Mannen som elsket rettferdigheten

av Ronald Fangen

[Del II, kap. 3]

151Stein skulde være i retten klokken ni.

Allerede klokken fem var han oppe. Han brukte lang tid på å stelle sig og iføre sig sin beste drakt. Han satt en time bøid over sitt bord i bønn. Skjønt han skjalv av iver og spenning følte han sig rolig i sitt sinn. Han visste at dette var den største dag i hans liv. Efter alt det han hadde gjennemgått for å komme hit kunde han ikke tvile om at nu var hans fornedrelse forbi; han vilde idag gå fra retten som en fri, ny mann.

Han gikk innom verkstedet og satte sine folk i arbeide. Han regnet at han vilde være tilbake innen klokken tolv og til den tid hadde de nok å gjøre; så skulde han selv på et par timer skjære til de store lærstykker som ventet på ham og gi dem beskjeftigelse for eftermiddagen.

Så gikk han og kom til domhuset allerede en time før tiden. Han kunde ikke slippe inn så tidlig, sa betjenten; han blev da gående og drive på gaten en halv times tid. Det begynte å bli folksomt i den trange gaten og han merket godt at menneskene så på ham og stakk hodene sammen og snakket. Ja ja, la dem det, tenkte han; byen skulde få noe annet å snakke om når han gikk derfra. Nu var han 152heldigvis heller ikke så skjelvende og urolig i kroppen; det var han glad for; hans uro og hjelpeløshet kunde ha gjort et dårlig inntrykk på dommeren.

Et kvarter før klokken ni slapp han inn og blev vist til et lite værelse hvor det øverst stod et bord og en høirygget stol, men ellers ikke fantes annet enn noen benker langs veggene, to pinnestoler foran bordet og en vidneskranke. Slik hadde han ikke tenkt sig et domsværelse, rettens høitidelige tilholdssted; dette kolde, fattigslig utstyrte rum gjorde ham nedtrykt. Var det i disse omgivelser han skulde få sin opreisning? Han satte sig forknytt på benken til venstre, øverst ved bordet.

Det gikk noen minutter, så blev døren åpnet og inn kom hans laugsbrødre. Ja, der var de alle sammen, alle de han hadde sittet i møter med i mange, mange år. Da han nu så deres høitidelige miner og kolde hilsener kom han så levende til å huske den dagen han for første gang kom som mester i et møte. Også det hadde jo vært en høitidelig dag for ham, men da var de alle sammen blide og vennlige, det var som en annen verden, – og tiden fra da til nu som hadde vært så lang og så tung, – han kunde ikke forstå hvor den var blitt av. Ufattelig at det var de samme menn som dengang hilste ham, yngstemannen, velkommen, – disse som nu satte sig på benkene, dystre som om de var i begravelse, og nesten ikke torde se på ham. Og var han den samme, – han som den gang var ung seierherre hvor han kom, tilsmilt av alle mennesker og aldri hadde kjent en 153virkelig sorg, – og som nu satt her forlatt og forhatt for å vinne sin ære igjen. Ingen kom og snakket med ham, ikke en gang Wieman; kanskje han var redd for at de andre skulde tro at de stod i ledtog med hverandre.

Da de nu alle var på plass kom det et par yngre menn inn. De hadde med sig protokoller og papirer og de hadde sorte kapper over akslene; de var tydelig nok rettsskrivere. De satte sig op til bordet og begynte å blade i sine bøker. Stein kom til å huske den grufulle formiddag da politifullmektigen satt i hans verksted med sin protokoll. Bare ved tanken brøt sveden ut på hans panne; noe slikt vilde han ikke orke å opleve igjen. Ingen hadde lov til å behandle en hederlig mann på en slik måte – som om han var en forbryder. Men han hadde heldigvis lært av den formiddagen; den slags spørsmål kunde han tydelig nok ikke undgå, det hørte med når han nu engang var kommet op i all denne elendighet; han måtte finne sig i det og ikke forivre sig; også det kunde gjøre et dårlig inntrykk på dommeren.

Mens han satt og tenkte på dette, frem og tilbake, og forsøkte å kjempe ned sin uro, hørte han sitt navn bli nevnt. Han reiste sig fort, men forstod at det var unødvendig, den unge mann oppe ved bordet som hadde ropt på ham fortsatte med å rope op navnene på alle laugsbrødrene som i sin tur bare svarte ja. Stein satte sig da igjen; han hadde hjerteklapp; han satt og ønsket at han visste hvordan slike ting foregikk så han kunde ta alt med ro eftersom det kom.

