde tydelig hans nese og øine og munn, så han langt borte i søvnen måtte le og si til Wieman at han ikke måtte 66opføre sig så meningsløst, for det var sannelig ikke til å holde ut.
Men så sovnet han da, og om morgenen våknet han frisk og uthvilt og gikk i verkstedet med glede.
*
Denne ventetiden husket han godt, den vilde aldri forsvinne fra hans bevissthet. Men den fortvilelse som fulgte efterpå den hadde han med flid skjøvet til side og glemt. Intet kunde være så fortvilet og skamfullt som så dype fall.
Det var jo bare det at da hun kom blev alt galt. Det var galt at hun kom med sine ting og skulde ha dem inn i hans hjem. Her var alt minner om henne som var død, og da nu Henriette kom med sig og sitt var det som om Maria for alvor skulde fordrives fra deres hjem. Han følte det som om uvedkommende brøt inn i hans hus. Det var en forbrydelse mot den døde. Og først nu forstod han for alvor hvad det var som skulde skje. Både hans legeme og hans ånd hadde jo før protestert mot dette ekteskap. Han hadde bøid sig, men nu syntes han slett ikke han visste hvad det var han hadde bøid sig for. Men verst var det at før hadde han kunnet stri med disse fortvilede ting for sig selv. Nu var hun kommet. Hun bodde i den samme by, hadde leid sig inn på et værelse inntil bryllupet og kom hver dag for å ordne i stand i huset. Og han gikk der med sin fortvilelse, oprørt til bunnen av sitt vesen, så rådløs og uten mot at han ikke orket noen ting, han kunde ikke arbeide, han spiste ikke og fikk ikke søvn. Dobbelt rådløs 67var han fordi han ikke for noen pris måtte la henne eller noe annet menneske forstå hvordan han hadde det og hvad han tenkte. For så meget visste han da at han heller frivillig måtte forsvinne fra de levendes tall enn nu på ny å svikte henne, ja, så meget som antyde at han blev syk av tanken på deres ekteskap.
Han kunde ikke huske hvad de hadde snakket sammen i disse dagene. Hun snakket av og til om praktiske ting, og han svarte og gav beskjed, tok sig sammen, holdt sig oppe, det måtte jo skje, det skulde være slik.
Det var først den dag de blev gift at han brøt sammen. De spiste alene sin bryllupsmiddag. De var tause. Plutselig mens de spiste veltet hun med en klosset bevegelse sitt vinglass ut over duken. Hun mumlet noe og blev blussende rød i ansiktet. Han sa intet. Han følte sig som et åpent sår, han visste at hvis han sa et ord vilde alt gå galt, han kunde komme til å gjøre fortvilede ting, ja, han kunde myrde henne. Han satt stiv stille og sa intet, intet.
Men så efterpå hadde han kommet til å se inn i deres soveværelse. Der hadde hun gjort i stand slik som det var før i tiden mens Maria levde. Og da klarte han ikke mere. Den tanke at han skulde gå til sengs med henne som en mann med sin hustru, den kunde han ikke tåle. Han tenkte ikke på hvad han gjorde. Han flyktet.
Ja, ja, det var den gang han flyktet og blev borte fra alt i tre døgn.
Han hadde aldri siden snakket til noe menneske 68om denne tiden og ingen hadde nevnt den for ham, men han kunde jo vite at hans flukt på selveste bryllupsdagen var kjent av alle. Vel, så var det slik. Også det måtte han finne sig i og bære; det var i disse tre døgn han utkjempet sin største kamp og seiret for alvor.
Han drev omkring langs havet og tigget sig til nattelosji hos noen fiskere. Det var høst og stormfullt vær, bølgene frådet over den lave strand, luften var et kok av regn og bølgesprut og tunge, svarte skyer for lavt over hav og land. Han var i det samme oprør, like stengt var hans egen horisont, like lav og knugende himmelen over hans eget liv. Kunde han ikke få slippe? Kunde ikke Gud ta denne kalk fra ham, kunde ikke et mirakel skje? Hvad skulde det være for et mirakel? Det kunde jo ikke være noe annet enn at hun døde? Han blev skremt av tanken. Gikk han her virkelig og ønsket et menneskes død? Gikk han med hemmelige mordtanker i sitt hjerte? Hvor langt var han kommet, han som følte sig som skjebnens utvalgte redskap, et våben i rettferdighetens hånd?
