Masker og mennesker

av Hans E. Kinck

SÆTESDØLER


I. Skeie-bryllupet

23Bryllupsgaarden var Skeie og laa paa en flate som gled ut i fjorden. De holdt bryllup tidlig paa vaaren, mens iserne endda laa sterke og kjørendes; for kirken var flyttet over til anden side fjorden, hvor postveien gik.

Det var en stor gaard med svære vidder, gild skog søndenfor og nordenfor. Og selve vaaningshuset var paa to høider, graat, med smaa vinduer,Forfatternote: glas, vindu. som stod lunet bortover, uten at vyrde ret linje eller noget slag; det var som husbond først hadde tømret av ett kammer, og saa for hver gang var kommet paa det: men her mangler et glas! Saa hugg han hul der det traf sig. Det var bare to vinduer som stod i ret linje; det var i det hjørnet som var bordklædd og hvitmalt, og hvor storfolket bades 24ind. For ellers hele veien saa én selve de svære tømmerstokker i væggen. Det var blit med bare det hjørnet, for det var nu saa kostbartForfatternote: kostbart, besværlig. bordklæ hele veien. Der gik en bred trappe hugget i én furustok med høie trin op til loftet. Bygningen stod like i jordbakken, næsten uten mur, og var seget i nedre enden.

Skeie var en gammel gaard. Her hadde staat kirke i sin tid, da ingen postvei var; inde i bjerkeholtet nedmod fjorden tedde det i muren. Og utenfor den var der dype graver, hvor illgjerningsmændene, som ikke begroves paa kristelig grund, stuptes nedi. Like i kanten av holtet saaes de fire hul efter «tremærrens» ben, hvor de sat paa skrævs med lodder i foten, de som skulde ha straf; de vilde ikke gro igien, de hullene, mer end illgjerningsmændenes graver.

Nordenfor kirkemuren laa Skeivodden,Forfatternote: Skeivodden, volden hvor hestekampene holdtes. hvor skeiet stod saa aarvisst den sidste lørdag i august. Og her hadde flytt blod. For dølerne hidset sig op, skjøv paa, hujet, saa der likesom ikke blev forskjel mellem dyr og mennesker – det gjorde saa godt! De fór skrikende i synet paa hverandre tilsidst og bet og klorte; de trak kniven og stak. For alle vilde de ha, at deres gamp 25skulde bli «skeifolen». Men midt paa skeivodden stod hoppen uinteresseret, bundet til en sten med hul i, og lydde rolig paa de skjærende grahest-skrik;Forfatternote: grahest, hingst. den stenen med hul i stod den dag i dag paa volden.

Det var dette skriket, som fosset og hvirvlet utover flaten, som gjorde saa godt, lettet i bringer som dalen hadde klemt. Det var endda slik, det: de hujet altid mere paa Skeie end paa andre gaarder, naar det var leik og gama. Der var vilde sagn i jorden. –

Det var lørdags eftermiddag. Imorgen skulde de over til Moi i kirke.

Gunild Moi stod stille oppe paa loftskammerset mellem brure-klærne og stirret; hun var netop kommet over isen. Moren gik omkring, glattet de gilde brurestakkerne, de som skulde sitte utenpaa hverandre, kortere og kortere opover – ytterst kom den korteste, den røde av silke. Alt var nyt, Gunild eiet det selv; Moi-folket var noget med det rikeste som var i dalen. Moren tok brurekronen op av tinen; den gik i arv fra hende til Gunild. Hun gik stille, som hun stelte lik.

Gunild stod i vinduet og saa over i Neri-stuen, hvor nabosønnen sat og vølte 26felen. Hun var ikke saa overlag ven; endda hun var ven nok – det var ikke det. Det var ikke frit for, næsen hadde som en liten sving i veiret ytterst ute; men det gjorde ansigtet bare saa lystig. Hun var frisk og skinnende som en sommermorgen paa heien, glad i gutter, og gutterne var glad i hende – de stod i flok, hvor hun var. Hun gik i snøgge steg, korte steg; latteren var lys, tindrende, laa i øiet som sol paa vaarblankt bjerkeblad – da kunde det se ut som øienlokkene, som var posete før, blev trutne av bare latter. – Idag var øiet mørkt og tungt, og latteren var stilnet. Men hun skjønte ikke ret hvad der skedde. For imorgen skulde hun giftes med rike Sveinung Skeie, som hun ikke vilde ha.

Det var vaar ute i solen. Sneen blinket, furuskogen skalv mørk i luften. Der laa vand paa isen inde ved land – en grøn stripe, hvor den var tint fra og løsnet; men sneen laa hvit utpaa – bare en og anden flek grønt vand. Der gik tunge sneskred i dalen. Like op i upsen sør for Skeie løsnet det: et drøn; der laa et bart vaatt berg igjen efter sneen; ballerne trillet videre ned over lien, øket, sank nedi, sagtnet farten, men naadde like ned paa hjemmevolden, sprak, la sig over paa siden; – sendte 27endda et par smaa baller ut; men de opgav det ogsaa straks.

Der stod folk paa tunet. De ventet bylass i kveld over isen. Neri Skeie med de tynde krusete læber var kommet ut paa tunet og saa mot Moi; han ventet felestreng med lasset. Det fine snauklippede bakhode dukket sig lunt ned bak den opretstaaende trøiekraven. Han var blek. Han saa ikke op mot kammers-glaset.

Neri Skeie var det hun Gunild vilde hat. Han var hos hende ifjor høst; det var første gang nogen var hos hende. Han hadde fløtet sig over fjorden paa to tømmerstokker, og rodde sig med en spae. Han hadde ikke sagt noget; han hadde hat langbroken fyldt med næper – sokkebaandet var bundet utenpaa om knæet for at holde dem. Han hadde bare git hende næper og gjort sig saa kaat, som han fór over Moi-sôkn den natten med næper til hver jente. Men hun skjønte ham; han hadde ikke vaaget livet sit i bare kjæte.Forfatternote: kjæte, kaat lystighed. Det randt av klærne. Den væten paa gulvet hadde forældrene set om morgenen, og da Gunild ingenting vilde vite, saa skjønte de det ogsaa, hvordan det hadde sig. Da var det de satte fart paa Sveinung Skeie, endda han bare var 17 aar; han var rikere.

28Og Neri skulde nu spille i hendes bryllup. –

Der kjørte to lass ned paa isen derover med byvarer; hestene var rædde for vandet indved land, men de maatte utpaa. Det bar i trav hitover. Der samlet sig flere kjørende nedpaa isen, satte i trav efter de to bylass. De svinget utenom hverandre, kjørte forbi. Grahestene knegget. De galoperte, de blev tat ind. De kapkjørte. Men de kjørte aldrig fra bylasset; der var bryllupsbrændevin ogsaa i det lass.

