[Del II, kap. 8]

279Byen var som lammet av dette mord og blev ikke sig selv igjen før dommeren var begravet.

Begravelsen foregikk åtte dager efter mordet. Butikker og kontorer var stengt, skolene hadde fri, domhuset var dekorert med sørgeflor og det blev ringt i alle byens kirketårn, dumpe slag som tonte langsomt bort i grå regnluft, mere hjerteskjærende enn klagerop og mere oprivende enn gråt.

Mariakirken var fylt til trengsel, folk stod også tett sammenpakket langt ut på kirkegården. Det var jo få eller ingen som kjente den døde intimt og heller ikke hadde han med sitt kjølige, avmålte vesen gitt noe menneske anledning til å nære varmere følelser for sig. Men hans tragiske og grusomme død hadde skapt en slik forferdelse at kirken var fylt av sukk og gråt.

Biskopen var så rystet at han hadde vanskelig for å tale, men denne hans store bevegelse gav hans ord en kraft og betydning som gjorde at de ikke blev glemt. Det var også en underlig tale, som ikke udelt blev billiget, slett ikke av byens embedsmenn og høiere lag. Efter at han nemlig hadde talt smukt om den døde, som blev et offer for sin vanskelige og farlige gjerning, og med stor patos om 280nødvendigheten av alltid å være beredt på det siste opbrudd og søke sin eneste sikkerhet i Gud – kom han med noe som nesten kunde ligne et forsvar for morderen. Riktignok sa han at det tydeligvis var sykelig nidkjærhet og til slutt sinnsforvirring som hadde fått den ulykksalige mann til på denne grufulle måte å protestere mot en sikkert uangripelig rettferdig dom; men han vilde ikke tro at det var en handling begått i hjertets forherdelse og ondskap; han vilde heller tro at morderen handlet i sinnsformørkelse og ikke hadde vært sig selv mektig. Der fantes to domstoler i denne verden: Den jordiske, for hvilken den avdøde var en så fremragende representant. Den måtte gjøre sin plikt efter sin beste evne, veiledet av vår rettferdighetsfølelse som var en gave fra Den hellige Ånd. Den annen domstol var Gud selv, den eneste ufeilbarlige og ukrenkelige som alle mennesker og alle tider skulde stå til ansvar for. Men til alle oss andre, sluttet han, lyder ordet: Døm ikke forat I ikke selv skal dømmes. Vi velsigner minnet om ham som på en så tragisk måte blev revet bort fra dette liv. Han falt på sin post. Oss andre skal hans død minne om hvor vanskelig dommen er. Derfor heter det også: Dommen hører mig til, sier Herren den allmektige.

*

Om nu denne tale i mange kretser ikke blev likt så godt fordi den kunde stemme folk til mildhet overfor en avskyelig forbryder så var den da imidlertid holdt og det av biskopen selv. Ordet sinnsforvirring 281var sagt, det blev siden gjentatt i byens blad, et par læger støttet den formodning som lå i det, og alt dette bevirket at da saken kom op blev hovedinteressen knyttet til spørsmålet om Steins sinnstilstand i gjerningsøieblikket.

Skyldspørsmålet var jo avgjort på forhånd og kunde ikke forårsake noen vanskelighet – så meget mindre som Stein straks og uten forbehold innrømmet at han hadde skutt dommeren.

Men på spørsmålet om han hadde planlagt dette mord lenge i forveien og gjennemført det med velberåd hu kunde man ikke få morderen til å svare noe bestemt; han sa bare at det trodde han ikke.

For å få dette spørsmålet avgjort blev det så satt en større undersøkelse i gang og mange vidner blev innkalt.

Det var først og fremst Steins egne folk i verkstedet. Hans Jacobsen, mestersvennen, var den som førte ordet og han gjorde et dypt inntrykk ved sin tilforladelige beretning om forholdet i verkstedet og mesters tilstand efter dommen. På ny blev det snakk om bakerens skur, som var blitt ødelagt på en så mystisk måte. Fra den dag av, sa Hans Jacobsen, var mester ikke sig selv mere.

Det blev da spørsmål om man hadde opgitt etterforskningen angående dette ulykksalige skur. Det blev bekreftet; man kunde ikke komme lenger. Det var ikke bevist at Stein hadde gjort det, men det var i hvert fall det eneste sannsynlige.

