Nederlaget

av Nordahl Grieg

ANNEN AKT


I

En skjermbrettaktig dekorasjon, delt i tre rum, i forkant av scenen. Her foregår viktige avsnitt av kommunens tilværelse; men den mest avgjørende foregår i rummet bak, hvor aktens siste scene (VIII) blir utspilt.
Første rum (til venstre).
Et hjørne av et værelse på rådhuset. Det er mørkt. Klokken slår 12. Varlin kommer inn og tender et gassbluss. Beslay ligger fullt påklædd på en feltseng. Varlin setter sig til bordet og begynner å arbeide. Begge har kommunens røde bånd over brystet.

    BESLAY

Borger Varlin, prøv å få Dem litt søvn. Om knapt en time begynner et møte i Kommunen som sikkert blir både langt og anstrengende –


    VARLIN

Jeg kan ikke sove. Jeg har ikke tid.


    BESLAY

Er De mer enn tredve år, Varlin? Men hvit i håret er De blitt.

De knekker sammen på denne måten.


    VARLIN smilende:

Pass Dem selv, borger Beslay. De har ikke vært av klærne i fjorten dager.


    BESLAY

Ja, konen min sa det nettop, hun også, da hun var her med maten. Seksogsytti år, sa hun, og så bære sig sånn, du som skulde være død og alting –


    VARLIN

Er det ikke godt at vi ikke ligger i graven, Beslay.

Vet De den dypeste følelsen jeg har i disse dagene? Takknemlighet – mot hver dag, hver time, hvert minutt. Vi har fått en mulighet. Bruk den! Bruk den!

Blader i papirene:

Det begynner å se litt rimeligere ut, ikke sant? Det hjalp godt da folk fikk sakene sine ut av pantelåner-sjappene og slapp angsten for gjelden sin, – og bedre skal det bli nå når vi gir de stengte fabrikkene over til arbeiderne.

Vi skulde bare hatt mere hjelp. Vi er så få! Jeg var oppe i arbeidsdepartementet idag for å få noen viktige oplysninger; der var ikke én igjen av de gamle funksjonærene, alle var rømt til Versailles. Da tenkte jeg: disse menneskene som ikke vil hjelpe oss – hjelpe oss nu! er ikke våre motstandere, de er forbrytere.


    BESLAY

Men noen bra folk er det nå blandt dem også!

Guvernøren i Frankrikes bank som jeg har å gjøre med dagstøtt er et prektig menneske. Samvittighetsfull og bestandig elskverdig, enda det ikke akkurat er småsummer jeg krever av ham!

Men igår skremte han mig, selv om det helst var for spøk. Kan jeg nå gi Dem disse pengene, sa han, hvem garanterer mig at ikke hvert eneste medlem av Kommunen ligger skutt innen fjorten dager?


    VARLIN

Den angsten kan han spare sig. Revolusjonen er ferdig, arbeidet er begynt. Versailles-troppene har ikke angrepet ennå; for hver time som går blir det mere innlysende umulig at de vil gjøre det.


    BESLAY

Tror De det så helt sikkert, borger Varlin?


    VARLIN

Soldatene vil ikke gå mot oss, fordi vi viser vår vilje til rettferdighet. Jord for bonden, verktøi for arbeideren, arbeid for alle – hvem vil gi sitt liv mot det?


    BESLAY

Jeg tror som De, borger Varlin, at arbeidet vårt skal være vårt vern. De andre skal få aktelse for oss.

Derfor blev jeg glad da forslaget mitt blev vedtatt om at Kommunens medlemmer ikke skal ha mer enn femten francs om dagen, akkurat det som en flink arbeider kan tjene. Og det er nå ministerier vi bestyrer, de fleste av oss.

Så kan de kalle oss røvere og banditter, så meget de vil. Folk vil forstå at det er ikke vi som plyndrer dem! Og det slår en pel gjennem den stygge løgnen som menneskene så lenge er blitt forgiftet med: at det er griskhet som er drivfjæren til alt godt arbeide. Å nei, historien forteller noe annet, og jeg har nå lest litt jeg også. Alt fremskritt er skapt i uselviskhet. Og for en glede, for et håp, det ligger i dette: at arbeidsfolk kan klare å styre sig selv. Vi klare det, Varlin.

Nei, nå er det ikke tid til å ligge her.

Kommer sig ut på gulvet.

    VARLIN

Mens jeg husker det.

I regnskapene idag fant jeg noe som De må ha oversett.


    BESLAY

Nå?


    VARLIN

De har under dette arbeidspresset kommet til å godkjenne et altfor lavt anbud på uniformsplagg for Kommunens soldater.


    BESLAY

Jeg husker det meget godt. Jeg anså det for riktig å vise den strengeste økonomi.


    VARLIN

De glemmer at syerskene som før fikk seks francs for et plagg, nu bare får fire. De kunde såvidt leve av seks francs. For fire er det umulig.


    BESLAY

Borger Varlin. I denne tid må vi alle gjøre ofre. Budgettet vårt må være preget av sindighet og måtehold. Vi trygger stillingen ved det.


    VARLIN

Folket i Paris har reist sig mot utbytterne og fordrevet dem. Vi kan ikke gi dem en lønn som ikke engang de fordrevne våget å by.


    BESLAY

Hensikten min var den beste.


    VARLIN

Det vet jeg! Jeg kjenner intet mer rettskaffent menneske enn Dem.

Ser op fra papirene:

Imorgen håper jeg vi kan sette tre av de nedlagte fabrikker i gang. Er De ikke glad?


    BESLAY

Jo.


    VARLIN reiser sig:

Det betyr syv hundre mann i arbeide, syv hundre hjem får menneskeverdig liv, syv hundre hjem som ved dét forsvarer freden!

Ved vinduet:

For en vidunderlig natt. Ikke et skudd. Ikke en av våre er lemlestet. Ingen kvinne gråter. Det er fred.

Å om jeg kunde få alle mennesker til å skjønne hvad fred er. Det er ikke noe dere eier, det er noe dere må erobre. Barnet som vagger over gulvet i sine første skritt, trærne som grønnes ute i gaten, hustruen din som puster i mørket ved siden av dig, alt må du bestandig tilkjempe dig. Det er alltid truet; hver dag må du gjøre det ukrenkelig ved strid for mere menneskeverd. Har du hatt en død dag, da har du forrådt alt det du elsker. Da er du krigen. Freden, Beslay, må være det mest hvileløse i verden.


    BESLAY ivrig:

Det er en ting jeg gjerne vil slå et slag for, borger Varlin. Det er bakersvennene. Tenk Dem, de har aldri kveldene fri når andre skal nyte godt av utviklende samvær.

Kanontorden.

    BESLAY

Hvad var det?

Det er umulig.

Så skulde det skje allikevel.

Borgerkrigen er begynt.


    DELESCLUZE inn:

Avgjørelsen er kommet. Versailles-troppene går til angrep.