154Rettsskriveren ropte op navnene og alle var der – inntil han kom til Müller, – da fikk han ikke svar. Men ikke før var Müllers navn blitt nevnt så kom han inn ad døren. Han var i stort puss idag, han hadde fått presset op sin gamle bonjour så den formelig så ny ut, han var renvasket og flidd nesten til ugjenkjennelighet. Det var bare én ting i veien med ham: Han hadde glemt å knappe sine bukser. Skjønt man befant sig på et så høitidelig sted var det et par som begynte å knise; det var også et komisk syn, for Müller var så tydelig stolt over sin elegante og verdige påklædning – og så hadde han gått gjennem byen og møtte her i retten i en så ufullstendig forfatning. Hemmel gikk omsider bort og hvisket til ham, hvorefter han forsvant på gangen.

Da Müller vel og bra var inne igjen gikk det ennu noen minutter før døren blev åpnet på vidt gap av to rettsbetjenter. Efter eksempel av rettsskriveren reiste nu alle sig, og i sin høitidelige drakt skred dommeren, dr. Walter Kuhn, inn i rummet.

Nu så da Stein denne berømte mann på nært hold. Han hadde jo et par ganger sett ham på gaten, men det var ikke det samme, for på gaten hadde dr. Kuhn alltid større fart, så det var nesten utrolig at det var den samme mann som nu langsomt og med stor verdighet kom inn i domsværelset. Han var en høi, mager mann, hadde et lite spisst fippskjegg og små spisse barter og derimellem en kold, bestemt munn med tynne leber. Hans ansikt var ellers glattraket. 155Han hadde store, tunge, blå øine, en høi panne hvor blodårene tegnet sig tydelig og Stein så at på hans hårede, lange hender svulmet blodårene. Men Stein så på ny på hans ansikt; han syntes at han sjelden eller aldri i sitt liv hadde sett så klokt et ansikt og en så vakker mann. Da dr. Kuhn nu satte sig og hilste på rettsskriverne la Stein merke til at han smilte, så vidt det var synlig, og at han da hadde et nett av smilerynker rundt øinene. Stein følte sig da begeistret og seiersikker. Han hadde ikke tatt feil. Hos denne dommeren var han sikker. Han utstrålte klokskap og vilde øieblikkelig forstå hvor sannheten og hvor løgnen var i denne sak. Hans smil og hans øine utstrålte også hjertelag og godhet; han vilde også forstå hvad Stein hadde gjennemgått. Og han hadde lest Steins store brev, kjente hans tanker og planer, – og hvem kunde bedre verdsette det enn denne enestående mann! Stein følte en begeistring for ham som aldri før for noe menneske. Ja, det var en lykke og skjebnens styrelse at nettop denne mann skulde dømme i hans sak.

*

Han begynte jo også så stille og vennlig. Han satt og bladde litt i noen papirer som blev lagt foran ham. Derefter så han op med sine store, blå øine, mønstret alle dem som satt der, strøk sig over sitt spisse skjegg og sa med lav stemme:

«Hvem av herrene er nu den anklagede skomakermester Gottfried Stein?»

Ja, stemmen var lav, litt tørr og knirket, men 156ubetinget så vennlig at Stein følte sig ennu mere sikker. Han reiste sig rolig og sa:

«Det er mig, hr. dommer.»

At alle de tre herrer ved bordet nu stirret på ham og at dommerens uttrykk var strengt og mønstrende, det måtte han jo finne sig i; han blev stående der og vente og det gikk en lang stund før dommeren på ny snakket, – fremdeles lav og vennlig i stemmen.

«Na, så det er Dem,» sa han. «Sett Dem ned igjen, foreløbig. Så var det anklageren i denne sak, Christian Hemmel. Ham kjenner jeg, ham har vi der.»

Så han kjenner ham, tenkte Stein, har Hemmel kanskje vært hos ham på forhånd og talt om saken? Det foruroliget ham litt, men dommeren snakket videre:

«Så vilde jeg gjerne vite hvem skomakermester Nicolaus Müller er.»

Müller spratt op og smeldte sine hæler sammen som om han var i felten.

«Her, hr. dommer,» sa han, og hans hese, sprukne stemme stod så komisk i kontrast til dette militære vesen han for anledningen hadde tillagt sig at Stein uvilkårlig måtte smile.

Dr. Kuhn fortsatte, langsomt, nesten drevende; han snakket litt i nesen, hørte Stein nu.