«Det har mester aldri i verden gjort!» ropte Hans 282Jacobsen da, – «det vil jeg avlegge min salighets ed på!»

Ellers blev det gravd efter hver eneste ting som var hendt i verkstedet i hele denne tiden, og forhøret av Steins folk optok mange dager.

Til slutt blev Hans Jacobsen spurt om han hadde inntrykk av at hans mester hadde vært sinnssyk i tiden umiddelbart før mordet. Dertil svarte han:

«Sinnssyk vet jeg ikke. Men jeg vet at han ikke var sig selv.»

Så blev det avhørt en mengde mennesker som hadde sett Stein på hans vandringer eller huset ham. De vidnet alle at han hadde opført sig underlig. Noen hadde tenkt at han måtte være forrykt, andre kunde i hvert fall godt tenke sig det nu efterpå når de husket hvordan han hadde vært.

Retten vilde gjerne ha fatt på Steins hustru, men ingen kunde si hvor hun var reist hen og man fant det til slutt overflødig å sette i gang et stort apparat for å finne henne.

Man fant det efterhvert bevist at Stein i de siste måneder før mordet hadde vært ute av likevekt til den grad at han ikke kunde ansees for å være helt tilregnelig. Forsåvidt skulde alt være klart. Det eneste man gjerne skulde vite bestemt var når han hadde besluttet å skyte dommeren.

Da nu dette spørsmål kom op igjen bad morderen selv om å få forklare sig.

Han hadde tenkt på det, forklarte han. Og nu hadde han funnet ut hvordan det var. Han hadde 283nok visst at noe måtte skje dersom han ikke fikk opreisning, men hvad det skulde være visste han ikke. Aftenen før morddagen, da han gav sine folk i verkstedet penger, forstod han at tiden var inne og at det var forbi med ham, men selv ikke da visste han hvad han vilde gjøre. Heller ikke da han stod op om morgenen morddagen visste han det. Og han hadde ikke tenkt på sin pistol før i det øieblikk han gikk bort og hentet den efterat han lenge hadde stått og tenkt sig om som om han hadde glemt noe. Men, sa han til slutt, han kunde ikke forstå at dette kunde bety noe, for han hadde jo i hvert fall skutt dommeren.

Han blev spurt om han nu angret sin forbrydelse.

Dertil svarte han at det visste han ikke ennu.

Biskopens uttalelse om hans sinnstilstand og disse lange vidneavhøringer hadde til følge at Steins dom kom til å lyde på livsvarig fengsel og ikke på henrettelse.

*

Denne milde dom blev mange steder ugunstig optatt.

Særlig i Steins eget laug blev det forbitret kommentert. Efter mordet var det jo makeløst hvordan alle lenge hadde vært på det rene med at Gottfried Stein var en forbryder, hverken mere eller mindre. Noen hadde jo kunnet se det på ham i alle år, – den fæle maska hans! Andre hadde forstått det på hans leseri og stormannsgalskap; det tydet aldri bra når en almindelig mann satte sig til å forske og gruble og 284slo om sig med lov og bibel, nei, da var det nok skumle ting han pønset på. I disse dagene var Stein naturligvis det evige samtaleemne på laugkroene, det blev et rent kappløp når det gjaldt å sverte ham, en kveld holdt det på å bli slagsmål mellem to mestere som begge vilde være den første som hadde sagt til kjerringa si at det kom til å gå galt med Stein. Den ene hadde jo til slutt sagt det lenge før han blev gift og hadde truffet kvinnen; fortjente han ikke en overhaling, slik skrønemaker! – Ellers var de særlig optatt av at Stein nettop hadde valgt dommeren som sitt offer. Müller og Hemmel blev betraktet med andakt og beundring – som om de hadde vært i livsfare og utført en stor bedrift.

Hemmel var ellers den som var mest forbitret over at Stein ikke blev henrettet. Han snakket stadig om det, både i lauget hvor han var eldstemann efter Wiemans død, i laugskroen og i sitt eget verksted. Hans forbitrelse og indignasjon vokste for hver dag som gikk efter domsavsigelsen. Nu skulde det bli tider, sa han, når en mann kunde få lov til å ta en annens liv uten å bøte med sitt eget. Det stred mot all lov og rett og mot bibelens egne ord, for der het det sannelig øie for øie! Ja, nu kunde jo folk bare si at de var syke og så kunde de gjøre hvad de vilde! Syke! Alle forbrydere var vel syke, ellers fant de vel ikke på noe slikt som å gå bort og skyte en hederlig mann. Det var nettop på grunn av den sykdommen at de skulde henges!

