71Vaaren laa og kjælte opefter Raunestranden – langs fjæren med sine smaa fjord-bølger, op i land med sit sollys. Det var norden-træk og mai. Det viftet stille i den lyse silje-gren. Det stod ikke noget brak av sjøen. Det suste bare i luften av vaar-elvene, som blinket med sne-vand over hvert skarv. Det suste dypere av furu-skogen. Det var for resten næsten ikke vind – det var for tidlig paa aaret til havgul, og norden-vindens magt, den var brutt. Nærmeste nes derinde laa grønt i solen, fjorden indenfor laa blaa, til den blev is-blaa længst inde mot bunden. Der var endnu sne at se helt nede i trægrænsen der tvers over fjorden; der laa nok meget sne i fjeldene iaar, og bræen der henne lyste skinnende fet og hvit. Morelbær-træets lange blomstrende grener, med likesom sydlandsk livsfryd i den fyldige bøi, stod her og lyste med sin lyshed mot 72bræens sne. Oppe paa en haug mot himmelbrynet vugget en rød-brun ekegren stille i solen, og det var godt at møte den for ens øie, for det famlet her, beruset i alt dette snehvite lys, og gik blind, – endda den glitret, den grenen ogsaa.
Vinduerne stod oppe paa Raunestad, og de slog ganske sagte frem og tilbake, for der var ingen storm-krok i karmene. Nede langs potet-gravet laa endnu svarte gjødsel-haugen og ventet paa jordpaakastelse. Og dernede stod en mand med rosesømmede stas-tøfler i det grønne; han stod ved en muld-svart have-seng, hvor han vilde sætte løk til den nye doktoren, som ankom med dampskibet her just ved middags-tid og flyttet ind til leie hos ham. Og manden skottet stolt op til de aapne vinduer, hvor hans logerende nu gik og ordnet i stand til sin første konsultation; det var allerede støvende fuldt av syke, som ventet utenfor – det var rent blaat i bakken! Saa det hadde saamen sin rigtighed det at sansen for bruk av læge steg med den lette adkomst – gud bevare dig, som han kom til at slaa mynt deroppe i eftermiddag! …
Men bag de aapne vinduer gik den pur unge læge og pakket frem det allernødvendigste. Han var steget i land her som 73Raunestrandens kommune-læge, ansat efter nærmere specifiseret takst, hvor bestemmelsen 2 kroner pr. konsultation spilte hovedrollen, – væbnet med læge-videnskabens aller blankeste instrumenter, og forøvrig utstyret hjemmefra med familiens gamle barne-pike, til at rede hans seng og stoppe hans strømper. Nu skulde han da omsider begynde paa livet og alvoret, overlatt til sig selv og paa egen haand, øsende av de mange aars læsning og sit eget unge erfarings-fond. Ogsaa han skottet ut paa de blaaklædte patienter, og av og til gik han hen og lot som han skjøv vinduerne bedre op, hvergang vinden klemte dem til: det var kanske klokt allikevel at han slog til med det samme og ikke forsøkte paa at nedsætte sig i hovedstaden, sin kjære fødeby. For om det ikke netop blev en spækket seddel-bok udav dem der borte paa volden, saa blev det ialfald en smeldfet portemonnæ. Det gjaldt bare at ta de indfødte rigtig i begyndelsen; særlig gjaldt det for ham, som et eksemplar av den mistænkelige by-race, og endog barnefødt i vort Sodoma av en hovedstad, at anslaa straks den folkelige tone.
