Mannen som elsket rettferdigheten

av Ronald Fangen

[Del II, kap. 2]

118Det gikk ikke lang tid før saken kom for retten, bare et par uker, men for Stein var den lang som et vondt år.

Han visste jo straks at han skulde bli mistenkt for å ha revet bakerens skur. Tanken på det lammet ham. Hadde han bare hatt sin fornufts fulle bruk da hadde han kunnet hjelpe på situasjonen. Hvorfor gikk han ikke selv til bakeren og fortalte det hele straks han så det? Ja, hvorfor gjorde han ikke det, hvorfor viste han ikke at han hadde god samvittighet og at han var ulykkelig over denne sjofle handling? Han kunde ikke svare noe annet enn at han ikke tenkte på det. Han kunde slett ikke tenke, for han var lammet. Han foretok sig intet, men av gammel vane tok han fatt på sitt arbeid, – det hadde alltid vært hans første tilskyndelse når noe gikk inn på ham, – frem med arbeidet, hvad det nu var han holdt på med. Der var det sikre punkt, – og makeløst var det bestandig hvor godt det hjalp å ha hånden beskjeftiget og se at den kunde sine grep.

Men derav kom det at han stod bøid over tilskjærerbordet og lot som ingen ting da svennene og læreguttene kom i verkstedet. Han svarte på deres morgenhilsener og arbeidet videre.

119Først efterpå forstod han at det jo måtte se ut som om han hadde ond samvittighet. Der stod han jo bøid og taus istedenfor straks å snakke om tingen og si like ut at det var en ukjent fiendes verk.

Men saken var den at da han så Hans Jacobsen blev han på ny så forvirret og så nedslått at han ikke kunde snakke. Svennens usikre blikk og hele uttrykket i hans ansikt fortalte ham tydelig at han ikke riktig visste hvad han skulde tro. Og da han siden snek sig til å se på de andre, da leste han det samme i alles ansikter!

Det var så overveldende at han trengte tid for å komme sig. Da kunde han jo vite at når de ikke var sikrere i sin tro på ham, de som skulde kjenne ham, da vilde dommen i byen være uten skånsel, ikke et menneske vilde betenke sig på å utpeke ham som gjerningsmannen.

Først da han hadde stått og sett på dette en stund forstod han at det ikke gikk an å late som ingenting. Han gav da op arbeidet og ruslet nedover i verkstedet og stanset ved Hans Jacobsen, som var ivrig i gang med sitt arbeid. Men han snakket til dem alle sammen:

«Ja, dere har vel sett at bakerskuret er blitt revet i natt?»

Arbeidet stanset på øieblikket og alle så sky op på mester.

«Og dere tror vel kanskje alle sammen at det er mig som har gjort det?»

Mere skulde det ikke til for å lette dem for 120mistanken. Ansiktene skiftet uttrykk, det var en hel forvandling og de protesterte som med én munn, både svenner og læregutter:

«Nei, det tror vi ikke, mester!»

Det gjorde ham godt, han stod en stund og lot denne tillit virke på sig og tenkte trøstet at slik måtte jo allikevel alle ta det; ingen kunde for alvor tro at han, en hederlig mann, fant på noe så sjofelt. Og folk visste vel at han ikke var dum, – men hadde han gjort dette måtte han jo være det dummeste av alle mennesker.

Så sa han:

«Ja, takk for det. Og om det så skulde være mitt siste ord så har jeg ikke gjort det heller.»

Da reiste Hans Jacobsen sig med et smil så godt og glad at Stein rent måtte holde av ham:

«Nei mester,» sa han, «det visste jeg nok at mester ikke hadde gjort. Men den som har gjort det han skyr ingen ting for han må hate mester og være verre enn djevelen. Det var best om vi kunde få kloen i ham så fort som mulig så han ikke får stelt i stand flere skurkestreker.»

«Ja,» sa Stein, «det har du rett i. Men det er vel kanskje lettere sagt enn gjort å få fatt på ham. Vi får gå i gang med arbeidet vårt igjen og så tenke på det hver for oss hvordan vi skal bære oss ad med det.»

Så sa Friedel som ennu var skakk i munnen efter det store slagsmål:

«Hvis den fyren fikk så mye juling alene som Hans og jeg fikk og gav sammen, så fikk han akkurat det 121han fortjente. Og da tror jeg ikke han gjorde stort galt mere.»

Det lo de av alle sammen.

Og slik gikk det for sig at da bakeren kom ned i verkstedet fulgt av sine to svenner, fant han Stein og alle hans folk smilende og lystige. Det blev siden utlagt slik, at ikke alene var Stein selv en djevel, men han fordervet også sine folk.

Bakeren var hvit av sinne. Han hadde til daglig vanskelig for å snakke, han stammet nemlig, og nu kunde han i sitt store oprør en lang stund ikke få sagt et ord. Han stod, liten og tykk, i sin hvite bakerdrakt og med hvit kalott på hodet og stampet i gulvet. Det var et komisk syn, og læreguttene kunde ikke dy sig, de begynte å knise høit. Stein var fortvilet over det, han forstod jo godt bakerens sinne og like godt forstod han hvor upassende det var og hvor dårlig det måtte virke at hans egne læregutter satt her og lo av ham; men han var selv blitt lattermild; det hadde også hendt ham noen ganger før når han minst ønsket det, så istedenfor å få guttene til å tie stille og opføre sig sømmelig, hadde han sin store møie med å holde sig selv så noenlunde alvorlig, og snakke kunde han slett ikke, for han følte at da kom han til å eksplodere om det så skulde koste ham hans liv.

Imens stod da bakeren, herr Schmidt, der, i avmektig raseri, stampet med benene og stirret fra den ene til den annen som om han for evig tid vilde innprente sig hvordan virkelige forbrytere så ut. Hans 122to svenner var også alvorlige, de virket som en anklage, ja, som om de var vidner til en arrestasjon.

Endelig fikk da bakeren ord for sig. Han hadde en tynn, litt pipet stemme, og han skrek:

«Her sitter d… d… dere og sm… sm… smiler! Men nu skal det bl… bl… bli en annen d… d… dans, mester Stein. Nu g… g… går jeg til p… p… politi!»

Dermed gjorde han resolutt helt om og toget ut efterfulgt av sine gravalvorlige svenner.