«Og de øvrige herrer er altså medlemmer av skomakernes laug, forstår jeg. Saken dreier sig om en 157beskyldning som anklagede Stein har fremsatt overfor anklageren Hemmel. Denne beskyldning er fremsatt i et av laugets møter og går ut på at Hemmel har løiet angående et brev han angivelig skal ha mottatt fra skomakermester Müller og noen penger han angivelig skal ha utbetalt den samme Müller. Eftersom denne beskyldning er fremsatt av den ene bisitter mot den annen og i et laugsmøte, har anklageren funnet å måtte gå til domstolen med den istedenfor å få den avgjort innen lauget. Og derfor er vi altså her.»

Stein frydet sig. Hvor denne mann var rolig og overlegen! Nei, ham kunde ingen dupere, han vilde langsomt og stille tvinge sannheten frem.

«Nu ja, mine herrer,» fortsatte dommeren. «Ærerørige beskyldninger er jo alltid en alvorlig ting, men ellers kan jeg ikke påstå at denne sak hører til de betydeligste jeg har hatt med å gjøre i min tid. Og jeg vil da i siste øieblikk og her i retten forhøre mig om det ikke skulde være mulig å få denne sak ut av verden uten dom. Det skjer lettest derved at enten beskyldningen eller angivelsen trekkes tilbake. Men dessuten kan det jo også tenkes at begge parter beklager den misforståelse som er opstått, bevidner hverandre sin aktelse og dermed lar det bero. Nu spør jeg altså om partene er villige til noe av det jeg har foreslått.»

Ingen svarte noe på dette. Stein tenkte at om nu Hemmel var fornuftig så benyttet han denne 158anledning til å komme ut av det. Han så på ham, men Hemmel rørte sig ikke, han satt og stirret stivt på veggen bent overfor sig.

Men så reiste gamle Wieman sig og bad om lov til å si noen ord som laugets eldstemann.

Dommeren nikket: «Værsågod!»

Wieman vilde bare så intrengende det var ham mulig be Stein og Hemmel følge dommerens henstilling. Han var sikker på at det vilde være det beste for begge parter, og standen vilde stå sig på det. Han hadde tatt sig gruelig nær av denne sak, for han kjente begge de to som nu stod fiendtlig overfor hverandre som hederlige og dyktige folk.

Mere klarte Wieman ikke å si. Stein satt og stirret på ham som om han så et ukjent menneske. Wieman var jo virkelig blitt en gammel mann, skjelvende i stemmen, rystende over hele kroppen, og han som alltid pleide å ha en så mirakuløs frisk og rødmusset farve i ansiktet – idag var han blek som døden. Det traff Stein hårdt å se sin gamle venn så medtatt og fortvilet. Skulde alt dette være hans skyld, – han som skyldte denne mann for så mange velgjerninger! Først nu syntes Stein at han helt forstod hvor nær han var knyttet til ham, – han hadde jo vært ham i fars sted! Men disse følelsene måtte vike for hans egen velferd. Wieman hadde ikke lov til å øve et slikt press på ham. Han visste jo at det gjaldt hans liv! Hvordan skulde det bli med ham hvis han skulde gå herfra idag uten opreisning for all den skam han hadde måttet tåle!

159Stein var nu i stort oprør på grunn av disse stridende følelser og tanker, og han visste ikke selv av at han reiste sig og sa med høi stemme:

«Jeg kan ikke, Wieman. Jeg må ha min rett! Jeg må!»

«Sitt ned, hr. Stein,» kom dr. Kuhns stemme, lav og skarp. «Hvad De har å si her må De henvende til retten, til mig og ingen annen.»

Han gjorde en pause mens Stein nu på ny satte sig, forundret over en underlig hårdhet og kulde i dommerens stemme. Han hadde jo ikke ment å gjøre noe galt.

Dommeren fortsatte:

«Jeg forstår at partene ikke er villige til å efterkomme min henstilling om et forlik i en eller annen form. Da tas saken op til doms.»

Nu dikterte han en stund til protokolls med så lav stemme at ingen kunde høre det.

Så blev efter tur Stein, Hemmel og Müller edfestet.

