Mine herrer, jeg går ut fra at De deler mitt oprør over den skjendige interpellasjon i Nasjonalforsamlingen igåraftes. Man våget virkelig å forespørre om det var sant at jeg aktet å åpne Paris’ porter i åtte dager for å la Kommunens ledere slippe bort og således skape en fredelig løsning.

Jeg går ut fra at De allerede kjenner mitt svar, båret av en tilintetgjørende forakt.

I samme ånd har jeg svart bandittene fra Paris, da de ønsket frigitt noen av sine folk som vi har i fangenskap. De har tilbudt mig alle sine egne gisler i bytte – deriblandt erkebiskopen av Paris som de ellers truer med å henrette.

Mitt svar var et kategorisk nei. Vi vil ikke gi dem en eneste innrømmelse. Og skyter de erkebiskopen, nuvel, det vil ophisse stemningen enn ytterligere mot dem.

Å vise den ringeste undfallenhet vilde være et forræderi mot fedrelandet, og mine herrer, mot hæren. Det har lykkes mig å organisere en av de smukkeste arméer som Frankrike har sett; jeg er fast besluttet at dens seir skal bli minneverdig.

Den dag kan komme da vi skal ta vår neste krig med tyskerne, det tør da være av betydning for hæren at dens siste minne ikke er et nederlag, men en lysende seir.

Herr president. Det er en lykke for hæren at dens øverste fører har dette vidsyn.

Personlig trodde jeg at en kolonikrig var påkrevet for å styrke troppenes moral. Jeg vet fra Marokko og China at dét er den riktige krig. Å slåss mot innfødte skaper en prektig ånd hos en armé.

Min kjære general, fornærm ikke innfødte ved å sammenligne dem med bandittene i Paris. Nei! Jeg behøver ikke å sende min hær over havet for å gi dem dette dyrebare: seirsikkerheten.

Men jeg kan si Dem, mine herrer, det som skjer i Paris nu, har et dypere, mer løfterikt perspektiv enn de fleste aner.

Med en ganske særlig interesse har jeg under mine inspeksjoner ved fronten fulgt mitraljøseavdelingenes arbeide. Har De helt klart for Dem hvad dette våben vil bety for det bestående samfund?

I sin tid var det muligens for opvigleren en viss overensstemmelse mellem hans idé og hans våben; han kunde være en farlig mann med sitt gevær på barrikaden. Idag er et gevær en rørende ting, og det er alt den eiendomsløse kan skaffe sig.

En mitraljøse er et meget kostbart våben; altså vårt. De andres frekkhet eller begeistring nytter dem ikke lenger; de blir meiet ned, hundre mann i minuttet, av en eneste soldat, fornuftig utrustet av oss. Mot mengdens forvirrede aspirasjoner taler da mitraljøsen et sprog som kan være heldig for dem å tilegne sig, nemlig orden og punktlighet.

Det er et grenseskille i historien som jeg øiner; vi vet for første gang at massen kan kuskes. Det er en dyp rettferdighet i dette: i det øieblikk eiendommen trues, frembringer den en krigsteknikk, preget av sin egenart: tilintetgjørelsesmidler som ved sin pris er utilgjengelige for massen.

La mobben rive op brostein og gå på barrikaden og smelle av sitt gevær. De har tapt. La dem reise sig nu og i fremtiden; de har tapt en gang for alle. Det er vår plikt, det er vår barmhjertighet overfor både oprørerne og deres efterkommere å innprente dem denne sannhet. Begynner bandittene å begripe dette?

De virker nærmest likegyldige, når de blir skutt.

Ja. De vil heller dø enn å arbeide og leve.

Det er beklageligvis ikke bare menn blandt dem, men også kvinner og barn. Deres deltagelse i oprøret er en fornærmelse mot den armé som jeg har den ære å tilhøre.

Barn.

Man har kalt mig hårdhjertet, når jeg har holdt på barnearbeide i fabrikkene. Hvem hadde rett? Hvem kjente den menneskelige natur? Nu må hele verden innse hvad jeg har hevdet bestandig: i det øieblikk da barn mister den trygge beskyttelsen som arbeidet – ved siden av religionen – gir dem, forfaller de til forvorpenhet.

Herr president. Hæren har en bønn til Dem: la oss få storme de siste bydelene idag og slå oprøret definitivt ned.

