Mannen som elsket rettferdigheten

av Ronald Fangen

[Del II, kap. 6]

215Mester forsvant på ny, og denne gang gav han ikke engang beskjed om hvor han skulde hen og hvor lenge han blev borte.

Da nyttet det heller ikke for Hans Jacobsen mere. Han kunde ikke holde verkstedet gående. Han kunde fremfor alt ikke oprettholde tausheten i verkstedet. Det var jo stilltiende avtale mellem ham og Friedel og guttene at de skulde late som ingenting, bare drive på og holde kjeft. Det gjorde de, – de følte sig som sammensvorne, og enda de var urolige og engstelige var de glade allikevel fordi de alle hadde fått et ansvar som gjorde dem stolte. Jo mindre mester var i verkstedet og passet på arbeidet, desto mere gjorde de sig flid. Førsteklasses arbeide skulde de gjøre og alt skulde gå som et urverk. Og i stoltheten over opgaven og ansvaret var det ikke så vanskelig for dem å suggerere sig til å tro på mesters sak og den opreisningens dag som skulde komme, hvad folk så sa. Det var Hans Jacobsen som fikk det til – han aktet mester høit og var glad i ham, og han følte sig forvisset om at han både hadde og vilde få rett.

Men da nu Stein på ny blev borte var Hans Jacobsen aldeles rådvill, han hadde jo ikke fått den minste 216beskjed å gå efter. Og hvordan det nu kom sig så begynte de å snakke. Det var om morgenen to dager efterat mester var forsvunnet at Hans Jacobsen hørte læreguttene hviske ivrig sammen. Og da han spurte hvad de hvisket om fikk han ut av dem at mester ikke hadde vært hjemme de siste dagene og at matmor var så underlig.

«Hvordan underlig?» spurte han.

«Jo,» sa en av dem, «hun både gråter og hun ler og snakker med sig sjøl og later som om vi ikke fins. Vi måtte gå på spiskammerset og få oss mat idag.»

Da gikk Hans Jacobsen selv op for å snakke med henne. Riktignok hadde han aldri forstått stort av mesters ekteskap, han hadde bare sett hvad enhver kunde se at de levde ikke sammen slik som ektefolk flest, og stor glede kunde de sannelig ikke ha av hverandre, men hun var da hans hustru og den eneste han kunde rådspørre når mester uten videre forsvant.

Huset var tomt, dørene stod åpne og han fant henne først inne på mesters eget værelse. Der satt hun i stolen foran det store bord med alle bøkene. Hun holdt hodet i sine hender, og hele kroppen hennes rystet av gråt. Hans Jacobsen vilde snu i døren da han så det, men hun hadde alt hørt ham komme, hun løftet sitt tårevåte ansikt og så på ham med et forvirret blikk som om hun ikke kjente ham.

«Ja, undskyld mig, fru Stein,» sa Hans Jacobsen høflig. «De husker vel mig, Hans Jacobsen, første svenn i verkstedet. Jeg vilde bare høre om det er 217så at mester er reist bort og om De vet når han kommer igjen.»

Det var sannelig ikke lett å snakke til henne. Instinktivt hadde han imot henne, for han hadde det på følelsen at det vilde ikke være så galt fatt med mester om han hadde hatt en annen kone, men hvad visste han, – hun var i hvert fall snild mot læreguttene, det hadde han hørt ofte nok, hun sparte hverken på mat eller omsorg. Til idag hadde han aldri hørt dem snakke annet enn pent om henne.

Nu satt hun der i mesters stol, ferm og stor, ophovnet i ansiktet av gråt og så på ham lenge uten å si noe. Det var som om hun slett ikke hadde forstått hvad han sa. Hans Jacobsen la nu merke til at mesters store bibel lå opslått foran henne, så hun måtte ha sittet og lest i den. Hun hadde også slik høitidelig, likefrem bibelsk stemme og uttrykksmåte da hun nu snakket, det virket nesten komisk så fortvilet som det var.

«Mig må du ikke spørre, Hans Jacobsen,» sa hun. «Jeg kjenner ikke din «mesters» veier.»

Men læregutten hadde hatt rett, for øieblikket efter lo hun, aldeles vanvittig, klasket sin flate hånd i bordet og stammet frem:

«Han er ute og spaserer, din mester! Han er så glad i å vandre på landeveiene, det har han vært bestandig. Hi, hi, hi! Du oplever eventyr på landeveiene, ser du! Kanskje han treffer en ny Maria! En madonna! Hi, hi, hi!»

