Kandidat Braut søkte Prestekall. I eit Te-Lag hjaa Presten Broch fortalde han dette, og lagde til, at han ikkje kjende seg god lenger til aa staa imot Herrens Kall. Hanna sagde det same; Daniel kunde ikkje lenger staa imot Herrens Kall. Daa smilte Laurits so løynskt med seg sjølv, at det var godt Presten ikkje saag det.
Han saag nok ikkje stort i det heile, Presten Broch, surøygd og lut som han tusla gjenom Verdi. Men han høyrde godt; og um Laurits visste han meir enn denne tenkte. Den kjære Kand. Braut hadde ikkje kunna tegja med det for sitt Samvit Skuld: Laurits var i seinare Tid komin i Lag med Vinstrerabulistar og emansipera Kvinfolk. Og no gjekk det Brev millom Pastor Broch i Kristiania og Pastor Lyng i Fjeldbygdi, um ikkje denne kunde hava Bruk for ein Huslærar.
Den Rabulisten, Laurits no heldt mest Lag med, var Mark Oliv. Laurits var glad i denne Trønderpluggen som aldri visste um Hugverk eller Sut, men lo so han kunde skræme Fanden; dessutan hadde vesle Laurits funni ut, at Dagmar Dyring vanka der i Huse no for Tidi.
Dagmar Dyring, som han maatte sjaa. Lengi hadde det verkt i han, det vonde Orde «affektera». Han hadde vori sjuk av det; og mange leide Tankar hadde det avla. Var ho affektera, so kunde ho ikkje vera aa tru; alt det ho fór med kunde vera Kunstir; ho kunde vilja vera original og interessant; ho kunde vera ei Hugsnikje. Men Saare grodde smaatt um Senn; og daa det var attgrott, var der ikkje ein Blodsdrope i han som ikkje glødde for Dagmar Dyring.
Glad var han berre i dei Stundine naar han fekk sjaa henne. Alle Stadir der ho var heldt han seg; og no gjekk han hjaa Mark Oliv og aat Postei av Skjeljar og Kotelett av Sopp og Salat av Hesteblom og alt som rart og vondt var, so han kunde faa ein Glytt so ender og daa av denne einaste som det var verdt aa sjaa paa.
Og um Kveldane, naar Timeplanen viste paa Pindar eller Tacitus, sat han og skreiv Brev til henne og sagde henne alt. Han visste det nytta ikkje; men han kunde ikkje lata vera. Naar han so hugsa at det var ho som skulde lesa det han skreiv, vart han skamfull og lagde det i Omnen. Skreiv paa nytt; men det vart alltid verre. Sistpaa kom han ikkje lenger enn til Overskrifti; og naar det kom til Stykke var kanskje den det galnaste av alt.
Han var den same Stakkaren som han hadde vori. Likso godt grava seg ned. No kunde han ikkje skrive heller; og tala med henne, det var reint raadlaust. Aaleine med henne vart han ein Tùmsing, mulebundin, tankenòmin; det var ho som laut føre Orde: han kunde berre segja ha og ja, han.
Han var kvinfolkrædd. Andre gjekk og var Kameratar med den dei fridde til; for honom var Kvinna noko framandt og rart som skræmde han, eit Dyr han var rædd, ei Dis han ikkje torde røre. Det hadde alltid vori so. Han hadde all sin Dag set henne fraa Vindaugo i Skulestogo, lært aa lengte, lært aa drøyme, men alldri lært henne aa kjenne. No var det for seint. Han var vaksin Kar, og her stod han, ein Labans Laban bland sine Brørar; um det galdt Live kunde han ikkje tala med Gjenta si. Og no gjaldt det Live. –
– Det var «graatt» millom Dagmar og Frida i seinare Tid; og det var mykje paa Hemn, at Dagmar gjekk so ofte til Helga Markussen.
Elles hadde ho nok aa staa i, Dagmar og.
Godi Stundir hadde ho; det meste ho hadde aa gjera var aa søkje Skulepostar som ho ikkje fekk. Men dei gode Stundine brùka ho til aa prøve seg sjølv; og di meir ho prøvde seg, di laakare vart ho.
Ho var var ein uædel Natur.
Ei ædel Kvinne elska ein Mann, og elska den eine so, at det maatte vera han eller ingin. Av alle dei Gutane Dagmar kjende, var det ingin ho elska retteleg. Ho lika deim rett godt alle; og kneip det, var ho rædd ho kunde gifte seg mest med kven som helst av deim. So nær som med Bjølsvik, for han forstod henne ikkje. Bjølsvik hadde ho lagt for Hat.
