79Det var i et møte i lauget at striden egentlig begynte.
En skomakermester i utkanten av byen hadde voldt lauget bryderi i adskillig tid. Han var periodedranker og kunde ikke holde styr på sig selv når drukken-skapsrien var over ham. Han somlet med arbeidet og gjorde det dårlig. Han var brutal mot konen og sine syv barn. Naboene klaget på ham fordi det var leven om natten i huset hans. Han levde i stor fattigdom, skjønt han kunde ha nok å gjøre, og flere ganger hadde lauget måttet ta sig av ham og hjelpe ham med penger. Hver gang hadde det også formanet ham og sagt ham like ut at slik kunde det ikke gå – tok han sig ikke sammen måtte han være forberedt på å miste sitt mesterbrev.
Så hadde denne mann, som het Klaus Müller, hatt en ny drukkenskapsperiode og laget verre skandaler enn noen gang før. For det første var han kommet halvfull en lørdagskveld i laugskroen og opført sig som en bajas. Til å begynne med var han forholdsvis uskadelig klovn. Han gikk omkring mellem bordene og skålte og sang noen stubber. Så blev han efter sedvane liderlig i snakket. Mange av de unge svennene syntes at det var stor spas og opmuntret ham 80til å drive på, mens de eldre var forarget og lot som de hverken hørte eller så ham. Men han fortsatte, og han kom i det stadium av drukkenskap at han ikke visste hvad han sa. Og plutselig hadde han underholdt de unge knektene med å fortelle om et besøk han hadde hatt av mester Stein.
Den spirrevippen, sa han. Tosken! Snørrgutten! Ja make til idiot! Skjenk i kruset, gutter!
Nu var det ingen av de unge, undtagen hans egne folk, som likte Stein særlig godt så de skjenket villig i Müllers krus og frittet ham ut.
«Stein!» ropte de. «Hvad var det han vilde dig, Klaus? Hadde’n biblen med sig? Bad du’n ikke reise og ryke da, ditt dasslokk! Holdt’n foredrag for dig, hvad? Fortell hvad han sa da vel, tosken!»
Müller blev mektig oplivet av all den opsikt han gjorde ved å fortelle om Stein, og utnyttet sin triumf. Han drakk både lenge og vel, gjorde sig hemmelighetsfull og fik kruset fylt adskillige ganger.
«Hvad han vilde? Stein? Ja, det ja, det vilde dere gjerne vite, skittunger! Hikk! Er det noe å snakke om en slik fordømmade tosk som Stein! Ordentlig hyklersvin! Fyll i kruset og kom ikke her og spør og grav!»
Kruset blev fylt, og svennene spurte og grov.
Og efter hvert som Müller drakk blev det en beretning ut av det, som fikk noen hver til å lytte spent omkring ved bordene. Meget forvirret sludder sa Müller, men det blev da klart at Stein hadde vært 81hos ham og snakket alvorsord til ham både om drukkenskap og sjuskeri i arbeidet. «Den snørrgutten! Jeg kunde vel lage sko jeg før han klarte å holde sig tørr om natta!» Men Stein hadde ikke nøid sig med å preke alvorsord for Müller. Han hadde også snakket med Müllers kone. Han hadde gitt henne penger. Men ikke nok med det, han hadde gjort tilnærmelser til henne. «Den skinnhellige satan! Han kan ikke få unger med sin egen kjerring, og så vil han pløie i andres aker. Men jeg skal lære’n, jeg, å holde fingrene av fatet. Jeg skal valse op med’n! Skjenk i kruset!»
Ja, slik hadde Müller sittet og snakket. Fornuftige folk hadde jo ikke trodd på slikt fylleprat, men når folk ikke liker en mann tror de jo gjerne alt det vonde som blir sagt om ham. Og de unge kunde nu engang ikke like Stein.
Sikkert var det at det blev meget snakk på verkstedene om det som Müller hadde fortalt. Selv om ingen trodde på det var det jo i hvert fall både underholdende og morsomt.
Ingen visste om Stein selv hadde hørt noe om denne historien. Men tingene fortsatte. Noen dager efter kom en av Müllers smågutter med et brev til Stein hvor Müller fortalte at han hadde vært så uheldig å falle og brekke benet. Der lå han nu som en verkbrudden, ute av stand til å arbeide; om Stein ikke i denne nød vilde forstrekke ham med et lån så han kunde holde verksted og hjem gående. Stein spurte 82gutten ut, men gutten var forstemt og forvirret og kunde bare bekrefte at faren lå og var syk. Og dermed lot Stein ham få en sum penger.
Nu opdaget Stein at et par dager efter det igjen hadde Müller sendt et lignende brev til kassereren i lauget og bedt om hjelp fordi han lå der hjelpeløs med brukket ben. Og hvordan det nu var eller ikke var så hadde kassereren sendt ham noen penger på eget ansvar. Brevet hadde han lagt i protokollen for å ta det frem på laugets neste møte og få lånet lovformelig bevilget der.
Det var jo egenmektig handlet, men det vilde vel allikevel ha ordnet sig i fred og ro hvis det ikke hadde laget sig slik at Stein var gått op i laugets møterum i laugshuset for å finne noen papirer. Der fant han Müllers brev, leste det og så at kassereren hadde påtegnet brevet, at han hadde sendt Müller så og så mange penger – «til behandling på laugets neste møte». Stein syntes dette var utenfor reglementet, men ellers tenkte han ikke noe særlig ved det. Riktignok fant han at Müller var flink til å slå penger på sitt uhell, men det fikk nu så være; det var ganske anderledes viktige ting Stein beskjeftiget sig med.
Men dagen efter fikk Stein høre at en av hans svenner hadde sett Müller på kro om kvelden; god og full hadde han vært.
«På kro,» spurte Stein. «Men ligger han ikke til sengs med brukket ben da?»
«Nei,» sa svennen, «ustø på beina var han, men ikke så jeg at det var noe i veien med ham ellers.»
83Da blev Stein sint og undersøkte saken. Det viste sig at hele benbruddet hadde Müller diktet sammen i sin stadige beruselse for å skaffe sig penger til å drikke for.
Heller ikke av dette vilde det vel blitt noen alvorlig historie, for når det kom til stykket var jo ikke Stein det minste bedre enn laugskassereren; begge to hadde latt sig narre og snyte. Men Stein var besluttet på at nu skulde Müller ha en lærepenge så det forslo. At en mann tok sig en tår over tørsten fikk jo gå an; det var verre at han var upålitelig og sjusket i arbeidet; men når det nu viste sig at han løi og bedrog med velberåd hu, da var han blitt en skam for lauget og for sitt håndverk, og han måtte ta sin straff så sant det fantes rettferdighet i denne verden. Skulde det nogensinne bli menneske av ham måtte han forstå at nu var det alvor efter så mange forgjeves advarsler. Stein vilde nu foreslå at han blev fratatt sitt mesterbrev i ett år.
Han gikk da på det ukentlige laugsmøte lørdag eftermiddag. Det var en del andre saker som blev drøftet, ubetydelige ting som han ikke blandet sig i. Han forundret sig over at ikke saken Müller blev nevnt, men han tenkte sig at Wieman og kassereren, som også var protokollfører, vilde ta denne ubehagelige historien til slutt. Men plutselig sa gamle Wieman at nu var det ikke mere, og vilde heve møtet.
Da forlangte Stein ordet og gjorde stillferdig op merksom på at Wieman nok hadde glemt saken Müller.