218Mennesket er komplett tullet, tenkte Hans Jacobsen, han forstod ikke det ringeste av hvad hun sa. Maria og madonna! Hvad mente hun! Var det fordi hun hadde lest i Bibelen? Hun måtte da skamme sig for å snakke så gudsbespottelig. Men av dette menneske kunde han ikke få skikkelig beskjed om noen ting, så meget forstod han da. Og han sa, – bare for å si noe før han gikk:

«Så De vet hverken hvor han er eller når han kommer igjen, da?»

Hun lo ikke så uhyggelig mere, rystet bare på hodet og sa:

«Nei!»

«Jeg spør, for jeg vet ikke hvad jeg skal gjøre med verkstedet,» sa Hans Jacobsen. «Vi har ikke arbeide til oss alle. Og jeg har ikke fått beskjed om hvad jeg skal gjøre med penger, men jeg har pleid å få lov til å ta det vi trenger i sparekassen. Og så er det det at ingen av oss vet hvad det skal bli til nu, for mester er jo ikke som før, og jeg synes ikke det er noe morsomt med et verksted uten mester, det er jo ikke mitt noe av det, og …»

Hans Jacobsen var kommet i gang allikevel, og han syntes det gjorde godt å få snakke ut om sine bekymringer. Men hun avbrøt ham, for første gang så han henne sint, og mere og mere overbevist blev han om at hun var forrykt.

«Hold op, hold op,» ropte hun. «Har jeg noe med verkstedet å gjøre? Jeg har ikke tort sette mine ben der nede. Og ikke her inne heller! Gjør som du 219pleier. Jeg bryr mig ingenting om hele verkstedet. Guttene skal få mat, det skal jeg sørge for, for det har jeg vært god nok til hittil, stå på kjøkkenet og koke har jeg vært god nok til, men ingenting annet, og jeg blander mig ikke i det; la mig slippe å høre noe om ditt verksted.»

Ja, det skal du sannelig få slippe, tenkte Hans Jacobsen forbitret. Hvad var det for en hustru som tok det slik når hennes manns egne folk kom og spurte om råd? Hvad pokker hun så tenkte og følte så måtte hun da forstå at han bare vilde gjøre det så bra som mulig for mesters skyld. Men gav hun, som var gift med mester, en god dag i det hele, så kunde saktens han gjøre det som bare var svenn. Han fikk la det gå sin gang og vente på at Stein fant det for godt å komme igjen eller i hvert fall gi et livstegn fra sig.

*

Men ikke før hadde Hans Jacobsen sloppet taket så gikk det hele i stykker. Riktignok fikk han penger i sparekassen som før, men hvad hjalp det når det omtrent ikke var noe å gjøre i verkstedet? Han forsøkte å sette i gang noe skoarbeide til oplagning, men ingen av dem tok det alvorlig, for de visste det var unyttig arbeide, de hadde ferdig skotøi i lange baner liggende.

De begynte å komme senere på verkstedet om morgenen. Hans Jacobsen strittet imot i det lengste, men hvad tjente det til å komme der i otta når det faktisk ikke var mere enn et par timers arbeide om dagen å 220utføre? Han klarte dessuten ikke å hevde noen autoritet hverken overfor Friedel eller guttene, som var noen store, halvvoksne knekter, og han syntes det var like godt å late som ingenting når de efter hvert tillot sig den ene uregelmessighet efter den annen.