Det var for Stein et høitidelig og forferdelig øieblikk, – ikke for hans egen skyld, han visste jo at det han skulde si nu var den rene, fulle sannhet, som han kunde vedstå sig for den allvitendes trone. Men å se Hemmel og Müller avlegge ed på den hellige skrift og for Guds åsyn love å tale intet annet enn den rene sannhet når alt det de påstod og nu skulde gjenta var opspinn og løgn, – det rystet ham. Han kunde ikke tro sine øine og øren når han så og hørte dem avlegge eden på sjelens frelse og salighet – uten å betenke sig, uten å skjelve i stemmen en gang; 160– det var intet ved dem som røbet at der stod de begge og avla mened. Ja, det rystet ham, – og nu forstod han også at der falt noe av det han hadde bygget på. Han hadde så sikkert stolt på at dette øieblikk med den høitidelige edsavleggelse det vilde i hvert fall ikke Hemmel kunne klare, da måtte han gi op og gå til bekjennelse. Men det skjedde ikke. Og før han fikk summet sig blev han beordret til å ta plass på anklagebenken.

Hemmel blev så kalt frem og anmodet om å gjenta hvad hans anklage gikk ut på. Han fortalte da hvad der var hendt i laugsmøtet den eftermiddag, hvordan Stein hadde påstått at han i protokollen hadde sett et brev fra Müller med anmodning om penger fordi han hadde brukket benet. Hemmel hadde da gjort Stein opmerksom på at et slikt brev hadde han aldri sett for sine øine og heller ikke hadde han utbetalt Müller penger, hvilket tydelig nok fremgikk av regnskapene og av kassen som stemte nøiaktig, – hvad den for øvrig alltid hadde gjort. Men Stein stod på sitt og beskyldte ham direkte for løgn i hele laugets nærvær, og da hadde Hemmel jo ikke hatt noe annet å gjøre enn å søke den ærede domstols beskyttelse.

Dommeren henvendte sig nu til laugsbrødrene og spurte om de kunde bekrefte denne Hemmels fremstilling.

De reiste sig og erklærte alle, en efter en, at det kunde de; Hemmels fremstilling var riktig i ett og alt.

Dommeren vendte sig nu til Stein.

161«La mig så høre hvad De, anklagede, har å si til dette. Bestrider De anklagerens fremstilling?»

«Nei, hr. dommer,» svarte Stein, «det gjør jeg forsåvidt ikke.»

«Hvad mener De med forsåvidt?»

«Ja, hr. dommer, jeg mener at jeg så brevet.»

«Så! De så brevet. Hvordan kan De bevise at dette brevet har vært der i protokollen?»

«Jeg har jo avlagt min ed på at det er sant.»

«Anklageren har avlagt sin ed på at han aldri har fått brevet.»

«Ja, men det er jo det forferdelige, hr. dommer, at han lyver, både han og Müller.»

Dr. Kuhn slo sin flate hånd i bordet og sa fort og utålmodig:

«Jeg vet De påstår at begge disse Deres kolleger lyver. Nu påstår De også overfor retten at de begge to gjør sig skyldig i mened. Jeg må gjøre Dem opmerksom på at De ikke beviser en påstand ved å gjenta den. Har De ingen beviser?»

Hvor var det blitt av dommerens stille og vennlige stemme? Nu snakket han fort, utålmodig, sviende. Stein forsøkte å trøste sig med at dommeren vel måtte late som om han ikke hadde tatt parti og at han nok kom til å bli like skarp overfor de andre.

«Hr. dommer,» sa han, «jeg hadde selv fått et brev fra Müller, en av hans gutter kom med det, og der fortalte han at han hadde brukket benet og trengte hjelp. Jeg sendte ham da noen penger, for 162jeg har alltid syntes det var synd på hans kone og hans barn som har hatt det vondt fordi han drikker og ikke passer sitt arbeide. …»

«Det er løgn,» ropte Müller og for ut på gulvet,

«Så, så, så,» ropte dommeren og hans stemme gikk op i fistel. Men derefter blev den vennligere.

«Ta det med ro, Müller,» sa han, «De får anledning til å forklare Dem senere.»

«Ja, men De kan da vel ikke forlange at jeg skal sitte stille og høre på slik gemen løgn, hr. dommer.»

«De må sitte stille, ellers blir jeg nødt til å vise Dem ut. – Nå, De hadde altså fått et slikt brev. Har De det brevet?»

«Ja, det har jeg her.»

«La mig få det.»

Stein gav ham det, dommeren leste det og nikket et par ganger.

«Ja ha, ja ha,» sa han. «Dette brevet eksisterer i hvert fall. Det annet brev, som De mener å ha sett i laugets protokoll, – kan De huske om det var skrevet på en annen måte enn dette?»

Stein forstod ikke hvad han mente med dette spørsmål:

«På en annen måte?» spurte han. «Det står det samme i begge brevene.»

«Presis det samme? De husker ikke noen forskjell?»

«Nei.»

