Menneske og maktene

av Olav Duun

ROALD, VIDUNDERBARNE

163I.

Det var ikkje Enka han fór over sunde etter, ikkje nå meir, han less berre slik. Det var umannslig framferd, vilde dei seie, men det hadde dei ingen rett til, for slik er vi nokon kvar. Nei det var ei gjente der borte. Han var ikkje verdig til å bli nemnt i lag med henne.

Det hadde komme ei gjente i vegen for han før, dess verre. Og det var rart, for gjenter det var ikkje hans sak, det var forboden frukt for han. Slik hadde det vore heilt frå smågut-dagane, leik og tøv til side, den som har ei framtid for seg, og slik ei framtid, han lyt gå vegen sin åleine.

Det var avgjort det, da mor sa den gongen at han skulde bygge opp att det far hans hadde rivi ned for dem. — Utan den vona, sa ho og gret, utan den vona kunde eg ikkje leva. Det er derfor det er slike evner i deg, sa ho, kom i hug det! Da lyste det stort i auga hennes. Han vart ein annan gut etter det. Det var så mektig sant det ho sa. Likeeins var det på skoleeksamen den store 164gongen: Presten nemnte at det var svært til kunnskaper i den guten, og læraren svara at det var evner til uvanlige ting der. Uvanlige ting song det for han etter den dag. Slik såg folk på han òg.

Så det var tull og vas til side all vegen, gjenter og leik og slikt det var ikkje for han, det var for dei andre (og dei andre det var berre skrap den tida, berre lettlynde og stakarsdom. Gud hjelpe oss, slik har ein vore!).] slik har ein vore!) Tmslik har ein vore!).

Og så kom der ei gjente i vegen for han før han skulde bli konfirmert. Sia kom der ei om senn, som der var noko slag hemn i det.

Men denne her ho var den einaste for han, lat det høras så dumt det vil. Han kom heim her i sommar og fann henne. Han vart meir opp i under for kvar gong han såg henne. Ho var dotter hans Eivind der vestpå, ikkje det granne meir nei, men men, song det i han, kven kan ho vera for ei?

Han såg henne om morgonen når ho kom ut og let dagen helse på seg, let vinden ta i den lyse kjolen sin, ho stod ute mot kveldhimmelen stundom og var borte i tankane sine. Han såg henne mest bedre her i frå enn om han var like ved. Ho var eiande mjuk i kroppen, vidunders god i andlete, i sjela, ho smilte for ingenting og var alvorsam for enda mindre. Ho var som skapt til å pine just han, slik han hadde stelt seg, men du milde gud for ei glede der låg i kring henne.

165Og som sola skjein her ute i sommar. Morgons tid og all dagen, langt på natt.

Gjenta heitte Vebjørg. Ho såg ikkje han, og det var bra det, av både ein og to grunnar. Javisst snakka han med Enka stundom, men det la ho heller ikkje merke til, ho gjekk i si verd. Ho hørte bedehuse til, som mest heile huslyden der vestpå, men for henne var der eit anna alvor i det enn for dei andre. Der måtte vera to slag religiøsitet. Ho var fødd med sin. Han hadde strevd seg bort frå alt det der. Berre av den grunnen var han henne uverdig. Men der var ein grunn som var verre. Ho hadde kanskje alt hørt om det. Å ja da, det hadde ho nok.

Mange gonger rodde han heim i svartaste elende.


Roald var fødd øyværing, hundre prosent havmann som dei sa, men han hadde vore bonde austpå lande i fleire år og hadde aldri lengta heim. Enda det var ikkje frivillig han fór sin veg. Det var første gongen han kom bort i noko gjentetull.

Han gjekk på konfirmasjons-skolen den sommaren. Det var ei stortid, han lånte bøker i boksamlinga, og låg gjømt borti lauvskogen og las. Bøker, det var live for han. Dei andre leikte i fristundene, det var deres liv. Det hendte han slo seg med dem, med ein sukk for resten. Det var mest som ei æressak for dem at dei fekk han med, ja slik hørtes det.

Ei gjente var litt meir alvorsam enn dei andre. 166Dei kom ofte til å sjå på einannan. Han synda grovt i tankane med henne, til han kom i hug kven han var og rømte inn i lærdommen sin og framtida. Men ein godvêrskvelden — ja det var ikkje anna det enn at dei to gjekk bortetter vegen eit stykke, det hadde mange av dei andre gjort før. Da vilde ho veta kor han heldt til når han var borte for dem. Han viste henne den vesle bortgjømte grasflekken sin. Dei sette seg der. Ja og litt etter hadde han armane kring henne. Litt kyss og klem som dei andre sa, ingenting meir] Litt kyss og klem som dei andre sa TmLitt kyss og klem som dei andre sa, ingenting meir. Dei var kanskje litt glad i einannan.

Da kom ein to-tre av dei andre gjentene, dei stod der best det var og såg, og fór sin veg att. Ja, men dei var to om det, dei som reiste seg og gjekk etter. Han trøsta henne med at dei andre ga han seg sytten om, og det samme skulde ho gjera. Han nemnte kanskje noko om framtida si òg.

Men ein dagen vart han kalla inn til presten i fristunda. Den dagen var mørk for han lenge etter.

Presten var ein ung mann, dei likte han framifrå på skolen. Han tok det pent: han vilde veta korles dette var. Roald tilstod alt, på lag slik det var. Presten trudde han. Men han kom med nokre ord til slut som var tunge å bera.

Dei vart tyngre da han kom ut, dei svor seg i hop med folksnakke og skamma og heile fiendskapen. Presten hadde vore så sorgsam i mæle, orda vart som glør av det. Han sa at for Roald var dette eit vålig] (adj,), farlig, slemvålig hende: Nå hadde han alt ein 167flekk på sjela si, da vil der lett komma fleir. Og ein ting til: — For di skyld ligg ei gjente og gret i dag. Gløym ikkje det. Gløym det aldri!

Ute gjekk sommardagen sin glade gang, det var i ein song av det som vakkert er. Roald møtte ikkje opp på skolen om ettermiddagen. Han var nedved sjøen og stelte med båten sin.

Tidlig næste morgon la han i veg heim, utan å seie frå. Han sleit seg heim før kvelden. Mor vart forfæld da ho såg han. Det skilde han lite. For hans skyld låg der ei gjente og gret. Og her kom han med eit ødelagt liv. Den eine sanninga var svartare enn den andre.

Han fortalde hardt og sant, ho fekk dømme han som ho lysta. Han såg andlete hennes bleikna framfor han, ei stund var det berre eit barneandlet som gråten mannar over, det var så sann ein draum at han vilde både rope og rømme, uretten vart han for brensk.

— Du som er så høgt ovanom slikt! Ho såg på han, i sorg og i vantru, meinte vel ho drømte ho òg.

Men ho skjønte han litt om senn. Ho var all tida ein venn slik. Det skar godt nok det, men han tok til og såg dagen etter kvart. Han vilde freste å leva like vel, for hennes skyld om ikkje anna. Det bles havkaldt og heimslig ute, han såg kor ulla på sauen deres vart kjemt av vinden, det var som du blar i ei bok — men når kom han til å bla i ei bok? Han vilde gå beint mot all 168uretten i verda, han vilde stride til døden for dem som vart trampa ned.

Mor hadde lysna i blikke. — Men du er da ikkje fråvist lel, trøsta ho han.

Han syntes han myrda blikke hennes med sitt. — Eg er så fråvist som eg kann bli, svara han. Eg har vist meg frå sjøl. Han var den karen at han tok konsekvensen, enten dei skjønte det orde eller ei, merka han. Ein var ikkje pliktig til å li denne konfirmasjonen deres nå for tida, sa han mildare, dei skulde ikkje ha den gleda, dei andre.

Mor gret litt. Ho skjønte vel at ho ikkje skjønte stort av han. (Så gu] ikkje skjønte stort av han (Så gu Tmikkje skjønte stort av han. (Så gu tenkte eg det ja, måtte han tilstå sia.) Han kom elles i hug det ho sa til han den gongen far hadde missfare seg: Du Roald du opprettar æra for oss. Det er det vi skal leva på, og meir slikt. sa ho: — Snakk ikkje om det, når kvinnfolka er slik!

Om kvelden kom far heim. Han var ein barka kar, han hadde vore utaskjærs-gast og vent seg til god gammaldags juling. Mor la fram ulykka deres for han. Han fekk mordlysten i auga etter kvart. Det var mest rart å sjå. Han kom ikkje i hug noko om den ulykka han førte over dem: at ei gjente drap seg for hans skyld, og at han så drakk seg frå los-stillinga si på fjordbåten og kom krypande i land.

Roald tenkte heitt at den her gongen tok han ikkje mot pryl, tusen takk men her står eg] tusen takk og her står eg Tmtusen takk men her står eg! Men mor var støtt sterkare enn far. Det var elles inga 169moro for gutladden det, ein far var ikkje den som burde gi seg, men det fekk gå. Far ga seg. Mor nemnte berre at når kvinnfolka er slik —

Dei kom til det at Roald burde ut. Det var just det han hadde ønska. Slik bar det til at han kom til Vikland. Dess verre. Det òg hadde han visst ønska seg. — Nå måtte han dit, og det var straks ansles.

Han skreiv eit brev til henne som gret for hans skyld den dagen. Han vona, sa han, at ho tilga han, om dei nå var like gode om det, og at han vona han ein gong i framtida, men det var lang veg dit! kunde glede henne på eitt eller anna vise, han reiste ut i det frammande nå, ukonfirmert for all framtid, det fekk vera hans minnesmerke og skamflekk, om han personlig tykte det var adelsmerke hans. Live var ein vålig faktor i tilvære (jagu skreiv han visst det!), det drep meir enn det økslar og gror. Din angergivne og straffa Roald. — — Der fór breve. Han anda vonoms lettare etterpå.


Far og han hadde vore innover til Vikland før. Dei selde og kjøpte eitt og anna der. Det var sjølve innlande og bondetilvære for han der aust i fjorden. Rett nok var det berre ein einbølt] (adj.), gård som kun har ett bostedeinbølt gar, og dei måtte i båt som øyværingen når dei skulde til bygds eller byen, men der var ei vidd med flatt land, åker og eng utan grenser mest, og skog omkring med palmesving, tykte han djupt inni bringa. 170Og småfugl som pista og let, fuglesong heitte det, slikt fint spel i lufta, han visste godt det var finare enn gitarrspel òg. Men skogen var ei verd for seg å gå i, å stå i; om den kunde han ikkje fortele stort da han kom heim.

Første gongen han kom der, den var det finaste far ga han nokon gong, — da vart ikkje byen med nei. Det merkverdigaste var kyrne. Han lo midt i undringa, for du skulde aldri ha tenkt deg noko slikt: Så stormaga kvinnfolk, og med brysta mellom bakføtene, — jur heitte det gudskjelov når dei sat der —, og så med det lange rompedangle bakpå da, dei famla i kring seg med henne som med ein arm. Dei var ikkje vakre, men han kom til å halde av dem lel, dei var så lange i andleta sine og hadde snilde auga, dei undras svært over han, men dei vilde han ikkje noko; og så lukta det så truhjarta av dem.

Høner og gris det var kjenningar, men der var hesten, ein medskapning så stor og sterk at det trur du ikkje, og enda let han dem legge plaga på seg, hestegreie, og så kommanderte dei han med berre munnen.] med berre munnen! Tmmed berre munnen.

Han kunde stå still og drømme om det etterpå, levande draumar, vidunders ting. Var det ikkje for det at han skulde bli noko stort, da hadde han smikka til og ønska seg dit. Ja han gjorde det òg, stundom.

Far og han fór innover nå.

Tingen var fort avtala, for dei trong ein som 171kunde ro. Visse dagar i veka skulde dei til byen med mjølka, og så var det ei av døtterne som var handlarinne på andre sida fjorden, ho kom heim i helga og måtte ha skyss fram og att-ende. Dei hadde bruk for han elles òg, han var velkommen. Mannen sjøl var veikhelsug nå, og sonen var for ung, to år yngre enn Roald.