Der kom gaaendes folk efter ned paa isen, stevnet hitover. De visste alle, der var kagger under lasset – de paa Skeie skulde ha bestilt to tønder brændevin! Og paa gaarden var der brygget seks tønder øl! … Det var vel to maaneder siden jul, da dølerne smakte det sidst; – det var ikke saa tit de fik det; des mer tørste var de. De kom paa rad i den smale veistripen over isen. Det var mest ungdom – graabrune vadmels-karfolk i lærbetrukken rosesømmet langbrok. De gik med næverne paa brystet under den høie klaf, som naadde like op i halsen, der hvor ogsaa tollekniven dinglet gjemt paa indsiden i sin mønstrede slir. Og albuerne laa indpaa siden og varmet det aapne skjorterum, som de korte trøier ikke naadde til at 29dække, for de rak saa vidt nedunder armkriken. Men bak i nakken reiste trøien sig med høi stiv krave. Og paa hodet sat den høie vadmelsfloshatForfatternote: De forarbeidedes i dalen, tøvedes sammen paa blok, til de blev stive. med liten brem, hvor lange sølvkjettinger vandt sig rundt pullen mangfoldige gange.

Der kom jenter i kort sort vadmelsstakk, som laa utenpaa den hvite – begge laa de i to store valker foran og vugget sig som krappe bølger om hvert sit nakne knæ. De bar utsømmede klædestrøier og paa hodet et gildt stort silketørklæde, som like over panden reiste sig hoffærdig i sky med sin høie knyttede sløife. Og over den venstre skulder hang det rødstripete tjeld; enderne møttes foran mot høire side, hvor hænderne samlet dem sammen igjen tæt om stakken. De gik snøgt, for de frøs her paa isen; de bar ingenting under stakkerne. –

Gunild stod og saa paa Neri og hørte paa sneen, hvordan den kom drønnende og kaut opfra heien, gik tilsidst træt hernede, la sig over paa siden, sprak.

–Høir snjoen, mame! han vinn’Forfatternote: vinn’, orker. inkji fram! sa hun.

– D’æ fuddeForfatternote: fudde, nok. væl dæ, prøvet moren at le. – HellForfatternote: hell, ellers. tok han stogo di!

30Gunild satte sig ved glaset, saa mot folkestripen paa isen – dit Neri saa: … sølvknapper, sølvkjettinger, spænder paa sko, spænder paa sokkebaand, søljer, rosesaum – det blinket og rødnet derborte! – Solen sank. Det skumret med blaa frost over iser og li.

– Kvifyri sille eg daa have han Sveinung, mame? sa hun.

– Kvifyre sille du inkji have han, tita?Forfatternote: tita, kjælenavn til smaapiker. svarte det.

– Eg vinn’ hell’ alli fram. Hun visste ikke mer av sig end sneen, som sank og gik træt, da hun sa det.

– Dæ verte fudde bet’Forfatternote: bet’, bedre. sia, svarte det.

Gunild kvakk, det var lægds-kallen paa Skeie, halvtomsingen, gamle Taddak, som slet kammersdøren op, stønnet forvildret ind, et litet blekt ansigt i en busk av skjegstubber:

– Gunild! Gunild! … gamaForfatternote: gama, fornøielse, «gammen». kjem’ – gama kjem’! Pekte ivrig rundt om sig, kunde slet ikke snakke for skjælving; snudde om, krabbet ned igjen, faldt i gangen over dørstokken, reiste sig, skrek nede i svalen: – Gunild! – gama! – Gunild!

– Haltet ut paa tunet.

Han hadde gaat i fjorten dage nu og 31spurt efter bylasset og glædet sig til brændevinet; Gunild hadde lovet ham idag, han skulde faa smake det.

Hun saa ut. De to bylass slet sig ind paa tunet. Og Neri spurte, om de hadde husket kjøpe de nye felestrengene i byen. Gamle Taddak glyttet op mot kammersglaset. Gunild snakket ned:

– Sveinung, du fær skjænkje han Taddak og!

Han fik. Han stavret op loftstrappen igjen: – Gunild! … gama! … Gunild! Saa ut igjen.

De andre kjørende kom efter. De fyldte tunet. Det knegget fra de kaate grahester. Folk steg av slæderne. De samlet sig om lasset. De stod og slikket sig om munden og lettet i varerne og glyttet: hvor var brændevinet?

Gunild snakket ned:

– Sveinung, du skal gjeva han Taddak gama!

De andre ropte det samme og lo: – Gjev han Taddak gama! – det var nok sandt hvad der fortaltes: her var to tønder brændevin! …

De gaaende kom ogsaa ind paa tunet. De smakte paa det alle.

Der stod Gunni Liland. Det var en letlivet stutt rund døl, som støtt lo saa 32godt; det tykhalsede runde hode dreiet sig vævert bak trøiekraven. Han hadde stadig smaa fantord til jenterne, saa de altid samlet sig i tæt flok, likesom for at staa sig bedre mot dem. Det var knislatter i hvert steg han tok, for det var bare gama han gik efter. Der var ingen som danset som han. Men det var nu ikke alle som lo, der han fór; det var én ting han likesom hadde sittende paa sig: han tok ikke den jenten som hadde gaat og ventet paa ham – nu svev hun vanvittig om paa Lilandstunet.

Der blandt fremmedfolket paa tunet stod den jentens to brødre, den ene liten og svart, og sa ingenting; den anden lys, letsindig, han lo blekt til de lystige stubber Gunni slængte ut. Men det kunde hænde han fik gama, han Gunni, før dette bryllupet var slut …

Der stod Knut Reiordal, den sværeste mand i dalen, sterk, mørk. Han hadde ogsaa fele med og skulde skiftes til med Neri Skeie. Han hadde kjendt Møllarguten, og der var dem som hadde hørt begge, – som sa, han var vel saa god til at spille, han Knut Reiordal. Hans mund stod altid litt skjæv, som færdig til en kaldflir; men den kom næsten aldrig.

Der paa tunet stod ogsaa Bjønn Skaare, 33som kom i alle store bryllup, enten han var buden eller ikke. Han var «kallegeForfatternote: kalleg, meget. vonde» og eglet sig altid indpaa folk. Det var fordi brudgommen ventet han kom ubuden, han hadde været saa over Knut Reiordal, at han plent maatte komme; for han var sterkere. Det var et stort blekt ansigt; de mørkeblaa stride øinene bar brede hvite ringer. Han hadde en klumpet, ret avskaaret dyremund uten spil i uttrykket. Han hadde en grøssende kold, klangløs stemme. –

De smakte paa brændevinet endda én omgang. Fulgte saa ind i stuen nedenunder. Kjeldermanden og brudgommen trillet tønderne ind paa stabburet.

Gunild sat i glaset utover kvelden. Taddak blev ved at krabbe mellem hende og stabburet en stund.

Felen til Neri gik nede i stuen til lys fra tyristikken bortpaa ovnsplaten. Kjeldermanden maatte ret som det var over i stabburet. Himlen mistet langsomt lysstripen, der hvor solen var gaat ned. Det frøs i sneballen under upsen. Det hujet en og anden gang paa tunet …

En jente skrek over sig borte fra saue-huset. Der skrek én til: – der laa en mand næsegrus mot dørstokken, sa det.

34Der fór en tændt tyriflis dit bort over tunet.

– Det var bare gamle Taddak som var seget i knæ! lo en kar.

Der kom fler over tunet, løftet i ham: – Ris upp! skrek de. – De kom springende om hverandre, løftet. Men de var ikke god for at faa ham vaaken. De bar ham over i stabburet, la ham paa øltønden, rullet ham.