«Så det gjør De ikke. De gjør ikke det.»

Dr. Kuhn avbrøt nu forhøret et øieblikk og 163snakket med rettsskriveren, men så lavt at ingen kunde høre hvad han sa. Og efterpå noterte han også noe på et stykke papir. Mens dette foregikk husket Stein plutselig noe som stod i brevet til Hemmel og ikke i brevet til ham selv. Stammende av iver sa han:

«Jo, – nu, nu, nu husker jeg en forskjell.»

Dommeren så fort op og mønstret ham med iskolde øine og en liten hånlig krusning om munnen.

«Så. Får jeg høre hvad det er De husker nu?»

«I brevet til Hemmel skrev han at lauget hadde jo før vært imøtekommende mot ham og vilde vel være det igjen fordi det jo var dets opgave å hjelpe laugsmedlemmer når de uforskyldt kom i vanskeligheter. Han skrev det for å få Hemmel til å sende sig penger straks, det hastet, skrev han.»

Dr. Kuhn så på ham en stund, en hel evighet, syntes Stein, uten å si noe. Derefter sa han tørt:

«Jasså. Skrev han det.»

Nu snudde han sig mot vinduet og stirret ut mens hans lange, hårede fingrer trommet på bordet. Ennu mens han så ut spurte han, og nu på ny med sin langsomme, vennlige stemme:

«De fastholder altså at De har sett brevet og at begge de to andre som er implisert i saken lyver. La mig nu få høre hvilken forklaring De vil gi på at laugets mangeårige forretningsfører lyver alt dette.»

Stein følte sig på ny sikrere; nu var han på kjent grunn og dommerens vennlige stemme gjorde ham tillitsfull.

«Ja, hr. dommer, det har jeg tenkt adskillig på. 164Hr. dommeren har nok adskillige ganger erfart at det kan bli store vanskeligheter av den minste ting. Jeg bebreider ikke Hemmel at han lot sitt gode hjerte løpe av med sig og sendte Müller penger før han hadde spurt lauget. Men så syntes han vel det var flaut å fortelle at han var blitt narret og derfor har han villet få det hele ut av verden.»

«På hvilken måte har han gjort det da, mener De?»

«Han har naturligvis betalt pengene tilbake i kassen av sin egen lomme og brent brevet.»

Nu snudde dommeren sig og så på ham igjen.

«La oss nu forutsette at dette holder stikk, – synes da De at det var en så gal handlemåte?»

«Nei, det synes jeg ikke.»

«Hvorfor laget De så historie av det?»

«Jeg satt jo hele tiden og ventet på at saken Müller skulde komme frem. Og så kom den ikke. Det var først da møtet skulde opløses at jeg spurte efter den.»

«Hadde De noen særlig grunn til å vente så på den saken?»

«Jeg hadde jo sett brevet.»

«Men ellers ikke? Det var bare fordi De hadde sett brevet og mente at de pengene som De påstår var blitt sendt til Müller skulde bevilges av lauget på almindelig måte?»

Det var et vanskelig spørsmål, Stein hadde jo nesten glemt hvordan det var. Han syntes det var gått en evighet siden alt dette hendte. Men naturligvis, han hadde jo en hensikt med å få denne saken 165op, det var ikke smålighet og formalisme og lyst på krangel slik som dr. Kuhn nu lot til å mene.

«Ja,» sa han, «jeg hadde nok min mening med det, – det hadde jeg nesten glemt for alt det som er hendt efterpå. Jeg syntes at Müller var en skam for lauget og ødela så meget både for sig selv og sin familie at det var på tide lauget gav ham en alvorlig advarsel.»

«Hvad skulde så den bestå i?»

«Jeg tenkte den aftenen at når han virkelig hadde skrevet det brevet og holdt lauget for narr på den måten så burde han miste sitt mesterbrev for en tid. Da vilde han forstå at det var alvor.»

«Nå slik å forstå,» sa dommeren med sin hånlige krusning om munnen. «Og det var altså den plan som blev forpurret ved at Hemmel sa han aldri hadde fått dette brevet.»

«Ja; det utviklet sig jo slik at det ikke blev snakk om Müller mere.»

«Visst. Visst.»

Dr. Kuhn trommet igjen med fingrene på bordet og så tankefull ut. Nu da alt dette var sagt og forklart tenkte Stein at det øieblikk var kommet da han kunde snakke mere personlig til den fryktede dr. Kuhn, som var kjent for sin ubestikkelige rettferdighet.