Der var tre gjenter. Handlarinna var eldst, nokre og tjuge år, ho var silkefin, med middelskole og handelsskole, ho kunde nok ikkje ro nei. Nummer to var idrettskvinne, så ho kunde ro, men nokon kvardagsror vilde ho ikkje veta av; ho skulde vera forlova med noko stort inni byen. Den tredje var for ung, åre yngre enn Roald.

Roald var ikkje større glad da han kom flyttande dit. For det første, han likte ikkje gjentene. Han var hjartans ferdig med heile gjenteverda, men dei var kloke og sjølgode, kritiske beint ut sagt. Og så han da, som var øyværing, ja og som var den han var. For dem måtte han vera ein eventyrlig dum skapning.

Og dei første stega hans i landmannslive, dei burde han ha fått glømme straks. I staden fekk han heller le til dem han òg. Som første gongen han måtte legge seletye på hesten. Eit par av gjentene heldt seg i nærleiken. Det gjekk ikkje særlig greit for han. Da snudde han seg til dem og lo, så kunde dei og få le] dei òg få le Tmdei og få le, bad så ei av dem syne han konstgrepe med bakgjora og hesterompa. Gjenta gjorde det 172flott og var stolt av overmakta si. Og så sa ho, så gudsens dumt ho kunde få det til:

— Men legg de ikkje selan på havhesten dykkes der ute? Han fekk svare til givings den gongen: — Nei havhesten er fødd med selan på han. Da såg dei stort på einannan: — Tenk han er vittig da gut! Dei lo godt seg imellom da dei fór sin veg.

Slik måtte han gjera seg til idiot for dem gong på gong. Men gutungen, Gjermund, var snild og hjelpsam. Roald vente seg til desse gjenteskapningane etter kvart, og dei til han. Han lærte seg snart det viktigaste] lærte seg snart til det viktigaste Tmlærte seg snart det viktigaste arbeide på garen, husbonden var nøgd.

Og Roald visste stadig med seg sjøl at dei kjente ikkje han. Dei visste ikkje kva som var han pålagt i live, heller ikkje drømte dei om at han las i kvar ei fristund så trøytt han var, at han hadde dei og dei lærebøkene i kista si. Men det hadde han ja, bøker for ei lang tid frametter. Grammatikk var da finare enn middagssømn. Stilar kunde ein skrive i hovude før ein sovna om kvelden, det var jamgodt med å dikte; han skreiv dem kanskje ned dagen etter, for dei var djupare enn han sjøl hadde trudd. «Ein uvêrsdag i fiskevære.» «Dei vanligaste treslaga våre.» «Profylaktisk handsaming av folkehelsa.» «Men størst av alle er kjærleiken.» Der låg dei. Dei skulde ha visst, somme (godt at du slapp det! tenkte han sia)!

Nei han vilde ikkje hemne seg på desse gjentene her, han lyste fred over minne deres. Som mor sa ein gong: — For deg får det ikkje vera gjenter til.

173II.

Hausten var like god som sommaren her. Der var slikt alvorsamt lys over all ting, og all ting fekk farger som måtte gå ein til hjarte. Og så var det dei mørke, logne haustkveldane, — når skogen og himmelen tok til. Han skreiv stilar i hovude kvar kvelden mest. Vinteren derimot, han var ein gris her aust, snø og kulde og brutalitet. Men men, som Roald sa seg sjøl, ein skal herde seg, det trong han meir enn nokon annan. Og vinteren kunde vera vakker, ein fekk da auga å sjå det med. Har de set sol over nysnøen nokon gong? Han såg det.

Det er berre det med vinteren, at han sett ein øybuar i gapstokken. Dei dreg fram eit par ski og bed deg stige på: — Tør du ikkje eingong] Tør du ikkje eingong Tm— Tør du ikkje eingong prøve? Du er da ikkje livredd? Det var handlarinna som sa det. Med seg sjøl kalla han henne landhandlaren etter den dag. Ho var livredd sjøl ho, såla, ho burde akte seg. Nå ja, han snåva fort nok med dette skiherke på føtene, og gjentene lo. Dermed 174sette dei i veg, til avgrunns, tykte han. I førstninga drap dei han litt med snøball òg. Men han trøsta seg som vanlig. Trass alt var han lykkelig mann den tida: Han hørte ikkje til der, han var ein gjest og ein framling.

Og handlarinna, Hallgjerd, henne tukta han ein dagen litt meir enn som tenkt. Han skyssa henne det vesle sjøstykke over fjorden. Han var ikkje større modig på sjøen, men den dagen segla han som det skal gjeras, heller ikkje ein mon meir. Ho bad for seg. Han såg på henne, og spurde om ho òg var livredd? Andlete hennes vart mykje vakrare når ho bleikna slik som nå, men litt med kvart vanskaptes det i redsle] vanskaptes det i redsla Tmvanskaptes det i redsle. Han smilte visst aldri så lite, ein uverdig glis, tenkte han sia, men han fira segle i samme stunda, det var nok! Da såg ho takksam på han.

Han måtte lova henne, før han fór heim, at han skulde ikkje segle når han skyssa henne, og så bad ho han fara varsamt i heimvegen. Ho var eit godt menneske. Vakker kunde ho vore òg, hadde ho ikkje hatt desse svarte tjukke augebrunene. Dei krenkte han på einkvan måten. Sia krenkte ho han med denne uvanen sin at ho sat og såg beint på han når han rodde, lat så vera at ho tenkte på andre ting. Om han berre var ein gutkvelp mot henne, kva så?

Hallgjerd den hårprydde kalla han henne ein gong. Ho hadde eit lite uvêr kring andlete med mørkt krulla hår. Ho rista på det da, ho merka 175ingen spott i orda hans. Elles var ho ei lærd kvinne mot han. Ennå da. Men noko til hovud tvilte han på ho hadde. Han tenkte ofte på det.

Ei tid etter var ho forlova. Det skulde ikkje vera høgare enn med ein matros på ein av fjordbåtane, fortalde yngste søstra hennes, vesle sladdermunnen, men Hallgjerd var overseg lykkelig. Ho dikta visst lange brev til han om sundagane, dei var i alle fall uhøvelig tjukke. Dem fortrudde ho til Roald, — dei andre bad visst at uverdigheita måtte sige av henne att. Ein gong han stakk til henne eit brev som måtte vera frå matrosen, det var ein sølvdropeblank vårkveld bortom husveggen, da tok ho og kyste han på kjaken i det samme ho sprang inn med det. Ein gutunge kan dei kysse når dei berre vil, slike. Leppene hennes minte aldri så lite om kleppfisk. Like vel, det var ikkje så lite rart; men han vilde ikkje tenke meir på det.

Han arbeidde, og han las. Gjermund var ein kammerat, men han hang etter ein støtt. Han hadde vasa og skrytt av at Roald las «unorske bøker». Handlarinna kom og spurde om det var sant. Beint fram lyge og nekte, det var mot hans prinsipp. Og så måtte han (skam å minnast!) syne henne bøkene sine. Ho såg i dem] Ho såg på dem TmHo såg i dem, og på han, tok så smått til og eksaminerte han. Sia, korles det nå gjekk til, hadde ho fått han interessert for rekning. Ho hjelpte han storveges der. Ho fekk han til å tenke sjøl, å sjå det; herre gud, tykte han, det var 176da lyse dagen og grei veg, for det meste. Det var bortimot vakkert.

Søsterne hadde nysna det ut. Dei festa rått over lærdomstimane oppå lofte hans, og kom ofte slengande med dryge ord. Dei nemnte til med, at før han var konfirmert — — det syntes dei jamenn —

Det gjorde han meir harm enn han vilde gå ved for seg sjøl. Men det måtte vel ein gong svinge seg til så han fekk le åt desse flyndrene òg. Men slik tenkte ikkje den som var ute og skulde bygge oppatt æra for seg og foreldra. Han hadde aldri fresta å vera eit vanlig menneske, sjøl veit om ikkje det òg kunde vera eit interessant tilvære, med ungdom og galenskap og — nå ja, han snudde seg frå den tanken.


Før sommaren var slutt var det slutt mellom Hallgjerd og matrosen. Det var hans skyld. Søsterne hennes skilde lag] Søsterne hans skilde lag TmSøsterne hennes skilde lag da.

Mildrid, den eldste av dem, sa høgt, at endelig ein gong fira Hallgjerd ned matroskragen sin. Og til Roald lo ho og sa at nå gut, nå får du trøste enke. — Usselt sagt om søster si, svara han. Han såg sviande hånsk på henne, så ho reint glømte truten sin; ho hadde litt for store framtenner, men ho hadde lepper som svara til når ho ikkje glømte dem slik som nå. Auga hennes vart nær-på ærlige, dei var elles for store og skyldlause, fanns ikkje truskylds blikk i dem.

177Vesle Aud vart rasande på svikaren. Der var ei vålig glo i fjortenåringen. — At nokon kan tru på eit mannfolk! sa ho. Og så på ein sjømann da gut, eg trur folk er — —. Ho såg på Roald med gråtblanke auga, ho var vakker den stunda. Auga hennes var gjerne som to strek i andlete, fulle av all slag skøy og gap. Nå var dei store, dei var grå i leten, såg han. Dei minte han vondt om eit par han såg før han kom hit. Det òg skal eg opprette! svor han med seg sjøl.

Hallgjerd gret, søsterne kunde høre henne om netta] dei kunde høre henne om nettene Tmsøsterne kunde høre henne om netta. Heile månaen vart ho gåande heime.

Foreldra gret visst ikkje. Roald hadde vore der over eit år, og kjente dem alle så pass at han skjønte dem kvar for seg. Mannen sjøl var ein knekt mann. Han let dei andre snakke nå. Husmora var kanskje for snild mot barna sine. Nå visste ho ikkje inn eller ut, ho var mor for dem alle.

Gjermund less som han ikkje visste noko om heile tilborden, for det less Roald òg.

Der gjekk ei veke om senn. Dei hadde bra med godvêr. Dei vart ferdig med korne, utan at mannen sjøl var med, Gjermund kjørte bindaren så det snurp etter. Mildrid og Aud var på åkeren etter tur og arbeidde på karavis. Poteten fekk stå ennå ei vekes tid, det var for varmt i vêre til å ta han, — slik har det seg med poteten, veit de.

Om sundagen hadde dei skuronngrauten, det var som ein hedensk og hellig skikk, og rømmegraut 178måtte det vera enda ingen av ungdommen likte han. Roald syntes det var sjølve saligheita, og det sa han. Matmor såg hjartelig på han for det, ho fekk ei god tru om han.

Matborde i Vikland-kjøkkene kunde bli verkelig helgedagsfint, og slik var husmora med. Husbonden kom til bords han òg i dag. Andlete hans vart skrinnare og meir høgnesa for kvar tid. Han skulde snart døy. Mildrid hadde bytta av seg mannfolk-klea og kom inn som fin dame. Ho smilte vakkert til faren, gud signe trolle for det, men det var mor si ho likna på med det lyse håre og heile menneske. Aud vilde vera dame ho òg etter ho vart konfirmert, men stort anna enn ein gutunge var ho ikkje enda, ein arti bokk av ein gutunge for resten, så beinberr og gutelegga og kjekk. Ho hadde svart hår, men det låg glatt ned.

Og så endelig kom Hallgjerd, halvt uventa. Roald undras på korles ho såg ut. Ho sette seg stilt ned. Ho hadde vel gråte for mykje, ho var ikkje vakker.

