Nu?

Det ser ut til litt av hvert. Vi har nettop måttet postere hundre politifolk ekstra nede ved havnen, for å beskytte streikebryterne.

Det er mig likefrem motbydelig å skulle beskytte den slags pakk, men hvad annet er der å gjøre?

De skulde vite bedre, arbeiderne, enn å gå til streik nu! De burde forstå at når der blir lønnsnedslag i flere av de landene vi konkurrerer med, må vi slå følge, enten vi vil eller ei.

Men vinner arbeiderne ber hjemme, vinner kanskje de ute, også.

Hvem sier det?

Arbeiderkonene.

Går du til dem i disse dagene?

Man kan ikke la alt streike. Ikke ens følelse av menneskelighet. Vel?

Det er riktig det, Celine.

Men de vinner ikke, ser du.

Det er bare så dumt å streike nu! Tenk dig: i disse dagene har vi hele direksjonen, alle utlendingene på besøk. Tror du jeg kan foreslå noen utvidelse av driften når de med sine egne øine kan se den usikkerheten vi arbeider under?

Kort sagt.

Hvad nytt her i buset?

Vi får Eigill hjem i kveld.

Så han trenger penger nu igjen.

Hør, Bertram. Kunde der ikke være andre grunner for at en gutt kommer hjem. For eksempel ingen grunn?

Jeg kjenner disse besøkene.

Jo, det er en fin virksomhet han har valgt sig. Aksjemegler. Plyndrer litt hvor andre bygger. Hvad er det det heter? Fiks fyr, smart. Kan han noe? Vet han noe? De slenger noen tips til ham fra New York og Amsterdam. Undertiden går det. Undertiden kommer han hjem.

Tenker du ofte sånn?

Det hender at den tanken streifer mig: Hvorfor slåss vi? Vi kapitalister som det heter.

Hvorfor kjemper vi for dette systemet med privat eiendomsrett og arv?

Er det muligens fordi vi forakter våre barn? Vi har ikke tillit til at de skal klare sig. Det er frykt vi føler! Så får vi verge dem, slå til; utsette nederlaget.

Si mig en ting: forakter du Matti også, fordi vi må verge henne?

Celine!

I dypet av ditt hjerte, Bertram?

Du vet hvor jeg holder av henne, og du vet at jeg om mulig er mer knyttet til Matti, nettop fordi hun er blind.

Hvordan kan du si en sånn ting til mig?

Slår det dig ikke at en bitterhet over barna er en bitterhet mot mig?

Celine, dig elsker jeg slik, at jeg aldri behøvde å ha barn med dig.

Hvor er Matti?

Hun sitter oppe og leser. Hun har nettop fått Paul Berners roman i punktskrift.

Skriver han bøker lenger? Jeg trodde han bare skrev oprop for freden.

Du kan jo spørre ham. Han kommer hit i aften.

Så?

Eigill tar ham med. De har truffet hverandre i London.

Er det Eigills forslag?

Nei. Mitt.

Jeg tror det vil interessere Matti å møte ham.

Er han noe passende omgang for Matti? Han har ikke noe godt ord, når det gjelder kvinner. Karakterløs, såvidt jeg forstår.

Der sies så meget. Det eneste vesentlige er at han har et sinn. Matti er mer enn andre mennesker henvist til en indre verden. Synes du for eksempel Eigills krets kan virke noe opkvikkende på henne? De er alle sammen ens – i uttrykksform, i sjel – om man kan bruke et så sterkt ord.

Nå, hvordan føles det å ha direksjonen på besøk?

Dere er et av de kors man får bære.

Du likte ikke at selskapet gikk over på utenlandske hender. Nei vel! Men én ting får du nå medgi: gasjen din er nå blitt internasjonal, den også.

Det er pinlig å måtte si det. Men for mig er ikke pengene det avgjørende.

Neida. Men efter min opfatning skal en mann i stor stilling ha førsterangs betingelser. Ikke for sin egen, men for bedriftens skyld! Det gir sikkerhet. Han skal ha bil med uniformert chauffør ventende ved døren, han skal ikke tenke: rekker jeg bussen? Han skal spise dyr mat, drikke dyr vin, ha kostbare kvinner –

Det skal være noe dyrt. eksklusivt over kjøttet og nervene hans, når han setter sig i chefsstolen, for å ta avgjørelsen!

Kom hit og la mig få mer av Deres livsvisdom. De er så fengslende!