«Hr. dommer,» sa han. «Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulde komme til å stå for retten som en anklaget. Jeg har elsket rett og rettferdighet fra jeg blev et tenkende menneske, og det har jeg tillatt mig 166å skrive til hr. dommeren om forat De skulde vite hvem jeg er. Uforskyldt er jeg kommet op i dette, men jeg legger trøstig min skjebne i Deres hender, for jeg vet at hr. dommeren er den beste rettferdighetens tjener og det vilde jeg også selv….»

Her blev han avbrutt av dr. Kuhns forte, utålmodige stemme:

«Takk, det De nu sier angår ikke saken og dommeren mottar ikke komplimenter. Jeg har fått høre hvad jeg vil vite. De kan sette Dem.»

Stein forstod ikke, kunde ikke tro at han hørte riktig, han blev stående ennu et øieblikk og mumle uten selv å høre hvad han sa; en hetebølge jog gjennem hans kropp og han sank sammen på benken, svimmel, han kunde ikke se ordentlig noen ting i rummet. En følelse av brennende hat fyldte ham langsomt, han syntes han kunde merke hvordan den steg op i hans kropp, uimotståelig, og med den kom utallige forte, usammenhengende tanker; han husket et slagsmål han hadde som gutt med en annen kar som hadde fløiet på ham; han husket at han hadde en pistol hjemme, gjemt i en skuff, han hadde jo fått den av selveste Wieman den gang han blev mester og med de ord at en mester må ha et våben så han kan forsvare sitt hus; han husket truende hatets og hevnens ord fra det gamle testamente; han husket angsten i Henriettes øine den gang han kom inn i hennes butikk der i landsbyen ved den polske grense; han husket at han en gang som barn hjemme i bergene hadde gått på jakt med sin far og skutt en 167fugl i flukt, og faren hadde beundret ham og sagt: Du er sikker på hånden, du kunde bli en stor jeger …

Alle disse lynforte erindringer trøstet ham og gav ham en følelse av at han eide en hemmelig og skremmende kraft. Og da han nu så på dommeren syntes han at han hadde fått noe av dommerens egen mønstrende kulde i sitt blikk, og han kunde ikke forstå at han noensinne hadde likt dette ansiktet, dette trette, hårde, hovmodige ansikt, mannen hadde jo også en vorte over det venstre øie som gjorde hans uttrykk så ondskapsfullt, og under hans parykk var tinningen naken med svulmende årer, også det var så umenneskelig hårdt og hovmodig. Men samtidig tenkte han, redd for sig selv, at du må ta det med ro, kanskje har han slett ikke ment det vondt, men bare villet vise de andre at han stod fritt for med desto større kraft å kunne forkynne sin rettferdige dom.

Mens disse tanker maste gjennem Stein snakket dommeren på ny hviskende med rettsbetjentene. Så strøk han sig trett over pannen og beordret Müller frem til vidneboksen.

*

Müller kom styrtende og begynte å snakke med det samme hans navn blev nevnt.

«Nå da endelig!» ropte han. «At man skal være nødt til å sitte stille og høre på slikt! Nei jasså da, så det var det han lurte på han Jesusen vår. Han skulde få mig ut av lauget! Ta levebrødet fra en stakkars mann! Jeg har da aldri…»

168Dommeren hørte på ham en stund, og Stein som ufravendt stirret på ham, merket at han fikk sitt fine, ondskapsfulle smil da Müller sa «Jesusen vår». Men så blev han plutselig utålmodig, slo hånden i bordet og ropte:

«Ti stille. De skravler ikke løs i retten! Jeg har sagt Dem det før, De snakker bare når jeg spør.»

Müller dukket hodet, men kunde ikke holde op.

«Ja, men hr. dommer, når jeg nå sitter og hører…»

Dommeren reiste sig, lang og mager, og hans stemme var nu med ett aldeles lav, demonisk lav:

«Har De hørt at De skal tie stille?»

Müller blev blek, skottet tilbake som om han var redd for å se politibetjenter bak sin rygg, og han blev taus.

Dommeren lot ham nu stå der en lang stund uten at det blev sagt et ord. Stein burde jo like dette, for han så jo nu at det ikke bare var ham dr. Kuhn behandlet hårdt, men det kunde ikke glede ham, han syntes han kunde se i denne mektige manns blikk at han var ond og nød å kunne ydmyge de arme mennesker som blev henvist til ham.

Denne lange taushet skapte en ulidelig spenning og uhygge i rummet. Müller visste ikke hvor han skulde gjøre av sig, han stod med bøiet hode og drog sig i skjegget, og ned over benkene satt de andre stive og urørlige som om de var redd for å puste.