Mildrid såg stivt ned i tallerken sin, for elles lo ho vel. Nå ja, vent, Gud hemnar. Aud vart rar da ho såg Hallgjerd, bortimot fargelaus i det brune andlete. Ho såg som snarast på dem alle, på Roald òg. Ho lei vondt, kreke, henne burde dei vera snilde med. Gjermund fresta å sjå ut som en åndsveik ein. Han var ein klok kar alt, og utrolig godhjarta. Mora ser mildt på Hallgjerd, ho vil heile kjuklingflokken sin vel. Faren gjer nok det 179samme, men han ser ikkje den vegen. Ein matros i huslyden sin kunde han vel ikkje tenke seg. Men kunde han tenke seg døden, tru?

Hallgjerd skjønte visst] Hallgjerd skjønna visst TmHallgjerd skjønte visst sjøl at det er skam å sørge seg så reint bort. Roald retta på seg og tenkte: Kjærleiken og elskhugen og heile bløyta burde vore landlyst ved lov, kva har vi elles politikk og storting for? Dei to siste orda vart sittande i han, han noterte dem i hovude; politik og storting låg kanskje midt i livsvegen hans] midt i i livsvegen hans Tmmidt i livsvegen hans, dei var så å seie maktfaktorar.

Det vart elles som vanlig ved borde der i garen, dei sat ikkje og sørgde. Der var støtt for mykje godmat til det.

Men det som skjedde var at Hallgjerd løfta andlete og såg på han. Der var noko uvanlig ved det, han syntes han maurkraup over all sin kropp, mest som ho handfór han, men det var som ho snakka alvor med han òg. Det krenkte han veldig, ho visste slett ikkje] ho skjønna slett ikkje Tmho visste slett ikkje kven han var? Søsterne vart vâr det, og dei sendte han kvar sitt blikk, det eine slik, det andre slik. Han vilde gjerne vore borte den stunda.


Samme sundagskvelden skya det over, men det var berre godvêrssky. Lufta var varm, det var reine sommarkvelden å gå ute i. Det vart tidlig mørkt. Sia lyste det opp med eitt og anna vêrblinke, kvasse små eldskin som flara opp og var borte att. — Nokon uti verda som leiker seg med 180varmen, sa Gjermund. Det er kornmo som kjem for seint hit, sa ein av dei andre. Dei var ute nokon kvar og såg på eldkonsten. Mildrid og Aud var i det ertesame lone, Roald heldt seg helst unda dem. Heldigvis, det vart for lenge mellom kvart blinke, så ei om senn gjekk inn og la seg.

Gjermund sat ei stund på låvebrua og gjeispa, kraup så inn på låven. Dei to gutane trassa og låg der enda, skulde først flytte inn til jul, påstod Gjermund.

Roald gjekk opp i øvre jorde, opp mot skogkanten, der var det ein gjev sitteplass, for der stod det ei hesje med hå. Ho stod der liksom av gammal vane, ein ansa ikkje alt] ein ansar ikkje alt Tmein ansa ikkje alt på ein bondegar heller, i onna. Det klårna oppå himmelen, halvmånen synte seg over skyranda, og da Roald snudde seg mot hesja, vart han vâr det sat nokon der, på den vesle høytuva som var sessen hans. Det var Hallgjerd. Hallgjerd den utrøstelige, fór det i tankane hans. Der sat ho og let bleike månen skine på andlete sitt.

Det var ikkje fullt lovlig, tykte han, å gå sin veg med det samme, han vart ståande litt og vera dum. Så gjekk han bort til henne. Ho såg opp på han. Han visste ikkje anna å trive til: han la handa på hovude hennes. Han trega det straks. Sia trega han det meir, han sa fan og slikt.

Å trøste enke var eit kjent ord, eit vanæresord, men han var ikkje kven som helst, han var ingen umannsling. Ho lo alvorsamt, og før han kom seg 181unda tok ho handa hans og la mot kinne sitt. Det var kaldt, han meinte mest han tok borti sjølve sorga. Javisst ønska han seg derifrå, men ho sat så ulykkes-still og heldt handa hans. Han syntes visst han var med i ein lagna, i noko høgt, det kom knapt for han at det var han som stod der. Det var ein tosk, tenkte han mange gonger, men det tenkte han stadig om seg sjøl frå før.

Han kom seg derifrå, og var glad til, for ho tagde verre og verre, det måtte ende med eit skrik.

På låven anga det av høye som ein annan kveld. Å kjenne det var alltid ei oppleving for seg, ein gjømte seg bort for all verda i det. Så vakna ein midt på svarte natta, ei utleita fin tid å vakne på, men snart var ein borte att.

Vakna gjorde han nå òg, men det var i mørkaste redsla. Der kom noko levande og mjukt og la seg inn til han og tok i kring han, der var ein sukk innved andlete hans. Det var henne, gjekk det opp for han. Så elendig var det med henne. Ho låg der still. Kinne hennes var heitt nå; heit var anddråtten òg. Gjermund han sov lydt og syndlaust borti sengbole sitt.

Dette her det, tenkte han først (og meir av samme slage visst). Nei ho fekk i himmelens namn ligge. Han kunde berre sovne frå det.

Men det gjekk som det gjorde. Herlig og forferdelig, syntes han. Ei evig skam, tykte han etterpå, — at han ikkje sprang sin veg, ja at ikkje heller ho sprang! Nei. Dess verre nei. Ja ja, han vilde 182vel vera på høgd med situasjonen, med lagnaen sin, det var noko slikt. Da han så vakna var det lyst i dørsprungene. Gjermund var vaken han òg. Han klaga over at han hadde bala og drømt heile natta.

Roald sette seg opp. Det måtte vera han som hadde drømt? Men ho var gudskjelov av vegen. Han var full av banningar og dødsønske. Det sveiv for han noko vondt om at han skulde vera ein æresopprettar.

Men da han stod ute under himmelen såg det straks ansles ut. Det var sølvdogga morgon alle jordene bortover. Skogliene og fjorden lya etter morgonvinden, hørte han visst alt. Det kjølte mot andlete. Der var ein rikdom med lys og luft. Lat oss tilstå at vi er berre menneske, sa han seg. Og han for sin del var eit mannfolk. Så det var i orden det, men sjøl veit korles dette kom til å spenne av.

Hallgjerd less som ingen ting da dei møttes ved middagsborde; det gjorde ho gudskjelov. Berre eit blikk sendte ho han, og det var ope og skyldlaust. Kann hende der var ein liten takk i det, slikt legg ein til side. Dei andre to gjentene vart han ikkje vâr.

Han hørte for seg det ein mann der heime sa, at dygda og vette må vel vera det samme det.

Dagen etter måtte han skysse henne over fjorden. Ho vilde sjå til forrettninga si om ikkje meir. Det bar han i mot at ho alt var så pass. Kvinnfolk og 183slikt! svor det i han. Og at ho let han skysse henne? Det var bortafor både blygd og sømnd!

Men ho sat da ikkje og såg på han denne gongen. Og så sa ho, straks før dei lenda: — Du har ikkje hatt det vondt enda du. — Nei eg? fjasa han og svara. Eg som ikkje er konfirmert. Det minte han for resten om at han var syndig langt bortreist nå, sat her og rodde den og den og hadde lidd den store usigeren, gud herren måtte veta korles det vart straffa!

Han leita i andlete hennes, om der skulde syne seg merke etter ei vond meining, etter kvinnelist. Der synte seg ikkje noko slikt. Ho sat visst og drømte tull, om matrosen ventelig.

Laurdagskvelden var ho ikkje ventande heim, for Gjermund måtte skysse søsterne til byen, der var ball eller anna fint, og Roald måtte sette i stand vassrøyre til fjøse.

Etter kveldstid skulde han ha skrivi ein stil om vatne i menneske si tenest, men i staden måtte han ha vatn sjøl, for han hadde røykt seg svimren, han var så ny i den sporten enda; gjekk så og la seg.

Men sømnen kom ikkje. Låven vart han for stor og for frammand, han vart nifst åleine der. Og så var han ikkje åleine, det var enda meir nifst. Det måtte vera mørkre som ga seg til å leva breiddmed han. Han sette seg opp, sat der rolig. Redd var han da ikkje? Tolv år gammal hadde han sove åleine tre netter i Langholmhuse. Men den eine 184vesle lyden etter den andre stakk i han nå. Han likte ikkje å sovne heller.

Han tenkte framtidstankar eit tak. Det vart å gå jordbruksvegen først, sia inn i politikken, det var mangt å ta hand i der, og der etter — ja lenger vilde han ikkje tenke ennå. Lenger kom han heller ikkje. Det stomla og prata nedved nauste, livs levande, der kom folk til lands.

Det måtte vera Hallgjerd som hadde leigd skyss.

Han visste ikkje kva han vart, glad eller noko anna. Der gjekk ei lang tid; han tok alt til og kjente seg glømt og åleine att. Da gleid låvedøra opp. Der kom eit menneske famlande. Så var ho der. — Du jagar meg vel ikkje? kviskra ho. Kinne hennes var kaldt, men det var godt. Akk ja, ho var ovmektig mot han, — kva er ein unggut mot ei kvinne? Og Hallgjerd var ikkje noko vanlig kvinnemenneske, kor mange slike kjem der til ein fattig gut utant Øyvære?

For resten var det ikkje ho som vilde det denne gongen.

Ei stund etter sa ho: — Her har eg det godt! Men det har visst ikkje du? la ho til.

Han tagde. Lenge etter sukka ho: — Å nei. Ein har det som ein har det, samme kor ein gjømmer seg. Så sov dei. Da ho gjekk kyste ho han på panna, det kjentes som ein takk. Litt mindre høgtid kunde vore på sin plass, tykte han, men han friska seg opp og sa sjøl takk! og hanen gol i fjøse og sa det samme.

185Skyssen kom og henta henne sundagskvelden. Det var tekkelig tenkt av henne det. Ho fór da dei andre kom att. Mildrid hadde møtt kjæresten, kunde ein sjå, ho var ein mon meir fornem enn til kvardags. Dei var fine folk båe to. — Han er av det finaste folkslage i lande, erta Aud henne og hermte ein gong. Men Mildrid såg med eit allvetar-blikk på Roald, finare var ho ikkje lel. Aud, unge sjela, ho såg på han ho òg, ho visste ingen verdsens ting enda. — Du har sove gris heile tida du, sa ho, det synes på deg. Eg har ikkje sove ein drope eg.

186III.

Hallgjerd kom ikkje oftare. Det var stort det, av ei ulykkelig kvinne. Ho var ei dame ho, like vel. Han såg det når han møtte auga hennes ein sjelden gong. I alle fall, han hadde ikkje noko vondt å vente seg frå henne. Og det sa han eit stort gudskjelov til. Ein fekk komma i hug framtida si.

Han tenkte ofte på henne. Men han skyssa henne ikkje meir, Gjermund hadde fått slik hug til sjøen. Ho var eit omframt menneske. Utrulig at han hadde vore så nær henne. Fanns ikkje skam i det, han kunde mest ha fortald mor si om det. Han kunde ha gråte stundom, for det ho ikkje vilde ha han meir. Men gjenter og slikt fekk ikkje vera til for han. Heldigvis.

Han flytta inn frå låven og arbeidde hardt i fristundene. For det første studerte han organisk kjemi. Dei snakkar om spanande fortelingar! Men etter han såg film i byen vart det ofte til at han såg det for seg, lange kinofortelingar, tusen meter på 187ein kveld taksterte han det til, og det var utor live sjøl alt i hop. Sundagskveldane gjekk han over kleivane og til byen, og såg dei filmane som var å sjå der.

Men det var nå litt så som så da, dei klinte live til med død og forderv og anna blautt. Så det var ei høvelig straff å lyse seg heim att etter narrie] (n.), (uvanlig form, Aasen 2003, 489), narrestreknarrie med ei halvblind lommeløkt. Aud var med han, for ho var spelarinne-gæln nå eit tak, sjøl veit kva framtid ho drømte seg. Ho var ein staut kammerat å slite seg fram i lag med. — Au-Aud! sa han der det var som verst å komma fram.

Så døde husbonden. Han søkte dokteren til slutt, men da var det ikkje noko meir att av han. Han døde stilt, utan eit ord. Gjermund den stillvorne guten sa: — Det er kvinnfolka som har snakka han i hel. Dei vilde han så alt for vel.