Tilgi mig, fru Sten. Men jeg hadde tenkt mig ut i haven. De skjønner: Det er min siste aften hjemme, jeg må nytte den til siste åndedrag. Det lyse brudesløret over bjerkene, fjellenes majestet. For et land!

Men De som er Deres egen herre –

De kan da bli her lenger.

Umulig! Jeg har vært her i fire måneder, og dette er siste frist. Hvad gir De mig, fru Sten, for slike sjikanøse bestemmelser. Blir jeg her én dag lenger, må jeg betale skatt!

Kjenn lukten av muld og sevje! Alt blir likesom vakrere, fordi en skal si farvel!

Og hvor går reisen hen?

Tyskland.

Er De så glad i å bo der nede?

Glad i? Jeg hater å bo der, og det gjør min hustru også. Alt, klimaet, menneskene mishager oss. Men vi har dessverre noen sperrede mark som vi ikke kan få ut – dem gjelder det å få benyttet.

Stæren! Stæren i Norge! Å, Herregud.

Jeg må høre om der er noe nytt.

Du får underholde utlendingene.

Vær sikker. Jeg skal utfolde mig.

God aften, sir Henry.

Det var en slik glede å se Dem til hest imorges, Mrs. Sten. En vakker hoppe! Hun minnet mig om min egen «Queen». Ikke bare bygningen, men uttrykket også. Man kunde se at det var en hest som aldri hadde kjent et slag eller et grusomt ord.

Er De meget glad i hester?

Ja. Skjønt det er ikke riktig formet.

En mann skal bare holde av én hest og én kvinne – sin hustru. Slik holder jeg av «Queen».

Dette er ting jeg nødig snakker om. Men De har alltid vist mig slik vennlighet, mrs. Sten. Jeg tror De vil forstå.

Ja. Slik har jeg følt for «Queen» – fra den dag for femogtyve år siden, da hun kom til å tilhøre mig, og la mig tilføie: jeg henne.

Det er sjelden at et menneske og en hest får være så lenge sammen.

Jeg er glad over at jeg kan gjøre hennes livsaften lys og lykkelig! Nu går hun på de grønne engene i Sussex og stirrer over Kanalen, mot Frankrike, hvor hun for tyve år siden var med og skapte historie.

Hadde De «Queen» med i krigen?

I 1914 besluttet jeg som alle engelskmenn å sette alt inn, liv, formue og barn. Og skjønt «Queen» var bare tre år, tok jeg henne med. Jeg visste hun vilde hatet å bli hjemme.

Tapre «Queen». Ofte var det bare et sammenskutt skur jeg kunde by henne til stall. Og der var meget hun måtte overvinne, særlig lukten av blod, som hester avskyr mer enn noe annet vesen.

Allikevel: hvor fryktløs var hun ikke mellem benene mine, skjelvende av kamplyst efter å gå løs på fienden! Jeg minnes slaget ved Marne da hun bar mig frem til seiren, mens der på mindre enn en halv time falt åtte hundre hester omkring oss –

En ting har ofte optatt mig, mrs. Steen. «Queens» far blev før krigen solgt til den tyske regjering som avlshingst – å ham skulde De ha kjent! Mon tro «Queen» møtte noen av sine halvbrødre eller halvsøstre i kampen, det skulde jeg gjerne vite –

Jeg er så glad at «Queen» får hvile riktig godt ut nu.

Men husk én ting: når den nye krigen bryter ut, vil det igjen være hesten det kommer an på.

Mekaniserte arméer – jeg hater det ordet. Menneskene skal og må huske at krig kan være noe ridderlig! Glemmer vi det, hvor står vi da?

Dessuten: motoriseringen taper enhver betydning efter de første dagenes regnvær. I gjørmen blir det hesten som får dra kanonene frem og ambulansene tilbake. Og viktigst av alt: hesten er praktisk talt immun for giftgass, den bærer rytteren over gassen, tenk på det.

Men blir det krig igjen?

Jeg sier: glem ikke hesten!

På alle måter prøver jeg å opmuntre avlen. Og i forrige uke avslørte jeg et monument over hester som falt i krigen.

Krig er ikke til å undgå, men la oss sette alt inn på å gjøre den til hestens krig, til en chevaleresk krig!

Noe nytt?

Nei.

Jeg håper å få anledning til å følge dere innover imorgen, mine herrer. Situasjonen synes å tillate det.

Jeg så i avisene at du var innkalt til møte i Nobelkomitéen.

