237De første åtte dagene Stein var borte fra byen efterat han hadde sittet i arrest brukte han til å opsøke jurister og dommere i nabobyene. Når en mann blev uskyldig dømt slik som han var blitt, da måtte det være galt fatt et eller annet sted, og han satte nu hele sitt håp til at en utenforstående kyndig instans straks vilde opdage det og sørge for at saken blev tatt op igjen, så han kunde få opreisning.
Han var så forvisset om at det skulde gå ham godt på denne ekspedisjon at han nesten var oprømt da han gav sig på vei. Han hadde nu fått en ny årsak til å føle sig sikker på at han måtte og skulde få opreisning: de lidelser, den brutale mishandling han hadde gjennemgått i arresten. Han hadde Wieman som vidne, han hadde sørget for at hans egne folk i verkstedet fikk se hvordan deres mester var blitt behandlet. Men selv om ingen hadde sett det! Selv om det var blitt skjult for alle mennesker – disse fysiske lidelser og ydmygelser var ham allikevel pantet på at opreisningen snart skulde komme. Der hadde dommeren, hele den verdslige rettferdighet gjort en stor dumhet, en dumhet de skulde få svi for! De var gått over streken, – slikt hevnet skjebnen! Han var på den sikre siden.
238Særlig de første dagene efterat han kom ut var han høit oppe, han syntes selv det minnet om gamle dager når han hadde hatt sig en god rangel, – aldri følte man sig slik som hersker og triumfator som dagen efter en slik rangel. Ydmygelsen i arresten virket likedan på ham; både da han snakket med Wieman, da han siden kom hjem til verkstedet og da han begav sig avsted på reisen var han like høit oppe.
Han gjorde også sterkt inntrykk på de to første jurister han snakket med. Han hadde bestemt sig for å la tilfellet bestemme hvem han skulde snakke med. Det var bare én han på forhånd hadde bestemt sig for å opsøke, en gammel dommer i Hamburg som var berømt over hele riket. Stein hadde lest adskillig av ham.
Han vandret ikke denne gang; hans tid var kostbar. Allerede den neste morgen opsøkte han en ung jurist i en av nabobyene og forklarte ham sin sak. Den unge mann blev overbevist om hans uskyld og erklærte det. Men han sa også like ut at det var håpløst å gjøre noe mere med saken slik som bevisene nu stod. Hvis han var fornuftig og tok det med ro en stund vilde sikkert den sanne sammenheng komme frem av sig selv; en drukkenbolt som Müller kunde sikkert ikke i lengden holde på sin skumle hemmelighet, – han vilde før eller senere komme til å forsnakke sig, – og da var Steins tid kommet, da kunde han slå til og få saken op igjen. Men han kunde ikke opnå noe ved å forsere saken før han hadde beviser.
239Stein vilde imidlertid ikke høre snakk om å vente; han betalte sitt salær og forlot juristen misfornøiet, men mere enn noensinne overbevist om at opreisningen var nær.
Også den neste mann han snakket med erklærte sig overbevist om at Stein hadde rett, men han bebreidet ham at han hadde båret sig ubesindig, likefrem dumt ad og gav ham ikke stort håp om overhodet å få opreisning. Dom var nu engang falt; kanskje var dommen unødvendig hård, men dr. Kuhn var hederligheten selv, og han hadde vel ment at det ikke gikk an å besvære domstolen med en sak når man ikke hadde et eneste bevis å fremlegge for sin rett. Stein skulde ha gått med på et forlik, og nu hadde han ikke annet å gjøre enn å se tiden an, skjønt det nok var usannsynlig at noe vilde bli røbet nu da de angjeldende naturligvis var forsiktige og redde.
Han snakket med ennu et par folk som ikke opmuntret ham i minste måte, men øiensynlig holdt ham for en kværulant, og i hvert fall gav ham tydelig beskjed om at det var håpløst å foreta sig noe som helst med en slik sak; han hadde ikke noe annet å gjøre enn å reise hjem, forsøke å glemme det hele og late som ingenting.
Efterhvert som dagene gikk forsvant hans ekstatiske seiersikkerhet. Det var ikke lenger noen glede å tenke på døgnet i arresten; det blev mere og mere ren skam, og han likte mindre og mindre å snakke om det. Hvordan hadde han i det hele tatt kunnet 240hovere over at han var blitt dømt, at myndighetene hadde sperret ham inne i et djevelsk fengsel, at han var blitt fysisk mishandlet, slått, sparket! Hvilken voksen mann kunde tenke på det annet enn med den dypeste skamfullhet; – hvordan hadde det kunnet gå for sig at han hoverte over det og gikk og fortalte det uten videre til hvem som vilde høre på det! Det var jo galskap. Nu følte han det slik at han aldri kunde overvinne det, aldri mere bli det samme meneske, – og at han måtte tie stille med det, ja, han måtte jo være glad til om folk ikke kunde se det på ham.
Han hadde gjort notater i en notisbok for hver kyndig mann han hadde snakket med, og da han nærmet sig Hamburg gikk han det igjennem alt sammen. Det var ikke opløftende, det var hele veien at han måtte vente og se, han kunde ingenting utrette, han måtte forstå at når domstolen hadde talt så var der ikke noe mere å gjøre med det. Nu vilde han bare høre hvad denne berømte gamle dommer sa. Denne mann kunde si uhildet hvad han mente, han var ikke lenger i funksjon, levde bare for sin videnskap, og han var kjent for alltid å si hensynsløst hvad han mente.
Stein hadde stort bry med å slippe inn til den gamle mann; en drage av en husholderske beskyttet ham og vilde til å begynne med ikke høre tale om at Stein skulde få lov til å forstyrre dommeren. To ganger måtte han forsøke å forklare kvinnemennesket hvad det gjaldt, og den annen gang gjorde det visst 241litt inntrykk på henne; hun bad ham komme igjen den eftermiddagen klokken fem, så skulde hun se hvad hun kunde gjøre. Omsider slapp han inn.
Den gamle mann inngjød Stein så stor ærefrykt at han nesten ikke fikk det til å snakke og fremstille sin sak. Riktignok var han en meget gammel mann, det kunde man se på hans hvite hår og skjegg og fremfor alt på hans krokete skikkelse, men hans øine lyste årvåkne, farlig vaktsomt og gjennemborende var dette blikk, og hans stemme var kold og fast som om den på forhånd varslet om at vrøvl ikke blev tålt der i huset.
Stammende og forvirret fikk da Stein allikevel fremstillet sin sak; han hadde gjort det så ofte nu at han kunde det hele utenad som en lekse. Den gamle hørte på ham, men på en utålmodig måte, han brummet mange ganger og mumlet: «Nå ja! Hvad så?» – og han trommet med fingrene på sitt store skrivebord.
Og ikke før var Stein ferdig så sa den gamle dommer det mest forbausende som han kunde høre:
«Nu ja. Det er jo den gamle historie.»
«Gammel?» gjentok Stein. «Jeg har aldri hørt eller sett noe lignende.»
«Det sier alle. Det sier alle!»
Han satt litt og trommet på bordet og så imens på Stein strengt, men allikevel med et smil et eller annet sted i ansiktet som forvirret Stein og fikk ham til å angre at han var kommet. Så begynte han å snakke med stor hast, og det han sa var så underlig 242at Stein først lenge efter forstod det, men så sterkt inntrykk gjorde det på ham at han husket hvert ord.