Dei trøsta seg med eit dugelig gravøl.

I jula var dei ferdige med sorga, som rett var. Hallgjerd var i byen eit døgn eller to, og da ho kom heim var ho ferdig til å gifte seg med matrosen. Roald tenkte mangt om det, men han tykte enda verre. Han vilde spytte på henne, og spytte på seg sjøl, på alle dei andre! Men så fekk han nåde til å le. Matrosen Albertsen vart nok ein lykkelig far når tida kom.

Gjentene skulde vore i byen på nyårsballe, men det hadde dei ikkje mot til. I staden bad dei heim kjæresten til Mildrid, eit par av søskena hans og nokre ungdommar av si slekt. Det gjekk stillt 188for seg, men reint fritt for dans stod det ikkje av seg, da mor var i seng. — Vi la henne litt tidlig i kveld, sa Aud til Roald. Det tar nok ikkje far seg nær av, han var ikkje den. — Vi er da moderne, tenkte Roald.

Mildrid førte seg som ei adelsdame mellom adelsfolk. Aud gjorde det vonoms finare ho òg. Best det var kom ho og vilde danse med han. Han sa som sant var at han kunde ikkje konsten, men da vart ho så lei seg at han la i veg med henne. Det gjekk bra, ho mana han med seg så det var ein lyst. Da vilde Mildrid òg ha ein dans med han. Jau jau, han fekk i veg da, og nå glømte ho heile adelskapen, det gjekk som ein dans med dem. Ho var forlivande god å ta i kring. Aud såg etter dem heile vegen, ein kunde tru ho hadde ikkje set dem før. Ho var så hjartelig der ho stod, henne måtte einkvar bli glad i når tida kom.

Farvel med dansen! trøsta han seg etterpå.

Han lærte skogslive å kjenne den vinteren. Dei hogg tålig hardhendt, og dreiv ut sjøl med noko leigehjelp. Han lærte å måle og blinke, det var uventa interessant. Å lunne var òg moro, å kjøre ned til sjøen gjennom bratte ulenda var ei sak for seg. Han vart ein mangrøynd og hardsliten kropp. Mest berre ein kropp. Lesnaen vart det godtsom ikkje noko med, men der er noko som heiter praksis, kva er vi utan den? Nei han glømte ikkje kven han var.

Mildrid stod og såg på, ein gong han kom ned 189kleivane med tømmerlasse. Den gongen velta både han og lasse. — Du lærer nok, trøsta ho han og smilte gåtefullt. Aud skratta da ho kom, men det var berre godslige guteskratte det. — Slik er det å segle båt i bakkane, erta ho. Dei var småbarn båe to.


Om sommaren var han heime i Øyvære ei tid.

Det var meir ødslig der ute enn han mintes det. Visst var det rart å sjå det att, der var mang ein kjær ting å møtast med. Men det var det han vilde sagt både mor og andre, at dei trong ikkje ottas for at han hadde glømt lovnaen sin, plikten sin; den og han var eitt.

Mor såg glad og forundra på han: han var blitt så stor, han var så forandra! Og så sukka ho og smilte: — Tida går!

Tida går og du blir ikkje med, stakk det i han. Nei det var verre enn som så. Tida går ikkje, ho sagar, sagar av kvisten som du sitt på. Og du klyp deg fast!

Far var tydelig eldre enn sist. Auga hans sa ikkje noko om dei såg på ein. Det var ikkje han Roald skulde opprette æra for, det var for mor. Der skulde vera ein ho ikkje trong skamme seg over. Han vilde gjerne ha stryki alderen] ha stryke alderen Tmha stryki alderen og fattigdommen bort frå andlete hennes. Sjølve auga dei var unge nok; ennå hadde dei vona.

— Du ditt mors-lamm! hånte Sjøtrolle han] håna Sjøtrolle han Tmhånte Sjøtrolle han før. Far din er for resten ein tukthuslem.

190Slikt gjorde vondt den tida, men det hjelpte han til å halde hovude oppe. Dei andre var milde og nemnte ikkje far, når ein da ikkje rekna einkvan gutungen. Nå gjekk dei her i være sitt og tråkka. Jamvel skjeggstubben på karane var fattigslig, det eine andlete etter det andre kom i møte med han som ein sukk. Men for dem alle var det visst eit lite hende at dei såg han att, at han gjesta være og dem. Det skymta kanskje for dem at han var ikkje berre den dei såg.

Ingen ting hadde forandra seg her, utan det at Kvitingen der borte hadde fått seg ei kjerring. Eit strå til menneske, syntes Roald, men for Torger var ho meir enn gull verd; slike kunde ta den dei vilde, utan å fornedre seg ved det. Torger vart glad i mest alt han kom i nærleiken med. Trudde på alt gjorde han òg. Til og med på være her trudde han. Det var vakkert det, veit du, men kor tok han dumheita frå, sjølve krafta? For være var dødsdømt av verdensordninga, eller tida dei kallar. Rømt av live, av lykka.

Torger var ein gild skapning der ute, skapte levebrød for far og alle dei andre, skapte mote i dem, det vesle dei trong av det slage. Sjøen svik ikkje, trudde dei den dag i dag. Roald ønska dem alt godt av sjøen.

Så hadde der komme ei kvinne austafrå lande med to barn. Ho var ei av dem ein må tykkje synd i, men kva vilde ho der ute? Ho vilde vel pine seg sjøl, han hadde lese om slike og skjønte dem 191på eit vis. Men at ho ikkje banka litt sømd og respekt inn i ungane sine? Det var utan tvil eit utslag av tidsforderve. Og at dei ikkje tok og rishydde mannen som hadde rømt frå henne? Samme elendige ånda der. Det har komme mentalitet i tidsånda! slo han fast her ein gong] slo han fast i fjor ein gong Tmslo han fast her ein gong, — eldre var han ikkje den tida. Nei men her var mangt å preke krossferd mot, for den som såg det og kjente andsvare.

192IV.

Sia gjekk han der på snauberge og tenkte meir over det, tenkte djupare over det. Særlig kom han i hug den einslige kvinna der borte. Slik ein fin skapning som henne, kvifor måtte ho lide vondt? Om det var hennes eiga skyld, kva sa det i grunnen? Det sa berre at menneska burde vera milde mot kvarandre. I staden er vi vonde mot alle som har det vondt. I staden driv vi politikk!

Einsemda i kring han stemte i med, han vart mest som ein profet under himmelen. Han hadde store stunder. Det var som han ropte til alle menneske på jorda: — Ser de ikkje at vi er i samme båten, og at båten er i nød? Ser de ikkje at vi tyner kvarandre i staden for å ro i land? Lat oss tru på det gode i oss, lat oss syne det fram, godt folk! Det var mest som orde kom til han somme stunder; han kjente seg veldig og ulykkelig.

Og folk driv politikk med kvarandre!

Lite grann låttelig var det at han, ein unggut berre, gjekk her og tenkte det. Men den som har 193ein budskap å forkynne? Meininga skaper mote, det var hans tru. Og mote skaper mannen. Sanninga var at framtida hans hørte ikkje han til.

Dagen før han skulde reise var han over sunde. Han såg den frammande kvinna ein gong til. Det ga han makt i trua. Gud veit om han ikkje ein gong måtte skape eit epos dei kallar, om lidinga som adlar menneske. I alle fall, live vart noko heilt anna for han enn det hadde vore før. (Han sa armods devel! neste gong han kom her og måtte minnas dette.)] og måtte minnas dette). Tmog måtte minnas dette.)

For resten rodde han ikkje heimatt så særs høg i hatten den dagen.

Sjøtrolle spurde om han gjekk laus enda, og mumla stygge ting om misshandla gjentungar og om hemna. Folk elles såg hjartans likeglad på han, trist og vantruen, der fanns liksom ikkje svar i dem når han sa einkvart.

Torger var ikkje ansles han. Det terga ein truskyldig ein til å snakke litt meir enn han vilde. Han sa mykje av det som glødde i han. Torger vart langsynt da, som han tok seg mé i lande der aust.

— Ja men, sa Roald til slutt, var eg dum nok, og det vil eg vera, da vilde eg rope til alt folke: bort med politikken, bort med egoisma, lat oss bli som barn att, lat oss ta til frå snaue grunnen av! Her må nokon gå i gang med å tilgi.

Torger smålo venlig og såg over pipa bort på Roald: — Det der er sjølve Bjørnson det. Ja det 194er da like godt for det om det er gammalt. Men eg ser ikkje det har hjelpt oss noko større?

Torger var sosialist han. Roald let seg ikkje stane så lett; han sa det han meinte om tidsånda og heile politikken deres. Best det var måtte Torger le att, så sukka han og sa:

— Det er som han far sa ein gong, at det er ingen konst å komma på einkvart nytt, det er verre å komma på det av seg sjøl; det sa han det, til meg.

Roald vart harm, det der var for grov ein urett når det kom frå ein mann som Torger. Han sa berre at han for sin del heldt dommedag over seg sjøl i denne tida. — Torger svara, alvorsamt og tørt] alvorsamt og grovt Tmalvorsamt og tørt at det burde han la Vårherre greie med; — eg spår deg at han blir rettferdig nok, klemte han åt med.

Det nytta ikkje å diskutere med ein politikkar, det visste han før, men han sa han eitt og anna lel, sjøl veit kven som sendte han alle tankane! Til slutt lo Torger tredje gongen, og sa:

— Den der lærdommen din er jamenn den artiaste fisken eg har fått: Ein blanding av Oxford og Dybwad Brochmann, ja maken til tranfisk! Ja du helgamess Roald, du fann nordvestpassasjen lel du! Vi andre må tenke på simplare ting. Men men, sa han: — Du skader ikkje oss med salma di. Han sa det utan hån] Han sa det tørt og utan hån TmHan sa det utan hån.

Deretter snakka Torger litt om alle småtingane vi kan utanboks, om striden mellom fiskar og bonde, mellom bonde og bymann, men særlig om det som plaga han mest, striden mellom industri195arbeidaren og oss andre. Der skulde dei hatt ein talsmann! Men han var snart borti fåfengprate sitt: om Øyvære og framtida for det. For ein «diktar» han var. Og der til ein forherda politikus.

Ein av gutane vestpå var kommunist. Han var mørklett der etter, så klok han var. Feilen med han var at han hadde for svær panne, — trudde dei at dei vart klokare dess større panna var? Barn av si eiga tid, dømte han (at han hadde ei søster såg ikkje Roald likt til den gongen). Kjærleik mellom menneska måtte ein nok ikkje komma med til den karen. Han vilde ikkje eingong prate politikk med Roald.

Den som vilde fram med noko nytt, han fekk gå vegen sin åleine. Framtida venta han. Uskapt ennå, forstår seg, — ho var herlig uskapt ennå!

I den lykka sa han farvel til foreldra, og kom innover som eit nytt menneske. Eller lat oss seie: ein som vilde bli eit nytt menneske. Dei fekk flire som flire vilde, men tenk etter. Tenk etter, alle i hop!


Mildrid såg ikkje noka forandring] ikkje noko forandring Tmikkje noka forandring på han, ho såg han kanskje ikkje heller. Det beit han som ein urett kor sunn og vakker ho var, eit attråverdig menneske å danse med og slik.

Aud såg på han med ein tvil eller kva det var, barne er det som ser, når vi skal snakke om det. Så brast det ut av henne ein gong: — Du har 196forlova deg uti havskjæra. Ti still, eg ser det på deg! Er ho svært vakker?

Ved middagsborde ein dagen snakka han med ein arbeidskar om det som låg han i tankane. Etterpå stellte ho seg opp framfor han, dei var to-eina i kjøkkene, sette handa for munnen, og så spela ho på ein usynlig lur og rima og sa:

Han bles på lur, han bles på lur,
det er hans natur,
lurikkar kalles ein slik figur.

