Gjennem Montenegro paa ski

av Henrik Angell

I Montenegro


s18

18Nu var jeg da endelig i Montenegro!

Og «hurra» raabte nordmanden og «tschivio» raabte montenegrinerne nedover stien.

Deroppe laa altsaa Montenegro, – ja, thi der var endnu et godt stykke op did, hvor veien forsvandt over fjeldranden.

Kun sten i sten, klipper ovenpaa klipper, afgrunde, stenurer, alt mørkt og vildt, truende, uhyggeligt ser det ud, ingen busk, intet træ liver op i alt dette øde, kun nogle faa græsstraa hist og her findes inde mellem de kantede, hullede kalkstene; ikke engang den grønne mos saaes, kun en graalig en og rundt omkring en mørkerød lavart, der saa ud som størknede blodflækker, som om her havde været man manddrab ved hver eneste sten.

19Og saa langt øiet rak, overalt den samme barskhed og vildhed; de mørke sneskyer og den tunge graablaa luft skulde ikke live op. Ellers har man netop fra dette sted den mest storartede udsigt over Cattarofjorden med dens vilde omgivelser og smilende smaa byer langs det blaa hav. Vi saa kun ned til nogle gamle, graa fæstningsmure og moderne forter.

Og til al denne barske, mørke natur passede saa glimrende alle de montenegrinere, der hist og her saaes komme frem mellem stenene, klatrende ret opover. De mørke, barske ansigter, de krigerske skikkelser, klæderne, vaabnene, alt, var som skabt til hinanden.

Ret som det var, lød der et tilraab fra den ene til den anden, et skarpt, langt rækkende skrig, der bares videre af fjeldenes ekko. Undertiden hørte man kvinderne synge en monoton, uhyggelig, sørgelig sang, som om der var blodige minder.

Og hvor er ikke de at finde i Montenegro?

Ved grændserøsen tog Jovo frem sin nistetaske og jeg min, vi trængte at styrke os efter den raske marsch. Jeg skulde under dette tarvelige maaltid dele et stykke kjød, og jeg bad da Jovo om at laane mig sin handschar. For spøg tog jeg denne alenlange knivbajonet og gjorde en gestus, som om jeg vilde skjære næsen af paa mig. Jeg sagde i det samme «turqui» og «quanto», da italiensk var det eneste sprog, vi kunde bruge sammen. Da lo Jovo haanlig. Nei, det var ikke saaledes det foregik, mustaschen og overlæben skulde være med, og han viste mig grebet.

«Quanto?» spurgte jeg atter.

Jovo strakte mismodig kun 3 fingre iveiret.

Monstro hvor mange tyrkenæser den gamle kniv havde afskaaret i aarenes – for ikke at sige i aarhundredernes løb?

Det var bare i de ældre felttog, at montenegrinerne gjorde, som de havde lært hos tyrkerne, skjære næsen 20af sine faldne fiender. I de sidste krige fandt dette ikke sted, og mangt og meget har forandret sig i Montenegro i den senere tid. Jovo kunde derfor vel have flere tyrkere paa sin sainvittighed, thi i 76 – 77 og 78 fandt mere end en tyrk sin død mellem de sorte fjelde.

s20

Saa havde jeg da sat mit første skridt paa montenegrinsk jord, – jeg higede videre, og vi steg atter op over fjeldet. Den sidste del af opstigningen er voldsom brat, sne og issvul kom til, saa det var ikke bare moro at gaa der. Hvorledes montenegrinerne i sine «opanker» (lauparsko) klarede at klore sig fast, er mig næsten en gaade. At kvinderne kom vel op, er mere end mærkeligt. Med de store sække fastbundne paa ryggen, med sine hvide, ærmeløse kaaber, saa de ud som myrer klavrende op gjennem en stor sten.

Jeg blev efter denne sidste tur næsten fristet til at tro, at kvinderne er flinkere end mændene til at gaa. 21De første fulgte mærkværdig hurtigt efter, og de havde dog ganske andre svære byrder at slæbe paa end mændene. Mange af kvinderne havde strikketøi mellem hænderne og arbeidede ivrigt, naar ikke opstigningen blev altfor slem. Det er en lyst at se, hvor svævende elastisk saavel mænd som kvinder gaar.

