Mannen som elsket rettferdigheten

av Ronald Fangen

Epilog

365Stein kom til å elske den «uhyggesgård» hvor han som pur ung, ute på lettsindige eventyr, hadde truffet Henriette. Da de hadde bodd der et års tid efter hans løslatelse fra fengslet tok de til sig to foreldreløse barn, og det var dem begge en fryd å se hvordan de trivdes. De fikk mange venner, disse ungene, og op gjennem årene gikk det stadig et gny av lek og ungerop over gården. Ingen steder hadde barn det så morsomt, for disse makeløse foreldre fant sig i alt.

Stein drev selv gårdsbruket, og alt på et par års tid blev han en mester. Han elsket arbeidet, og det gjorde ham godt. Han blev kraftig igjen, skjønt han så gammel ut. Han sviktet heller ikke sin egentlige profesjon. Riktignok hadde han avhendet verkstedet til Hans Jacobsen, som nu med kone og mange barn residerte i Steins gamle hus, gjorde det godt, og jevnlig med hele familien avla besøk hos sin gamle mester. Men Stein drev selv litt skomakeri for naboene rundt omkring; særlig om vinteren var han ivrig optatt med sin gamle kunst.

Det var for øvrig nesten en komedie hvor hyldet han blev av sine laugsfeller da han kom ut av fengslet. Det hadde pint og plaget ham den gang. Han var syk både i sinn og skinn, og det oprørte ham at 366folk nu hyldet ham som helt og helgen skjønt sannheten om ham var at han hadde forbrutt mere enn han noen gang kunde komme til å sone. Først lenge efterpå blev han i stand til å smile av den ærbødighet man viste ham og som han ikke kunde verge sig imot. Han satt der så hedret på sin gård som om han hadde vært en stor velgjører for menneskene.

Det bestyrket ham i noe han ofte hadde snakket med Blaum om, – og særlig den dag da han kom ut av fengslet. Den dag hadde nemlig Blaum ordnet det slik at Henriette og han kom hjem til ham. Den glede kan dere unne en gammel mann som har gjort sitt beste for dere at dere tilbringer denne gledesaften i hans hjem, hadde han sagt.

Det blev det da til, og det var en aften som Stein aldri kom til å glemme, nei, det var den han best husket når han tenkte på denne sin døde velgjører. Og det gikk ikke en dag uten at Blaum, den Guds mann, var i hans tanker.

Stein hadde jo ikke vært stort til kar, det var så vidt han kunde stå på sine ben, maten orket han bare så vidt å pirke i, – mens Henriette sannelig ikke hadde sagt nei til de gode ting! Et par glass vin hadde han nippet til og det hadde gjort ham godt; han følte sig så fri i sin tanke, så lite skremt av den, og derfor kom han til å spørre Blaum om noe han ikke hadde kunnet tenke ut og få noen form på før.

Hvad han vilde vite var hvad Blaum mente om det at da han i almindelig, menneskelig forstand var uskyldig da blev han forhatt og fordømt, men da han 367virkelig hadde begått en stor forbrydelse og selv innså hvor galt hans liv hadde vært, – da blev han ikke alene undskyldt, men elsket og æret. Det var jo allikevel forferdelig? Da fantes det jo ingen rettferdighet på denne jord?

Nei, det gjorde det heller ikke, hadde Blaum svart. Hvordan kunde han også vente eller forlange det? Var ikke hvert eneste menneske som levde opfylt av sig og sitt? Først og fremst hadde man jo selv rett. Dernest hadde ens venner rett. Men når hadde ens fiender rett? En mann man ikke likte, – når hadde han rett? En mann man ikke forstod, – kunde han ha rett? Var det ikke fordektig nok bare det at man ikke forstod ham? Hadde ikke Stein sett at hvis folk trodde en mann var litt bedre enn de selv, – så likte de ham ikke. Og visste de han var verre enn de selv, – så foraktet de ham. Og så de at han vilde noe bedre enn det han kunde, lengtet efter noe mere enn det han maktet, – så kalte de ham hykler? Når mennesker ikke forstod hverandre og av naturen heller ikke kunde tåle hverandre, – hvor blev det da av rettferdigheten? Og ennu verre: Når de slett ikke forstod sig selv? Og når de talte med forskjellig tunge? Og når avstanden mellem dem ofte var så stor at de slett ikke kunde høre hverandre?

Ja. Men da var jo alt håpløst? Hvorfor hyldet menneskene da rettferdigheten?

Man måtte da håpe, svarte Blaum, at de hyldet den fordi de innerst inne virkelig lengtet efter den. Men man skulde jo legge merke til hvilken rettferdighet 368det var de hyldet. De som eide noe blev enige om at det var rettferdig at de eide noe og urettferdig hvis noen vilde ta det fra dem. Likedan med dem som tenkte noe og trodde noe. Og fordi menneskene og folkeslagene var redde for hverandre laget de en rettferdighet som kunde gjøre dem litt tryggere, – og utstyrte denne rettferdighet med makt – og hyldet den. Men Blaum vilde ikke si at det var håpløst. For når menneskene forstod at de hadde grunn til å være redde for hverandre, – da forstod de noe av sig selv. Og da hendte det at de virkelig blev opfylt av den gode vilje og forstod at de måtte ha noe som de alle bøide sig for.

Men, sa Blaum, kjente Stein til det uttrykk at menneskene tok rettferdigheten i sin egen hånd? Visste han når det skjedde? Hver gang mennesker vilde utrydde hverandre eller andre folk eller raser eller religioner, – da laget de sig sin egen rettferdighet, da tok de den i sin egen hånd! Det var kjent nok fra historien. Et folk stod op og sa: «Vi har rettferdigheten. Ja, en mann stod op og sa: Jeg har den. Romerske keisere gjorde sig selv til Gud for at deres vilje uten videre skulde være rettferdig.