Han trippet frem og tilbake, pakket op glas og medicin, og nogen av de største instrumenter, for at gjøre indtryk. Det var 74en liten haand som pakket og satte frem paa bordet, med magre kridhvite fingrer, som fegtet og famlet uavbrutt ut i luften; de var vant til at leke med en let spaserstok. En lyse lyse blond pusling var lægen, som nok bestandig hadde holdt det lille hode paa den tynde hals maskin-klippet, med en skygge av blond knebel i et litt indsovnet ansigt … tynde fyrstik-ben, – og der var noget hængslet og seneløst ved knæ-leddet. Men ingen ben i hovedstaden holdt det allikevel gaaende saa haardført længe utover høsten i gule sommersko; og ved tæle-løsingen igjen var de byens første par føtter til at stikke i nye. Han elsket i det hele gult i sin dragt. Og denne lille, helt saftløse fremtoning var altid klædt i sidste snit. I hovedstadens pulserende liv følte han sig hjemme, og det hadde altid været hans skjære, rosenrøde drøm at nedsætte sig og bli mode-læge i fødebyen, – naar bare nu hans examina kunde bli av den nødvendige bonitet. Paa gaten var han stadig at se, mest i dame-følge, og da snakket han ustanselig – der sat en forbausende sterk skurrende bas til stemme i den tynde strupe – og svinget med en sølvholk-blinkende spaserstok, som var en gave fra hans mor oberstinden; – saa folk paa avstand fik det indtryk at han hadde 75noget paa hjertet, eller endog fór med hvad man kalder idéer. Og damerne lot sig forestille for ham i flokkevis, fordi han var saa interessant. Men de faldt jo som regel hurtig fra igjen, fordi jargonen var den vanlige, og flirten saadan rent fareløs, uten spænding.
Han var imidlertid paa vei til at bli en fast gate-skikkelse, en akademisk original – av dem, sa skarpe sjæle-kjendere, hvorav kanske det medicinske fakultet i aarenes løp ikke hadde leveret de færreste; og de samme psykologer paastod at det oprindelig hang sammen med den hos begyndende medicinere almindelige hypokondri, som igjen var en følge av det nye bekjendtskab med vore myriader sygdomme; denne drev dem nemlig ut paa gaten, de søkte flygtig møte med kolleger og samtidige, for gjennem vittige vendinger og anekdoter at faa skyllet sygdoms-fornemmelserne av sig og snakket sig normale – i sit inderste utspring det samme fænomen, som man ogsaa møtte paa medicinernes aarlige fest i deres litt grovkornede deviser og braakende vitser, nemlig trangen til gjennem skoglatter og komik at naa tilbake, frem til den sunde fornemmelse av sig selv. Ti naar man saa bort fra dem, som saa at si i stillings medfør blev 76gateskikkelser, som journalister og politikere, saa var det jo fortrinsvis hypokondre ansigter som var faste gate-ansigter; man hadde fra først av søkt gatens flagrende passiar som sjæle-kur en stakket stund, og saa var nogen blit sittende fast derute som stivnede originaler. – Men det faar være som det vil med psykologernes paastand, by-vittigheden var i hvert fald i fuld gang for at hitte paa et passende opnavn paa den gule mediciner; man hadde forsøgt «Myrsnipa» av føtternes stadige gulhed, «Gulspurven» og andet; man hadde ogsaa forsøkt et litt uhøvisk opnavn, som skulde uttømme baade det barnslige og det gule, men det var opgit som uanvendelig uten i rigtig godt selskab. Man blev staaende ved det noksaa harmløse «Bækkesprætten». Han het jo desuten Jens Bäck.
Men hans eksamen blev ikke av den endelige beskaffenhed at der var utsigt for ham til at slaa sig igiennem som modelæge i hovedstaden; den var ikke en gang slik at han, selv med megen sterk protektion, kunde giøre sig synderlig begrundet haab om beskednere ansættelser, om fattiglæge-praksis eller vikariater. Saa han maatte bite i det sure eple og fortrække; han meldte sig til forskjellige 77kommune-lægeposter rundt i landet og havnet her i vestlandsfjorden.
Jens Bäck skjøv vinduet op imot volden, saa paa det tindrende vaar-lys: dette var et underlig næsten eventyr-sted! mailys, og snebræer og frugttrær i blomst! Han tittet bort paa morel-træet: det valgte han sig, det var her hans træ, med den fornemt smidige bøi i grenen; med en holdning stod det der lik en arm som hævet sit bæger til fest! …Og de indfødte derute reiste sig langsomt ved synet av sin nye doktor i vinduet, stod og pustet tungt. Han saa bort: jamen sat ikke bakken bent frem blaa av patienter! Og han tællet: der sat, gud forsyne mig, 10 sikre to-kronere paa rad derute! – Han knæppet den øverste knap i sin jakke, saa den sat stram over barne-brystet, skottet hen paa væggen som om der hang noget speil, og aapnet saa ytter-døren:
– Værs’go, da, kona mi! sa han folkelig ut i den vadmels-blaa haug mennesker.
