Mannen som elsket rettferdigheten

av Ronald Fangen

[Del III, kap. 2]

354Da Blaum kom igjen fortalte han Stein at alt var opklart. Müller hadde hengt sig. Hemmel var blitt tatt av politiet. Nu visste da byen at Stein den første gang var blitt uskyldig dømt.

Men da hadde Stein dømt sig selv.

Dengang han besluttet å ta rettferdigheten i sin egen hånd da hadde han tenkt at han til slutt skulde komme til Gud med sin seier og fremstille sig selv som et opreist og stolt menneske Gud ikke måtte vemmes ved å se på.

Han hadde ingen seier, selv var han ydmyget og ynkeligere enn noe menneske kunde være.

Hvad betydde det at han hadde rett i den tilfeldige saken som gjorde ham til morder.

Hans dom var en ganske annen. Den var vanskelig å fatte og forme i ord, den var avsagt dypt nede i hans eget vesen, ja, han var selv sin egen dom.

Men det var jo heller ikke vanskelig å se hvordan hans liv fordømte ham, hele veien, punkt for punkt.

Hans grådige og feige livsglede og lystenhet dengang han traff Henriette.

Hans flukt fra henne.

Den gjorde ham straks til forbryder: Den ødela også hennes liv.

355Også hans lykke med Maria dømte ham: Den hadde for ham vært hans hevn på den kvinne han svek. Der viste han sitt vesens dypeste skam. Det var hans lykkeligste tid og han hadde selv følt sig som et godt menneske, – og han hadde vært gemen.

Så talte omsider hans slette samvittighet til ham. Men han vilde ikke bøie sig for den. Han vilde i det hele tatt ikke bøie sig. Da hendte tvertimot det uhyggeligste i hans liv, han blev grepet av en forfengelighet uten mål og måte, gjorde sig selv både til martyr og helgen, utvalgt av Gud til å øve store bedrifter og være rettferdighetens tjener.

Det han hadde tenkt i denne tiden, – om laugene, om domstolene, om rettferdighetsfølelsen hos menneskene, – det var kanskje ikke så galt, kanskje det tvertimot var riktige tanker, skjønt de var visst ikke hans egne, han hadde vel funnet dem i de bøkene han leste så ivrig? Men selv om de var riktige og selv om de hadde vært hans egne så betydde det ingenting. Det var dømt alt sammen. For det var noe annet enn det gav sig ut for. Det var hans flukt fra sig selv, fra kjærlighet, fra livets prøve, og hovmodig hadde han gått omkring med det alt sammen, hovmodig og ophøiet over alle mennesker. Ikke engang en spøk kunde nå frem til ham; i dystert alvor, i storslagen høitidelighet lot han årene gå med grublerier og planer. Det var dømt. For det var goldt. Det var uten kjærlighet.

Hans krav på opreisning, hans narraktige sikkerhet om at dommeren vilde beundre ham! Hans 356forfengelighet, krenket til døden! Hans lange vandring for å finne sig selv, – da han intet annet fant enn det evige hat som pisket ham, kravet på ære, kravet på seier!

Det var ham. Det var alt sammen ham.

Og det var ham som til slutt sprengte alle grenser, erklærte sig for Guds likemann og tok rettferdigheten i sin egen hånd! Og utslettet et menneskes liv!

Han var dømt.

*

Dette var hans livs dom.

Men forferdeligere var hans vesens dom. For at han hadde begått forbrydelser var ikke så grusomt som at han var en forbryder. Hvad han hadde tenkt var ikke så grusomt som at disse tankene var i ham.

Det forferdelige hadde han nu lært at han jo aldri visste noe sikkert om sig selv. Han hadde levd i et selvbedrag som nesten hadde utslettet ham.

Og med dette sitt vesen vilde han komme til Gud, og Gud skulde ikke vemmes ved ham.

Han syntes ikke han visste så meget om Gud nu som dengang da han følte sig utvalgt. Men én ting visste han nu med usvikelig sikkerhet: At ingen kunde komme til Gud med sin rett og han minst av alle.

Hvilken rett hadde han som flyktet fra den kjærlighet Gud vilde la livet gi ham. Den var blitt hans dom.

Ja, han som i hele sitt liv aldri hadde bedt om å få kjærlighet, aldri om Guds nåde!

357Hvordan kunde han da få rettferdighet og bli rettferdig?

*

Han kunde ikke gå til Gud; han følte det slik at Gud selv måtte utrette alt hvis det var Hans mening å reise ham op igjen.

Men var det så at Henriette ennu hadde kjærlighet for ham?

Vilde hun komme og hilse på ham?

Han torde ikke tenke på hvordan det vilde bli; men han var begynt å lengte efter det, – skjønt han ikke forstod at det kunde være vei for mennesker gjennem et slikt øieblikk.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Mannen som elsket rettferdigheten

Mannen som elsket rettferdigheten ble utgitt i 1934. Den historiske romanen regnes ofte som Fangens beste verk.

Skomakermester Gottfried Stein er svært opptatt av rettferdighet, men hans oppfatning av hva som er rett er ikke alltid i tråd med hva de fleste andre mener.

I romanen bruker Fangen historisk stoff fra Nord-Tyskland for å belyse den aktuelle politiske situasjonen i Tyskland, der nazistene nylig hadde kommet til makten.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1934 (nb.no).

Les mer..

Om Ronald Fangen

Ronald Fangen var forfatter, journalist, kritiker og debattant. Han var en sentral skikkelse i den norske offentligheten fra 1915 til han døde i 1946.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.