Jeg havde læst, at den montenegrinske kvinde ikke var smuk. Hm! – Ja, smag og behag. – Men af dem, jeg den dag saa, syntes jeg, at flere af dem var rigtig vakre. Og de vandt ved nærmere bekjendtskab. Deres raske fremtræden, venlige væsen, deres tjenstvillighed og arbeidsomhed maatte indtage enhver. Naar dertil kommer, at de saa ofte har vist de største prøver paa glødende fædrelandssind og paa djærv tapperhed, saa kan man ikke andet end ærbødig gaa tilside for dem og tage hatten af.

Dette sidste er imidlertid ikke stemmende med landets skik. Det er kvinden, som gaar tilside, selv om hun derved maa træde ud i dybe sneen, og det er hun, som hilser manden, og ikke omvendt. Se, det vidste jeg ikke. Det maa vel saa være hos et saa krigersk folk.

3000 fod tilveirs sa’ vi Dalmatien og Adriaterhavet farvel, den største del af opstigningen var forbi, vi var komne op i sneregionen. Oppe paa fjeldkammen ligger det første lille montenegrinske hus, bygget af grovt hugne stene. En liden gut stod noksaa fornøiet ude i sneen og saa paa de fremmede. Det var vel en 8 – 10° kulde heroppe, men gutten var fuldstændig sommerklædt, hvilket ikke vil sige meget. Man hærdes tidlig, lader det til.

I lighed med hvad jeg har oplevet i alle de andre sydens lande, havde jeg vente af dette første montenegrinske hus at faa se nogle toldere eller i det mindste nogle politisoldater træde ud for at visitere bagage og i det mindste pas. Jeg har i Montenegro hverken seet 22politisoldater, toldere eller pas. Maaske findes alle tre ting i landet; jeg saa dem ikke. Man kan reise lige saa frit og ugeneret i Montenegro som i Norge, – og det vil sige ganske særdeles meget.

Vi var nu paa høideplateauet, eller hvad jeg skal kalde det, der heder Njegosch (næsten 3000 fod over havet). Taggede, lave fjelde sees rundt omkring, lidt skog oppe i et hjørne og hist og her nogle smaa landsbyer som Dugi, Vrba, Velji-Kraj, Radonitschi og Petrowitschi.

s22

Her laa sneen alendyb, og skierne kom til Jovos store henrykkelse paa benene. Han lo som et barn, hvem man viser noget rigtig morsomt, og den ting, at man kunde springe ovenpaa sneen, interesserede ham levende ligesom en hel del landsmænd, der stod uden for et lavt, halvt nedsneet stenhus. De barske karer lo, raabte velkommen og tog mig imod paa den venligste maade. Jovo syntes, at her burde bakkerne prøves, saa fik han derved anledning til at prate med sine venner og vise de efterkommende mænd og kvinder, hvad dog de underlige tingester kunde bruges til.

Der var stor jubel. Saa skulde de selv prøve de nye sko, og saa blev jubelen endeløs.

Hvor mange gode venner man fik i et øieblik!

23Saa blev der traktering. Ind i hytten alle sammen, og for første gang smagte jeg den berømte Crmnitzavin, en udmærket rødvin, der kommer fra Montenegros sydligste distrikt.

Det var svært slemt med sproget, men som det næsten bestandig hændte, fik man sendt bud efter en af de mange montenegrinere, der havde faret udenlands. Denne gang var det en gammel blind mand, der var tolk. Han talte flydende engelsk. Han havde faret paa engelske skibe i flere aar, havde saa været i peruviansk tjeneste og der mistet sit syn ved en kjedelexplosion. Fattig og forladt, uden konsul, uden nogen støtte, stod han saa i det fremmede land. Det havde taget lang tid, førend han var kommen sig hjem igjen til sine fjelde; – «men nu var han der,» sa’ han med et tilfreds smil.

s23

En halv times marsch, og vi var i selve Njegusch. Her fandt Jovo, at nattelogis burde tages, sneen var dyb, og vi havde endnu et fjeld at passere, førend vi kom til Cettinjesletten.

Nu, mig var det det samme, og vi styrede kursen mod værtshuset, «Lokanda», som et saadant større kaldes. (De smaa kroer kaldes «Kan»).