Den ho trudde best var Laurits Kruse. Han var minst Mannfolk av deim ho kjende; og ingin forstod henne so godt som han. Og som han fylgde henne trufast og vyrdsamt med desse ærlege Augo som bad, fekk ho ein Godhug for han, so det vilde vera vondt aa gjera den Guten Sorg; men um ho elska han? Det kunde ho ikkje koma til Lags med seg sjølv um.
Ho var ein uædel Natur. Ho elska alle og ingin.
Etter som Frida hadde sagt, skulde det vera so med dei fleste. Me elskar vel den mest som gjer mest Kur, hadde Frida sagt. Men Dagmar trudde ikkje stort paa Frida Westgaard. Ho vilde heller tala med Helga um Tingen; endaa det kunde vera sùmt aa segja paa henne og.
Helga var so «gift» no. Ho var kolna i Trui og slokna i Hugen og heldt seg mykje for lite stram i Viljen. Ho tenkte berre paa denne Mannen sin; ho vart Husdyr som dei andre. Ho var so forsona. So fornøgd. Godsleg og smilande, naar ho skulde vera streng og harm. Kunde ein tru paa Helga lenger, som ho no var?
Men godt gift fekk ein segja ho var, paa sin Maate.
Det var eit parlamentarisk Ægteskap, som Mark Oliv sagde. I det store og heile var der Samarbeid millom Statsmagtine. Han sette henne inn i sine Paafund, og ho lærde han upp i «Emancipation», so han snart skulde vera likso ihuga for Kvinnesaki som han var for Skjeljar og Skyttarlag; berre han ikkje vilde hefte seg burt med Serspursmaal. Ho hadde han alt mistenkt for, at det han lagde mest Lag paa i Kvinnesaki var Tanken um divided skirts.
Mest Mas hadde Statsmagtine med Budgette.
Han var Folke som betala, og skulde daa au vera den som raadde for Kassa. Men Regjeringi var ute med sine Fortolkningskunstir og Overgrìp og hadde snart meir aa segja yvi Budgette enn han fann «principrett». Strid var der helst um dei «tilfældige og uforudseede» Utgiftir; for det var paa den Kontoen, Administrasjonane «snaut». Men Regjeringi visste Raad; knipte Folke meir enn rimeleg, so spara ho paa Toddy-Konjaken; og det kunde Folke paa ingin Maate like.
Og so var det ein Post, som Regjeringi gjerne vilde knipe paa; det var lùmmepengane hans; dei vart alltid knappe. Stundom vart dei «ækvale Null». Daa stakk ho elles gjerne til han ei Krone av dei «tilfældige», av di det var han som skulde «repræsentere udad».
Slik bauta dei seg fram fraa Maanad til Maanad. Verst var det naar den store Obligasjonen kom, «Bryllaupsobligasjonen». Men med eit Grand Heimearbeid heldt Mark Oliv Huse i Gang; og dei lìvde og klara seg. Ja Mark Oliv lagde seg ut; dei gruve Aksline vart so gode og breide som dei skulde vera bygde til aa bera Jordkula.
Ein fager Mai-Morgon, daa han stod ferdug og skulde paa Kantore – det var berre Pipa, han saag etter –, kom ho luskande og var so blid og rar, og lagde seg upp til han og kviskra. Han slo Armane um henne som ein Orangutang: «er det sant?!» «Ja, ja, ja;» ho lo; og ho var so varm. Daa kysste han henne med Bjørnefaktir; «det,» sa han, «det skal du ha Tillitsvotum for!» Og so lo han; og so lo dei; og so kysste dei kvarandre ein Gong til.
Og Markus Olivarius Markussen marsera gjenom Byen so diger og stolt som han aatte heile Greida. Og Tankane hans flaug som Ørnar gjenom Framtidi: vart det Gut, skulde han vera Vitskapsmann; vart det Gjente, skulde ho innføre divided skirts. Og han svinga med Staven og hyfste i Aksline og fyllte halve Gata med sin breide Rygg; og um han hadde møtt eit Lokomotiv, so hadde han knapt vori viss paa, at det nettupp var han, som skulde vike or Vegen.
