Nordvestpassagen

av Roald Amundsen

MOT POLEN

110Den 1ste mars stod vi klar til avreisen. Termometeret viste -53° C. Men vi var i løpet februar maaned blit saa vant til kulde, at den egentlig ikke gjorde noget større indtryk paa os. Vi var jo udmerket godt klædt. Nogen av os i helt gjennemført eskimodragt, andre delvis civiliseret. Min erfaring er, at eskimodragten om vinteren i disse egne staar langt over vore europæiske klær. Men enten maa man da bære den helt ut eller sletikke. Enhver blanding er av det onde. Undertøi av uld opsamler al sved og gjør snart skindklærne utenpaa gjennemvaate. Klædt i intet uten renskind – som eskimoerne – og med plaggene saavidt løst og rummelig paa kroppen, at luften faar cirkulere imellem dem, vil man som regel beholde sit tøi tørt. Og sliter man saa haardt, at det allikevel blir fugtig, er dog skind meget lettere at faa tørt end uld. Uldtøi blir ogsaa meget let smudsig, og da er der ikke stor varmen at faa av det. Skindklær holder sig forsaavidt like godt uten vask. En stor fordel ved skind er det ogsaa, at man føler sig varm og behagelig, i det samme øieblik man faar det paa kroppen. I uldtøi maa man baade hoppe og danse som en rasende, 111før man er varm. Endelig er skindtøiet absolut vindtæt, hvilket selvsagt betyr overordentlig meget.

Vore tilbakeblivende kamerater fulgte os op paa høiden til slæderne. Hundene blev forspændt, – et sidste farvel, og saa bar det avsted.

Hansen kjørte hundene for den ene slæde, men gik ogsaa selv i dragsælen. Alle syv var unge dyr og havde tungt for at klare læsset. Løitnant Hansen, Ristvedt og jeg var forspændt den anden. Terrænet skraanet svakt opover, saa svakt at det ikke kunde ses. Men jammen kjendtes det likevel! Den første times tid gik det bra med friske kræfter. Men saa begyndte det at bli tungt. Hansen med hundene klarte det godt. Naar han merket, at dyrene vilde gi op, tok han et tak med i sælen, saa de trodde, de havde faat ny hjælp, og saa trak de paa igjen. Værre var det med os tre, som trak den andre slæden. Det var, som vi trak den gjennem ørkensand. Selv hjemme i Norge vet vi, hvor traa fokksneen kan være, og i den svære kulde her blir den meget værre. Ret som det var, stanset slæden, hver liten fokkskavl var en hindring. En – to – tre – halloi! saa glir det over. Men ikke langt. En ny skavl, ny stans, nyt rykk . . . . .

Ved tre-tiden om eftermiddagen besluttet vi at slaa leir. Det var begyndt at skumre, og før vi fik vor snehytte op, vilde det være mørkt. Nu gjaldt det da at finde god sne. Vi befandt os midt utpaa en stor indsjø. Og sneen var ikke god nogen steds; vi stak og vi stak med vore kniver, – men den var for grund. Der var imidlertid altfor lang vei til strandbredden, – vi vilde ikke naa den i lyset, og saa var der ingen anden raad for end at bli, hvor vi var.

Først slap vi hundene løs. De havde havt stridt arbeide og kunde fortjene friheden og hvilen. Basen blandt dem var Fiks, en usedvanlig vakker, hvitgraa hund, som havde opkastet sig til herre over de andre ved sit bydende væsen 112alene, ingenlunde fordi den var den sterkeste. Kom det til slagsmaal, vilde Fiks faat rundelig juling. Men han syntes født til at herske –og blev adlydt. Syl var hans storvezir – den styggeste hund i hele kobbelet, brunsvart og med et dumt-mistænksomt uttryk. De spidse, opretstaaende øren, som gir polarhunden et saa spillevende utseende, sat hos Syl tvers ut og gjorde ham endnu stupidere at se til. Straks sæletøiet var av, gjorde Fiks sin runde, fulgt av Syl, fra hund til hund. Og til tegn paa underdanighed maatte hver enkelt lægge sig paa ryg med alle fire i veiret for hans stormægtighed Fiks. Om nogen nølte, var Syl i ham som et lyn. Og Syl havde sit navn av sine hvasse, spidse tænder. – Saa fik hundene sin mat, og vi havde fred for dem til at begynde vort byggeforetagende.

EKSPEDITIONENS DELTAKERE FORFRA (VINTEREN 1903-1904). LØITN. HANSEN. WIIK. LINDSTRØM. RISTVEDT. AMUNDSEN. LUND. H. HANSEN.

EKSPEDITIONENS DELTAKERE FORFRA (VINTEREN 1903-1904). LØITN. HANSEN. WIIK. LINDSTRØM. RISTVEDT. AMUNDSEN. LUND. H. HANSEN.

EKSPEDITIONENS DELTAKERE BAKFRA (VINTEREN 1903-1904).

EKSPEDITIONENS DELTAKERE BAKFRA (VINTEREN 1903-1904).

Vi fik vore byggevotter paa – forfærdiget udelukkende for snehyttebygning. De havde lange mansjetter, som hindret 113sneen fra at trænge ind i ærmehullerne, – og maatte knyttes fast. Væbnet med hver vor ½ meter lange snekniv tok vi fat. Den for anledningen opnævnte bygmester stak ut tomten i en cirkel, og langs cirkellinjen sparket han en rende paa fire tommers dybde for at avgi støtte for underlagets blokker. Vi andre skar ut blokker, og han bygget. En iglu – saa kalder eskimoerne sine snehytter – opføres i spiral omtrent som en bikube og altid mot solen, d. v. s. fra høire mot venstre. Blokkene bør ha en længde paa 2 og en høide paa 1½ fod og være fire tommer tykke. Den største vanskelighed bestaar i at knipe sammen og bygge taket. En ret mur kan jo enhver klodrian faa istand. – Da termometeret viste -57° C, fristedes ingen til dovenskap, og arbeidet skred raskt frem. Saa snart som mulig gik aftenens kok igang indenfor murene baade for hurtigst at faa bygningen opvarmet og for at faa maten istand. Arbeidet utenfor tok likefrem rasende fart, da duften av mat begyndte at sive 114ut. Det sidste verk var at gaa efter alle sprækker, som lyset indenfra trængte igjennem, og dytte tæt. Saa eftersaa vi slæderne, at alt var godt surret og dækket – ikke mindst av hensyn til hundene, som var store tyveknegter. Stakkar, de laa oprullet saa godt de kunde i læ av hyttevæggen og av slæderne og med sine snuter opunder svansen for kulden. Hytten var færdig, et sidste blik ut i den store stilhed med vesthimlen i et døende grønlig skjær og stjernerne i voksende lysstyrke …. og saa banket vi sneen av klærne og krøp ind. Og det vil jeg si, at lykkeligere mennesker knapt kunde findes paa jorden end vi fire karer i det lune, koselige rum omkring den dampende varme mat – og væg i væg med ødemarken og den knakende frost. Efter maaltidet kom tobakspiperne frem, og kun tanken paa, at vi skulde tidlig op til nye strabadser imorgen, fik os til at avbryte passiaren og krype tilkøis i soveposerne. Dagens anstrengelser gjorde sig snart gjældende, og fire mænds regelmæssige aandedrag tydet om litt paa, at menneskevennen Morfeus ogsaa er polarfarer!