Den tradisjonelle forbindelse mellem fred og kjemisk industri –

Le prix Nobel! Det har alltid forekommet mig som noe smukt, noe patetisk at et lite land slår vakt om freden.

Der er dessverre noen pinlige forslag om å gi den til en mann som sitter i koncentrasjonsleir i Tyskland –

Det torde på forhånd være nok med konfliktstoff i verden.

Hvad jeg har hevdet bestandig! La oss for Guds skyld holde fredsvennene utenfor!

Hvorfor denne evige animositet mot mitt land?

De tar feil der!

Jeg gjør ikke det, frue.

Enkelte reagerer kanskje overfor forfølgelsene mot den jødiske intelligens –

Den jødiske?

De undervurderer oss, frue. Det er alle opløsende krefter vi vil ramme. Det kapitalistiske system – som sikkert er det de tilstedeværende helst vil leve under – rummer motsetninger som er uforenlige for tanken. Kornet brennes, mennesker sulter. Vi kan trygt formulere stillingen slik: tenkning = oprør.

Istedenfor fornuften setter vi da det ugripelige, blod og ære! Det er det geniale ved vår linje. Bittert er det at vi møter så liten forståelse rundt i verden. For det er også for dere, vi kjemper, mine herrer!

Jeg har fra første stund sett med sympati på Deres bevegelse! Jeg har også på et tidlig tidspunkt hatt den glede å kunne støtte den økonomisk, fordi jeg hadde slik tro på dens muligheter.

Mitt resonnement var: et selvbevisst, fedrelandselskende Tyskland – et forsvarsberedt Frankrike. Det vil tjene begge lands industri, og i siste instans: også freden.

La mig få understreke Deres siste ord av fullt hjerte! At forsvarsvilje og fred hører uløselig sammen.

Jeg noterer med tilfredshet at en mann som nettop var besjelet av disse idealer – en engelsk politiker, sir Henry – nylig fikk fredsprisen.

Jeg kjenner ham som en sund realitetenes mann. Han sitter i flere av de engelske rustningsfirmaer, hvor jeg har interesser.

La oss håpe at der vil bli belønnet flere slike menn –

hvis syn – det er min faste tro – er fremtidens.

Hallo, Matti!

Hallo.

Så yndig kjolen er! Du blekblå erteblomsten min!

Er det ikke vakkert i kveld! Snefjellene lyser som rosenblad i kveldsolen.

Ja.

Er det noe nytt fra streiken?

Ikke la oss snakke om den! Din far ordner nok alt så godt som et menneske kan –

Nei. Så snakker vi ikke mer om den.

Jo, hvis du vil, så kan du skjønne –

Men jeg vil ikke –

Er det Paul Berners bok du har sittet oppe og lest?

Ja. Det var så snildt av dig å skrive den av for mig.

Hvordan liker du den?

Jeg liker den ikke.

Men for noen dager siden –

Ja, men ikke idag.

Hvorfor det?

Idag leker jeg blindebukk med mig selv.

Å nei, Matti.

Liker damene ham så godt?

De gjør visst det.

Da skal jeg vise ham øinene mine og spørre om han synes det er pent å være blind.

Matti, pin mig ikke så forferdelig. Straff mig ikke sånn!

Pinte jeg dig. Jeg trodde det var mitt, jeg.

Syng for mig.

Du kloke moren min.

Å, jeg er nok ikke klok, Matti.

Jo, du vil jeg skal trøste dig, for at jeg skal bli hjulpet selv.

Men siden du tar frem de beste kunstene dine, så –

Der kom de.

Goddag og velkommen! Det er Paul Berner – min datter.

Dere har sannelig kjørt fort. Vi ventet dere ikke før om to timer.

Og enda mistet vi minst fem minutter her nede, da vi kjørte gjennem byen. Der var kjukt av folk.

Kjørte De?

Han!

Jeg tror ikke jeg egner mig til å kjøre bil. Ved hver sving vilde jeg tenke: nu farer en onge rett under hjulene.

Men om en annen kjører, er det vel like trist for barnet?

Det får våge sig. Jeg har i hvert fall fått være passiv.

Nå har jeg hørt det også!

Jeg husker engang i Frankrike. Jeg var oppe med et lite sportsfly. En bardun røk, og føreren skrev til mig på en lapp: gå ut på vingen og gjør den fast, ellers detter vi ned. Nei! tenkte jeg og blev sittende: Vel er det fælt å dø – men verre er det å gå ut der og redde livet.

