En stein!
Du hører vel at skytingen kommer nærmere. Vi må komme i sikkerhet.
En stein! Alle skal legge en stein.
Var det sikkerhet du sa?
Hvorfor hiver du ikke frakken og blir her for å slåss.
For du er vel med oss, – hvad?
Jeg er for folket! Ubetinget! La oss få gå.
En stein, for faen!
Varme granater! Kjøp varme granatstomper! Nettop falt. Rett der borte!
Jeg klarer ikke mer. Du må komme nu!
Bare to francs!
Hun klarer ikke mer, hører du.
Jeg synes riktig dere skulde kjøpe. Souvenir!
Pass dig gutt. Geværet ditt kunde gå av.
Det er nå vel meningen med et gevær.
Her er pengene, din vesle …
Hvad var det du sa? Jeg tenker det var: Leve Kommunen! Engang til!
Det er rett. En gang til!
Leve Kommunen!
Lang op noen steiner her.
Jeg tenker det får klare sig dette. Nå kan de bare komme.
Sleng op geværet, Maurice, så jeg får prøve hvordan det ligger.
Legger geværet an:Det er fint. Her vil jeg stå.
Og jeg her.
Får jeg stå ved siden av dere?
Det kan du vel.
Er du ikke sulten, Lucien.
Du sier noe. Og det kan bli en stund til vi får spise igjen. Finn frem maten.
Skal det være et stykke pølse som jeg har beslaglagt i folkets navn. Kom her, onger!
Så trivelig det er å være hjemme i gatene igjen.
Ja, hvad faen lignet det å måtte ligge ute på vollene og se ut på det dumme, glanende bondelandet, dag ut og dag inn. Jeg blev så inderlig glad da Delescluze sa vi skulde gå tilbake.
Ja, her er det pent.
Og her er så greit med dét, at en ikke er langt hjemmefra.
Jeg kan lett stikke hjem til gutten.
Fortsetter det på denne måten, så er vi snart hjemme i gaten vår.
Å, hold kjeften på dig.
Ja, det sier jeg også!
Skal de vel få oss drevet herfrå?
Nei!
Dere sier kanskje noe annet når de begynner med mitraljøsene sine.
Å, gå hjem og vogg.
Det stod i bladet at generalene begynte krigen mot tyskerne fordi mitraljøsen nettop var opfunnet og de hadde lyst å prøve den. Tyskerne var for smarte for dem; men nå øver de sig på oss. Og de er blitt flinke til å bruke den på disse ukene.
Vi kan bruke den, vi også.
Vi har én eneste!
Men den er god for to. Louis er gutten sin, han.
Vil du se hvor fort jeg kan skifte patronbelte, kanskje?
La mig få lov da vel?
Se her! Gjort på ingen tid.
Det er rett, Maurice.
Og jeg kan skyte også, om det kniper.
Efterligner mitraljøsen:Så faller de svinene, en efter en.
Ja, du er snild du!
Når soldaten stormer mot oss,
blir han liggende igjen.
Mitraljøsen, mitraljøsen
er vår far og bror og venn!
Når jeg blir stor, vil jeg bli mekaniker. Så jeg kan lage mitraljøser selv.
Skal du ikke bli kusk da?
Jeg skal si dig noe, Michel. Jeg tror ikke der blir tider til det.
Du skulde drikke litt mindre, du. For nå gjelder det.
Ja, nå gjelder det.
Hold op med den latteren.
Gå din vei hvis du ikke kan holde op.
Med denne bandasjen blir jeg skutt, hvor de finner mig. Det er like bra her.
Skjønner du ikke at det er det største i verden vi slåss for?
Retten til å arbeide.
Så vi slipper å bli opsagt.
Og retten til å krepere.
Ja, heller dø enn å få det sånn som vi hadde det før.
De slåss nede på Vendômeplassen.
Se efter geværene, karer.
Ja, nå går det for sig!
Men en sånn krig er så dyr! De sier den koster flere millioner om dagen! De brenner hus og dreper folk for de pengene. Men tenk om folk vilde sig selv litt bedre! Om de brukte de pengene til å kjøre i skogen for.