Allerede klokken fem vækkedes vi av primusens taktfaste pumpeslag. Kokken havde ikke forsovet sig. Men det er saa underlig med morgenstunden – alt tar sig betydelig mindre tiltalende ut end om aftenen, saaledes f. eks. vor trivelige hytte, der nu synes os sur og trang! En kop rykende chokolade forbedrer dog tilstanden i betragtelig grad. En av os klager over, at de støvler, han har brukt til hodepute, gjerne kunde været litt bløtere. Hans trøst blir kun et løst spørsmaal fra en anden om, hvorfor han ikke havde beholdt dem paa føtterne – saa havde de ikke frosset sig stive.

Jeg var meget spændt paa at se, hvad minimumstermometeret, som jeg om aftenen havde lagt tilrette utenfor, viste. Temperaturen var dagen før faldt saa pludselig fra -54 til -57, at jeg tænkte mig, den var sunket endnu mere i 115nattens løp. Jeg tok sneblokken, som stængte indgangen, bort og krøp ut. Det lysnet svakt av dagen og var blikstille. Stjernerne syntes usedvanlig blanke og store, hvilket tyder paa sterk kulde. Nogen saadan kan jeg ikke si, at jeg egentlig selv følte. Men nattens minimum havde dog været -61.7, – en ret betragtelig frost! Vi kunde i sandhed prise vort udmerkede utstyr, som sammen med vor gode snehytte havde holdt os denne kulde fra livet. Og Gud skal vite, det kjendtes i fingertoppene, naar vi maatte trække votterne av i arbeide, hvor de var iveien! De blev hvite i et øieblik, og da gjaldt det at faa liv i dem igjen i en hast, enten ved at putte dem i votterne igjen og slaa dem – eller bedst ved paa eskimovis at stikke hænderne ind paa den bare mave.

Hundene laa, som da vi forlot dem om aftenen – med undtagelse av Fiks og Syl, som naturligvis havde været ute og holdt spektakel. Det viste sig at være et fast uløselig problem at finde en absolut sikker maate at binde hundene paa. Paa et eller andet vis slet de sig løs –de av dem, som havde tilbøielighed dertil. Nogen holdt sig stille, men slap først én løs, blev der et helvedes spektakel med bjæf og misundelsens ul fra de andre. Vesle Bay gik under navn av Ola Høiland, eftersom ingen lænke formaadde at holde ham, og Lilli drev den sport at puste sig op i halsen, naar vi satte halsringen paa hende. Og saa smatt hun ut …. og særlig hyggelig var det jo ikke midt om natten kanske at maatte ut av pose og hytte for at holde styr paa bikkjerne!

Vi tok paa igjen at slite os fremover. Efter erfaring fra gaardsdagen satte vi atter træmeierne paa under nysølvbeslagene, da slæderne gled langt bedre paa træ i den hvasse kulde. Det bedste man kan gjøre i denne henseende er som eskimoerne at la meierne faa et fint isovertræk; da glider det som smurt. Men vi havde endnu ikke erfaring herfor.

116Distancehjulet var anbragt paa hundeslæden; det var et gammelt hjul fra 2den Framekspedition, men i fortræffelig stand. Trods alle vore anstrengelser syntes dog hjulet at staa stille, saa langsomt avancerte vi. Hvad der øket vort besvær, var en fin, skarp motbris, som bet styggelig i de partier av ansigtet, som var bare. Vi maatte alt i ett kontrollere hverandres fjæs og fandt jevnlig saa en hvit næse, saa et forfrossent kind. Vi gjorde som eskimoerne, trak den varme haand ut av votten og la den paa det frosne sted, til blodet atter kom i cirkulation. Det gamle husraad med indgnidning av sne havde jeg forlængst forkastet, – og eskimoerne kjendte heller ikke til det. Mens den lille infame vind og de -50° C. slog os som naaler eller piskesnerter, syntes hundene ikke at generes av den. Men stakkarne slet haardt, især de første morgentimer, da de endnu var støle og stivbente fra dagen før. Ogsaa vi mennesker trak tungt. Og jeg forstod nu, at der kun var litet gagn i at fortsætte paa dette vis. Da der ingen forandring indtraadte i temperaturen hverken den anden eller tredje dag, besluttet jeg efter samraad med kameraterne at vende tilbake for at vente paa mildere veir. Tredje dags morgen bragte vi derfor en del av vore saker ind i igluen som et depot og murte godt igjen for den. Stedets beliggenhed blev nøiagtig bestemt, et flag sat op paa taket av igluen og et fotografi tat av det hele. Og saa satte vi kursen tilbake til Gjøahavn. Hundene skjønte snart, hvad vei det bar – og vi mennesker var alle lettet ved at ha opgit vort nytteløse slit, og følgen var, at vi paa fire timer tilbakela den vei, vi havde brukt 2 ½ dag paa utover – d. v. s. ca. 10 km. Men saa var jo vore slædelæs ogsaa betydelig lettet i vegten.

Kl. 11 om formiddagen overrasket vi vore kamerater paa Gjøa med vor uformodet hurtige tilbakekomst.

117Tiden gik nu fremover med arbeide av forskjellig art. Saa kort vor tur havde været, blev den os dog i høi grad lærerik, og efter erfaringerne foretok vi mange forandringer i utrustningen.

Nogen av hundene fik bændelorm ved denne tid. Vi havde ingen medicin mot denne sygdom, men Ristvedt, som foruten alle sine andre fortræffelige egenskaper ogsaa var dyrlæge, greiet ormene.

Virkningerne av solen, som steg merkbart for hver dag, begyndte at vise sig. Store, blanke flater dannedes paa sneen; den intense kulde havde lagt sig, og føret blev betydelig bedre. Saa smaat viste der sig tegn igjen til dyreliv. 12te mars saas den første rype. Teraiu hugget en fin dag hul i isen, reiste sig en snemur til ly mot vinden og satte sig til at fiske. Stort blev der ikke av det, men et dusin smaatorsk fik han da.

Den 16de mars besluttet jeg at drage ut igjen og søke at føre depotet et stykke længere ut. Til ledsager valgte jeg Hansen. Tanken om en understøttelsesekspedition blev opgit. Løitnant Hansens tid vilde nu bli beslaglagt med at kartlægge stationen og i den anledning opføre varder, hvilket var et baade besværlig og langvarig arbeide.