Men han kunde ikke, han kunde ikke. Han måtte få slippe. Ja, han skulde tåle fattigdom og vanære, han skulde tåle alt hvis han bare kunde få slippe.
I dette første døgn da han for omkring der ute var han ynkeligere enn noe menneske, han klynket og bad som et barn ber å få slippe riset. Men han fikk intet svar. Rettferdigheten var streng og taus.
Da bad han på ny. Ja, han besverget maktene.69Han sa til den allmektige som fantes et sted over stormen og uværsskyene at han måtte ta opgaven fra ham, – opgaven og pliktene. Han hadde jo alltid vært et ganske almindelig menneske, han hadde gjort sitt arbeide og vært glad i livet. Nu når han hadde mistet alt måtte han få lov til å være i fred, være et almindelig lite menneske, for han hadde ikke krefter til noe mere.
Men han fikk intet svar. Himmelen var stengt. Og i verden fantes bare en vei for ham, – den som han ikke vilde gå.
Så endelig til slutt, den tredje dag, tålte han ikke selv sin egen svakhet og feighet. Var det ikke hver manns plikt å bære sine handlingers følger? Det skjedde ham intet annet enn det som var rettferdig.
Ja, det var rettferdig at han skulde være denne kvinnes mann og dele bord og seng med henne, for det hadde han en gang tvunget sig adgang til å gjøre med løfter som han ikke hadde holdt. Men annet enn lidenskap hadde de aldri hatt sammen. De hadde stått i forhold til hverandre, men noe mere hadde det ikke vært. Hele sitt vesen hadde han bare delt med Maria. Og om han nu skulde holde sitt svekne løfte så var det vel bare rettferdig at han beholdt for sig selv det som denne hans nye hustru aldri hadde vært delaktig i. Hans sinn og tanker hadde hun ikke kjent og det kunde hun heller ikke nu ha noe krav på. Han var jo en mann, hun en kvinne, og når det så måtte være kunde han vel leve sammen med henne og efter hvert overvinne sin kropps 70uvilje mot henne. Og det vilde alt sammen være rettferdig når han bare fikk beholde for sig selv sitt eget vesen og alle de hemmeligheter han var blitt innvidd i efterat han hadde møtt rettferdigheten.
Han følte sig roligere da han var kommet til dette. Han syntes at han hadde reddet sitt eget liv samtidig som han opfylte rettferdighetens krav. At stormen nu også plutselig stilnet av så det kom et smil av sol gjennem uværsskyene blev ham et tegn på at dette var riktig; slik skulde det være.
Dette var da den siste gang han forgjeves gjorde oprør mot det som skjebnen hadde bestemt. Og da han nu var på hjemvei for omsider å gå inn i sitt nye liv fikk han ennu en tanke, noe som forekom ham så selvfølgelig klart: hvis han fikk et barn i dette sitt nye ekteskap da vilde alt av sig selv bli anderledes. Også det var en oprørende tanke: at hun kanskje skulde føde ham barn mens Maria og det barn de skulde ha sammen måtte dø. Men han visste allikevel at fikk han barn da hadde skjebnen på ny talt og forandret forholdet mellem dem.
*
Slik var det at det hele så ut. Det var gått mange år siden da, men intet av dette var blitt forandret. Barn hadde han ikke fått. Også den bitre skam hadde han måttet forsone sig med at han var gift med en gold kvinne. Og dermed stod det da ved makt at han skulde ha sitt virkelige liv for sig selv. Det var også stilltiende vedtatt mellem dem, hun måtte ha forstått det og forsonet sig med det. Hun følte vel 71at her var det ikke mennesker som bestemte, det var skjebnen selv som hadde avgjort det slik.