Nu begynte læreguttene å brøle av latter, en av dem falt av krakken og rullet rundt på gulvet. Stein lo litt, han også, men han var jo alt annet enn lystig, han forstod godt hvor farlig denne situasjon var. Han visste også at han måtte gjøre noe, men han var fremdeles lammet – denne gang av sin stolthet. At denne lille dumme, latterlige baker, hvem han hadde vært overmenneskelig tålmodig mot, at han våget å tro at han, GottfriedGottfried] rettet fra: Ludvig (trykkfeil) Stein, noensinne kunde finne på å gjøre en så sjofel, en så idiotisk ting! Han kunde ikke få sig til å ta en slik mistanke alvorlig, den var for sjofel, han vilde ikke ha den!

Han var gått tilbake til sitt bord, og lystigheten i verkstedet holdt op da de andre så at mester var blitt alvorlig. Han tok fatt på sitt arbeid igjen, men det gikk ikke lett fra hånden lenger, han stod og tenkte: Gå nu efter Schmidt og forklar ham at du ikke har noe med det å gjøre. Men en annen stemme i ham svarte halsstarrig: Nei, jeg gjør det ikke, jeg går ikke! Han får tro hvad han vil og gjøre hvad han vil.

123Og da han omsider allikevel gikk var det for sent. Bakeren hadde gjort alvor av sin trusel, han var gått til politiet sammen med sine to svenner.

*

Så galt var det alt fra begynnelsen av, men han tok det ikke for fullt alvor før han fikk med politiet å gjøre. Det blev optatt et foreløbig forhør i verkstedet efter at politiet ute på gårdsplassen hadde iakttatt det hærverk som var begått og omhyggelig hadde notert alle detaljer.

Stein mottok politiets fullmektig med vennlighet og var glad over at han nu kunde få fortalt det hele som det var. Han kjente fullmektigen, som var på hans egen alder, litt fra før. Det var en omgjengelig mann med godt humør. Men han kjente ham ikke igjen. Han var som omskapt. Han svarte ikke på Steins hilsen. Sammen med en betjent toget han bort til tilskjærerbordet, kommanderte betjenten til å rydde det og plaserte sig så der med sin tykke protokoll. Han var dødsens alvorlig. Stein så at læreguttene blev skremt av denne dystre politimann; selv følte han sig alt nu ydmyget på en forsmedelig måte av fullmektigens uhøflighet – og da han forstod at dette nok kom til å trekke ut en stund, sa han til svennene og læreguttene at de kunde gå for formiddagen; han hadde ikke lyst til at de skulde se mester stå til rette foran en uhøflig mann.

Men da lød fullmektigens kommandorøst sint og brutal gjennem verkstedet:

124«Ingen forlater verkstedet uten min tillatelse. Her snakker ingen uten at jeg spør.»

Stein kom i kok, han var allikevel herre i sitt eget hus, han og ingen annen; skulde han finne sig i å bli hundset av en politimann, han som intet galt hadde gjort? Han sa:

«Undskyld mig, herr fullmektig, men her i huset bestemmer jeg. Og jeg kan fortelle Dem straks at jeg har ikke revet skuret, jeg…»

Da slo fullmektigen sin neve i bordet og ropte med hvinende stemme:

«Jeg har ikke spurt! Og De tier stille til jeg spør! Her bestemmer politiet og ingen annen.»

Stein blev skjelvende og redd for sig selv. Sine folk torde han ikke se på; aldri hadde en slik forsmedelse overgått ham, ikke i hele hans liv – og så skulde det skje her i hans eget verksted og mens hans egne undergivne hørte det. Men han forstod at det nyttet ikke å snakke til denne mann; han fikk tie og finne sig i det. Den time var jo ikke langt borte da han vilde få opreisning. Det vilde skje før fullmektigen nu forlot hans verksted – og før han gikk skulde denne skammelige øvrighetsperson ut med en undskyldning så hans folk hørte det; det skulde Stein være mester for!

Fullmektigen sendte Stein et truende blikk, satte sig vel til rette, åpnet sin protokoll og begynte å skrive. I en hel evighet sa han ikke et ord, og det hørtes ikke en lyd i Steins flittige verksted. Midt på formiddagen – det var aldri før hendt.

125Så omsider begynte fullmektigen å spørre. Han spurte Stein om hans navn, hans alder, hans profesjon, hvor han hadde vært i lære, når han blev mester, om han var gift. Stein svarte og svarte; han følte sig svimmel, det var som om dette ikke var sant, som om det foregikk i en drøm, langt borte fra ham. Men det verste spørsmål traff ham som et slag, han for sammen og kjente at en hetebølge jog over hans kropp.

«Har De barn?»

Hadde han lov til å spørre om alt? Han vilde ikke svare, han vilde ikke; allikevel hørte han sig selv si med tykk stemme:

«Nei.»

Han syntes det blev ennu mere lydløst i verkstedet, en ond, redd stillhet, som om alle vilde gjemme sig for en fryktelig fare. Det var så stille at fullmektigens penn virket som støi da den nu krasset Steins «Nei» ned i protokollen.

Da kom fullmektigens neste spørsmål som lynild, som torden:

«Er De tidligere straffet?»

Og nu klarte ikke Stein det lenger. Hvem våget å tro, å antyde at han var straffet, altså hadde forbrutt sig mot lov og rett, han som var en hederlig mann fra først til sist, i ett og alt, han som bare én gang i sitt liv hadde løiet, det han kunde huske, en uskyldig løgn til gamle Wieman den gang han var gutt og som han hadde fått sine vel fortjente ris for, – han som hadde gitt sitt liv til å utforske rettferdigheten. –

126«Nei, hr. fullmektig!» ropte han. «Nu går De for vidt. Våger De å antyde at jeg skulde ha forbrutt mig! Aldri i mitt liv! Ikke en gang mine bitreste fiender vil benekte at jeg er en hederlig mann. Dette skal komme Dem dyrt å stå! Her i mitt eget verksted, mens mine egne folk hører på! Det er skammelig, det er –»

Steins forbitrelse gjorde nok inntrykk på fullmektigen, han så op litt forundret, og sa spakt:

«Rolig, rolig. Jeg «antyder» intet. Jeg bare spør. Det er min plikt. Fortell så hvad De vet om det hærverk som er begått her i gården i natt.»