Vor anden start var betydelig gunstigere end den første. Der var fint veir, og temperaturen -40° C., altsaa noksaa rimelig. Vi havde med fra fartøiet en slæde med ti hunder. Solens indvirkning paa sneen merkedes straks. Paa lange strækninger fór slæden i rasende fart henover den blankeste skare, saa vi havde vor møie med at følge. Paa ca. 3 timer gjorde vi nu hele vor forrige, slitsomme tur. Igluen med depotet var i den skjønneste orden, og vi begyndte straks at fordele lasten paa vore to slæder, – i igluen havde vi en slæde til. Vegten paa hver slæde var ca. 200 kg., og for hver spændte vi fem hunder. Jeg havde, lokket av de mange vaartegn, tat telt med dennegang. Vi var jo nu bare 118to mand, og bygning av snehytte vilde ta os en svær tid. Imidlertid sov vi denne første nat overmaade behagelig i vor gode, gamle iglu.

Tidlig næste morgen var vi paafærde. I det stille veir gik det strykende over sletterne paa Kong Williams Land. Snart var vi nede i La Trobe-bugten paa østsiden. Over den jevne is i bugten gik det glat, og i mørkningen reiste vi teltet opunder en skrugar. Men vi merket jo bitterlig nok forskjellen paa telt og snehytte! Selv ikke i soveposen var der stor varmen at finde, og vi tilbragte det meste av natten med at snu og vende paa os og slaa føtterne sammen. Det var en ren nydelse at komme sig igang igjen dagen efter og faa varmen i sig med en ordentlig springmarsch. Der laa en disig frostrøk, som var bitende kold. Vi havde desværre ødelagt vort termometer og kunde saaledes ikke bestemme kuldegraden. Vor petroleum avgav etslags termometer; naar den blev tyk og melkehvit, havde vi omkring -50° C. Vi la kursen nordlig for at naa Matty-øen. Depotet havde jeg tænkt at nedlægge paa Kap Christian Frederik, vor gamle kjending fra sjøturen sydover.

Solen kikket frem av og til, saa vi fik rede paa retningen. Ellers peilet vi os frem fra skrugar til skrugar. Mellem disse var isen som regel glat og blank. Skruingerne var ikke store og havde formet sig, idet isen la sig over; det saas av de tynde stykker, de var dannet av.

Vi gjorde holdt av og til for at kontrollere retningen, hvile litt og faa os en passiar. Ved titiden havde vi stoppet for at surre slæderne bedre, og samtalen faldt paa de eskimoer, som Mc. Clintock traf just her i 1859, – om de samme stammer skulde være at finde her fremdeles! Som vi sitter, ser vi en sort prik langt ute i isen. Hansen fastslog snart med sit ypperlige syn, at det var en eskimo, som bevæget sig henimot os. Snart dukket flere op mellem skrugarerne, og inden kort tid havde vi foran os 34 mænd 119og gutter ien avstand av ca. 200 meter. De stod stille og iagttok os uten tegn til at ville komme nærmere. Jeg følte mig jo nu betydelig sikrere end ved mit første møte med eskimoer – mit kjendskap til sproget var jo ogsaa bedre – og jeg bestemte mig til at gaa hen til dem. Dog gjorde vi karabinerne klare, og Hansen stod vakt ved dem. Da jeg kom dem ganske nær, ropte jeg:

– Manik-tu-mi! Og der gik som et elektrisk støt gjennem hele flokken. Et 34-foldig «Manik-tu-mi» lød mig imøte, og jeg gik helt ind iblandt dem. Hansen, som saa, at her intet var at frygte, forlot sin post og kom efter mig. Eskimoernes glæde, ja begeistring var likefrem rørende. De strøk og klappet os, lo og ropte manik-tu-mi uavladelig. Det var netchjilli-eskimoer. De sa os, at de var paa vei til sine sælfangstfelter; hver mand bar sit spyd i haanden og havde hund efter sig i rem. Store snekniver var de ogsaa utrustet med. De gjorde indtryk av at være renere og bedre klædt end vore første venner oglui-eskimoerne. Da jeg spurte efter deres leir, pekte de østover utigjennem skrugarerne. Jeg havde lyst til at lære disse folk at kjende og sa dem, at jeg gjerne vilde følge dem til leiren. Herover blev de ellevilde av glæde og tok straks fat paa at hjælpe os med slæderne, idet de spændte samtlige sine hunder for dem. Nu havde vi da hunder, saa det forslog! Som vi var færdige med forspændingen, kom en gammel kar kjørende paa en liten slæde. Det var Kagoptinner, ɔ: den graahaarede, som vi siden fik vite var stammens ældste og bedste troldmand. Efter venskabelig hilsen blev ogsaa hans tre hunder føiet til vort forspand, og gamlingen selv blev anbragt paa toppen av den ene av vore slæder. Saa bar det avsted i susende fart, gamle Kagoptinner havde sin fulde hyre med at holde sig fast – snart gik slæden paa to meier, men tiere paa bare den ene. I spidsen for toget sprang en del av de yngste gutter, og efter dem hundene i vild uorden.

KAGOPTINNER I SIN SØN POTEIAS HYTTE.

KAGOPTINNER I SIN SØN POTEIAS HYTTE.

120De var ikke til at styre; eskimohundene var henrykte over at vende hjem saa tidlig, og vore egne havde faat tæften av leiren og rendte paa. Saa var der pludselig én, som røk i totterne paa sin sidemand, og snart stod hele det ene spand i vildeste slagsmaal. Dette kunde det andet ikke se paa, og en–to – tre stod hele hurven i rasende kamp. Eskimoerne kastet sig imellem, fnysende bikkjer og brølende eskimoer dannet et eneste kaos – indtil det endelig lykkedes at faa hundene skilt ad, faa sælerne greiet ut igjen og farten fortsat. Langs hver række sprang mændene og lo og 121skrek uavladelig. De bevæget sig klodset og tungt, men saa nok ut til at kunne holde det gaaende en tid lang! Efter en times løp paa dette vis begyndte de at rope: Iglu! Iglu! og ganske rigtig, langt fremme mellem skrugarerne fik vi øie paa en mængde hytter av form som høsaater. Efter en halv times kjørsel var vi fremme. Det var den største leir, jeg havde sét, seksten stykker ialt. De syntes bygget uten nogetslags system spredt om hinanden – efter sneens beskaffenhed.