– Men han heve inkji legje i sjonni!Forfatternote: Sjonni, sjøen. sa én med ett. Det slog dem alle med én gang: – Næi, dæ heve han daa inkji!

Bjønn Skaare rettet sig mellem dem:

– Han heve fengje gama nôg! drønnet det, saa det døivet alle omkring og gjorde det stilt.

De bar han Taddak tilbake op i Neristuen, viklet ham i varme klær. De slog het melk i ham; nogen gned ham med næverne. De snakket i munden paa hverandre: – Æ han daue, hell’ æ han inkji daue? – Og jenterne satte sig paa huk langs væggen, saa sløvt frem for sig og pustet. – Ko ska me daa fare aat! sa en ræd kar borte ved sengen.

Bjønn Skaare rettet sig igjen: – Eg reiser eptir doktaren okkonForfatternote: okkon, vor. mæ den spræke gampen min! brølte det; han larmet ut, 35famlet sig frem i vedskjulet, fandt hesten, spændte den i bogen, kom slitende ut med den halvvaaken, kastet sig i slæden. Han ropte: – No skal eg skræme den nye doktaren! Det bar ned paa isen og over mot det andet land.

En unggut saa det. Han stak av ind i Skeie-stalden: – han skulde syne han Bjønn Skaare, at det var Sveinungs-gampen som var den sprækeste i dalen! – Han var temmelig drukken.

De arbeidet derinde i stuen med Taddak. Han blev ved at være stiv. – Me kjøirer han Taddak ivi! skrek det; det var den karen som var fra vetet av rædsel. – De bar ham ut i aaklær, la ham i slæden. Den rædde sprang oppi: – et menneske var istand til at slukne paa mindre end et minut, saa hver stund de vandt var kostbar! … En til sprang oppi: – han Bjønn Skaare var kar om at slaa ihjel7isen den nye doktoren, gik ikke folk imellem i tide! … Men de visste ikke saa greit med sig selv hvad de vilde, nogen av de tre. Unggutten peiste paa: – Bjønn var vist langt ut paa isen alt! …De to andre sat nede i slæden hos lægds-kallen og gned ham. –

Der blev sittende igjen jenter paa huk i Neri-stuen og stirre paa den tomme seng: – Va han daue, hell’ va han inkji 36daue? – Og en og anden kone skjøv avsted med manden sin hjemover samme natten; de hadde faat skræk av det alt første kvelden.

Men Gunild blev ved at sitte deroppe i glaset. Hun saa en og anden tyristikke skynde sig tilbake fra Neri-stuen hitover tunet. – MaiForfatternote: mai, mere. brænnevin! hujet én; der hujet flere. Hun hørte, at kjeldermanden diltet over i stabburet igjen. Og felen til Neri begyndte at gaa sprætten som før over de nye strenger.

Gunild skottet stundom ind paa brurestakkerne. Det var vist bare gamle Taddak som hadde faat gama nok. Hun skjønte endda ikke ret, hvad der skedde …

*

Bjønn Skaare slog med knytnæven i doktor-gaarden; det duret opover bordvæggen. Hesten stod drivvaat og stønnet. Et vindu aapnet sig deroppe.

– No fygjerForfatternote: fygjer, følger. du meg paa timen, doktar! brølte det dit op. – Ein manne heve drukkji seg ihel paa Skeie i kveld!

Det glyttet ut gjennem vinduet: – En mand som har drukket sig ihjel, siger du? sa det.

– Han ligge stive, du!

37– Stiv?

– Stive so ein fôre-stokk!

– Jeg opvækker ikke fra de døde, Bjønn.

– Lat up, doktar! – hell’ spænn’ eg dynni di inn!

Han ventet ikke; han satte hælen i den, saa den sprang op indover gangen. I trappen stod den unge doktoren med talglys i haanden.

– Me æ inkji rædde dikko storkarann! blev det ved. – Me heve stungje mai koForfatternote: ko, end. ein preste, me her i dalen. Han slog i bordet, satte ryg: – No fygjer du meg, doktar!

Doktoren satte lyset fra sig, trak pelsen langsomt paa, gik ut og ind mellem kontoret og stuen, lavet istand et papir.

– Eg æ onnuge!Forfatternote: onnuge, som har hast. drønnet det; han kvakk ikke nok, den doktoren!

Doktoren læste op av papiret:

– Jeg undertegnede Bjønn Bjønsen Skaare forpligter mig herved til for tilsyn til lægdslem Taddak Skeie ved fremkomsten at erlægge kontant 10 – ti – daler.

Han la papiret foran ham paa bordet.

Bjønn studset, saa op, og øiet blev klokt: …. et papir! – Det var uvant! …. Han var god til at skrive, den nye 38doktoren!… de var det kanske, alle storkarene. – Han selv kunde bare skrive navnet sit, naar de holdt ham over haanden. – Det var som han hadde faat benene sparket unna sig. Han satte sig.

… Ti daler? – Han stavet sig langsomt frem nedover papiret:

– Men-e, dæ va hosteForfatternote: hoste, temmelig, for. dyrt dæ, doktar?

Doktoren smilte og rakte ham pennen:

– Jeg tar aldrig mindre for at se til døde folk.

Men-e maine doktar, dæ va bet’ dryge daa … sjaa –? Han blev ikke sint heller, den doktoren! …

Jeg er færdig, Bjønn!

Bjønn tok endda ikke pennen; bare lette og stavet nedover papiret.

Det skranglet i skjæker derute. Det rendte sig fast i grindstolpen. Der kom en slæde svingende op paa tunet i galop. – Bjønn saa ut. Der kom en unggut slagende ind i gangen; der kom en efter. De bar noget mellem sig. Bjønn saa, det var liket. Han reiste sig, grep pennen:

– Trur du eg inkji heve ti daler! buldret han.

De to kom stupende ind i stuen:

– Her æ han Taddak! sa unggutten 39høimælt; de la ham ned paa gulvet. Den rædde stod hvit bak de andre.

Doktoren kjendte paa ham. Gamle Taddak var stiv.

– Han æ daue daa? skrek unggutten.

– Ja han er saa dau, som du kan faa ham, svarte det.

De tok ham mellem sig igjen, slaget ut, kastet sig paa slæden. Det bar slingrende ut gjennem doktors-leet med lægdskall-liket. Unggutten svor paa, de skulde ialfald være tilbake igjen paa Skeie før han Bjønn Skaare! …

Bjønn steg ogsaa op i slæden. Han var næsten blit ædru; han studset: det var underlig haardt staal i den nye døledoktoren! … Han steg ut av slæden, gik ind til ham igjen.

– Du lyt’ smake dæ, doktar! Han brølte nok; men det tagg i stemmen allikevel. Han trak en flaske op av lommen, rakte den frem.

Og Bjønn steg op i slæden for anden gang, svinget ut grinden. Nedpaa postveien stanset han, studset igjen, tversnudde hesten: han maatte op i stuen til doktoren endda en gang! …

Døren var ikke stængt, for den hadde han spændt laasen ut paa. Han krabbet 40op trappen, ind paa soveværelset, satte sig paa sengekanten:

– Du lyt’ smake dæ mai, doktar! graat han og tok ham paa halsen.

Og doktoren reiste sig op i sengen og drak av flasken ogsaa denne gang.

– Heve eg daa sagt deg dritord? bad han.