Nu er det for oss alle bare å tenke på en eneste ting: å slåss.


    VARLIN grunnende til Beslay:

Om bakersvennene begynner klokken fem om morgenen, skulde ikke det klare sig, borger Beslay.


    DELESCLUZE

Vi har ikke tid til dette nu.


    VARLIN

Vi har det.


    DELESCLUZE

Når hæren stormer byen, hvad så?


    VARLIN

Åttende mars forbrødret vi oss med soldatene.


    DELESCLUZE

Men dennegang er det nye soldater fra de tyske fangeleirene. De er blitt fødd vel, og har lært å lystre og hate under Thiers’ personlige opsikt.


    VARLIN

I ytterste nød får vi si til soldatene: Gå inn i våre hjem! Her er våre verksteder! Vi har gjort alt så godt som vi kunde. Kan dere hate oss?

Delescluze, er det ikke mulig, for en gangs skyld, å seire, ikke ved å drepe eller dø, men ved å skape rettferdighet. Utelukkende skape! Det er dér seiren ligger, den vanskeligste.


    DELESCLUZE

Vår kamp blir blodigere.


    VARLIN

Da taper vi.

Vi som vil fremskritt, kan aldri seire med våben. Det er vår tragedie, og det er vårt lysende, fortvilende håp.

Vi vil gå splittet til krigen, mellem menneskeverd og mord. Vi får ikke gjort vårt fredelige arbeide godt nok og vi blir dilettanter til å drepe.

La oss aldri glemme: de som vil krigen av hele sitt vesen, de seirer! Jo! Fra barnsben av sikter de hele sin tilværelse – som et bøsseløp – inn på mordet: de gir sin ungdoms beste år for å bli spesialister i tilintetgjørelse.

Hvem kan stå dem imot? Å Delescluze, de vil komme til å seire stort – over en livløs verden, rundt sig og inne i sig.


    DELESCLUZE

Hvad er det for en forferdelig verden De har sett inn i?


    VARLIN

Forferdelig?

Så stort tror jeg om mennesket, at eier det håpløsheten, eier det også håpet.

Vi må bare ha det klart at verden står overfor valget: skal vårt våben være vold eller menneskeverd?

Den som velger begge deler, taper.


    DELESCLUZE i et utbrudd:

Taper?

Nei. Ikke det ordet. Jeg har hatt ett mêtier i firti år. Å være overvunnet. Et nederlag til hverken kan eller vil jeg overleve!

Rolig:

Fortsett De Deres arbeide, Varlin.

Men De utsetter Dem for én fare. Når Versailletroppene trenger inn i byen og dreper nedfor Deres kjempende kamerater, kan det hende at De blir skånet.


    VARLIN ser ham inn i øinene:

Den faren får jeg altså undgå. Kanskje jeg ikke er så redd for å dø.


    DELESCLUZE glad:

Det visste jeg om Dem!


    VARLIN

Å, men barbari er det!

Motet til å dø – det er noe så annenklasses. Det eneste av verd er å få noe gjort.


    DELESCLUZE omfavner ham:

Men vi skal seire! Vi skal seire for livets og fremtidens skyld, og for Deres skyld, De gale menneske!

Han haster ut.

    VARLIN vender sig ivrig til Beslay:

Jeg synes planen Deres er fortrinlig, borger Beslay! Skal vi si at arbeidet begynner klokken fem, så får vi ferskt brød en time senere. Det klarer sig! Deigen kan de sette, før de går hjem om middagen. Så har de kvelden fri til å drøfte tidens spørsmål.


    BESLAY

Jeg vil fremsette forslag om det så snart råd er.


    VARLIN

Ennu i natt!

Jeg skal støtte Dem så sterkt jeg kan. For en befrielse det vil bli for dem!

Setter sig ved bordet:

Skjønner De, Beslay, at noen i verden, ja i hele verden, har tid til å sove,

smiler:

eller har tid til å dø?

Kanontordenen blir sterkere. Mørke.

II

Trappen til høire.
Sårede og slagne kommunarder kommer opover. De vender hjem fra det første sammenstøtet med Versailles-troppene utenfor Paris.
En klynge menn og kvinner, deriblandt Lucien, Pauline og Louis står og venter dem øverst på trappen.
Første kone (fra åpnings-scenen) ser dødsredd og forskende på hver som kommer.

    FØRSTE KONE stanser Martin:

Hvor er mannen min! Dere var jo sammen. Hvor er han?


    MARTIN med bandasje om hodet:

Han blev der ute.

Konen står et øieblikk i ordløs fortvilelse, vender sig og går.

    LUCIEN til Martin:

Måtte dere flykte?


    MARTIN

Ingen kunde gå frem mot den ilden.

Det var ikke kanonene som var det verste, det var mitraljøsene.

Vi forsøkte igjen og igjen, men vi blev meiet ned, sopt tilbake.


    LUCIEN

Det går vel an å springe frem og ta mitraljøsene fra dem.


    MARTIN

Du vet ikke hvad du snakker om.


    LOUIS

Å jo, noen av oss kommer vel frem til mitraljøsen, og da skal de selv få kjenne smaken av den. Skal vi prøve, karer?


    MENNESKEMENGDEN

Ja! Mot Versailles!

Bevæbnede menn og kvinner marsjerer syngende nedover trappene.

    PAULINE er blandt dem som fører an i sangen:

Han elsker friheten,

som jeg elsker ham –

heller i ære dø

enn leve i skam!

Fremover alle

selv om vi må falle,

for han elsker friheten

som jeg elsker ham!


III

Annet rum (i midten).
Lyset går op. Det er en fortaus-restaurant like ved Vendôme-plassen. Skyggen av Vendôme-søilen med Napoleonskikkelsen faller på veggen. Studenter drar utenfor forbi under ropet: Leve Courbet!
Courbet og Beslay sitter ved et bord.

    COURBET reiser sig og står i all sin velde, med sitt røde skjerf, i solen:

Takk, mine venner!

Setter sig igjen:

For en lykke det er å leve nu, Beslay. Vet De, der har faktisk vært perioder av mitt liv hvor jeg var omgitt av slik uforstand at jeg sa til mig selv: Gustave, studér ikke mer, utvikl dig ikke mer, eller du blir for ensom!

Nå skal jeg få vei i vellingen. Som medlem av Kommunen, som president for kunstnerne! Vekk med jury og myndighet og autoritet. La unge mennesker få finne sig selv, Gud velsigne dem, ut i solen med dem! Autoritet! Jeg skal si Dem noe jeg, Beslay. Det er når en mann ikke er god lenger for en kvinne at han legger sig til autoritet. Hvorfor faen skal vi la oss styre av impotente?

Livet er jo bevegelse og vekst, menneske! Bruk naturen til læremester, den vet alltid det riktige. Joda, en bisk vinterdag kan kanskje forsøke sig med autoritet, men så kommer våren med grønt løv og brune bekker og gale jenter og gir den et godt spark bak i autoriteten. Øl!