Men nokre Dager etter baud han Laurits Arbeidsrome sitt for tolv Kronur Maanaden. Enn De sjølv daa? spurde Laurits. Fleire Folk, mindre Rom, svara Mark Oliv med ein still Smil. «Aa!» sa Laurits, han vart lite rar um Augo; «gratulerer!» –
Millom deim som Dagmar raaka hjaa Helga var Fru Bøckmann.
Ho kom her, naar ho sturde som verst. «Av alle Fruentimmer i Verden,» sa ho, var Helga, «Satan lyne mej,» den einaste ho trudde.
So kunde ho sitja der heile, lange Ettermiddagen og jamre yvi «den dumme Verden»; og Helga maatte helst ikkje segja eit Ord; «for du er saa lykkelig, du,» sa Fru Nina.
Av henne fekk Dagmar høyre Ting som ho lagde Merke til.
Paa Teatre gjekk i den Tid m. a. eit Stykke av Bjørnson, som Dagmar var glad i: «Leonarda».
Men Nina hata Leonarda. Ho resignerar, spotta ho. Naturlegvis; me resignerar. Me hev so god Raad til det. Og so kallar me det Moral. Naar me ikkje hev Mod til aa gjera det me vil, kallar me det Moral; og græt, og hev vaar Løn i vaart gode Samvit. «Fy for Satan!»
Dagmar stirde forskræmd paa den fine Frua; denne lagde Merke til det og lo. «Det er saa morsomt aa banne,» sa Fru Nina; «saa føler man sej saa dejli ukvinneli.» Dette svara Dagmar ikkje noko til; ho tok berre uppatt Samtalen. «Men – men,» sa ho, «Aagot?»
«Hvilken Aagot,» spurde Nina tankespreidd.
Ho som er trolova med den, Leonarda elskar?
– Aah ho. Kven bryr seg um Aagot? Ho elskar ikkje. Ho elskar som me andre. Me kann drive det so vidt som til aa trulova oss, naar me hev tenkt oss um i tri Aar; men det stend aldri um Live. – Fyrr etterpaa kanskje, lagde ho til og drog paa Munnen.
Høyr ikkje paa henne, Dagmar, sa Helga; Nina er Pessimist.
Du? kom Nina att; vil du halde deg utanfor dette, du. Du er ikkje som andre, du Helga; denne Bjørnen din fekk du, av di du fridde sjølv; og so er du berga, du for din Part. Kom ikkje og innbill deg, at du er som ei av oss!
Helga smilte, eit Grand brydd, saag det ut til; Dagmar saag paa henne med store Augo.
Nei, nei, heldt Nina fram; det maa vera Mennane som kjem og tek oss; og dei som tek oss, dei fær oss. Lat ikkje Mennane faa vita um dette, Frøken! men det er sant; ved Gud, det er so sant so. Mistyd meg ikkje! Me kann elske, me og; men hev De lagt Merke til –; det er alltid «den andre» me elskar; og so gifter me oss med den me ikkje bryr oss um, og græt litegrand for «den andre», og so gjeng det yvi um ein Maanad. Ja, ja; ja, ja, sulla ho; Gud veit, kva me skal vera til for.
Dagmar gjekk heim i mange Tankar. –
– Syttande Mai var blaasande og kald. Det var korkje Vaar eller Vinter, og Himilen var korkje klaar eller myrk; alt var halvt og midt imillom; saag minst av alt festlegt ut. Men der var Flag uppe paa alle Stengar, og Kristianiafolke gjekk med Trikolorbande paa Bringa og lange, keide Andlit og var ferduge til aa halde Fest naar som helst Festen vilde koma.
Klokka 7 um Morgonen hadde Hornmusiken blesi Koralar fraa Kyrkjetòrne for Morgonfuglane. Klokka tolv kom Smaagutferdi. Dei smaae jubla heile Vegen, for det hadde dei Lov til; og dei Tusund Smaaflaggi i breid Rad ned gjenom Karl Johan tok seg ut som eit friskt endelaust Blomsterbelte. Men Høgreredaktører gjekk og rekna etter, kor mange av Smaaflaggi det kunde vera som hadde «det blaagule».
Klokka 6 kom den store Festferdi. Eidsvollsplassen, Karl Johan, Kyrkjegata var svarte av Folk, Vindaugo ljose av Andlit og Damehalsar, Ferdi endelaus: tri og treti Fanur, Studentane i Fyrienden med Ula, so Arbeidarane med Bikuba, so Snikkarar, Smedar, Bakarar, Songarar, Maatehaldsmennar, alle Slags Mennar, med Hamrar og Hyvlar og Lyrur og rare mytologiske Figurar, som alle undra seg yvi og ingin forstod.