Det hele saa ganske utdødd ut. Vi stanset et stykke fra og løste hundene. Mændene spredte sig snart i hytterne, og kort efter dukket det smukke kjøn frem. De ordnet sig paa et geled bak hinanden. Da alle var kommet tilstede, satte det sælsomme tog sig i springmarsch imot os. I spidsen sprang gamle Auva, efter hende kom hendes veninde Anana. «Sprang» er ikke det rette ord, –de vraltet frem som gjæs paa rad. Kursen stod ret paa os, og jeg skalv: Vilde de kysse os til velkomst? Gamle Auva var rædselsfuld at skue. Hendes underklær –vi var kommet saa braatt paa dem, at de ikke havde faat tid til at ta ytterklærne paa – var fulde av fett og sot, ansigtet glinset av tran, og det graasorte haar hang i vild bust under hætten, som var faldt hende nedover nakken. Jeg saa hende med gru nærme sig og gjemte mig ilsomt bak den intet mistænkende Hansen – for at la ham ta første støiten. Anana var ikke deilig hun heller, fuld av skidt og sot og tran – men havde man begyndt med Auva, saa greidde man jo nok den anden . . . . . Nu var de paa høide med den arme Hansen, jeg ventet bare paa smask og smeld – da de bøiet av og sprang utenom os i ring med alskens underlige grynt – og tilbake mot leiren. Da nu saaledes skrækken var over, kunde jeg med større ro betragte dem. Og det maa jeg si, at min første iagttagelse av netchjilli-eskimoernes damer ikke faldt ut til deres fordel. Om det var tilfældet, 122at just de hæsligste møtte op ved denne leilighed – eller min smag ændret sig senere, det tør jeg ikke avgjøre. Sikkert er det, at jeg siden fandt flere av dem formelig vakre. Da optoget, som vel var foranstaltet til ære og velkomst for os, naadde leiren, spredte deltagerne sig i sine respektive hytter.

Saa maatte vi tænke paa at faa bygget os en snehytte. Efter erfaringerne fra sidste nat vilde vi nødig til med teltet igjen. Vi utsaa os en plads litt unna de andre og begyndte. I førstningen fulgte eskimoerne os med nysgjerrige blikke. De tænkte sig vel neppe, at en «kabluna» kunde klare dette stykke arbeide, som var deres egen specialitet. Længe varte det da ikke heller, før de høilydt nok tilkjendegav denne sin opfatning. Hansen og jeg gjorde et eller andet, som de ikke var vant til, og i et nu brast hele skaren ut i brølende jubel. De lo, saa jeg trodde, de skulde bli syke; taarerne trillet dem av øinene, de vred sig av latter, hev sig og hylte. Endelig kom de sig saavidt, at de kunde tilby os sin hjælp. De overtok hele arbeidet – men maatte ret som det var stanse for at le igjen ved tanken paa vor dumhed. Inden kort tid stod imidlertid den prægtigste iglu færdig til os. Vi bragte vore saker ind og ordnet dem. Og saa gik vi rundt paa visitter.

NETCHJILLI-ESKIMOERI SIN SNEHYTTE.

NETCHJILLI-ESKIMOERI SIN SNEHYTTE.

Allerede ute paa isen havde jeg bitt merke i en mand fremfor de andre. Han var ikke som sine staldbrødre fuld av latter og fjas, snarere alvorlig. Der laa ogsaa i hans mine noget myndig, næsten bydende, uten at han kunde være nogenslags høvding, eftersom de andre behandlet ham ganske som likemand. En pen kar var han, med ravnsort haar og i motsætning til sine stamfrænder med en rikelig skjegvekst, bredskuldret og noget tykfalden. Alt, hvad han havde, klær, fangstredskaper, hunder o. s. v., var utsøkt godt og vakkert. Da jeg kom ut av min hytte, stod han litt unna de andre og betragtet mig med et blik, som syn124tes at melde, at han havde noget særlig at si mig. Jeg gik ogsaa straks hen til ham, og han bad mig bli med til hans hytte. Denne saa allerede utvendig sjelden ordentlig ut, og – han lot mig som høflig vert gaa foran sig ind! Dette er jeg dog nu tilbøielig til at tro var en tilfældighed, men i øieblikket øket det min sympati for manden, og det var bare godt og vel. Hans navn var Atikleura, og han var søn av angekokken (troldmanden) gamle Kagoptinner, som havde møtt os paa isen i egen ekvipage. Han viste sig i virkeligheden senere samtlige sine landsmænd høit overlegen i alle henseender. Jeg fulgte hans indbydelse og gik ind i hans iglu. En gang førte ind til den egentlige hytte; den var saa lav, at jeg maatte bøie mig sterkt; den havde to utvidelser – som ganske smaa hytter for sig – og hvad de tjente til var det ikke vanskelig at lugte sig til. Der var ingenting at se, eftersom hundene besørget renovationen. Et hul saa litet, at man næsten maatte krype gjennem det, førte ind til beboelsesrummet. Da jeg rettet mig op derinde, blev jeg staaende maalløs. Det var en ren festsal – bygget dagen iforveien og derfor endnu skinnende hvit. Fra gulv til tak maalte rummet to fulde mandshøider. Blokkene i væggen var regelmæssige og like store, og den indre diameter var ikke under femten fot. Det var klart, at Atikleura havde sans for at bo vakkert. Sovebriksen var saa høi, at man maatte svinge sig op paa den, og belagt med de aller delikateste renskind. Alt gav indtrykket av den mest gjennemførte orden.

Paa briksen foran ildstedet sat husets frue. Hun var utpræget mongolsk av type og ingenlunde vakker. Men ren og velstelt saa hun ut. Som de fleste andre eskimokvinder havde hun skinnende hvite, fine tænder og vakre øine, brune paa lyseblaa bund. Hun var tatoveret som de andre paa haken, kinderne, panden og hænderne. Vi erfarte senere, at disse kvinder ogsaa tatoverte sig paa andre 125legemsdele. Hendes væsen var ikke saa forekommende som mandens, – tvertom noget bryskt. Hendes tre sønner havde ogsaa tydelig megen respekt for sin mor. Den ældste, Erera, var en 16– 17 aars gut av den reneste indianertype. Den absolute ulikhed mellem barn og forældre var mig dengang uforklarlig, men blev det mindre siden, da jeg lærte de egteskapelige forhold bedre at kjende. Erera var en meget sympatisk, man kunde fristes til at si likefrem dannet gut, hvis høflige og behagelige væsen gjorde ham til en ven av os alle. Den næstældste var hans komplette motsætning, en næsvis krabat, som nemlig var git i present til bedstefar Kagoptinner, der paa bedstefædres vis forkjælte ham og unddrog ham morens heldige indflydelse. Den yngste var Anni, en ganske fortryllende liten fyr paa fem aar, sine forældres kjæledægge. Hele familien var bedre klædt end de andre eskimoer. Gutterne navnlig var iført rene mønsterdragter.

Efter alle mine iagttagelser bestemte jeg mig til at komme paa en god fot med Atikleura. Han var øiensynlig en mand, man kunde ha megen nytte av.

Straks jeg var kommet ind, hentet Atikleura en skindsæk, ut av hvilken han tok frem en ualmindelig fint broderet renskinds klædning, som han forærte mig. I min begjærlighed vilde jeg smie, mens jernet var varmt, og lot ham forstaa, at jeg vilde sætte stor pris paa ogsaa at faa et sæt underklær. Øiensynlig meget lykkelig over min anmodning hentet han nu frem nogen gamle, slitte underklær, skiftet dem med dem, han havde paa sig, og gav mig disse med alle tegn til, at jeg straks maatte trække i dem! Noget forbløffet betænkte jeg mig et øieblik. Jeg kan jo ikke si, jeg var vant til at bytte undertøi med folk … og desuten – i damens nærvær! Men da Atikleura insisterte, og hans kone – hun het Nalungia – viste den fuldstændigste likegyldighed for, hvad jeg foretok mig, tok jeg raskt min beslutning, satte mig paa briksen og tilhyllet mine yndigheder saa godt 126jeg kunde med sengklærne – og stod om litt i Atikleuras endnu varme underklær.