Der satte en kar ind forbi de andre. Doktorens spinkle skikkelse naadde saavidt til at sætte sig, før manden stod indenfor døren; han gjorde sig bred paa stolen og motarbeidet hovedstaden ved sig. Det var en mand med tykke røde læber, han som kom, og brune øine, som dvælte religiøst 78sugende og seige paa sin frelser-mand, før han tok ordet; manden var av disse, som er ved at komme paa viotten med sin forstand. Det begynder med at de tar ut for at søke fremmede doktorer og vraker sin egen; de sætter først over fjeldet til nabolægen, og siden reiser de til fjerne byer; men aldrig «træffer» nogen deres tilfælde: – Det hjælper aldrig det slag! – heter det mismodig. De faar nemlig overalt de selvsamme draaper for sin enkle lidelse, man gjør bare smaa ændringer i tilsætningen for at gi miksturen vildledende smak, saa pas at man kan faa den brysomme patient vel avgaarde. Og han blir stadig kleinere ved al denne miskjendelse, i samme mon som hans tørst efter forstaaelse øker; han vansmægter tilsidst ulidelig efter dog endelig en eneste gang at se sit tilfælde anvist rang og hæders-plads i lægekunstens store glimrende syke-følge. – Det er med den begyndelse ganske som med den proces-syke, som kræver særplads for sin juridiske fortolkning; og faar han den ikke, saa slaar det over i den brændende rets-vansmægtelse og i saks-anlæggenes utal.
– Hvad heter saa du da, mand min? sa doktoren langsomt og stirret folkelig ned mot gulvet for at gi ham ind tillid.
79– Aa, jeg heter nu Osmund Osmundsen Oldervik.
Doktoren reiste sig nu og tok frem sin splinternye journal; han mumlet lunt, mens han skrev: Osmund Osmundsen Oldervik. – Og satte sig igjen bred: Hvad er det som mankerer dig da, Osmund Osmundsen?
Osmund begyndte paa sit tilfælde. Han snakket forfærdelig, høit, flytende, uten at snuble, uten en stans; han blev mer og mer høirøstet. Han stod opreist; det var som han snakket for at overdøve en foss, eller for at bryte ned en himmelhøi væg av beksorte fordomme. Der var ikke ørens lyd for doktoren. Og det var stivt boksprog han brukte om sygdommen, som det sig hør, naar talen er om hellige ting
… Han klaget sig for sug for bringen, og sa at spyttet var saa surt – han spyttet i næven for den nye doktoren som bevis; han taalte slet ikke mat, han aat kanske nogen egg om dagen og litt flatbrød, drak fire-fem liter melk, – men han var ikke god for at æte det slag! … Jeg har prøvet 20 doktorer, skrek han. No lyt du vøla meg aa gi meg att helsaa!
Doktoren reiste sig: – Den skal vi nok vøle, mand min! sa han, og var saa vâr om den splinternye folkelige glose 80som om en fjærløs fugleunge. Han gik for at lage til et glas.
– Nei nei! Bi no litt, doktar! sa den anden. Du har ikke greie paa syken min endda. – Han satte sig nu godt i sess, fløt utover stolen i tak mot denne mand, som saa taalmodig hadde hørt indledningen til ende, uten at avbryte ham. – Nu vil jeg forinden fortælle dig sygdommens hele saavel tildragels som aarsak. – Han begyndte rolig og omstændelig, som det passer for et epos. Og Bäck sat mer og mer i raadvild forundring: mens denslags tilfælde i byen helst blev sittende fast i den tause, smægtende sentimentalitet, saa var der jo her sprunget ut en hel Demothenes, som kunstfærdig skiftet tone under foredraget, saaledes som man ellers kun hørte det paa teatret i de for lange og vanskelige replikker … Jeg skal nu fortælle dig nøiagtig hvordan det kom sig og hvordan jeg første gang formerket det. Det var her i forfjor sommer, jeg var paa fjeld-slaatte, som vi kalder det, og høiet. Saa var det en eftermiddag at jeg slog med en stuttaarv, som vi kalder det, nedpaa en myrflate. Det var en særdeles varm og en het dag. Saa blev jeg saa overhændig tørst. Der paakom mig slik tørst. I myren gik der en bæk, sollesn, som vi kalder det, 81og smaarandt og purlet. Du skal lægge dig ned og drikke litt her, tænkte jeg med mig selv, og vederkvæge dig. Jeg saa gjorde, jeg la mig ned og drak litt i bækken, og kveikte vetet mit. Men det skulde jeg ikke gjort. Efter den dag har jeg været helseløs, doktar! og ikke rigtig frisk. Der maa ha været sprætt eller dyr i bækken, eller anden forurensning av drikke-vand. Nu skal jeg forklare dig, doktar, fra først og til sidst hvordan det kjendes. – Han var nu vendt tilbake til symptomerne, og paany reiste fossen sig imot ham, eller som om han hadde et helt folke-møte av bakvendte anskuelser foran sig; foredraget steg i høirøstet styrke; han stod igjen opreist, og doktoren kom ikke til et øieblik; han sat bare mat paa stolen og visste ikke ut eller ind.