«Jeg strekker mig så langt,» sa den gamle dommer, «at jeg forstår Deres bitterhet, ja, Deres fortvilelse. Men jeg må samtidig si at De ikke har fortjent noen bedre skjebne, ti min herre, De er en dum og narraktig mann. Deres dumhet består deri at De tror Deres personlige, hellige skråsikre forvissning om å ha rett kan skaffe Dem rett ved noen domstol. Dertil vil jeg bare si efter et langt liv og megen erfaring: Deres subjektive rettsbevissthet angår ingen annen enn Dem selv. De har den, det er utmerket, De handler efter den og stoler blindt på den, – det er Deres egen sak, – og De må også ta følgene av det, men retten kan bare ta hensyn til hvad De kan bevise. Om De har rett og ikke kan bevise det, – og Deres motpart har urett, men kan bevise at denne urett er rett – så får den rett. Arme, dumme menneske – hvor har De den innbilning fra at en domstol avgjør hvad som egentlig er rett? Tror De den er fullkommen og vet alt? Hvor mange ganger tror De ikke at jeg i mitt liv har vært personlig overbevist om at det og det var rett, men har måttet dømme stikk motsatt? Og hvor mange ganger har jeg ikke forstått at begge parter har rett, – uten derfor å bli forskånet for å avsi min definitive dom? Og hvor mange ganger har jeg ikke også vært overbevist om at ingen hadde rett uten dog å kunne slippe for å si at én hadde det? Ser De, – om De da nu forstår 243mig: Prinsipielt er retten absolutt. Praktisk er den som oftest bare et skinn. Tilfeldighet og blendverk. Det har nu en gammel dommer sagt Dem.»
Han satt en stund og stirret på sine hender. Så fortsatte han:
«Det er altså Deres dumhet at De tror De må få rett fordi De er forvisset om at De har rett. Det er på tide De lærer at det kan ingen domstol gi Dem. Det kommer aldri til å skje så lenge denne skrøpelige, urettferdige jord består. Nu Deres narraktighet. Har jeg ikke rent misforstått Dem så har De følt det som om De stod på en særlig god fot med rettferdigheten. Narraktighet og dårskap! Der er to måter å omgåes retten på. Den ene er å ta den, – med list eller makt. Jeg vil ha den! Min vilje er rett! Det er et høit spill, men det lykkes da av og til i historien. Men er det den absolutte rett De søker, da søk den uten å tro at De kan finne den. Da må De være både ydmyk og tålmodig og til og med tåle all slags urett. Og da nytter det i hvert fall ikke å tro noe så narraktig som at man blir æret og aktet og smukt behandlet fordi man søker rettferdighet.
Og De, min herre, hvad er det for storverk De har utført? Ikke bedre enn jeg kan se har De opført Dem som en kværulant, en liten retthaver. Usselt, usselt er det hele selv om De hundre ganger har retten på Deres side. Reis hjem til Deres arbeide og forson Dem med Deres skjebne. Bedre trøst kan De ikke få hos mig.»
244Så svært meget hadde ikke Stein forstått av dette. Men han forstod i hvert fall at hans reise hadde vært forgjeves. Det fantes ingen mulighet for å få saken tatt op igjen. Han måtte vente. Muligens måtte han for alle tider opgi å få opreisning. Han fikk det ikke en gang til å tenke tanken, men han kunde jo ikke vedbli å reise landet rundt på denne måten. Han måtte vente.
Han var tankefull og forstemt da han kom hjem, han orket ikke snakke med noen, ikke engang med Hans Jacobsen, men allikevel følte han ennu en gang verkstedet som en redning. Han måtte foreta sig noe for å skaffe arbeide; gikk det galt med verkstedet mistet han det eneste holdepunkt i sitt liv. Det var da han gikk ut i byen, opsøkte sine forbindelser, snakket med sjøfolk i havnen og kom tilbake med bestillinger. Da følte han sig en smule beroliget, det var godt å se folkene i arbeide igjen. Det hadde også kostet dyrt, for han hadde aldri oplevd noe så pinefullt som denne vandring fra mann til mann; han følte alles øine på sig når han gikk i byen, og han kunde ikke forundre sig over det, – det var jo ham som hadde vært i arrest, som hadde vært mishandlet med slag og spenn, – og som måtte finne sig i det! Nu gikk han her og tigget om arbeide til sitt verksted, en stakkar, en ynkelig fyr. Da han hadde gjort dette unda på et par dager var han et øieblikk lykkelig over at han kunde holde sig i ro i verkstedet og oppe hos sig selv. Han forsøkte også å arbeide, men det blev ikke til noe, han blev lammet av den følelse 245at han jo satt i fengsel fremdeles, han torde ikke lenger vise sig blandt mennesker! Alt han tok fatt på av arbeide blev liggende slapt i hans hånd, hvor hans tanke søkte efter trøst og redning fór den skremt tilbake og han våndet sig som i stor legemlig smerte. Maten smakte ham ikke, den virket så underlig slapp og kraftløs; dagslyset pinte ham og når det var mørkt følte han det som om han var stengt inne i en svart, klam kjeller.
Det måtte finnes en utvei. Men det fantes jo ingen annen enn den han hadde forsøkt: å få opreisning, – og den var stengt. Han syntes at det alt var en evighet siden han var ute på sin reise og han kunde ikke tro den hadde vært forgjeves; derfor satt han stadig og bladet i sin notisbok hvor han selv hadde notert op alt det som var blitt sagt til ham.
«Forsone mig med min skjebne,» stod det på ny og på ny. Og dag ut, dag inn satt han og så på disse ordene. De forekom ham å være mere ubarmhjertige og meningsløse enn alt i verden. Om han bare forstod noe av denne skjebne som han skulde forsone sig med!
En natt våknet han plutselig i grusom angst, hjertet banket høit og han var våt av iskold sved. Da følte han sig sikker på at han skulde dø, og denne plutselige forvissning gjorde ham ennu mere redd. For slik som han hadde det nu var han fortapt! Han kunde jo ikke huske den dag han hadde vært glad og følt lykke ved en opgave, – han som engang var så sikker på at Gud ledet ham! Han fór op av sengen, 246han måtte flykte fra denne iskolde, klamme døds hånd som hadde tatt krampetak rundt hans hjerte, skjelvende av frost og skrekk falt han på kne og ropte:
«Nåde, Herre Gud! La mig ikke dø, Herre Gud!»
Mens han lå slik, – han visste ikke selv at tårene styrtet ut av hans øine – kom Henriette inn fra sideærelset. Hun hadde et brennende lys i hånden, var blek som sitt eget linnet, kom fort imot ham og ropte:
«Er du syk, Gottfried.»
Men han hørte ikke hvad hun sa, merket ikke uttrykket hverken i hennes stemme eller hennes ansikt; han blev bare grepet av en forbitret skamfullhet over at hun skulde se ham i denne avmakt. Han kom sig op igjen og ropte til henne mens han vaklet bort igjen i sin seng:
«La mig være i fred, kvinne!»
Uten et ord gikk hun igjen.
Selv blev han liggende og stirre til det lysnet.
Han var så avkreftet i disse nattetimene at han nesten hadde det godt; han hadde merket det før efter store smerter og plutselig angst at alt bedret sig og det blev bare en stor forundring tilbake. Nu i denne slappe tilstand lå han og tenkte på at han jo engang for lenge siden hadde bestemt sig for å snakke med Henriette fordi han forstod hun hadde det vondt, – han hadde da visst til og med såret henne. Det var jo aldri blitt til noe. Var det i grunnen ikke meningsløst at de gikk her i det samme hus, som mann og hustru, og hadde ingenting med hverandre å gjøre, 247kanskje hadde det vondt samtidig, kanskje også var i stand til å hjelpe hverandre, og allikevel var det ingen vei mellem dem? Ja, slik var det jo blitt, det var ikke hans skyld; en gang måtte han vel komme til å forstå hvorfor det skulde være slik?
Det var vel meget han ennu skulde forstå. Og han hadde erfart det nu inatt at døden allikevel var en grusommere mulighet enn å fortsette å leve, selv et så fortvilet liv som hans. Han kunde ikke leve, men han kunde slet ikke dø. Så fikk han slite videre med det. Alle hadde sagt det samme til ham: Forson Dem med Deres skjebne!
Han måtte på ny le bittert av det; så lett å si, – han hadde jo ikke noe annet å gjøre!
Men han gikk da i verkstedet den neste morgen fast besluttet på å arbeide, ta fatt for alvor; han trøstet sig med hvad den første av hans rådgivere, den unge jurist, hadde sagt til ham: sannheten kommer frem en vakker dag og inntil da må De holde ut og ta det med ro.
Denne formiddag var det han fikk brevet fra dommeren, dr. Kuhn, med pålegg om å sende Hemmel den skriftlige undskyldning han var dømt til å gi ham.