Det var tri Hornblaasar-Kor med i Ferdi, og til Tonane av «Ja vi elsker» kom Fanune vaggande ned gjenom Gata, ei for ei, kavande i Blaastren yvi den yrjande Folkemengdi som bundne flaksande Fuglar. Det høyrdest ikkje Rop eller Song, og ikkje høg Tale; men ettersom kvart Merke kom til Stortingsbygningen, vart det ropa Hurra; og det gjorde dei trygt; for det stod paa Programe.
Byen var roleg som ein Ladestad, og denne Festferdi kunde likso godt ha vori ei Likferd. Men mange Slags Tankar æste under Vaarfrakkane; og det var ikkje mange av dei stillfarande Folk som her gjekk og stod, som ikkje vilde ha vori ferduge kva Tid og Time som helst til aa stige fram mot kven som helst og disputere seg til Blods um det absolute Veto.
– Etter Festferdi gjekk Helga, Dagmar og Mark Oliv og dreiv ei Stund; Laurits, som endeleg fann deim, slo Lag. Han var ille farin i Dag; Presten hadde sendt han paa Lande; han skulde vera Huslærar. «Ja; men De hev Tidi for Dykk,» sagde Mark Oliv. «Ja kanskje det,» svara Laurits; han gjekk og glytte paa Dagmar fraa Sida og gret mest. So raaka dei Georg Jonathan saman med Fru Bøckmann; strakst etter saag Laurits Julie Lindner saman med ein Herre han ikkje kjende, ein staut Kar, med blaae Augo og ljost Munnskjegg.
So kom Frigstad med tvo av «Trollkjeringane», dei tvo Lagi slo seg ihop. Det store Spursmaale var, kvar dei skulde gjera av seg. Dei vilde gjerne hava Moro i Kveld, men kunde inginting finne paa. «Ja jeg vil hjem,» sagde Helga; ho saag bleik ut. Mark Oliv fylgde henne; «min Kone er træt,» sa han stilt. –
Sidan gjekk dei andre og dreiv og var leide. Skulde dei gaa paa Folkefesten? – Nei. I Arbeidarsamfunde? – For fullt av Folk. Paa Teatre? – For lite av «vaare Folk», – so paa ein Syttande.
I Kyrkjegata møtte dei Maalarane Bjølsvik og Blytt, uppklædde og fjonge, «udgaaede paa Spetakkel». «Kann ikke Dere foreslaa noget?» spurde Dagmar. Nei. Dei vilde gaa i Fallgruva og drikke Pjolter, dei for sin Part. Og Bjølsvik saag paa Trollkjeringane og Studentane og var grettin.
Dei stod og glodde paa Folk. «Naa, se der har vi Fru Bøckmann,» sagde Blytt.
Ho er altid ute, svara Bjølsvik; sjaa kor ho gjeng og friar til Mr. Jonathan.
«Henne liker jeg ikke!» kvesste den yngste av Trollkjeringane i.
«Hun er vakker, vakker,» sagde Blytt.
«Ja men hun er saa ulykkeli for det selv.»
«Aa, ulykkeli –?»
«Har De ikke set, naar hun kommer ind i et Selskap f. Eks. –: hun sænker Øinene og drar dem op igjen saa forsigti, og ser ut som hun bad for sej: undskyld, mine Herrer, nu faar De ta Dem i Agt; je kan da virkeli ikke for, at je er saa vakker!’»
«Ondskapsfull,» lo Frigstad.
Det slutta med at dei gjekk inn paa Kafé Royal og aat til Kvelds. Der fekk dei eit Rom for seg sjølv, og so kunde dei halde «privat syttende, som andre skikkelige Folk», som Blytt sagde.
Bjølsvik fortalde nytt: Peter Tordenskjold, han Kryl-Ryggen, var trulova. Og det med ei av dei likaste me hadde: Eline Henning.
Og no gjekk vesle Peter og sprikte paa Gata med Krylryggen og Kjærasten so kaut som ein Lensmann; og ho gjekk og saag upp til den vesle Herremannen sin, som Gudhjelpemeg ikkje naadde henne lenger enn til … «ja Belte kan man vel si i Dameselskap?»