Ho var av dem dess verre som snakkar seg bort i rim stundom. Auga hennes var tirande vonde og glade, men ho var for god ennå, vesle vondskapen hennes var berre barnespel. Han smilte til henne. Og så la han handa på håre hennes. I tomme tankeløysa, vel vel, men han merka der gjekk ei kraft ut frå han. Det merka ho òg, det ga eit kvink i henne som i eit lite dyr. Det hørtes som ho bad for seg eller takka. — Au-Aud! sa han og gjekk fort ut. Kan hende ho vart den første han vann for det som brann i han.

Sia merka Mildrid noko av det nye alvore i han. Ho såg hån-dumt på han, litt meir for kvar gong han kom henne for auga. Stundom egla ho seg inn på han, spurde om han vart gudfryktig der vest og slik bortetter; ein gong tok ho i kring han og dansa med han. — Nå syndar du bra! hånte ho. Leit du er så dum] Synd du er så dum TmLeit du er så dum! sukka ho. Han trudde ho merka noko av havhimmelen i blikke 197hans, av ødsligheita der ute og alle tankane derifrå] alle tankane der Tmalle tankane derifrå. Ho hata han visst for det; som rimelig var. Så gudsens vidunderbarnslig har ein vore! sukka han over det sia.

Kjæresten til Mildrid var blitt tilsett i ein bank her i heimbyen sin. Det var stas, han kom ofte til Vikland. Men gud veit, det såg ikkje ut som stas heller all tida, liksom dei ikkje visste for vel kva dei skulde med einannan. Slikt skilde ikkje Roald.

Han ga seg til og las andre bøker enn før, han søkte andre sanningar. I byen fekk han låne den litteraturen han trong. Midt i denne åndelige lesinga kom han til å minnas noko utor naturlæra. Dei kan eit tjyvknep med elektrisiteten, det dei kallar Grammes ring] roterende del av likestrømmotor i tidligste utviklingsfase, senere erstattet av trommelankerGrammes ring. Dei får straumen og motstraumen til å renne samme vegen, til å dra i hop. Sanninga var så livsvarm: slik skal menneska arbeide, med og ikkje mot kvarandre. Får vi bort politikken vi, da har vi funne opp samme knepe.

Han arbeidde ut eit bladstykke om det, ein lang artikkel, og lenger vart han kvar gong han skreiv han om. Det var liksom han sjøl voks frå verke sitt, tvilen kom rett som det var og drap noko for han, men det var ei glede å bygge det opp att.

Og så var det sommaren. Sommaren der aust var ei høgtid, noko som gjesta deg og gjekk frå deg att. Midt i ullgråe regnvêrsria var det slik, og midt i solbrennte onna, lat oss ikkje snakke om nettene her mellom lauvskogen og sjøen. Så v198ar det hausten att, den tida og den onna, frostnettene gjekk over jorda blanke som is, skogen gjekk mot vinteren, og så var den der, slik og slik skapte han seg til. Der var ein veldig lyrikk i naturen, i årstidene. Ein burde mest glømme alt sitt for den.

Han mintes Hallgjerd gong og annan, oftare enn ønskelig var. For han var i grunnen slikt ikkje til.

Aud og han drog ikkje til byen på filmteater meir. Gjermund fekk motorbåt. Søskena kjørte til byen] Dei kjørte til byen TmSøskena kjørte til byen kvar laurdagskvelden mest, og natta over hoss ei tante. Sundagsmorgonen kom dei gjerne att med kjæresten. Nå ja, han måtte dei skysse heimatt sundags kvelden.

Det var eit ugodslig andlet på denne kjæresten, lat gå at han var ein vakker kar. Der kom fram noko uærlig i det og samstundes brutalt når det først synte seg for ein. Gjermund såg det visst han med, han let helst Roald skysse han heim. Mildrid var stundom med da, om ho just ikkje vart trua til det. På den måten vart Roald nøydd til å sjå mannen; elles var han jamgod med ei flyndre til å forstå seg på frammandfolk.

Nei det var ein morosam kar i båten, jøss da, han skjenkte og han skjemta og røykte og alt som til skulde, slik, han siterte litteratur, det kom som rogn utor ein stor-fisk, men rett som det var hadde du auga hans på deg: Dei vil veta kva du er verd, finns det nytte i deg, eller er du farlig, du sitt visst og ser på meg du? Utrulig, unaturlig nærgåande, 199kva i vondaste sytten, fór det i ein: skal han der atleten plage meg til å gi han av motorsveiva! Aldri. Ein kunde sjå ein annan veg.


Med kvart såg han slik, eller verre, på Mildrid òg, som ein forbrytar burde sjå på offere sitt, men ho, arme jass-jåla, vart visst lykkelig ved det, som småfuglen framfor ormeauga. Andre gonger såg han henne knapt. Ho less som det var bra det òg. Roald måtte tenke enten han vilde det eller ei: Kva vondt er det han vil gjenta?

Det merka ho visst, ho var lite blid i heimvegen, stod helst med ryggen mot han og stirde fram i halvmørkre. Men det hendte når dei gjekk opp frå sjøen, at ho slo seg laus og terga han eller vilde stridas med han. Ein gong skuva ho han ut i åkeren, ein annan gong hengte ho seg på han og vilde ta ryggtak. Heldigvis kom Aud i det samme, ho kremta høgt, og han svara Au-Aud! Ho spurde om han trong hjelp. — Du er snild du òg, sa han, så lenge du ikkje har ein kjærest. Ho svara at her var da visst kjærestar nok som det var. — Han svara eitt eller anna tull og tok etter henne.

Mildrid sa at barn pla dei la vera i fred. — Du får akte deg for han der, sa ho, han er av dei skikkelige han, og dei er verst; han var tidlig ute, veit du.

Aud bad Mildrid passe på sitt; — pass på bankboka di om ikkje anna, let ho. Ho sa det lågt og raspande vondt. Mildrid fór opp og vilde klore 200eller bite, visst, men ho styrde seg, og Aud formana henne til å vera dame! Han måtte le til forgifta hennes. Mildrid gjekk litt føre dem. Best det var såg han det rykte i akslene hennes. — Kappspring! ropte han til Aud, og dei fór i lynbrente renne framover til husa. — Vi vann båe to! kunngjorde ho. — Godnatt, din havhest, sa ho og gjekk inn.

Han arga seg over at han kasta bort tid og alvor på desse gjentesjelene. Men dei var så vemodig levande, det var det. Han stod der ennå da Mildrid kom. Ho stana breiddmed han, ho måtte sjøl veta kva det skulde vera til. Ho nynna litt, så fann ho på å seie: — Du som har stjernekart og veit alt på himmelen, kva er det for ei stjerne vi ser der? Han vilde ikkje ha nokon prat med henne, her og nå. Han svara som sant var: — Den stjerna der? Det er eg for augeblikke ikkje så stø på. Men den der, det er månen. Der med sa han godnatt da, og gjekk inn.

Ho glømte visst ikkje fort. Det var ikkje fritt for han var redd henne. Såg ho på han, da var det som ho hadde hemna i hand. Eller ho fall over han med lått og gøy: her var så stilt, så fredelig, — kom og dans da, gutladd! Ja så dansa dei da. Ho tok hardt i kring han, særlig om Aud var i nærleiken.

Ein dag var han] Ein dagen var han TmEin dag var han bortpå låven og ordna opp til treskinga. Gjermund hadde tatt på seg fjøse, for Mildrid skulde i noko slag husmorskole, ho var 201berre med litt og lærte han opp. Aud hjelpte til inne.

Det var om ettermiddagen, og han let låvedørene stå opne, så slapp han slå på lyse. Da veit han ikkje av før han har eit par hender for auga, kvinnehender, og han gissar på det er hennes og nemner henne. Ho slepte og stod leande og fiendsk mot han. Ja vel, litt uviss vart han nok, såg ut som ein tomsing, ventelig, for ho var ei gjente, ei kvinne! nytta ikkje å nekte det. Men han stinna seg opp og såg på henne, venta liksom å høre nærmare frå henne.

Men ho sa: — Du ser så stygt på meg. Som du vilde ta meg med vald. — Ikkje fullt det lel? meinte han. — Du må berre ikkje meine eg er redd deg, sa ho og lo hånlig. Eg kunde ta deg og halde deg fram!

Dei såg litt for lenge på einannan, og sia, da ho flaug på han, brautes dei litt for hardt, dei vart ville båe to. Det kunde ha gått gale. — Nei, stakar! pusta ho tett innved han. Han visste at nå vann han, å ja da, dette barka visst sytten i vald det, han såg seg om etter Aud, den frelsande engelen, men nei, ho fanns der ikkje.

Men Mildrid sjøl hjelpte han. — Du trur vel det er Hallgjerd du, sa ho. Ho lo på ein måte som måtte ha berga dem den òg.

Han rista henne av seg. — Kva er dette for tull, sa han, har du ein kjærest eller har du det ikkje? He? ropte han. Ho stirde skremt på han. Der 202etter såg ho bort; så sa ho: — Håner du meg for han du òg? Ja ja, sukka ho. Ho snudde seg og gjekk innover fôrgangen til fjøse.

Om ei stund slo han fast: verdig eller uverdig, han hadde i alle fall berga dem båe to. Han tenkte mange stormodige ting. Dei var ikkje verre enn at han glømte dem etter kvart.

203V.

Aud såg vel på han at han hadde ikkje tankane sine heime all tida. Om sundagen drygde han litt i kjøkkene hoss henne, mora sov middag og dei andre var ute på kvar sin kant. Han spurde beint ut kva som var i vegen med denne kjæresten her. — Skil det deg? spurde ho. Han svara at det gjorde det, det eine menneske skilde vel det andre. — Å du er ein frostnavar] (m.), frossenpinn, en person som er frossen av segfrostnavar er du! Ho snudde seg frå han. Litt etter såg ho på han att: — Kvifor skriv du ikkje heller til kjæresten din der ute? Han spurde i vondskap: — Veit du kva eg gjer eller ikkje om det?

Ho vart still da, lita og snild og rar. Ho ser på han, og ser i golve.

— Nei, seier ho.

Ho retta seg opp igjen. Ennå hadde ho barnekinn, men andlete kunde sjå bra vakse ut.

— Nei eg liker han ikkje eg heller, sa ho. Men du liker henne, det kan du ikkje nekte for?

Han svara at han likte dem alle som her var.

204— Å fyda! hadde eg nær sagt. Nei han er etter oss for pengar. For pengenøda er etter han. Ho ler: — Fine folk har det visst slik. Og Mildrid er lykkelig ho kan hjelpe han, — vi skal hjelpe kvarandre heile hurven av oss, er det ikkje slik? Eg las det du skreiv i blade om det. At du iddes? Eg burde vel seie De til deg snart. Det var da vakkert nok det du skreiv, la ho til og var ærlig i måle. Men tøv var det nå da. Berre ein song.

Han vilde ha gått over andlete hennes med handloven sin, men det var knapt lovlig. Nei ikkje for han i alle fall, og der til såg han for seg mor hennes og Gjermund. Dei trudde ikkje han gjorde ein gjentunge vondt.

Han var glad da Mildrid hadde fare sin veg. Elles: ho såg han ikkje etter den gongen på låven, han var idiot for henne, ein alt for moralsk idiot ventelig. Der fall ein god fred over Vikland-heimen smått om senn. Mildrid kunde ikkje hatt det for godt i det siste.

Det vart ingen skogsvinter det åre, verda stengte av for trelast att. Dei selde noko ved.

Dei var ofte i skibakken om kveldane. Der var flust med føre. Og slik ei stjernemengd der synte seg med kvart, månen vart reint til overs når han kom.

Roald lærte, påstod Gjermund og Aud. Frå langt oppi skogen kom dei susande brattreina ned og mot sjøen, halvblinde av farten, det var som du ga deg livsfaren i vald, ga deg dauen i vald og ga sytten i 205den. Aud lærte han å stå hand i hand med seg. Nå ja, dei bjønna stygt somme gonger, især når dei tok dødssvingen tvert framfor strandsteinane. — Kælven, sa ho.