Han forstod det ikke først. Han hadde glemt det! Var han dømt til ennu større ydmygelse enn den han alt hadde gjennemgått. Det var ikke mulig. Det skulde ikke skje. Han måtte slippe. Det vilde koste hans liv. Dette måtte Wieman kunne ordne, – han måtte få Hemmel til å forstå at det var for meget, han måtte gi avkall på denne djevelske undskyldning som 248man nu vilde tvinge ham til å skrive, – og si til dommeren at han hadde fått den. Hvad skulde Hemmel med den? Han hadde jo seiret, han hadde kunnet fryde sig over å se sin fiende sendt i arrest, han hadde fått nok og mere enn nok! Wieman måtte ordne det.
Da var det han for op og ropte det høit uten å tenke på at det var andre i verkstedet. Og da var det også han fikk vite at Wieman var død.
Alt som hendte efterpå foregikk som i en tåke. Han visste bestandig siden at dette døgn var høidepunktet i hans forydmygelse og lidelser. Men det var for grusomt; for alvor kom ingenting inn til hans bevissthet. Han skrev et brev til dommeren i stor forvirring, han kunde nesten ikke lese hvad han selv skrev, han visste bare at han måtte forsøke, også dette måtte han forsøke: å tigge denne djevel om nåde. Han fikk det nådeløse svar og forstod at han bare hadde ett valg: mellem døden og å skrive und skyldningsbrevet. Og hele tiden så han Wiemans ansikt. Og en grenseløs sorg og forlatthetsfølelse stod parat til å bryte inn over ham, – slik som gulgrå, onde uværsskyer står en stund og venter og truer i horisonten før de slipper sig løs. Han skrev undskyldningsbrevet og sendte det.
Men dermed måtte det også være forbi. Nu måtte han flykte. Han kunde ikke holde ut i denne by og i sitt eget hus en eneste dag mer før han hadde hatt sitt største opgjør med sig selv og sin skjebne. Han gav ingen beskjed. Han bare gikk.
249Han gikk på gammelt vis, slik som når han hadde ferie i sin ungdom, slik som den gang han vandret for å finne Henriette. Men han gikk uten noe mål nu og la ikke merke til hvor han kom hen. Det blev siden oplyst av folk som hadde sett ham i nærheten av byen de første dagene av hans vandring at han så ut som om han gikk i søvne; noen fortalte også at de hadde sett ham i skumringen og trodd han var en sinnssyk som var flyktet fra asylet.
Han merket ikke hvor han var før han en efter middag for sammen av ubehag og opdaget at han stod utenfor gården hvor han første gang traff Henriette. Lammet av uhygge blev han stående og stirre. Alt var som før, veien, grinden, trærne, husene, det samme lange utsyn over den flate mark og ut mot havet. Det var som om tiden hadde stått stille, det kunde ha vært igår han stod her, fjetret, og så hende der i døren med det sene sollys i ansiktet. Hvad mente skjebnen med å føre ham hit ennu en gang? Eller var det han selv, som uten å vite det søkte hit av en eller annen hemmelig årsak?
Han var ikke i stand til å gi sig selv noe svar på det. Men da han hadde stått der en stund og stirret på denne gården, som han hatet så dypt, forstod han plutselig en ting: det var sant at han var en narr. Skjebnen hadde aldri ledet ham, den hadde aldri villet noe med ham! Han var en stakkars stymper som livet hadde kastet hit og dit og lekt en grusom lek med, og selv hadde han i sin narraktighet gitt det alt sammen en høitidelig mening. Nu kunde han selv 250se! Han kunde jo følge sitt liv tilbake til den stund da han første gang stod her. Hvor fant han en mening i noe av det? Ikke en eneste ting av alt det han hadde trodd og tenkt og håpet hadde vært riktig, intet blev opfylt, intet bragte ham lykke. Han var blitt gjort til den største narr i denne verden.
Han gikk derfra, innover landet.
Han gikk i mange dager og tenkte hele tiden bare på hvilken usigelig narr han hadde vært. Han husket hvordan han hadde sittet, natt efter natt, oppe på sitt værelse og lekt at han var den lærde mann, den ensomme forsker, som tydet rettferdighetens mening og Guds vilje og rustet sig til en stor gjerning til lykke for menneskene. Den lykke han hadde følt ved det fikk ham nu til å rødme av skam, av og til hånlo han høit av sig selv, av og til stønnet han som om han bar en usigelig byrde han ikke kunde bli kvitt, han stanset ofte som om han ventet å synke i jorden av skam, så pilte han avsted igjen som om han vilde flykte for sig selv og sine tanker. Hvor edel og høitidelig han hadde følt sig! Han, rettferdighetens redskap! Så hadde han fått vite hvad rettferdighet var! Den hadde puttet ham i arrest sammen med rottene! Den hadde gjort ham til løgner og forbryter for alle mennesker, ødelagt hans verksted og drevet ham ut på veiene som en herreløs hund. Hadde han fortjent det bedre! Å, denne avsindige edelhet som hadde besatt ham. Han skulde bruke sitt liv til å sone sin urett og tjene rettferdigheten. Han måtte være gal 251siden han hadde fått en så forrykt tanke. Han skulde ha opført sig som en almindelig mann, funnet sig en ny kvinne efter sitt eget hjerte, avlet barn med henne, hatt det hyggelig i lauget med gode kamerater, tjent gode penger og engang gått i sin grav med bevisstheten om at han ikke hadde forsmådd livets gleder og ikke gjort sig til narr for Gud og mennesker. En narraktig mann, hadde den gamle dommer sagt. Og det var dommen over ham. En narr! En narr! En forrykt!
Hvor vandret han hen? Han så en dag at han var kommet langt inn i landet; gikk han slik, dag efter dag, vilde han jo til slutt komme tilbake til fjellene hvor han bodde i sin barndom. Var det fjellene han lengtet efter siden han stadig gikk rett mot syd? Det var en kveld ved solnedgang han kom til å tenke den tanken og den gjorde ham så fortvilet at han gikk inn i en lund et stykke fra veien og satte sig til å hulke. Det var ikke sjelden nu at han gråt, og bestandig var det over tapte ting han aldri kunde få tilbake. Gikk han mot sin barndom? Hvad vilde han der? Han skulde aldri mere se bergene i morgendis før solen ennu var oppe og vite at all denne herlighet, all denne kraft og lykke var hans! Hans barndom var noe som var forsvunnet i evigheten, den hørte ikke mere livet og tiden til. Den var gått bort med hans mor og hans far. Den siste som hadde hatt noe med hans barndom å gjøre var gamle Wieman, også han var gått ut av tiden. Husk på det skjønne navn du 252har fått, Gottfried, sa Wieman til ham en gang. Guds fred! Pass på, at du alltid har den som du alltid skal beholde ditt navn.
Men da Stein nu husket dette stanset han forbitret sin gråt. Hvad skulde det tjene til at han nu på ny gav sig over til denne medlidenhet med sig selv. Hvad mente han i det hele tatt med denne sin vandring mot syd, denne tåpelige flukt. Intet kunde han flykte fra! Og hvis han ikke nu herdet sig og gikk modig og kold tilbake, kunde han like gjerne legge sig til her og vente på døden. Han forstod ingenting av sitt liv, han fattet ikke hvad det nu skulde bli til, men så meget kunde han vite at han måtte tilbake. Hvad som så skulde skje, – det skulde skje der hvor han hadde levd sitt voksne liv. Skulde han få opreisning måtte det være der. Skulde han få leve måtte det være der. Og skulde han for alvor gå til grunne måtte det også være der. Han hadde intet valg.
Så gikk han da tilbake.
Han følte sig roligere og hadde det bedre. Han hadde slitt ut sin skam så det ikke fantes angreps kraft i den lenger. Han hadde grått bort sin medlidenhet med sig selv, og med den var det meste av hans angst forsvunnet. Dermed var alt blitt enklere og klarere. Til å begynne med følte han det mere enn han var sig det bevisst. Det ytret sig slik at han begynte å kjenne legemlige behov; han hvilte ut noen dager i et gjestgiveri, spiste godt, satt ensom i kro-stuen om kvelden og drakk noen krus øl og følte det som fred at folk kom og gikk og snakket ivrig om 253sine ting. Det var godt at ingen visste hvem han var; når han med flid lot være å tenke kunde han nesten bille sig inn at han var kommet til en ny verden og et nytt land hvor alt stod ham åpent.