Ingen motsa ham i det, men folk blev nok 285efterhvert litt lei av å høre på ham. For han maste svært og brukte sterkere og sterkere ord. Herefter kunde jo intet menneske ha en rolig dag, sa han. Når mordere fikk lov til å leve! Da fantes det jo ingen trygghet lenger. Det var kanskje flere enn Stein som hadde noe uopgjort med folk og fant det liketil å plaffe dem ned. – Det var en som innvendte at det vel ikke kunde være så stor stasen å sitte hele sitt liv i fengsel heller. Men det vilde Hemmel slett ikke høre på; en mann som Stein var i stand til å finne på de utroligste ting i fengslet også, han. Og en vakker dag skulde man vel få se at han blev benådet også! Og han vedblev å mase, ja, han blev tynn og grå og gusten av gremmelse og mas.

Men Müller sa ikke stort. Han bare drakk. Ja, han drakk og han drakk som han skulde være en ørken av tørst. Efter mordet var han rent utrolig til å drikke. Men mest utrolig var det at han holdt sig så taus. Han var jo blitt en stor mann, ikke minst fordi han ikke var blitt skutt, og han var ikke den som syntes det var kjedelig å være stor mann; ingen pleide å være mere henrykt over å kunne gå fra bord til bord og innkassere krus og beundring mens han lot skravlen gå. Men nei, nu var han taus. Bartene og skjegget hang på ham vått og mismodig og hans hovne øine skottet engstelige og hemmelighetsfulle omkring. Nu ja; ingen kunde forundre sig over det; mordet hadde gått sterkt inn på folk som på langt nær hadde hatt så meget med hele elendigheten å gjøre.

286For eksempel Sommerfuglen. Ingen kunde riktignok si noe bestemt om hvad denne lille latterlige mann foretok sig når han flagret omkring i byen, slepende på sin altfor store stokk. Men han hadde vært meget ute og fløiet i det siste, og efterhvert hørte man rare rykter som ingen visste hvor kom fra. Det blev fortalt at Sommerfuglen skulde ha besøkt den myrdede dommer noen dager før mordet. Det trodde folk så gjerne, for der hvor noe galt skulde skje der innfant jo han sig like sikkert som lås. Men så meget blev det nu snakket om Sommerfuglen at folk som aldri hadde skjenket ham en alvorlig tanke og var vel forsonet med at han nu engang var en raring som trasket rundt der i byen og visstnok stelte med musikk, – de hørte nu for første gang hans virkelige navn, Blaum skulde han hete, og han skulde visst også være en berømt mann på noe vis på grunn av denne musikken han drev med. Dertil blev det også sagt at han var så enestående snild og skulde ha hjulpet adskillige mennesker som var fattige og hadde det vondt. Hvorfor han så hadde fått ord på sig for å være en ulykkesfugl, det var ikke så lett å forklare. Og det samme kunde det være dessuten.

Men hos dommeren skulde han ha vært og dommeren måtte ha kjent ham, for han hadde mottatt ham med ærbødighet og snakket lenge med ham. Hvad de hadde snakket om inne hos dommeren visste ingen, men da dommeren fulgte ham ut skulde han ha sagt: «Jeg er hverken kunstner eller reformator, herr Blaum, jeg er bare i all beskjedenhet dommer, 287og jeg kan ikke la mig spille på nesen av alle slags gale mennesker.» Hvem han siktet til med det visste man ikke, men det trodde man jo nok måtte være Stein. Sommerfuglen hadde bare støtt sin stokk kraftig i gulvet og gått.

Om nu dette var uvisst så var det i hvert fall sikkert at Sommerfuglen hadde vært minst to ganger i Steins verksted. Ikke nok med det: En vakker dag blev det også fortalt at Hans Jacobsen hadde vært hjemme hos ham i hans hus ved kanalen. Selv var Hans Jacobsen taus like fullt som de andre i Steins verksted. Ingen av dem viste sig noensinne i lauget, og dette hadde ikke ennu tatt noen beslutning om hvad det skulde bli til med Steins mesterskap og verksted. Inntil videre arbeidet Steins folk der; de hadde tydeligvis også noe å gjøre, skjønt man skulde tro at folk vilde sky en morders hus.