Tilsidst rev doktoren sig løs, reiste sig og humret folkelig, med haanden staggende paa den sykes skulder: – Vi skal nok vøle dig, Osmund Osmundsen. Vi skal nok vøle dig, Osmund Osmundsen. Vi skal nok vøle dig. – Han laget igjen til et glas, og skrev recepten ind i sin nye journal.
Men Osmund bad om at faa smake først: – Nei, doktar! sa han og smilte knusende. – Det var nett, den miksturen jeg fik paa recepten nu sidst i byen. Jeg 82blev heller værre, og ikke bedre, efter. Nei! – han skrek: – Det var dynamit og spræng-ôlja, og slikt i den recepten! Og han forklarte paany sit tilfælde, og tok med fornemmelsernes alle umerkelig fine avskygninger. Doktoren humret igjen og satte et svært kors nedover recepten i den nye journal.
– Jaja, vent litt, du Osmund! Og gaa ind til Ane en stund – han aapnet døren ind til den gamle barnepike, som gik og pakket: – til jeg faar ekspederet unna en del derute først. Saa skal vi faa lov til at se paa dig litt siden og undersøke dig grundigere. – Han lukket op til nye syke: – Værsgo da, kona mi! sa han ut i den blaa folke-haug.
Der var to i flokken som fegtet, en ældre mand og en gut, og klemte sig frem med vold; det saa ut som de slos med de andre syke for at komme forbi.
De to stod stumme inde i kontoret, det syntes som det var far og søn. Gutten var rødsprængt i ansigtet og hoven, og han hadde kokte øine, som stirret blodunderløpne og hatefulde paa doktoren.
Doktoren sat og var folkelig paa stolen: – Hvad heter saa du da, mand min? sa han til den ældste. – Det olme par svarte ikke det muk. – Faar se at sætte dere! 83prøvet doktoren igjen. – Men de blev staaende nede ved døren og satte sig ikke.
De ni-glodde paa doktoren, gjennemsyret av skepsis og foragt til alt som lægekunst i denne verden het, arge, stumme av indætt hevn-syke; de hadde nu været med den tand-svullen til en kjærring paa fjeld-gaarden, for at faa det læst vækk, og til smeden for at faa det brændt, og hos én som fór med griser, for at faa det skaaret. Nu stod de her tilsidst, far og søn, forhærdet indtil døds-foragt av den ilde medfart, likesom soldater som er blit vanvittige av raseri over blodbadets rædsler; de var simpelt hen bestemt paa i aften at tilføie læge-kunsten et knusende nederlag, og de vilde sætte alt, selv sin sidste bensplint i kjaken, ind paa dette avgjørende slag.
– Jeg spurte likesom litt om navnet dit, mand min? sa det.
Der var ikke en lyd borti kroken. Gutten var kommet saa langt at han ikke ynket sig længer, men bare skar tænder, naar rierne kom.
Doktoren forsøkte sig paa humoret: – Dere har kanske ikke noget navn, dere?
– Me har tann-verk! sa det skummelt fra faren.
Doktoren reiste sig og sa forsigtig: 84– Saa skal vi foreløbig finde paa noget at stille smerterne med, barnet mit. – Han gjorde en sving bort i kroken for at klappe gutten paa skuldren.