Minst likte han at de begynte å snakke hånlig om mester, og til å begynne knurret han morskt, men hvad kunde det nytte? De var jo alle blitt til narr nettop på grunn av mester, det var bare komisk å gå her og leke skomakerverksted, folk lo av dem, og da hadde de jo ikke annet å gjøre enn å le med og innrømme at slik var det å ha en mester som var gal og skulde forstå sig på all verden. Hans Jacobsen mente det også. Før hadde han jo beundret mester for hans lærdom, det var kar som kunde mere enn sitt fadervår, de andre kunde snakke vondt om ham så meget de vilde, det kom jo bare av at han var overlegen, på alle måter overlegen! Men han tenkte ikke slik lenger. Tvert imot, nu var han overbevist om at mester hadde forlest sig og sittet der og grublet sig til det rene, skjære vanvidd. Alt så anderledes ut når han nu tenkte tilbake på det, – han hadde vært en idiot som ikke forstod det før at det var umulig med en skomakermester som satt og leste lov og bibel som en lærd mann og blev så skrullet i hodet av det at han la sig ut med alle i lauget. Og rent ufattelig var det hvordan han selv hadde kunnet få sig til å tro at mester hadde rett i alt dette fordømte kranglet som hadde ødelagt hele verkstedet 221for dem. Jo, en ting var han sikker på fremdeles: Mester hadde ikke ødelagt bakerens skur. Pokker måtte vite hvem som hadde gjort det, men mester var det ikke. Alt det andre derimot – der hadde mester naturligvis blank urett. Ikke slik at han løi, men simpelthen fordi han var full av fanden, så syner på høilys dag og innbilte sig alt mulig skrot. Og når det kom til stykket, – Gud vet hvad det var for noe med ham og Müllers kone. Müller var en skurk, bevares vel, men konen var ganske pen og søt og blid tross alt hun hadde måttet døie av den fylliken hun var gift med, – og på den annen side kunde jo enhver se at det ikke var synderlig stas og glød mellem Stein og det underlige vesenet han var gift med, – og noen slik engel var han vel ikke, – så Gud vet. Når det kom til stykket så hadde han vel grått på en gal grav da han sloss på nevene for mesters dyd.

Alt dette og mere til snakket andre om, og nu blev det også snakket høilydt om det i verkstedet. Så bekymret som de i grunnen alle var for fremtiden og så latterlige som de følte sig i dette arbeidsløse verksted, var det en stadig trøst at de hadde alt dette å snakke om, mester å skylde på og hele situasjonen å le av. Slik gikk da dagene på en måte, og de var enige og gode venner slik som de også hadde vært det før, bare på det stikk motsatte grunnlag. Når det kom til stykket hadde de vært edle, det var de enige om.

Men enigheten og vennskapet tok slutt. Det kom ikke bare av at Hans Jacobsen hadde hårde raptuser 222av slett samvittighet når snakket og sladderen gikk som verst i verkstedet. De var da allikevel i mesters hus og brød; om veggene kunde tale skulde mester få noe å vite når han en gang kom igjen. Det var heller ikke bare det at Hans Jacobsen – dessverre altfor sent – opdaget at han hadde tapt styringen på læreguttene. At Friedel og han snakket sig imellem det var jo bare naturlig. Og til å begynne med hadde han heller ikke gjort noe nummer av at guttene blandet sig i det, herregud, de var da mennesker og tenkte sitt de også, og de hadde bestandig opført sig ordentlig eksemplarisk. Men efter hvert som de merket at de fikk lov til å snakke og ha sine meninger og han ikke hadde noe ordentlig arbeide å sette dem til plapret de løs, diskuterte sig imellem og blandet sig i de to voksnes passiar som om de ikke hadde noen over sig; og så løst og umulig var alt blitt at Hans Jacobsen ikke kunde manne sig op til å sette dem på plass. Han foretrakk å la det skure.

Alt dette var ille nok, men det hendte noe som blev avgjørende.

En dag kunde læreguttene fortelle at det var kommet et kvinnemenneske til hjelp i huset. Det var et eldre menneske, stygg som et hespetre, lang og kroket og nesten tannløs; – guttene gav en drastisk beskrivelse av henne som tydet på at noen særlig uskyldighet ikke hadde skjult sig bak det velopdragne, nesten fromme vesen de før hadde lagt for dagen i verkstedet. Ellers visste de ikke noe annet om dette kvinnemenneske enn at hun gikk i huset, så på når 223husmor laget mat, hun skulde vel lære, og at hun smilte fjollet, nikket en masse og ikke sa et ord. Dette var en stor nyhet for Hans Jacobsen og Friedel, og hele verkstedet grublet forgjeves over hvad det skulde bety. De kunde ikke komme til noe annet resultat enn at mesterkona måtte være blitt sprøitegal for alvor. For hvad lignet det at hun ansatte hjelp i huset nu når mester var borte og alt gikk galt all den stund hun hadde klart det alene i alle disse årene da de tjente flust med penger og alt var i orden. Men det var jo ikke deres sak.

Alt den neste dag kunde guttene fortelle at dette nye kvinnemenneske hadde overtatt hele husstellet. Hun gjorde rent, hun laget mat, riktig god mat forresten, snild var hun visst også på sin måte, men bare så ustyrtelig stygg og komisk. Mesterkona så de ingenting til, hun kom ikke på kjøkkenet mere, men holdt sig visst inne på mesters værelse. Det var spennende hvad denne forandring skulde bety og om den skulde vare.