«Ja, ja, ja,» sa Blaum. «Vi synes det er forferdelig her vi sitter og snakker om det. Men, ikke sant, det er ikke så meget vi vet om oss selv. Og om det skal bli verre eller om det skal bli bedre, det vet vi ikke. Men der var en som sa han kom fra Gud. Og sannelig, han foraktet ikke menneskene, han forstod dem og holdt hus med de aller verste av dem. Det står at han 369drev ut onde ånder av dem. Og det forlyder intet om at han var begeistret for deres rettferdighet. Den gud som hadde sendt ham hadde et annet navn, han het kjærlighet. Men han visste også at verden ikke vilde bli begeistret for en slik gud og et slikt budskap; han sa at «mig hater verden fordi jeg vidner om den at dens gjerninger er onde». Som en forbryder døde han da også, på korsets tre.

Ja, noe annet vet jeg ikke å svare på det De spurte om. Men skal jeg ikke heller spille litt for dere før dere forsvinner?»

Og så hadde Blaum satt sig til sitt orgel og spilt for dem som Stein aldri hadde hørt noen spille hverken før eller siden i sitt liv. Hvem hadde skapt slik musikk? I den talte Gud slik som Stein av og til hadde følt Gud tale der ute hvor hav og himmel gikk i ett. Skulde han noen gang kunne tyde den tale?

Men Blaum hadde plutselig også sunget. Med dyp, klar stemme, som en ung mann, sang han den gamle Luthersalme som også Stein kjente fra sin barndom:

Dein Will gescheh, Herr Gott zugleich
auf Erden wie im Himmelreich.
Gieb uns Geduld in Leidenszeit,
gehorsam sein in Lieb und Leid;
wehr und steur allem Fleisch und Blut,
das wider deinen Willen tut.

Siden hadde Stein ikke sett denne sin velgjører som på en så underlig måte kom ham til hjelp da gamle Wieman døde. Blaum forsvant ut på en av sine reiser og to år efter hørte Stein at han var død.

370Selv fikk han en ny ungdom, og han syntes at han måtte ha fått full tilgivelse fordi han ofte kunde se Henriette så lykkelig. Hun hadde aldri megen ledig tid, hun hadde de to barn og de hadde folk på gården, nu som før holdt hun av å brase og stelle, huset skinte av renslighet og duftet av nyvasket tøi; hennes store, frodige skikkelse gikk myndig og moderlig omkring og hun hadde en stor, herlig latter som fikk alle til å le.

Det hendte ofte om kvelden at hun kom bort til ham og hvisket:

«Jeg kan nesten ikke tro at det er sant.»

Og denne gleden kunde de dele; den kunde de dele nesten som barn, i spøk og lek. Den var en gave de fikk. Men ellers visste han jo godt at intet av hvad de hadde gått igjennem kunde utslettes fra deres sinn i dette liv. Med det kunde de nesten ikke hjelpe hverandre. En redsel satt i henne. Han oplevde det når hun av og til om natten for op av søvnen med et rop og skjelvende av angst kastet sig inn til ham og sa: «Å gudskjelov, er du der.» Ja, han var der og hun var der. Men de snakket ikke sammen.

For ham selv blev den tanke stadig tyngre å bære at han hadde tatt et menneskes liv. Og da han gjorde det følte han sig som seirherre! At han allikevel hadde lov til å håpe, – det var seiren over verden.

*

Han elsket å sitte om kvelden akkurat der på trappen hvor han første gang så henne. Han elsket å se ut over det flate land helt dit ut hvor det møtte havet 371og ennu lenger ut hvor havet og himmelen møtte hverandre i en lav strime og hvor solen gikk ned.

Det var som å se inn i Guds øie. Det var uutforskelig, men han visste at det hadde utforsket ham. Han var kjent av Ham hvem han ikke kjente. Det var godt og det var strengt.

Han innbilte sig til slutt at han forstod både hvorfor det var godt og hvorfor det var strengt. Ja, for den gang han følte sig utvalgt av livet til å tjene rettferdigheten da visste han jo som en enkel ting at rettferdigheten var en lov. Og denne lov måtte han elske. Og han trodde at han elsket den.

Om kjærligheten, Guds kjærlighet, hadde han da alltid tenkt at den var det glade budskap, den var det ikke vanskelig å elske igjen, den var jo en god gave. Men efterhvert, i løpet av mange år, forstod han at også den var en lov. Den var Guds lov. Den frikjente og den dømte. Enhver som satte sig op mot den dømte sig selv. Om så hele menneskeheten satte sig op mot denne ene lov, da måtte den gå til grunne. For het ikke det store bud: Du skal elske?

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Mannen som elsket rettferdigheten

Mannen som elsket rettferdigheten ble utgitt i 1934. Den historiske romanen regnes ofte som Fangens beste verk.

Skomakermester Gottfried Stein er svært opptatt av rettferdighet, men hans oppfatning av hva som er rett er ikke alltid i tråd med hva de fleste andre mener.

I romanen bruker Fangen historisk stoff fra Nord-Tyskland for å belyse den aktuelle politiske situasjonen i Tyskland, der nazistene nylig hadde kommet til makten.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1934 (nb.no).

Les mer..

Om Ronald Fangen

Ronald Fangen var forfatter, journalist, kritiker og debattant. Han var en sentral skikkelse i den norske offentligheten fra 1915 til han døde i 1946.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.