84Wieman var bare forundret og visste ikke hvad det var for en sak.
Stein syntes han merket at de andre så underlig på ham og vekslet øiekast sig imellem. Han kunde ikke forstå hvad dette skulde bety; han så på kassereren, som satt og stirret ut gjennem vinduet og lot som ingenting, og sa:
«Men mester Hemmel vet det jo.»
Hemmel, som var en mann i femtiårsalderen, snudde sit ansikt fort, så på ham i stor forbauselse og sa:
«Saken Müller? Jeg kjenner ikke til noen slik sak.»
Stein stirret tilbake på ham. I øieblikket forstod han ingenting; var han selv blitt forrykt, – han hadde jo lest det med sine egne øine.
Pinlig var situasjonen til overmål. Alle så på ham som om de trodde han for med løst snakk. Hes i stemmen bad han om å få se protokollen.
Den tykke protokoll blev skjøvet ned over bordet til ham, og nervøs begynte han å blade i den.
Der fantes ikke noe brev fra Müller. Det lå en del papirer oppe ved Wiemans og Hemmels plasser, men dem kunde han for skams skyld ikke be om å få se, og når Hemmel lot som ingen ting, fantes vel heller ikke brevet der. Han bladde litt frem og tilbake i protokollen for å vinne tid, han følte de andres blikk på sig, og stillheten i rummet var pinligere enn alt han hadde oplevd her i lauget, det var som om han hadde gjort noe galt. Og plutselig for sinnet i ham.
85Han løftet hodet, skjøv protokollen fort tilbake og sa:
«Her i protokollen lå det for noen dager siden et brev fra Müller til lauget.»
«Et brev fra Müller?» sa Hemmel forundret, «det må være en misforståelse, det kjenner jeg ikke til.»
«Det er ingen misforståelse,» svarte Stein heftig, «jeg har lest det med mine egne øine. Det gikk ut på at Müller hadde brukket benet og måtte få understøttelse av lauget. Og mester Hemmel kjenner til det, for han har som kasserer utbetalt pengene. Og han hadde påtegnet brevet at saken skulde forelegges for oss her idag.»
Hemmel svarte fort:
«Det benekter jeg. Jeg har aldri sett det brevet mester Stein snakker om.»
Hvorfor lyver han, tenkte Stein. Det er da ikke så farlig om han for en gangs skyld har handlet egenmektig. Og dumt var det naturligvis å tro på Müller, men den samme dumhet har jeg vært med på selv. For å gjøre det lettere for Hemmel å innrømme det hele fortalte han det.
«Jeg fikk selv et slikt brev fra Müller, og jeg var også så dum at jeg trodde på røverhistoriene hans.»
Men Hemmel benyttet ikke anledningen til å komme ut av sin løgn. Han sa:
«Ja, da må Stein ha sett dobbelt når han tror at jeg også har fått et slikt brev. Og penger har jeg ikke utbetalt, det kan lauget overbevise sig om ved 86å se i regnskapsboken. Eller kanskje Stein også vil påstå at jeg forfalsker regnskapene?»
Nu blev det en almindelig protestmumlen rundt bordet som tydelig kunde fortelle Stein at ingen trodde Hemmel kunde gjøre noe galt. Han oplevde da et underlig øieblikk. Han følte sig med ett svimmel og så redd som om en stor fare truet ham. Det var en svimmelhet som når han av og til i sin barndom der oppe i bergene kom frem på en knaus og stirret ned i et trangt sluk. Og i denne svimmelhet så han ansiktene spredt som i tåke, fordreiet, som om han ikke skulde ha sett dem før, skjønt han jo i årevis hadde sittet her rundt bordet sammen med dem. Da sa han til sig selv at det var feighetens djevel som huserte i ham. Hvad hadde han å være redd for? Visste han ikke fra før at her i lauget holdt alle sammen og forsvarte hverandre når noe var på ferde. Og han hadde da allikevel aldri vært redd for å si sin mening. Skulde han være redd fordi Hemmel satt her og løi op i hans åpne ansikt? Hadde han noensinne hatt rett så var det nu. Sannelig, nu skulde han ta sig sammen og slå et slag.
Skjelvende av forbitrelse, men med krampaktig stille stemme sa han:
«Jeg påstår ikke at mester Hemmel forfalsker regnskapene. Men jeg påstår at han lyver. For brevet har jeg sett med mine egne øine for …»
Hemmel avbrøt ham heftig:
«Tør du gjenta det en gang til, Stein, at jeg sitter her og lyver for lauget?»
87«Ja, det tør jeg. Du er en løgner i dette øieblikk om du aldri har vært det før.»
Nu blev det almindelig forferdelse rundt bordet. Og Wieman grep inn:
«Du skulde ikke bruke så sterke uttrykk, Gottfried Stein; Hemmel er kjent som en hederlig mann av alle her, og det må være en misforståelse det hele.»
Alle er mot mig, tenkte Stein, så nu gjelder det at du holder dig klar og ikke viker unda.
«Det er ingen misforståelse,» sa han. «Brevet er fjernet fra protokollen og Hemmel lyver for oss. Og det vil jeg også si at lauget er likt sig selv. Müller er en skam for lauget og jeg holder nu for at han skal miste sitt mesterbrev. Men først skal Hemmel innrømme sin løgn, og lauget skal ikke støtte ham når han sitter her og holder oss alle for narr.»
Dette blev for meget også for gamle Wieman. Han reiste sig i sin fulle verdighet og sa:
«Jeg finner mig ikke i at Stein snakker krenkende om lauget. Her handler vi alle efter vår beste overbevisning. Jeg for min del er en gammel mann og aldri har noe menneske våget å si at jeg ikke har vært hederlig i all min ferd.»
Da var det også en annen av mesterne som forlangte ordet; det var Steins nabo nede ved sjøen som alltid hadde sett skjevt til ham fordi han hadde tatt fra ham mange leveranser til skibene. «Jeg har ikke lyst til å si noe vondt om Stein,» sa han. «Men sannheten skal sies, og sannheten er den at Stein har vært urimelig her i lauget i lange tider nu. Og det 88er ikke ukjent for noen her at han kommer i krangel med folk for den minste ting. Nu krangler han jo med naboen sin om et gammelt skur. Og tar jeg ikke svært feil så har han særlig grunn til å komme Müller til livs.»
Hemmel hadde sittet og hørt opmerksomt på dette og han hadde jo tydelig forstått at lauget var på hans side. Nu reiste han sig mørk og truende og sa:
«Jeg spør enda en gang om det er så at mester Stein våger å kalle mig en løgner?»
Nu blev det alvor, det forstod alle, og det var dyster taushet og spenning rundt bordet.
Stein svarte:
«Ja. Jeg har kalt Hemmel en løgner og jeg holder fast på det. Han er en løgner.»
«Det skal Stein komme til å stå til ansvar for overfor retten,» ropte Hemmel. «Dere laugsbrødre tar jeg til vidne på at han har æreskjelt mig. Det skal koste blod! Ja, det skal koste blod! For jeg er ingen smågutt, det kan du stole på!»
Da reiste også Stein sig. Nu var han ikke redd lenger.
«Du lyver hvor meget du så står der og roper. Du vet det selv. Men vokt dig vel for å utfordre rettferdigheten, det sier jeg, for da vet du ikke hvad du gjør. Og dette bør du tenke på; det skal være mitt siste ord her idag.»
Dermed gikk han fra dette møtet.