Og så plutselig skar dommerens stemme gjennem rummet:

«De benekter altså å ha skrevet noe brev til Hemmel?»

169«Ja, hr. dommer, det kan jeg sverge på, jeg har aldri…»

«Svar ja eller nei på mine spørsmål. De har altså ikke skrevet det brevet. Men De har skrevet dette brev til Stein som ligger her?»

«Ja.»

«Og der påstår De at De har brukket benet og må holde sengen?»

«Ja, jeg…»

«Men det hadde De jo ikke gjort?»

«Nei, men …»

«Det er altså bevisst løgn. Og nu vil jeg gjerne vite: Var det for å narre penger av Stein at De fant på det?»

«Nei, det var ikke bare av den grunn.»

«Så. Ja, da kan De nu forklare hvorfor De gjorde det.»

«Ja, jeg er en fattig mann, hr. dommer, men nar noen påstår at det kommer av drukkenskap så er det den sorteste løgn, for det kommer av sykdom, det gjør det. Og det har nu ergret mig å ha denne Stein løpende i huset mitt og liksom skulle være velgjører, jo da, men så forstod jeg jo det til slutt at det var for kona mi han kom der, han tenkte vel det måtte være lett å stikke ut en slik syk stakkar som mig, ja, at han hadde skumle hensikter der det har jeg fått bekreftet av hennes egen munn for hun er bra som gull, det er ingen som kommer noen vei med henne…»

Da først forstod Stein.

170Han var borte hos Müller i et sprang og da han kjente at han rammet hans ansikt med sitt knyttneveslag, skjønt han var blind av smerte og raseri, da hadde han et øieblikk en følelse som aldri før i sitt liv, han var ved målet, ingen ting gjaldt noe mere i hans liv, han måtte bare slå og slå. Av det som foregikk i disse minuttene husket han intet før han på ny var tvunget ned på sin plass og hadde en rettsbetjent på hver side av sig.

Dr. Kuhn stod nu i giv akt ved bordet, likblek, med unaturlig svulmende årer i pannen. Men da Stein på ny var på plass gjennemgikk dommerens utseende en plutselig forandring, han lo en kort fornøiet latter, gned sig i hendene, satte sig og sa med langsom stemme:

«Det må man si, det må man si. Slagsmål i retten hører jo ingen steder hjemme, men jeg er villig til å bære over med denne uregelmessighet på grunn av de særlige omstendigheter. Det var jo en drøi beskyldning mot herr Stein, det var det. Men jeg må allikevel be ham om å være rolig ellers blir det verst for ham selv.»

Stein tenkte nu lynfort og klart. Han forstod at han hadde båret sig dumt at, men han følte også at han hadde vunnet dommerens sympati. Han kunde ikke overse rekkevidden av Müllers beskyldning, men han visste at den var djevelens eget påhitt, nu fløt alt, nu var det ingen grenser, nu gjaldt det hans liv, nu måtte han bli frikjent og renvasket – ellers var alt forbi. Denne underlige mann der oppe ved bordet, 171som han ikke kunde bli klok på, han avgjorde nu alt, og Stein måtte handle nu, nå inn til ham. Han spurte, krampaktig rolig:

«Får jeg lov til å si noen ord, hr. dommer?»

«Værsågod.»

Men da han nu hadde ordet, hadde sin siste store mulighet og var fylt av sin egen hellige rett, visste han slett ikke hvad han skulde si. Nu skulde han jo overbevise, nu skulde jo ordene legges i hans munn. Men de kom ikke. Hvad betydde det om en drukkenbolt stod der og løi på ham – men at dommeren, som jo kjente hans tanker, det helligste i hans liv som til nu ingen hadde kjent, – at han lot som intet, det var så ufattelig, det lammet ham. Han bare stodret:

«Hr. dommer, hr. dommer. Jeg er en hederlig mann. Jeg har aldri, jeg har aldri… Hr. dommer, jeg har aldri…»

Nu sa dommeren:

«De mener å si at De aldri har hatt de hensikter som Müller tillegger Dem. Det tror jeg. Jeg tror slett ikke at De er den slags mann som – nå ja. (Han sa det med et smil.) Altså: Ta det med ro. Det kan De så meget mere gjøre som hele beskyldningen i sig selv ikke spiller noen rolle i min bedømmelse. Det eneste som her har noe å si er at Müller har innbilt sig noe slikt; det forklarer nemlig at han har villet hevne sig på Dem, gjøre Dem et pek, ikke sant?»