Endelig, tenkte Stein, og begynte ivrig:

«Jeg vet intet om det. Jeg kom ned imorges som jeg pleier, klokken fem, og da så jeg det. Og da tenkte jeg: Det har et menneske gjort som vil mig ondt.»

Fullmektigen avbrøt:

«De har ligget i strid med bakermester Schmidt om dette skur og påstått at det skjemmet eiendommen og at han ikke hadde rett til å la det stå der?»

«Ja, at det var stygt, det har jeg sagt. Og da han påstod han hadde rett til å ha det stående spurte jeg bare hvad han grunnet den rett på, for skuret står mere på min del av gårdsplassen enn på hans og det finnes ikke noe dokument på at jeg eller noen tidligere eier av gården har fraskrevet oss eiendomsretten over det som er vårt. Jeg har vært rimelig mot bakeren. Jeg har …»

«Men De har forlangt at han skulde rive skuret 127skjønt han har hatt det stående og brukt det i alle år.»

«Jeg har sagt at han kunde rive det og sette op noe skikkelig. Det hadde han plass nok til å gjøre på sin egen grunn, men jeg har til og med sagt at han kunde bruke den samme plassen bare han –»

«Og De har altså vært hjemme her i natt?»

«Hvor skulde jeg ellers være?»

«Deres kone kan kanskje bevidne at De ikke har forlatt Deres seng før De gikk i verkstedet imorges?»

«Hvordan skal hun kunne bevidne det? Hun har vel sovet. Og jeg pleier å sitte lenge oppe om natten; jeg trenger ikke til å sove så meget.»

«Så,» sa fullmektigen, og noterte i sin protokoll. «Så, ja, ja. De behøver jo forresten ikke å ha gjort det selv. De kan jo ha fått noen til å gjøre det for Dem.»

Da brast det for Stein. Han fór op fra stolen hvor han hadde tvunget sig til å sitte stille, avvekslende het og kold, fortvilet og nedverdiget til bunnen av sitt vesen. Han ropte:

«Ut! Ut herfra! Ut skal De, om De så var Vårherre selv. Forsvinner du ikke, du djevels knekt, så setter jeg mine folk til å hive dig ut. Her er jeg herre!»

Fullmektigen likte sig ikke, han så at både Hans Jacobsen og Friedel nærmet sig truende. Men også han var blitt rasende. Han reiste sig med stort rabalder, slo sin protokoll igjen med et smell, gikk et par skritt mot Stein og ropte i falsett: «Du truer en 128øvrighetsperson i arbeide! Det gjør ingen ustraffet, – ingen! Nuvel, jeg går, – jeg går! Men stol på at du er ikke ferdig med mig. Jeg skal valse op med dig! Og dere, karer, sa han til Steins folk, dere møter alle sammen på rådstuen i eftermiddag klokken fem for å vidne. Og skomakermester Stein forlater ikke sitt hus før politiet kaller ham! Vi skal få rede på denne sak.»

Tykk og trampende gikk han så mot utgangsdøren, fulgt av betjenten som bar den store protokoll. I døren stanset han og ropte så det sang i veggene:

«Vi skal få rede på denne sak! Jeg lar mig ikke dupere! Den slette samvittighet kjenner jeg fra lang erfaring!»

Slik blev Stein kvitt politiet denne gang.

*

Den eftermiddagen var Stein alene i verkstedet. Alle hans folk var på politistasjonen til forhør. Han ventet en time, to, tre, og de kom ikke. Stein var forbitret. Han hadde stadig så meget arbeide at en tapt arbeidsdag var en katastrofe. Men særlig ille var det nu, han hadde under store betenkeligheter påtatt sig en stor ekstrabestilling til to skib som skulde på langfart og seile om en uke. Det var dristig gjort å påta sig dette ved siden av alt han hadde på forhånd. Men han regnet nøie ut at det kunde klare sig med stor flid; muligens fikk han ta litt ekstrahjelp de to siste dagene. Når han nu mistet denne eftermiddagen var det utelukket at han kunde klare det.

129Men han var også forbitret. Hvad kunde hans folk si? De hadde jo ikke anelse om hvordan dette hærverk var foregått, de like lite som han. Det kunde jo ikke ta en halv time en gang for politiet å bringe det på det rene. Hvad var det så de drev på med? Hvad vilde politiet vite av hans folk?

Han forsøkte å beskjeftige sig med sitt arbeide ved tilskjærerbordet, men han fikk så onde, syke tanker når han stod der i ro. Det var på ny som en gang i den onde fortid at alt vaklet for ham, alt virket som trusler og farer han ikke kunde forsvare sig mot.Han vilde ikke tenke. Han vilde bare holde fast på at han var i sin fulle rett, intet galt hadde han gjort, og når nu begge disse fortvilede sakene blev kastet over ham kunde meningen bare være den at han skulde få en desto større opreisning og seier efterpå. Men det forhindret ikke at han hadde lov til å være rasende over den behandling han var utsatt for fra politiets side. Han forsøkte ikke å beherske sin forbitrelse, han vandret frem og tilbake i verkstedet med lange skritt. Det kom et par kunder i løpet av ettermiddagen, og de kunde efterpå fortelle at denne skomakermesteren opførte sig som en gal mann; da de kom inn for han omkring i verkstedet med kjempeskritt, slo ut med armene, snakket høit med sig selv og slet i sitt lange skjegg. Og han hadde visst ikke hørt stort av hvad de hadde å si.

Klokken halv ni den kvelden kom Hans Jacobsen.

Forslått og underlig i fjeset var han jo fra før, men nu var han likblek og rystende, slik at Stein 130fikk hjerteklapp og følte sig svimmel straks han så ham. Han hadde aldri sett noe så skremt som svennen var nu i kveld.

Jacobsen måtte ha løpt, for han var anpusten da han nu begynte å snakke:

«Jeg sa til de andre at de skulde gå op og få sig mat så jeg kunde få snakke med mester alene,» sa han.

Stein var allikevel glad han var kommet, så han fikk noe å samle sig om. Uvilkårlig fikk han tilbake en viss faderlig verdighet og ro som han alltid hadde overfor sine folk.

«Det var riktig,» sa han. «Sett dig nu og fortell mig hvad det er dere har gjort hos politiet all denne tiden.»