Da skar han i: – Du ska skera drævlen!
– Men det er vel ikke drøvlen som er syk, barnet mit.
Faren glefset i: – Jau! Han kan ikje svelja spytten.
Men doktoren laget allikevel til et glas: – Prøv disse du, skal du se!
Men da fræste de to i munden paa hverandre:
–Ikje draapa! sa faren.
–Du skal skera drævlen!
–Blir værr’, aa ikje ber’, av draapa –!
– Drævlen! – dify kom me te deg!
– Men disse draaper har dere jo ikke prøvet.
– Jau! Nett dei same!
– Nei!
– Jau!
– Du ska’ skera dræv–len!
Doktoren fór op, pludselig ute av sig ved denne trodsige paastaaelighed, skjøv vinduet op, slog glasset ut: – Det er mig knakende likegyldig! Du har konsuleret mig, du betaler to kroner, og dermed ut med dere begge to! – Og han lukket op 85døren, sa fattet og værdig ut i den blaa klynge: – Værs’go da, kona mi!
Og en haaret og skjegget mand randt væver og lydløs forbi dem alle og ind paa kontoret. De to olme blev trodsig staaende inde i kroken ved døren, og nu stirret de paa hverandre; men doktoren saa ikke til den kant.
– Hvad heter du da, mand min? sa han til den nye saa rolig han magtet.
– Helge Myklebust, svarte det lavt.
Han saa paa ham: herregud, han lignet jo et enfoldig troll, kommet like lukt ut av fjeldet, der han stod med alt det haar og det rødlige bukkeragg til skjeg! … Og han grep dette lodne som en kjærkommen avveksling ovenpaa det uhyggelige klammeri med disse to vrange borte i kroken; han blev pludselig ustyrlig lattermild, skrev i journalen hans navn, lo længe hjertelig over det, og skottet alt imens hen paa ham: – Myklebust … bust … Bust! – Trøstet saa og lo: – Jaja Helge, det hadde været værre, om du hadde hett Grisebust! – Gik og stullet om ham som man maa gjøre med en bytting: – Naa, min kjære Helge, hvad mankerer dig, da?
Og de to olme borti kroken var aldeles som luft for ham.
Helge snakket pyntelig og forklarte sig 86langsomt; først var det en enke han skulde søke raad for – det fik ikke hjælpe hvad det kostet, skulde han si, naar hun bare kunde bli god igjen! – Og doktoren laget til, mens han mumlet folkelig: – Hun drikker vel svart kaffe? – jaha, jeg kan tænke det … Sur melk – myse, som dere indfødte kalder det. Jaha.
– Ja, svarte det enfoldig, – og det myse saa sur at hun plent vil flyge paa en mand. Saa én maa tukkeForfatternote: tukke, flytte sig litt. sig unna.
Doktoren lo atter længe, og gjentok det, mens han lukket paa døren ind til Ane:
– Nei, du maa virkelig høre hvad han Helge her sier! Paa Myklebust er mysen saa olm at den vil fly paa folk. Han er s’gu morsom, han der! – Og Helge smilte ikke engang. Doktoren lukket igjen døren og skulte paa de to olme i kroken, som bare var som luft for ham: – Jaja, det er nu bedre det, Helge, end at folka er olme.
Og da enkens draaper var laget, begyndte han paa Helge selv: – Vi skal nok vøle dig, som dere indfødte sier, humret det.
– Fint veir! sukket det fredelig fra Helge, som doktoren var paa det sidste med hans medicin, og skottet ut gjennem vinduet: – Ja no glar solaa just aust i Ørnenipen.
87Solen, gik da vel ned i vest her i fjorden ogsaa? rettet doktoren.
Ørnenipen laa ret i øst, svarte det stille, men underlig skraa-sikkert. Og der saa de solen sidst om kvelden. Saa hun gik vel ned der. – Han gjentok med hodenikkende overbevisning og skrutrygget selvfølelse: – For ho æ vel sidst dar, me ser‘na sidst, sku eg tru!
Doktoren storlo. Men under det randt Helge frem: hvad det enkens skulde koste? – Og doktoren svarte under ustanselig godslig knis: – 4,25, det, Helge.