Nei.

Slik ønsker jeg det ikke gjort. Her er min plan: Hæren skal rykke frem i fire avdelinger, meget langsomt og meget grundig. Hver gate skal … gjøres fredelig før De rykker videre.

Det kan ikke nektes at denne fredelig-gjørelse virker noe enerverende på de unge og uprøvede blandt soldatene.

Herr general, jeg antok at De holdt disiplinen fullkomment i Deres hand?

Selvsagt.

Hvis soldatene blir nervøse når de skal skyte fangene, lar jeg gjerne skjorten bli tatt av bandittene og får tegnet med kritt en hvit ring rundt venstre brystvorte. Da føler soldatene sig mer på hjemlig grunn, det er som en skyteskive, og de blir igjen stø på hånden.

Men jeg kan ikke innse annet enn at et stormangrep vil være barmhjertigere.

Men jeg kan i høi grad innse at det vil være mindre effektivt. Jeg ønsker at ingen skal undkomme og angripe troppene i ryggen. Alle mine studier bekrefter mig i dette syn.

De har, som alltid, rett, herr president.

Jeg har, tør jeg si, mestret adskillige av livets områder. Det vilde glede mig om jeg heller ikke har vist mig uduelig på dette. Og la mig tilføie: det har vært mig en større tilfredsstillelse å lede et felttog enn å skrive ti bøker. Mine herrer – Frankrike og jeg hilser Dem.

Jeg kommer med en smertelig nyhet til Dem personlig.

Jeg har ingen sorger uten Frankrikes.

Kommunen har gjort alvor av sin skjendige trusel. Deres hus i Paris er blitt revet ned.

Så.

De skal komme til å blø.

Elise. Ta dette med fatning. Barbarene har ødelagt vårt hus.

Våre salonger, Elise, hvor Frankrikes makt og skjønnhet samlet sig, er ikke mer. Mine kunstskatter –

De er blitt tatt vare på. Courbet har fått magasinert Deres samlinger.

Ser man det!

Selv denne kjeltringen som har revet ned Frankrikes heder, Vendôme-søilen, har måttet bøie sig for min smak.

Dessverre. Han skriver …

Så det våger han. Så det våger han.

Si til min adjutant at jeg vil til fronten. Den hvite hoppen skal føres frem.

Mine sporer!

Hvad var det Courbet skrev?

Han kaller mine samlinger for redselsfullt skrammel. Han behager å spøke, den gode herr Courbet. Det tør være mulig at han kan komme til å opfatte … en eller annen form for alvor.

Mine kopier og avstøpninger av verdenskunstens mestre morer han sig med å forhåne. Han liker formodentlig bedre sine egne svinske smørerier.

Nei. Der er noe ved billedene hans.

Du synes tidspunktet er heldig valgt?

Mine kopier – de representerer kulturen, det som er anerkjent og respektert av alle. Tusen ganger heller en kopi av et klassisk verk, sier jeg, enn en nymodens original.

Århundrene har prøvd mine verker; der er slektledds sum av nøktern vurdering i hvert enkelt av dem. Nu er de vår åndelige eiendom. De er en del av vår arv, vårt bolverk, vår autoritet.

Det som er nytt idag – kanskje er det arven for fremtiden.

Der sa du ordet: kanskje.

Husk en ting: det eneste, min beste Elise, som vi ikke kan eie, er fremtiden. Å tro på «fremtiden» er en utglidning fra det eksakte, det bestående.

Hvilken glede vil jeg ha av at min eventuelle spekulasjon i fremtid viser sig vellykket om hundre år?

Hvis noe godt brøt igjennem om hundre år, var det da for sent?

Jeg tillater mig å mene det ja. Nokså for sent for mig.

Kanskje så du det anderledes, hvis du ikke var barnløs.

Så det er jeg som er barnløs. Tror du det er min skyld kanskje?

Ja.

Det er glimrende. Aldeles glimrende. Har du ikke hatt elskere, og har du kanskje fått barn med dem?

Du behøver ikke å si noe. Jeg tror dig. Du har ikke gjort det jeg tilla dig. Det skulde også bare mangle!

Men hvad om jeg kan bevise at jeg har flere barn utenfor ekteskap? Motsi mig ikke! Denne samtale er avsluttet.