Derefter blev jeg bevertet med vand, frossent, raat renkjøt og frossen raa laks, serveret med smaa terninger av sælspæk. Kjøttet smakte mig ikke. Men den frosne laks var ganske delikat. Til dessert fik jeg frossen renmarv, som ikke smakte ilde.

Atikleura sørget ogsaa for vore hunder og utdelte store masser av sælspæk til dem. Denne uvante kost forsvandt som dugg for solen.

Efter endt velkomstmaaltid trak jeg mine fine, nye ytterklær paa og gik ut. Utenfor hytten laa et usedvanlig fint isbjørnskind, tæthaaret og skinnende hvitt, et rent pragteksemplar. Jeg blev staaende for at beundre det, men gik saa skyndsomt over til vor egen hytte for at hente gjengaver til mine venner. Heldigvis havde jeg bragt med mig endel synaaler, spydspidser og andet, som eskimoerne sætter særlig pris paa, og jeg tror neppe, Atikleura og Nalungia har været saa lykkelige i sit liv, som da jeg bragte dem mine gaver – to spydspidser til ham og seks synaaler til hende! Derefter gjorde jeg en runde gjennem alle hytterne og blev overalt meget vel mottat. Navnlig var gamle Auva elskværdig. Da jeg tok avsked fra hende, forærte hun mig et litet bjørneskind samt to rentunger. Da disse sidste var dygtig skidne og navnlig oversaadd med haar, pillet hun først det groveste av og grep derefter til eskimoernes universalinstrument – tungen. Med den slikket hun mine rentunger saa blanke, at én kunde speilet sig i dem. Ved min tilbakekomst til vor egen hytte stod Atikleura der med sit bjørneskind. Han overrakte mig det straalende av glæde. Som en beskeden ung mand forestillet jeg ham, at saa megen gavmildhed kunde jeg umulig motta. Men Atikleura lot sig ikke si og bar resolut skindet ind i min hytte og la det fra sig der.

127Hansen vendte nu tilbake. Han havde ogsaa tilbragt tiden med at avlægge visitter og indta «five o’ clock-tea» i de forskjellige hytter. Han havde som jeg nyttet leiligheden til at klæ sig op og var henrykt over alt, hvad han havde sét og hørt. I present havde han faat rentunger, som tydelig var behandlet paa samme vis som mine. Vi besluttet imidlertid yderligere at brune litt paa tungerne, før vi spiste dem. Og vort stel med primusen og anden matlagning interesserte eskimoerne i høieste grad, saa hytten snart var fuld av besøkende. Kvinderne holdt sig borte, rimeligvis efter ordre av de strenge egtemænd. Kun Auva og Anana, der begge var lykkelige enker, vovet at avlægge os visit. Vi fik saaledes et ganske høit indtryk av sedelighed og moral blandt netchjilli-eskimoerne. Mændene syntes at vaage over sine hustruer og disse at være sine mænd tro og lydige. Ret længe holdt dog dette gode indtryk sig ikke.

Vi var bestemt paa at reise videre nordover næste morgen og gjorde os derfor klar om kvelden. Da vore hunder var temmelig utmattet, henvendte jeg mig til Atikleura for om mulig at faa laant nogen hunder av eskimoerne. Paa ogluli-eskimoisk heter hund miki, men da jeg bad Atikleura om miki, begrep han mig længe ikke. Jeg forklarte omigjen og omigjen, hvad jeg mente, og endelig syntes han at forstaa. Han nikket tilfreds herover, og jeg var beroliget. En yngre bror av Atikleura, Poieta, havde lovet at følge os nordpaa for at vise os den bedste vei gjennem skruingerne. Han var en pen kar paa 25– 26 aar, ikke saa sværbygget som broren, men med et aapent, tiltalende ansigt. Flink og villig var han. Hans kone, som ogsaa bar navnet Nalungia, fik endel synaaler for mandens tjeneste.

Den første, som møtte mig, da jeg næste morgen kom ut, var Anni, Atikleuras yngste gut og øiensten. Han stod tydelig og ventet paa mig og smilte blid og fornøiet. Jeg tok gutten ved haanden og gik med ham til hans forældres 128hytte. Her sat Atikleura allerede og arbeidet paa et benstykke, mens han nynnet og sang. Jeg hilste og bad ham være saa venlig nu at gjøre sine miki klar, eftersom vi vilde avsted. Forbauset og en smule utaalmodig pekte nu Atikleura paa den lille og sa:

– Ona mikaga! Der er jo gutten min!

Miki betyr paa netchjilli barn, ikke hund. Misforstaaelsen var snart opklaret, og vi fik laane to gode hunder, mens Atikleura og Nalungia fik beholde sin kjæledægge.

Da alt var klart og hundene forspændt, lot jeg sammen kalde alle leirens kvinder. De blev opstillet paa geled og passerte mig én for én, idet hver av dem fik fire synaaler som tak for god behandling. At den berømte kvindelist ikke er et særeie for de hvite damer, beviste gamle Todloli, som, da hun vel havde faat sine naaler, snek sig ind i køen igjen bakenfor og møtte op til ny forsyning. Da hun imidlertid avsløredes, slog hun sin mest klingende glade latter op – sammen med alle de andre. Overhovedet var dette de muntreste folk, jeg har møtt.

Med Poieta i spidsen gik det raskt avsted. Han kjendte farvandet og holdt os klar av skrugarerne. Kl. 4 om eftermiddagen kom vi ind i høi skruis, og Poieta stoppet op. I et klarglimt havde vi faat øie paa Mattyøen. Det var en ren fornøielse at bygge iglu, naar man havde eskimohjælp, og det hele var gjort paa en times tid.

Næste dag blev sur. Vinden stik imot og – efter petroleumen at dømme – ca. -50° C. Gang paa gang frøs jeg næsen min hvit, og paa haandleddene dannet der sig store frostblemmer. Hansen klarte sig bedre. Hans næse fik nok undgjælde endel, men hans votter sluttet bedre over ærmegapene i anorakken, saa han bevarte haandleddene.