Hans Jacobsen grublet meget over dette, og plutselig fikk han en grufull tanke, som han ikke torde nevne for de andre: Tenk om mester ikke kom igjen, tenk om han hadde gjort en ulykke på sig! Han avviste tanken, det var ikke mulig, slikt vilde jo bli spurt, et menneske forsvant jo ikke fra livet slik uten videre, men han kunde ikke bli kvitt denne tanken allikevel; det hele var jo blitt så underlig og uhyggelig. Og da han heller ikke dagen efter kunde bli kvitt denne sin uro gikk han på ny op i leiligheten 224for å snakke med «mesterkona»; – hun skulde ikke klare å skremme ham.

Men denne gang fant han dørene låst, og da han banket på ropte hun med sint stemme innefra og spurte hvem det var og hvad han vilde. Og da han sa at han absolutt måtte snakke med henne åpnet hun døren så vidt på gløtt og smelte den fort igjen da hun var kommet ut på gangen. Så måtte han da snakke med henne der ute i den halvmørke gangen – mens han grublet over hvad det var for noe hemmelighetsfullt hun holdt på med der inne siden han ikke en gang måtte få lov til å se inn.

Men nu var hun forunderlig grei å snakke med, rolig og bestemt så han kunde tro det var et annet menneske.

Han måtte da frem med at han syntes det var så underlig og uhyggelig at mester ikke lot høre fra sig at han var blitt redd for at det kunde være hendt ham noe.

Da sa hun at hun syntes ikke det var det minste rart at han kom på slike tanker. Men hun kunde berolige ham, det var ikke hendt Stein noe.

Hadde hun kanskje hørt fra ham?

Nei, hun hadde ikke det heller. Men hun visste da både hvor han hadde vært og hvor han var nu. De skulde bare ta det med ro alle sammen; han kom nok tilbake en vakker dag.

Kunde hun ikke være snild og si hvor han var, slik at han, Hans Jacobsen, i hvert fall kunde skrive noen 225ord til ham og få beskjed om forskjellige ting, for det var ikke lett for ham å klare alt på egen hånd?

Nei, det syntes hun ikke at hun hadde lov til. Det var best som det var. La ham nu bare få sin tid, sa hun, så kommer han nok og greier op i det. Hun sa også pene ting til Hans Jacobsen, det var godt han var så flink og påpasselig, verkstedet kunde ikke være i bedre hender.

Ja, hun var sannelig som et annet menneske, og på en måte var jo Hans Jacobsen trøstet, men noe mere kunde han i hvert fall ikke få ut av henne.

Denne lille samtalen hadde den virkning på Hans Jacobsen at han bestemte sig for å forsøke på å holde det hele sammen. Han angret på sin slapphet. Han var en pliktopfyllende mann og han led verre enn han vilde være ved overfor sig selv fordi det gikk i stykker i dette verkstedet, hvor han hadde vært så stolt over å arbeide, og fordi så meget ondt rammet denne mester, hvem han holdt av og skyldte så stor takk. Han skulde allikevel klare brasene. Han kom på verkstedet neste dag med store forsetter.

Men der var alt i opløsning og intet kunde reddes.

Læreguttene stod og ventet på ham, bleke og skjelvende av sinnsbevegelse, de begynte å snakke i munnen på hverandre så han til å begynne med ikke opfattet noe av deres snakk, men plutselig hadde han jo allikevel hørt det: matmor, «Mesterkona» – hun var reist! Tidlig i morges før det begynte å lysne, uten å si et ord til noen av dem. Guttene var våknet 226av stort leven inne i stuen og nedover trappen. Da dette levenet hadde vart en stund og de ikke kunde begripe hvad det kom av, stod de op og gikk ned. De kom akkurat tidsnok til å få se henne kjøre avsted på en flott vogn med stor oppakning. Det var mørkt enda, men de skulde allikevel banne på at hun satt der på vognen og gråt. En masse ting hadde hun tatt med sig, så det var klart hun ikke aktet å komme tilbake. Oppe i dagligstuen var det nesten tomt! Bare inne på mesters værelse var alt som før. Hun hespetreet, det nye kvinnemennesket, hun som nesten ikke kunde snakke, hun hadde da fått munnen på glid idag, hun hadde sagt at fra nu av skulde hun være matmor for dem, og opførte de sig bare pent og tekkelig skulde de få det så godt så, men var de slemme blev det verst for dem selv. Guttene påstod at hun lespet, og denne hennes siste truende uttalelse lo de av i vilden sky! Verst for dere selv! Hvad mente fruentimmeret! Kanskje hun aktet å forsøke sig med riset! Hun skulde sannelig ete mye graut før hun klarte å få buksa ned på noen av dem! Og dermed hadde de sig en ny skoggerlatter.