Trollkjeringane lo. Den yngste av deim, ei ven ei, og eit Grand vøni, meinte paa, at ho skulde kunna høyre alt som Bjølsvik kunde finne paa aa nemne: «for saa fordomsfrie er vi vel?» Bjølsvik meinte han kom til aa drive henne ut or Byen, dersom han vilde tala Ungkarsmaal for henne; «forsøk!» svara ho og sette upp Nosi. «Nei-nei-nei,» bad den eldste; «det er nok ikke verdt.» Den unge raudna, mukka litegrand, men gav seg.
Dagmar forsvara Frøken Henning. Det som baud mest imot for unge Damur var det vanlege, det aalmenne; ho kunde godt forstaa, at ei Dame som Eline valde som ho gjorde; so slapp ho daa ifraa Herrane fraa Motejournalen.
Ja; og so hev Peter Pengar, Pengar, sagde Blytt aalvorsamt.
Bjølsvik vilde ikkje vera strid denne Gongen; han knurra, men tagde; førde so Samrøda inn paa noko anna.
Men daa dei kom til Kaffien, var han og Dagmar i full Strid.
Det gjekk stilt og rolegt i Fyrstningi, med valde Ord, som berre hadde løynde Broddar. Men etterkvart vart Ordi sterkare og Broddane tydelege; og det var ikkje lenger Spursmaal um aa forstaa kvarandre, men berre um aa faa segja kvarandre kvasse Ting.
Her var han Meistar.
– «Overbevisninga»? Dei hadde ikkje set anna av Verdi enn Karl-Johansgata; og so skulde dei ha «Overbevisning»! Nei; naar noko kom paa Moten, so skulde dei vera med; det var Overbevisningi, det. Og so skreik den eine høgare enn den andre, til dess dei var galne alle ihop. Og i Morgo var det ei ny Lekse. Ein Dag gjekk dei og dingla med Krossen i Halsbande, Dagen etter med Guillotinen; kunde dei vera interessante med Bøneboki so gjekk dei med Bønebok; og trudde dei dei vart interessante med aa banne, so banna dei so det lyste um deim. Her ei Tid skulde Kvinna vera bljug, Liljekonval og alt slikt; daa var dei so bljuge, at – Bjølsvik gjorde Fagtine – dei vilde gøyme seg i Veggen; so kom det ein Mann og skreiv ei Bok og sa: Kvinna skal Fanden hente meg vera sjølvstendig! Jøss! daa kom dei farande alle ihop og var so sjølvstendige, at dei røykte Sigarett. Alle ihop. Som paa Kommando.
– Sanne? Kvinna, som aldri hadde vori anna enn Lygn og List? Men so hadde ho og gjengi i Skule. Fraa den fyrste Kvinna fridde etter den fyrste Mann …
– Ikkje det? Var det ikkje alltid Kvinna som fridde? Gjekk fyri og lokka; og so kom Mannen etter, som Bukken, naar han vil ha Salt; men gaa fyri og lokke, so Mannen trudde det var han, som gjekk fyri og lokka, det var Kunsten; men den kunde dei fraa dei laag i Vogga!
– Kva slags Damur han hadde havt Lag med? – Gakk til dei finaste! Og Bjølsvik sprang upp so Stolen valt; fór inn i Avisrome; skræmde Live av eit Par gamle Pjolterdrikkarar som sat der og dubba; kom so inn att med eit Blad –:
«Et elegant sort Vaartoilette udføres i Faille,» las han. «Nei men det er for gamalt!» ropa heile Lage. «Faille og sort Grenadine,» skreik Bjølsvik so det dundra i Veggine; «Dere skal ha det, um Dere blei gal!» – «med Fløilsstriber eller gjennembrudte Border; det halv-lange Skjørt er av Faille, Overkjolen af Grenadine, kantet med en Fryndse af Chenille eller … Jais; Livet, høit i Nakken og over Skuldrene, er lukket i Halsen – det var rart!» – men stærkt udskaaret, ovalt eller firkantet, over Brystet – naah! – Om Dagen lukkes det udskaarne Stykke af en smuk, firkantet Guimpe i Hvidt og Kniplinger eller i fin Surah … Han slengde Bladet i Bordet so det small; «slikt er det Dere tænker paa! Slikt gaar Dere og funderer paa allesammen! Hver en av Dere! Maa jeg spørre, hvad Dere gjør det for?»