Roald hadde fått det for seg, at når han klara desse bakkane og den svingen, da skulde han klare mangt, heile oppgaven sin i live. Og så lufta ein av seg somme ting desse kveldane.

Der nede sa Aud ein kvelden: — Var ho svært vakker ho du forsynda deg mot på konfirmasjonsskolen? — Ja, svara han. Eg glømmer henne ikkje. — Nå, du var litt glad i Hallgjerd òg, kom ikkje med den. — Eg vart det, tilstod han. Da ho hadde det vondt.

Ho såg blankt og sterkt på han, ein stridshuga gut, syntes han. — Deg skjønnar visst ingen, sa ho, da ser ein like snart kva som er opp eller ned på ruteressen. — Au-Aud! song han. Alt skulde ho borti med skyldløysa si. Men ein kostelig unge det var ho.

Han hadde elles litt andre ting for seg. Han sette seg inne. Han las, men enda meir tenkte han. Men dei tankane, tykte han sia, dei måtte ein helst kalle baktankar, for dei var tenkt før, av andre, han kom baketter og samla dem opp.

Gjermund var ein tenksam ein. Mora vilde ha han på landbruksskolen. Men han vilde vente til han fekk meir vett. — Blir det lenge til? spurde Aud. Han kunde svara for seg, handfritt, men han smilte berre.

206I påska skulde han og Aud på skiferd i lag med ungdom frå byen. Dei trena hardt somme dagane. Roald tok over fjøsstelle, han hadde gått og lært av Gjermund, vore i kulære] vore i kulæra Tmvore i kulære, som Aud sa. Ho smilte inderlig glad da ho fór; ho hadde aldri vore med på slikt før.

Om kvelden sette husmor seg i kjøkkene der han sat med nokre blad. Om ei stund såg han opp, for han merka ho vilde snakke med han. Ho var litt førlagd] (adj.), tykkfallen; grovlemmetførlagd av seg, men andlete hadde fine drag, og så hadde ho venlige auga og ein særeigen liten smil. Smilte gjorde ho nå òg, men ho var ikkje glad. Matrosen var det ikkje som plaga henne, han var bra nok nå etter han vart far til slik ein gutunge. Ho spurde rett fram:

— Sei meg du, og undskyld at eg spør deg: kva tykkjer du om værsonen min skal bli? Eg snakkar så sjelden med folk. Eg går her og undres ofte. Kva seier du om han?

Roald svara at han likte ikkje mannen noko større. — Han er meg for frammand, sa han; eg kjenner ikkje slike.

— Nei det er det, sa ho. Det er det.] rettet etter Tm. 1938: Det er detDet er det. Ho sat og snudde på eit papir. — Nei det er det! sukka ho enda ein gong. Men har eg skrivi dette namne mitt her? ho retta han papire.

Det var ein veksel på eit par hundre kroner, og namne hennes stod der og såg hjartans falskt ut.

— Ja, laug han, det ser ekte ut dess verre.

— Gud skje lov for du seier det, sukka ho, og 207blikke hennes fresta å velsigne han. Eg er så glømsk. Eg veit eg har skrivi på eit slikt papir. Kanskje to. Jajaja! Ho gjekk åt kammerse med papire sitt.

Skjærtorsdagen kom Mildrid. Ho hadde vel vore i byen hoss kjæresten, frå i går. Ho helsa på mora liksom ho kom frå Amerika. På Roald helsa ho liksom ho reiste bort i gårkveld her] bort i går kveld Tmbort i gårkveld her. Ho var samme gjentedronninga enda, men ho var meir still av seg. Litt etter kvart såg ein ho hadde ikkje hatt det berre godt, det sa auga hennes og heile andlete; ho smilte mest som mor si. Der var ein mjukare klang i røsta hennes òg. Ein måtte ønske henne meir lykke, dugelig med lykke her etter.

Ho kom til han i fjøse, stod der still og såg seg halvt lykkelig i kring, snakka med gamle kjenningar, kyr og kalvar. Ho måtte få mjølke den kua som var hennes. Ho synte han spanne etterpå, ho var salig viss på at så mykje mjølk fekk ingen annan utor den kua.

Noko snakk mellom dem vart det] mellom dem var det Tmmellom dem vart det ikkje, det var greit slik.

Ho kom dit ein kveld til. Ho kom småsyngande, i eigne tankar liksom, om det nå ikkje var berre i gleda ho song. Ho nemnte at fjøse var eit trivelig hol, at dyra var dei naturligaste av alle skapningar, dei såg forlivande vakkert og truskyldig på ein opp frå fôre sitt. Ho trudde dei kjente att henne alle sammen, dei grunna i alle fall på noko slikt. Ho nynna på tonestubben sin att, ein gammalvoren og vedkjømelig] (adj.), rørendevedkjømelig ein. Håre hennes skjein 208det lysgult i når lyse fall slik, halsen synte seg lysgul han òg, — frestande, det var orde om henne. Akk ja san.

Han visste ikkje sjøl av før han kom bakpå henne, tok i kring henne og kyste henne. Ein støyt for bringa var det han venta seg. Nei da, ho vart berre litt forfjamsa med det samme, så ga ho seg levande over, i rolige gleda var det visst. Eit livsalig sekund for dem båe, syntes han: to dumme menneske her! Slik såg ho på han òg; så sa ho, utan hån: — Men er dette deg da? Han undra seg sjøl òg, torde ikkje veta det, men han svara og sa slik han mintes det: — Velsigna vera din inngang og din utgang og heile deg! — Ja ut skal eg finne, let ho, ho kjælte litt med eit par ungdyr og gjekk. Ho snudde seg ved døra og neia.

Meir vart det ikkje nei, og det tykte han var ingen liten siger. Den sigeren fortente han einkvart for. Og dess utan, ho hadde set på han med så einslig eit blikk, han fekk det ikkje frå seg. Det var som ho sa han at ho var dømt til det han ikkje visste om, live blir ikkje stort anna enn einsemda.

Det og meir til undskyldte han seg med da han stillte seg inn på loftsromme hennes. Gale var det, av han, men i natt var ikkje han til. For ho venta han. Ho var ikkje seg sjøl ho heller, og da så. Og det som er urimelig, kven lyt ikkje freste det?

Han tenkte det samme da han tjyva seg tilbake utpå morgonen. Men eg var så viss på eg vart utjagd, tenkte han òg. Gale, ja vel — —

209Å legge seg nå kunde han ikkje. Han sat og såg ned på fjorden, som eit poetisk menneske, kunde dei ha spotta han og sagt. Dagen kom, han var der alt, men det snødde. Vårsnøen kom lysande nedgjennom lufta, du såg ikkje kvitare kvitt. Etter kvart lysna fjorden òg, som av ei glo i han sjøl, lysna og skjein snøen i møte. Ei stund var han ei botnlaus lysgåte, så blank låg han der og fanga sol under snøtyngda. Det var påskemorgon.

Slik sat han og såg og dikta det til, men sanninga var der like arg for det, han tok blyanten og skreiv henne ned på ein papirlapp:

Far min forgreip seg på ei gjente i fylla han. «Og fylla ho fekk skylla for slikt svineri!» song morbror der heime når han var på sitt gladaste. Eg har ikkje den å skylde på.

Roald var barn den gongen det med far hendte. Barn? Nei det var det som var løgna, som var ulykka. Barn hadde han aldri vore, han var vidunderbarn han. Ein æresopprettar. Rettnå måtte han vel vera fri den børa? (Sia tenkte han om det, at vidunderbarne det ødela gjentene for han, dei frelste han frå den døden, men han takka dem ikkje). Andsvare] takka dem ikkje) Andsvare Tmtakka dem ikkje). Andsvare der i mot, det venta han ikkje å bli fri.

Men det vart i alle fall stalltid og fjøstid. Og arbeide er nå arbeide da, knapt det finns anna trøst. Og ein festlig dag laga det seg til. Påskesnø 210og sol og ein stavstill fjol! rima det for han. Ja vel, tykte han da han var ferdig med morgostelle, han fekk halde helg. — Men er dette deg? spurde det han alt i eitt. — På ein måte ja, svara han. Mildrid såg litt uviss på han da dei møttes, han såg skymten av ein smil. Han smilte det friskaste han kunde få det til. Dei var enda ut med langsleden i kveldinga og rente på skaran. Litt vålig var det, men lystig liv. — Aka på isen håle, mulla ho. Isen håle likte han ikkje å høre om nå.

Andre påskedagen kom Aud og Gjermund heim. Dei var brune og uttjåka og overseg velnøgde. Dei var glade for dei fann Mildrid heime. Ikkje lenge etter måtte ho i veg, ho tok over marka på ski. Roald laut vera med og bera. Aud vilde vore med, men mora sa nei, ho var utsliti nok som ho var, ho gjekk og halta. Ho såg etter dem.

Dei krangla seg fram i løypa. Ein staden dei pusta ut la ho handa på aksla hans og sa:

— Eitt må du lova meg. At du er snild mot Aud.

Var han ikkje det da?

— Du ser kor forgjort ho er etter deg. Ho vart grå i andlete da vi fór. Ho eig ikkje makt til å verje seg mot deg. Du får verje henne du. Du er nå ein gong den du er. Du lovar meg det, Roald?

Det lova han av alt sitt hjarte. Aud skulde ikkje li nokon overlast nei, herre gud rett!

Mildrid takka han for det. Litt etter smilte ho 211og sa: — Visst du da ikkje blir alvors glad i henne. Det skulde nå eg ønske, men —

— Det samme skulde eg, svara han. Men, som du seier —


Roald visste ikkje kor mykje sant der var i dette med Aud, men Mildrid hørtes djupt sannferdig da ho sa det. Gjentungen gjekk for mykje åleine. Slik var det her på Vikland, og slik var det uti øyværa, det gjekk mykje folk åleine i Noreg.

Aud gjekk rolig i kring og passa sitt, ho hadde hendene fulle som det arbeidsmenneske ho var. Nokon matmann var ho ikkje, såg han, men det var ho visst aldri, og så var det våren nå.

Dei to karane hadde nok med sitt dei òg, særlig da Gjermund vilde fresta med ei laksnot igjen.

Ein laurdags ettermiddag dreiv Roald og vaska motorbåten. Han vermte ei vassgryte borti fjæresteinane, til kaustikk-luta. Det var soldirrande sommarvêre enda det var berre april, snøen fór så det var ein lyst, og flua raste i vårgleda kring naustveggene så det lyste blått og grønt etter, ein kom til å minnas eldsjeler og anna fint. Men i morgon har vi nordavinden, visste Roald, røyken frå gryta kom sørover.

Nett nå kom han tjukk, det lukta einer? Han såg opp, og der sat Aud og la einerbar på varmen så han skulde få seg ein røyk. Han vart glad, for der var slik godlyndt ei moro i det ho fann på. Ho 212var her elles med matbud. Han rengte av seg ytterhyre og slutta for i dag.

Aud stod og såg ut på vika, der skimra fine leter i sjøspeielen mot kveldstid, men det såg ho knapt nok, auga hennes var på villstig. Best det var snudde ho seg til han.

— Hadde du det trøysamt i påska? spurde ho.

— Ja gut! De hadde det ikkje gildare i fjelle.

Ho blunka kringt nokre gonger. Andlete vart fattigslig etter kvart. Dagslyse burde ikkje ha falle på den armoda. Blikke glei til side, ga liksom opp. Det festa seg ved nokre isflak som hadde kvelda seg utpå fjorden, kveldsola synte dem just fram.

— De hadde nok moro ja, sa han i rådløysa, men kom nå, var det ikkje mat du sa?

Dei gjekk i breidd oppover. Det kjølte alt av kvelden. Aud sa ikkje eit ord. Ho snakka visst med seg sjøl.