Og hans eget glas? – 3,75.
Helge skyndte sig at lægge frem en 5-krone paa bordet, mens den godslige knis stod paa som bedst; det var for enkens medicin, sa han. Doktoren saa paa den og lette i sin pung efter vekslings-mynt, lukket imens knisende ogsaa paa døren til Ane:
– Du, han Helge sier at solen gaar ned i øst. – Og sa ut til kontoret: – Har du slet ikke smaapenger, Helge? Jeg har bare hele krone-stykker. Ikke 25 øre engang at gi imot?
Helge lette i sin pung og sa at han for sin del hadde ikke mer end 3 kroner idag.
– Ja, saa faar jeg høre med Ane, sa doktoren. – Helge sa: men kanske han kunde faa laant de resterende 75 øre ute 88hos følget! – og tasset paa taa gjennem døren ut paa volden.
Doktoren kniste videre herinde: – Du maa virkelig ta dig litt av de indfødtes astronomi, Ane! Jeg sender han Helge Grisebust ind til dig.
Helge vendte tilbake fra volden. Doktoren kom ind fra Ane med de 75 øre og rakte ham tilbake paa 5-kronen for enken. – Men du lyt ind til Ane litt; hun vil finde dig, Helge, for denne sola di, som gaar ned i øst.
Femmeren laa da ikke længer paa bordet. Men Helge var bare en eneste gapende aandsfraværelse. Doktoren sa, og nikket mot femmerens forrige plads: – Men–e–?
Helge bare maapet uforstyrrelig aandsfraværende og kom nærmere: – Ka slag, doktar?
– Fem––meren?
Det nikket loddent tilbake i retning av ham: – Ja–e, ja–e, – tok–e – ikje–e? – Nikket uavbrutt til doktoren: – Her i sta?
Doktoren viftet energisk al tvil væk: – Jo, det er sandt; jo, det er sandt! Undskyld! … Ja, og du da, Helge, hvordan –? hadde følget dit –?
Han gren og klødde sig op i haaret: Det var nu saa rent forgjort og galt fat 89altsammen! Han hadde forregnet sig, han kom først nu i hug at han skulde betale for en væv hos fargeren ogsaa idag … Men 75 øre hadde han da ialfald faat laant derute hos følget. – Han rakte doktoren dem. Men nu var det det besætte: Om han maatte be om at faa igjen ialfald to kroner av de tre, til væven hos fargeren?
Doktoren tok sig fortumlet for panden og gjorde et slag bortover gulvet, for at tænke efter: – Men–e, men–e, fik jeg noget nu av dig for din medicin, da Helge?
Helge gapte i sløv forundring. Og situationen steg for den anden i uigjennemtrængelig loddenhed og uløselig mystik. Helges mund stod rund:
– Ja–e; ja–e, gjorde ikje doktar–? Her i sta?
– Jo, det er sandt! Jo, det er jo sandt! – Og han rakte ham hurtig hele tre kroner: – Best du tar alle tre, du Helge, saa er du sikker for væven.
– Jahaja, sa en tunge inde i en ubevægelig rund mund midt inde i en skog av haar. Og han tasset beredvillig ind til Ane i stuen, for at faa denne solen sin snudd.
Doktor Bäck blev staaende igjen midt paa kontor-gulvet og tænke efter, og stirret paa bordet, hvor femmeren en gang hadde 90ligget. De to olme stod endda og ni-glodde paa hverandre borte i kroken. Han tok op sin pung og tællet efter dens indhold; men han lukket den igjen, for han pleiet jo allikevel aldrig at vite paa akkurat kronen hvad han hadde der. Han stod som i mareridt, fortvilet over ikke at kunne vaagne: hvordan hang dette sammen!
Men, han Helge hadde da vist sine saker i orden. Han hørte jo nu derinde Ane, som den kultur-overlegne, forklare sol-nedgangens maskineri for denne tusseladden; hun tok spørsmaalet op i hele sin bredde, grundig, led for led, og med en rolig stemme, hvori der laa sikker fortrøstning om et godt resultat:
– Du vet altsaa det, Helge: jorden er rund og bevæger sig om solen.