– Jeg mindes ikke det, svarte det.

Saa svinget han ut grinden igjen. Det bar over fjorden efter liket alt det hesten kunde trave.

Men der var noget som hang igjen fra stuen hos doktoren og ikke vilde slippe taket; han visste ikke hvad det var; – men det var som han hadde sittet fast i klunger, rispet sig: … dette at doktoren ikke kvakk! … dette at han ikke blev sint heller! …

*

Det var søndag kveld. Bryllupsfolket paa Skeie var begyndt at gaa fra bordet.

De var kommet over isen fra Moi-kirken i eftermiddag. Kjørselen dit hadde været voldsom, men den hjem igjen hadde de som nu stod ædru rundt paa gaardene og fulgte med, snaut set make til i dalen. De hadde slaat brændevin i hestene; da slængte de uvornere til med hoverne, slingret gildere; de knegget værre og – det var plent som 41med folk det! – Men det blev brudgommen, han Sveinung, som kjørte bruren med Skeie-gampen, som var først paa gaards-tunet.

De hadde sittet ved bordet og trættet, om hvem hadde den næst snaapesteForfatternote: snaap, rask. gamp. Og et par kjærringer sat med den vesle svarte snadden og røddeForfatternote: røe, snakke. om, hvor godt presten var blit betalt: Han Sveinung hadde tat op en 10-daler av seddelboken; der stak frem en snip av en gul seddel til. Sveinung lo: – Du glytter eptir kamraten din? Du fær fygje, du og! hadde han sagt. Paa den vis fik presten tyve daler for vielsen.

Det mørknet under upsen og ind i furumoen. Den vesle lampen kom op paa bjelkespikeren over sengekroken, der spillemanden skulde sitte. Neri Skeie’s fele hidset.

Men bruren var borte.

– Dei kjeddingane! dei kjeddingane! smilte Sveinung.

Men andre ropte: – Bruri! bruri! De sprang, krabbet op paa loftet, lette.

Men Sveinung gik lun om og skjænkte. Det var ingen staut kar; han lutet med nakken. Han hadde fettvalker i ansigtet som gamle kjærringer kan ha, smaa 42halvlukkede øine, som klippet blidt; han snakket litet og var lavmælt, underlig rusten og uvant i mælet, naar han sa noget. Han gik vel ogsaa og tænkte det samme som Gunild’s mor: – Dæ verte fudde bet’ sia!

Der kom de braakende og slæpende ind med Gunild. Gunni Liland vilde ha første dansen, for han var brursvein. Hun var blek.

Neri Skeie’s fele hadde ikke gaat som i kveld. Han spilte «Fossegrimen», hvor kjæten hev sig frem i to-tre sterke kast, og saa kom suten, sprængte paa, øket, øket:– Det var en brurefærd en gang, maa vite. Den red gjennem en mo. Den kom op paa en brat hammer. Aaen laa dypt dernede. Der føk noget med ett over veien, enten det nu var en storfugl eller det var en hare. Brurehesten stokk,Forfatternote: stokk, kvakk. rykket til, hôpet baklængs utover hammeren. De saa ikke mer hverken til hest eller brur. Følget stod og glyttet ned i aaen: Der kom en nøk op der hesten blev væk, spilte en tung slaatt op til følget, som stod og glyttet. Saa var der en i følget som lærte den. Det var denne slaatten som siden het «Fossegrimen».

Det var den slaatten Neri Skeie nu sat og spilte til Gunild. Hun svinget sig rundt 43og fulgte Gunni Liland. Han tok hende, slap hende – skosaalen smaldt i gulv, smaldt i tak; det var som der ikke var tyngde i den tykke karen. Hun fulgte rundt om ham, tryg og stø, for alle jenter visste, han Gunni Liland fandt næven igjen, hvor han saa var, om han kom igjen ovenifra taket eller tilbake fra kruseduller nedpaa gulvet …

Men Neri Skeie tænkte paa det han hadde set idag: Hun Gunild seg ned paa en vaat grav like ved kirkedøren, i silkestakk og sølv, og de gyldte blækkerForfatternote: blække, blad. i brurekronen skalv rædde i vaarsolen. – Eg vinn’ inkji mai! sa det. Og moren sa: – Du kjære mæniskje! Og faren kom: – Æ du inkji vetug! – De lettet hende op: – Du skjæmmer Moi-fôkjeForfatternote: fôk, folk. ut fy heile dalen! – De skjænkte hende en halv dram brændevin, skjøv hende ind efter brudgommen. – Dæ verte fudde bet’ sia, tita! hvisket moren. – Det gled ind i kirken. De andre i følget var saa fulde, at de ingenting blev var …

Der kom flere par, gulvet blev trangt. Og sengen laa snart fuld av trøier og hatter. SpireneForfatternote: spir, en lang lok over panden, som aldrig klippes, lægges bak øret. Voksne folk kunde graate, naar en skjelm hadde klippet det av, naar de sov. Og paa ekserser-pladsen brukte de alle knep for at berge spiret under soldaterluen – der var det ikke tillatt. kom frem i synet paa karfolkene.

44Men Bjønn Skaare gik rundt og skulte uten at danse. Der sat et aggForfatternote: agg, uro. i ham fra inat hos den nye doktoren, og det voksForfatternote: voks, vokste. i ham. Han lette: … Der glyttet vist en unggut bort paa ham blandt de bakerste, kniste – den unggutten som kjørte fra ham med Sveinungs-gampen inat. Bjønn var borte hos ham over gulvet:

– Gampen min va den sprækaste ivi isann idag! brølte han.

– Ja, eptir Skeie-gampen, svarte det.

Bjønn trev ham i spiret, viklet fingrene ind, slæpte ham ut paa tunet som en hest efter luggen. Nogen fulgte ut. Den anden bad for sig: – Nai nai! Bjønn rykket til, saa han stupte næsegrus i isvandet. Han laa og spyttet.

Bjønn stod i stuen igjen, gik ind paa andre i laget:

– Her ser du han so heve den sprækaste gampen i dalen! Han lettet en gut op efter lærbaken med strak arm, slap ham ned igjen paa fire: – Kjenner du Bjønn Skaare – hæh?

Ingen svarte. De hadde sig unna fra gulvet. Der danset ingen.

45Men felen til Neri Skeie gik uforfærdet som før. Bjønn saa paa ham: var ikke han heller ræd, akkurat som den nye doktoren? … Han slængte et stev frem:

– Ja Neri Skeie æ go te fele;

aa likso go ska han ver’ te bele.

Ja same drit ska han ver’ te fri,

so han æ te gnage paa fela si.

Han visste saa vel om den natten Neri hadde flotet sig over fjorden til Gunild med langbroken fuld av næper til ingen nytte.

Neri trev en øl-tøndetap fra gulvet, hugg Bjønn i synet med den.

– Kjenner du inkji Bjønn Skaare? sa det, og næven lette efter sliren.

– Dæ veit eg inkji. Men eg kjenner fudde att’ dritstev-snekjenForfatternote: snek, lugt. paa Skaare.

Kniven sprat ut, stak:

– Me êt inkji næpe-gras paa den garen, sa det og brøt Neri bakover i sengen.

– Eg kjenner, han heve fudde klør, bjønnen, smilte Neri og blev liggende.