Ved middagstid traf vi paa en liten eskimoleir paa 6 hytter. Og nu negtet Poieta paa det bestemteste at gaa videre, – hvad vi ikke kunde fortænke ham i, saa hunde129surt som veiret var. – Disse nye eskimoer var gjennemgaaende høiere i veksten end netchjillierne, maalte sine ca. 6 fot. Men de gjorde desuten et meget mindre behagelig indtryk. De havde saaledes den feil, at de tigget om alt, hvad de saa. Saa plagsomme blev de med dette utover kvelden, at vi fandt forgodt at krype ind i vor hytte og stænge os inde der. De havde forresten hjulpet os meget velvillig under opførelsen av vor iglu, men jeg havde ingen tro paa dem, og før vi gik tilkøis, surret vi derfor vore slædelæs ekstra godt til. Og ganske rigtig, den næste dag savnet vi en sag, en kniv og en øks. Efter en hel del krangel og ubehageligheder lykkedes det os endelig at faa disse ting bragt tilrette igjen. Men at efterlate noget depot i nærheden av disse folk kunde der jo ikke være tale om. Det første, de vilde gjøre, naar vi vel var væk, var selvfølgelig at plyndre hele stasen. Jeg fandt det derfor raadeligst at vende tilbake til vore venner netchjillierne og lægge depotet i deres varetægt. En dag mere eller mindre nordover spillet jo ikke nogen større rolle. Aftenen i forveien havde vi, da snedrevet endelig holdt op, sét land til begge sider. I vest laa Kap Hardy paa Matty-øen og i nordøst antagelig Kap Christian Frederik paa Boothia Felix.

Som sedvanlig gik det adskillig raskere tilbake end ut, og allerede kl. 4 stod vi blandt vore gode venner. Poieta fik en kniv for sit besvær og blev henrykt for den. Hans kone fik nogen synaaler til, og vi blev fine venner.

Den næste dag tilbragte vi i ro i leiren, da de nemlig sa mig, at de dagen derefter skulde flytte den sydover, og jeg gjerne vilde se, hvordan en slik flytning gik for sig. Jeg angret ikke herpaa, eftersom jeg ikke siden fik anledning til at overvære dette nomadetog. Desuten havde jeg jo stor interesse av i løpet av dagen at gaa rundt i hytterne og passiare med dem.

ESKIMOFLYTNING. FORAN LØPER EN ESKIMOKVINDE, SOM OPMUNTRER HUNDENE OG VISER DEM VEI.

ESKIMOFLYTNING. FORAN LØPER EN ESKIMOKVINDE, SOM OPMUNTRER HUNDENE OG VISER DEM VEI.

130Klokken halv otte om morgenen var alt klart til opbrud. I alt var der ni slæder, og for disse spændtes baade mennesker og hunder. Navnlig var kvinderne sterkt anvendt som trækdyr, og flinke var de, saa det var en lyst at se. Ikke mindst tiltalende var det gode humør, hvormed de halte i; røde og hvite blev de i ansigterne av den friske kulde og av anstrengelsen, og jeg fandt mange av dem rent vakre – efter bare fire dages forløp siden mit første møte med dem. De gik paa som karer og lignet i gangen mest unge sjøgutter med slængende armer og sigende knær. I motsætning til mændene er alle eskimokvinder hjulbente, hvad de blir av altid at sitte med benene krummet under sig. De gjorde hyppige stans for at trække pusten, og det kunde trænges, for oppakningerne var svære. Mellem deres og vore slæder var der en forskjel av tusenaars utvikling. Vore av det 20de aarhundrede var ganske forsvindende smaa mot de andres, der med eskimoerne selv og alt deres hører hjemme i stenalderen; og det endda vi førte med os hus og proviant for tre maaneder, mens eskimoerne knapt 131nok medførte mat for dagen. Alle slæder kjørtes paa én linje, saa den ene oparbeidet vei eller løipe for den næste.

Naar der gjordes holdt, samlet de unge sig og spillet football! Det var mig ikke mulig at opdage nogen egentlige spilleregler, men forøvrig var det regulær football som hos os med en ball av sammensurret skind, der ved hjælp av armer og ben føk imellem de spillende – mænd som kvinder. Ja, kvinderne var kanske de dygtigste. Saa kommandertes der opstilling, ballen forsvandt, og alle var i sælen i et nu – og trak videre.

Allerede ved middagstid gjordes der holdt for dagen paa et punkt, hvortil de dagen i forveien havde kjørt frem to slæder med sin kjøtforsyning. Eskimoerne har sjelden hastverk; tiden spiller ingen rolle for dem – som regel da – og hvad de ikke naar idag, tar de imorgen. Saaledes bruker de ogsaa, naar de slaar leir, en mængde tid, før de er færdige. Familiefædrene stikker rundt i sneen med sine snesøkere og undersøker baade vel og længe, før de bestemmer sig for plads til sin iglu. Med god assistance kom vor hytte op samtidig med de andre.

Jeg fik eskimoerne overtalt til den følgende dag at bli med os til skibet. Men da dagen kom, vilde de vente endnu en dag og prøve sælfangsten, og jeg blev for at slaa følge med dem paa jagten.

20 mand i følge drog vi da avsted. Det var bitende koldt og en stiv kuling med snefokk av nordvest. Jeg rigget mig ut med mine nye klær og trak hætten saa tæt som mulig fremfor ansigtet. Snefokket, som stængte for synet i faa skridts avstand, generte ikke eskimoerne. De visste sin vei, og da himlen var klar, havde de retningen. Det bar mot sydøst og unna veiret. Efterhaanden spredte jagtfølget sig, og snart var jeg alene med den unge Angudju. Men mens mange av de andre allerede fandt frem sine sælhuller og begyndte arbeidet, stod Angudjus lyst tydelig 132til alt andet end jagt i den stive kulde. Vi tok os en tur ind paa landet for at se nærmere paa det. Stort var der ikke at se i snefokket – en liten bakkekam med oprakende sten – og jeg fandt det ikke umaken værdt at gaa videre. Vi snudde om og havde en haard tørn hjemover; selv Angudju maatte stundimellem gaa baklængs mot veiret. Da min næse idelig frøs, og Angudju blev lei av alt i ett at maatte lægge sin bare næve paa den, tok han av sig sin knævarmer – et stykke renskind, som eskimoerne binder om knæet for at hindre luften fra at trække opigjennem bukserne – og bandt den over næsen min. Saaledes klarte jeg mig tilbake til leiren med bare litt frostbit i kindet. De andre kom hjem med to sæl.

Den næste dag, 25de mars, drog vi alle avsted. Inde paa land la vi ned vort depot, reiste en høi snestøtte over det og anbefalte det til eskimoernes varetægt og omsorg. Og saa sa Hansen og jeg dem farvel; vi vilde med vore lettere slæder komme til at fare adskillig fortere frem. I sneen havde jeg tegnet kyststrækningen av Kong Williams Land og paavist Gjøahavns beliggenhed. De kjendte den godt og kaldte den likesom oglulierne Ogchjoktu – et navn, som ogsaa vi regelmæssig brukte os imellem. Atikleuras yngste bror Teriganjak fulgte os og var os til god hjælp, navnlig da vi om eftermiddagen blev nødt til at bygge iglu. Den gamle kuling tok nemlig paa at blaase igjen utpaa dagen.

Om morgenen den 26de kl. 8 var vi ombord. Omstændighederne havde ogsaa dennegang hindret mig i at naa saa langt jeg ønsket, men vi maatte være tilfredse med at ha faat depotet saa vidt frem allikevel.