Da han så på ny var på landeveien var han for første gang siden alt dette hendte, i stand til å tenke aldeles nøkternt på det. Ja, han opdaget da at han måtte ha tenkt på det lenge uten å vite det, for han kom så fort på det rene med hvordan det hele var. Det var slik:
Han hatet ikke Müller. Det var jo nesten en latterlig tanke å hate ham. Han var uslere enn alle mennesker og intet hat verd. Han visste jo aldri hverken hvad han sa eller gjorde slik som han drakk. Hvad kunde det bety for ham at han løi! En løgn mere eller mindre for en mann som aldri snakket sant! Han levde bare i tanken på hvordan han skulde skaffe sig penger til den daglige drikk og holde sulten borte fra kone og barn mens han selv drakk. Han kunde ikke engang hate ham for den gemene løgn at han hadde efterstrebt hans kone! Kanskje han til og med trodde det! Han kunde vel ikke finne noen annen forklaring på at han hadde hjulpet det arme menneske. Og selv om han ikke trodde det, sa han det allikevel fordi han visste det vilde gjøre lykke og innbringe ham noen krus øl hos bandittene i laugskroen. Nei, han kunde ikke hate ham.
Han hatet heller ikke Hemmel. Han visste jo at Hemmel hatet ham, det hadde jo så mange grunner –: at Hemmel som var eldre var blitt senere 254mester, at Stein hadde hatt ting å utsette på ham efterat han kom dit og i det hele tatt tillot sig å si sin mening, hvad Hemmel aldri hadde våget å gjøre, hvis han da hadde hatt noen, – at Stein var en venn av Wieman, hvem Hemmel også hatet. Så kom jo dertil at Hemmel var skamfull over at han hadde latt sig narre og redd for å få høre vondt fordi han hadde handlet på egen hånd. Det var ikke vanskelig å true og lokke Müller til å gå med på denne løgn. Müller forstod jo nok at kom historien frem blev han kastet av lauget. Men løi han hadde han også litt tak på Hemmel, og det kunde innbringe ham litt som var godt å ta med. Nei, han kunde ikke hate Hemmel, ikke noen av dem. Om han selv var en aldri så stor narr var han hevet over så dyp ynkverdighet. De to måtte klare sig selv så godt de kunde.
Men han hatet Kuhn. Det visste han nu. Han hatet ham både som menneske og som dommer. Han følte med sikkerhet at Kuhn frydet sig over hans lidelser og ydmygelse. Hvem kunde være i tvil om det? Hvorfor hadde han ellers gjort sin dom så urimelig streng; – en av de rettskyndige han rådspurte hadde brukt nettop de ord om dommen: urimelig streng. Og hvorfor hadde han tvunget ham til å skrive dette brevet som han hadde glemt for sine andre lidelser! Det var en forbrydelse som ikke kunde tilgis. At han hadde sittet i arrest, at han var blitt mishandlet, – det var forferdelig, men det var noe andre gjorde mot ham, en overmakt som ingen kunde sette sig op imot; men det fantes ingen tilgivelse for at denne 255makt, rettferdighetens makt, tvang ham til selv å gjøre noe mot sin overbevisning, til skriftlig å innrømme og be om undskyldning for å ha talt løgn når han hadde talt sannhet. Han hadde skrevet det! For alle tider stod det der sort på hvitt, en dobbeltløgn! Hvad var fengsel og mishandling mot det.
Jo mere han tenkte på det, desto større blev hans hat til Kuhn, og inn i dette hat gikk en forestilling om at Kuhn med denne siste handling hadde vidd både sig selv og ham til undergang og fortapelse.
Den djevel! Han hadde jo forstått hvad det bodde i ham da han så hans onde, hovmodige sinn. Men han forstod det for sent. Han forstod det først efterat han hadde utlevert sig til denne mann, – sine hemmeligste tanker, sin innerste hellige tro på rettferdigheten!
At han hadde skrevet dette brev til Kuhn kunde han ikke tilgi sig selv. Han hadde lyst til å øve vold mot sig selv når han tenkte på det, – og det hendte ofte under hans vandring at den tanke fikk ham til å skjære tenner av skam og raseri, og han slo sig med knyttet hånd i ansiktet uten at han merket det og visste om det. Han følte det som han med det brev hadde mistet sig selv, ødelagt alt han eide, ja, var han bedre enn gledespiken på gaten som tilbød sig selv og blev vraket – han som i blind tillit hadde utlevert alt og fått til svar at han var en narr og en forbryter. Det brev hadde gjort ham til det fattigste menneske på jorden. Og heller ikke var noen latterligere enn ham. Hvor hadde ikke dommeren moret sig sammen med 256sine fornemme venner over denne stakkars skomaker, denne narr som hadde henvendt sig til den lærde mann med sine spekulasjoner og narrestreker!
Steins tanker var optatt av Kuhn i mange dager. Han tenkte på ham fra morgen til kveld mens han vandret tilbake igjen den vei han var kommet, stadig uten å vite hvor han var. Ofte syntes han at han så hans ansikt foran sig – og det blev alltid mere diabolsk, øinene utstrålte kulde, den tynne munn hadde et ufølsomt smil som ikke hørte til blandt mennesker; det var ikke kjøtt og blod i hans lange knakende og tørre kropp, – han var knokkelmannen – ute på sjelemord. Han var en ulykke for alle mennesker og for hele verden, for han kunde jo ikke utryddes. Ingen kunde avskaffe ham, ingen kunde protestere mot ham. Han var jo selve retten! Han satt til doms, hans ord var lov, hans avgjørelser var ubønnhørlig, urokkelig skjebne, og mennesker med våben stod parate til å lystre hans minste ordre. Ja, han satt i rettferdighetens høisete omgitt av drabanter, som var hans slaver. Og ingen torde hate ham, ingen uten en stakkars skomaker som vandret fredløs på landeveiene. Og hans hat var avmektig.
Men så en dag slapp tanken på dommeren ham. Det var da han på ny så havet. Han så det langt borte, en strime som han såvidt kunde skjelne fra land og himmel, men han så det da, og han kunde kjenne det i luften. Det virket på ham med en forunderlig ærefrykt. Ja, det var underlig. Hadde han ikke bodd ved sjøen fra han var gutt! Han skulde da 257være vant til det. Men hele denne dagen da han vandret rett frem mot havet, holdt hans høitidelige stemning sig. Han følte det var angst og uro på bunnen av den som om han nærmet sig et stort opgjør, men det føltes allikevel som fred, for hans tanker var tatt fra ham og med dem hans hat. Så lenge hadde han nu vært stengt inne i dette hat, elsket det og vært forferdet over det på samme tid, at nu da det endelig slapp ham, nu da han gikk mot åpent hav, mot bølger, blest, salt, sval luft, var det som om han var reddet. Han bare så, stirret begjærlig langt ut, åndet dypt, badet sitt hode i luften og lyset. Han stanset ikke før han var fremme. Han så da at han var kommet til det samme sted hvor han var da han flyktet efter sitt bryllup. Han tenkte ikke noe over det, denne dag var alt i hans liv deilig fjernt som om det bare vedkom et annet menneske. Han tok inn hos noen fiskere som han kjente fra dengang. Han sovnet straks og sov uten drømmer, dypt som han var død,til lenge efterat det var lyst.
*
Den første dag her ute ved sjøen hadde han den samme urolige fred; ingen tanker plaget ham, men han visste at et opgjør ventet.