Nå skal vi rive ned litt av den styggedommen som er full av autoritet og hindrer menneskene i å tenke. Vekk med krigsmonumentene. Vekk med Vendôme-søilen, for den er den verste.


    BESLAY

Jeg vil gi Dem min fulle tilslutning, borger Courbet.


    COURBET

Kan De tenke Dem en sånn avskyelig idé. Få støpt en søile av tolv hundre kanoner, tatt fra andre folk, med relieffer av mord og lidelse som skrur sig til tops, og øverst sin egen støtte. Skru hele dritten av, sier jeg, og gi Napoleon ris på bronserompen sin, når han ligger nede på bakken. Herregud, Beslay, menneskene er jo gode, de vil elske og arbeide og puste i ren luft, hvorfor skal de læres op til å myrde hverandre? Og det er det som Napoleon står der oppe og gjør med sin forbannede autoritet.

De vet vel hvad nevøen, Louis Bonaparte, sa før han blev valgt til keiser og han kunde få begynt på krigene sine? «Han der oppe,» sa han, «er min beste velger.» Og sånn vil det være bestandig, han vil stå og velge krig og ære og svineri, hvis vi ikke stagger ham. Jeg vilde hatt ham ned for lenge siden, jeg. De leste vel mitt brev under beleiringen til den tyske armé?


    BESLAY

Ja, det kan De tro jeg gjorde!


    COURBET

Kom med kanonene Deres, skrev jeg, så smelter vi dem sammen med våre, og så lager vi en ny søile på Vendôme-plassen, en søile for Tyskland og Frankrike, for folkene, for freden. Kan De tenke Dem noe enklere og riktigere? Men denne Bismarck var uforskammet nok til ikke å svare. Han er nøiaktig av samme slaget som den banditten der oppe.

Men ellers er tyskerne aldeles glimrende mennesker, Beslay, fremskrittsmennesker, de setter min kunst meget høit, der henger billeder av mig i Berlin, München og Düsseldorf. Gudbevare Dem vel, jeg gjorde fantastisk lykke da jeg var i Tyskland, på alle måter, fullkommen fantastisk. En dag kommer en ung baronesse op på atelieret mitt, blek, stakkåndet, men meget sky. «Jeg måtte se Dem!» utbrøt hun, «jeg kunde ikke vente lenger. De ser ut som en assyrisk fyrste.»

Det var om henne jeg sa min berømte replikk: «Jeg skal ha henne om jeg så skal bruke spett.» Hvorfor skal vi være uvenner med tyskerne?


    BESLAY

Nei, det er fred vi vil! Når vi river søilen, borger Courbet, blir det et slag mot militarismen, som vil høres over hele verden. Det er sannheten om Versailles-generalene vi forteller når søilen faller. For dét vi vil, er bare godvilje og rettferdighet.


    COURBET

Og så smelter vi hele stasen om til kobbermynter, millioner, og for dem skal onger få kjøpe brød som er varmt og lukter godt. Ja, vi skal få utrettet store ting!

Drikker:

Det er bare én ting som er trist: jeg får ikke malt noe. Nu er det vår hjemme i Ornans. Jeg har et esel der oppe som drar malersakene mine på en liten kjerre. Jerome heter det, opkalt efter en professor ved kunstakademiet. Jeg skulde ha vært i skogen idag, rådyrene står på sprang inne i det grønne mørket.

Når jeg lengter efter dem her i Paris, pleier jeg å blåse på horn, da ser jeg dem aldeles tydelig meller trærne, vil De høre, Beslay? Idag tok jeg hornet med op i ministeriet, på kontoret mitt, jeg kunde ikke annet.

Blåser på horn:

Ser De ikke rådyrene for Dem?


    BESLAY

Jo.


    COURBET

Det er noe så patetisk ved rådyr, som jeg føler sterkere fra år til år. De er så spede.

Støtter hodet i hendene, sier med smertelig lengsel:

Så tynne.

For en fred der er i en sånn skog, Beslay. Jeg elsker den.

En granat slår ned, ikke langt borte.
Oberst Rossel og Delescluze inn.

    DELESCLUZE

Borger Rossel kommer nettop tilbake fra fronten. Det er rystende ting han forteller. Borger Beslay, her må De hjelpe. De må bruke all Deres innflytelse som Kommunens president. Vi trenger alles støtte, Deres også, Courbet.


    ROSSEL

Det går ikke lenger.

Jeg må få utvidet myndighet, hvis jeg skal redde Paris. Våre tropper eier ikke disiplin. Hvis soldatene ikke liker sine befalingsmenn, avsetter de dem, helt enkelt. Det er deres rettighet efter Kommunens bestemmelse; denne rettighet må tas fra dem.

Jeg må ha officerer som kan måle sig med fiendens. Og jeg har ingen. Ingen.


    COURBET

Hvorfor er det slik at ingen officerer vil slåss for oss; for rettferdigheten?


    ROSSEL

En hær er bygget på autoritet; og autoriteten tåler nødig å foruroliges av nye, uferdige tanker. Å tenke er å tvile. Det er ikke heldig – hverken for dem som skal kommandere eller dem som skal lystre.

Derfor har vi ingen hær, og ingen officerer.


    COURBET

Autoritet – skal vi aldri bli ferdig med det ordet?

Men nå forstår jeg plutselig hvorfor mange mennesker har lyst til å bli officerer. Det er de talentløses store chance til å være gud. De golde kan snyte sig til en følelse av å herske; derfor hater de oss som vil at bare de som skaper, som øker – skal bli hørt.

Lykkelig er De, borger Rossel, fordi De står i spissen for menn som kan ha sine feil, men som dog er frie, tenkende mennesker.


    ROSSEL

Jeg har en opgave, borger Courbet; å slå Versailles-troppene tilbake. Og den nekter dere mig å løse. Til helvete med frie, tenkende mennesker, bare de kan brukes til å slåss.


    BESLAY

Dette er ubesindige ord, borger Rossel.

Rigault inn.

    DELESCLUZE

Men vi må forstå ham!


    ROSSEL

Jeg skal si dere sannheten like op i ansiktet: hvis ikke soldatene våre lystrer autoriteten, like blindt som Versailles-troppene, er Kommunen fortapt. Nu kan dere velge.

Går.

    COURBET

Hvad mener han?


    RIGAULT

En annen revolusjon frembragte engang sin Bonaparte. Det var det han mente.


    COURBET

Det skal aldri skje!


    BESLAY

Vil han forråde det vi kjemper for?


    RIGAULT

Så lenge jeg er i live: Nei.

Mørke.

IV

Trappen til venstre.
Skumring. En nasjonalgardist står på vakt på vollen. Pierre sitter og røker.

    NASJONALGARDISTEN

Feltropet!