Det er så grønt og fint der ute nå. Vi pleide å ha mange turer der ute om våren, Marthe og jeg. Alt vi bare kunde overkomme. Og så stakk de inn i buskene; og vi stod ved veikanten og ventet. Ofte var det svært lenge å vente. Men det hører nå vel ungdommen til.
Å sier du, Pauline?
Det låter ikke verst. Nesten som på kirkegården.
Men vi hygget oss nå godt, vi også. Jeg hadde mat og vin med, og Marthe fikk havre, riktig velsignet mett blev hun. Og så gikk halen til værs, det lyste som gull, og så dret hun så inderlig godt Den tiden kommer vel aldri igjen.
Er du gærn?
Vi skal slåss for Marthe, alle mann.
Vi blir ikke til å stå imot, når vi tenker på Marthe.
Og på skogturene.
Legger sig over Pauline og kysser henne. Til René:Du skulde hatt en jente med dig, du og.
Har du ikke noen, kanskje?
Jeg hadde en. Men hun rømte til Versailles.
Å, var hun av den sorten.
Ja da skal jeg si dig akkurat hvordan hun var!
Jeg vet ikke …
Vi pinte hverandre sånn.
Maurice, hjelp heller denne fyren med geværet hans.
Til René:Du er en ordentlig kløne, skal jeg si dig.
Maurice tar hånd om geværet.Du var sjalu, tenker jeg.
Sjalu? Hvis du bedrog mig, skulde jeg kjøre kniven i dig.
Heller kniven enn noen annen.
Det var likesom … fortiden hennes jeg var skinnsyk på.
Fortiden? Hadde du tid å tenke på den, da. Du måtte da være kar om å få henne til å miste pusten, så hun glemte den og mer til.
Heisan!
Synes du her er stunder å tenke på fortiden?
Du skjønner: Menneskene skulde aldri ha lov til å være alene med sitt eget sinn. De vil mishandle det, pine det, forvri det, hvis de bare slipper til.
Derfor er det godt å være her. Her er vi mange. Her er det liv og død. Granatene er jeg redd for, men de har ett gode: de er viktigere enn mitt eget sinn. I dét er det beskyttelse; og frihet. Jeg er fri for mig selv.
Hold op med det tullpratet. Se å få dig en god jente, du far. Der er nok av dem, og de vil alle sammen.
Ja, med dig så.
synger:Vi lå en kveld ved den blanke elv,
og aftenen var så stille.
Da gav du mig først den store skjelv,
og så den berømte lille.
Faen skulde sitte og fikle lenger med dette geværet.
Nå går de til angrep nede på Vendôme-plassen.
Men den barrikaden tar de aldri. Den er som et fjell.
Dere får gå hjem nå, barn.
Nei, nå har jeg hørt det også!
Jeg tror faen plager dig, jeg, Louis.
Du er en hel kar, det er sant. Men de to vesle der.
Vi har ikke noen steder å gå.
Dere har en tante, det vet jeg
Tror du vi vil sitte inne og vente på at soldatene kommer og stikker oss med bajonetten?
Å, nei takk, vi blir hos Maurice, vi. Det kan du forbanne dig på.
Tror du soldatene kommer med bajonettene sine? Skal jeg gå hjem til gutten?
Å, om det bare var fred, Louis! Alt annet, bare fred. Sånn at gutten fikk vokse op …
Blir det sånn fred som de helvetene vil, synes jeg synd på gutten.
Er det dig, Pierre? Å i svarte helvete er det du har vært? Kommer du for å slåss?
Ja.
Noen sa du var rømt. Det var greit du kom!
Jeg blev så luta lei av de officerene vi hadde utpå vollen. De skulde absolutt lage soldater av oss. Spurte du: hvad er det egentlig vi slåss for, svarte de: venstre om. Og sa du, hvad skal det bli til når vi har seiret, var det: høire om! Og det var ikke det jeg vilde vite.
Har du fått greie på dét du vilde vite nå. da?
Ja. Derfor kom jeg tilbake igjen.
Jamen er du rar. Du skal likesom være gløgg av dig, men de funderingene dine gir jeg ikke stort for.
Det er vel klart som dagen åffer vi slåss.
Det er for å få et levelig liv, for faen.
For dig selv?
Det er klart.
Det er ikke nok.