Den annen dag kom han til å tenke på Henriette. Han måtte ha drømt om henne om natten, for hun var i hans bevissthet omgitt av en mild, moderlig stemning. Det var denne stemning han tenkte på; hadde han bare drømt den, hadde han ikke også oplevd den? Ikke før hadde han spurt sig selv om det 258før han visste at det jo var slik, han hadde oplevd den mange ganger. Det var en tid da de levde sammen som mann og hustru skal leve. Det var jo en del av hans store avtale med skjebnen, og han hadde betraktet det som et offer. Men ofte når de var sammen hadde han følt nettop denne stemning som drømmen hadde bragt til ham nu igjen, det var når hun klappet ham eller strøk hans hår eller la sig tett inn til ham når hun skulde sove. Skulde han ikke kjenne den stemning? Det var jo intet i sitt liv han hadde vært mere redd for! Han hadde kjempet mot den. Til slutt hadde han flyktet for den. Hvorfor hadde han gjort det? Han avviste spørsmålet; det var slik, det måtte være slik. Også nu var denne stemning hans fare, og den kom bare til ham fordi han var så svak. Den hørte til det onde i hans liv. Den måtte aldri få makt over ham.
Dette hadde han tenkt stille, i den forunderlige fjernhet overfor sitt eget liv, som han nu i noen dager hadde vært opfylt av. Men dermed var også denne fred forbi; det var som om en storm styrtet ned fra himmelen og pisket ham, hele verden, hele hans liv var omskapt, han var på ny sig selv og ingen annen, midt i sin egen skjebne.
Tør du, ropte en stemme i ham. Tør du fornekte Gud!
Da visste han hvad han tenkte på. Han snudde sig mot havet, det gikk mot ham med hvite bølger son: skyllet op over den lave, nakne strand. Det var Gud selv han så. Og det var Guds nærhet som hadde skapt 259hans ærefrykt da han så havet langt ute, – hans ærefrykt, hans angst og hans fred.
Tør du fornekte Gud! Om du knuses som bølgen mot landet, – tør du fornekte Gud! Uhyggelige ord fra skriften, som han hadde stirret på og triumfert ved den gang da han følte sig som utvalgt av Gud, de kom til ham nu som hevnere og spottere:
«Hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du mig slik?»
Grufulle ord som han hadde lest i glede.
Og hvad var hans svar nu i denne stund!
Han falt på kne foran dette havets ubarmhjertige ansikt, og han ropte:
«Herre, du vet, jeg har ikke fornektet dig. Jeg kunde ikke fornekte dig om jeg vilde. Og jeg vilde gjerne! Ja, jeg sier det: Gid du ikke var til! Hadde du aldri gitt oss lengselen efter dig! Hadde du aldri skapt oss i dit billede! Hadde du aldri gitt oss samvittighetens kval! Ja, hadde det ikke vært noen himmel og noe helvede, men bare denne jord og vi selv umælende og uten tanker som dyr.»
Og mens han tenkte disse tanker og som en gal mann ropte dem ut til hav og himmel, våknet en vill tross i ham. Han reiste sig op og ropte igjen:
«Er jeg dig lik, da har jeg også din makt! Og når du nekter mig rettferdighet og ydmyger mig og vanærer mig, hvad har jeg å gjøre? Da tar jeg rettferdigheten ut av din hånd og gjør den til min!»
Hvad disse dunkle ord egentlig skulde bety visste 260Stein ikke, og han grublet slett ikke over det siden. De hadde gjort sin gjerning, de virket som en trylleformel: han følte sig befridd.
I en ny følelse av tross og besluttsomhet forlot han nu dette sted hvor han på ny, stilt overfor havet, syntes at han hadde møtt Gud. Men han reiste ikke hjem. Tiden til det var ikke kommet ennu. Men han følte at nu hadde han snart stridd igjennem, nu var han snart ferdig.
Også denne gang fant han en liten landsby, langt nok borte fra hans egen by til at ingen kjente ham. Han tok inn på kroen der og gjorde sig det behagelig. Han hadde i hele sitt liv vært strevsom og lagt penger til side. Aldri hadde han hatt dyre vaner. Han hadde gjerne hjulpet folk, men han hadde en redsel for selv å komme i vanskeligheter som var grunnfestet helt fra hans tid hos gamle Wieman. Nu visste han jo godt at det gikk den gale veien med verkstedet og at han selv ødet mange penger på disse sine lange vandringer. Tidligere på denne reisen hadde det også pint ham svarlig; men nu var også den bekymring forsvunnet. Var det kanskje ikke hans egne penger, tjent med flid og dyktighet gjennem mange år? Gjorde han ikke med sitt hvad han vilde? Hvem stod han til ansvar for? Han brukte det han vilde; heldigvis hadde han hatt såpass omtanke da han begav sig på vei at han forsynte sig rundelig.
Ja, han gjorde sig det behagelig; han spiste godt og la på sig; han drakk en del og opdaget at en liten rus var en herlig tilstand, tiden gikk så fort, 261menneskene virket ikke så kjedelige. Og sannelig: nu opdaget han jo også hvor pene pikene var! Det var lenge siden han moret sig med å gå på jakt efter dem, det var helt tilbake i den tid da han var ungkar og spillemann og stjal sig unda Wiemans årvåkne formynderøine og hadde mange slags hemmelige eventyr i bulene nede i havnen.
Han så forferdet hvor laset og luvslitt han var blitt i tøiet; han gikk til skredderen og fikk ham til å sy sig et nytt sett. Den aften han hadde den på for første gang følte han sig mirakuløst som et annet menneske, han drakk tett i krostuen, snakket med verten og syntes det lå en verden og en evighet mellem ham som satt her og den mann som stod ved havet knuget av redsel for Gud. Han var blitt en fri mann!
Da han siden kom op på rummet var piken der og gjorde i stand for natten. Det var en pen pike og hun smilte så blidt da han kom inn og han følte sig selv så ung med de glass han hadde i kroppen og med sin nye dress at han like godt tok omkring henne og vilde kysse henne. Da oplevde han at piken smelte ham en ørefik, blussende av sinne kalte ham et gammelt svin og styrtet på dør. Det var et optrin som han ikke likte, men han kunde vel kanskje ikke vente sig noe annet; halvfull var han, så han lo litt av det, og han gikk til sengs.
Men denne lille ting var i hvert fall nok til å gjøre slutt på hans skrøpelige fred. Han hadde på ny vært utenfor sig selv, latt som han var en annen. Hvad mente han? Vilde han slå sig til her og leke rik 262reisende? Var det for å leve her som en narr han hadde tilkjempet sig sin frihet?
Hvad slags frihet? Skulde den ikke brukes?
Jo, den skulde brukes! Ennu i denne dag skulde han hjem og møte sin skjebne, alene, uten Gud, uten noen og noe annet enn sig selv. Tiden var inne.
Så brøt han da op og begav sig omsider på hjemvei. Han hadde bare to dagsmarsjer hjem, og under denne vandring gikk det ham slik som han hadde oplevd før på sin reise: mens han hadde vært utenfor sig selv og opført sig som en narr, hadde noe i ham tenkt hans tanker og gjort tingene klare.
Selv ikke nu hadde han begått den dødelige synd å fornekte Gud. Men han hadde rystet Gud av sig. Og endelig forstod han nu at det var livets egen vilje, ja, det var Guds hensikt. Var det kanskje ikke å fornedre Gud å betrakte ham som en barnepike, som ledet hvert av ens skritt. Han hvis veier og vilje var over menneskenes veier og vilje. Guds vilje, den hersket vel uinnskrenket i Guds egen verden. Men jorden var ikke Guds verden. Guds vilje den brukte kanskje tusener og millioner av år for å nå sitt mål; men jorden og det korte jordliv hadde han gitt til menneskene. Kunde Gud finne behag i en ynkelig, kraftløs sjel som tok imot all urett av banditter og lot sig trampe på! Og kunde på den annen side mennesket vente at Gud skulde sende lyn fra himmelen og åpenbare sig i torden og vrede for å hjelpe den arme fortrykte som ikke kunde hevde sin rett! Nei, mennesket skulde selv reise sig mot urett og slå 263urettferdigheten ned. Det var hans plikt å vriste rettferdigheten ut av Guds hånd og gjøre den til sin egen. Slik blev mennesket Gud likt. Slik viste det at det var skapt i Guds billede. I skal være Gud like!