Der sprang en unggut bak paa Bjønn, han som hadde ligget i isvandet, slog ham med tøndetappen i bakhodet. Bjønn snudde sig braatt om mot trængselen, hvitere end ellers:

– Kvein va dæ so slog!

46Man flyttet sig unna mot ytterdøren. Bjønn eglet sig efter, med den blodige tøndetap i haanden. De kom helt ut paa tunet. Herute tok folk ogsaa tak og skraalte, de som holdt til i Neristuen.

Knut Reiordal stod stille midt paa tunet, med felen under armen, saa utover iserne, som laa i nattens vaarfrost; – han var vel snart leittForfatternote: leitt, uttrættet. av spillet, han Neri nu …

Bjønn Skaare stillet sig paa dørstokken, hujet:

– Her ser dykko Skeie-kjæmpo!

En ropte fra Sveinung-stuen: – Nut’e!Forfatternote: Nut, Knut. Han Bjønn heve stungje han Neri mæ nive!Forfatternote: niv, kniv.

Der kom en jente springende fra Neristuen:

– Nut Reiordal! Du lyt’ kome! dei drepe han Gunni Liland!

Knut smilte: – Eg kan daa inkji ve’Forfatternote: ve’, være. baate i Sveinung-stogo aa i Neri-stogo paa ei ti!

Han fulgte jenten. De andre stormet efter over tunet. –

Bruren sat oppe paa loftet og stirret. Det hujet og braaket gjennem kvelden. Hun hørte, det gik sagte, men snøgt i loftstrappen. Det var han Sveinung – han var altid saa vek i fotlaget.

47– Her æ omogeleg te ve’ fy fôk, sa han vissent. – Dei fere aat so dyr.

Hun reiste sig, fulgte ham ned.

– No fær dykko drikke aa ete, mæ her æ, sa han til kjeldermanden i svalen, og gik ut paa tunet.

– Eg heve gløimt tjelde mit, sa hun og gjorde sig erende ind i stuen.

Hun gik bort mot sengen. Neri laa der endda. Hun løste oplôtetForfatternote: oplôt, skulderstykket, hvori stakken hang. i sin hvite understak, slap den i gulv, steg snøgt ut av den, la den over ham:

– Saarfeberen! sa hun bare.

Neri flidde hende den tilbake, smilte blekt:

– Eg æ ingjo kjedding! sa han.

Sveinung glyttet paa døren:

– Nøite deg no, mæ dei æ i Neri-stogo! Hesten stende ‘nondeForfatternote: ‘nonde, nedenunder. reini!Forfatternote: rein, akerkant.

Hun fulgte ut. De to nygifte kjørte ind i vaarnatten, over isen til Moi. –

Oppi Neri-stuen staaket det. Derinde var de sprunget paa Gunni Liland, begge brødrene til hende han ikke tok. De sparket benene unna ham, stod midt paa gulvet og spændte ham med hælringen, hvor de kom til. De la sig om ham de andre som stod der, ogsaa, spændte og 48slog, rykket de korte lærseler ut av taket i vadmels-broken. Ingen sa noget; men de dængte ham for det samme alle; de tænkte paa hende som nu svev vanvittig omkring paa Lilands-tunet.

Der kom en gammel kroket kjærring frem med skjøtt snadde-skaft. Det var mor til de to brødrene. Hun grep den lyslette i armen:

– Gakk in i kammerse, lægg deg, boa!Forfatternote: boa, kjælenavn til smaagutter.

Boa spændte. – Hun truet med den skrumpne knytnæven, og stemmen var rusten av ælde:

– Gjenge du inkji in i kammerse paa timen, skal eg dængje deg so længje der stende svigjaForfatternote: svigje, bøielig kvist. att i skogjen!

Da gik boa. Hun skjøv ham foran sig ind i kammerset. Hun bredte over ham. Han snorksov straks av brændevinet, glad for alt det hugg han slap.

Men den svarte broren vilde ikke gi sig.

– Nut Reiordal! skrek Gunni Liland i sin nød.

Det blev stilt, da Knut trængte sig frem.

– D’æ gamnareForfatternote: gamnare, morsommere. ve’ svikare hell’ skrikare, Gunni, sa han.

De sinte visnet. Nogen sukket. Gunni sat dødsstille paa gulvet. Knut gik forbi 49den svarte broren, som ikke vilde gi sig, smilte godslig:

– Jaja. Dæ tekjeForfatternote: tekje, tykkes. me no adde.Forfatternote: adde, alle.

Gunni reiste sig. Langbroken seg i gulv, fordi selerne var slitt av. Han trev vildt efter den, naadde den ikke, stod fet og naken fra beltet.

Unggutterne haanlo. Han gik; han traakket i broken, stupte fremover paa gulvet. De lo værre.

Han smøg sig ut i mørket med broken i haanden.

Paa dørstokken stod Bjønn Skaare med tøndetappen. Han gik indpaa Gunni:

– Kvein va dæ so slog! brølte det.

Gunni misforstod ham, pekte snøgt ind i kammerset, hvor boa sov.

Bjønn randt som en orm ind, krabbet op i sengen, kastet sig over ham, slog, klorte, jafset – der gik et øre, der gik en næsetip. Ansigtet var et blodig kjøtstykke, da han krabbet av igjen. – Men boa han sov.

Det gik saa snøgt for sig, at det varte litt, før moren skjønte det. Saa hujet hun i: – Nut’e! Bjønn Skaare hev skamklora han boa! – Jenterne skrek.

Knut gik der ind. Han lutet under bjelkelaget, fyldte likesom kammerset. Han 50gik forbi Bjønn, saa ind i sengen, tok tøndetappen paa aaklædet. Det knydde ikke i nogen. Han gik forbi Bjønn en gang til. Munden stod skjæv; det begyndte at kaldflire langt inde. Han satte sig paa sengekanten, tok op tollekniven, gav sig til at smieForfatternote: smie, skjære, spikke. av blodet paa tøndetappen.

Han saa tilsidst op paa Bjønn, sa med forundring i mælet:

– Va dæ du so va Skeie-kjæmpo, Bjønn? – Smidde igjen paa tappen.

Bjønn svarte ikke. Han hentet pust, som han var faldt i koldt vand.

Der gik en unggut opunder ham, gik rundt ham, saa paa ham:

– Eg tykje, bjønne-fuiForfatternote: fu, bakdel. sige,Forfatternote: sig’e, synker, blir lavere. sa han.

Men Bjønn svarte endda ikke. Det var som selve fjeldet sat der foran ham paa sengekanten! … hele dalens sunde sans: han smilte som det var barnespel det hele! … Det var vetløst ta igjen mot slikt, om en var aldrig saa sterk! …

Knut tok felen:

– No lyte de danse av dykko resten! sa han.

De samlet sig paa gulvet, par i par. 51Han spilte saa hidsig han kunde; han vilde spille sinnet ut av dem. –

Men to mand tok Neri Skeie mellem sig, støttet ham ut i slæden; stikket hadde truffet ham i maven.

Og en gut krabbet op i sengen til boa, som sov, ristet: – Du – du, ris upp, me vil te doktar!

Det blodige ansigt lukket paa øinene et øieblik: – Hæ! – æ nokon sjuk’e? – Og det sovnet igjen.