24En ældre mand med en flot hvid mustasche, med smukke vaaben i bæltet tog mig venligt imod. Det var gjæstgiveren. Jeg troede, det var gouvernøren eller en lignende fornem mand. For sit ydres skyld kunde han godt have været general. Han mindede lidet om enkelte turisthotelværter nordpaa, der keitet skraber og bukker for hver, der kan plapre lidt engelsk. En hel del montenegrinere kom ogsaa snart tilstede, alle kraftige, stoute mænd, bevæbnede og uniformerede, som var det lutter soldater. Den kommanderende officer og øverste embedsmand paa stedet, en «capetano», en kjæmpeskikkelse, indfandt sig ogsaa. De vilde hilse paa den fremmede og byde ham velkommen. Paa vinterstid i alle fald er en turist en useet ting.

Skierne vakte den mest levende interesse, alle vilde prøve dem, og dalen gjenlød, til det blev mørkt, af den glade latter, der blev enhver tildel, naar han faldt overende, snublende i de lange nye skosnabler. I den mer end meterdybe sne var det ikke saa ganske let at komme sig op igjen, og morskaben blev ikke mindre, naar den montenegrinske skiløber helt forsvandt under sneen og atter stak sit mørke ansigt op med et grin under den lange sorte mustasche.

At skierne kunde gaa op over bakke, gjøre helt om og glide saa fort nedover, det forbausede dem i høieste grad. Montenegrinerne kjender meget vel til truger og benytter saadanne hver vinter; men ski har været for dem, som for ikke længe siden for de fleste af Europas folk, fuldstændig ukjendte sager. Mine nye venner vilde strax vide, hvor de var at faa fat i.

Min værtinde, en gammel venlig kone, kunde ikke noksom være henrykt over de nye indretninger, der var komne til landet, og ingen var ivrigere end hun til at beskrive med livlige gestus for de sidst ankomne, hvor vidunderligt skierne for, ja fløi ned over bakken. Hun 25klappede mig og behandlede mig, som var jeg hendes eneste, nys hjemkomne søn. Hun vidste ikke, hvor godt hun vilde gjøre det for mig.

Jeg angrer ikke paa, at jeg kom til at tilbringe aftenen og natten i Njegusch. Man havde her holdt gammel god national sæd og skik i agt og ære. Turistuvæsenet havde endnu ikke formaaet at ødelægge det oprindelige folkeliv.

Alting saa saa ægte ud her, alt saa primitivt, og naar jeg saa mig om, paa alle disse bevæbnede barske mænd i de maleriske, krigerske dragter og i disse vilde omgivelser med de halvt nedsneede, lave, grove stenhuse, med de høie fjelde rundt omkring, saa maatte jeg sige til mig selv, at saaledes, just saaledes havde jeg tænkt mig land og folk.

Capetanoen, Juro Petrowitsch, var en værdig type paa en montenegriner. Som 13 aars gammel gut deltog han i en af de mange kampe ved Grahovo. Her blev han saaret, og en tyrk havde allerede taget gutten i haaret for at skjære hovedet af paa ham, da i sidste øieblik en montenegriners handschar frelste ham. Tyrkens hoved faldt selv for det lynende staal, og gutten fik bogstavelig talt bloddaaben.

Efter montenegrinsk skik samledes vi alle omkring ilden i et af værelserne; vi sad paa lave skamler, gjerne med benene overkors, og varmede os, røgende en cigaret eller af en lang tyrkepibe. De tjenstivrige, elskværdige kvinder børstede sneen af benklæder og støvler og bød vin om. Værten sad selv rolig og værdig og saa til, at alle havde det godt og intet manglede.

Som før sagt, den montenegrinske vin er udmærket, og den smagte ikke mindre godt efter skituren. Min værtinde, der vel syntes, at jeg kunde trænge til lidt at spise ogsaa og det nu strax, fandt frem af en skuffe forskjellige smaatterier, som hun nødede paa mig.

26«Dobra?» spurgte hun.

«Dobra!» svarede jeg, ɔ: «godt.»

«Bogami?» – sa’ hun.

«Bogami!» – sa’ jeg igjen; det vil sige saa meget ved denne leilighed som: det er vist og sandt.

Senere fik jeg dog et ordentligt maaltid mad, brød, smør, ost og kjød samt vin. Det serveredes paa ren dug, paa rene tallerkener, med kniv og gaffel og kun for værten og mig. Det indtoges med samme høitidelighed som hjemme i en fjelddal – og maden smagte paa vinen nær ogsaa som bondekosten hjemme.