Ja, når han engang selv hadde klart å skaffe sig opreisning for sin fornedrelse, når han hadde hevnet de ydmygelser som han uskyldig hadde gjennemgått, når han hadde slått ondskapen og de onde ned, da kunde han gå til den allmektige og si: Se, Herre, hvad jeg bringer dig! Jeg har fullbyrdet den rettferdige straff, jeg har seiren i min hånd, jeg er på ny et opreist og stolt menneske, som du ikke må vemmes ved å se på! Jeg fremstiller min ære til ære for dig, hærskarenes Gud!
Ja, slik skulde han komme til Gud, slik skulde Gud dyrkes av et levende, opreist menneske som hadde den sanne rettferdighet på sin side. At han først nu forstod det, efter å være blitt tvunget til å forstå for å frelse resten av sitt liv, det kom jo av at den gamle, gode Wieman hadde preget ham altfor dypt med sin forsiktige, hjertelige fromhet. Han var en god mann, den gamle, men vek. Alltid hensyn, alltid forhandling, aldri handling! Stein hadde nok meget å takke ham for, men når regnskapet skulde gjøres riktig op, så kom det kanskje til å vise sig at det nettop var Wieman som egentlig hadde skylden for all den forsmedelse Stein hadde måttet døie.
Alt dette var store, besynderlige tanker, som gjorde ham stolt og lykkelig. Ja, da han hadde funnet ut det med Wieman og overfor sig selv bekreftet at det 264var riktig, slik måtte det være, da syntes han at det var lettere å gå. Nu kunde han tenke også på ham! Det hadde jo ikke vært lett for ham. Å vite at Wieman var død nettop den dag da han kom ut av fengsel og åpent hadde sagt sin faderlige venn at han ikke vilde følge hans råd, men gå sin egen vei, – det var grusomt, og han kjente nu at det hadde ligget i ham som en pine. Å, det hjalp å se at Wiemans svakhet var blitt hans egen svakhet. Når han hadde trosset Wieman da var det sin egen rett og sitt eget liv han hadde kjempet for. Han hadde jo følt at han måtte overvinne Wiemans ynkelige svakhet som virket så from og smukk. Nu var det gjort. Nu kunde han tilgi den gamle mann og enda bevare et smukt billede av ham i sitt hjerte. Og dermed var han ferdig med ham. La de døde begrave sine døde!
Sannelig, det var lettere å gå, lettere å tenke på at han snart var hjemme. Det var ikke lenger Wiemans by han kom til. Ikke denne gamle mann med gode råd og engstelse og hensynsfullhet, megling og forsiktighet, fromhet og den milde pappa Gud. Han var ferdig både med Wieman og den himmelske fader, som passet på alt og vilde alt så vel og var så snild og bare småskjente litt. Men snart skulde han komme til stridsgnyets Gud med seirens trofeer!
Ja! Og da visste han jo med det samme hvorfor han aldri hadde villet slippe denne Henriettes moderlige ømhet inn på sig. Den var hans fare. Skulde han ha gitt efter for den da hadde han mistet sig selv. 265Hvad skulde han, en voksen mann, med denne store, overfrodige kvinnes ømhet, et dypt sluk av dyrisk sanselighet og hengivelse, – når hun ikke fikk barn! Måtte han ikke hate denne golde kvinne! Var det ikke et savn så fortvilet og meningsløst at intet kunde forsone det: at han, en frisk mann, skulde gå barnløs gjennem livet. Det savn hadde han måttet bære. Var det da urimelig at også hun hadde måttet savne og forsage! Hennes skjebne hadde allikevel vært den letteste. Gudskjelov: der hadde han vært sterk! Hun hadde intet krav på ham. Han skyldte henne intet. Det var godt han aldri hadde snakket ut med henne. Hun bar sin skjebne. Han bar sin.
Ferdig med henne. Ferdig med Wieman. Ferdig med Gud.
*
Langt borte så han byen i middagsstillhetens døde lys.
Ofte var han kommet her og hadde sett denne stolte, gamle by med tårn og spir og røde tak og med sjøen og eventyret foran sig. Her skulde han altså få sin skjebne. Her hadde han lekt som gutt i eftermiddagens hemmelighetsfulle skumring, stjålet sig til å glemme tiden der oppe på Mariakirkens tunge tårn, frådset i frihet og hylt av henrykkelse sammen med kameratene, høie, skingrende guttebrøl! Der hadde han sneket sig bort fra Wiemans aktsomme, mildt bekymrede blikk og for første gang ligget med en kvinne. Der hadde han hatt sin korte, stolte lykketid. 266Alt det lå nu en evighet tilbake. Den gang måtte han jo tro både på mennesker og på forsynets milde Gud. Var ikke alt i denne verden som det skulde være!
Nu visste han noe annet! Det var en råtten by. Menneskene var sløve og dvaske. De visste ikke hvad ære var. De lot døgnet komme og gå som det falt sig best. De løi på hverandre, feigt og skammelig og forsøkte å skjule sine synder. Ja, de var uten ære, uten verdighet, uten kraft. De beste av dem var som Wieman, blide og velmenende, men blinde og feige. De så ikke engang at over dem hersket satans kolde ondskap med sitt ekle smil, sin frekke løgn, de så ikke at rettferdighetens vokter, deres dommer og øvrighet, hadde sviktet retten som han skulde tjene og overgitt dem alle til rettløsheten. De vilde sove i fred. Tiden stod stille fordi de var sløve.
Han stod på en liten høide utenfor byen og dømte denne by hvor han nu hadde gjennemgått så store kvaler. Han følte sig overmodig. Hadde noen tenkt at han var knekket og ydmyg og kom for å be om nåde, så tok de feil. Han var sterkere enn nogensinne! Nu kom han hjem for alvor! Han skulde ryste denne døsige by våken. De skulde komme til å spørre store ting nu når den lille skomakermester Gottfried Stein hadde tatt rettferdigheten i sin hånd. Han fryktet ingen og intet!
Med et seierstolt smil gikk han det siste stykke ned til byen. Han mumlet med sig selv og slo ut med armene, slik at noen barn som så ham blev redde og gråtende løp hjem. Ja, han var på ny seiersikker 267og høit oppe. Men hvorfor han var det, hvad han skulde utrette for sin sak – det visste han ikke og det tenkte han ikke på.
*
I høi, løftet stemning, i en skjønn ro, som han selv var forundret over, skred han så denne eftermiddag inn i verkstedet efter å ha vært borte i seks uker. Det var noe uvirkelig over denne stund, skjønt han opfattet alt så tydelig som om han var synsk. Det var han selv som kom, – og allikevel en annen, – det var hans eget verksted og hans egen tilværelse, – og allikevel var han langt borte fra det, det angikk ham nesten ikke. Han følte sig ganske usårlig og var forvisset om at han skulde klare alt.
Så blev det hele så ganske anderledes enn han hadde ventet sig det.
Han kjente jo dette verksted slik at han syntes han måtte kunne se det selv om han gikk i blinde, – og han merket straks at her var tomt! Det var som å komme til et øde og forlatt sted hvor alt hadde stått stille i lange tider.
Men før han hadde fått tid til å forstå hvordan dette var fatt og hvad det kunde bety, oplevde han det utroligste: Hans Jacobsen satt jo der på sin plass og stirret så rart på ham, og plutselig reiste han sig, holdt på å falle, var han svimmel og syk, – og brast i gråt!
«Er det mester,» hulket han. «Er De virkelig kommet!»
Å, det var ondt, det var forferdelig. Hadde han 268stelt det så ille med sine ting og for sine folk at denne kjekke, friske mann brast i gråt når han endelig viste sig! Han kunde ikke i øieblikket forstå hvad det var som slik hadde knekket svennen, men tomheten i verkstedet og guttens gråt skremte ham fordi han plutselig så hvor langt borte han var fra sitt eget liv og alt som han hadde ansvar for. Langt, langt borte! Han hadde på ny følelsen av å være oppe i fjellene og stirre ned i svimlende dype sluk.
Men han viste ingen uro; midt i sin forferdelse sa han til sig selv: vær stille, vær stille, det går over, det klarer sig.