*
89Det var Hemmels skyld at denne strid snart blev kjent rundt omkring i byen.
Han var i stort oprør da Stein var gått. Her var han jo blitt beskyldt for å være både løgner og bedrager. Det var beskyldninger som ingen hederlig mann kunde la sitte på sig, så nu var altså situasjonen den at denne kranglepaven Stein skulde tvinge ham ut i en prosess og alt det ubehag som dermed fulgte. Men prosess skulde det bli, det kunde Stein banne på!
Og de andre i lauget var enige med ham i at nu var Stein gått altfor vidt, han måtte stå til ansvar for sine ord, og Hemmel hadde ikke noe annet å gjøre enn å gå rettens vei.
Slike sensasjoner var ikke dagligdags kost i byen, og ingen av herrene hadde lyst til å gå hjem skjønt møtet var forbi. Dessuten var det jo lørdag kveld; ukens store laugsaften. De fikk da inn øl i stuen og drøftet ivrig denne saken som så plutselig var kastet på dem.
Den gamle Wieman fikk gjennemgå en del. Riktignok våget ingen å komme med direkte bebreidelser overfor ham, men han forstod en halvkvedet vise og hadde det ikke godt.
Det blev sagt at der kunde man se hvad det kom ut av å gjøre til mester unge folk som hverken hadde erfaringer eller en prøvet karakter. Det var tydelig myntet på Wieman, for det var han som for lenge siden hadde skaffet Stein mesterbrevet. Han hadde påberopt sig Steins dyktighet og hevdet at man skulde 90ta hensyn til ungdommen, særlig når man kunde få en så arbeidssom og flink kar. Det var adskillige som ikke var så begeistret for det, han fikk da bli tørr bak ørene først, mente de. Men egentlig var det jo ikke noe å si på Stein, og mester blev han. Lenge så det jo ut til at man bare skulde få glede av det, han var stolt og glad over det tillitshverv han fikk i så ung en alder, han opførte sig hyggelig og beskjedent på møtene og han var blid og i godt humør. Men efterat den første konen døde blev han forandret. Det kunde jo være rimelig nok, alle syntes synd på ham og bar over med ham og regnet med at tiden læger alle sår. Men det blev ikke bedre med Stein. Han blev tvertimot verre og verre. Alle var enige med Steins nabo nede ved havnen som omstendelig og med stort velbehag utbredte sig om hvor umulig Stein var blitt i årenes løp.
«Det er som satan selv er fart i ham,» sa han. «Jeg får rent vondt for brystet når jeg ser ham, for neimen om han er som almindelige, kristelige mennesker.»
Og Wieman kunde ikke beskytte ham lenger. Han var ennu, mot sin vilje, litt opbragt efterat han blev vist ut av Steins hus der han kom som gammel venn med gode råd og hensikter. Og han syntes selv at det var uhyggelig fatt med mannen. Det gikk vel ikke an å si om en mann som både visste og tenkte så meget at han var gal, men jo mere han hadde tenkt på ham efter den kvelden desto mer forvisset var han om at 91han hadde en skrue løs og passet bedre i dårekisten enn ute blandt fornuftige mennesker. Slikt var farlig å si, men han kunde jo ikke sitte her og høre alt det som var beregnet på ham uten å si et ord.
«Jeg tror at Stein er syk,» sa han, og så fortalte han litt om sitt besøk hos ham. «Det er jo ikke et almindelig menneske som opfører sig slik.»
Nei, det var de andre enige om, alle som én.
«Men,» sa Wieman, «det er jo kommet alt sammen fordi en så stor ulykke rammet ham. For det vil jeg ha sagt at han var en ganske annen mann helt til konen døde. Ingen kjenner ham bedre enn jeg som har hatt ham i mitt verksted fra han var tretten år. Det stod jo ikke i menneskelig makt å vite at det skulde gå så ille med ham.»
Nei da, nei da, det hadde ingen nevnt.
Så begynte Hemmel å snakke om prosessen igjen.
«Drive mig til løgner! Men nu skal vi se hvordan han vil bevise det! Det er da vel bare en gæren mann som kan finne på å si at det er et brev der når det bevislig ikke er noe brev der!»
«Nei,» sa Wieman, «men du kunde jo ha tatt det bort igjen.»
Da fløi Hemmel op og svor med tre fingrer i været at noe brev fra Müller hadde han aldri fått, han hadde ikke hørt et ord om at Müller hadde brukket benet engang, det var opspinn fra ende til annen! Men hemmeligheten var nok den at Stein vilde Müller til livs, for det var kjent i byen at han hadde gjort 92utvetydige tilnærmelser til Müllers kone. Det var nok mer galt med den mannen enn noen trodde. Og nu skulde det frem alt sammen.
*
Stein gikk hjem.
Han kunde nok tenke sig hvad det blev snakket om i lauget efterat han var forsvunnet, men han visste ikke at snakket gikk videre i laugskroen og endte med et stort slagsmål. Det fikk han først og med stor møie vite mandagen efter.
Jo, herrene i lauget gikk omsider ned i kroen. Der var det fullt hus. Hemmel hadde drukket noen glass øl og var i stadig voksende krigsstemning. Han hadde ikke noe imot å være dagens mann. Han gikk fra bord til bord og fortalte hvad Stein hadde våget å si, den gale mann, den kranglepaven! Men han skulde få vite hvor David kjøpte ølet, og nu skulde det bli dans, folkens. Nu kunde det komme godt med at Stein jo var så kyndig i alt som heter lov og rett! Han skulde få se om lovkyndigheten hans kunde hjelpe ham ut av Hemmels klør.
Større og større blev Hemmel.
Gamle Wieman var ikke lykkelig. Det som nu så ut til å skulle skje vilde bli til skam for hele standen og ingen kunde føle det mer enn han som var eldstemann og som også satt i byrådet, som den aktede borger han var. Der skulde han nok komme til å gjennemgå. Men det fikk jo stå sin prøve; ingen menneskelig makt kunde forhindre slikt. Verre var 93det at Wieman ikke riktig forstod denne historien. Vel var Stein blitt underlig og ubehagelig, men kunde han finne på en slik beskyldning uten noen grunn? Han trodde jo ikke at Hemmel løi heller, men han kunde ikke forstå annet enn at det måtte være en misforståelse ett eller annet sted. Kunde han så sant få opklart den da hadde han gjort en god gjerning, – og det ikke bare for lauget, men også for Stein. Han kunde aldri så meget ta avstand fra Stein, det var han sørgelig nødt til – han hadde nu engang godhet for ham, ja, mer enn det: han hadde jo vært ham i fars sted. For ham blev Stein aldri noe annet enn den friske, flinke gutten som kom til hans verksted en gang for lenge siden.
Han holdt i hvert fall ikke ut å være her i all larmen og se Hemmel gå rundt fra bord til bord og skryte av den ulykksalige begivenhet. Han vilde da heller vandre en tur i byen og så gå hjem og tenke det hele igjennem i fred og ro.
Da han nu kom ut i gangen hendte det at han støtte på ingen annen enn Müller, som aktet sig inn, og som for en gangs skyld var noenlunde edru. Wieman syntes det var skjebnens styrelse, og han blev så glad at han gjerne kunde ha ropt, men han bevarte sin ærverdige alvorsmaske, stanset Müller som tydelig nok gjerne vilde stikke unda og komme sig inn på kroen.
«Det er godt jeg traff dig, Müller,» sa han. «Jeg har noe viktig å snakke med dig om. Kom og bli med mig op et øieblikk, så snakker vi i fred.»