Dette sa dommeren mildt og elskverdig som til et barn, og det gjorde Stein godt. I sin store avmakt og 172forvirring festet han sig bare ved de ord at Müller hadde villet gjøre ham et pek. De sa jo alt, dommeren forstod altså at det hele var laget i ondskap, for å ødelegge ham. Og da var jo alt klart.

Nu var det hele straks forbi. Müller, som også hadde to rettsbetjenter ved siden av sig – Stein kunde ikke forstå når de var kommet inn – hadde ingen merker efter de slag han hadde fått. Men han var tydelig nok blitt skremt både av dommeren og av Steins raseri, for han forholdt sig rolig, hadde et forundret, redd og listig uttrykk og svarte forsiktig og kort på de par spørsmål han fikk.

«Har De ellers noe utestående med Stein?»

«Nei.»

«De innrømmer at De har løiet overfor ham?»

«Ja.»

«Men De har ikke skrevet noe brev til Hemmel?»

«Nei.»

«Det er godt. De kan sette Dem.»

Derefter snakket dommeren på ny en stund med rettsskriverne uten at noen kunde høre hvad han sa. Stein var sløv. Han tenkte bare at det var godt det nu snart var overstått, og han lengtet tilbake til verkstedet; det skulde bli deilig å være der igjen og komme dit som en frikjent mann. Han var ikke i tvil nu om at han måtte bli frikjent.

Så reiste dommeren og rettsskriverne sig, og det blev gitt tegn om at alle skulde reise sig.

«Den sak som er blitt retten forelagt,» sa dommeren, «er reist av skomakermester Hemmel mot 173skomakermester Stein. Klageren har følt sig krenket av anklagedes beskyldning for løgn. Dommeren finner ikke at der er ført bevis for riktigheten av denne ærekrenkende beskyldning. Meget taler for at anklagede har vært i god tro, men når han ikke kunde føre bevis for sin påstand burde han ha bedt om undskyldning og ordnet denne sak i minnelighet – så meget mere som han jo er en belest mann og foregir å være vel inne i alt som angår lov og rett. Da burde han også vite at man ikke kan tvinge sig til å få rett når man ikke kan bevise at man har det. Det tyder på halsstarrighet og hovmodighet som hevner sig. Dommeren kjenner til at anklagede også i en annen sak i disse dager har vist tilbøielighet for utidig krangel. Dette på den ene side. På den annen side skal det tas hensyn til at anklagede er blitt ytterst dårlig behandlet av vidnet Müller, som kunde ha fortjent straff og som sannelig også skulde ha fått det om det hadde vært inngitt noen anmeldelse på ham. Det må nu overlates til lauget selv å sørge for at han får hvad han fortjener.

Anklagede Gottfried Stein dømmes til fireogtyve timers hefte, som blir å avsone straks, og han skal dertil innen utløpet av fjorten dager fra idag ha gitt anklageren skomakermester Hemmel en skriftlig undskyldning og tilbakekallelse av sin ærerørige beskyldning. Rettens møte er hevet.»

«Hr. dommer!» ropte Stein, «jeg er uskyldig dømt! Jeg har rett! Betenk Dem!»

Dommeren svarte intet på disse rop, men gjorde 174tegn til rettsbetjentene at de skulde føre Stein bort. Da husket Stein verkstedet og sine folk som var uten direktiver for sitt arbeide, og han ropte igjen:

«Må jeg ikke i hvert fall få to timer til å gå i verkstedet og gi beskjed til mine folk!»

Dommeren rynket forbauset på pannen og sa: «Dommen lød at de fireogtyve timers hefte skal avsones straks.»

Derefter gikk han langsomt, med stor verdighet, ut av rummet, fulgt av rettsskriverne.

Og Stein blev ført i arrest.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Mannen som elsket rettferdigheten

Mannen som elsket rettferdigheten ble utgitt i 1934. Den historiske romanen regnes ofte som Fangens beste verk.

Skomakermester Gottfried Stein er svært opptatt av rettferdighet, men hans oppfatning av hva som er rett er ikke alltid i tråd med hva de fleste andre mener.

I romanen bruker Fangen historisk stoff fra Nord-Tyskland for å belyse den aktuelle politiske situasjonen i Tyskland, der nazistene nylig hadde kommet til makten.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1934 (nb.no).

Les mer..

Om Ronald Fangen

Ronald Fangen var forfatter, journalist, kritiker og debattant. Han var en sentral skikkelse i den norske offentligheten fra 1915 til han døde i 1946.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.