Imidlertid gikk det både dager og uker.

Rykter fortsatte å gå; blandt annet blev det sagt at Sommerfuglen flere ganger hadde vært og snakket med Müller. Og så hadde han sannelig også et par ganger vært hos Hemmel, laugets nye eldstemann.

Og en stund efter det hendte en ting som vakte stor misnøie blandt skomakerne…

Lauget hadde nemlig besluttet å gjøre Hans Jacobsen til mester og la ham drive Steins verksted.

Det var den selsomste beslutning man hadde hørt om på lange tider. Hans Jacobsen mester – den drittgutten! Som om det ikke var fullt op av folk som stod for tur før ham! Og skulde nu en morders 288verksted fortsette som om ingenting var hendt! Kunde det ikke være bra å bli kvitt Steins verksted nu så andre folk kunde komme sig frem! Var det ikke Hemmel som hadde vært så gruelig sint fordi Stein ikke blev henrettet, – og nu gikk han med på at verkstedet hans skulde fortsette med svennen som mester! Det fantes ikke mening skapt i den slags. Men hvor meget folk maste og protesterte så stod beslutningen ved makt. Og det blev sagt at Hemmel hadde satt sin stilling inn på det. Selsom mann! Hadde han skravlet meget før så var han til gjengjeld taus nu; det han hadde gjort det hadde han gjort, dermed basta. Slik var det med de store!

Neste opsiktsvekkende ting var den at Steins kone var kommet tilbake. Hvad i all verden skulde så det bety? Der drog hun sin vei med alt sitt pikk og pakk i nattens mulm og mørke den gang mannen var som verst betrengt og kunde ha mest bruk for en kone og kamerat. Men efterat mannen hadde gjort sig selv til morder og satt grundig fast for resten av levetiden – nu kom hun tilbake. Midt på blanke dagen kom hun denne gang, og hun holdt stort inntog med et vognlass fullt av møbler. Hun hadde ikke sett hverken til høire eller til venstre, så stor var hun, men Hans Jacobsen, det spebarnet av en mester, hadde tatt imot henne av alle krefter og fått henne og tingene hennes installert hvor de før hadde holdt til. «Er det ikke du som er blitt mester nu, din tosk,» hadde noen sagt til ham. «Skal du ikke ha din egen kjerring som mestermadam i huset!» Men dertil 289hadde Jacobsen bare svart at det raker dig ikke, pass dine egne ting!

Et par dager blev det nu adskillig snakk om Steins kone. Henne hadde aldri noen forstått sig på. Og det var ikke vanskelig å bli enig om at et så aparte ekteskap aldri hadde eksistert der i byen. Hvad kunde det bety at hun kom tilbake? At hun reiste, det hadde man kunnet forstå, – men at hun kom tilbake! Nysgjerrigheten var så stor at de rareste folk gjorde sig ærend i verkstedet og bestilte både ditt og datt, men lite hadde de igjen for det, henne så de ikke et glimt av, like lite nu som før, og folkene i verkstedet de kunde arbeide, men det var umulig å få dem til å snakke.

Så gikk det igjen både dager og uker. På ny var det litt snakk om Sommerfuglen. Det blev sagt at han rett som det var besøkte Steins kone. Og så fikk man vite at han også hadde skaffet sig anledning til å besøke Stein i fengslet. Kunde det bety noe, mon? Underlig!

Men så kom det store rykter. De kom så stille, de blev bare hvisket.

De kom fra Müllers verksted. Full var han døgnet rundt, det var ikke noe nytt, men han snakket visst over sig. Det hadde vært så forbausende bra med penger en stund, men så var den gamle elendigheten begynt igjen. Müller satt for sig selv i et lite rum ved siden av verkstedet, men døren stod åpen og noe av det han satt og brummet for sig selv blev hørt dit ut.

290«Fy satansmakt,» hadde han sagt en dag. «Ti still med dig! Jeg ljuger det jeg vil! Gå til Hemmel for faen!»

Hvem i all verden han satt og snakket med kunde ingen begripe, men grusomt uhyggelig var det å høre.

Og dagen efter hadde han plutselig ropt ut i verkstedet:

«Fly bort til Hemmel efter penger! Penger si! Pengene eller livet, si!»