De bar ham fra kammerset ut i slæden. Saa kjørte de til døle-doktoren.

Gunni Liland var da alt paa isen; han var paa hjemvei om natten. –

Knut spilte. Han spilte, til de sovnet av i sengene. Der var bare tre unggutter tilsidst igjen paa gulvet, som saa ut til at gaa i ørsken. Da tok han sig en pust.

Den ene gut gik bort til Knut, slog brændevin i en spilkum, rakte ham: … det skulde være gama dænge ham, som ingen hadde dængt! … naar de slog paa ham nok brændevin og var om ham alle tre? …

Knut drak. Han spilte igjen: … det skulde være gama spille disse tre i knæ! …

Den anden gut gik bort, bød. Knut sa nei. Han truet ham. Knut drak. – Han 52spilte. De danset igjen en stund. De syntes han alt lutet mer frempaa felen. Den tredje gut gik bort, slog i en ny spilkum, rakte frem.

Knut skjøv ham bort: – No heve eg smakt dæ tvo vendur! sa han.

– Vil du inkji smake dæ, nær eg gjeve deg!

Knut drak da. – Mai! mai! sa gutten og slog i ham, saa det randt nedover trøien. Knut lo og spilte igjen. De danset. Den ene gut gik bort og snakket over ham:

– Nær du heve spelt denne slaatten. vil eg prøvasForfatternote: prøvas, ta tak. mæ deg, Nut.

Han nikket og smilte: det kunde nok bli raad til det! …

Da slaatten var over, tok gutten ham om ryggen, brøt.

Knut rugget paa sig: – Dæ va daa kallegeForfatternote: kallege, frygtelig. so sterke du va! sa han. Han gav efter paa skrømt, la sig bakover paa langbænken. – Gutten veltet bænken saa det gik i gulv. Knut smilte: – Du maa daa inkji slite helso av deg!

Han laa paa ryg med gutten over sig og lo: – Dæ va daa kallege so sterke du va!

53De to andre samlet sig paa ham, grep armer og føtter. Næverne begyndte at gaa.

Knut slog armene om guttens midje, brøt ham av sig, reiste sig, sa forundret:

– Du vildes slaa, du!

Han løftet ham op, bar ham ut paa tunet, sparket hul paa den frosne dam, slap ham ned i isvandet, trak ham besindig og længe frem og tilbake som en tvaage,Forfatternote: tvaage, visk, vakeklut. blev ved i samme mælet: – Dæ va stygt av deg, dæ!

De tre sidste krabbet saa op paa loftet og la sig. Saa Knut Reiordal ogsaa kunde faa sig en lur, til nu de som først var sovnet av, vaaknet borte i sengene og vilde ha sig en slaatt.

*

Dette var første døgn. Bryllupet varte i ti. Det stod seks dage her. Saa kom de kjørende over fjorden en eftermiddag til Moi; brurens far skulde ogsaa ha brygget.

Knut Reiordal sat der og spilte, saa alle som hadde noget utestaaende, danset sinnet av sig. Men han maatte sitte med felen og agte paa dem dag og nat, saalænge brændevinet rak. Og paa gaardene sine gik de, som var kommet hjem alt første kvelden, skottet over mot bryllups-tunet, 54lydde paa hujingen, gik ut og ind og kunde ikke ta sig til nogenting. Og en og anden kastet trøien paa sig og strøk bortover igjen; saa konen maatte efter og hente. –

Men den dag de kjørte hjem for godt, maatte Bjønn Skaare igjen indom den nye doktoren: – det var en anden slags hug, den storkars-hugen! Det var rigtig en underlig hug ….


II. Paa skarkjefangst

Forfatternote: skarkje, gammel stor fisk, som er blit tør og uspiselig av ælde.

55Det var tredve aar efter bryllupet paa Skeie; illgjerningsmændenes graver i bjerkehoitet var grodd over av græs og klunger.

Dalen var en anden. Den gode tid var for længe siden forbi, og de svære skoger paa moerne nedved fjorden var saa uthugget, at der bare stod smaatrær igjen; derfor blev det smaatømmer det meste elven skysset paa nu. Tærings-syken gik ogsaa her i dalen med sin Ijaa og slog ned de stauteste mænd. Og Amerika-baaten tok hver vaartur flokker av unge døler over havet.

Sølvspændernes tid, søljernes tid, var forbi. Kjærrelass efter kjærrelass hadde skranglet ut av dalen med sølvstasen, med 56de gamle sverd ogsaa og stridsøkser og aaklær, rosemalte ølboller, kister og skap. Og de straalende silkeplagg, med den store kneisende sløife oppe paa hodet, gik ikke længer til kirke; de var byttet om med et uldplagg, som blev knytt i en haard bodfærdig knute, hvor alt som vilde rake i veir, blev stukket ind med omhu.

Der var ogsaa kommet en anden tone ind. En saa aldrig snadden i jentemund mer – det var ikke fint; det kunde kanske være en gammel kjærring i høiden, langt nord i dalen, som endda sat i aaren med den og kjælte for den og matet den med glør. «Spiret» hos karfolket traf en bare hos gamle paa avsidesavsides] rettet fra: avides (trykkfeil). gaarder; og det var ikke en selvfølge længer, at det var en grahest, hver gamp én møtte. Men endnu var allikevel en skjegget mand sjelden.

De var døde de fleste gamle som hadde set skrømt; moerne var blit mere grisne, lysere, og nu laa den nye jernbanen midt op i dalen, skar gjennem ensomheden med sit hvasse skrik. Gunni Liland hadde drukket sig fra gaarden og var død som enkemand over i Amerika. Bjønn Skaare hadde forlængst bitt øret av ham som sa at «bjønnefui» var seget. Siden hadde han været i straf og levet nu av at skjære grahester i dalen. Det var ikke for biddet eller 57knivstikket han hadde sittet fast – det var ikke bruk i Sætesdalen; da forlikte de sig altid og betalte erstatning og doktor, – til næste gang de var i leik og blev fulde. Han hadde stjaalet, og det var av de ting som altid skjæmte en døl ut.

Det svære bryllupet paa Skeie blev i grunden det sidste av de galne brylluperne; den gang stokk mangen døl av det. Og brur og brudgom syntes mer og mer, det ingen gama var at bli husvilde i sin egen stue. De avbitte ører sat bare paa gamle folk; de unge var ræddere blod, og de fór til retten med sit mellemværende. Og begyndte der nu fantord i leik eller bryllup paa Skeie, gik der altid en skoleholder eller en underofficer imellem, saa de mest aldrig kom saa langt som til kniven. De vilde sagn som laa i jorden, hadde ikke manende magt længer.

Den sidste luvslitte vadmels-floshat i dalen laa forlængst bortpaa potetes-akren og prøvet paa at raatne; men i høisommertid kom han hjem igjen til gaards og var hat paa fugle-skræmslet i kirsebær-træet; for der var seigt vadmel i den karen, om han var aldrig saa meget gaat av mode.