Han lot Hans Jacobsen gråte en stund. Så begynte han å snakke med ham og spørre ham ut – med dyp, rolig stemme som om ingenting var hendt.
Så fikk han da efter hvert alle svennens ulykkesbud. Han klarte sig godt, de gikk ikke inn på ham, han kunde jo ikke vente det anderledes, trøstet han sig, og han skulde snart klare å rette på det hele. Han gav svennen ordrer for morgendagen og gikk omsider op til sig selv.
Det var bare en ting av alt det svennen fortalte som han ikke i farten forstod ordentlig: var Henriette reist? For alltid forsvunnet?
Han fikk det bekreftet da han nu kom op, hun var borte, og de fleste av sine ting hadde hun tatt med sig.
Han blev redd på ny. Hvor var han henne? Både hans verksted og hans hjem var i opløsning. Han hadde selv forlatt det alt sammen, men aldri hadde han jo regnet med at noe av det skulde forlate ham.
269Den tomme stuen og vissheten om at hun var reist var mere enn nok til å bryte ned hele hans sikkerhet. Det var fare overalt! Og da han på sin vandring gjennem huset kom ut i kjøkkenet og fikk se det grusomme, idiotisk smilende kvinnemenneske som nu styrte hans hus trodde han et øieblikk at han var blitt gal. Han begynte først å le, hun var så komisk stygg, som hun stod der og smilte til ham, men da han så at hun blev redselsslagen over hans latter – han hørte selv hvor hes og vanvittig den lød – blev han også selv grepet av panikk og styrtet ut av kjøkkenet.
Han forsvant inn til sig selv og låste sin dør. Her var det eneste sted som ennu var uforandret i hans hus. Værsågod, – han hadde sine bøker, hele sin lærdom; det stod ham fremdeles fritt å sette sig ned og gruble og planlegge store omveltninger av samfundet! Hele hans værelse virket som en hån på ham. Men aller grusomst var den hån at Henriette hadde forlatt ham og så skaffet ham dette menneske som vel var det styggeste i mange mils omkrets. Og da han nu kom til å tenke på Maria blev ubarmhjertigheten og meningsløsheten i hans liv så oprørende trøstesløs for ham at også han brast i gråt; med hodet mot sitt stolte skrivebord hulket og hulket han langt inn i natten.
Slik sluttet den dag han så seiersikker kom tilbake.
*
Men om morgenen følte han sig på ny kold og klar. Han hadde sovet med sine klær på, men hans søvn hadde vært dyp. Han kunde ikke huske om han 270hadde drømt, men søvnen hadde bragt ham styrke, og straks han våknet hadde han en sterk forvissning om at denne pinefulle ubesluttsomhetens tid snart var forbi. Målet var fullt. Nu skulde han handle.
Først måtte han få skikk på sitt verksted, og det gikk han straks i gang med. Han besøkte på ny forbindelser og snakket med alle slags folk og enda en gang skaffet han på denne måten arbeide til sine folk. Han gikk og bad om undskyldning for Hans Jacobsens uhell med den store bestilling. Alt dette gjorde han stille og fornuftig, og han var glad, triumferende fordi han fikk det til og disse ytre ting på denne måten så ut til å ordne sig.
Men ikke før var det gjort blev han grepet av rastløshet. Han fikk det ikke til å sitte stille, han syntes stadig det var noe han skulde utrette et eller annet sted i byen; han visste ikke hvor, men han drog avsted. Mens han så pilte opover gaten følte han sig ofte svimmel, så han måtte stanse og holde sig fast, – og ofte hendte det at han bråstanset fordi han jo hadde glemt hvad det var han skulde. Når han slik forgjeves pinte sin hjerne for å finne ut hvad det var han skulde gjøre, kunde det overkomme ham en plutselig trang til et krus øl eller en kanne vin, og det blev til det at hver gang han slik stanset og følte sig tom i hodet gikk han inn på en kro og gav sig til å drikke. Han kom i snakk med mange slags folk og var glad over å få nogen å snakke med, men ofte kunde han slett ikke huske hvad han hadde sagt.
Hadde han på denne måten fløiet ute i byen noen 271timer kom han plutselig i tanker om verkstedet og arbeidet og blev fortvilet fordi han så følte at alt gikk galt og innbilte sig at hans folk gav en god dag i sine plikter når han ikke passet på dem. Han løp tilbake og mente at han overrumplet dem når han kom busende inn. Han hadde mistet tilliten også til Hans Jacobsen og lot ham stadig høre meget vondt. Svennen hadde heller ikke stort å forsvare sig med, så det var tydelig at han hadde vond samvittighet. Sin uduelighet hadde han jo også så tydelig bevist i den tid han var alene; ikke kunde han holde disiplin, og en hel bestilling hadde han ødelagt og kostet Stein mange penger.
Plutselig en morgen kom han i tanker om at han jo skulde ha snakket med dommeren, dr. Kuhn. Det var en stor lettelse at han husket det og han gikk øieblikkelig avsted. På veien blev han bekymret over hvordan han skulde bære sig ad med å få ham i tale, – en mann med så slett samvittighet som dommeren vilde naturligvis helst ikke se ham. Men da fikk han den herlige idé at han jo bare kunde stille sig utenfor domhuset. En eller annen gang i dagens løp måtte jo Kuhn komme der forbi, og så kunde Stein ganske enkelt gå bort og snakke til ham. Han skulde sannelig ikke bli trett av å vente!
Dette gjorde han da. Han stilte sig like i domhusets port og stod der urørlig og mønstret mennesker som gikk forbi ute i gaten. Det var ikke morsomt for ham å stå der, for han følte jo godt at alle mennesker så på ham, men han var nu mann for å 272tåle menneskers onde blikk; – de skulde bare vite hvor meget verre ting han hadde måttet tåle! Det blev forresten ikke noen lang pine, for han hadde ikke stått der mere enn en times tid så kom dr. Kuhn gående og vilde svinge inn i porten til domhuset.
Da løp Stein frem, stilte sig like foran ham med utbredte armer og ropte:
«Stans, hr. dommer! Jeg har et ord å tale med Dem!»
Dommeren hadde ikke sett ham, blev forskrekket og vek et par skritt tilbake. Dette forskrekkede uttrykk i hans ansikt blev for Stein en stor triumf, ja, det var en nydelse som han siden ikke kunde bli trett av å fremkalle på ny og på ny. Se, se, – han var farlig! Han fremkalte skrekk! Den store mann blev hjelpeløs og redd i blikket.
Triumferende fulgte han efter dommeren som vek ennu noen skritt. De stod derfor midt ute i gaten da Stein nu hoverende ropte:
«De blev redd, hr. hommer! Det er Deres slette samvittighet! Nu spør jeg Dem: Når skal De gjøre god igjen Deres forbrydelse mot rettferdigheten og mig?»
Da fikk dommeren et frysende uttrykk i øinene, hans smale munn kruset sig til et foraktende smil, og plutselig skjøv han Stein heftig til side og snerret:
«Forsvinn, De gale menneske!»
Dermed gikk han fort gjennem porten inn i domhuset.
Stein mistet balansen da dommeren puffet til ham, 273han holdt på å falle, men klarte sig i siste øieblikk. Menneskene, som hadde samlet sig i gaten, fant at han var et komisk syn, for mange av dem brast i latter og ropte hånlig til ham:
«Er du full! Kan du ikke stå på beina! Gå hjem og legg dig!»
Da blev Stein forbitret, rettet sig op og holdt en hel liten tale til dem:
«Djevelpakk!» ropte han. «Dere står der og flirer og håner en rettferdig mann! Usle, feige dumhoder er dere. Ynkelige. Dere sover! Dere vet ikke at dere lever uten ære og uten rettferdighet. Men det skal komme den dag da dere ikke ler! Og den skal komme snart. Så skal dere få annet å tenke på! Men le bare så meget dere lyster, dumrianer! Bare le! Bare le!»
Kneisende gikk han derfra.