Hans Jacobsen kunde til å begynne med ikke få det inn i sin bevissthet at hun var forsvunnet for bestandig. Først forsvant mester og så hun, – hver sin vei, som om de ikke skulde hatt noe med hverandre å gjøre. Og som om de var nødt til å flykte av redsel for gale ting de hadde gjort. Plutselig var hele eiendommen uten herskap. Verkstedet overlatt til ham og hjemmet til et villfremmed 227kvinnemenneske. Han forstod ikke årsaken til det, – riktignok var mester kommet op i store ubehageligheter, enten nu han selv eller andre hadde skylden for det, men han kunde jo ikke av den grunn la allting falle! Når det nu var umulig for ham å få rett så måtte han da i Herrens navn finne sig i det og tenke på arbeidet sitt! Han hadde jo sett at da han selv tok fatt igjen begynte det å gå bedre. Nei, Hans Jacobsen forstod ikke slikt, og han tenkte det var synd at mester ikke hadde barn, for da hadde han sannelig måttet ta det på en annen måte. Men en ting var at han ikke forstod det – en annen ting var at han ikke visste hvad i all verden han skulde gjøre. Han var jo kommet i verkstedet idag med så gode forsetter. Men nu var det jo forandret alt sammen. Ikke så å forstå at Steins kone hadde vært til noen hjelp for ham, men hun var nu engang Steins kone, hørte til der i huset, igår hadde hun jo også vært så rolig og fornuftig, – og nu da hun var forsvunnet syntes han at den siste sikkerhet var forsvunnet. Nu var det bare forvirring alt sammen.

Ja, hvad i all verden skulde han gjøre! Der stod han i dette arbeidsløse verkstedet med åtte gutteslamper som lo og gav sig pokker i det hele og for hver dag blev vanskeligere å ha med å gjøre! Og nettop idag kom naturligvis ikke Friedel på verkstedet. Ingen av dem hadde vært så særlig punktlige i det siste, men det var mere enn en time over tiden alt. Og nu skulde han endelig ha snakket med Friedel. Han bestemte sig for å sende en av guttene hjem til ham 228og be ham skynde sig. Og selv gikk han ovenpå for å forvisse sig om at guttene snakket sant.

Det var fort gjort å overbevise sig om at det hadde vært stort opbrudd der i huset. Døren til dagligstuen stod på vid gap. Halvparten av de tingene som hadde stått der var forsvunnet nu. Han kunde jo huske at hun hadde meget med sig dengang hun kom, – og nu hadde hun altså dratt avsted med det igjen. Hvorhen, tro? Hun var kommet langt bortefra, hadde han hørt, og han syntes det var rart å tenke på, for han hadde aldri vært mere enn et par mil utenfor byen!

Ute på kjøkkenet stod hun, det nye kvinnemenneske, han hørte henne på lang vei for hun vasket op med stor larm. Stygg var hun, det var riktig nok, han hadde lyst til å se den mann som vilde forgripe sig på henne, lang som en stake, flat som et strykebrett. Og slik tannløs munn nu da hun likesom skulde smile til ham! Og blå var hun i huden. Men verst var det at hun hadde slike sure, våte, blingsete øine! Han sa ikke noe om at guttene måtte le av en slik fremtoning. Og han fikk plutselig en rar tanke: mon «mesterkona» var litt glad i mester allikevel siden hun hadde gjort sig møie med å finne en så utsøkt fæl erstatning for sig selv?

Hun stod da der og forsøkte å være elskelig og snakket noe uforståelig. Han opfattet bare at hun spurte om det var svennen, – navnet hans visste hun også. Han kunde ikke benekte det, men han hadde glemt hvad han vilde spørre henne om. Først da han skulde til å gå kom han på det:

229«Har De fått penger til husholdningen?»