Ånei. Din sterilitet går til selve roten av ditt vesen. Du elsker dig selv så dypt, at du kan ikke tenke at noe skal leve efter at du er død. Dét er din barnløshet.

Det som ligger under denne oprørende samtalen, er at du faktisk tar bandittene i forsvar i mitt eget hus. Nei! Ikke i mitt eget hus, men der hvor vi har søkt tilflukt, mens de jevner vårt eget hus med jorden.

Jeg kjenner dem ikke.

Men undertiden tror jeg at der må være noe godt i dem – noe som vil varme og liv.

Tør man spørre hvorfor?

Fordi de hater dig.

Borger Rigault. Om ti minutter har Versailles-troppene omringet fengslet. Hvad skal jeg gjøre med fangene? Skal jeg skyte dem?

Før dem hitop. De kan gjøre sin nytte ennu en stund. Versailles-troppene kan kanskje stanse den sanseløse myrdingen sin når de vet at her oppe er erkebiskopen og andre av deres kjære.

Skal vi kaste op en barrikade her, borger Delescluze.

Vi er omringet. De kan angripe oss i ryggen.

Så forskanser vi oss på kirkegården.

Gå ikke med oss. Skjul Dem.

Hvor er barnene blitt av. Jeg må finne barnene.

De kommer, de dreper ned for fote, hvad skal jeg gjøre, Delescluze. Hjelp mig, De som er sterk og klok, Delescluze.

Min venn, jeg er redd at ingen kan hjelpe Dem. De står øverst på listen av dem som officerene hater, fordi De rev Vendôme-søilen.

Jeg vilde aldri rive den. Skru den av, sa jeg.

Jeg mente: flytt den til et annet sted.

For øvrig skal jeg ta mitt fulle ansvar overfor efterslekten.

Forstå at De må ta det nu.

Ta ansvar for hvad? For blod og brann og lik? Jeg har hatt en drøm om rettferdighet, og dere har utført den talentløst. Se på dette billedet av Paris idag, og se på mine egne lerreter, og svar mig så: er dette billedet av mig, kan jeg stå inne for det, kan jeg signere det, G. Courbet. Aldri, sier jeg.

Det kan også uttrykkes enklere: De vil svikte Dem selv.

Svikte?

Når jeg forkaster et av mine malerier, når jeg maler over det som ikke er et sant uttrykk for min personlighet, kaller jeg det forræderi?

Er De her, borger Courbet? Er De i live? Det var underlig.

Det er aldeles ikke underlig. Hvad er det De mener, mann?

Jeg hørte noen rop nede fra plassen, hvor Versailles-troppene skyter fangene. Død over Courbet, skrek de. Og jeg så en mann som lignet Dem bli stilt op mot husveggen. Jeg trodde det var Dem som falt. De har skutt en feil mann.

Dér er min chance! De har skutt en annen. Nu ser de ikke lenger efter mig. Jeg kunde dø, men ikke slik, ikke i en massegrav.

Jeg er frelst. Lykkønsk mig, mine venner.

En feil mann! Det ligner dette uvitende pakket.

De skulde vite: der er bare én Courbet.

Jeg er redd for at De har rett: der er bare en Courbet, og soldatene vil finne den rette.

Også jeg frykter for at han er drept forgjeves – den ulykkelige, hvis død De gleder Dem over.

Nei. Jeg vil ikke tro dere. Nu søker de ikke lenger efter mig. Han er død for menneskeheten.

Bare en ting kan kanskje redde Dem.

Hvad? Si mig hvad!

At De ikke blir tatt alvorlig.

Jeg kan skaffe vidner på det! Ingen tar mig alvorlig. Skrythalsen Courbet sier de, han er tykk og komisk, han kan ikke stå på noen barrikade.

Betyr selvaktelsen ingenting?

Hvad kjenner kadaveret til selvaktelse? Men jeg har billeder inne i mig som krever å bli malt, dét er min selvaktelse. Det er bare jeg som kan male dem! Og de billedene vil jeg redde for verden.

Menneske, jeg vil leve! Jeg vil se Ornans ennu en gang. Jeg vil kaste mig ned på jorden, jeg vil ta muldklumpene i hendene, kysse og velsigne dem.

Her er min hånd, Courbet.