– Rett! Skulde dei ha Rett til nokon Ting, desse som ikkje kunde anna enn gaa paa Karl-Johan og vera Prøvejomfruir; fundera fraa Morgon til Kveld paa aa «ta sej ud»; bruka heile Dagen til aa hengje paa seg alle dei Greidur og Frynsur og Stopningar og Sløyfur framme og bak og Brystnaalir og Band og Babels Taarn paa Hovude, og Køar paa ein annan Stad, og alle desse utrulege og forunderlege «Klædebønder», som gjorde deim til Damur um dei hadde Figur som Eldtengar! Og det var Live for deim det! Det vart dei aldri trøytte av! Som Katten laag og slikka seg i Soli den lange Dag, so stod dei og strauk seg og slikka seg for Spegilen; og um dei ikkje hadde anna aa lìva av enn Sild og Potet, so gjekk dei paa Gata so fjonge og fine at enn ikkje Salomonski i all si Herleghed – naah! Alt som dei trudde kunde lokke; alt som kunde gjera dei mnamnam søte og mnamnam yndige – –
Daa smelte heile Laget i aa læ; og Blytt meinte at jagu vilde me ha dei søte og yndige likevel; yndige!
«Aassen vil Di ha os da?» skreik den unge Trollkjeringi.
«Jeg vil ha Kvinnemennesker som bestiller noenting!»
«Som koker min Grød og baker mitt Brød,» hermde Dagmar.
«Som forstaar sig paa an’t enn aa gaa og vera interessante,» knurra Bjølsvik.
«Naa gaar vi,» sa eit kaldt, stutt Maal; det var Laurits.
Det kom so avgjort, at dei reiste seg alle, og gjorde seg ferduge og gjekk. Det bar til Arbeidarsamfunde.
Dagmar tok Laurits under Armen. Ho vilde heim; han fylgde. Utanfor Porten stod ho og rasa ein halv Time yvi Bjølsvik. Han var eit Mannfolk; det einaste gode ved han var at han sagde beint ut det andre heller freista aa dylja no for Tidi.
Laurits sa ha og ja og var reint som burte. Men daa dei fekk kvarandre i Hendane til Godnatt, so kunde han ikkje sleppe den Handi; og ho heldt fast ho med; daa sansa han seg ikkje lenger. Blode svimra susande upp til Hovude; ei veldig Bylgje fyllte Bringa, tok Pusten; han kviskra det einaste Orde han kunde finne: Dagmar; til Svar fekk han ein Kyss, en sterk, viljefyllt Kyss.
Han tumla heim utan Sans og Samling. Ein Tanke hadde han: det vart mange Aar fram, fyrr han kunde gifte seg. Men dei var unge; dei hadde Tidi for seg; Tidi for seg; no berre arbeide; arbeide …
Ho gjekk upp-aa Rome sitt, uroleg, underleg kald; ho hadde Hjartebanking; Hendane dirra. «Men det skal være den rette;» sagde ho; og so trøysta ho seg med, at kannhende vart ho ikkje den sist gifte likevel av «Trekløveret».
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Romanen Mannfolk kom ut i 1886. Som i Garborgs foregående romanen, Bondestudentar (1883), er romanen et tydelig innlegg i samtidens samfunnsdebatt. Men mens Bondestudentar først og fremst tar for seg fattigdom og klasseskiller er det seksualmoral og samliv som er hovedtemaene i Mannfolk. Garborg viser hvor umoralsk den offisielle seksualmoralen var. Seksualiteten ble fornektet utenfor ekteskapet og foregikk derfor i det skjulte, noe som førte til utnytting av kvinnen.
Romanen er en kollektivroman med et stort persongalleri fra bohemmiljøet i Kristiania. Miljøet og personene er beskrevet naturalistisk og uten moralisering.
Romanen vakte oppsikt i samtiden. I motsetning til Fra Kristiania-Bohêmen (1885) av Hans Jæger og Christian Krohgs Albertine (1886) ble ikke romanen forbudt, men reaksjonene førte likevel til at Garborg ikke ble gjenvalgt i sin stilling som statsrevisor i 1887.
Se faksimiler av 2. utgaven fra 1887 (NB digital)
Arne Garborg regnes som en av de viktigste nynorskforfatterene i norsk litteraturhistorie. Garborg var interessert i å kartlegge hva som er grunnlaget for selvstendighet, både for individet og nasjonen. Det var først og fremst forholdet mellom språk og kommunikasjon, kulturell styrke og velferd som interesserte ham. Som journalist startet han i 1876 debatten: «Hva er norsk språk og nasjonalitet?» Garborgs skjønnlitterære gjennombrudd kom med den kritiske romanen Bondestudentar i 1883.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.