Da flirte hun underlig lurt og hemmelighetsfullt og sa:

«Det skal da bli mat å få her i huset.»

Hun vilde altså ikke ut med hvad slags beskjeder hun hadde fått, og forbitret gikk han ned igjen.

Da han var i trappen lespet hun efter ham:

«Det kan bli en bit til overs for svennen også her.»

Gutten som var gått med bud til Friedel kom tilbake med den beskjed at han skulde komme når det passet ham. Det var en beskjed som fikk Hans Jacobsen til å koke av raseri. De var svenner begge to, og de hadde alltid vært gode kamerater, men Friedel visste vel hvem det var som hadde kommandoen når mester var borte, han hadde aldri gjort ophevelser før og han skulde få vite hvor han hørte hjemme også nu. Men i sin forbitrelse visste Hans Jacobsen godt at det hele var forandret og at han selv hadde gitt myndigheten fra sig. Det var jo hans egen skyld at Friedel nu tok sig slike friheter og at guttene opførte sig som om de aldri hadde lært hvad verkstedsdisiplin var for noe. Men det gjorde ikke hans forbitrelse mindre at han innså det, han besluttet tennerskjærende at nu skulde det være slutt på slendrian og uorden, han fant frem noe meningsløst arbeide til guttene og den ene av dem, som gjorde bemerkninger og flirte, fikk et rapp over ryggen så han hylte. Så blev det stille i verkstedet.

Og så omsider kom Friedel.

Det var ikke vanskelig å se på ham at han hadde 230vært ute og svunget kruset. Han var ophovnet i fjeset, rød og olm i øinene og begynte straks å bruke sig:

«Hvad faen er det du maser for! Kan ikke jeg like godt få sove i fred som å sitte her i verkstedet og henge. Jeg sitter vel nok her i denne fillesjappa sku’ jeg tro!»

Hans Jacobsen hoppet rett op fra stolen, fnysende av raseri:

«Hvordan er det du snakker din knekt! Er det kanskje ikke denne «fillesjappa» du lever av, både du og kjerringa di! Eller kanskje du har tenkt å slutte her? Da kan du gå nu på øieblikket og ligge og sove ut fylla så lenge du vil. Og jeg skal gi beskjed i lauget om hvorfor du kom herfra, så kan du se om du kan få en annen fillesjapp til å betale dig for ikke å gjøre noe!»

«Ikke å gjøre noe! Er det noe å gjøre her kanskje? Jeg tror fanden plager dig! Gjør du noe selv kanskje? Her har ikke vært en bestilling på all den tid jeg kan huske. Er det min skyld kanskje? Har du hørt slikt forbanna tøis.»

«Det er du som tøiser,» ropte Hans Jacobsen. «Når det er vanskelige tider her i verkstedet så tror du kanskje det blir bedre av at du går på fylla og kommer spaserende til arbeide langt ut på formiddagen. Nå fikk du vel heller hjelpe til å skaffe noe arbeide da vel! Tror du det er morsomt å være mig og ha ansvaret for hele elendigheten mens du gir pokker i det hele? Tror du det er morosmt? Svar! Din erkefyllik, ditt dovendrog!»

231De stod og skrek skjellsord til hverandre i over en halv time mens guttene satt med bøiede nakker og flirte forskremt, de skrek op igjen og op igjen det samme, bad hverandre ryke og reise og kysse sig hist og her, de la sin salighet i pant på at en større idiot og kjeltring enn hverandre hadde ingen av dem sett. Inntil Hans Jacobsen omsider fikk fortalt at «mesterkona» hadde reist sin vei. Da det gikk op for Friedel blev han stående og måpe.

Men den triumf Hans Jacobsen da nød kostet deres vennskap.

*

Og det nyttet ikke meget hvad Hans Jacobsen så gjorde. Det skjedde bare ulykker, og det verste var at han selv ved sin ukyndighet var skyld i den største av dem.

Det gikk slik til at verkstedet plutselig fikk store mannskapsbestillinger. Hans Jacobsen blev henrykt, nu skulde det da i hvert fall bli liv og virkelig arbeide i verkstedet igjen. Han tok mål, det var han flink til, han bestilte nye forsyninger med lær hos garveren, og han gikk da selv til mesters store bord og skulde skjære til. Han gjorde det med stor engstelse. Når mester før hadde vært borte noen tid hadde han alltid pleiet å skjære til på forhånd så det var gjort. Og ellers var det Friedel som nest efter mester var flinkest i den kunst der i verkstedet; selv hadde han jo både sett på og forsøkt sig adskillige ganger, men han hadde ikke stor øvelse og ikke noe lykkelig lag med det. Så var jo Friedel og han ikke gode venner, 232ham vilde han altså ikke be, han skulde klare det selv.