Folkene hadde latt som om de ikke hørte ham, men Müller blev ved å rope der inne:

«Nu smeller det, si! Penger, si! Løgner og satans skurk! Hallo! Løp bort til Hemmel.»

Så var han blitt stille, men en stund efter sjanglet han gjennem verkstedet. Og da han kom igjen noen timer efterpå, blå i fjeset og så full at det var et under han fant frem, da hadde han i hvert fall flust med penger. Han hev dem på bordet og hikstet: «Her er gutten sin! Faen skjære! Her er penger!»

Efterhvert som slike ting kom ut var det ikke rart at folk begynte å se litt på den ærverdige mester Hemmel. Og godt så han ikke ut, det var synd å si. Han kunde da umulig være frisk? Tynn og gul og skjelvende var han blitt, – og bisk og mannvond så han ikke tålte at folk snakket til ham. Han minnet grandgivelig om Stein. Men hvem torde tro eller si noe ondt om Hemmel, den hedersmann? Men han burde gå til læge.

Så var det på ny Sommerfuglen.

Han var kommet inn i Müllers verksted en 291eftermiddag i skumringen. Müller satt inne hos sig selv og drakk og Sommerfuglen flagret like dit bort og stilte sig i døråpningen.

Men da blev det spetakkel.

Müller hadde hylt som et menneske i havsnød.

«Hjelp! Hjelp!» skrek han. Og så falt han med et brak i gulvet.

Sommerfuglen hadde stått der en stund, så uvanlig stille og alvorlig. Så hadde han rystet på hodet og gått sin vei igjen.

Og så kom ganske riktig katastrofen.

Den neste morgen da Müllers folk kom på verkstedet så de det uhyggeligste syn: Han hadde hengt sig i en krok midt i døren inn til rummet sitt.

Og om eftermiddagen den samme dag kom politiet og trakk avsted med mester Hemmel.

*

Ja, så tok det jo ikke lang tid før hvert menneske i byen visste at Hemmel hadde stjålet av laugets penger og gitt dem til Müller, hvem han fryktet verre enn døden. Og det kom jo igjen av at Müller og Hemmel hadde løiet. Hemmel hadde overtalt Müller til å gå inn på denne lille løgn i den tro at hele historien snart skulde være glemt. Slik som det utviklet sig opdaget Müller snart at her hadde han skaffet sig en storslagen makt og inntektskilde, – og skrupler og hensyn kunde man jo ikke vente sig av en mann som var evig full.

Altså: Stein hadde hatt rett!

Dette faktum var jo overveldende. Det var også 292beskjemmende; og det blev stille rundt om i laugene noen dager. Det kom ikke folk på krostuene, i verkstedene var det stille; det var faktisk som om folk skammet sig.

Men det kunde jo ikke vare ved til evig tid, dertil var det en altfor flau og kjedelig beskjeftigelse. Så da noen dager var gått og man hadde fått summet sig og grublet tilstrekkelig begynte laugsmenneskene på ny å møtes og i fellesskap ta tingene under overveielse. Det foregikk litt genert, folk hadde gjerne et samtidig litt tragisk og litt fraværende uttrykk som om dette jo egentlig ikke vedkom dem og aldri hadde gjort det, de levde da gudskjelov i en annen verden og var optatt av almindelige og uskyldige ting, men man var nu engang ikke alene og det var jo fælt hvad som kunde hende! Usigelig meget mot sin vilje måtte man da se litt på det og snakke litt om det.

Til å begynne med avholdt man sig med flid fra å ytre noen mening om det som var hendt. Nei, men det var jo ens plikt å få rede på hvordan det egentlig forholdt sig; det var ikke engang nysgjerrighet; man drøftet saklig og rolig og hadde i den anledning en ophøiet følelse som om man ikke var langt fra å være Vårherre selv. Det var så sannelig et offer for ærlige borgere å befatte sig med slike skumle og rent ut sagt utrolige foreteelser; men det var jo ingen vei utenom.

