Råken

Over de hvite øder gikk mine skispor.
Dag fulgte dag.
Sol glittret i livløsheten.
Harde stod i det kalle lyset
blændende høidedrag.

Ned fra de skinnende, døde vidder
kom jeg en kveld.
Pigget mig nedover frosne elven.
Anarjokk smøg sig i kjølig kveldsol
blandt isblå fjeld.

Skiene suste sin sang mot skaren
endnu engang.
I gryets frostrøk; i middagssolen,
i nordlysskimret, i månekulden –
den samme sang.

Det hvite ødet, det strenge lyset
langs himlens rand . . .
Da bruste frem fra den bleke sneen,
en glød som danset, en blå, blå funke
av åpent vand!

En råk i isen, et sus som nynnet
om vår og liv.
Det fosset stridt over stein derute.
Små bølger slængte sit kyss mot bredden,
hvit, kall og stiv.

Å liv som våkner, å vand som lever
her skal ske mer:
Her seiler svanene ned på råken,
her går en elvebåt utfor stryket
i sommerveir!

Men nuet selv, uten alle løfter,
er nokk, er nokk:
Det blåner, glittrer og ler og skjælver.
Ens eget hjerte går opp som råken
i Anarjokk.

Å hjerte fyld dig og strål tilbake
med evig lys!
– – –
Der fins en sten som tar glød av dagen
og funkler endnu, når alt er sluknet,
i mørkets gys.

Slik skjælver skjønhetens jubelsmerte,
ung, vild og blå.
Å liv, jeg vet at når jeg er sluknet,
der står et lys fra mit døde hjerte:
Alt skjønt jeg så!

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.