Han visste det der han gjekk, alt meir tydelig, at det var synd om han vart her lenger. Ja for ho makta snart ikkje meir. Han fekk vel rømme om det var aldri så for tidlig for han. Hjarte rørte seg i han og hadde det vondt: han måtte da bli glad nok i henne med tida? Det var som han hadde lovt henne det. Han burde ha stana nå og set på henne og sagt: — Berre vent, gjente!

Men det kunde ikkje han nei, det kunde andre, for dei var frie dei. Folk toska og sa at det er vondt å vera ungdom nå for tida — — ja nei det der 213vilde han ikkje borti, og nå var dei framme. Aud gjekk og beit i eit strå, hørte ikkje noko av det vesle han sa. Ho smånynna ein stubb, for ho var heltemodig gjente.

— Du har så kledelig vakker kjole på i dag, sa han ved døra. — Ja i dag så, svara ho og drog på smilen; der var dypter med vonløyse i den. Han kom i hug ho var like-eins kledd i dag som dagane før. Han såg kor djervelig ho tok seg på tak da ho skulde gå inn.

Herre gud, den som var midt ute i live og striden, der det går for seg! Der blir ein sett til veggs ja, og slår seg fri att, — smågjenter og slikt, tankane på det ryk sund som steinar i elden, det er du og ikkje motparten som skal vinne. Det er det vi meiner med live, og nå vilde han betterde ut. Nei visst, dei pengane han hadde lagt seg opp rakk ikkje langt, men det er da folk som har lånt pengar òg? Her gjekk han gudhjelpe meg som ein stegg!

Men Aud som sat der borte ved bordenden, henne vilde han spørre før han fór, om ho kunde, og torde, leva i vona nokre år. — Kom i hug, vilde han seie, at eg lever ikkje i anna enn vona sjøl eg.

Ho slo opp auga i det samme og såg skyggt bort i mot han. Hjartelage tok seg for underlige ting i han. Andlete hennes kom for nær han, slik lyse fall på det, utenkelig sorgsamt men godt, liksom det tilga han all pina det gjømte på. Han måtte få sjå henne lykkelig ein gong!

214Det var jamgodt med at han lyste fred over seg og samvette sitt.

Freden vara til han heldt på med kveldsfôre. Da stod ho der og kremta, gjorde seg gladværug og skamdjerv det flottaste ho kunde, modig inn i blode. — Jaså? sa han, og tenkte litt att og fram. Sjøl veit om det var venlig eller hatfullt ho såg på han. Det kom for han noko han hadde hørt om elskhugen, at den er kjærleik og hat i ei farlig blanding, han avlar og drep — nei han visste lite om det der, men andlete hennes gjorde han lei seg.

— Du trur noko gale om meg du, tok ho til. Kvifor gjer du det? Kva er det du trur, sei meg det! Det er noko om denne fjellturen vår. Du trur vi hadde det både slik og slik der. Ho sa ei heil mengd om det, og det var ikkje godt å høre på, måle hennes vart djupt da, det opna seg mot han i ein bryst-tone av rådløyse.

— Du trur da vel ikkje, tagg ho i kaldaste angsten, du trur da ikkje eg fór og tulla med ein annan — med ein gut? Eller at vi låg i lag og slikt, du trur da ikkje så stygt?

— Nei det gjer eg ikkje, svara han så lognt han kunde. Nei, Aud.

Ho tok i båe oppslaga på fjøsfrakken hans. Ho stirde han i andlete og leita. Ho hadde vel merka einkvart på han etter påskehelga her heime, for slike småenglar er vârare i kjensla enn både barometer og seismograf. Han måtte ta i kring henne og halde henne i ro. Da ga ho ein liten klagelyd 215frå seg, skar visst tenner òg. Han bad til himmelmaktene at dette fekk ein ende snart, live er da ikkje ansles enn vi skaper det til for oss?

Han kjente kor ho vilde klare seg utan gråt. Ho låg tett innåt han, liksom det var der ho skulde og måtte vera. Kinne hennes var forlokkande mjukt. Ingen utan han hadde kjent det.

Men da han glømte seg og tok i kring henne for alvor, tok og løfta henne, da retta ho seg med ein rykk og stod dødsens forfæld framfor han.

— Jaså, sa ho. Ho sa det slik at det sokk i han. Du trudde eg var slik ja. Ja visst. Ho snudde seg frå han, som det var for evig tid. — Det var ikkje meir da, sa ho for seg sjøl. Så usæle ord hadde han aldri hørt før. Ho gjekk, det var så vidt ho ikkje sjangla, — uhjelpelig utsløkt å sjå til] uhjelpelig tomhendt å sjå til Tmuhjelpelig utsløkt å sjå til. Og han stod att.

Han torde ikkje rope henne att-ende. Det måtte bli for live det da; og det var umulig. Ryggen hennes såg han lenge etter ho var borte. Au-Aud! sa han ei tid.

Nå var det så, tykte han om ei stund, eit mannfolk står ikkje og blir gråtsprengt av slikt, dei bruker ikkje det. Ikkje dei andre nei, og ikkje han heller, slett ikkje han. Kan hende Aud kom til seg sjøl nå, at ho vart frisk så ho spytta etter han, så var det over. Det hender faktisk at det går ein bedre enn fortent.

Han skulde aldri glømme Aud, kor gammal han vart.

216VI.

Aud låg sjuk eit par dagar. Slik hadde hendt før] Slikt hadde hendt før TmSlik hadde hendt før utan at nokon la tankar til det. Kan hende dei gjorde det ikkje nå heller, det var helst uroa i han som skapte det til slik. Han syntes mora såg meir på han enn elles, og at Gjermund nødig vilde møte blikke hans.

Han trega som ein hund at han var skyld i dette. Men det var så for ulovlig, det var det. For desse gjentene her, det var som live sjøl det, dei var så vidunderlig levande og naturlige, kor skulde ein stakar av?

Da ho synte seg att var ho ikkje stort ansles enn vanlig. Ho såg enda på han som snarast, og blikke hennes sa ingen ting, det var blågrått som sjøen langt unda.

Der gjekk nokre strie vårdagar over jorda, nordvesten kom brasande med hagl og annan vondskap; det måtte gjera ein vondt for lauve som var så nyfødd enda, — visst ein da ikkje ga sytten i både det og andre ting. Himmelen var øde og livsens fiendsk] Himmelen var livsens øde og fiendsk TmHimmelen var øde 217og livsens fiendsk. Dagar i mellom var det lokkande vårvêre, der kom kveldar med duskregn og fuglesong. Det var våren stutt sagt, og han var aldri ansles.

Gjermund fekk laks. Aud var med han ut til nota om kveldane, samme korles vêre var, ho var i ei fiskarspaning heile gjenta når dei la i veg. Med Roald snakka ho ikkje meir enn nausynt var, men ho svara han da. Så han trong visst ikkje reise for hennes skyld.

Men sia kom der morgon etter morgon da dei måtte sjå ho var nattvakande, ja at ho hadde liggi og gråte. Der kunde bli kvevande stilt i kjøkkene. Gjermund sendte eit blått og forundra blikk frå henne til Roald, han svelgde maten som det skulde vera hestemedisin. Jagu gjorde han det, snilde tenksame guten, han hadde vel gjentenerver enda; eller var det Gud som heldt på og rørte ved augelokka hans, så han skulde sjå verda og live som det var] verda og elende som det var Tmverda og live som det var? Det vilde vera lut å drikke om ein vart uvenn med han. Mora såg på Roald ho òg, som ho vilde be han om noko vanskelig, syntes han.

Han kom henne i møte. Han slo på at rettnå vilde han lenger ut i verda. Av ømse grunnar, la han til, og såg frimodig på henne. Ho flytta brunene eit grann opp. Ho var moderlig god i auga, vilde han og alle andre alt vel, men ho fekk ein tunglynd smil og såg uvisst bort i tomlufta. Ho tenkte på Aud, venteleg] Ho tenkte på Aud, visst TmHo tenkte på Aud, venteleg. Han sa han vilde fara først dei fekk ein i staden hans.

218Det fall han tyngre å seie det med Gjermund, så det sette han ut. Aud vilde han ikkje nemne det for, men samme dagen sa han det til henne like vel.

Det var så stilt i kring henne, han måtte seie nokon ting; han vilde helst ha stryki ei god hand over auga hennes. Ho stod og mata hønene, og skulde til grisene i samme svinten. Ho hadde striforkle på, her skulde vera kvardagen nå trass i vårsola og heile livsæla kring Viklandgaren.

— Ja nå har eg sagt opp tenesta, fortalde han.

— Det veit eg vel, sa ho og lokka vakkert på eit par unghøner som var lite for seg, ho venta hjartans gavmild på dem.

Å jaså, ho hadde snakka med mor si.

— Det trong eg vel ikkje; det har eg visst lenge.

Ho var brennrød i kinna og ein mon stirrøygd, men ho glømte ikkje grisene, ho tok matbøtta og gjekk til dem. Ho gjekk bort frå han for siste gongen. Ho gjorde det praktfullt, som dei seier. Ingen måtte tru ho var eit barn lenger] Ho gjorde det praktfullt, som dei. Ingen skulde seie ho var eit barn lenger TmHo gjorde det praktfullt, som dei seier. Ingen måtte tru ho var eit barn lenger.

Mildrid kom heim. Ho kom som ein livgivar, der følgde som eit godt vêr med henne, eit skifte i stemninga både inne og ute. Ho hadde visst hatt det så pass vondt at ho tykte det kunde vera nok, slik var i alle fall andlete hennes, blikke og smilen og heile menneske. Ho og Aud hadde ein verden full med snakk seg i mellom, og godt var det, det var hunden så godt] det var develen så godt Tmdet var hunden så godt! Ho snakka elles med dei alle, greit og fritt.

219På tomannshand var ho straks ansles. Ho smilte, men ho vart som nåmen kring munnen, skulde visst ha sagt han einkvart særlig men kom seg ikkje til det. Med kvart fekk han eit augekast som vilde sjå han all igjennom. Men så gjekk ho, og let sola forgylle håre sitt.

Ein dagen da han stinna ei klesnor for henne, sa ho: — Du reiser frå oss nå, hører eg. Ho smilte da òg, men der gjekk visst eit motlaust lite drag over andlete hennes. — Ja det lyt eg nok, svara han. Men eg har vore snild mot Aud, enten ho trur det eller ikkje. Eit fe, rettare sagt.


Det bles ein lystig kuling den dagen han fór ut fjorden og heim.

Kvelden før hadde dei gjort litt avskilsfest, og sia hadde Gjermund skyssa han til byen. Båe gjentene vart med. Så gjekk dei og dreiv nedpå kaia ei stund. Det var blikkande fjord med kopparglans.

Dei snakka litt frå det eine til det andre. Mildrid sa noko om at Øyvære måtte vera ei merkelig verd å sjå, ho ga seg visst ikkje før ho hadde titta inn i det eventyre. Aud trudde det var for devlig langt vest, det måtte vera nifst der uti havheimen. Dei tøva vonoms lenger om det, sorglaust og lett.

Ja ja, så fekk dei seie farvel, natta lei. Det òg gjekk lett for seg. Dei tok han handfast i neven. Så stod dei i båten og han på brygga. Da såg han at båe gjentene var bleike, den eine slik og den 220andre slik. Motoren tendte, og båten la i veg heimover med dem. Han gjorde vakre fòrer i vatne, og der stod dei og veifta att-ende med kvite lommedukar. Han rota i lufta med hatten til svar, og såg med glede at Gjermund sveivde med sin han òg.

Om morgonen gjekk fjorden kvit. Det var ei god helsing. Live hadde vore vandt] (adj.), vanskelig, innfløktvandt å segle hittil. Her etter måtte det bli greiare farvatn.