Farvel, min venn.

Man sier gjerne at en slik mann er feig. Er han det? Finnes der overhodet feige mennesker?

Feighet – hvad annet er det enn å se en handling foran sig og tvile på den tvingende nødvendighet til å utføre den. Han tvilte, det var nødvendig for ham.

Seiv det eventyrlige skrytet hans – har det vært annet enn en nødvendig selvhevdelse, i en tid som kunde knuse ham ved sin uforstand? Alt godt for dig, Courbet!

Varlin, min venn. De er ung, De er edel, livet har bruk for Dem. De skal ikke gå under i dette slakteriet. Prøv å komme Dem bort.

De selv, Delescluze?

Med mig er det anderledes. Jeg har overkommandoen, jeg må få soldatens skjebne.

Hvor er de andre?

Vet du hvor Maurice er blitt av.

Nei, barnet mitt.

Maurice er død! Hvad skal vi gjøre? Maurice er død.

Barn, prøv å gjemme dere.

Nei, vi vil til de andre.

Om vi skal dø, Varlin, har vi en tro: Vår kamp er ikke forgjeves for dem som kommer efter oss.

Barna der vil bli drept.

Selv om hvert barn, hvert eneste, blev drept, vilde jeg allikevel tro på fremtiden.

Og nu farvel.

Ennu en stund må jeg holde ut.

Hvorfor har De ikke Deres røde bånd på, Varlin? Jeg pleier ikke å gå med det til daglig, men på denne festdagen tok jeg det på. Tenker De kanskje å flykte som Deres venn Beslay.

Hvor er Beslay?

På vei mot den sveitsiske grense.

Det er godt. Han hørte ikke hjemme her.

Han blev reddet av guvernøren for Frankrikes bank. De to var uadskillelige. Jeg er ikke så sikker på om ikke Beslay nettop hørte hjemme her —: mot muren der borte. Jeg skulde med glede skyte ham egenhendig.

Beslay var det beste menneske jeg har kjent.

Men godhet er en forbrytelse!

Pauline, jeg har ikke flere patroner. Jeg har vært gal, jeg har skutt i ørske. To patroner for satan!

Har ikke du patroner? Ditt svin, kom med patronene! Jeg vil skyte når de tar oss, de får ikke lov å slepe oss hen til muren, Jesus Kristus, går det ikke an å finne to patroner.

Vi er sammen, Lucien.

Jamen, de får ikke slakte oss.

Vi må fly op på kirkegården. Jeg tror de omringer oss nå. Vi vil være sammen med våre.

Jeg er redd for å dø sånn. Jeg vil ikke stå der oppe og vente uten patroner på at de skal komme. Jeg vil ikke dø.

Husker du kirkegården vår?

La mig få være hos dig, Pauline.

Ja, du skal få komme til mig, du.

Vi skal finne en fin plass, vær du trygg.

Jeg skal gjøre dig rolig, min egen.

Hvor går dere? Gå ikke fra mig.

Vi vil ikke ha dig med.

Jo.

Dra til helvete!

Rigault, det var godt du kom. Jeg er så alene.

Vilde ikke folket vite av dig?

Alle er gått fra mig.

Du snyltet på massen, fordi du ikke orket ditt eget selskap. Du vilde at massen skulde beskytte dig mot dig selv.

Nu er det ingen masse lenger. Nu får du gjøre regnskapet op. Hvad har du å fare med? Hvem er du?

Lær mig å dø, Rigault!

Forakt noe.

Skrap sammen det du har av lidenskap til en forakt. Det hjelper kanskje.

Hvor går du?

Ta ikke sånn på mig, for faen. Jeg er ikke noen Sylvie.

Hvor hovmodig jeg har vært, Rigault. Jeg har vært bitter mot henne. Jeg har latt et levende menneske gå fra mig! Jeg behøvde kanskje ikke å ha vært alene nu.

Kunde jeg få leve, skulde jeg være ydmyk mot livet. Jeg skulde ta vare på det.

Åhå.

Versailles-tilhengerne blir modige nå.

Men det er litt for tidlig, og vi skal sette en stopper for det.

Skyt fangene!

Ja! Drep dem! Vis Versailles at vi kan gjøre gjengjeld. Så slipper de å angi oss! Hevn våre døde!

Nei. Dette er mord!