Disse stillferdige og livsforundrede samtaler bragte da efterhvert til folks gjensidige kunnskap adskillige rare ting. Hemmel skulde være vanskelig å hale noe 293ut av; men under et av forhørene skulde han brukt sig skrekkelig på Sommerfuglen og påstått at det var han som hadde skremt Müller og gjort ham så umulig at det endte slik. Sommerfuglen stod i ledtog med Stein! hadde han ropt i den største ophisselse. Det var sannelig også et rammende uttrykk! Men nu viste det sig jo dertil at Stein nok hadde visst litt mere om Hemmel fra gammel tid av enn hvad godt var, så det var derfor Hemmel hadde vært så forhippen på å få Stein i heisen; ja, han hadde jo til og med vært fnysende over at Stein slapp henrettelse, – samtidig med at han visste at han selv var skyld i det hele. Ja, hvad mennesker kunde få sig til! Men dette var naturligvis riktig, for hvordan kunde Hemmel ellers ha vært med å sette det slik på spissen og ikke gi sig når han så hvor galt det gikk. Det var tydelig nok at han hatet Stein. Tenk å hate et menneske slik at man satte sig ut over både lov og rett, med koldt blod drev ham like lukt i helvede og gjorde sig selv til forbryder! Uhørt!

Nå, og Müller han hadde frivillig tatt sin straff, og det var jo ikke pent å tale ille om en død mann. Men sannhet var sannhet, og det viste sig jo at han hadde plyndret Hemmel noe ganske ubarmhjertig i den siste tiden. Store summer, så det kom nok til å ta skomakerlauget adskillig tid å komme over en slik tapning! Hvad kunde han ha brukt det til alt sammen! Noen tenkte at han hadde gjemt pengene. Men reddsomt skulde han ha hatt det, så der kunde man se hvad drukkenskap og dårlig samvittighet førte til! 294Og denne Sommerfuglen hadde jo vært virksom både her og der. Det var han som hadde holdt motet oppe hos Steins folk, det var han som hadde fått Hemmel til å gi Hans Jacobsen mesterbrev, og skulde man tro hvad folk fortalte så var det jo også han som var blitt den skinnbarlige slette samvittighet for Müller slik at hver gang den fordervede drukkenbolt så ham blev han vettskremt. Underlig mann denne Sommerfuglen!

Men alle disse stillferdige forundrede samtalene blev jo også for kjedelige i lengden. Det var vel og bra med Hemmel og Müller og Sommerfuglen og alle sammen, men man måtte jo en gang kunne snakke om Stein også! Det var nu imidlertid ikke så lett, og da man omsider allikevel ikke kunde la være viste det sig at det var et farlig foretagende. Det blev heftige sammenstøt rundt omkring i laugene, og i selve skomakerlauget endte det en kveld med stort slagsmål og rabalder.

Det begynte ganske stillferdig slik at en eller annen sa at han for sin del nu alltid hadde ansett Stein for å være noe utenfor det almindelige. Det var jo en uskyldig replikk, men den blev straks møtt med øiekast som stemplet mannen som en frekk fanden, men riktignok også med enige kremt og utbrudd som: ja, det var sant san, det er sikkert det. Tillot da en annen sig å minne om at han nu alltid hadde fremholdt Stein som en framifrå flink og dugelig kar, så blev det vel ikke nettop motsagt, men det var da heller ikke noen som var ivrig til å forsikre om at 295han husket det. Derimot blev det flere og flere som husket at de hadde sagt mere og mere pene ting om morderen, enkelte husket både dag og klokkeslett. Det gikk så langt at en mann kunde huske han hadde sagt da Stein var blitt idømt arrest at det var å regne for mord, for Stein var en rettferdig mann og kunde ikke få en løgn over sin munn. Så langt gikk det, men dermed måtte det også være slutt. Ja, sannelig, det fikk være måte på alt, var det kanskje ikke du som kalte ham den fødte kjeltring!

Slik var det rundt omkring i alle laug, store skjennerier og sammenstøt, men bare i Steins eget laug kom det da til håndgripeligheter.

Det skjedde en dag da en ny sensasjon var kommet frem, mere rystende nesten enn alt det annet. Steins kone, hun som var kommet så uventet tilbake, hadde vært hos politiet for å lette sin samvittighet og bekjent at det var hun som hadde ødelagt bakerens skur den natten! Hun hadde gjort det fordi hun var sint på Stein, av hvilken grunn – det blev hennes sak, men hun hadde gjort det. Og nu hadde hun også forlangt sin straff for det. Dertil hadde politiet efter å ha overveid saken svart at noen straff skulde hun slippe, det forelå ingen anmeldelse på henne og bakeren hadde alt fått erstatning. Den onde samvittighet kunde jo også være straff nok.