Der var mange kjenningar om bord, folk utanfrå øyane. Mellom dem såg han ein som han hadde gått i lag med på konfirmasjons-skolen. Den kroppen fekk han hug på å snakke med. Og den andre mintes han, godt òg. Roald førte prate inn på den tida, og den andre var openhjarta kammerat. Presten, fortalde han, han sørgde over at Roald hadde reist frå dem, slik ein augestein var det vondt å miste. Gjenta stod fram i grannesokne våren etter. Kammeraten lo, togg kringt nokre tak og såg underlig vennesælt] såg inderlig vennesælt Tmsåg underlig vennesælt på han. Jau da, det hadde laga seg ei kraftig soga om Roald og gjenta. — Du er ein folkehelt, i sitt slag, sa han til slut.

Roald lo med. Det var berre så utrulig at dette og meir til, dette gjentevase, hadde hendt nettopp han. Han som alt frå småguttida nekta å tenke på noko så uverdig. Det var ein urett mot han! For han hadde aldri drømt seg at gjentene bleikna når han gjekk frå dem? I gårkveld snudde Aud andlete mot han som snarast og let han sjå det 221som det var, like vel, kor useielig vondt ho hadde det.

Det måtte vera det minne som gjorde han sjøsjuk. For det vart han på siste havstykke, og det var første gongen han opplevde det. Det arga han sterkt. Han syntes sjøen sa tvi og hivde han i land.

Nå ja, sjøen var ikkje hans sak. Men der stod han i land heime så bleik og ussel at det var stor skam. Han hadde ikkje eingong munn å snakke med. Far såg på han og tenkte visst på fyll om bord.

Enka var der òg. Ho såg ikkje han, nesten ikkje da. Da sa han einkvart likehendt til henne, ynkverdig kjeftlaus som han stod der. Det var noko om at sjøen burde ikkje vore skapt, kva kunde den vera godt for? Ja ja, ho var høvisk menneske og smilte litt. Han likte det ikkje, og sa høgt: — Ein skulde forherde seg mot han. Ein skulde forherde sjela si mot mangt! Det er synd vi ikkje gjer det.

Det stod ein frammand-kall der, Roald hørte sia det var styfaren hennes. Han såg på Roald og lo, stort og godhjarta. — Jau jau, sa han, og så gjekk dei oppover med ungane mellom seg, i havlufta.

Nei sjøen hadde Roald ikkje noko med. Han snakka med foreldra om det. Først fekk han gå jordbruksskolen, så han hadde fast grunn under seg. Det gledde dem godt, såg han. Sjølve kalle, 222det fekk komma når det kom, og slik det kom, men om det kunde han ikkje snakke. Mor ho skjønte han nok.

Litt sjøsjuk vart han gåande for det første. Live kunde jamenn vera bannsett når det snudde den sida mot ein. I fjor sommar da han var her da kjente han seg så rik. Han hadde ein budskap til menneska. Der gjekk store ting gjennom han. Mangt var barnetankar og draum, visst og sant ja, men sanninga i det var der da, — ho var der ennå?

Det kjente han når han møtte Enka. Han snakka verkelig med henne, berre nokre ord om små ting, om ingenting, ho såg opp og svara litt meir for kvar gong. Der hadde lagt seg ein kveldfred kring henne. Henne kunde ikkje han trøste, og det var heller ikkje slik meint. Men han måtte kjenne seg skyldig til det, skyldig til å vera noko for alle, han var ikkje skapt til å gå unyttig i verda. For det var ikkje sant at menneske er vondt frå barndommen av, vi er det ikkje, og vi vil ikkje vera det, kjenn etter! Det måtte da finnas ord til å seie slikt med òg?

Slik fekk ho det til å røre seg i han, så det både vermte og kjølte, enda ho vilde le om han sa det.

Han visste litt meir om seg sjøl etter kvart. Han hadde vore smågut alt for lenge, for han var det ikkje da han skulde vera det; han trudde han tenkte på andre når han tenkte ut framtida for seg sjøl. Han såg mangt slik i denne tida, såg seg 223sjøl i ord og gjerning frå da og da, han måtte smile ofte og skamfullt: Arme devel, kva sa du ikkje den gongen? Og særlig den gongen. Men verst var du lel da du gjekk fram til talarstolen på ungdomsstemna og ga deg til og refererte, ubedt og 13 år gammal. Det var visst da du slo fast for kven som vilde høre det, at det har komme mentalitet i folkesjela.

Denne styfaren Helmer snakka han ofte med. Nei han tenkte ikkje å seie stort til han, for mannen var gammal og klok han, og sjølklok og alt det, men der var ei tru innunder alt han sa, noko som tok i ein. Og så var fru Kari der. Enka. Så det vart til at dei kom i ordskifte gong og annan. Nå ja, Helmer lo til mangt han, og sa sanningar og slikt, men ein gjekk ikkje fattigare frå han, og ikkje dummare heller, om det nå kjentes slik med det samme.

Og fru Kari, som han kalte henne, ho hørte på dem når ho var i nærleiken, og smilte aldri så lite med seg sjøl, sårande klokt somme gonger, men det kunde vera barnlig òg. Ho merka kanskje at han var ikkje berre ein pratar og ein diktar. Ein gong vart han litt for heit, han kom med dryge meiningar om religionen vår. Fru Kari kremta og såg mangtydig på Helmer. Men Helmer småhumra til henne og sa:

— Vi drep da ikkje kattungen fordi han har klør.

Det var venlige ord frå den kanten. Men i denne tida vart han vâr henne som heitte Vebjørg. All 224ting skapte seg om for han da. Det slo han ned. Kvar gong han møtte fru Kari var han redd at ho skulde merke det] redd at ho merka det Tmredd at ho skulde merke det. Men så var han ikkje redd det meir. Vebjørg såg på han ein dag. Ho såg stort og vake på han, undra seg opent over kven han var. Neste gongen vart ho brydd og såg berre som all snarast på han. Sia fresta ho å ikkje sjå han. Der var da von i det eine som i det andre?


Da kom breve frå Mildrid.

Ho fortalde som det var, ho skulde bli mor, og han var faren, ingen av delene let seg nekte, dess verre. Så gale kunde det bli når to ungdommar let vera å tenke, skreiv ho, og ho lasta ingen av dem. Ho hadde ikkje fått mot til å seie han det der heime, hadde ikkje trudd ho skulde bli nøydd til å seie han det heller, men nå var ho det. Men kva skulde ho trive til? Ho hadde tenkt å bruke dei råder som fanns, men først vilde ho høre eit ord frå han. Ein kunde bera skade og skam, men der hadde ein mor og søsken, og dei kunde bli ein blodig kjær når ein laut tenke for alvor på dem. Aud var det verst for, ho var ikkje «over det» enda (men det var han utan skyld i).

Det var eit vakkert brev, Mildrid synte seg som ho var, eit stort menneske i nøda. Men hadde eit brev nokon gong komme og ødelagt så grovelig for ein stakar? Spør, så får du svar. Han kunde og burde ha skrivi mangt] burde ha skrive mangt Tmburde ha skrivi mangt, men så kunde han det ikkje, han skreiv at ho måtte søke råd straks, og 225pålitelig råd. Det han åtte av pengar skulde bli sendt først han hørte frå henne att. Gud hjelpe oss båe to!

Der vart ikkje noko å høre frå henne. Gud veit kva ho hadde venta seg til svar frå han. Han kunde ha gjort den synda òg, at han gifta seg med henne visst det var det ho ønska. Den straffa burde dei ha lidd båe to.

I staden kom det uhuglige hende i blada: ein dokter i den og den byen var skylda for fosterdrap. Ei bondegjente låg for døden. Sia stod der meir om det, gjenta var utanfor fare, dokteren var sett under tiltale o. s. b. Og da far hadde vore i byen ei ferd, spurde han om det var ei av døtterne på Vikland det hadde gått så gale med, for det hadde han hørt, — han ho var forlova med nekte at han var barnfaren.

Roald iddest ikkje svara. Dei skjønte visst] Dei skjønna visst TmDei skjønte visst eller såg kven som var barnfaren. Han mumla berre at det heile måtte vera løgn. Det vona han òg, for det var svartare enn døden, helvete hadde skapt om ei løgn til sanning. Han gjekk og vavra] (v., pret. av vavra), vimset, vaste; fór frem og tilbakevavra i ei natt av nyttelause bønner.

For dei hadde breve hans. Inga bønn eller tru kunde brenne det. Rettnå brente det han.

Han vente seg til det etter kvart. Og da han ikkje hørte meir, tok vona til og pinte han.

Jordbruksskolen sa han farvel til for dette åre. Mor og far undra seg. Han sa han fekk røyne sjøen ein vinter, dei hadde rom for han på skjøyta nå. 226Sjøl visste han godt det var ei kjerringtrøst. For Vebjørg kunde ingen ha reist ifrå, når ein først såg henne. Ikkje før ein hadde fått eit godt ord av henne, og det fekk aldri han, slik han hadde stelt seg. I grunnen gjekk han her og drømte med han venta på dauen.

Nå kom han i hug henne som barn òg, eit lite grev som dei andre, men ho sa noko underlig ein gong. Han kom over henne da ho lauga seg austi kvitsandvika. Dei andre to småkreka sprang sin veg, men ho stod rolig og såg på han. Ho hadde på seg eit rødt lite skjørt som sjøen sila og rann utor, ho hadde vore mordisk langt uti! Ho sa til han, fortrudde seg til han: — Eg har drømt at eg vart havfrue eg; det var moro det. Eg grodde i hop heile vegen frå her oppe og heilt ned, og så vart foteblada mine til ein blågrønn fiskespol, han var overhendig vakker og god å sømme med, du kunde aldri følgd meg gjennom båra! Ho tagde brått og stirde på han, for han var ein gutunge] han var ein gutunge han Tmhan var ein gutunge.

Tull! tenkte han visst. Nei han hadde drømt han: at der voks ut venger frå akslene hans, store kvite venger, han svaneflaug med dem all lufta bortgjennom.

Vår herre veit, kanskje ho var ei havfrue nå, ei som berre kunde syne seg og synge for ein.

Sjøtrolle steig i vegen for han her om dagen, stod i eit lydlaust hat og stirde på han med fiskeauga sine, dei lyste som grønngammalt glas. — Jaså, sa han endelig. Det er henne du vil til livs 227nå. Dermed lo han. Vondskapen kokte og lo i han så ein måtte grøsse. Endelig gjekk han. Ein hørte at han bad ikkje frels oss frå det vonde, lat det berre få skje!

Roald fekk ikkje sjå Vebjørg den dagen.

Det fekk han kvelden etter, men det var nå ein kveld for seg det.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Menneske og maktene

Menneske og maktene fra 1938 er Duuns siste roman og en av de mest sentrale i hele forfatterskapet.

Romanen er en kollektivroman uten en egentlig hovedperson og er bygd opp som en rammefortelling med et åpningskapittel og et sluttkapittel. Mellom disse blir leseren bedre kjent med noen av hovedpersonene fra rammefortellingen.

Menneske og maktene føyer seg inn i hovedtemaet for Duuns dikting: hva som skal til for å ikke gå under i menneskets kamp mot onde krefter. Med dyster realisme skildrer Duun en gruppe mennesker bosatt på øya Øyværet,som er truet både av krefter i naturen, i samfunnet og i dem selv. I romanen ser vi spor av den frykten for en ny verdenskrig som preget mellomkrigstiden. Allerede i første setning aner leseren at undergangen er nær: «Det var spådd frå gammal tid at Øyvære skulde gå under». Når katastrofen endelig rammer det lille samfunnet, viser det seg raskt at de som er solidariske med hverandre og tar ansvar for sine egne liv, overlever. De som rømmer til bedehuset og satser på å bli reddet av utenforstående makter, drukner når havet kommer.

Les Bjørg Dale Spørcks innledning og kommentarer

Les mer..

Om Olav Duun

Olav Duun er en av de viktigste nynorskforfatterne fra første halvdel av 1900-tallet. Med en bakgrunn som fisker i Namdalen i Nord-Trøndelag kunne han skildre tilværelsen langs kysten friskt og livaktig, i et språk som var preget av dialekten hans.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.