Og når han nu så hele sitt liv i sammenheng, – hadde han da grunn til å være urolig? Nei, alt var klart og tydelig, han var blitt ledet og hadde bare ansvar overfor skjebnen som hadde ledet hans liv på denne måten og vist ham hans opgave i verden. Intet menneske hadde noe å bebreide ham. Og han skulde ikke ta sig nær av den gamle Wiemans ord, for hvad visste patriarken om hans liv og de hemmelige ting som bestod mellem forsynet og ham? Hemmeligheten var bare den at Wieman og alle i lauget var engstelige. Han måtte forakte dem og deres gleder og hele deres liv. Nu da han hadde lært å elske den strenge rettferdighet, dens lover og klarhet forekom all glede i denne verden ham å være et blendverk, barnslig og fordervelig. Selv hans egen store lykketid, den gang da Maria levde, hadde nu tapt sin glans for ham, det var en barnslig og ordinær lykke, uten orden og sikkerhet; livet hadde jo også til fulle vist ham hvor skrøpelig den var. Nu hadde han erfart den lykke som han leste om hos filosofene, lykken ved å dyrke en idé og vie sitt liv til den. Og det var mere enn en idé han dyrket for sig selv og fjernt fra livet. Han hadde betalt dyrt for det han hadde lært, men nettop derfor var det prøvd som edelt metall i smeltedigelen. Og nettop fordi han hadde mistet så meget skulde han vinne meget, det var han forvisset om. Han skulde seire når han nu begav sig ut i kamp. Lett vilde det ikke bli, for han hadde jo sett72 at det nesten ikke fantes rettferdighet i livet og samfundet omkring ham, og menneskene fryktet den virkelige rettferdighet fordi de syntes den var så streng og ikke forstod at nettop så strengt var vilkåret for den virkelige lykke. De snek sig fra sine plikter og fra alt alvor for å ha det tankeløst og behagelig, slik som han selv en gang hadde hatt det. Og snek man sig fra rettferdighetens små krav da snek man sig også fra de store. Nu følte de at han ikke var med på deres slapphet lenger, han var blitt en fare for deres fred, de kunde ikke lenger småfuske uten opsikt og risiko. Derfor sendte de den elskelige gamle Wieman på ham, han skulde bløtgjøres av gammelmannselskverdighet, ja, de trodde vel kanskje til og med at gammelmannsautoriteten skulde gjøre inntrykk på ham, gjøre ham redd. Men da tok de feil, for Gottfried Stein kjente ingen annen autoritet enn rettferdigheten.
Og nu vilde han se på sine planer. Omsider var han kommet så langt. Han var lykkelig nu, for han hadde sett at alt var i orden, intet i hans liv sviktet, det var bygget på fjell, det var bestemt av skjebnen.
Men det var nettop nu da han skulde gå sin plan igjennem og hadde overvunnet uroen efter Wiemans besøk at hans hustru kom inn til ham.
*
Hun kom så plutselig og så stille at han ikke merket henne før hun stod foran hans bord.
Hun begynte å snakke straks, som om hun hadde lært utenat det hun vilde si.
73«Jeg har tenkt på om det ikke er best at jeg reiser fra dig.»
Det var en så utrolig uttalelse at han ikke visste om han hørte riktig; han stirret på henne der hun stod, stor og forsagt, men idag med en underlig besluttsomhet i øinene og et hårdt drag om munnen som han aldri før hadde sett, – og han følte sig så forvirret og usikker at han bare kunde gjenta hennes egne ord:
«Reise fra mig?»
Hun så like på ham og sa:
«Ja.»
Hvad gikk det av mennesker idag, først Wieman, nu henne; det var som om de hadde sammensvoret sig mot ham. Lettest vilde det nu være å vise også henne ut og gi efter for den utålmodige vrede som alt nu var parat i ham. Men nu som en gang før i sitt liv var han blitt nysgjerrig. Slik kjente han henne ikke, og han måtte jo vite hvad det var hun mente.
«Hvad mener du med det?» spurte han.
«Jeg kan begynne å arbeide igjen slik som før.»
Hvad var det for et svar?
«Hvorfor skulde du det? Tjener jeg kanskje ikke til livets ophold for oss begge? Hvad beklager du dig over?»
«Nei, men jeg tenkte at det kanskje var best for dig også at jeg reiste min vei. Jeg betyr jo ingenting for dig.»
Nu blev det jo for urimelig. Var hun blitt gal?
«Betyr du ingenting for mig? Vet du hvad du sier, 74menneske? Har jeg ikke ofret dig mitt liv? Gikk jeg ikke på mine ben gjennem halve landet som en pilegrim og lette efter dig inntil jeg omsider fant dig?»
Han kunde ikke hjelpe for det, hennes urimelighet gjorde ham forbitret mot hans vilje. Det måtte allikevel være grense for hvad han skulde sitte og høre, hvad hun skulde ha lov til å plage ham med, han som hadde store opgaver og trengte til fred.