    OBERST ROSSEL nedenfra:

Mitt liv for Kommunen!


    NASJONALGARDISTEN

Passér!

Rossel kommer op trappen.

    ROSSEL

Borger Lasalle, De var blandt dem som forlot Deres post i går aftes, uten tillatelse.


    PIERRE reiser sig trevent:

Ja.


    ROSSEL

Hvor var De?


    PIERRE

I byen.


    ROSSEL

Jeg gir Dem idag en siste advarsel. De må begripe at vi kan ikke slåss uten disiplin.


    PIERRE

Disiplin! Å, jaså. Så det er det vi skal slåss for. Det het ikke det her om dagen. Da het det: friheten.


    ROSSEL

Menneske, vi holder på å tilkjempe oss friheten.


    PIERRE

Jeg trodde vi hadde fått den, jeg. Å var det ellers dere gikk rundt og skrek hurra for? Alt er bare store ord og fett flesk. Dere vil jeg skal ligge her ute og slåss og kanskje krepere; men jeg skal ikke få eie friheten en eneste dag, prøve om jeg kan bruke den, se om den er noe tess.

Tilkjempe! Tilkjempe hvad? Jeg er ferdig her.

Vil gå.

    ROSSEL river revolveren op:

Stans.


    PIERRE

Da fikk De nok skyte mange av oss. Det er ikke Versailles, dette her.


    ROSSEL stikker revolveren ned igjen:

Dere er gale. Men dere er i overmakt, og jeg skal ta konsekvensen av det.


    PIERRE

Visst faen går jeg.

Jeg vil se litt på denne friheten først.

Jeg vil vite hvad jeg skal slås for.

Han går ned trappen.

V

Tredje rum (til høire).
Chambre separée i en restaurant på Champs Elysée. Rigault sitter og spiser. En katolsk prest står foran bordet. I bakgrunnen, i halvmørket, sitter to av Rigaults politiagenter, Brunel og Pellerin. Tjeneren åpner en ny flaske champagne og skjenker for Rigault.

    RIGAULT tørker sig med servietten og blader gjennem noen papirer:

Deres stilling?


    PRESTEN

Guds tjener.


    RIGAULT

Deres arbeidsgivers bopel?


    PRESTEN

Overalt.


    RIGAULT

Overalt?

Ja. Den merkelige løsgjengeren som De angivelig er ansatt hos, har virkelig store, gode hus overalt – i den ynkeligste landsby og det elendigste fattigkvarter.

Hos ham kan man bestandig gjøre regning på å finne rikdommer skjult – og i enkelte tilfeller også våben.

I fengsel med presten!

Pellerin fører presten ut på gangen, hvor vi skimter bevæbnede nasjonalgardister. Han kommer straks efter inn igjen.

    RIGAULT skreller en pære, sier til Brunel:

Det kommer klager over at du mishandler fangene. Beslay, Varlin og halve kommunen er fra sig av raseri. Ja takk! Jeg vet hvad du vil si: at du blev pisket selv da du var i straffekolonien. Men spørsmålet er: har jeg gitt dig ordre til det?


    BRUNEL

Nei.


    RIGAULT truende:

Og allikevel!

Drikker:

Det er aldeles merkelig hvor sikkert instinkt du har. Litt mishandling nu, ryktene om det, var aldeles ikke av veien. Men nå er det stopp, og dette er alvor! Skjønner du.


    BRUNEL

Ja.


    RIGAULT

Disse idiotene som jeg sitter med i Kommunen, begriper ingenting av hvad det dreier sig om. De tror at jeg utelukkende skal straffe de forbrytelsene som borgerskapet gjør. Men det er de forbrytelsene som folk ennu bare tenker på, vi har å utrydde.


    PELLERIN

Sanne ord.


    RIGAULT

Var det sanne ord du sa?

Vinker ham hen til sig:

Du tror kanskje at dine små tricks hører hjemme i min plan? I formiddag under husundersøkelsen stjal du tre tusen francs. Hold kjeft. Jeg hadde mine angivere efter dig, ingen skal føle sig trygg.

Jeg har svoret å holde Paris fri for kriminelle forbrytelser.

Arrester ham!


    PELLERIN

Men borger Rigault –


    RIGAULT

Hvis du ikke er musestille, smeller det.

Brunel fører Pellerin til døren, hvor to nasjonalgardister tar imot ham.

    RIGAULT til Brunel:

Se å skaff mig et kvinnfolk. La henne vente på mig til jeg kommer. Men det skal ikke være noen av dem der ute i restauranten. Ikke noen som kjenner mig. Sørg for at hun er frisk. Den negerjenten du kom drassende med forleden, måtte jeg øieblikkelig sende på hospitalet for syfilis. Skjer det en gang til, skal jeg få dig skutt for attentat mot den offentlige sikkerhet.


    EN UNG PIKE preget av godt, borgerlig hjem, trenger sig inn i rummet:

Borger Rigault, jeg må få tale med Dem.


    BRUNEL med et flir:

Kanskje jeg ikke behøver –


    RIGAULT

Jo!

Brunel går.

    DEN UNGE PIKEN

Min far blev arrestert for en uke siden. Vi har ikke hørt noe fra ham. Mor gråter hele dagen. Nu kommer jeg til Dem.


    RIGAULT

Forsvinn. Deres far er en stor skurk.


    DEN UNGE PIKEN

Nei, det er han ikke! Og De kjenner ikke hans navn engang.


    RIGAULT

Behøver ikke å vite det heller.


    DEN UNGE PIKEN

De kan ikke la oss lide sånn.


    RIGAULT

Jo, det er min minste kunst.


    DEN UNGE PIKEN

De skal få alt jeg har.


    RIGAULT

Er det Dem selv kanskje?

Gjettet jeg det ikke!

Synes De det er mye da?


    DEN UNGE PIKEN

Ja.


    RIGAULT

Jeg har ikke trang til å gå til sengs med en martyr.


    DEN UNGE PIKEN

Jeg skal ikke være martyr.


    RIGAULT

Få se på Dem. Jeg tror gjerne De snakker sant. Men synes De ikke det er litt for mye velgjerninger mot en enkelt familie om jeg både slipper løs en stor skurk og skaffer datteren hans en morsom natt.

Roper.

Kjør dette vesle lokket på porten.

Nasjonalgardistene fører henne ut. Tjeneren skjenker konjakk og gir fyr til Rigaults cigar.

    RENÉ inn.

    RIGAULT

Sett dig. Jeg hører du er flyttet inn hos ditt gamle svermeri Sylvie Gerard. Sånn kan det gå for den fattige student, bare det blir revolusjon! Det er så vakkert at jeg kunde gråte!

Det mest opløftende i denne affæren din, er at mitt arbeide ikke har vært forgjeves. De merker det, de også – selv i dét miljøet som bare tenker på å more sig.


    RENÉ

Hvad merker de?


    RIGAULT

Angsten.