Hans Jacobsen vinket ham da med sig op til tilskjærerbordet. Der tok de hver sin stol og satte sig. Svennen snakket lavt, som om han var skamfull over hvad han skulde si, og redd for at noen lyttet.

«Ja, det blev langt,» sa han. «Og det er det verste jeg har vært ute for. Politiet er sikker på at enten har De eller en av oss gjort det.»

«Ja, det sa han jo.»

«Men det er ikke det verste, mester. Vi er solgt. For jeg var jo så sikker på at Müller hadde gjort det. Men politiet hadde undersøkt det, og nu viser det sig at han har vært på landet hos en fetter hele søndag og ikke kom hjem igjen her til byen før ut på formiddagen idag. Det fortalte han fullmektigen fordi jeg sa så meget som det at politiet burde snakke 131litt med Müller og undersøke hans ting før det begynte å mistenke uskyldige folk. Ja, det syntes jeg at jeg hadde lov til å si.»

«Det skulde bare mangle.»

«Ja, men da blev han rasende, fullmektigen, og spurte om jeg mente å anklage Müller for å ha gjort det. Ja, sa jeg. Det skal bli dig en dyr historie, sa han. Komme her og anklage en uskyldig mann! Det er farlig, slikt, sa han, det skal du få straff for, for Müller kan bevise at han er uskyldig. Men det kan ikke din mester, sa han, og ikke noen av dere andre heller! Men kan jeg få straff for at jeg sier det jeg tror da, mester?»

Det hjalp Stein godt å se hvor redd hans svenn var. Han måtte berolige ham, og det kunde han gjøre med god samvittighet, for alt dette var jo forrykt og måtte bli opklart når som helst, men mest forrykt var det jo å true denne stakkars gutten fordi han sa hvad han tenkte, og vilde sette politiet på det han mente var et riktig spor. Det var jo bare et forsøk på å hjelpe politiet, det var sagt i all fortrolighet, og det kunde da i all fornufts navn ikke opfåttes som en angivelse. Hans Jacobsen vilde jo ikke gått til politiet, politiet hadde hatt bud efter ham.

«Mester vet at jeg ikke er redd,» sa han. «Og var det så sant bare mig det gjaldt så gav jeg en god dag i det hele, men det vilde ikke være morsomt for konen og gutten om jeg fikk straff på mig, for slikt er noe en aldri får vasket av.»

Stein kunde ikke gjøre noe for at han blev 132uhyggelig til mote over guttens nød; han sa jo sant: Hvem kunde noensinne riste en straff av sig. Nei, ikke engang den som blev straffet uskyldig! Og her var han nu på et par dager uforvarende kommet op i to saker som kunde føre til at han blev straffet. Han visste godt at han kunde ikke overleve det hvis det skulde gå slik. Men slik kunde det ikke gå; kanskje alt imorgen den dag var det hele klart og ute av verden.

Men at det ikke var Müller –.

«Hadde politiet vært hos Müller?»

«Ja. Og det hadde vært en mann ute på landet hos denne fetteren også.»

«Og der hadde Müller vært i natt?»

«Ja. De hadde til og med sittet oppe det meste av natten og spilt kort, hadde fetteren sagt.»

Hans Jacobsen vinket Stein nærmere til sig og hvisket.

«Men jeg tror nu at det er ham allikevel, jeg. Han farer bare med løgn og fanteri. Og kunde jeg bare få bevist det! Ja, da skulde jeg gi et par år av mitt liv. Jeg skal gjøre hvad jeg kan. Jeg kjenner svennen hos Müller, og han er ikke for glad i sin mester, skal jeg si.»

«Tror du at du kan få noe ut av ham da?»

«Jeg sier bare at jeg skal gjøre hvad jeg kan.»

«Ja, kan du få klart op dette så skal jeg gjengjelde dig,» sa Stein. «Du er en bra kar, Hans Jacobsen. Og vi skal ta det med ro selv om politiet bærer sig dårlig at. For det finnes en rettferdighet her i verden og den skal også ha et ord med i laget.»

133Da rørte Hans Jacobsen ham nesten til tårer.

«Men det verste er jo det, mester,» sa han, «at vi har jo slett ikke tid til å holde på med alt dette vrøvlet. Her er jo både det ene og det andre som skal gjøres ferdig. Så jeg sa til Friedel og guttene at i natt arbeider vi til klokken to og tar igjen de timene vi har mistet. Vi er unge karer alle sammen, så det har vi bare godt av.»

Og slik blev det. Det blev hamret og sydd i Steins verksted langt utover natten. Ingen snakket noe mere om saken. Men de arbeidet med en iver som om de mente at denne nattens flid skulde fordrive djevelskapen.

Og da Stein kom i seng, han hadde nu fått en seng inn på sitt eget værelse, måtte han takke skjebnen for denne kveld og natt. Det hadde gjort ham godt å se disse unge karenes ansikter nedover i verkstedet og føle hvor trygt det var å være hjemme i verkstedets flid.

*

Det blev merkelig stille noen dager.

Stein hørte ikke noe fra politiet. I verkstedet blev det arbeidet på spreng, og heldigvis, det så ut til at de skulde klare å holde hvad han hadde lovet.

Den første dagen tok han denne stillhet som et godt tegn, – politiet måtte skamme sig nu over sin fremgangsmåte, og det hadde vel forstått at det var vanskeligere å finne ut av denne saken enn bare å løpe til ham med beskyldninger. Og han var 134dessuten trett, han nød fremdeles verkstedets fred, og det hendte ham når han var langt borte i slappe, planløse tanker at de siste døgns hendelser forekom ham å være så fjerne og uvirkelige som om de hørte til i et annet liv.

Men allerede den annen dag begynte denne stillheten å slite på hans nerver. Hvad kunde det bety at han plutselig ikke hørte noe mere. Nu var alt som var skjedd mere pinefullt levende i hans bevissthet enn selv da det hendte. Først nu forstod han helt hvad han hadde vært utsatt for. Han var jo mistenkt for å være forbryter, – og det av byens høieste myndigheter. Han blev ikke kvitt det, han gjennemgikk det på ny og på ny helt fra den eftermiddagen i lauget og til politifullmektigen satt her i hans eget verksted og behandlet ham som en æreløs. Det var så voldsomt å huske at han av og til stønnet høit. Om natten kastet han sig frem og tilbake i en ond døs; mange ganger var han helt våken, og i sin fortvilelse tok han en bok for å lese, men opfattet intet av det han leste; så vilde han finne frem til sine tanker og planer, men han fant dem ikke, det var som om det ikke lenger var liv i dem. Ikke engang tanken på den opreisning han jo måtte få, kanskje bare om noen timer, lokket ham; også den var uten kraft. Han var så trett, han døset av, og våknet op igjen, med et støt av angst gjennem kroppen.