Denne min første aften i Montenegro svandt ellers hen paa den behageligste og interessanteste maade. Bare den ting at sidde omkring det flammende baal i den halvmørke stue og betragte de kraftige, krigerske skikkelser og høre paa deres for mig saa nye og fremmede sprog var nok. De veirbidte, broncefarvede ansigter fik en endnu varmere glød ved baalets skin, det blinkede i de mørke øine og i revolverløbene, i de broderede trøier, – de farve- og folderige klæder blev endnu mere maleriske, – – og i baggrunden sad et par næsten lige saa interessant udseende kvinder, der af og til kastede spøgende, drillende bemærkninger hen i mændenes alvorlige samtale.

Ilden holdt paa at dø ud, og samtalen begyndte at gaa istaa. Da gik husets datter hen, tog en tyk, smukt indbunden bog frem fra en hylde, og uden opfordring satte hun sig ved en liden lampe til at læse op et heltedigt af sin egen fyrste. Det handlede om kampen mod fædrelandets stadige fiende, tyrkerne, det priste døden paa valpladsen. Rundt omkring sad mænd, hvoraf de fleste havde deltaget i flere felttog, som capetanoen og min vært.

Da digtet var til ende, tog en ung mand den nationale guitar – «guzlaen» – ned af væggen, stemte den og 27begyndte saa en lang, monoton krigssang, afbrudt hist og her ved vilde kampraab. Senere fik jeg ofte i de montenegrinske hytter anledning til at høre sangen til guzlaen. Montenegrinerne ynder at sidde sammen om kvældene omkring baalet, – og de lader da gjerne guzlaen gaa fra haand til haand i en slags stevjing, der minder om dem, man endnu kan høre i enkelte af vore fjeldbygder. Montenegrinerne har meget let for at digte; ved disse aftensammenkomster og ellers ved festlige anledninger staar mand efter mand frem for at synge til landets eller heltenes pris. Deres rige, mærkelige historie giver dem stof nok. Særlig ved begravelserne yder man den afdøde sin pris i sange.

s27

Montenegrinerne taler det gammelserbiske sprog, de har bevaret det aldeles rent, som islænderne oldnorsken. Det rige, bøielige sprog skal særlig være egnet for digtekunsten.

Til fyrstens familje ligger megen digterisk begavelse. Den store vladika Petar II er vel serbernes største digter. Den nulevende fyrste har udgivet en række digterværker, hvoraf flere er prisbelønnede.

Sangen til guzlaen bør maaske rettere kaldes deklamation med musik. Paa en tilsvarende maade har 28maaske de gamle norske skjalde fremsagt sine kvad til harpens lyd. –

Klokken var bleven mange, og en efter en sagde godnat. Tilslut rakte alle familjens medlemmer gjæsten haanden og ønskede ham et rigtig venligt «dobra notsche!»

Værten var den sidste, der gik ud af værelset; han passede paa, at gjæsten ikke manglede noget.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Gjennem Montenegro paa ski

Vinteren 1893 reiste Henrik Angell til Montenegro. Han skulle gå gjennom landet på ski, inn til Albania og Tyrkia. Foruten å spre skisportens gleder, var målet for turen å lære mer om landets historie, kultur og levesett. Angell var også interessert i landets forsvar, som militarist var han imponert over hvordan Montenegro hadde klart å holde seg selvstendig - i bokens forord skriver han «[e]t saadant folk maatte og vilde jeg se».

Gjennem Montenegro paa ski kom ut i 1895. I boken forteller Angell om skituren, og han skildrer montenegrinernes gjestfrihet og deres natur, kultur og historie.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1895

Les mer..

Om Henrik Angell

Titlene til Henrik Angells bøker viser hvordan krigsvesenet, nasjonalismen og skiidretten går igjen som hovedtemaer i hans forfatterskap. Karakteristiske eksempler er Tegnebog for folkeskolen og nybegyndere, med forklarende text og nationale forbilleder (1893), Gjennem Montenegro paa Ski (1895), Fortellinger fra Grænsevagten 1905 (1905), Norges krigshistorie (1906) og Norsk skilauparsoga (1908), for å nevne noen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.