    RENÉ

Kunde det ikke være for min egen skyld?


    RIGAULT

Hvad er det hun vil opnå? Er det skriftefaren sin hun vil ha fri? Meget morsomt! Kom med rapporten din. Jeg er virkelig spent. Av dig forlanger jeg kvalitetsarbeide.


    RENÉ

Maurice Verrier spionerer for Versailles.


    RIGAULT

Kilde.


    RENÉ

Portneren i huset hans.

Det skadedyret må vi tilintetgjøre, Rigault. Han er rik, han utbytter andre. Det er heslig, pleier vi å si, men det er ikke sant! Det er skjønt, det er det sjofle. Han sitter på den engelske fullblodshesten sin, elegant og spenstig, fordi andre for hans skyld går bøide og forpinte.


    RIGAULT

Neste.


    RENÉ

Henri Bergeron støtter Thiers med penger.


    RIGAULT

Kilde.


    RENÉ

Tjeneren hans har angitt ham.


    RIGAULT smatter på det:

Sympatisk, frisinnet, mæcen —. Nuvel, der hvor hans skatter er, er også hans hjerte.


    RENÉ

Sa du mæcen? En ussel tyv er han. Han har stjålet av det som skulde være alles eie, og nu utdeler han det med fin verdighet. For en smigrende bakgrunn han har skaffet sig av snyltende, ydmykede genier. Er han ikke uimotståelig – ironisk, ensom, misbrukt – genienes overmann! I det nye samfundet, Rigault, skal vi ære tusen ganger mer den elendigste og mest forsumpete kunstner som idag snyter ham for hundre francs.


    RIGAULT

Jeg skal fullføre listen din.

Guy Martinac.

Roger Mauritort.

Marcel Barrés –


    RENÉ

Nei! Ikke Marcel Barrés.


    RIGAULT

Joda. Også Marcel Barrés.

Allesammen har de vært Sylvie Gerards elskere.

Piner hun dig sånn?

Det er straffen fordi du har så vulgær smak.


    RENÉ

Det er Paris’ vakreste kvinne du snakker om.


    RIGAULT

Nettop.

En virkelig kjenner samler på uopdagede malerier og uopdagede kvinner. Forfengeligheten bærer sin straff i sig; det anerkjente forutsetter anerkjennere.


    RENÉ

De har kjøpt henne for sine forbannede penger. Utrydd dem! Der skal ikke sitte noen med lidderlige minner og eie. De skal ikke se på henne og smile og huske. La mig få drepe dem! Jeg skal knase ansiktene deres til en blodgrøt, jeg skal ordne på smilet deres –


    RIGAULT ringer:

Og med det følelseslivet våger du å komme hit med 4 – fire – navn? Du har en hel bys sladder og smil til å hvesse hatet ditt på, og du klarer ikke å lyve sammen mer enn dette?

En nasjonalgardist inn.

    RIGAULT

Arrester –

René bøier hodet:

– disse fire borgere.

Han gir ham listen, nasjonalgardisten ut.

    RIGAULT

Til dig har jeg ikke tillit, men mademoiselle Gerards forretningssans stoler jeg på. Har hun sin frie vilje, tror jeg hun fortrinsvis ligger med klassefienden.


    RENÉ

Hvorfor skal du også pine mig?


    RIGAULT

Fordi jeg forakter dig. Dette arbeidet skulde være lidenskapsløst som matematikk, og du kommer med ditt stakkars personlige griseri. Jeg er ferdig med dig. Gå.


    VARLIN står i døren. René går ut, forbi ham:

Det er ikke med glede jeg finner Dem her.


    RIGAULT

Si ikke det. Vær glad med glade.


    VARLIN

De er en uhederlig mann, borger Rigault. Vi har bestemt at Kommunens medlemmer skal ha femten francs om dagen. De bruker tusen. De stjeler fra småfolk! De bringer oss i vanry ved Deres samvittighetsløse liv.


    RIGAULT

Vanry hos hvem? Si det like ut: hos borgerskapet. Jeg handler som jeg finner det riktig. Mitt mål er ikke først og fremst å være sparsommelig, men effektiv. Så overlater jeg til Dem og Deres å renne rundt i komitémøter og ingenting få gjort.


    VARLIN

Kan De ikke fylle Deres stilling uten å bedra?


    RIGAULT

Storartede Varlin, uangripelige, bunnhederlige Varlin! Hvis De brukte en sous mer enn femten francs om dagen, skulde jeg få Dem arrestert. De skal arbeide for bakersvennenes kår, De skal sove trett inn om kvelden med god samvitighet; alt i Deres tilværelse roper med én røst: femten francs. Mitt arbeide er noe anderledes. Mine nerver skal være nakne, min mistenksomhet hvileløs, jeg skal vite og foregripe alt som hender i Paris. For å kunne løse denne opgaven trenger jeg ikke sindig arbeidsglede som De. Jeg trenger brennevin og luddere, og det akter jeg å fortsette med.


    VARLIN

Jeg skammer mig over Dem. Et av Kommunens mål er å avskaffe prostitusjonen. Det er oprørende at en av våre egne medlemmer kynisk utnytter disse ulykkelige.


    RIGAULT

Avskaff alt De bare orker, bare der er nok igjen til mig. Hvad slags kvinnfolk vil De anbefale mig? Der er nok av dem som vil opnå noe hos mig; de er utelukket. Og jeg akter ikke å misbruke en rørende bøddelhustru som gjerne vil «dele» mine bekymringer! Mitt arbeide er å være ensom. Altså: luddere.


    VARLIN

Når jeg hører Dem snakke sånn, borger Rigault, må jeg spørre Dem med forferdelse: har vi ikke gjort denne revolusjonen for å skape menneskeverd?


    RIGAULT

Nei og atter nei!

Vår første plikt er å tilintetgjøre.

Deres småborgerlige prektighet forlenger i virkeligheten det gamle. Om jeg bare er en mikrobe som skaper forråtnelse, er jeg en nyttigere mann.


    VARLIN

Er forråtnelse målet.


    RIGAULT

Når alt er ødelagt, skal fornuften bygge en ny verden op fra bunnen. Dét får jeg ikke være med på. Bør ikke.

Drikker:

Hvad er det De vil?


    VARLIN

Jeg stevner Dem øieblikkelig inn for Kommunen, borger Rigault. Dag og natt får jeg klager over Deres vilkårlige og urettferdige arrestasjoner. De skal ha skutt folk uten lov og dom. De skal få merke at Kommunen er imot terror og blodsutgydelse.


    RIGAULT

Si mig, borger Varlin, kunde De tenke Dem å dø for Kommunen?


    VARLIN

Ja.


    RIGAULT

Og allikevel våger De å fortelle mig at De er imot blodsutgydelse? De vil utgyde Deres eget blod, men ikke andres.