*

Sveinung og Neri stod i prammen oppaa fjeldvandet; det var vandet litt indpaa heien 58like op for Skeie. Sveinung stod i gul skindbol;Forfatternote: skindbol, en slags regnkappe, oprindelig av skind, som dækket ryggen; specielt praktisk naar man gik foroverbøiet og slog med ljaaen. det smaaregnet. Det var mørkt; de saa ingen heier fra baaten, ingen fjeld; bekmørke; høstkveld-stilhed; de saa ikke engang den gamle furu paa mange mandsfavner rundt stammen, som fik staa og dø ut i al ensomhed der inde paa land, fordi transporten ikke lønnet sig. De stod med lystre-stangen og stirret ned i dypet. Tyri-roten slog røde flammer fra jern-risten, og røken vandt sig tyk op i høstmørket som graabrun uld. Ansigterne blev likesom saa stille i skjæret.

Den gulbrune blanke sætervang-ørreten steg, sank dernede i dypet.

Det var Neri som hadde foreslaat han Sveinung, de skulde ta herop i kveld og stinge den auren som gik utfor sætervangvolden. Der var det saa dypt, at der gik den største fisken, sa Neri; – oter og tyvjo tok fisk i et vand, lommen tok nogen, fiskerne tok nogen. Men nogen gik vel ogsaa saa dypt, at ingen tok dem – det var den største fisken, sa Neri. Sveinung svarte, at det nok bare var «skarkjen» som var saa klok at gjemme sig paa dypet. Neri gav sig ikke: – de kunde nu ialfald engang prøve, om det 59var «skarkje» som gik her, eller om det var god spræk ungørret. – Han visste endda ikke skikkelig, hvorfor han var kommet paa at foreslaa det. Og Gunild hadde ogsaa glaapt saa underlig paa ham, da han gjorde det.

Neri stak ingen. Sveinung stak den ene efter den anden. Han saa, at Neri ikke traf, og smilte inde i øiet: Neri hadde nu aldrig held med sig! – nu hadde han ogsaa turet væk sidste skog-teigen sin langs Ulve-skotet …

Men Neri stod og skottet bortefter Sveinungs ansigt.

Neri hadde holdt bryllup samme vaar som Sveinung, straks han kom op efter knivstikket; han tok den første den bedste ungjente paa nærmeste gaard. Han fik en søn; efter den blev konen helseløs. I vaar fik hun tæring; igaar grov han hende ned paa Moi-kirkegaarden: Han kunde gifte sig op igjen, hvis han vilde! …

Neri blev ved at se paa den anden, han stod der tør under en god skindbol; han stod der i gode klær, mens han selv gik her i fillet langbrok. Og hjemme paa Skeie rak nu Sveinungs-stuens bordklædning rundt og var hvitmalt, og fra byen hadde der været en snekker, som hadde sat vindeltrap op til loftet istedenfor den 60gamle, som var hugget i én stok. Sveinung var blit mer tykfalden, men var likesom visnet utvendig. Og for hvert aar la de sig fler og fler, de fete runde valker om munden, som stod støtt slik halvt paa gløtt og gjespet sløvt. Men det var bare i ansigtet det visne var – der tørket og tæret en stille uutslukkelig brand under huden, branden efter at sope til sig, bli rik; for hvert aar gled en ny skogteig, stundom en hel ny gaard over i hans eie. Men Gunild fik han aldrig, endda de hadde elleve barn! Han sopte til sig; i høst tok han den andens sidste teig for gjæld!

I alle disse tredve aar hadde han bodd dør i dør med Sveinung og Gunild. Hun sat med pipen hver evige dag, uflidd, og de posete øienlok var blit magre; vanvyrdet alle de elleve unger – en sabbe.Forfatternote: sabbe, dorsk og slurvet kone. Og saa slæpte hans helseløse kone sig over tunet og sat hos hende, blodløs i ansigtet, aat kul i aaren. De sat og ruget. De sat paa dørstokken om sommeren, de sat opi sengen hos hverandre om vintrene. De gad ingensteds gaa; de sat. De sa ingenting; men sukket den ene, saa sukket den anden; for de bar paa den samme sut. De bøtet ingen klær, ingen sokker; og ut gjennem Gunilds skjorte stak albuen 61utvættet hele aaret; det var bare stundom, naar en kone fra nabogaarden kom indom, og sa dette var skam, at de tok sig sammen til en bot eller et par nest; de to koner paa Skeie var navngjetne for sin skiddenfærdighed. Men det var som hvert aars lag av smuds lunet, saa de hærdet bedre i sorgen; derfor flidde de sig aldrig.

Og Neri tok ut paa bygden som spillemand og drak; der blev nu ingen som spilte «Fossegrimen» som han. Det var bare Sveinung som sat vaaken med det lille øie og glaapte som en hauk efter nye skogteiger. –

Sveinung stod igjen færdig med lystrejernet:

– Den va daa kallege store, du! hvisket han med sin pipende ustø stemme.

Men den ørreten gjorde en sving paa sig, steg kredsende op mot Neri’s jern. Neri saa ikke, Sveinung kastet sig fremover, stak ørreten unna hans jern.

– Der sting’ eg auren din! kniste det sagtmodig.

Neri smilte stilt:

– Dæ va inkji nett fyste vendo du gjore dæ, Sveinung. Nei nei.

Sveinung gjepet som før: – det var vel denne uthuggede skogteigen sin han 62Neri tænkte paa! … Han løftet ørreten op; det var en stor en som sprællet fra hakerne. Han sa:

– D’æ so eg meinte – barre skarkje, korein!Forfatternote: korein, hver en.

Neri saa bortefter ansigtet igjen; det var som han stod her i prammen med en stjaalen skat og var i uraad hvad han skulde gjøre med den. Han saa ned i bunden av baaten:

– Eg trur d’æ skarkje alt her ligge, sa han og pekte; de laa og svømmet om i vandet, for prammen lækte som fjeldprammer gjør. Han skulte mer: … Hm, han Sveinung var støtt mer betænkt end én skulde tro, naar én saa det sløve lille øie! for han hadde sat foten fast under toften, saa han ikke kunde vippe uti av sig selv …

Neri trev spaen, rodde til land – han hadde brukt spae før Neri, den nat for tredve aar siden han flotet sig over til Moi-landet. Han tok et tak i prammen, saa den laa halvt tør paa stranden, stupte den flammende tyri-rot av risten. Det lyste under skâten,Forfatternote: skâte, utdød træstamme, som staar igjen paa roten. og opover den døde hvite stamme, bortefter det vaate berg like ved. Sveinung sa ingenting; han satte sig paa huk i østren bak i prammen, famlet 63efter fisken, som skulde ned i næverskrukken.

Neri sparket til tyri-roten; der sprang bare en flis av og druknet i fjeldvandet; resten blev ved at lyse for Sveinung:

– Verte du daa alii færige! skrek han og tok lystrestangen; – de skulde ta benveien over myren, sa han.

– Eg maatte inkji gange Ulvemyri i nott, ba ho Gunild meg! sa Sveinung og smaalo rustent.

Det navnet gnistret som lyn i mørket:– FygForfatternote: fyg, følg. meg barre! ropte Neri; – det var ham hun var ræd om, naar hun bad om slikt! Kom hun kanske ikke ind i stuen med stakken den nat han laa overende i sengen for kniv-stikket?

Sveinung kom smaadiltende efter med knæk i knæet for hvert steg, som han pleiet. De saa ikke en haand fremfor sig i bekmørket.