94Ja, Müller måtte jo bli med enten han vilde eller ikke. Og Wieman tenkte sig godt om mens de gikk op, her hadde han da Gud være lovet anledningen til å få greie på hvad det var sant i denne fortvilede historien.
Da de så var alene sa Wieman:
«Hvad er det jeg hører, Müller, at du har brukket benet?»
Müller bare lo lavt og sa:
«Nei, det er da ikke så ille. Av og til er jeg litt ustø på beina, men jeg er da hel enda.»
Han er frekk og farlig tenkte Wieman og valgte en annen taktikk. Han forsøkte å ta ham med trumf og sa morsk:
«Men du har skrevet til Hemmel og sagt du lå med brukket ben og bedt om penger av lauget.»
Wieman så spent på ham, og han syntes nok at Müller blev forvirret, men han kunde ikke få noe ut av ham; han svarte bare:
«Nei, det er skammelig løgn, og det kan Hemmel selv si fra om.»
«Men hvordan er det så kommet ut at du har brukket benet da?»
Müller lo igjen sin lave latter og klasket sig på låret.
«Bare en spøk, det, mester Wieman. Bare en spøk! Det er slik å forstå at han Jesusen vår, Stein, han gjorde litt for mye kur til kona mi og så tenkte jeg det, jeg, at nå skal jeg gjøre’n et pek, tenkte jeg, bare i all gemyttlighet, skjønner’u, og la’n punge ut 95litt. For det er ikke så flust hjemme hos mig, skral og skrøpelig som jeg er. Og så var det jeg fant på det der med beinet mitt, da, og jagu beit’n på, for’n hadde jo ikke den beste samvittighet da, vet du. Og neigu om jeg angrer på det, så godt som han sitter i det. Ikke var det mange pengene heller. Så det er bare en fillehistorie det hele, mester Wieman, og ren spøk alt sammen. Det er gudsens sanning, om det så er mitt siste ord.»
«Det var en dårlig spøk,» sa Wieman.
«Var det kanskje bedre av ham å gjøre kur til kona mi, kanskje?»
«Vet du nu det så sikkert da?»
«Tror eldstemann at kona mi farer med løgn, kanskje? Spør a’ sjæl, sier jeg. Nei, han Jesusen vår, han kan du beholde for mig, det sier jeg. Jeg trur’n ikke så langt som jeg ser’n engang. Men siden du spør mig, så kan vel jeg spørre dig, mester Wieman: Hvem er det som har funnet på det at jeg skulde ha skrevet alt det der tøiset hit til lauget?»
Wieman likte sig ikke, men han visste jo det at om ikke han svarte fikk Müller allikevel vite det når han kom nedenunder i kroen.
«Jo, det er Stein som sier han har sett brevet ligge her i protokollen for noen dager siden.»
Müller blev på ny litt forvirret, syntes Wieman, men han lot sig ikke merke med noe i det han sa.
«Er’n blitt bløt nu,» ropte han. «Ser’n syner! Hvad kan ikke en stakkar komme op i, mester Wieman, ren og skjær og uforskyldt. Hørt slik skammelig løgn! 96Men det må’n nå vel svi for. Det kan nå vel være nok at en er både fattig og skrøpelig om atte ikke en slik hyklerfan skal få gå rundt og lyve på en også!»
– Lenger kom ikke Wieman. Han følte sig syk, for det hang ikke riktig sammen dette, men foreløbig kunde han ikke utrette noe mere. Han gikk hjem, og Müller gikk inn i kroen.
*
I kroen trodde alle som en fullt og fast at Stein hadde gjort tilnærmelse til Müllers kone, var blitt avslått og opdaget av Müller og hadde funnet på denne historien for å hevne sig. Ingen kjente denne underlige, tynne mann med bukkeskjegget, men de så han holdt sig borte fra alle de andre, hørte stadig at han var kranglet og uten vennskap, og dermed trodde de alt dårlig om ham, at han var en hofferdig narr og like gjerne at han var et svin med alle slags forferdelige laster. At han var så flink og satt så godt i det gjorde naturligvis ikke saken bedre.
Ja, dette med Stein og Müllers kone syntes de alle, særlig de unge, var svært storartet. De frydet sig over det. De tømte krus på krus, og blev mere og mere liderlige i sitt snakk. Og så hadde svinet villet forsøke på å ødelegge Müller ved å ljuge i hop denne historien og gjøre Müller til en bedrager! Müller var ikke Vår herres beste barn, men han var i hvert fall en real kar, han var da et ordentlig mannfolk, og hvad fan rakte det andre om han tok sig en tår over tørsten. Det var synd på Müller, men han bar da sin svakhet utenpå sig og gjorde sig ikke 97bedre enn han var. Men slike skinnhellige svin, de var farlige. Og gjorde en rett med Stein så tok en og vaflet ham op og fikk ham til å forsvinne derfra byen.
Så da nu Müller kom inn i kroen efter sin samtale med Wieman blev han hyldet som en helt. Aldri i hans lange liv hadde gratiskrusene vrimlet slik på alle bord. Og han som var vant til å bli så vidt tålt i laugsselskapene, han som pleide å sitte i en krok og tiske og hviske med folk som ikke var så nøie på det, han oplevde et rent eventyr, han fråtset i ære og betydning. Ikke noe under at han fort blev full og skravlet løs av et godt hjerte; han oplevde sin besøkelsestid og skulde sannelig bruke den.
Det var bare to menn i krostuen den kvelden som ikke likte sig. De satt for sig selv ved et lite bord borte i kroken med hver sitt krus øl og hørte på snakket og sa ikke stort sig imellem. Det var Steins to svenner. Den ene av dem het Hans Jacobsen. Hans foreldre var kommet dit til byen fra Danmark. Han var en lys, blåøid, stillferdig kar i femogtyveårsalderen, en flink håndverker og en pålitelig mann. Det var han som styrte verkstedet den gang Stein var ute på sin lange reise. Den andre het Friedel Sartz. Han var et par år yngre, en flink og hyggelig gutt også han. De to var gode venner, kom godt ut av det sammen både i arbeidet og ellers. Begge var de gifte, og også konene kom godt ut av det med hverandre.
Der satt de nu og hørte at hele laugskroen frådet av hat til deres mester. De likte sig ikke, for de hadde 98nu vært i Steins verksted så lenge og hørte jo til der, så hans og verkstedets ære var også deres. Men det var nu også en særlig ting å være hos mester Stein. De visste godt, og innrømmet det ærlig, at han var den flinkeste håndverker man kunde komme til; de hadde selv vært stolt av å være hos ham og over at forretningen gikk så fint; – det hadde ikke hendt i alle disse årene at verkstedet hadde mistet en eneste kunde. Og mester selv var jo sannelig ikke en dagligdags kar. Snild var han ikke akkurat. Det var heller ikke fritt for de var litt flaue over denne hans bokmani; det tok sig ikke riktig godt ut at han opførte sig som om han var en lærd mann. Men disse Steins svenner som så ham og arbeidet sammen med ham hver eneste dag, de visste at om han nok var underlig på mange vis så var han i hvert fall en hederlig mann fra topp til tå. På en måte syntes de synd på mester, for de kunde jo forstå at han var ikke lykkelig. Men det var noe rørende i å se ham sitte der i verkstedet, taus og urokkelig og ivrig i arbeidet fra morgen til kveld. Han var ikke som andre som bare arbeidet for pliktens og brødets skyld. Det var så stor tilfredshet over ham der han satt. Det var nok så at han var streng, og det like meget i små som i store ting, men han var rettferdig og gjorde ikke forskjell på folk – enten det nu var kunder eller det var hans egne folk i verkstedet.