Det torde muligens slå Dem at det er en meget gammel og meget reaksjonær forestilling De sitter fast i, nemlig den kristne? De kan være så frimodig De bare vil og stemme for nedrivning av kirker og avskaffelse av presteskap, men De har den umettelige appetitten på nederlaget, på selvdøden.

Skulde det ikke være på tide at vi kom videre? Det er vel uimotsigelig at under en revolusjon er visse mennesker uten mulighet for å forstå. De er så lidenskapelig knyttet til eiendommen og tradisjonen, at de ved første anledning vil reise sig til motstand på liv og død. Det mest hensiktsmessige er å likvidere dem.


    VARLIN

Nei! Dette er umenneskelig tale.


    RIGAULT

Borger Varlin. Jeg er vokset op i et særlig hyklerisk miljø, og denne angst De nu gir uttrykk for, kjenner jeg inntil vemmelse.

Det borgerlige samfund godtar krigen, den blinde forvirrede tilintetgjørelse av ukjente skjebner. Men terroren – den logiske ødeleggelse av bestemte fiender – omfattes med avsky. Hvorfor? Fordi mennesket ikke tør kjenne sitt eget vesen; når det myrder, vil det myrde i mørke. Men jeg vil myrde i det fulle dagslyset av min forstand.


    VARLIN

Ingen kan hate krig i enhver form mer enn jeg. Fordi all vold skaper vold.


    RIGAULT

Det vilde være riktig om De hadde sagt: svak vold skaper vold. Men sterk, tilintetgjørende vold skaper fred.

Reiser sig:

De aner ingenting om hvor farlig stillingen er. Tror De våre soldater klarer å holde fronten? Nei. Og bak sig har de en by, hvor forræderiet ikke er en enkelt episode, men en næringsvei. En bataljon av våre folk tilbys Versailles for fem tusen francs, en byport for ti tusen. Hatet og hevnen venter bare på sammenbruddet for å slå til.

Jeg må ikke bli stanset for hvert skritt jeg gjør. Jeg skal klare dette hvis jeg får være i fred. For jeg har ikke bare viljen til å ta ansvaret for min egen død – som De – men også for andres.

Stanser plutselig op foran Varlin:

Vokt Dem! Det har hendt før at revolusjonen drepte sine egne.


    VARLIN

Jeg skal bekjempe Dem til mit siste åndedrag, for Deres linje er dødens.

Det er for Deres skyld at selv våre venner mister all sympati for revolusjonen.


    RIGAULT

Si det engang til. Det er storartet. Sympati for revolusjonen!

Den gjengse opfatning av livets største øieblikk er timen når kvinnen føder et barn. Det hender at hun remjer av smerte, vræler som et dyr og hugger tennene i den hånden som vil vise henne sin sympati.

Alt nytt liv fødes i blod.

Mørke.

VI

Trappen til venstre.
Erkebiskopen av Paris og flere geistlige, omringet av nasjonalgardister; noen av soldatene med brennende fakler.

    NASJONALGARDE-KAPTEINEN

Borger erkebiskop. De er arrestert i Kommunens navn for å ha konspirert med Versailles-regjeringen.


    ERKEBISKOPEN

Mitt barn, De skal høre på mig.


    NASJONALGARDE-KAPTEINEN

Hold kjeft. Her er ikke barn, her er borgere.


    ERKEBISKOPEN griper om sitt krusifiks:

Den korsfestede vil tilgi Dem.


    NASJONALGARDE-KAPTEINEN

Jeg husker den gangen min far blev dømt til døden av krigsretten i 48. Da hang der et kjempekrusifiks over hodet på den officeren som leste dommen op. Den korsfestede skulde velsigne mordet, og han gjorde det.

Slik har det vært hver gang friheten og håpet skulde slåes ned. Og idag marsjerer den korsfestede strunk og stram i spissen for Versailles-troppene. De naglene han fikk gjennem hendene, skal brukes til å gjennembore hjertet på oss og våre barn.

Ånei. Vi kjenner dere.

Avsted!

Erkebiskopen føres nedover trappen, mellem soldatene.

VII

Trappen til høire
Oberst Rossel, fanget mellem nasjonalgardister.

    ROSSEL til nasjonalgarde-kapteinen, som står med et papir i hånden:

De kan spare Dem for Deres oplesning. Hils borger Rigault og si at jeg ønsker mig intet bedre enn en celle i fengslet.


    NASJONALGARDE-KAPTEINEN

De innrømmer altså at De ved forræderi har overgitt fortene til Versailles-officerene. Til Deres tidligere kolleger, borger Rossel.


    ROSSEL

Sludder.

Ingen kan slåss uten soldater. Ingen kan føre krig når alle snakker og ingen adlyder. Når jeg lengter efter cellen, er det fordi der er en svak mulighet for at murene vil holde kjeft.


    DELESCLUZE kommer op trappen.

    ROSSEL

Lykkønsk mig, Delescluze. Jeg skal i fengsel. Jeg skal få fred.


    DELESCLUZE

Hvem skal overta kommandoen?


    ROSSEL

De.

Kommunen har bestemt det. Jeg hadde unt Dem en bedre skjebne


    DELESCLUZE

Jeg kan ikke.


    ROSSEL

De vil bli tvunget til det. De er den eneste som alle stoler på.


    DELESCLUZE

Jeg kan ikke ta dette forferdelige ansvaret. Jeg forstår mig jo ikke på krigsførsel.


    ROSSEL

Dét er Deres lykke.

Hvis De forstod Dem på det, vilde De bli skutt av Deres egne.

Rossel føres ned trappen.

    DELESCLUZE roper efter ham:

Rossel! De må hjelpe mig, Rossel!

Trommehvirvel.

VIII

Under siste scenen på trappen glir hele skjermbrettdekorasjonen til side. Inne i mørket hører vi Rigaults stemme, søkende, hissende, avbrutt av trommehvirvler.

    RIGAULT

Arrester ham! Foreta husundersøkelse! De er en forræder. Han også. Han også. Alle er forrædere. Jeg skal få Dem skutt …

Det blir dødstille. Lyset blir slått på. Et veldig hvitlakert rum, med søiler. I gullskrift lyser over søilene: «Banque de France». Det er guvernørens kontor. En rød løper fører fra skrivebordet rett fremover det skinnende, hvite gulvet. I dette umåtelige, stille, fornemme rummet sitter to menn i samtale. Det er viceguvernøren for banken, marki de Ploeuc, og den hemmelige utsending fra Versailles-regjeringen, herr Debrun.

    GUVERNØREN

Herr Thiers skal selvsagt få det som han ønsker. Vi må gå frem med den største forsiktighet, men jeg tror jeg kan love at de hundre millioner francs skal være i Versailles i løpet av natten.


    DEBRUN

Herr Thiers bad mig si til Dem: aldri har noen sum fra Frankrikes bank ydet fedrelandet større tjenester enn denne som organiserer en hær for å knuse socialismen.