Denne dag fløt alle over av medlidenhet med Stein. Arme mann, hvad hadde han ikke gjennemgått! Hans egen kone! Fordi hun var sint på ham! Den uskyldige mann! Med slike beskyldninger på sig! Og en 296slik mann blev dømt! Ja, var det ikke det man alltid hadde sagt at det fantes ikke lov og rett i samfundet! Hvad hadde man retten for! Pilråttent alt sammen! De rike og mektige og lærde de skaltet og valtet som de vilde! Ja, gudskjelov at man alltid hadde sagt og holdt på at Stein var uskyldig. Og en av dem som hadde vært bisitter sammen med ham, – han husket godt hvordan han hadde ivret for at nettop Stein skulde bli mester, enda så ung han var, fordi han var rettferdig og grei på alle måter og noe utenfor det almindelige.

Gjorde du!

Gjorde jeg ja! Og mens andre, – jeg behøver ikke å nevne navn – hånte ham for hans fromhet og fordi han studerte loven, så holdt jeg alltid på at det var godt å ha en så kyndig mann som bisitter, og dertil en så edel mann.

Da kunde jo ikke de andre tro sine egne øren, for hvem hadde verre skjelt Stein ut for en narr og en kranglefant. Nei, det var da allikevel mig som alltid sa at det var noe i det Stein kom med, selv når han kritiserte lauget; den karen farer aldri med løst snakk, sa jeg!

Nei, nu blir løgnen for tykk! – Og så videre.

Slik gikk det for sig mellem mesterne, men slagsmålet begynte mellem de yngre i kroen.

Hvem hadde trodd på det med Müllers kone! Hvem hadde kalt Stein en hykler og horebukk! Men hvem hadde alltid holdt på at han var den flinkeste mester 297der i byen! Hvem hadde smelt til Hans Jacobsen. Og hvem hadde bedt Stein kysse sig både hist og her.

Du din drittstøvel! Du din fordømte løgnhals!

Kom an!

Og dermed var hele laugskroen et rykende slagsmål, bordene blev veltet og krusene suste i luften, og som om armer og never ikke var nok blev stolben plutselig anvendt. Men da blev det riktignok også panikk og flukt.

Slik blev det altså til slutt kjempet vilt i lauget for Steins ære.

*

Men efter dette slagsmål opdaget man at det ikke fantes noe å slåss om, for alle var jo enige!

Det betydde ingenting hvad den hadde sagt og ikke sagt, man var da vel mennesker og kunde ha sagt litt av hvert i ubetenksomhet; det kom ikke an på det. Men nu var alle enige, og det var en stor ting! Ja, det var en besøkelsens stund når en hel stand stod sammen slik besjelet av ett syn og én følelse. Man kunde trygt tale om et åndens vær.

Dette åndens vær det begynte da egentlig med slagsmålet i skomakerlauget, men bredte sig med stor fart til alle laugene i byen. Overalt blev flauheten og skjenderiene forvandlet til begeistret indignasjon. Hvad den egentlig gikk ut på var til å begynne med litt uklart, men efter hvert som man holdt møter og diskusjoner blev det alt sammen så merkverdig greit og innlysende.

298Hadde ikke Stein alltid snakket om det at det var så å si en gnist av rettferdighetens ild i alle mennesker? Det var kanskje ikke så lett å forstå ham bestandig, men alle hadde i hvert fall hørt ham snakke om at rettferdighetssansen hos menneskene måtte utvikles. Og hvem vilde våge å si at det var tomt snakk? Man kunde jo bare se hvordan rettferdighetssansen nu var blitt levende i dem alle sammen. Stein hadde villet at alle i lauget skulde få noe å si i laugets anliggender og ikke bare noen få; man skal opdra dem til å delta i drøftelsene og gi dem ansvarsfølelse, sa han. Og var kanskje ikke det riktig? Og han hadde snakket om at almindelige mennesker burde bli spurt til råds av domstolene, – for mangen gang kunde en almindelig ulærd mann forstå hvad som var riktig og hvem som hadde rett vel så godt som en lærd dommer. Så sant, så sant! Mange hadde kanskje ment som så at det var for meget forlangt at retten skulde høre på mennesker som aldri hadde studert. Men nu kunde man se at det var ikke lærdommen det kom an på, for man kunde bare ta Steins eget tilfelle, – dersom noen av dem, hvem som helst av dem, hadde hatt et ord med i laget der – så var jo Stein blitt frikjent! Og så var det ikke blitt noe mord! Frikjent var han blitt ja! For hadde man fått anledning til å sette sig ordentlig inn i saken og ikke bare høre litt snakk her og noen rykter der, – så hadde ikke et menneske kunnet være i tvil om at det var Müller og Hemmel som løi. Det hadde vel ikke vært vanskelig å gjennemskue slike kjeltringer! 299Men slik gikk det altså til at Stein blev et offer for en stor idé; dommeren var redd for sin makt og vilde ham til livs, det var hemmeligheten. En slik øvrighetsperson var naturligvis imot folket, han hadde sett en farlig person i Stein og tenkt det var best å gi ham en under øret så han holdt kjeft og var snild gutt. Det var klart som dagen at det var slik det hadde sig! Og da kunde én ikke si noe annet enn at dommeren hadde fått lønn som fortjent. Å drive en uskyldig mann til det ytterste slik som han hadde gjort! Hver og en av dem kunde ha vært morder om de hadde gjennemgått det samme som Stein.