Døde dere da?

Ja.

De har visst reist meget, herr Berner. Jeg har det inntrykk at jernbanekupéen og dampskibslugaren har for Dem vært høidepunktet av hjemlig hygge. Men kunde De allikevel ikke tenke Dem å slå Dem ned hos oss en dag eller to?

Tusen takk!

Hvor er far?

Han klær sig.

Hvad slags humør er han i?

Jeg synes du skulde skaffe Paul Berner en drink, Matti. Han har sannelig fortjent det.

Hvor meget, Eigill?

Selvfølgelig! Du skal lage regel av det. Husker du: for tre måneder siden tok jeg inn firti tusen på en dag.

Men så bruker du altfor uvettig med penger, Eigill!

Det er nå vel nu de skal brukes, vet jeg.

Jeg sier som en amerikansk venn av mig: liksvøpet har ikke noen lommer.

Men derfor behøver du vel ikke å legge oss i graven! Hør. Din far har meget å stå i, disse dagene. Kanskje jeg kunde hjelpe dig, isteden.

Jeg ber ikke om hjelp. Lån.

Så sier vi det. Hvor meget?

Åtte tusen. Det er verdens sikreste forretning.

Ja da så. Jeg skal prøve å skaffe dig pengene imorgen.

Jeg kjører tilbake i natt.

Jeg har visst checkboken i vesken.

Her er godt å være!

Jeg kjenner forresten denne stuen godt fra før Jeg har sett billeder av den i et magasin.

Leser De sånt?

Det hender.

Kan De se hvem som har malt det.

Gauguin! Man måtte da være blind, hvis –

Ja, det måtte man!

Å, jeg –

Jeg kjenner det! Menneskene snakker om øine i annen hver setning, og verst blir det når de begynner å passe sig!

Hjelper De mig nu?

Skulde ikke jeg kunne hjelpe?

Jo, det kunde De nok.

Dere skal få et kvarter til å bytte og bade. Klarer dere det? Fort dere alt dere kan!

Vis herr Berner hans værelse.

God dag, Eigill.

Nå, hvordan går det?

Fint.

Virkelig?

Ja.

Du overgår dig selv!

Rapp dig, gutt.

Nå, hvordan liker du dikteren?

Å, du vet: man må helst være generaldirektør hvis jeg skal tekkes.

Du har arvet din mors gode smak, du Matti.

Å, dere er to ordentlige gjøker!

Var det en bil?

Ja, det var direktør Håvinds.

Så.

Venter du ham.

Nødig.

Direktør Håvind.

God aften, fru Sten. God aften, Matti.

Jeg må få tale et øieblikk med Dem.

Gå bare inn, Celine. Vi kommer straks efter.

Kom, Matti – hjelp mig med omplaseringen, er du snild.

Vil du ha Paul Berner til bords?

Hvorfor det?

Her er ikke ubetinget gode nyheter. Arbeiderne har plutselig samlet sig utenfor byen; i løpet av en halv time kan man regne med at de går til storm på avsperringen.

Det er selvsagt bare én ting å gjøre: å utkommandere militær. Hvad jeg har hevdet hele tiden.

Jeg har ikke spurt Dem om Deres mening, direktør Håvind.

Hvad er Deres opfatning, dr. Sten.

Jeg liker ikke å bruke militær mot mine arbeidere.

Liker?

De forbauser mig, dr. Sten.

Når vi i Frankrike investerte betydelige summer her oppe, var det fordi vi hadde ubetinget tro på bedriften, og dens ledelse. Jeg er sikker på at De ikke vil skuffe vår tillit.

Slå til, eller bli slått

Det er valget.

Jeg tar det ikke så lett som dere, mine herrer. Jeg skal arbeide videre med mine folk, efterpå.

Men der er ikke annet for.

Gi mig forsvarsdepartementet.

Det er godt at militærvesenet hertillands ikke er fullstendig nedlagt!

Det er en selvopgivelsens ånd her hjemme som ofte har smertet mig dypt.

De taler med generaldirektør Sten i «Nationalt Kjemisk Koncern». Vi frykter for at arbeiderne i løpet av en halv time vil angripe avsperringene nede ved havnen. Det er påkrevet å rekvirere militær.

Det skulde klare sig.

Takk.

Vi får øieblikkelig tusen mann, utrustet med håndgranater og maskingeværer.

Sehr gut!

Très bien!

Very well.

Og dette landet skulde vi ikke forsvare!