64Jeg har seet et spøgelse, jeg; – jo, jeg har, – spørg bare Tonoppen! Hvem Tonoppen er? Jo, det er min kusine, det. Hun heder egentlig Antonette; men saa har hun saadant opstanasigt fjæs; næsen staar tilveirs, haaret staar tilveirs, hun ser saa forskræmt ud; og saa kalder vi hende Tonoppen.
Ja, for Tonoppen er svært ræd af sig. Ikke tør hun hoppe fra bryggen ned i en baad, og ro alene fra bryggerne bort til Holmen turde hun ikke, om det gjaldt hendes liv. Og engang, som vi var oppe i Fløiheia, og der var lidt brat, vel en meter at hoppe, tænker jeg, saa skreg Tonoppen: «Jeg kommer aldrig i evighed ned». Vi 65maatte gaa en lang omvei, for Tonoppen kunde ikke hoppe en meter, maa jeg byde dere det!
Men det forstaar sig, saa er nu Tonoppen ogsaa fra Kristiania og har aldrig gjort andet hele sit liv end gaa paa gaden med stramme handsker, saa det er jo ikke noget rart, at hun er «kruslede».
I sommer var hun i besøg hos os, og vi havde det rigtig snodig mange gange, maa dere tro.
Vi seilte, og vi roede, og vi var paa farten bestandig. I begyndelsen gjorde jeg fælt nar af hende for alt det krusleriet hendes; men engang blev jeg selv saa græsselig ræd, og da skjønte jeg, hvor ondt det maa være at være saa bange af sig bestandig. Det høres rart, men det var en poppel, jeg blev ræd for. Ja, det baade var og ikke var en poppel forresten. Nu skal dere høre.
Tonoppen og jeg havde været i gjestebud paa Mindalen, og Ingeborg kokke havde hentet os deroppe, og vi gik nedover veien arm i arm. Det var ikke noget pent veir 66netop; det skulde ligesom være maaneskin; imellem skinnede maanen klart; men ret som det var, kom der nogen tykke, sorte skyer for maanen, saa det blev næsten mørkt; saa tittede maanen lidt frem igjen, og slig holdt det paa.
Klokken kunde vel være 10 om aftenen. Vi mødte ikke et menneske nedover veien. Lidt ovenfor byen bor klokker Kruse i et lidet hvidt hus. Klokker Kruse er en græsselig sinnatagg; han ser ud, som han havde lyst at jule op alle mennesker. Endda han er saa sint, har han nogen fælt uskikkelige gutter; det er Nicolai, og det er Teofilius, og det er Burmann. Jeg tror næsten, Burmann er værst uskikkelig; der findes ikke den ting, som Burmann Kruse ikke finder paa. Han piner dyr og er fæl.
Ingeborg kokke, Tonoppen og jeg kom ruslende nedover. «Aa er detta», sagde Ingeborg kokke pludselig, «har der staaet et poppeltræ i haven til klokkeren før?»
Nei du verden, der stod en lang smal poppel, saa høi, at den rak et godt stykke over taget til klokkeren. «Nei skulde dere 67seet sligt», sagde Ingeborg kokke; vi stansede op paa veien og saa paa den; maanen var netop bag en sky, da poppelen med en eneste gang – jeg skal aldrig i mit liv forglemme det – tog et skridt nedover mod veien, hvor vi stod. Jeg troede, Tonoppen var bleven gal. Hun skreg, som de stak en kniv midt i hjertet paa hende.
«Poppelen kommer, – poppelen kommer!» skreg Tonoppen. Noget saa rart har jeg aldrig kjendt, for det var akkurat, som de havde slaaet benene væk under mig, saa ræd blev jeg. Jeg var ikke istand til at røre mig af flekken.
Og der kom poppelen langsomt nedover mod os i det usikre maanelys.
Endnu i dette øieblik kan jeg ikke fatte, at jeg opførte mig, som jeg gjorde. Jeg sansede mig rent ud ikke, saa ræd blev jeg. Ja for ved dere, hvad jeg gjorde? Jeg fòr op paa gadedøren til klokker Kruse og hamrede og bankede og raabte, imens det forfærdelige, kjæmpemæssige menneske – ja, for jeg saa nu, at det var et menneske med floshat, – kom lige ind paa os. «Detta er 68ikke noget menneske, detta», raabte Ingeborg kokke; Tonoppen halte mig i kjolen og brølte: «Kom, saa løber vi!» – jeg brydde mig ikke det grand om nogenting, jeg var aldeles vild af skræk og raabte:
«Klokker Kruse, klokker Kruse, kom og se en forfærdelig mand.»
Og den forfærdelige mand lo, en fæl, underjordisk latter ligesom, og slog efter hattene vore med en pisk; – og der kom klokker Kruse i vinduet i bare skjorten og raabte med et ansigt, som jeg ikke kan beskrive: «Vil dere ikke give mig ro i mit eget hus, saa skal jeg – –». I samme sekund faldt poppelen sammen paa en merkelig maade; den blev ikke høiere end en gut; rundt hjørnet af huset pilte gutten og slæbte noget langt sort efter sig.
Der stod vi igjen med klokker Kruse i vinduet i sterkt maaneskin. Jeg syntes, han skar tænder, saa sint var han.
«Hvad er dette for tøv og tøis?» skreg klokker Kruse.
«Aa, det var et spøgelse», sagde jeg.
«Vi troede, det var en poppel», sagde Tonoppen.
69«Jeg tror mest, det var han Burmann», sagde Ingeborg kokke; «jeg syntes, jeg saa skolten paa ham, da han sprang rundt hjørnet.»
Klokker Kruse bad os pakke os, der vi kom ifra, og slog vinduet igjen med et smeld.
Du verden, det var bare Burmann Kruse! Jeg skalv i knæerne længe efter. Den, der var saa sterk, han kunde rundjule Burmann Kruse, dere!
Siden hørte jeg, at Burmann Kruse havde en heise-indretning, som han kunde gjøre sig stor og liden med, og som han gik rundt og vetskræmte folk med.
Ja for sig, om dere ikke var bleven ligesaa ræd som Ingeborg kokke, Tonoppen og jeg?
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Dikken Zwilgmeyer er mest kjent for de nyskapende barnebøkene hun skrev. Morsomme dage kom ut i 1896 og er sjette bok (av elleve) i den såkalte Inger Johanne-serien.
Boken består av ti adskilte småfortellinger. Jeg-personen, Inger-Johanne, forteller muntre historier om seg selv, sin familie, sine venninner og småbylivet generelt.
Den muntlige stilen og jeg-formen man finner i alle Inger Johanne-bøkene var en forfriskende og ny måte å skrive barnelitteratur på, og bøkene beholdt sin popularitet gjennom flere generasjoner.
Dikken Zwilgmeyer er en av de forfatterne som har bidratt mest til en moderne norsk barnelitteratur. Hun brakte norsk samtidsmiljø og gjenkjennelige norske barn inn i litteraturen.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.