Ja–e? svarte det med den aands-fattiges forundring og dype trang efter at komme til en høiere sandheds-erkjendelse.
– Ja, og dernæst bevæger jorden sig om sin egen akse.
– Ja–e?
Der famlet hun allerede litt, hun ogsaa: – Ja, og saa – og saa–e … hørte doktoren. Selv ikke Ane kunde holde stand og bevare sig vaaken i dette de indfødtes aands-mørke! – Og han gramset rundt efter noget fast … en praas, et befriende minde 91fra kulturlivet! Og med et dryppet billedet av Karl Johans gate ned i hans tanke, – eller det skjøt op som en dæmrende lys himmel før sol-opgang: … Karl Johan i solskin, naar musikken spiller inde bak trærne og han selv driver nedover med sølvholken, hilsende til alle kanter, repræsenterende ubestridt en integrerende del av en stor-stads pulserende kulturliv … Det var et velgjørende billede. Og han hørte et øieblik rolig paa Ane som endnu famlet fortumlet med konklusionen: – Ja, saa maa altsaa solen altsaa gaa ned – i øst altsaa, da Helge, skjønner du.
– Ja i aust, ja! svarte han lys og tilfreds, men uten hovmod, over at ha faat medhold.
– I vest, mente jeg!
Doktoren vak i: … Nei, dette var troldom! Helge kunde synkverve; han kunde simpelthen galdre! – Og doktoren stirret paa femmerens øde plads: hadde han betalt! eller hadde han ikke betalt! …
En mand stod i den aapne dør ind til Ane, det var Osmund Osmundsen Oldervik; han brøt som et stormkast ind i kontoret, fyldte det med sit mæle: – Jeg glemte det meste og det vigtigste, doktar! Sygdommen tar mig slik stundom at det er grove ting! Blodet staar og koker som 92i en gryte! Tankerne farer som vindkast gjennem hodet!
Og borte i kroken gneldret det pludselig i, tænder-skjærende: – Du ska skera dræ–æ–v––len!
Doktoren la hænderne værgende for ansigtet, som han klemte sig frem blandt en flok underjordiske, sa stille og fortvilet: – Jeg vil ha fred!
– Nu skal jeg fortælle om sygdommens hele saavel tildragels som aarsak – – –
Der kom et vindkast i det samme; det fyldte stuen derinde, saa oppaknings-papiret føk rundt og Ane skrek; slog døren vid aapen til kontoret; og herinde grep det gardinen, viftet den bort paa bordet, hvor de fyldte, netop oppakkede medicinflasker stod, rev ned en jod-flaske og knuste den. Vindkastet tok vinduet, slog det først bakover paa vid væg, kastet det saa tilbake med en hidsig smeld, saa en rute sprang med syngende glasbeter indover kontorgulvet. Døren ind til Ane slog i bak ham med et vældig brak.
Da var det, doktoren vaagnet helt – det fik nemlig, ved gud! være maate med alt! – og saa den virkelige sammenhæng skjærende klart. Han brølte med den forbausende sterke bas: – Jeg vil ha fred! – Grep en av sine største tænger, svinget 93farlig med den, og de indsovnede smaa øine stak som to glør; han slog ytter-døren op, drev patienterne foran sig. Osmund var først ute. Og de to olme satte sig heller ikke til motværge likeoverfor det blinkende vaaben; men der likesom utstraalte indætt trods av hver deres rørelse, saa han ikke kunde dy sig, men kløp gutten i armen; da bet gutten sig gnislende fast i tangen:
– Dræ–æ–v–len!
Saa han maatte riste ham av: – Ut, buskete pak! Lodne skarver! Utysker! … Bedrag! bedrag! tutet det som fra en hund.
Og det endte slik at de stod utenfor, de to olme ogsaa.
Bäck stod tilbake i døren med mordvaabnet. Der blev døds-stille ute paa volden i den blaa klynge, som ventet; nogen reiste sig og pustet tungt. Han tørket panden for sved, stammet nummen og søkte at rette paa sine skjeldsord, for det var jo av det første indtryk man gjorde i et nyt distrikt, at alt avhang. Han strakte de fegtende fingre frem til forklaring: – Jeg mente bare: jeg maa ha ro et øieblik, til at skrive et absolut nødvendig brev iaften, til posten gaar … rekvirere ny medicin fra apoteket … Jeg mente: 94kom igjen imorgen tidlig, skal vi nok vøle dere.