Han var nervøs og gjorde det dårligere enn noensinne. Han hadde nok en følelse av at det ikke gikk så bra, men han drev på. Og efterhvert som han blev ferdig leverte han læret videre til arbeide. Han så godt at Friedel i mange dager satt over arbeidet med et ondskapsfullt smil, men slik hadde Friedel stadig vært efter deres store sammenstøt. Støvlene blev ferdige og levert. Dagen efter kom hele partiet tilbake og to skippere kom og holdt spetakkel i verkstedet. Det var skamfert skotøi. Og på denne måten blev skuten forsinket, og det skulde verkstedet komme til å erstatte.

Hans Jacobsen blev aldeles ødelagt av denne katastrofe, han fikk ikke sove noen netter, han var så skamfull at han ikke kunde se folk i øinene, han torde ikke fortelle det til sin kone, og i verkstedet følte han sig som avsatt. Midt oppe i dette kom bakeren og krevde erstatning for skuret og det ødelagte mel. Hans Jacobsen forsøkte sig med innvendinger og sa at det var ingen der på verkstedet som hadde skyld for det. Men bakeren bante og stammet og stammet og bante; ingen annen enn mester hadde noensinne så meget som sett på det skuret, ingen annen kunde ha gjort det, og Stein hadde gjort det, han var jo en forbryder, det var vel best bevist ved at han hadde fått dom på sig og siden var han jo flyktet fra byen. Han kom nok aldri igjen! Men verkstedet var ansvarlig og bakeren vilde ha 233erstatning mens det ennu var noe å få erstatning av. Fikk han det ikke gikk han til politiet.

Knekket av nervøsitet og fortvilelse og livende redd for å komme op i vanskeligheter med myndighetene gikk Hans Jacobsen i sparekassen, tok penger ut og betalte bakeren den ublu erstatning han forlangte. Samtidig fikk han beskjed om at det var minket stygt på Steins penger; fikk de ikke snart penger nu kunde det ikke gå i lengden.

Nu gav Hans Jacobsen sig en god dag i hvordan Friedel og guttene opførte sig. Han var glad når Friedel holdt sig borte, hvad han også jevnlig gjorde. Efterhvert så han heller ikke stort til guttene. Til å begynne med fløi de og lekte og holdt leven ute i gården, men da det ikke blev påtalt fløi de ned til havnen, var ombord i skutene, snakket med sjøfolkene, hadde herrens glade dager og kom bare hjem til måltidene. Det var det eneste i huset som gikk som det skulde, rikelige fat med mat kom regelmessig på bordet, det heslige kvinnemenneske kokte og braste som om ingenting var i veien, og «mesterkona» måtte ha utstyrt henne godt med penger, for hun kom aldri til Hans Jacobsen og bad om noe.

Hans Jacobsen holdt ikke regnskap med hvor lang tid det gikk på denne måten. Han tenkte stadig på å stenge hele verkstedet, men han kunde ikke bestemme sig for det. For det første kunde han ikke få sig til å gå hjemme og drive. Og hvis han stengte kunde han jo ikke heve lønn; hvad skulde de så leve av? Men fremfor alt: Mester måtte da vel komme 234en gang? Og hvad skulde han si om han fant verkstedet stengt og tomt?

Det var en ting han kunde gjøre: han kunde gå til lauget og be om råd og hjelp. Men selv i sin dypeste forkommenhet fikk han det ikke til. Han syntes det var å forråde mester. Og hvad kunde han vente sig der annet enn skadefryd? Efter Wiemans død var jo ingen annen enn Hemmel blitt eldstemann, – det hadde vært stor strid i den anledning, hadde han hørt, men slik var det i hvert fall blitt. Nei, han skulde heller opgi det hele enn å gå dit!

Til slutt holdt han det ikke ut. Han bestemte sig for å stenge og opgi det hele. Hvis ikke mester kom i løpet av tre dager opgav han det, og så fikk det i Herrens navn gå som det vilde.

Akkurat den tredje dag kom Stein. Da hadde han vært borte i seks uker skjønt Hans Jacobsen syntes det var seks år.