Hans Jacobsen hadde dessuten en særlig erfaring om Stein. Han var nylig blitt far, han hadde nu liggende i vuggen hjemme en liten sønn som han var 99mektig stolt av. Og slik som nu også Stein var stolt over det! Annen hver dag var han hjemme hos Jacobsen for å se på dette vidunder av et barn. Selv hadde han uten videre tilbudt sig å være fadder til barnet, og han hadde lagt på Hans’ lønn og forært både barnet og moren presanger.
Det var ikke mange dagene siden Hans hadde sagt til Friedel:
«Du får skynde dig og komme efter og bli far, så stiger du høit i mesters gunst.»
Og det hadde Jacobsen tenkt mere enn én gang i disse dagene at en mann som var så glad i barn han var en god mann, hvad folk så mente og sa om ham. Bitterlig synd var det også at ikke en så barnekjær og dyktig mann selv hadde barn i sitt hus. Da hadde nok meget sett anderledes ut.
Nu satt da svennene der og hørte hvordan deres mester blev hånet og æreskjelt. Det var uhyggelig, det var som om disse menneskene aldri hadde oplevd noe så inderlig morsomt og frydefullt, og det var ikke én som tok ham i forsvar.
De sa ikke stort til hverandre, så bare på hverandre av og til og rystet på hodet. De våget likesom ikke å røre på sig. De syntes ikke engang det var verdt å bestille sig et krus øl til for ikke å vekke opmerksomhet. Derfor satt de lenge med tomme krus og så ut i kroen og lot som om alt dette spetakkel ikke angikk dem det minste. Men mens de satt slik blev Jacobsen skamfull, han kom til å huske historien om Peter som satt i yppersteprestens forgård og forrådte sin mester 100den natt da han blev dømt og ført til Golgata. Han var ikke stort modigere selv der han satt. Han som hadde så meget å takke Stein for han skulde sannelig vise at han ikke var redd for å vedstå sig ham. Så reiste han sig og gikk stor og bred gjennem kroen til disken og bestilte øl til dem begge, og han så sig så morsk og truende omkring at snakket faktisk stilnet litt av.
Også da han nu kom på plass ved bordet igjen så han sig modig omkring og sa høit til Friedel:
«Det er fine folk det her! Snakker om ting som de ikke har noe greie på!»
Og Friedel var enig, også han sa høit:
«Det er så sjofelt at en kunde ha lyst til å ta den ene og denge den andre med!»
De satt jo tett der i krostuen en kveld som denne, så det var ikke vanskelig for dem ved nabobordene å høre hvad Steins svenner sa. Og en av karene ved nabobordet, som alt hadde satt til livs adskillig øl, lo høit og hånlig og ropte:
«Du kan jo prøve, din drittstøvel! Prøv med mig du, så skal vi se om det finnes krefter i dere!»
Men denne gang blev det ikke noe slagsmål, for det var nettop nu at Müller kom inn krodøren og blev hyldet med høie rop.
Mens nu Müller gikk omkring fra bord til bord satt Steins svenner der en stund ubemerket, og de blev mere og mere forbitret.
«Vi må gjøre noe, Friedel,» sa Hans, «for dette går ikke an. Her tror de alle sammen på Müller, den 101drukkenbolten, som aldri har sagt et sant ord i sitt liv.»
«Men hvad tror du det er for noe med dette brevet?»
«Jeg tror det er som mester Stein sier. Vi kan jo bevidne det at Müller sendte brev til Stein og fikk penger tilbake. Og jeg hørte godt at mester mumlet for sig selv: Har han nu brukket benet også!»
«Ja, det er sant nok. Jeg husker enda jeg syntes så synd på han gutten til Müller. Han så ut som han hadde fått mere juling enn mat i sitt liv.»
«Ja, det er fælt. Og du kan banne på at Müller har skrevet det samme til lauget også. Slik en fyllik, han vet jo ikke hvad pokker han finner på! Han har vel tenkt som så at det kunde være moro å få selveste lauget til å gå i vannet, kan du vite!»
«Ja,» sa Friedel, «men hvordan mener du det har gått for sig at brevet ikke var der da?»
«Hvordan det har gått for sig? Er det vanskelig å forstå det da? Hemmel har sendt ham pengene, kan du vite, men så har han sett at han har latt sig snyte. Og så har han truet Müller med død og djevel til å holde kjeft for ikke å komme i heisen. Og dermed står Stein der! Du vet jo hvordan han er når han er sikker på en sak. Det er vel grei skuring, det!»
«Ja,» sa Friedel forundret og med store øine. «Men det er da nesten for sjofelt til å være sant.»
«Du kan banne på at det er sant,» sa Hans, og mere og mere forbitret blev han eftersom han mere og mere blev overbevist om at det måtte henge slik sammen. Da fikk han se at Müller stod og hoverte ved 102Hemmels bord. For hundrede gang gjentok Müller at Stein hadde gjort kur til kona hans og var blitt vist vinterveien. Og fjeset hans var så fult og så innmari fullt av løgn og ondskap at Hans ikke kunde dy sig lenger. Han reiste sig fra bordet og ropte over til Müller:
«Påstår du det at mester Stein har villet ha tak i kona di, sier du?»
Müller snudde sig og så på ham med olme øine, brennende rød i ansiktet. Det blev stille i krostuen.
«Jeg påstår det ja, din grønnskolling. Forresten så raker det ikke dig.»
«Raker det ikke mig, sier du? Det er vel ingen her det raker mere at du står og ljuger så svinsk på min mester. Stein er ikke slik, han! Jeg skal si dig at han vilde ikke ta i kona di med en ildrake! Men han har hjulpet dig, din elendige fyllik, og den stakkars familien din fordi du ikke selv er kar om å forsørge den.»
Müller begynte å brøle, men høiere skrek Hans:
«Hold din skitne munn når jeg snakker! Det finnes ikke skam i dig, og aldri har noe menneske her i byen aktet dig for to øre.»
Nu snudde han sig og ropte ut over hodene på alle i krostuen:
«Og derfor sier jeg det er en skam at dere hører på en slik ussel kjeltring og tror på det han dikter i hop og æreskjeller en hederlig mann som er en pryd for standen. Det sier jeg. En skam er det.»
Og nu stod Friedel ved hans side og ropte som et ekko:
103«En skam er det!»
Da var det at karen ved nabobordet også reiste sig og gikk truende inn på dem.
«Skjeller dere ut hederlige folk, bengler! Hils han fordømte horebukken mesteren deres og gi ham den fra mig!»
Dermed langet han Hans Jacobsen en ørefik så det smalt i krostuen. Men det skulde han ikke ha gjort, for øieblikket efter lå han på gulvet, sendt dit av et knyttneveslag efter alle kunstens regler fra Hans Jacobsens hånd.
Det blev signalet til det største slagsmål i laugets historie. Det var jo ikke noe ærefullt slagsmål, alle mot to, og de to svenners ry var grunnfestet efter denne kveld, for det var adskillige som hadde vanskelig for å komme sig på verkstedet mandagen efter.
Det var også tilfelle med Hans og Friedel.
De var mørbanket og kunde omtrent hverken stå eller gå. Men mandag morgen var de på verkstedet, blå og gule, hovne i fjesene, hudløse på nevene, noen tenner fattigere.