Så. Det var merkelig!
Der er gode chancer for at det levelige livet ditt skal bli å dø om en halv time eller å være krøpling resten av tiden din, ligge ti, tyve, tredve år med to benstomper i sengen og vente på at naboen skal komme fra arbei og hjelpe dig på potten. Det må være noe annet vi slåss for, noe mer. Og nå vet jeg at det fins.
Si det da, Pierre.
Det er vanskelig å forklare det.
De spilte noe, og så skjønte jeg alt sammen.
Spilte de noe? Musikk?
Ja.
Det var i Keiserpalæet –
Fint skal det være.
Det er visst Courbet, han tjukke maleren dere vet, som har fått i stand disse koncertene. Alle kan bare gå inn. –
Og så –
Først var det en som sang, og så begynte orkesteret. Nei, dere aner ikke hvad slags orkester det var, mye over hundre mann. Femti, seksti violiner, og fløiter, og blåsere, og harper. Og så spilte de.
Og da var det jeg skjønte alt sammen. Det blev mening i ordene jeg ikke hadde forstått før: frihet og menneskehet …
Det er noe som er stort, som er verdt alt. Kanskje ikke du oplever det, men det er der. Og da var det ikke vanskelig å dø lenger, for noe skulde bli igjen bestandig. Og så blev jeg glad over at vi var mange som hørte på, der var tusener, og alle visste det samme som jeg, det så jeg på dem. For vi må være mange, men da skal vi klare det. Og en dag skal menneskene leve dét, som vi bare hørte i går.
Åssen var den musikken?
Det skal være en tysker som har laget den. Det var visst noe på von.
Bismarck, kanskje?
Dette her har nå jeg skjønt hele tiden.
Det er vi. Mot de andre.
Det er så enkelt som det kan få bli.
Nå er skytingen hørt op! Versailles er kastet tilbake, gutter, bann på det.
Hurra!
Kan det ikke bety …
Er du sikker, Louis?
Ja, hører du!
Hvad skulde det ellers bety?
Ja, for faen!
Det er Delescluze! Han kommer kjørende.
Så sjuk han ser ut.
Men han smiler!
Leve Delescluze!
En stein, borger Delescluze!
En stein! En stein! En stein!
Dette ser bra ut.
Åssen er stillingen?
Bedre enn noensinne.
Og nede på Vendômeplassen?
Dere kan være helt rolig.
Der ser du!
Med våre egne brosten under føttene og foran oss, er vi uovervinnelige. Våre egne gater som vi elsker og er hjemme i, de har reist sig, de også, de er blitt barrikader og kjemper sammen med oss.
Fra mennene på tusen barrikader kan jeg hilse dere, kamerater. De er lykkelige som jeg, fordi kampen er blitt så enkel, så klar. Nu er det bare å bli stående, nu er det bare det letteste i verden: å seire eller dø.
Det er et flyveblad fra Versailles!
Det må være kommet med vinden, fra det huset der.
Alle skoddene er for.
De svinene lar nok høre fra sig når Versaillesvennene deres rykker frem.
«Landsmenn. Befrielsens time er nær. De skyldige skal bli straffet uten skånsel.
Thiers, Frankrikes president.»
Slik skal det være. Bare en eneste mulighet skal vi eie: seieren.
Du, Delescluze! På dette flyvebladet står akkurat de samme ordene som på Kommunens plakater: «Frihet, likhet, broderskap», står det her også. Er ikke det rart?
Nei, gutten min, det er ikke det spor rart. Det som mennesker engang blødde for og fortvilet for – selv det blir noe som de griskeste og goldeste stjeler. I deres verden blir alt – før eller siden – til eiendom.
Disse skjønne ordene: Frihet, likhet, broderskap blev erobret en gang for menneskeheten under den store revolusjons kamper og lidelser.
Dén revolusjonen elsker herr Thiers, han har skrevet et digert verk om den og tjent mange tusen francs pr. bind. Men vår revolusjon er for ham bare fremskritt, ikke eiendom; derfor sender han soldater mot oss.
Du skjønner: enten kan man tjene penger på sannheten og forråde den, og da sitter man i Versailles, eller man kan føre sannheten videre, og da havner man her. Ja. Da havner man her. Engang trodde jeg at sannheten kunde kjempe sig frem på en annen måte; men det var galt. Det ender her.