Den tredje dag var like stille. Han begynte å tenke på om det ikke var påfallende få folk som kom i 135verkstedet, men han forbandt ikke noe med det, – det hendte jo stadig at det var stille dager. Og de hadde jo alle sammen hendene fulle av arbeide. Svennene og læreguttene snakket ikke stort, de så forknytte ut; det kunde han jo ikke være forundret over.

Men ut på ettermiddagen denne tredje dag, i skumringstimen, like før de skulde tenne lys, gikk døren op og inn kom en mann. Døren var i den annen ende av verkstedet, så han kunde ikke se ham riktig tydelig straks. Men han kunde tydelig merke på de andre at det var et uhyggelig besøk, alt arbeide stanset et øieblikk som på kommando. Og da han nu satte øinene riktig hvasst på denne fremmede så han jo at det var «Sommerfuglen».

Han blev klam over hele kroppen og slapp det arbeide han hadde i hånden. Det var for uhyggelig til å være sant! Da visste han hvad ryktet fortalte om ham ute i byen. For det var aldri hendt at «Sommerfuglen» hadde opsøkt noen annen enn den som på en eller annen måte hadde gjort sig umulig i denne verden. Navnet sitt hadde han fått fordi han var så liten og nesten flagrende i gangen og fordi han alltid var så sommerlig klædt, i lyse klær, med lysegrå hatt og spraglet skjerf rundt halsen. Stemmen hans var også så blid og vennlig, skjønt den var dyp, og passiare kunde han. Men alle flyktet for hans selskap, for det hadde vist sig gjennem mange år at den han la sin elsk på, ham var det ute med. Han var visst noe slags kunstner, men ingen visste 136annen beskjed om det enn at han var så makeløs til å spille på orgel. Penger måtte han ha, for han eide et hus der i byen, like ved kanalen; det blev sagt at han hadde det fint der og fullt op av musikkinstrumenter skulde han eie. Han var ikke gift, men han hadde en gammel, halvdøv kone til å stelle for sig. Henne fikk ingen vite for meget av, for når hun var ute i byen for å kjøpe inn til huset sa hun aldri et ord mere enn det som skulde sies. Det var derfor så gåtefullt og så uhyggelig at han visste alt mulig; hvor visste han det fra? Ingen kunde svare på det, og alle var glad så lenge de undgikk ham. Best var det når han var borte fra byen. Det hendte ofte, han reiste sin vei rett som det var og kunde da være borte op til et halvt år ad gangen; men hendte det noe uhyggelig i byen så var han på pletten, og opsøkte «Sommerfuglen» et menneske da kunde man være sikker på at det var noe alvorlig i veien.

Og nu, plutselig, stod han i Steins verksted. Han lukket døren omhyggelig efter sig, blev stående litt som om han snuste inn lukten og skulde finne sig til rette. Så kom han innover med sine forte, flagrende steg, liten og lys, og med sterk glans i brilleglassene.

«Se-se, se-se,» sa han. «Et flidens verksted. Kan dere nu si mig, unge menn, om mester er hjemme?»

Det var også et spørsmål, han hadde vel for lenge siden sett at Stein satt på sin plass.

Det var heller ikke noen som svarte på det; men Hans Jacobsen pekte op til Stein og tok så fatt på 137sitt arbeide igjen. Det samme gjorde Friedel og guttene; det var som om de skammet sig over sin forskrekkelse og nu vilde vise at de ikke hadde tid til å innlate sig med et slikt vesen.

«Ja, der oppe sitter jo mester Stein,» sa Sommerfuglen oprømt. Fort trasket han opover mens han regelmessig støtte sin fine, altfor store stokk i gulvet.

«God kveld, god kveld, mester,» sa han. «Det er litt mørkt her så jeg så Dem ikke straks.»

«God kveld,» sa Stein mutt, sint på sig selv fordi han var blitt så skremt av dette latterlige menneskes besøk.

«Ja, De kjenner vel mig, mester Stein,» sa Sommerfuglen, – «hele byen kjenner vel mig, vil jeg tro.»

Det var jo sant, men Stein kom til å tenke på at han slett ikke visste hvad mannen het.

Men det bekymret slett ikke Sommerfuglen, det falt ham øiensynlig ikke inn å si sitt navn, han tok en stol og satte sig til rette ved Steins bord som om han belaget sig på en lang, hyggelig stund.

«Jasså De! Så her holder De til! Ja, ja, det er godt å være mester i sitt eget verksted, De! Her kunde man nok ha det fredelig og bra. Det er bare synd at de fleste mennesker, – de vet ikke hvor godt det er å ha fred før det er for sent. Alle tror sig kallet til å kjempe, ser De! Og så skrekkelig meget overflødig som det da blir slagsmål om!»

Nu gikk en av guttene rundt og tendte lamper; det likte Sommerfuglen godt, han tok av sig brillene og myste blindt mot lyset og smilte huldsalig.

138«Se det, se det. Den rene oplysning, De!»

Stein undret sig over hvad i all verden mannen vilde her, og utålmodig og dødstrett var han fremdeles, men ellers var det jo artig å høre hvad han sa.

Sommerfuglen satte brillene på nesen igjen og snakket løs:

«Og så er det så mange som mener de kan tenke! Ja, ja, vi har fått tanken for å bruke den, det er så. Men det er farlig å tenke, De! Det er ingen som vet hvor farlig det er!»

Stein kunde ikke la være å høre på dette snakket, skjønt det var midt i arbeidstiden og skjønt han hadde en slik uhyggelig følelse på grunn av Sommerfuglens blikk som løp så lynfort mønstrende op og ned ad ham selv og rundt omkring i rummet, og som det var umulig å få fatt på bak brilleglassene. Mens Stein hørte på ham tenkte han på hvad han hadde hørt om ham; hvor hadde han det ifra at Sommerfuglen var en ren ulykkesfugl og varslet ondt hvor han kom? Han visste det ikke; han hadde da visst hørt det fra han var gutt, slik som han nu kunde se det på sine egne læregutter at også de visste det og var forferdet over besøket.