Dagen efter vor avreise var løitnanten og Ristvedt tat avsted for at faa fuld rede paa, hvordan det hang sammen med de to øer, vi havde foran os. At det var øer, var der ingen tvil om. Eskimoerne fanget om vaaren en stor mængde 133sæl der og kaldte dem Achliechtu og Achlien. (De fik senere navnet Hovgaards Øer.) De var endnu ikke kommet hjem. Men ved middagstid blev der et svare leven. Da kom nemlig Ristvedt og løitnanten med samtlige vore 30 eskimovenner, som de til sin forbauselse havde møtt ute paa isen. «Manik-tu-mi» –ropene beroliget dem, og nu kom de i samlet følge – og der blev folksomt i Ogchjoktu. Eskimoerne bygget sig en række hytter i Lindstrømdalen, et av de smaa dalfører, som førte op fra havnen.

Saa megen gjestfrihed havde eskimoerne vist Hansen og mig, at vi jo maatte gjøre gjengjæld. Men med fare for at synes gjerrig og knipen tok jeg fra første færd av det forbehold, at kun de av dem, som var i fast arbeide ombord, skulde ha mat. Vi kunde jo ikke som eskimoerne fornye vore forsyninger ved en trip ut paa isen, og det gjaldt derfor i tide, ja straks, at trække vor grænse. Jeg gav ogsaa streng ordre til, at ingen av ekspeditionens eiendele maatte gives eller byttes bort. Dette skedde for at holde vore byttemidler i pris, og det lykkedes os paa denne maate den hele tid. Eskimoerne havde jo snart med sit skarpe forretningsskjøn opdaget, at de fik sine saker bedst betalt ved at bringe dem som gaver. Jeg blev derfor nødt til at avslaa enhver gave og indførte almindelig handel istedet. For dog at vise eskimoerne, at god opførsel og venlighed mot os lønnet sig, forærte jeg Atikleura en gammel remingtonrifle med endel patroner. Hans glæde og stolthed var ubeskrivelig.

Ved denne tid fik vi endel nøiere rede paa vor gode Teraiu. Hele hans historie fra i vinter var løgn fra ende til anden. Han havde selv med vilje latt de andre reise fra sig. Matløs var han heller ikke. Seks svære renskrotter havde han bl. a. havt skjult i nærheden av sin hytterakkeren! Imidlertid havde vi havt megen nytte og fornøielse av ham – og av Kajaggolo med – paa mange vis; saa vi gik ikke strengt i rette med ham.

134Imidlertid kom øieblikket for vor endelige start med slædeekspeditionen, som vi havde fastsat til over paaske. Min plan om at føre post til Leopoldhavn havde jeg, saa nødig jeg vilde, maattet opgi. Erfaring havde vist os, ai vore hunder var for unge til at klare de lange dagsmarscher, som her blev nødvendige. Min første bestemmelse var at ta Hansen med ogsaa dennegang. Men da Lund vilde faa for meget at gjøre ombord alene, maatte jeg gi avkald paa Hansen og ta Ristvedt istedet. Slike ombestemmelser volder let misnøie, og de er derfor kjedelige. Men her var ingen raad.

Den 6te april stod vi parate. Vi fik følge med Teraiu og Kachkochnelli, der med sine familier skulde til Abva (Mount Matheson) paa sælfangst. Dagen var smuk og med sine -30° C. dog en vaardag at kalde for. Det var første dag i aaret, at vi kjendte solen varme – en usigelig behagelig fornemmelse! Snart maatte vi lægge ytterklærne fra os paa slæden og gaa videre i bare underklær. Kajaggolo – «den gamle ørn» var gaat etpar timer i forveien for at vinde forsprang. Men stakkaren tok feil av veien – tvers ut paa isen – og maatte gjøre en svær krok for at komme ind igjen paa vor marschlinje. Imidlertid gik det traatt for os. Endel nysne var faldt og gjorde føret tungt, slæderne var sterkt lastet, og hundene uten øvelse. Kajaggolo naadde derfor landet paa den andre siden av bugten bak Neumayers Halvø samtidig med os. Men da var hun træt, gamla! Mens der steltes til lunch, stemte jeg op en av mine bedste melodier, og saa kviknet «Ørna» til og satte med al kraft i en duo, der paa andre breddegrader neppe vilde faldt i saa god jord som her. Der servertes de lækreste frosne saker, renkjøt, fisk og renmave med spækterninger til. Ristvedt er ingen kostforagter, og det ene svære stykke kjøt gaar i ham efter det andet, ledsaget av spæk. Det er en uvurderlig egenskap ved en mand paa en slik ekspedition, at han kan 135spise alt.

Løitnant Hansen havde samme lykkelige appetit; havde det knepet, vilde han ætt sig mæt paa spiker og smaasten! Men i den forhaandenværende temperatur – om vi kalder den noksaa «vaarlig» – blir tiden til «forfriskninger» ikke lang. Snart smeldte piskene igjen, og hunder og mennesker fór avsted. Gamle «Ørna» var av den altid galante Ristvedt inviteret til sæte paa hans slæde og havde det saare godt.

Ved vort depot sa vi klokken halv syv om aftenen farvel til eskimoerne, som skulde videre til nærmeste leir, mens vi her vilde tilbringe den første nat. Adskillelsen vilde ikke bli lang; i juni vilde de vende tilbake til Ogchjoktu og drive sælfangst.

Med nogen spænding undersøkte vi depotet og fandt det helt urørt og i orden – til megen ære for vore venner netchjillierne, for hvem de her opbevarte træ– og jernmaterialer repræsenterte svære værdier. Og det havde jo ikke faldt dem vanskelig at rane det hele, gjemme det, til vi var vel væk, og saa fryde sig derover. – Teltet var nu tilstrækkelig som natteherberge, da temperaturen sjelden gik under -30° C. Saa litet det var, gjorde det udmerket tjeneste, og vi saa det med velbehag bli reist som tegn paa, at dagens strabadser var endt, og nattens hvile forestod.

Kl. 8 næste morgen drog vi videre. Vi havde lastet 250 kg. paa hver slæde, og med voksne, kraftige dyr vilde fem for hver været nok. Nu var de for tunge, og vor fremgang blev derefter. Vi savnet ogsaa eskimoerne, som dagen før havde kjørt foran og laget vei for os. Fra Abva, hvor depotet laa, satte vi kursen mot isen og saa nordover til Mattyøen, hvor jeg vilde lægge min første magnetiske station. Om kvelden, da vi skulde søke os teltplads, opdaget vi paa lang avstand til vor glæde en eskimoleir med ialfald én levende beboer, en enslig, svart prik, som bevæget sig mellem hytterne. Vi styrte løs paa igluerne, 136men fandt desværre en forlatt leir. Beboeren, vi havde iagttat, fløi skrikende op bak en av hytterne. Det var en ravn.