Vekk med Dem!

De har lagt Dem i veien for mig før. Kanskje var ti tusen liv blitt reddet, hvis jeg hadde fått lammet Versailles med terror. Se hvad Deres menneskekjærlighet har ført til, De godfjottede bøddel.

Skyt dem ned til siste mann!

For en krig.

Der stupte erkebispen!

Har jeg ikke gjort noe annet godt i verden, så har jeg gjort dette. Jeg har vist at vi likviderer en erkebiskop likeså likegyldig som Versailles dreper en arbeider. Menneskene har en overtro mindre å dra på.

De vil bringe hevnen dobbel grusom over oss.

Tvert imot.

Det vil stagge disse morderne fra Versailles når de ser at vi – endelig – begynner å gjøre gjengjeld på gislene.

Og De våger å snakke om morder?

Ja. Jeg våger å bruke min forstand. Jeg forbeholder mig rett til å skjelne mellem den hensiktsmessige utryddelse og den stupide.

Nå kan de ikke gjøre skade mere!

Leve Kommunen!

Selv er De ødelagt. Men tenk på disse som De har hisset til å myrde vergeløse. Er dette det siste billedet de skal ha med sig når de stilles mot muren?

Taper de noe ved det? De vet at verden bare var blod. Det blir ikke noe savn å forlate den. Kan man forlange noe mer?

Nu kommer de.

Flykt, borger Varlin, flykt!

Jeg har ikke noe å flykte til mer. Og jeg har fortjent å dø.

Angrer De på dødsleiet? Svikter De Kommunen? Er det det De tar sats til?

Nei.

Jeg er likeså skyldig som Dem i redslen.

Det er mitt eget liv som anklager mig, alle døde, uvirksomme stunder i det. Det er alt hvad jeg ikke har fått utrettet, som har dømt mig.

Det er rettferdig.

Det er Rigault!

Ja! Jeg er Rigault.

Det er Varlin, medlem av Kommunen.

Er De Varlin?

Ja.

Få pakket av veien.

Skyt dem.

Ned med morderne!

Leve Kommunen!

Leve Kommunen!

Hvor vidunderlig du er! Å, min elskede. Så godt det var.

Sylvie! Hjelp mig, Sylvie!

Er du kommet til mig, Sylvie?

Mademoiselle Gerard, det er en av oprørerne som øiensynlig kjenner Dem.

Jeg kjenner ingen av dem. Ingen!

Drep disse udyrene! De vil ta alt fra oss, religionen og gleden, drep dem! Syns du jeg er pen? Har jeg ikke rett til å ha mer skjønnhet rundt mig enn andre? Disse djevlene vilde at vi alle skulde være like. Først fattige og så gamle. Det var det livet de vilde by oss. Du – la mig få være hos dig, når du skyter dem! Det er så godt når de stønner og dør, sånn vilde de at vi skulde stønne og gispe av lykke under dem og ingenting hadde de å gi oss igjen.

Hevn oss du. Jeg elsker dig.

Soldater! Vær forsiktig. Rør ikke maten deres. De har gift i den. Gå ikke inn i husene. De sprenger dem i luften.

Erkebiskopen er myrdet.

Drep dem!

Før vi går videre får vi rydde op. Vi vil ikke ha disse djevlene i ryggen.

Han var med å drepe gislene!

Og hun holdt sig alltid med kommunardene.

Jeg er uskyldig!

Og han!

Jeg hater Kommunen. Gud er mitt vidne. Men han dér skal straffes.

Skån dem ikke!

Erkebiskopen er drept.

Still mobben op i en rekke. Vis frem hendene. Jeg vil se om der er kruttslam på dem.

Før henne bort.

Nei.

Jeg har to små barn, jeg er uskyldig.

Frue, jeg har besøkt alle Paris’ teatre, og denne scene kjenner jeg godt.

De er en velgjører, general. De utrydder fattigdommen.

Hvilket usannsynlig heslig ansikt!

Før ham bort.

Bort.

Jeg har ikke vært med!

Jeg er over seksti år, ingen over seksti år blev innkalt som soldat av Kommunen.

Riktig.

Alle over seksti år, tred frem.

Før dem bort.

De behøvde ikke delta i oprøret; allikevel har de gjort det. De skal skytes først av alle.