    GUVERNØREN

Hils herr Thiers og si at hans armé bør ikke vente for lenge.


    DEBRUN

Om åtte dager er oprøret knust. Våre officerer og soldater har bare én vilje: seiren.


    GUVERNØREN

De tror muligens at vår skjebne avgjøres om åtte dager av vår tapre og seirsikre armé.


    DEBRUN

Hvad mener De?


    GUVERNØREN

I hvelvene her ligger verdier for to og en halv milliard francs. I det øieblikk Kommunen legger hendene på disse penger, er det ute med oss. Da har de midler til alt: til våben, til storslåtte sociale eksperimenter, og viktigst av alt: til bestikkelser.

Vår skjebne blir avgjort innenfor disse fire veggene; her er fronten, og det er jeg alene som holder den.


    DEBRUN

Marki, jeg beundrer Dem for at De er blitt på denne utsatte post i en tid da så mange er flyktet.


    GUVERNØREN

For mig har det ikke vært noe valg. Og for hver dag blir jeg dypere og inderligere knyttet til dette sted.

Tenk Dem at én eneste mann plutselig får på sine skuldrer ansvaret for alt som består, for samfundets ordnede liv, for sitt lands civilisasjon. Det ansvaret er mitt. Det er forferdende, men det er også en lykke. Det er også en utvelgelse som blir få til del.


    DEBRUN

Men uavbrutt er der fare –


    GUVERNØREN

Ja.

Imidlertid er der et lyspunkt: Da Kommunen skulde utpeke sin delegerte til Frankrikes bank, valgte de den hederligste mann de hadde, gamle Beslay. Det har reddet oss, i hvert fall hittil.

For hvad skaffer en mann ry for hederlighet innenfor dette fattige miljøet som Kommunen er sprunget op av: respekt for små summer. Å, gamle Beslay er en bunnhederlig mann. Han har ført pinlig regnskap hele sitt liv for hver sous han har tjent, han er full av engstelig høitid når han forlanger en million francs. Men han får dem ikke! Jeg skaper katastrofestemning omkring hvert av hans krav, ikke fordi en million er av betydning for Frankrikes bank, men fordi jeg vil sperre ham inne i tanken på små beløp.

Jeg forsikrer Dem, herr Debrun, hver aften ber jeg den gode Gud om at han lar mig beholde gamle Beslay. Det er en prektig mann som vil skape en rettferdigere verden, men han aner ikke hvad en milliard er. Han kaller sig socialist, men han har ikke den fantasi som kreves for å omstyrte et samfund. Vi har preget ham fra barndommen av med våre idealer for småfolk: sparsommelighet og rettskaffenhet. Vi har gitt ham angsten for lovløsheten. Undertiden, i optimistiske stunder, tenker jeg at det bestående samfund har én uovervinnelig forbundsfelle: socialistenes egen angst for socialismen. Men igjen tenker jeg: en ny mann eller bare en desperat beslutning, og det er ute med oss.


    DEBRUN

Er der noen frykt for at Beslay vil bli trukket tilbake?


    GUVERNØREN

Jeg vet at Rigault er lysten på stillingen. Men jeg tror ikke de slipper ham til. De anser ham ikke for hederlig nok, han røker cigarer til flere francs stykket. Foreløbig er han heldigvis optatt av sin nokså harmløse virksomhet, å drive terror og arrestere gisler.


    DEBRUN

Harmløs er ikke ordet. To av mine slektninger sitter i fengsel og venter kanskje på døden. Vår ærverdige erkebiskop står foran samme skjebne.


    GUVERNØREN

Jeg mente ikke å krenke Deres følelser. Og la mig for ordens skyld tilføie at min egen bror og flere av mine nærmeste er blitt fengslet. Jeg tenkte under en større synsvinkel, og jeg vet at også herr Thiers ser det på samme måte.


    DEBRUN

Herr Thiers er tvert imot overordentlig oprørt over Rigaults redselsherredømme.


    GUVERNØREN

Selvsagt. Men rører han en finger for å redde gislene? Han kan få dem fri i denne stund, hvis han vil gi Kommunen noen fangne oprørere i bytte.

Jeg forstår herr Thiers. Jeg er enig med ham. Vi kan føle smerte og harme når vi tenker på de ulykkelige i fengslet, og en dag skal vi hevne dem, men vi må ikke la tanken på dem bestemme våre handlinger. Hvis vi opfyller noen av Kommunens krav, vil de reise nye og farligere fordringer. Da kan de komme til å forgripe sig på de eneste virkelige gislene, og det er gullbarrene i Frankrikes bank.

Dem skal jeg verge med mitt liv. Men si til herr Thiers at han må skynde sig med hjelpen. Hver time kan katastrofen være der, utviklingen kan ta en ny retning, terroristene kan være over oss. Og i det sekundet er herr Thiers’ arméer knust.

Farvel, herr Debrun.


    DEBRUN

Gud være med Dem.

Han går.
Bankens vakthavende officer, en eldre, hengiven mann, preget av det gamle regime, kommer inn.

    OFFICEREN

Herr Beslay.

Beslay inn, officeren trekker sig tilbake.

    GUVERNØREN

Hvilke ulykkesbud kommer De med idag.


    BESLAY

Jeg har en ordre til Dem fra borger Rigault.


    GUVERNØREN

Ta plass.


    BESLAY

Han forlanger at bankens almindelige vakt opløses, og at bygningen besettes med en bataljon av våre folk.


    GUVERNØREN

Tillat mig med engang å si: det kommer ikke til å skje.


    BESLAY

Det er en ordre.


    GUVERNØREN

Jeg har en annen ordre.


    BESLAY

Fra hvem?


    GUVERNØREN

Fra regjeringen.


    BESLAY

Jaså. Dette hadde jeg ikke trodd om Dem. Jeg har stolt på Deres lojalitet, jeg har gått god for Dem, igjen og igjen. Nu tilstår De at De tar Deres ordre fra Versailles.


    GUVERNØREN

Det er en annen regjering jeg sikter til.

Overrekker Beslay et dokument:

Les. Det er reglementet for bankens bevoktning.


    BESLAY

Det er undertegnet …

Danton –

Og det er datert 4. mars 1792.

Danton! på dette papiret har Danton skrevet.


    GUVERNØREN

Ja, denne ordren blev gitt under den store revolusjon – den epoken alt bygger på, som er av verd i Frankrike idag.

Jeg tilstår at jeg skammer mig ikke ved å adlyde borger Danton mer enn borger Rigault.


    BESLAY

Personlig har jeg den største respekt for Deres følelser, og jeg vil forelegge reglementet for Kommunen ikveld.


    GUVERNØREN

Jeg takker Dem, og jeg stoler på Dem.


    BESLAY

Kommunen rekvirerer idag en million francs.


    GUVERNØREN

Denne sum kan jeg ikke gi Dem, hvor dypt jeg beklager det.


    BESLAY

Vi må ha den.