Neri stormet utover myren; den laa fra vandet helt frem til aaskanten, der glatte berget bar utover og like ned i dalen.

Han saa Gunilds albue for sig, som stak ut gjennem den fillete skjorte. Ut av den albuen steg det! For der var de stanset de to – den hadde de eiet sammen gjennem disse tredve aar, trods 64hendes elleve barn; den uflidde svarte albuen sang: – Han Sveinung fær meg alli! Det steg ut av albuen, en lys svær toneslaatt, bredte sig indover myr og fjeld: … Det var den høstnatten for de tredve aar siden, da han sat paa skrævs paa tømmerfloten over til Moi, i flomvand til midjen, med næperne som vasket sig selv nede i langbroken! – Neri kjendte ikke benene under sig: det skvulpet og lekte gjennem ham, som naar sommervinden stod som blaaest nordover fjorden. Saa kom det andet og kvalte: hun hadde sittet dernede i aaren selv som en tung feleslaatt midt i alt det uflidde. … Det steg, det sank. Han dumpet ned i bækker, gik igjennem i dikerne; han hørte bare den sterke slaatten, som nu hadde gaat stilt i de tredve aar. Og nu var han enkemand og fri!

Skorne randt fulde av vand. Sveinung syntes det blev underligere og underligere dette: – No heve me voForfatternote: vo, været. tri vendur i denne same lunse-myri!Forfatternote: lunse, gynge. pustet han.

Neri gik bare haardere paa. Slaatten steg igjen: … Var det ikke første gang paa tredve aar hun var flidd nu igaar, hun fulgte hans kone til graven! Og hun glaapte saa underlig idag, da han fandt paa, de skulde ta herind paa lystring. …

65– Ser du vegjen no? sa det der borte.

– Ja, no ser eg vegjen! sa Neri. Han stanset. Han lutet og ventet. Der kom noget sabbende hitover myren. Han saa det, for Gunilds navn gnistret. Der randt et ansigt like paa ham. Neri satte imot. Det stupte bakover ut i et dike. Sveinung laa og grov efter fisken.

– Aa! va dæ deg, Sveinung! lo Neri.

Sveinung blev liggende stille, famlet i mørket. Fisken var glat, og flere slog med sporen endda. Der nord ved vandet laa tyri-roten og lyste rødt i skâtens døde kvist. Neri la sig ogsaa ned. Sveinung reiste sig med tomme næverskrukken:

– Du maa gjenne take den skarkjen du finn’! sa han og tok unna bortover myren.

– Han æ fudde sprækare aure, skarkjen, hell du tykje om! ropte Neri: … stod ikke Gunild flidd i dag igjen, med ansigtet som lyste! – Han kom efter: – Du tor’ daa inkji kome heim ‘te, utan kvaae te Gunild, vait eg! skrek han, han vilde høre hvor han var. – Eg vait væl kor graani stende her paa Ulveskote, mæ tvo kalleg store ikon-nappa!Forfatternote: ikon(ekorn)-napp(knap), den klare (bedste) kvae, som tyter ut av granstammen i form av runde knapper. – Men Sveinung vilde ikke svare, fanten!

66Neri kjendte sig frem; han hørte nu det sabbe foran en steds. Der stod to grantrær med lave grener – nu maatte Sveinung være like foran under træet. De la sig ned paa fire, krabbet over vaat kvist, længer og længer utpaa. De sa ingenting. Her tok støils-veien paa sned bortover. Her laa ogsaa bratte berget nedenfor. Neri stanset, lyttet; det var stille der under grenene. Han turde ikke snakke til ham heller, for han skalv i bringen: her kjendte han med næven selve berget! … Han lette efter en stamme med lystrejernet, satte hakerne fast, trak til sig, trodde saavisst han hadde Sveinung paa nedresiden, vilde brække ham utover upsen.

Men Sveinung sat paa huk paa øvresiden av skaftet.

– Eg meinte du va fyri! sa Neri.

Det svarte deroppe under træet – han hadde fundet støilsvei-rennen, som tok paa sned; det var som det underlig svækkede rettet sig og klukket:

– Gjenge du Ulveskote i nott, maa du inkji gange fyste, ba ho Gunild meg! Saa smaalo det igjen: – Dei kjeddingane, dei kjeddingane! – dei æ no so paa live støtt!

Der sang noget nedover berget. Det gnistret fra lystrejern-hakerne. Var tredve 67aars sut tilsidst ikke andet end aabrue!Forfatternote: aabrue, skinsyke. – Og da konen døde, døde aabruen! … Her var nok værre «skarkje» biandt folk end blandt fisk! …

– Ko gjere du, Neri?

– Eg totte eg høirde ein bjønne ein sta. Eg ville skræm’ an.

– Dæ heve fudde vo den seisteForfatternote: seiste, sidste. bjønn’ i dalen, dæ.

Neri skvatt op, satte utover Ulveskotet. Det skred og det hoppet. Det hang i grener og kvist. Det var et mirakel, at han ikke slog sig plent ihjel. – Han var fremme paa Skeie længe før Sveinung, som forsigtig tok stølsveien ned til gaards.

Det lyste i Sveinungs-stuen. Neri gik bort til glaset, glyttet ind. Der sat Gunild nyklædd, og albuen laa gjemt i en hvit skjorte; hun flidde den yngste ungen. De sat i nye klær alle.

– No eige han pape dei styste skogane i dalen, sa den ældste sønnen.

– No si pape tok Ulveskote fraa Neri, la en anden til.

– Te vaaren hev han drukkje seg fraa heile garen, sa Gunild. – So fær du drive den, boa, lo hun til den ældste.

– No heve me banen og, svarte det. –

En halv time efter kom Sveinung til 68gaards. Han saa lys i Neri-stuen, gik tæt opunder husvæggen, stanset utenfor. Neri sat paa sengekanten. Over senge-hjelden laa den døde kones fillete stak. Han sat og saa paa den. I fanget hans laa felen. Han trak tollekniven ut av sliren, som laa indpaa bringen. Han sprettet streng efter streng av felen, langsomt, tænksomt. Sveinung stod og saa paa; han maatte ogsaa tænke paa skarkjen som laa igjen i myren og slog med den gamle spor.

Og næste morgen rodde Neri over fjorden. Han gik postveien sydover; han vilde ned til jernbanen, der hvor de nye brukene laa, for at høre om der ikke skulde være plads ledig for en arbeider.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Masker og mennesker

Samlingen ble gitt ut i 1909 og inneholder ni noveller: «De smaa sommerbølger», «Sætesdøler», «Jens Bäck og hans tre første patienter», «Masker», «Keisarindepæretræet», «I slaattonnen», «Unghesten», «Skaarefolket» og «Den hvite lille dame».

Se faksimiler av 1. utgave, 1909 (nb.no)

Les mer..

Om Hans E. Kinck

Hans E. Kinck er mest kjent i norsk litteraturhistorie som en stilsikker, nyromantisk novelleforfatter. Kunstsynet hans gikk ut på at litteraturen skulle gi innsikt i menneskesinnet og skildre det impulsive og stemningsbærende. I likhet med kunstnere som Obstfelder og Munch interesserte Kinck seg først og fremst for menneskets lengsler, drømmer, angst, kjærlighet og for kampen for å overvinne frykten for å leve.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.