*

Han kom inn på verkstedet om eftermiddagen i femtiden.

Hans Jacobsen var alene, han satt og leste i en bok og hverken hørte eller så mannen som kom før Stein stod like foran ham. Selv da kjente han ham ikke straks, han var forandret, han var blitt hvit i håret og han hadde fått sig nye klær.

Men da han kjente ham, da han så at det virkelig var mester tumlet han op av stolen og brast i gråt.

«Er det mester,» hulket han, «er De virkelig kommet!»

235Hans Jacobsen sa ofte siden at han trodde han aldri hadde følt sig så lykkelig som i dette øieblikk, – ikke engang da han blev forelsket eller da han blev gift eller da han blev far. Det var jo en meningsløs lykke, – for hvad var det han hadde å fortelle mester nu da han kom hjem annet enn elendighet, – og hvad hadde han å vente av mester annet enn ondt, men det var allikevel bedre enn alt han hadde oplevd, endelig blev denne byrde tatt fra ham.

Og hans glede blev jo ikke mindre da han så at mester tok alt vennlig og stille. Hans Jacobsen blev siden spurt ofte og inntrengende om hvad Stein hadde sagt til alle de ulykkesbud han bragte ham, men han kunde ikke svare annet enn at mester intet hadde sagt, han bare nikket og mumlet jaså, jaså. Kanskje han for sammen og blev litt underlig da han hørte at konen var reist, det kunde han ikke si for visst.

På ett punkt løi Hans Jacobsen: han syntes ikke han kunde fortelle om hvor vanskelig forhold det var blitt mellem ham og Friedel og læreguttene. Alt det kom jo dessuten til å forandre sig nu når mester var hjemme igjen, så han tok skylden på sig og sa han hadde latt dem få fri alle sammen fordi det var så lite å gjøre i verkstedet.

Også til det mumlet mester bare noe uforståelig og nikket.

Til slutt gav han beskjed om at alle skulde møte som sedvanlig imorgen tidlig, reiste sig og gikk op til sig selv.

236Så stille gikk det for sig da Stein kom hjem.

Men alt dagen efter var mester svært forandret. Han snakket på ny en masse uforståelig. Enda en gang presterte han å skaffe arbeide til verkstedet, men for hver dag som gikk blev han mere og mere umulig å ha med å gjøre. Han begynte å drikke, og var så olm at selv Hans Jacobsen nesten ikke torde snakke til ham. Guttene var ikke forsiktige nok til å begynne med; de hadde vennet sig til å ha det fritt mens mester var borte. Så underlig var han også de første dagene at de vel trodde han ikke la merke til at de fjaset sig imellem og gjorde slusket arbeide. Det fikk de grundig undgjelde for. En eftermiddag da de hadde sittet og hvisket til hverandre og så plutselig brast ut i høi latter, kom han farende ned gjennem verkstedet og ropte:

«Nu skal det være slutt! Tror dere jeg har mistet syn og hørsel, labaner! Eller tror dere kanskje at dere er vokset fra riset! Da skal dere få erfare noe annet! Værsågod, kom med mig.»

De måtte følge med op på hans værelse og blev så ille behandlet begge to at de måtte legge sig til sengs.

Hans Jacobsen innrømmet at det nok var en gagnlig leksjon, for guttene var ikke som før, og efter den blev de på ny eksemplariske og det hersket dødsstillhet i verkstedet. Men Stein selv hadde aldri fred, han for også rundt i byen og snakket forvirret med folk, og han sendte brever til dommeren.

«At det måtte ende med forferdelse skjønte jeg godt,» sa Hans Jacobsen siden.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Mannen som elsket rettferdigheten

Mannen som elsket rettferdigheten ble utgitt i 1934. Den historiske romanen regnes ofte som Fangens beste verk.

Skomakermester Gottfried Stein er svært opptatt av rettferdighet, men hans oppfatning av hva som er rett er ikke alltid i tråd med hva de fleste andre mener.

I romanen bruker Fangen historisk stoff fra Nord-Tyskland for å belyse den aktuelle politiske situasjonen i Tyskland, der nazistene nylig hadde kommet til makten.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1934 (nb.no).

Les mer..

Om Ronald Fangen

Ronald Fangen var forfatter, journalist, kritiker og debattant. Han var en sentral skikkelse i den norske offentligheten fra 1915 til han døde i 1946.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.