Men Sommerfuglen snakket videre.

«Ja, det er farlig på mere enn en måte, det. På den ene side så er det jo farlig fordi at ingen liker det, myndighetene vil ikke ha det, ser De! Og så er det farlig fordi at mennesker tenker så dumt, ja, forlate min munn, men det er sannelig min erfaring, De! Og så blir de så viktige! Så opblåste, sannelig 139gjør de det, enda det er et stygt ord. Jeg kjenner mange jeg, som har rendt sig en stake i livet fordi de hadde tenkt sig noen ting og fått sig noen fikse idéer, så å si!»

Nu lo Sommerfuglen en stille, nesten lydløs latter, og derpå snakket han videre.

«Nei, vil man ha fred, ser De, så skal man sannelig ikke tenke for meget! For det følger gjerne ufred av det, det er min erfaring. De som ikke tenker, de liker det ikke. Og de som tenker, de tenker gjerne noe annet! Det er det som er ulykken. Og den ene og samme mann, han tenker gjerne noe idag og noe ganske annet imorgen, og det er heller ikke så greit. Det blir vanskelig å få fred på den måten.»

Nu begynte Stein å bli utålmodig, han kunde jo ikke finne sig i å sitte og kaste bort tid på dette snakket, men han kunde ikke la være å høre på det heller; det var likesom det hadde noe med ham å gjøre, det foruroliget ham, skjønt han slett ikke kunde forstå hvor det var mannen vilde hen.

«Jeg tenker ofte på det, De, at rundt omkring i byer og gårder der sitter mennesker og spekulerer og tenker hver sitt. Og på hver sin underlige måte. Og det stikk motsatte ofte! Det må være strevsomt for Vårherre å holde rede på det alt sammen og se hvad det nu egentlig går ut på, – ikke sant? Strevsomt! Men jeg tenker mig det at Vårherre, han må likesom være som den som leder et orkester eller et kor, så mange stemmer og instrumenter, og noen spiller urent og synger falsk. Ja, så må han til å 140rette på dem, da, og lære dem, op igjen og op igjen. En tålmodighetsprøve! Men jeg tror det, jeg, at det er Vårherres mening med det at vi skal lære oss til å spille rent og det er et strev. For det er mange som er så skrekkelig umusikalske! Ja, vi leser jo også om det himmelske kor, vet De!»

Nu så Sommerfuglen skarpt på Stein:

«Ja, De er kanskje ikke glad i musikk?»

Stein blev forlegen som en skolegutt.

«Joo da,» svarte han.

Men Sommerfuglen så øiensynlig ikke hans forlegenhet like lite som han hørte hans svar, for han reiste sig brått fra stolen og fikk det travelt med å komme sig av sted.

«Som jeg snakker, som jeg snakker,» sa han. «Det er min store svakhet, ser De, å snakke så meget. Men av og til så tier jeg jo stille også da. Nei, De, jeg skal hverken ha støvler eller sko. Jeg vet ikke hvad det kommer av, men mitt skotøi det varer så uforskammet lenge. Men er det noe De vil mig, mester Stein, så vet De hvor jeg bor henne. Jeg mener, – om De kanskje kunde ha lyst til å høre litt musikk eller bare snakke med en gammel raring.»

Så piltet han nedover verkstedet igjen med sin altfor store stokk. Han snakket hele tiden:

«Og her sitter den flittige ungdom! Flinke, kjekke gutter! Og nu har dere hatt besøk av Sommerfuglen også! Se godt på ham! Han er så farlig, vet dere! 141Ja, sånn er det når man blir så gammel som et spøkelse. God natt, god natt.»

Og ut forsvant den lille mann med den store stokken og hatten, snakkende og flagrende.

Ingen i verkstedet sa et ord efterat han var gått.

*

Stein hadde en ny natt i uro og med onde drømmer.

Alt var nu forsvunnet fra ham. Hans tanker og planer fantes ikke, det var som om de aldri hadde eksistert. Men når han døset av spøkte Sommerfuglen for ham, flagret hit og dit, snakket og lo, gjorde narr av ham og pirket ham i skjegget med sin lange stokk.

Men plutselig, langt ut på natten da han hadde sovet en stund, for han op og syntes at nu, nu hadde han klarhet, det var en tanke, – men hvor var den? Den forsvant allerede, det var noe som han visst hadde lest, men som han allikevel ikke syntes at han hverken hadde sett eller hørt før; – det var som om det var blitt hvisket til ham mens han sov. Jo, nu husket han det; det var jo bibelens underlige ord om den hellige ånd: Tenk ikke på hvordan I skal forsvare eder, for den hellige ånd skal legge ordene i eders munn.

Det var trøstefulle ord som der var hvisket til ham mens han sov. Kunde han tro det? Det måtte han tro, for han var så trett og motløs og vanæret at han snart ikke hadde kraft til å verge sig mot noe ondt. 142Det måtte være slik, det skulde komme en opreisningens dag, og da skulde han få igjen alt det som nu var borte, hele sin klarhet og sikkerhet, da skulde han vise at han var rettferdighetens mann, da vilde ånden legge ordene i hans munn. Slik hadde det jo vært så ofte med ham at når han var mest kraftløs og trett til døden, da kom skjebnen, Gud, og viste ham vei og førte ham frem.

Han så lenge på denne tanke og sovnet trøstet inn igjen.

Da drømte han at Maria kom inn i værelset og stod ved hans seng. Hun var i sin hvite bryllupskjole og sitt hvite slør og hun smilte til ham så mildt og så lykkelig at han aldri i sitt liv hadde sett et så vakkert smil. Da blev han fortvilet så han syntes han måtte dø og han ropte til henne:

«Var ikke du gått fra mig så hadde jeg aldri fått det så vondt.»

Han våknet av sitt eget rop, badet i tårer.

Det begynte alt å lysne, og sløvt stod han op og gikk ned i verkstedet.

*

Denne dagen fikk han beskjed fra politiet om at bakermester Schmidts anmeldelse på ham var henlagt fordi Steins skyld ikke kunde bevises.

Da visste han at mistanken alltid vilde komme til å sitte på ham. Ikke et ord til undskyldning for den skam som hadde overgått ham! Ingen opreisning og ingen utvei.