*
Mester Stein kom på verkstedet denne mandag morgen mere glad og fortrøstningsfull enn han hadde vært på lenge. Han hadde brukt sin søndag til å vandre en lang tur ut på landet, slik som i gamle dager da han ennu var på Wiemans verksted. Det hadde vært en stille, gyllen høstdag, mild, men så frisk allikevel at han kunde gå time efter time uten å bli varm og trett.
104Han hadde gruet sig til denne søndagen for alt det onde og forvirrede han hadde å tenke på og bringe rede i; så kom den så blid og god som en gave fra Gud. Det tok ham heller ikke lang tiden å bli rolig overfor det som var skjedd og skulde skje. Han hadde jo, Gud være lovet, god samvittighet i ett og alt.
Den natten hadde han plaget sig svært med det ufattelige og skremmende som var hendt. At det kunde gå an så frekt å snu sannhet til løgn hadde han aldri kunnet tenke sig. Og at en mann som Hemmel kunde være så redd for å innrømme en feil og si tingen som den var og sette i gang et slikt system av løgn – det vilde han aldri ha trodd om noen mann. Han syntes synd på Hemmel og han vilde gå til ham og snakke med ham alene og få ham til å forstå hvor galt han handlet overfor sig selv ved å la en slik liten ting bli en stor og avgjørende sak for mange mennesker.
Den beslutning holdt han fast på også på sin lange søndagsvandring. Men da blev han også klar over at selv hverken kunde eller vilde han fire en tomme. Hvordan skulde det gå ham, hvordan skulde han komme til å føle sig hvis han i feighet og makelighet gav efter her hvor han hadde rett på alle måter og hvor både Müller og Hemmel behandlet sannheten som om den var en skjøge. Det var jo engang slik i hans liv at alt kom som han minst kunde tenke sig det. Hadde det ikke alltid vært slik at han måtte overgi sig til skjebnen på nåde og unåde? Den bestemte, den ledet, og han måtte lystre.
105Nu hadde han jo lenge forstått at skjebnen hadde utvalgt ham til en stor gjerning i rettferdighetens tjeneste. Det var den han var blitt opdratt til, og det var for den han selv hadde rustet sig. Han følte sig jo også ferdig nu og mente selv at hans dag snart var inne. Og så kom den – anderledes enn han hadde tenkt og tilsynelatende så meningsløst. Men var det ikke best slik? Kom det ikke aldeles som det skulde komme? Hadde han selv valgt tid og måte, – så hadde han kunnet ta feil eller være i tvil og usikkerhet, men nu når skjebnen på ny grep inn slik at han ikke kunde undslå sig, ikke komme unda, nu kunde han ikke tvile.
Nei, nu hadde han grunn til å føle sig sikker som aldri før i sitt liv. Det var vel kanskje en liten sak dette, men den var oprørende nok, og han hadde jo for lenge siden forstått at den som krenker sannheten og rettferdigheten i små ting også gjør det i de store. Var det meningen at hans store sak skulde føres frem på denne måten, da måtte han bare være parat og takke til.
Slik blev han da denne søndag bare bestyrket i at livet hadde utpekt ham og på hemmelighetsfullt, nesten mirakuløst vis ledet ham mot det store mål som var bestemt for ham.
*
Mandag morgen så han sine skammelig medfarne svenner komme til arbeidet i verkstedet. Han blev forferdet og forstod ingenting.
Hvad var det i veien med dem? spurte han.
106Men det var ikke mulig å få noe ut av dem. Til slutt mumlet Hans Jacobsen noe om at de hadde vært i slagsmål som mester vel kunde se.
Slagsmål? Hans skikkelige karer? Hvad skulde det vel smake av?
Nu syntes jo svennene, ja, til og med læreguttene, som hadde hørt litt av hvert på gaten i løpet av søndagen, at mester var lovlig dum. Men så dum var han nu imidlertid, han vedblev å stirre på dem som han ikke kunde tro sine egne øine.
Aldri hadde han da hørt snakk om at noen av de to var i slagsmål! Og så begge to! Og på én gang! Hvad i all verden var det som hadde besatt dem med et slikt raseri?
Nei, det vilde de ikke ut med. Tause og sinte i uttrykkene gikk de til hver sin plass og tok fatt på arbeidet. Men så lemstre og forslåtte som de begge var, var arbeidet forbundet med stort besvær; de kunde ikke gjøre de enkleste grep uten med store smerter, de skar ansikter og ynket sig, til læreguttene, som på kommando, brast ut i ville latterbrøl; det var en munterhet som det aldri var hørt make til i Steins høitidelige verksted.
Stein var i godt humør på forhånd, og han kunde ikke bare sig for å le med, for et komisk syn var det sannelig. Og dette at han lo virket så befriende på de andre at sannheten kom frem. Det var en av læreguttene som røbet den. Jo, det hadde vært stort slagsmål i laugskroen lørdag kveld fordi Müller hadde løiet så skammelig på mester. Da det nu var sagt blev 107det bekreftet både av Hans og Friedel, De fortalte i munnen på hverandre, ivrig, om enn med stor møie, og jubelen stod høit i taket, for både når de fortalte og når de smilte og lo så de så skjeve og hovne ut i ansiktene at læreguttene brølte. Heldigvis var dette tidlig om morgenen, før noen kunder kom; hvad måtte de ellers tro! Alt fikk da Stein vite, og det på den muntreste måte; men ingen av guttene hadde hørt hvad det blev fortalt om Stein og Müllers kone,– og om det taug også svennene; de kunde slett ikke få sig til å fortelle det.
Det blev omsider ro og arbeide i verkstedet, og Stein stod i flere timer over tilskjærerbordet og tenkte på denne underlige situasjon han var kommet op i. Han var rørt over sine svenner som hadde forsvart ham, og han følte en ny trivsel i sitt verksted,– ikke bare ved arbeidet, men ved disse menneskene som var i hans brød og som på en måte hørte ham til. Det var rørende av dem å vise at de selv følte det slik! Det var en levende verden som omgav ham, og han hadde jo alltid visst det, men han hadde sjelden følt det slik som idag. Rett som det var stjal han sig til å se på dem alle sammen, en efter en, der de satt nedover i verkstedet. Det var kjekke ansikter! Det var en levende mur omkring ham. Ingen mann kunde vel få et bedre vidnesbyrd ut mot verden enn at hans egne folk stod op for ham. Han skulde huske denne formiddagen. Og hans to svenner skulde ikke forgjeves ha latt sig slå halvt ihjel for hans skyld.
108Skjønt han jo visste at det måtte komme ubehagelige tider hadde han sjelden hatt det så godt som denne formiddag. Han skulde seire stort hvis denne sak kom op. Og han bestemte at han allikevel ikke vilde gå og snakke noe mere med Hemmel. Mannen visste selv at han løi, og aktet han å fremture i løgn og forherdelse måtte han selv bære ansvaret, nederlaget og straffen. Han, Stein, kunde ikke motsette sig det hvis det var på denne måten skjebnen vilde la ham møte rettferdighetens avgjørelse og innlede hans store tid.
*
Var Stein rolig og i løftet stemning så var gamle Wieman desto mer urolig og nedtrykt.