    GUVERNØREN

Jeg kan ikke forsvare det.


    BESLAY

Overfor hvem er det De ikke kan forsvare det? Borger de Ploeuc, De skylder mig et svar på dette.


    GUVERNØREN

De skal få det.

I en fortrolig stund nevnte De for mig at De tilhørte noe som kaltes for Internasjonalen. Det gjør jeg også.

Frankrikes bank er organisk sammenvevet med hele verdens økonomiske liv. Gjør dere et overgrep her vil det merkes i samfundslivet jorden over.

Fabrikker vil stanse ikke bare i vårt eget land, men i London, Wien og New York. Mennesker som De kaller kamerater vil stå arbeidsløse og brødløse og forbanne dere.

De har ansvar for Kommunen; jeg har ansvar overfor verden. Vi er begge menn av idéer; jeg vil be Dem respektere min.

De kan ikke få mer enn fem hundre tusen francs.


    BESLAY

Kommunen trenger en million.


    GUVERNØREN

Tenk Dem om.

Har jeg personlig interesse av å være imøtekommende mot Dem? På det må De ubetinget svare: Ja. De skal tale min sak for Kommunen ikveld. Men jeg kan ikke gi Dem de pengene som De ber om.

Allikevel: skjønt det er mot min helligste overbevisning, skal jeg la Dem få seks hundre tusen. For å vise min gode vilje.


    BESLAY

Gi mig pengene.

Jeg skjønner at De ikke har det lett, borger de Ploeuc. De sa et ord: den gode vilje. Ja, det er den jeg tror på. Det er den gode vilje som skal redde verden.


    GUVERNØREN

Nettop. Samarbeidet!

Her er anvisningen.

lener sig tilbake i stolen:

Det er ikke for å krenke Dem, men jeg skal være glad når denne tiden er over. Da vil jeg gå langs en stille elv i Torraine og fiske ørret. En tidlig sommermorgen.


    BESLAY

Rart at De sier det.

Ørretfiske er jeg også glad i.


    GUVERNØREN interessert:

Si mig: hvor pleier De å fiske.


    BESLAY

Jeg vet om flere små elver i nærheten av Paris. Der fisker jeg om søndagen.


    GUVERNØREN

Om søndagen! De skulde skamme Dem.


    BESLAY lett krenket:

Borger de Ploeuc. De glemmer jeg er fritenker.


    GUVERNØREN

Engang, under lykkeligere omstendigheter, skulde jeg ønske at De vilde komme og fiske hos mig. Ofte må vi nødvendigvis være uenige, men jeg har lært å høiakte Deres ubestikkelige rettskaffenhet. Jeg kan love Dem pene fisk, det slumper at jeg tar dem på optil åtte merker.


    BESLAY

Det kan nok bli lenge til. Men én ting vil jeg gjerne si Dem: de stundene her oppe hos Dem, er ikke de verste jeg har.

Her føler jeg noe som det er godt å huske nettop i disse dagene: at vi er alle mennesker.

Rop utenfra: I gevær! Skudd og hornsignaIer.

    GUVERNØREN ved vinduet:

Det er nasjonalgarden; den vil besette banken. De må forhindre dette. Husk Deres løfte.


    BESLAY trett:

Jeg har vært imot det fra første stund.


    GUVERNØREN

Er De maktesløs?


    BESLAY

Hvis jeg er det, hvad vil De gjøre?


    GUVERNØREN

Slåss til siste mann. Vi er fire hundre som jeg stoler på som på mig selv. Vi vil slåss – først ved porten, så på gårdsplassen, så i trappene, til slutt i hvelvene.


    OFFICEREN inn:

Vi har sperret portene. En kaptein fra Nasjonalgarden forlanger å få tale med borger Beslay.


    GUVERNØREN

Før ham her op under eskorte.

Officeren ut.

    GUVERNØREN til Beslay:

Jeg frykter ikke døden, men De vil få mange menneskers blod over Deres hode. Og en ting skal De huske: når den siste av oss er falt, da har dere tapt.


    NASJONALGARDE -KAPTEINEN inn:

Jeg kommer med ordre fra borger Rigault.

Banken skal besettes.


    GUVERNØREN

Banken vil bli forsvart til siste mann.


    NASJONALGARDE-KAPTEINEN

Tror De, borger marki, at Deres liv er så dyrebart, at før vi utsetter det for fare, går vi heller pent hjem? Borger Rigault har gjort kål på høiere herrer enn Dem.


    BESLAY

Jeg mener vi skal vente til jeg får fremlagt nye og viktige oplysninger for Kommunen.


    NASJONALGARDE-KAPTEINEN

Vi venter ikke.


    GUVERNØREN til kapteinen:

De var inne på en uriktig tankegang nettop: at mitt liv ikke gjør fra eller til. Tror De jeg appellerer til Deres sentimentalitet, at jeg sier til Dem: drep mig ikke, for mine barn vil gråte over mig? Jeg har noe viktigere å si: myrder dere mig, da er ikke en tyvefranc-seddel verd det papiret den er trykt på. Det er tilliten som gir papirpengene deres verd. Myrder dere mig, myrder dere tilliten til Frankrikes bank. Da vet alle: nu rår ikke lovmessigheten lenger, men volden, og i ordets dypeste forstand: verdiløsheten.

Dere sier at dere vil arbeidernes vel; men når dere efter min død utbetaler arbeiderne deres lønninger, da er sult det eneste de kan få kjøpt for dem, og dere som utbetaler er blitt svindlere.

Iskold, skjærende:

Gå i gang. Storm banken, myrd ned for fote, bedra arbeiderne!


    BESLAY

Borger kaptein: som president for Kommunen befaler jeg Dem å dra soldatene tilbake.


    NASJONALGARDE-KAPTEINEN

Og hvis jeg ikke lystrer?


    BESLAY

Så får De drepe mig også.


    NASJONALGARDE-KAPTEINEN

Jeg gjør Dem ansvarlig for dette, borger Beslay.


    BESLAY

Jeg tar ansvaret.

Kapteinen går.

    BESLAY

Ikveld trekker jeg mig tilbake fra Kommunen. Jeg er en gammel mann, og jeg orker ikke slike optrin mer.


    GUVERNØREN inntrengende:

De har ikke rett til å unddra Dem Deres borgerplikter! De skal sette Deres myndighet inn på å stanse denne lovløsheten.

De lover mig ikke å trekke Dem tilbake. Hører De!

Jeg kan simpelthen ikke undvære Dem.

Teppet.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Nederlaget

Skuespillet handler om Pariskommunen, det revolusjonære folkestyret som ble opprettet i Paris etter den fransk-tyske krigen i 1870–71. Stykket gir innblikk i de elendige forholdene pariserne levde under, opprøret, det nye samfunnet og det blodige nederlaget.

Nederlaget fikk svært gode kritikker og er senere satt opp på en rekke hovedscener i Norden.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.