General, han skjøt Dem gjennem luen!

En snikskytte i dét vinduet der. Ta fem mann og skyt ham.

Han skal ikke straffes.

Jeg har alltid opmuntret skyteferdighet, og denne mannen var ikke så verst.

Leve Galliffet.

Soldater!

Det står nu bare igjen å ta kirkegården, så er målet nådd: Orden, fred og civilisasjon har seiret.

Videre!

Åssen går det med dig, Pierre?

Å, det slenger i vei.

Hør nå. De skal ikke bli her. Prøv å komme Dem unda. Bruk heller lommetørklæet til å vifte med. Gå fremover mot dem. Kanskje blir De ikke skutt.

Jeg hører hjemme her.

Nei, det gjør De ikke.

Jo. Det har jeg gjort bestandig.

Og nu er det så lett. For nu er det bare de andre som dreper.

Men dere barn – forsøk engang til! Ta Rose i hånden, Guy, og løp fremover. Kanskje gjør de dere ikke noe.

Nei.

De skjøt så fælt da vi prøvde isted.

Vi vil ikke være alene.

Bare bli her dere, onger.

Hvor tror du det er blitt av Maurice?

Han kommer nok.

Jøss da. Maurice klarer sig bestandig.

Vi var aldri redd når Maurice var her.

Og han kunde lese for oss bokstavene på korsene.

Skal jeg gjøre det for dere?

Nei, det blir likesom anderledes når Maurice gjør det.

Nå blir det en stund mellem hvert skudd. Nå har guttene våre snart ikke mer ammunisjon igjen, tenker jeg.

Bare la de drittsekkene komme. Jeg har det så godt hos dig, Pauline. Det er så fint å ligge her med hodet i magen din og se opover mot brystene dine. De er blitt mye større den siste måneden, kan du tro. De strutter aldeles mot solen. Har du det godt.

Ja.

Men jeg har det best. Er du bedrøvet for det?

Nei.

Men er det ikke du som har det best, da?

Jo.

Det var bra.

Likte du det?

Ja.

Vet du hvad jeg tror? At det med dig og mig, som er så godt, er opfunnet for å fortelle oss åssen døden er. Alt blir så stille inne i en, du har ikke et ønske mer; sånn tror jeg det er å dø.

Å er dette for manér. Kan de ikke komme sig nærmere og skyte ordentlig. Dette er bare til å bli nervøs av.

Det er Maurice!

Maurice!

Jeg trodde faen ikke jeg skulde ha funnet dere. Det var så fælt å være alene.

Ikke sant!

Men så var det noen som sa at dere var borte ved muren. Den som blev glad, var jeg. Men det var såvidt de ikke traff mig, gutt.

Kommer de å drepe oss nå?

Å gjør det?

De dreper jo rubb og stubb; da vilde det bare bli utrivelig å være igjen. Å vil du gjøre i gaten når alle guttene er borte og det er ingen å være med?

Men gjør det ikke ondt?

Ikke hvis du står stille og lar dem sikte godt på dig.

Jeg er redd. Jeg er redd.

Å er det du bærer dig efter! Er det takken fordi du får være med Guy og mig. Du skal huske at det er ikke alle jenter vi vilde hatt med oss. Det skal du, faen skjære mig, tenke på.

Du, les bokstavene for oss.

Har du lyst, så skal jeg gjøre det.

Ja.

Her står Josef Andrée, bakvendt Eérdna Fesoj, født 1862, død 1870, åtte år bare, ikke eldre enn dig! Han Josef ligger nå bedre til enn mange av guttene våre midt ute på gaten. Han har blomster og gress over sig. Men det får vi også, om vi blir liggende her. Det er bare et spadetak som skal til. Så skal Josef bli godt overrasket når han får hele gjengen ned til sig.

Nei, se på maurene, gutt. Å er de hvite tingestene de drasser på.

Det er eggene.

Å skal de med dem efter.

De flytter dem hele tiden, så der kommer sol rundt hele egget.

Har du sett på maken til fikse faener! Og se edderkoppen på korset dér. Der spant den sig en lang tynn tråd og slapp sig ned i den. Nå lar den vinden føre sig bort til den kvisten der, nå gjør den fast. Nå har den rammen ferdig …

Er det bedre nå?