Hele denne søndag grublet han over situasjonen. Han følte sikkert at en stor fare truet Stein hvis han ikke kunde få den avverget nu i siste øieblikk. Han så klart at ingen og intet kunde hjelpe Stein hvis denne sak kom op. Han kunde intet bevise. Og nu hadde han jo dessuten fått ord på sig for å være en kranglepave, ja, det var jo dem som mente at han ikke var helt tilregnelig. Og kom så dertil misunnelsen, bitterheten over at han var uomgjengelig og forakten for hans lærde fakter, så kunde man jo regne sig til at ikke et menneske vilde stå op og si et godt ord om ham. Han var solgt.
Denne mandag var da Wieman fast besluttet på å gjøre alt som stod i hans makt for å stanse saken. Nu fikk han ta på sig hele sin verdighet som 109eldstemann i lauget, og gikk det ikke med det gode, fikk han bruke trusler.
Han gikk bare innom verkstedet og gav sine beskjeder for dagen. Derefter gikk han til laugshuset og sendte bud efter Hemmel.
Hemmel kom. Han lot som ingenting.
«Nå goddag, Wieman,» sa han. «Hvad er det du så nødvendig skal snakke med mig om midt i travleste arbeidstiden?»
«Jeg trodde du kunde tenke dig det,» svarte Wieman. «Men sett dig nu ned og la oss tenke over det alt sammen. Jeg sier dig like godt først som sist at denne saken vil jeg ikke vite noe av; den skal ut av verden.»
Til sin glede syntes han først at denne bestemte tone hadde god virkning. Hemmel så ikke ut til å like sig og han var spak da han svarte:
«Du vet vel det, Wieman, at jeg er en fredsommelig kar. Så jeg skulde ikke ha noe imot å få historien ut av verden, som du sier. Men hvordan har du tenkt dig å få ordnet det?»
«Det ordner sig lettest slik at du ikke anlegger noen sak.»
«Men det kan da ikke være din mening, eldstemann, at jeg skal la slike beskyldninger sitte på mig?»
«Skulde det være så farlig?» svarte Wieman. «Du har jo alt erfart at ingen tror på dem. Alle mennesker tar ditt parti. Og så har jeg tenkt at lauget kan gi dig en skriftlig uttalelse om at det mener 110Steins beskyldninger beror på en misforståelse og at det helt og fullt har tillit til dig.»
Men Hemmel var allikevel ikke lysten på dette.
«Det er vel og bra det, Wieman,» sa han. «Men nu har jeg sagt til så mange mennesker at dette skal for retten at jeg tenker det er best det blir med det.»
«Du har ikke lov til bare å tenke på dig selv. Du må tenke på standen. Det var her i lauget alt dette foregikk, så det angår oss alle. Jeg var dum som ikke forbød alle her å snakke om det, for det skulde ha vært laugshemmeligheter og blitt mellem oss. Men som eldstemann i lauget sier jeg i hvert fall nu at for standens skyld vil jeg ikke ha noen sak. Så det får bli som jeg har sagt. Du skal nu heller ikke være så sikker på at det blir en så morsom sak for dig. For du kan si hvad du vil, – men Müller er ikke noe godt papir.»
Hemmel satt litt før han svarte. Så sa han:
«Jeg tror ikke du har lauget med dig i dette. Du snakker om å beskytte standen. Men det ser nu mere ut som du vil beskytte Stein. Det er noe vi alle vet at det er du som har fått ham valgt som bisitter og at du alltid har tatt dig av ham. Men det skal nu allikevel være slutt på at han kan gjøre og si alt hvad han vil. Og det er flere enn jeg som mener det samme.»
Nu tok plutselig sinnet ham; han reiste sig og slo hånden i bordet:
«Denne Stein – han skal krype til korset, det skal han! Og helst skal han ut av byen her! Det har jeg besluttet! Og sier du om Müller at han ikke er noe 111godt papir, så sier jeg det samme om Stein! Og jeg kan love dig det at du skal ikke få stor gleden av å holde på ham enda du vet at jeg er i min gode rett. For jeg lar mig ikke skremme, ikke engang av dig.»
Wieman var ulykkelig over hans opbragte tone, og han forstod i grunnen også at slaget var tapt, men han vilde ikke la ham slippe ennu, for han satt i all hemmelighet og håpet på at han skulde forsnakke sig.
«Jeg vil ikke skremme dig,» sa han. «Og heller ikke har jeg tatt parti for Stein mot dig. Men jeg vil si dig det at det er farlige ting du innlater dig på hvis du går til retten. Og derfor skal det heller ikke skje, – så langt det står i min makt.»
«Ja, prøv du hvor langt det står i din makt, Wieman. Prøv du det! Men nu vil ikke jeg høre på dig mere. Nu snakker du bare for Stein og dig selv. Men har du siden noe å si mig som laugets eldstemann da får du også ha lauget samlet når du sier det.»
Dermed gikk Hemmel.
*
Wieman vilde ikke gi sig. Men hvor han kom idag merket han at Hemmel hadde vært der i forveien. Han gikk til bisitterne, en efter en. De var høflige alle sammen, men ingen av dem var villige til å bistå ham med å stanse saken. Nei, mente de, det kunde ikke nytte å betrakte det hele som et hemmelig laugsanliggende, nu da det var kjent av så mange mennesker og snart vilde være ute over byen. Nu fikk det være en sak mellem Hemmel og Stein som de fikk gjøre op sig imellem, – og det kunde 112vel ikke gjøres op på noen annen måte enn at Stein gikk i sig selv og bad om undskyldning for sin overilelse. Og alle som en mente de at man jo ikke kunde fortenke Hemmel i at han vilde ha opreisning. Hvem vilde vel finne sig i å bli kaldt en løgner og bedrager. Sannelig vilde de ta det presis slik som Hemmel tok det om det var dem det gjaldt. Og det vilde nok Wieman også ha gjort.
Wieman syntes at han først denne dag for alvor blev gammel. Det var som om han blev avsatt fra heder og verdighet. Aldri hadde han gått så forgjeves rundt i sin by. Han følte sig fulgt til dørs av medlidende smil overalt hvor han kom. Ja, verre enn det, for det var jo til slutt som om han gikk i uhederlig ærend.
Den eftermiddagen gikk han i sin rådløshet ned til havnen. Det var en stille dag, sjøen lå blank, solen stod lav langt ute over det sølvblanke vann, og her inne i havnegaten gikk folk i fred og ro, det begynte alt å bli folksomt på sjømannskroene. Uret i Mariakirken slo seks med bløte, tynne slag; hvor han hadde vært glad i å høre disse milde klokkene varsle døgnets timer nu gjennem et langt liv. Men denne fred, som han alltid hadde elsket virket oprørende på ham idag; han hadde ikke del i den, – den viste ham bare grelt hvor hjelpeløs han var. Her hadde han innbilt sig at han med dyktighet og flid, ved hederlighet og lang erfaring hadde vunnet sig innflytelse og autoritet. Idag hadde han erfart hvor meget den var verd. Alt hadde han satt inn og til ingen nytte. Nettop nu hvor 113det gjaldt så meget! Jo mere han tenkte over all denne plutselige forvirring, desto mere sikker blev han på at dette var en skummel sak. Det var fusk og løgn i den. Den var full av hemmelige farer. Og han kunde ikke hindre at denne løgn fikk gjøre sin gjerning og kanskje skulde komme til å ødelegge en manns liv.
Han måtte stanse denne saken, og nu var det ingen annen vei enn å gå til Stein ennu en gang. Her var han jo ved havnen, like i nærheten av ham, og hadde det vært som i gamle dager vilde det ikke vært noe å betenke sig på. Men hvad skulde det komme ut av det slik som Stein var nu? Stein vilde vel bare tro at han på ny gikk laugets ærend.