Men han satte sig ned og begyndte slik paa det nødvendige brev:
Raunastranden 25. mai.
Gamle ven og kjære kollega!
Kun nogen faa linjer om situationen, tro det løfte som jeg ved min avreise gav dig, og som svar paa den haanlige skadefryd, hvormed du bad mig skrive til dig og berette om mit første møte med de raunestrændinger.
Du maa slet ikke bli gul, naar jeg nu fortæller dig, at alt her er i bedste gjænge. Befolkningen, stakkar! er godtroende og endetil i aller høieste grad. Og uten overdrivelse tør jeg nok si at forholdet tegner til at bli det aller hjerteligste. Der findes desuten ikke konkurrenter i miles omkreds. Saa jeg just ikke er til sinds at bytte med dig, som nu alt sitter til op over ørene i smudsig konkurranse og forøvrig velter dig i hovedstadens mildest talt intrigante doktor-forhold. Du aner simpelthen ikke hvad du gaar imøte. Og saa blir det jo atpaa for dig bare sveltihel, far!
Det viste sig nemlig allerede første dag, at der er sterk trang til læge paa stedet. 95Bakken utenfor min bolig sitter stadig blaa av patienter, saa jeg formelig er blokeret, og det endog paa sine dage kan være vanskelig nok at bryte gjennem kolonnerne og trænge frem til det lille nødvendige uthus bak moreltræet. Idag maatte jeg saaledes sende resten av de syke fra mig for at fortsætte imorgen. Saa det visselig blir et særdeles indbringende distrikt, naar jeg nu har faat det arbeidet op. Det gjælder altsaa først og fremst at være stram i begyndelsen, ikke lære dem uvaner! Ellers skjæmmer man jo selvfølgelig straks ut distriktet og gjør det fra et indbringende til et slet. Alt avhænger i saa henseende av den første dag og det indtryk man gjør da; det er med det ganske som med en lærer: den første time i en klasse er avgjørende for disciplinen og hans hele skjæbne. (Husker du vikaren i religion, som vi tjoret til katetret, saa han blev saa rasende at han jog hele klassen ut? Ak ja, salige ihukommelse!)
Doktor Jens Bäck saa op et øieblik, styrket ovenpaa disse ord, og skottet ut efter de blaa, som nu i mai-kvelden spredte sig over gaardene uhelbredet, for at finde nattelogis til næste dag; blandt dem fór der ogsaa et enfoldig busket troll, men han tok bent nedover tilsjøs, han randt 96forbi dem allesammen, saa overhændig let og lystig paa foten. Men ved det syn saa Jens Bäck til en anden kant, han betragtet isteden vestlands-naturen med ufravendt beundring; han hørte det suse i luften av alle vaarelvene, det suste dypere av furu-skogen. Og han tittet efter morelbær-træet, som nu stod i aften-skygge: det var hans træ, med den fornemme bøi i hver gren, som en arm som hævet sit bæger i fest.
I det grønne derute stod endnu manden i de rose-sømmede stas-tøfler; og han saa ogsaa efter de blaa, som spredte sig langs stierne: gud bevare dig, tænkte han, idag hadde han slaat mynt til gagns deroppe, den nye doktoren! …
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Samlingen ble gitt ut i 1909 og inneholder ni noveller: «De smaa sommerbølger», «Sætesdøler», «Jens Bäck og hans tre første patienter», «Masker», «Keisarindepæretræet», «I slaattonnen», «Unghesten», «Skaarefolket» og «Den hvite lille dame».
Se faksimiler av 1. utgave, 1909 (nb.no)
Hans E. Kinck er mest kjent i norsk litteraturhistorie som en stilsikker, nyromantisk novelleforfatter. Kunstsynet hans gikk ut på at litteraturen skulle gi innsikt i menneskesinnet og skildre det impulsive og stemningsbærende. I likhet med kunstnere som Obstfelder og Munch interesserte Kinck seg først og fremst for menneskets lengsler, drømmer, angst, kjærlighet og for kampen for å overvinne frykten for å leve.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.