Ja, dette var innlysende og greit, og man oplevde en stor tid over mange krus øl mens denne klarhet blev bragt til veie. Årsaken til det hele var jo tragisk, men enigheten var skjønn og stor. Og den blev stadig større, flere og flere kom med i den. Man hadde store, ivrige dager, man var betydelig og styrtet fra verksted og arbeidsplass til møtestedene, bekymret eller forbitret i ansiktet, som det kunde falle sig, men full av indre løftelse.

Og da så diskusjonen hadde vart lenge nok og enigheten var blitt fullkommen og det hele dermed holdt på å slappe av en liten smule var det noen som akkurat i det rette øieblikk forstod at handlingens stadium var kommet. Ja, noe måtte gjøres! Det kom en tid med store forberedelser og frisk spenning. Forskjellige ting blev drøftet, en petisjon, et oprop, et folkemøte. For at alle laugene skulde være med og enhver 300mening bli hørt nedsatte man en stor komité med folk fra alle leire. Den holdt et par møter og endelig var da planen ferdig.

Man skulde lage en petisjon om at Stein skulde bli løslatt og eftergitt straffen nu da man visste at han var uskyldig. Og legfolk skulde assistere ved domsavsigelsene. Denne henstilling skulde undertegnes av alle byens håndverkere og hvem som ellers vilde være med. Men ikke nok med det. Man skulde også lage en mektig demonstrasjon, et folketog til domhuset, og så skulde denne henstilling overrekkes efterat det var holdt en eller flere taler.

Dette blev vedtatt og det blev gjort. Det var en stor dag i byens historie. Man møttes på plassen ved Mariakirke. Den var sort av folk. Under laugenes merker marsjerte man så til domhuset. Der blev det ganske riktig holdt flere taler hvor det ikke var langt fra at Stein blev utnevnt til helgen. Og kravet på at han skulde løslates blev understreket av folkemengdens høie rop. Til slutt blev det utbragt et leve Stein, byens første håndverker, han skal leve, hurra, hurra!

*

Byens myndigheter hadde naturligvis rede på hvad folk tenkte og sa. Denne store folkestemning kunde man ikke late hånt om; var øvrigheten likegyldig og overlegen kunde det komme til uroligheter.

Det var jo heller ikke en morsom sak. Vel kunde man ikke med rette bebreide den døde dommer noe, men morderen hadde altså vært uskyldig, det var ikke til å komme forbi. 301Demonstrasjonstoget blev mottatt av øvrigheten, og fra domhusets trapp uttalte dommerkollegiets formann at han skulde vie saken all sin opmerksomhet. Å eftergi en morder straffen stod ikke i deres makt, der måtte høiere myndigheter bestemme, men man kunde være rolig: alt som kunde gjøres skulde bli gjort.

Det var viselig talt. En slik folkedemonstrasjon måtte man omgåes med forsiktighet. På den annen side kunde man jo ikke skape presedens for at en mann uten videre hadde lov til å skyte folk når han følte sig urettferdig behandlet. Et mord var et mord under alle omstendigheter.

Demonstrantene var tilfreds. De hadde slått et slag. Den onde samvittighet var avlastet. Sannelig, Stein kunde ikke beklage sig når han fikk høre hvad man nu hadde gjort for ham.

Og så kunde man da være mennesker igjen. Det smakte godt. Det blev stor festaften på alle kroer.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.