Ja, mye bedre. Nå føler jeg mig fiks og ferdig til å bli skutt. Gi Dem nå! Gud velsigne Dem, om fem minutter er allting forbi.

Alt, min venn, er forgjeves hvis vi ser det med dødens øine. Barnet som en kvinne føder, er dømt til å bli et skjelett. Blomstene skal visne, ingenting er sikrere. Men vi kan også velge blomsten og barnet som det eneste; og da er alt liv.

Det er vår vilje det kommer an på. Ja, vi kan se gresset og himmelen og solen, slik at vi er udødelige.

Er han død?

En skulde tro du aldri hadde sett en mann dø før! Ja, død som en sild. Men dette må du se på. Det er jaggu det rareste jeg har sett.

Dette er slutten.

De venter på general Galliffet. Så rykker de frem.

Slik endte Kommunen. Mer enn noen annen har jeg ansvaret for redsel og død. Hater dere mig?

Du har alltid vært grei, du Delescluze.

Det er sant, det.

De skjønner, Delescluze.

Hjemme i gaten var det bare slit og angst for imorgen og slit igjen og fyll, og så kom døden, det unyttigste og sjofleste av allting.

Men nå er det anderledes. Nå er livet blitt noe stort, som det er ondt å forlate. Da går det an å dø.

Ja, slik er det.

Mine venner, hjelper dere mig nå?

Nei.

Nu skal vi dø.

Jeg er ikke kristen. De kristne sviker jorden, for å gå til sitt skinnende håp. Men vi kan gå herfra, rolig, fordi vi vil at vårt håp skal bli igjen. Håpet blir igjen på jorden! De der borte kan svi gresset av med sine granater, men de kan aldri drepe jordens evne til å grønnes.

Men de som kommer efter oss, må ha bedre våben!

Neste gang gjelder det å seire, seire, seire.

Godheten kan bare seire ved vold, det er det bitre vi har lært. Våre hevnere, våre barn må bli en slekt av umenneskelig styrke.

Delescluze, gi mig et større krav til mennesket enn at det skal være umenneskelig.

Forferdelige tider må slektene efter oss kjempe sig igjennem.

Skal de lemlestes?

Ja.

Skal de blindes?

Ja.

Skal de dø?

Ja.

Heller det enn å miste viljen til å bli frie mennesker.

Tror De at slektene efter oss må drepe, må dø for å skape rettferdighet?

Kampen kommer.

Der er en lovmessighet som er sterkere enn oss.

Så får vi gjøre mennesket sterkere enn lovmessigheten.

Hvad kan ikke ånd gjøre? Den kan få de undertrykte til å tro og undertrykkere til å tvile.

Synes De det idag er noen grunn til å tro på en forsoning, fra menneskesinn til menneskesinn?

Men det er det uforsonlige jeg tror på. Hver som tenker og arbeider efter oss, – skal vite at der er bare ett vern mot redselen, mennesketankens uforsonlighet mot uretten.

Ja. Det skulde jeg gjerne ha vært med på.

En sånn edderkopp er jaggu det klokeste …

Dette her er noe til spinneri dét!

Også så pent det skinner i solen.

Nå begynner de å røre på sig. Vet du hvad jeg er glad for. At vi ikke har noen patroner igjen allikevel. Hadde vi skutt, hadde de kanskje stormet og tatt oss på bajonetten. Nå er det bare å stå stille.

Er du ikke glad for det?

Jo.

Nu kommer de.

Nå vil de drepe oss.

La være!

Nå dreper de oss. Nå river vi spinnet i stykker.

Nei. Han skal få gjøre det ferdig.

Bare hold dere til mig, dere.

Endelig!

Aldri angst mer, aldri nederlag, aldri fengsel. Nu kan jeg bare stå og se himmelen og huske og håpe, beskyttet av døden. Ingenting mer skal gjøres.

Takk for nå da, Pauline.

Takk selv.

Delescluze, ennu er det noe vi kan få sagt.

Til hvem?

Til dem som dreper oss.

Kom barn, vi skal fortelle dem om fremtiden, om vår uforsonlige tro.

Åssen det?

De skal kjenne den i vårt smil.

Å skal vi smile efter!

Nå er det bare å stå rolig og ikke skape sig. Nå får de forte sig litt. Det er rett. Sånn skal det være.