Den samme dag fikk han også vite at Hemmels 143sak mot ham skulde komme op om en uke. Det var jo en liten trøst at han skulde slippe å vente lenger. Og når han nu seiret der vilde vel alt ordne sig for ham. Det måtte være skjebnens mening at han i denne saken ikke alene skulde få opreisning, men den skulde også gi ham anledning til å vise verden at han var rettferdighetens elsker og ikke dens motstander, at han hadde tenkt tanker som skulde komme menneskene til gode, at han hadde planer som vilde fremme rettferdighetens sak i verden.

Det var på tide at han fikk denne opreisning nu, for nu var alt galt, han kunde jo ikke lenger skjule for sig selv at mennesker tok avstand fra ham; han hadde ikke fått en ny bestilling på mange dager, det kom ikke lenger mennesker til verkstedet; hadde han ikke på forhånd tatt på sig så meget arbeide vilde de ikke hatt noe å gjøre i verkstedet. Han forstod godt på Hans Jacobsen at han tenkte det samme og var bekymret, men det blev ikke sagt et ord om det. Ingen av dem snakket stort i det hele tatt.

Åtte dager var en lang tid, men den skulde vel gå, tålmodighet måtte man lære, og den kunst å vente i ydmyghet og fortrøstning på Herrens time.

*

Da blev han syk. Det kom som kastet over ham. Han våknet den neste morgen med tykk og sår hals, badet i sved og rystende av feber. Hans tanker var forvirrede. Først vilde han stå op. Han tenkte ikke på å gå ned i verkstedet, men han syntes at han hadde et viktig ærend ut i byen. Han kunde ikke 144komme på hvad det var, men han måtte stå op og gå. Ut av sengen kom han også, men da han stod på gulvet blev han overfalt av svimmelhet, han stod og vaklet et øieblikk og vilde støtte sig på bordet, men hans hånd rakk ikke frem og han falt i gulvet med et brak.

Han besvimte og merket ikke at Henriette kom styrtende inn og med kjempekrefter bar ham bort i sengen igjen.

Men da han siden ut på dagen et øieblikk kom til sig selv så han at hun satt på en stol like ved sengen. Han vilde at hun skulde gå, men han kunde ikke si det til henne, han kunde ikke snakke, hans hals var sår og stakk pinefullt, og munnen var som klebet igjen. Han så på henne en stund. Hun merket det og bøide sig over ham med et smil og sa:

«Er du blitt syk, stakkars Stein. Jeg ser du er så hoven i halsen, du har visst fått halsbyld. Men jeg skal nok få dig frisk igjen, skal du se.»

Han vilde ikke se henne, han lukket øinene igjen. Det var hennes smil han ikke tålte; han syntes det var ondt og triumferende. Men han mistet straks bevisstheten igjen.

*

I to dager herjet sykdommen ham. Han hadde ganske riktig fåt halsbyld og hadde et par ganger kvelningsanfall, men som oftest var han bevisstløs. Det var ikke ofte han hadde vært syk i sitt liv, men hver gang han var det sprang han øieblikkelig op i høi feber. Også nu hadde han stadige febervillelser. 145Hans kone satt inne hos ham, – nesten uavbrutt i disse tre døgn. Og det han sa i sine feberfantasier og som hun satt og hørte kom siden til å få stor betydning for hans liv.

Men han visste intet om det da han omsider hadde stridd sig igjennem sin sykdom. Han var da så matt og uttæret at han nesten ikke kunde stå på sine ben. Allikevel vilde han gå i verkstedet, men han var ikke kommet lenger enn halvveis ned trappen da svartnet alt for øinene hans og han måtte sette sig. Han forstod at det nyttet ikke noe, han måtte vente ennu en dag, og med møie klarte han å komme inn igjen og til sengs.

Nu satt hun ikke inne hos ham hele tiden. Hun kom noen ganger til ham med saftsuppe som han begjærlig drakk, for han var plaget grusomt av tørst. Hun smilte ikke, hun var alvorlig, hadde et tungt uttrykk som han ikke kunde huske å ha sett hos henne før. Men hun var vennlig og omsorgsfull, og det forundret ham at hun jo slett ikke var klosset og keitet som før i tiden; hun kom og gikk rolig og sikker, hun sa ikke stort men følte på hans puls, gav ham noen dråper som han ikke visste hvad var og undskyldte sig hver gang hun gikk med at hun hadde så meget å gjøre, hun hadde jo måttet la alt gå på beste beskubb i disse dagene da han hadde vært så syk.

Ennu en gang blev han nysgjerrig på denne kvinne som gikk omkring i hans hus. Til daglig så han 146henne nesten ikke; ja, når han nu tenkte på det så kunde han jo ikke si at de levde et virkelig ekteskap lenger. Han hadde skyldt på sin søvnløshet da han for noen måneder siden fikk flyttet sin seng inn hit til sig selv; han var i verkstedet fra morgen til kveld; så var de jo sammen ved måltidene, men da var også læreguttene der. Nei, de snakket ikke sammen og de levde ikke sammen. Nu kom han til å tenke på at de ikke hadde sagt et ord til hverandre om alt dette som han nu stod oppe i. Det var aldri blitt nevnt, ikke av ham og ikke av henne.

Det var en underlig tanke. Den viste ham jo, mere enn alt annet, at det ikke var noe virkelig ekteskap han levde med denne kvinne. Det var gått slik som han den gang tenkte, og intet var skjedd som tydet på at han hadde tenkt galt. Hun forstod det jo selv at det måtte og skulde være slik, ellers vilde hun komme og blande sig i tingene, spørre ham ut, forsøke å hjelpe ham.

Denne tanke optok ham lenge. Så døset han av og da han våknet igjen satt hun hos ham. Han lå og stirret på henne med halvlukkede øine, – og da forstod han med ett at denne kvinne var hans fiende. Hun pleiet ham nu da han var syk, men det var ikke av kjærlighet, det var fordi hun følte det som sin plikt, hun skulde holde ham i live. Hun vilde at han skulde lide, hun vilde klamre sig til ham og se ham plaget så lenge det fantes en gnist av liv i ham. Hun håpet vel på at han en dag skulde komme til henne, knust og knekket, og ydmygt be henne om hjelp og 147kjærlighet. Da skulde hun triumfere. Da skulde hun få sin store tid. Det skulde bare aldri skje!