Er der ingen annen måte, borger Delescluze?
I helvete heller!
Jeg husker mangen kveld på Djevle-øya, passaten strøk inn fra havet, sydkorset lyste. Hvor en lengter hjem, hvor en elsker, når en er langt borte! Undertiden tenkte jeg: hvor må ikke stjernene elske jorden, de har så lang vei å lengte.
Disse kveldene trodde jeg på det umulige. Jeg syntes at bare jeg fikk komme hjem og fikk si det som jeg visste, vilde alt bli godt. For hjemme var jorden så god og solen og menneskenes smil; jeg syntes at for alle, nesten alle, måtte rettferdighet og brorskap være som en befrielse. Jeg kom hjem og skrev om dette.
Fengsel.
Jeg skrev det igjen.
På ny fengsel.
Nu vet jeg det: det er bare to makter i verden. Fangevokterne og de fangne. Mellem dem er det kampen må stå.
Ja!
Fangevokterne, det er verdens mektige: bødlene fra Versailles, og deres hjelpere som er ennu mer forferdelige: de likegyldige.
Og de fangne? Det er alle millionene i verden som er innesperret i sult og fornedrelse. Av og til slippes de ut fra fabrikkene og arbeidet, for å føres over i et nytt fengsel: krigen.
Men det er mer, det er selve mennesket, dets verdighet og storhet, som er lenket fast.
Fra vi er små innprentes vi den menneskelige naturs usselhet; griskheten blir forkynt som den edleste egenskap; og langsomt mures fengselet op rundt mennesket.
Og langt, langt herfra er rettferdigheten blitt innesperret; det fengselet kalles himmelen, og tusen svartskjørtete fangevoktere passer på at rettferdigheten ikke kommer løs. Ja! Selv Gud er i fengsel. Men den dagen vi befrir oss selv, skal vi befri Gud også, og da skal rettferdigheten, da skal Gud gå fri og glad rundt på jorden!
Jeg er gammel og syk nu. Fangevokterne har kommet langt med mig. De har gjort selve legemet mitt til et fengsel, jeg er innesperret av tropesykdommer; gjennem et gitter av feber ser jeg ut; å, men jeg ser dere og den varme maisolen.
Reiser sig plutselig:Seir, mennesker, seir!
Når jeg kom ut av fengselet – og jeg har vært i fengsel og landflyktighet tyve år av mitt liv, – pleide folk å si til mig: De er en martyr for friheten, Delescluze. Men hver gang de roste mig, følte jeg vemmelse og skam. Menn skal ikke være martyrer. Menn skal være seierherrer. Derfor hatet jeg bestandig fengselet, fordi fengselet var nederlaget.
Men denne gang skal de som er skyldige i rettferdighet for en gangs skyld ikke straffes. En ny tid skal begynne: mennesket skal ikke brukes lenger. Det skal være.
Vær stille.
Nå går de på igjen.
Det er ikke noe angrep, dét der nede. Skuddene kommer så regelmessig! Det kunde høres ut – som de skjøt fanger. –
Det var en snikskytte fra huset der. Dekk dere!
Han er død.
Sånn går det når jeg ikke passer på!
Vi må sette ild på huset! Versailles-troppene kan sette sig fast der.
Det er akkurat en jobb for mig. Jeg skal svi huset av.
Hvad skal vi gjøre når du går, Maurice?
Nei, gutt!
Det er døden å gå ut fra barrikaden nå.
Det skal to til det arbeidet. Pauline og jeg klatrer over takene. Du skal få geværet mitt, du, Maurice. Og her er patronene. Det er vel fint.
Ja.
Kom snart igjen.
Jøsses.
Er du ikke redd?
Nei. Er vi vel, Lucien?
Det er vi vel ikke.
For vi er to om det.
Og det har vi avtalt: dør den ene, skal den andre smette fort efter.
Ja, det kan du stole på!
Morn da, Pierre!
Morn da, Maurice!
Barrikaden på Vendôme-plassen er tatt! De hadde mitraljøser på takene. Ikke noe menneske kunde stå imot.
Mitraljøsen, mitraljøsen
er vår far og bror og venn.