*
Da han kom hjem satte han sig til å skrive et brev til dommeren som han sendte avsted med en av læreguttene:
«Hr. dommer! De blev redd for mig! Husk: hvis De ikke lar mig vederfares rettferdighet og gir mig opreisning kommer den time da De for alvor får noe å være redd for! Rettferdigheten lar sig ikke krenke, ikke engang av en dommer! Vokt Dem for dens vrede.
Stein.»
Dommeren leste brevet nøie. Det kunde saktens sies å være et truselsbrev, tenkte han, og han kunde forsåvidt slå ned på mannen. Men det inneholdt på 274den annen side ingen bestemt trusel. Og dessuten lå det under hans verdighet å ta hensyn til hvad dette stakkars forrykte menneske sa og skrev. Han vilde nok snart falle til ro. Derimot: hvis han en gang til forulempet ham på gaten vilde han la ham få et nytt døgns arrest.
*
Hele denne dagen så Stein stadig for sig det forferdede uttrykk dr. Kuhn hadde det første øieblikk da han fikk se ham og vek tilbake. En slik lykke hadde han aldri før følt. Han var farlig! Selv i en så mektig mann som dommeren satt det en hemmelig skrekk langt inne, – og han, Stein, en stakkars skomaker, kunde vekke den! Han vilde betale meget, ja, han vilde ofre sitt liv, for å opleve det på ny, for å kunne nyde den hovmodige manns hjelpeløse redsel! Dommeren selv hadde naturligvis stadig den nydelsen fordi han hadde makt og kunde gjøre med folk hvad han vilde. Kunde man ikke lese det i hans blikk, som skiftet så uventet fra vennlighet til iskulde, ja, i hele hans ansikt, hvordan han nød å skremme og pine mennesker. Og denne mann hadde Stein selv skremt!
Han satt og så dette dommerens skrekkslagne uttrykk for sig om eftermiddagen da læreguttene begynte å holde leven nede i verkstedet. Han blev forbitret over at de forstyrret ham, og da de plutselig brast ut i høi latter forsvant den siste rest av hans tålmodighet. Hvad bilte de to slampene sig inn! De hadde mistet all respekt for ham og opførte 275sig som om de aldri hadde lært at det skulde være orden i et verksted. Han skulde lære dem det! Så lenge de var læregutter i hans verksted hadde han en mesters myndighet over dem og pryl skulde de få om de aldri hadde fått det før.
Så var det han drog guttene med sig op på sitt værelse for å straffe dem. På dem begge kom det uventet og overrumplende, og de blev vettskremte over mesters plutselige raseri. Derfor fikk Stein nu se den samme forferdelse i guttenes ansikter som han før på dagen hadde sett i dommerens. Han frydet sig over det. Mens de tok av sig for å motta sine pryl var han opfylt av maktglede, – nu er det mig som har makten! Og dommerens ansikt var stadig foran ham mens han prylte dem.
*
Han våknet den neste morgen i en ophisselse så stor at han syntes han måtte sprenges. Han styrtet op av sengen og rev klærne på sig. Da han skulde gå ned følte han sig plutselig kvalm og syk, fór ut og kastet op. Det hjalp. Han gikk derefter med kjempeskritt en lang tur utenfor byen. Han kunde ikke tenke, han bare løp som om han dermed kunde bli kvitt sin forferdelige uro.
Da det var blitt så langt ut på morgenen at han visste folk begynte å gå på arbeide snudde han og gikk med den samme fart tilbake til byen. Og på ny befant han sig i Domhusgaten. Men denne gang stillet han sig ikke ved porten. Og han visste at han ikke vilde snakke med dommeren ennu en gang. Han gikk 276inn i en port på den motsatte side av gaten, bent overfor Domhuset og stod der urørlig og ventet. Han visste ikke hvorfor han gjorde det, han visste ikke hvad han vilde. Men han ventet.
Og ganske riktig: der kom dommeren. Stein så ham et langt stykke oppe i gaten. Den høie, tynne, elegante mann gikk verdig og besindig mot Domhusets port. Han så hovmodig nedlatende på folk han møtte. Så forsvant han inn i porten.
Nu forstod Stein hvad det var han vilde se! Det var jo ikke noe annet enn dette: at dommeren altså hver dag gikk den samme vei, kom gående her, rolig, alene, og gikk inn i Domhuset.
Stein måtte le: Var det mulig! Midt i gaten, ganske alene, ganske langsomt.
Han lo hele veien tilbake til verkstedet.
*
Men det kom ennu noen fortvilede dager. Han hadde ikke fred et øieblikk. Han fikk heller ikke sove om natten. Han lå våken med lyset tendt og han var redd for sig selv som om han var et spøkelse.
Han sendte i den dypeste fortvilelse ennu et brev til dommeren:
«Svar mig, dommer! Når skal rettferdigheten skje fyldest? Når vil De gi mig opreisning?
Stein »
Men han fikk intet svar.
Om eftermiddagen den tredje dag efterat Stein hadde sett dr. Kuhn gå inn i Domhuset satt han i verkstedet, ganske stille, uten å arbeide.
277Ingen snakket til ham; så uberegnelig hadde han vært i det siste, og ofte så rasende, at hans folk fryktet ham verre enn djevelen. Men Hans Jacobsen stjal sig til å se op på ham av og til. Underlig var denne hans mester blitt. Det var jo nu en slik mildhet over hans ansikt at man skulde tro det var en annen mann.
Da reiste mester sig og kom nedover i verkstedet. Han gikk først bort til de to guttene han hadde straffet så hårdt for noen dager siden.
«Nå, gutter,» sa han, «er dere sinte på mig?»
De blev forlegne og mumlet et eller annet.
«Ja, omforladelse i hvert fall,» fortsatte mester. «Det var en annen jeg gav de prylene. Men det kunde ikke dere kjenne, tenker jeg?»
Hvem er det han mener, tenkte Hans Jacobsen, er det Müller eller er det Hemmel?
«Jeg har vært urimelig mot dere alle sammen i det siste,» sa mester videre. «Og det får dere tilgi mig fordi jeg har ikke hatt det så greit.»
Alle var nu forlegne og ingen kunde svare noe på det.
Men en ennu større overraskelse skulde komme. Mester sa:
«Jeg har nu tenkt å gi dere noen penger alle sammen. Flinkere folk har ingen mester i hele byen, det vet jeg godt, – og nu kan det bli litt usikkert det hele.»
Derpå gav han alle store pengegaver. Deres takk vilde han ikke høre på. Han bad dem gå. Og han sa ikke et ord mere.
*
278Så den neste dag stod Stein tidlig op. Han vasket sig over hele kroppen og tok på sig sine beste klær. Men derefter blev han stående som om han ikke kunde huske hvad det var han skulde gjøre. Så stønnet han høit, gikk bort til skapet og fant sin pistol liggende i en hemmelig skuff. Han tok den under jakken og gikk avsted.
Ved den tid da dommeren pleiet å komme stod han på ny i Domhusets port. Og på ny fikk han se angsten i Kuhns ansikt da han skulde svinge inn porten og plutselig stod ansikt til ansikt med Stein. Og på ny følte Stein en vill triumf, en svimmel lykke. Han hadde verdens skjebne i den hånd som løftet pistolen. Han ropte:
«Her ved rettferdighetens tempel skal du dø!»
Så skjøt han.
Han så at Kuhn falt. Han så at mennesker kom styrtende fra alle kanter.
Han snudde helt om, gikk inn i Domhuset og overgav sig selv til myndighetene.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Mannen som elsket rettferdigheten ble utgitt i 1934. Den historiske romanen regnes ofte som Fangens beste verk.
Skomakermester Gottfried Stein er svært opptatt av rettferdighet, men hans oppfatning av hva som er rett er ikke alltid i tråd med hva de fleste andre mener.
I romanen bruker Fangen historisk stoff fra Nord-Tyskland for å belyse den aktuelle politiske situasjonen i Tyskland, der nazistene nylig hadde kommet til makten.
Se faksimiler av førsteutgaven fra 1934 (nb.no).
Ronald Fangen var forfatter, journalist, kritiker og debattant. Han var en sentral skikkelse i den norske offentligheten fra 1915 til han døde i 1946.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.