«Har jeg ikke giftet mig med dig foran Herrens alter så du for Gud og mennesker er min ektevidde hustru? Har jeg ikke dermed gjort god igjen min uret overfor dig? Er jeg brutal som de fleste menn? Er jeg gjerrig, lider du nød? Hvad mener du? Påstår du op i mitt åpne ansikt at jeg er et dårlig menneske?»
«Nei, du er da så bra en mann …»
Han kunde ikke gjøre noe ved at han blev stadig mere forbitret.
«Hvorfor kommer du da og plager mig når du vet at jeg vil ha fred? Når du ikke har noe å klage over… Jeg tør påstå både overfor Gud og mennesker at jeg har opført mig som jeg skulde overfor dig. Og hvis det er det du mener at jeg har mine tanker og mitt arbeide for mig selv, så er det bare enhver manns rett, for der kan ikke kvinnen følge ham. Slik er naturens orden.»
Nu kom han også til å huske og si ennu en ting:
«Og du får huske på at vi lever i et ekteskap uten barn fordi du er en gold kvinne.»
Han angret nok straks at han hadde sagt dette, men han tenkte sig jo ikke at det skulde bli en slik forferdelse av det.
75All farve forsvant fra hennes ansikt og hun vaklet så han var redd hun skulde falle omkull. Men da han reiste sig for å komme henne til hjelp tok hun tak i bordet, rettet sig op og gikk derefter med store, tunge skritt bort til døren. Der stanset hun og sa:
«Du har aldri visst noe om mig og aldri har du villet snakke til mig som et almindelig menneske, du hovmodige mann. Men det du sa nu er ikke sant, det kunde jeg ha fortalt dig om du noen gang hadde spurt mig. Nu kan du tro hvad du vil. Men en gang skal du komme til å angre bittert det du nu sa. Jeg sverger at jeg skal aldri, aldri tilgi dig.»
Og da hun hadde sagt dette med dyp, uhyggelig truende stemme gikk hun.
*
Hvad var meningen med at han ikke skulde komme til veis ende med sine tanker idag? Nu hadde han jo nettop følt det slik at han stod der hvor han kunde se utover sitt liv til begge kanter, både det som hadde vært og det som skulde komme. Han syntes at alt var klart. Regnskapet med fortiden var gjort op. Og hans store opgave ventet på ham.
Men det var vel for å prøve hans sikkerhet at disse forstyrrelser kom. Det var jo ikke store ting. Den gamle Wieman var bare til å smile av. Nu hadde han også sagt en overflødig og uforsiktig ting til sin hustru og hun var blitt forbitret. Det hendte da allikevel i ethvert ekteskap. Det var kanskje noe sant i det at han kjente henne for lite. Følte hun sig ensom og forlatt var det hans plikt å hjelpe henne, 76selv om det var bestemt slik at han skulde ha sitt egentlige liv for sig selv. Ja, han skulde ta sig av henne og hjelpe henne med hennes bekymringer. Han hadde da også vært uvenner med Maria noen ganger, og selv om alt var anderledes da så vilde jo også dette gå over og bli glemt. En eneste ting var viktig: at han nu fikk fred. Han som var utvalgt av rettferdigheten og som hadde lært å elske den, han hadde så stor en opgave at ingen måtte få lov til å forstyrre ham. En gang vilde hun og alle mennesker takke ham. Og han hadde jo i denne aften forvisset sig om at hele hans liv inntil denne dag var bestemt av skjebnen for å utruste ham til hans gjerning.
*
Gottfried Stein fikk ikke forsonet sig med sin hustru. Han fikk andre ting å tenke på, for han kom op i store kamper for rettferdighetens skyld
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Mannen som elsket rettferdigheten ble utgitt i 1934. Den historiske romanen regnes ofte som Fangens beste verk.
Skomakermester Gottfried Stein er svært opptatt av rettferdighet, men hans oppfatning av hva som er rett er ikke alltid i tråd med hva de fleste andre mener.
I romanen bruker Fangen historisk stoff fra Nord-Tyskland for å belyse den aktuelle politiske situasjonen i Tyskland, der nazistene nylig hadde kommet til makten.
Se faksimiler av førsteutgaven fra 1934 (nb.no).
Ronald Fangen var forfatter, journalist, kritiker og debattant. Han var en sentral skikkelse i den norske offentligheten fra 1915 til han døde i 1946.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.