De skyter alle de får tak i – barn og kvinner også.
Men denne barrikaden skal de ikke ta.
Nei.
Gjør dere klar!
Tilbake, mennesker!
Versailles-troppene kommer.
Det er dit ut vi skal.
Er de fra forstanden.
Det er den visse død.
Vi må gå.
Jeg forstår hvad De vil! Men det nytter ikke å fraternisere med soldatene. De vender kanskje kolbene op og later som de ikke vil skyte, men hele tiden går de nærmere og når de er kommet ganske nær, skyter de. Vi kjenner dette bedre enn De.
Det er ikke det vi vil.
Hvad vil dere?
Vi vil gå imellem dere. Vi er noen kvinner, hundre kanskje, som har bestemt å gjøre det.
Vender sig til kvinnene:Kom, mine venner, nu går vi. Det er bare å gå rolig, bestandig fremover, fremover, til vår gjerning er gjort.
Stans dem! De er avsindige.
Borger Delescluze, hvad har De å gi menneskene? Kravet om å verge sig til siste mann. De vil gjøre byen til en blodpøl. Vi vil redde den. Ingen kan stanse oss. Kan de?
Nei.
Skyt henne.
Om dere skyter oss eller de skyter oss, det gjør ingen forskjell for oss. Vi vil bare én eneste ting: stanse krigen.
Fred med bødlene! Det er underkastelse. Skjønner De ikke det?
Trodde vi at hver mann blandt Versailles-soldatene var en bøddel, hadde De rett. Men vi tror at nesten alle er vill-ledte og fortvilete mennesker. Jeg har en bror blandt dem.
En bror blandt Versailles-troppene! Skyt henne for helvete!
La henne være!
Tror De at enhver motstander er en fiende? Da har De en ussel tro på menneskeheten.
Jeg vet at en soldat er et menneske som ikke lenger har lov til å tenke. Han er innesperret slik som De har vært det. Og vi vil ikke drepe de fangne, vi vil befri dem.
For hver mann som dere eller de andre skyter, blir det ny hevn. Men blir vi drept, skal vi ikke hevnes! Vi har bare ett eneste krav: hevn oss ikke! Se på oss når vi er døde og si: hvem drepte disse? Kanskje jeg, kanskje min fiende. Og si: de vilde dø, fordi hevnen skulde stanses. De døde fordi to fiender skulde kunne se hverandre i øinene for første gang, uten hat og hevn. Og det blikket fra fiende til fiende, er begynnelsen til fred.
Jeg går med dere.
Nei!
Det er riktig det hun sier. Dere prøver å stanse fienden med å dø. Det gjør hun også. Jeg tror det er sikrere slik som hun vil det. Jeg tror jeg kan redde gutten vår, Louis. Og dig også.
Det er nederlaget dere tror på! Dere gir Versailles-troppene nytt mot, ny grusomhet. De vil ikke se opofrelse i dette, bare desperasjon.
Forbannete borgerjudas.
Hat oss ikke, fordi vi forsøker. Nu går vi.
Ja.
Louis!
De har drept mannen min. Louis, det er mig, prøv å se på mig.
De djevlene har drept mannen min. Og skulde vi slutte fred med dem? Jeg skal ta plassen din, jeg, Louis. Jeg skal klare mitraljøsen for dig.
Se dere om!
Her er sårete. Våre egne har det ondt.
Er det ikke bedre å hjelpe dem?
Se, huset brenner! De har klart det.
Lucien og Pauline har klart det!
Hurra!
Der kommer de.
Det er rett. La dem få kjenne mitraljøsen. Vent med geværene til de kommer nærmere. Ikke skyt før dere kan se det hvite i øinene på dem.
Jeg vet De mente det vel. Men nu er det blitt slik i verden at godhet er det samme som forræderi.
Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Skuespillet handler om Pariskommunen, det revolusjonære folkestyret som ble opprettet i Paris etter den fransk-tyske krigen i 1870–71. Stykket gir innblikk i de elendige forholdene pariserne levde under, opprøret, det nye samfunnet og det blodige nederlaget.
Nederlaget fikk svært gode kritikker og er senere satt opp på en rekke hovedscener i Norden.
Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)
I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.