Men Stein fikk tro hvad han vilde. Wieman visste jo at han ikke hadde annen hensikt enn å redde ham fra den sikre ulykke.
Og dermed begav Wieman sig på vei fra havnen op til Steins hus.
*
Han traff Stein i verkstedet og sa at han måtte snakke med ham under fire øine. Så gikk de op på Steins værelse og satt bent overfor hverandre ved bordet med de mange bøkene. Wieman så på ny det tykke lovverk, og han tenkte: Stakkars mann, redder han sig ikke ut av dette skal han få se hvor meget hans lovkyndighet kan hjelpe ham.
Nu fortalte Wieman like ut hvad han mente om den situasjon Stein var kommet i. Han trodde at 114Stein hadde rett, men hvad hjalp det når han ikke kunde bevise det? Stein måtte forstå at han ikke var populær her og at han antagelig ikke vilde få noen til å vidne til fordel for sig. Det kunde komme til å gå ham meget verre enn det var mulig å tenke sig nu. Var det verd å sette så meget på spill, – han som hadde sitt gode utkomme og folk i sitt brød og var aktet som håndverker overalt? Var det ikke bedre å gjøre en liten innrømmelse og så komme ut av det hele. Han behøvde jo ikke si noe annet enn at han ikke hadde ment at Hemmel løi og at det hele måtte bero på en misforståelse fra hans side. Gjorde han det, så skulde han, Wieman, sannelig holde en tale i lauget og minne om hvilken nyttig mann Stein hadde vært og stadig var, så han kunde gå ut av det hele med full honnør. «Gjør nu det, Stein,» sluttet Wieman, – «husk jeg er din gamle venn og bare vil dig vel.»
Stein hørte rolig på ham og avbrøt ham ikke en eneste gang. Og da han begynte å snakke var han ikke forbitret og dyster som sist, tvertimot var han nesten blid, ja, hans øine hadde sitt gamle glade og vennlige uttrykk. Han takket Wieman fordi han var kommet og bad ham om undskyldning for sin opførsel forrige gang de satt her sammen; den hadde han angret og skammet sig over. Han forstod så godt at Wieman vilde hans vel, han kunde ikke være nok takknemlig over å ha en slik venn. Og Wieman måtte ikke ta ham det ille op, men han kunde ikke følge hans råd, han kunde ikke om han aldri så gjerne 115vilde. Han visste at Hemmel løi. Han visste at det ikke var noen misforståelse. Hvordan kunde han så få sig til å si at det måtte være en misforståelse og ta sin beskyldning i sig igjen? Heller ikke var han redd for å komme for retten på grunn av denne sak. Han var kommet uforskyldt op i den, han kunde med sin ed bekrefte at alt forholdt sig slik som han hadde sagt – og gjorde Hemmel alvor av å gå til retten så kom det til å bli værst for ham, for Stein visste ennu noen ting om ham, som han ennu aldri hadde nevnt for noen, men som skulde frem da, og som sannelig ikke kom til å styrke tilliten til ham.
Hvad var det for ting?
Nei, det kunde være det samme foreløbig, det kom tidsnok frem alt sammen, men Wieman visste jo at han, Stein, hverken var døv eller blind. Tvertimot hadde han passet godt på når det gjaldt laugets anliggender, så han hadde rede på adskillig. Men dessuten måtte Wieman forstå at det fantes jo allikevel rett i verden, og at den som hadde rett han seiret. Det var Stein ikke det minste engstelig for. Her stod påstand mot påstand, og dommeren måtte gjøre sig op et skjønn og dømme efter sitt inntrykk av hvilken av partene virket mest pålitelig. Den prøve skulde Stein gjerne utsette sig for.
Wieman sa han måtte huske på at han hadde beskyldt en mann for løgn og at han måtte bevise at det var en riktig påstand.
Men Stein var ikke redd for det. Alt talte til fordel for ham. Det var jo så lett å gjennemskue hvordan 116det hele hang sammen, at Hemmel løi og hvorfor han gjorde det. Nei, den ting var i orden. Og Stein vilde betro Wieman som gammel venn at han så skjebnens ledelse i det hele; alt i hans liv pekte frem mot et slikt møte med rettferdigheten. Han hadde nok tenkt sig at det skulde komme på en annen måte; men når det nu kom slik kunde han ikke sette sig op mot skjebnens vilje. Han måtte bare være glad og fortrøstningsfull. Og det var han. «Om folk er imot mig nu,» sa han, «så la dem det. Jeg bryr mig ikke om det. Jeg har ikke hatt det så godt på all den tid jeg kan huske. Det er ikke farlig for et menneske når det tydelig ser at det er under skjebnens ledelse, mester Wieman.»
Nei, der kom Wieman ingen vei, heller ikke der. Han kunde rope og besverge, men han visste det vilde ikke hjelpe. Han satt og stirret på Stein mens han snakket, og han kom aldri til å glemme hans uttrykk. Det var allikevel mindre uhyggelig å se ham forrige gang han satt her; den gang var han forbitret og urimelig og virket som en gal mann. Nu var han blid og vennlig, han hadde et lykkelig gutteaktig uttrykk som minnet om hans første ungdom. At en mann kunde gå like ut i ulykken så blindt, så glad og fortrøstningsfull, – det var så oprørende fortvilet at man ikke kunde holde ut å tenke på det. Kanskje kunde jo ennu et mirakel skje så det hele blev avverget. Ja, kanskje kunde det gå godt fordi Vårherre holdt sin hånd over dette underlige menneske.
Men Wieman kunde i hvert fall ikke gjøre noe mer. 117Han måtte gå med uforrettet sak. En gang mens de satt og snakket sammen syntes han at han hørte noen pusle med døren inne i stuen og han forstod at Steins kone lyttet. Men da han nu gikk, fulgt av Stein, traff han ingen.
*
Da Stein kom ned for å gå på verkstedet morgenen efter så han at skuret ute på gårdsplassen var revet ned. Det lå fullt av planker og bord strødd omkring, bakerens sekker var kastet ut og var gått i stykker, så melet fløt utover.
Han stod først og stirret og kunde ingen ting forstå. Så begynte han å skjelve over hele kroppen i forferdelse og oprør: Hadde han så bitre og grusomme fiender! Da forstod han at dette vilde bli en hårdere dyst enn han hadde kunnet tenke sig. Her hadde han med folk å gjøre som ingen midler vilde sky. Nå hadde de altså forsøkt å gjøre ham til hærverksforøver og simpel forbryter!
Underlig lam i kroppen kom han sig inn på verkstedet. Der falt han på kne og bad: «Allmektige Gud, vær hos mig og gi mig kraft!»
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Mannen som elsket rettferdigheten ble utgitt i 1934. Den historiske romanen regnes ofte som Fangens beste verk.
Skomakermester Gottfried Stein er svært opptatt av rettferdighet, men hans oppfatning av hva som er rett er ikke alltid i tråd med hva de fleste andre mener.
I romanen bruker Fangen historisk stoff fra Nord-Tyskland for å belyse den aktuelle politiske situasjonen i Tyskland, der nazistene nylig hadde kommet til makten.
Se faksimiler av førsteutgaven fra 1934 (nb.no).
Ronald Fangen var forfatter, journalist, kritiker og debattant. Han var en sentral skikkelse i den norske offentligheten fra 1915 til han døde i 1946.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.