Om aftenen den 9de april kom vi til Kap Hardy paa Matty-øen efter en haard kamp med skruisen, som blokerte kysten; vi maatte la den ene slæde staa igjen og spænde alle hundene for den andre. Næste morgen klokken halv syv tok vi hundene med i kobbel og drog frem den efterlatte slæde. Hele distancen var 9 kvartmil. Senere paa dagen tok jeg en stedsobservation, og da Ristvedt, som var en udmerket kok paa en slik reise, havde git middagsmat, blev observatoriet bygget. Det blev til en rund mur just saa stor, at den beskyttet mig selv og instrumentet. Fra observatoriet til teltet, som laa 180 meter unna, spændte jeg en snor, hvis anden ende var knyttet fast til Ristvedts arm. Han kunde da liggende i soveposen læse av paa uret, hvergang jeg rykket i snoren, hvilket var meget bekvemt for mig, da jeg derved slap at notere tiden. Ristvedt var svært gla, hver gang det nappet –!

Jeg observerte fra 5–6-tiden om morgenen og til aftens. Temperaturen gik stadig op; den første nats minimum var -27° C. Da jeg en eftermiddag selv skulde avlæse tiden, var jeg saa uheldig at falde og knuse urglasset. Saa tømte vi pepperbøssen og brukte den som urkasse. Forøvrig gik arbeidet godt, og den 14de april var vi færdige. Den 15de drog vi videre. Der var tæt skodde, og netop som vi stanset op, dukket der frem av taaken to eskimoer. De tilhørte den samme bande, som Hansen og jeg havde møtt i mars. Men som omstændighederne nu var, maatte vi jo holde venskap med de to herrer – Kaumallo og Kalakchjie. De fandt uten vanskelighed vei gjennem tykket, og snart var vi ved deres leir. Deres hytte var den eneste, som stod igjen, og disse to mænd med en gammel kone og to barn var de eneste gjenværende av banditterne. De 137havde øiensynlig vond samvittighed fra sidst og var meget forekommende. Vi reiste vort telt i nærheden av hytten. En storm fra nord med tæt snefokk hindret os i at reise videre den følgende dag. Imidlertid spændte Ristvedt alle vore hunder for den ene slæde og fór med Kalakchjie sydover og hjem for at faa uret repareret eller byttet og saaledes ikke helt spilde tiden. Turen frem og tilbake var 108 kvartmil, og den 20de klokken halv otte om kvelden vendte han tilbake med vel utført arbeide. At ligge fire-fem dage i uvirksomhed sammen med en gammel eskimokone, mand og to barn var ikke morsomt, og det smakte derfor herlig at komme avsted igjen morgenen efter.

Isen utfor Matty-øen var lei, og for at komme frem maatte vi sætte igjen en av slæderne. Vi kjørte derfor ind paa Boothia Felix og nedla et depot litt nordenfor Kap Christian Frederik og efterlot den ene slæde der. Vi gik saa tilbake til den første slæde og overnattet der. Vi havde den dag tilbakelagt 24 kvartmil. Med alle ti hunder for den med 300 kg. belastede slæde gik det videre næste dag mellem skruingerne. Paa nordsiden av Matty-øen paatraf vi en eskimoleir paa tre hytter og opslog vort telt hos dem. Her benyttet vi ogsaa leiligheden til at fóre vore hunder rigtig godt. Ristvedt nød ogsaa i rikelig maal sin livret – sælkjøt stekt i tran! Jeg er ikke kræsen – men den kost lot jeg helst urørt. Blandt disse eskimoer traf vi for første gang lille Magito – senerehen Ogchjoktus skjønhed. Hun var 20 aar, gift og meget vakker – hvad jeg ikke var alene om at finde!

Farten op langs kysten av Boothia frembød ikke stort av interesse. Vi var meget nær den magnetiske pol –baade den gamle og den nye – og har sandsynligvis passeret over dem begge. Litt søndenfor Tasmania-øerne tok vi vor nordligste station og vendte saa om den 7de mai. Min hensigt var at gaa tilbake, hente vort depot og saa dermed søke ind i Victoriahavn, hvor begge Ross‘er i 1830-aarene havde 138overvintret med «Victory». En række magnetiske observationer her vilde være meget interessante, ja kanske endnu interessantere end selve polen. Imidlertid skulde det ikke lykkes mig at utføre denne plan. Da vi paa sydtur passerte den gamle overvintringsplads, blev min venstre fot, som længe havde været daarlig, formodentlig paa grund av for sterk snøring om ankelen, saa helt ubrukelig, at jeg maatte tilkøis. Jeg blev liggende fra 12te til 18de mai om kvelden, da vi endelig kunde gaa videre. Fiks og Syl – de to uadskillelige – var forsvundet under en bjørnejagt, vi havde havt litt længere nord paa kysten, og kom aldrig mere tilsyne. Ryperne viste sig fra tid til anden, og med sin hagelbøsse skaffet Ristvedt os mere end ett herlig maaltid av dem.

VORT TELT VED DEN MAGNETISKE NORDPOL.

VORT TELT VED DEN MAGNETISKE NORDPOL.

139Landet langs hele denne kyst av Boothia er flatt som en pandekake. Langt inde hæver der sig nogen topper, som kan ses et stykke utpaa isen.

Den 21de mai naadde vi frem til vort depot, men fandt det totalt plyndret av vore venner Kaumallo og Kalakchjie. 5 kg. pemmikan laa strødd omkring – det var det hele. Vi havde nu intet valg, men maatte sætte kursen tilbake til Gjøa saa fort vi bare kunde. Disse ti plater pemmikan var nemlig sammen med etpar pakker chokolade og litt brød vor hele proviant. En kuling fra nord hjalp os, og i stadige springmarscher bar det sydover. Veiret var usigtbart, og i etpar dage var vi paa vildstraa oppe i landet. Men saa klarnet det, og den 27de mai om kvelden var vi ombord.

Nogen glimrende sukces var vor tur jo ikke, men i betragtning av de mange uheldige omstændigheder, som havde ophopet sig, maatte vi dog være tilfreds med resultaterne.


Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Nordvestpassagen

I 1903-07 ble Roald Amundsen den første som seilte Nordvestpassasjen, sjøruten mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Båten het «Gjøa», og Amundsen og mannskapet på seks brukte nærmere fire år på turen (inkludert tre overvintringer).

I Nordvestpassagen forteller Amundsen om livet ombord, om det vitenskapelige arbeidet og om menneskene de ble kjent med. De tilbrakte to år på sørsiden av King William Land. Bukta fikk navnet Gjøahavn. I to måneder våren 1904 reiste Amundsen og Peder Ristvedt ca. 750 km med hundeslede og fastslo den magnetiske polens beliggenhet.

Boken inneholder i underkant av 150 illustrasjoner.

Se faksimiler av 1. utgave fra 1907 (nb.no)

Les mer..

Om Roald Amundsen

Roald Amundsen var polarforsker og ekspedisjonsleder. I 1903-07 var han den første som seilte Nordvestpassasjen, sjøruten mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Båten het «Gjøa», og Amundsen og mannskapet brukte nærmere fire år på turen (inkludert tre overvintringer). I 1911 ledet han den første ekspedisjonen som nådde det geografiske Sydpolpunktet.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.