Ingen kunde nekte at alt ondt og fortvilet var kommet inn i hans liv med henne. Hun som satt der stor og tung og alvorlig, hun var hans fiende, hun var skyld i alt, og hun gav sig vel ikke før han kom æreløs og tilsølet og tigget henne om nåde.

Nei, det skulde aldri skje.

Han begynte å tenke på alt det underlige og uhyggelige han hadde hørt om mennesker som hadde en hemmelighetsfull kraft og innflydelse over andre. Blev de såret og hatefulle da kunde de ødelegge det menneske de hatet bare med sine tanker; leste man ikke også i Bibelen om mennesker som var utstyrt med demonisk kraft? Han var hverken mørkeredd eller overtroisk, men kunde han nekte at det alltid hadde vært uhygge omkring henne? Ja, den gang han pur ung så henne for første gang – da var det jo en forhekset stemning omkring henne. Og siden hadde det alltid vært noe hemmelighetsfullt og uhyggelig ved henne. Og nu kunde han tydelig føle at hun var imot ham. Hatet hun det at han levde for sig selv i sitt arbeide og med sine tanker, alt sammen utenfor henne, så sterkt at hun stjal kraften fra hans tanker og nu forpestet hele hans tilværelse? Måtte det ikke være demoniske makter bak det som hadde hendt ham i disse dager? Hvilket menneske var noensinne blitt ramt så ufortjent og så meningsløst?

Nei, slik måtte han ikke tenke. Med slike tanker måtte han gå til grunne. Han hadde jo fått det som 148han selv vilde. Han måtte bare holde fast på én ting: Hun var hans pant på at han var rettferdighetens tjener. Han som hadde mistet alt, han som vansmektet i det dypeste savn og den største skjensel en mann kunde opleve: at han aldri skulde bli far, han hadde betalt den fulle pris for å få lov til å være rettferdighetens utvalgte redskap. Det visste og trodde han jo også fullt og fast hver gang han var frisk og hadde kraft. Også mesteren selv, Jesus Kristus, måtte savne alt det almindelige mennesker kaller lykke, han kunde bare leve for sitt livs store opgave, han hadde ikke kvinne, ikke barn, ikke det sted hvortil han kunde lene sitt hode. Og selv han var svak; svedet han ikke angstens sved i Getsemane have, ja, ropte han ikke på korsets tre i den dypeste nød og spurte hvorfor Gud hadde forlatt ham? Hvad var det så han i sin svakhet tenkte om sig selv? Fordi om han av og til ikke kunde finne kraft i sine tanker og måtte tvile på at han i det hele tatt hadde en opgave – kunde han av den grunn tro at en stakkars kvinne maktstjal ham? Hvor langt ned var han kommet at han kunde miste forvissningen om hensikten med sitt liv, om skjebnens ledelse som han hadde sett så klart?

Trøstet av disse tanker gjorde han nu et lynfort grep for å se om de holdt stikk: Han lot alle sine planer passere revy: Var de noe verd, hadde de kraft?

Det var en overveldende lykke efter all denne tids fortvilelse: Alt var tindrende klart, det hadde 149sammenheng. Å, det var stort! Det var verd alle offer! Ja, det var verd hele livet. Ingen kunde stanse ham og slå ham ned. Mere enn noensinne var han forvisset om at hans bitre tid nu bare var sendt ham for at hans seier skulde bli så meget større.

*

I denne natten var Stein lykkelig. Han lå ganske stille, med lukkede øine, i en fred over alle grenser. Han følte ikke sin kropp. Hans slapphet var forsvunnet. Hans bane var fri. Da hans hustru kom ned til ham før hun gikk til sengs kunde han se henne rett inn i øinene og han følte ingen uvilje, intet ubehag.

Forynget og forklaret kom han i verkstedet den neste morgen. Han satte liv i sine folk, skjønt han nesten ikke snakket med dem, men det utgikk en slik lykke og kraft fra ham at de glemte alle bekymringer. De blev overbevist om at mester måtte seire i sin sak og gjøre skam på alle dem som forsøkte å skade ham. De glemte til og med at det ikke lenger kom kunder og lengtet bare efter den dag da saken skulde frem og mester få opreisning.

Steins høie sinnstilstand holdt sig. Han følte sig usårlig. Han gledet sig mere og mere til den store dag, men han hadde nesten glemt hvad saken gjaldt.

Og da Wieman efter meget forgjeves arbeide på å få saken opklaret og Hemmel forsonlig stemt på ny besøkte Stein to dager før den skulde op for å be ham undertegne et forlik hvor han erklærte at hans beskyldning mot Hemmel for løgn berodde på en 150beklagelig misforståelse, da traff han Stein med lysende øine og i en glede som gjorde ham fortvilet. Stein vilde ikke engang se det dokument som han møisommelig hadde satt sammen. Han snakket bare forblommet om at nu var hans store dag omsider kommet, og nu skulde Wieman komme til å opleve store ting. Alt var stort, alt skulde bli godt, løgn og bedrag skulde slås til jorden og rettferdigheten triumfere.

Ja, Stein sa også det til sin bekymrede, faderlige venn at han trengte ikke noe bevis; – dommeren vilde straks forstå at han hadde rett. Stein hadde fiender som vilde knuse ham, men det kom av at de var uvitende og ikke kunde forstå ham. Men dommeren var en lærd mann, det vilde glede ham å se at Stein som en almindelig håndverker hadde studert lov og rett og hadde planer som var til beste for menneskene og samfundet.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Mannen som elsket rettferdigheten

Mannen som elsket rettferdigheten ble utgitt i 1934. Den historiske romanen regnes ofte som Fangens beste verk.

Skomakermester Gottfried Stein er svært opptatt av rettferdighet, men hans oppfatning av hva som er rett er ikke alltid i tråd med hva de fleste andre mener.

I romanen bruker Fangen historisk stoff fra Nord-Tyskland for å belyse den aktuelle politiske situasjonen i Tyskland, der nazistene nylig hadde kommet til makten.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1934 (nb.no).

Les mer..

Om Ronald Fangen

Ronald Fangen var forfatter, journalist, kritiker og debattant. Han var en sentral skikkelse i den norske offentligheten fra 1915 til han døde i 1946.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.