Nye eventyr

av Regine Normann

Den snartenkte kjerringen

37Det var en gang et par folk som bodde på en plass ikke langt fra kongens gård.

Kjerringen var gløgg og om sig efter fortjeneste; men mannen var av det senvorne slaget som helst puslet med alt og ingenting, så nogen velstand var det ikke i huset hos dem.

Så var det en tidlig morgen det var slikt vakkert vær både på sjøen og på landjorden. Silden tørrgikk like op i fjærestenene, og det lå tykt med båt og øste den inn med bøtter og øsekar og hvad annet mennene hadde for hånden.

Kjerringen så det altsammen da hun kom fra sommerfjøset med morgenmelken, og hun gledet sig ved tanken på 38hvor velsignet godt den blodferske silden skulde smake.

Bare nu mannen hennes fikk somlet sig på land med stekesild, skulde hun straks gå i gang med å lage herremåltid til dem.

Men da hun kom inn på kammerset, lå mannen under skinnfelden og suget på pipen.

«Ligger du her langt på lyse dagen og ser ikke at Guds rike gaver tørrgår oppe i fjærestenene?» ropte hun både harm og hjertens fortura.

«Jeg har ingen båt,» sa mannen.

«Du har nu vel den samme båten idag som du har hatt hittil,» sa kjerringen.

«Du har støtt sagt jeg ikke duger til å tjene føden,» sa mannen. «Og båten har jeg solgt til en farende kar i gårkveld da du var i marken efter krøtturne.»

«Å du syn og du liknelse for et mannfolkskapelse jeg er blitt gift med,» jamret kjerringen. «Men nu er du så god du står op av sengen og tar på dig helgdagsklærne dine, og så går du til kongen og ber om en gave.»

Ja – mannen torde ikke gjøre annet enn det kjerringen befalte. Han stod op og klædde på sig helgdagsklærne, tok 39staven i neven og diltet i vei, innerlig glad ved å være unda øiesynet hennes den stunden.

Da han kom til kongsgården, stod kongen ute på trappen og strødde erter til duene sine. Mannen vågde ikke gå bort til ham og plage ham med det han bar på hjertet, men stanset midt på tunet og stod der og glante.

«Er det mig du vil tale ved, så kom nærmere,» ropte kongen.

Og mannen stiltret framåt trappen med hatten i neven og hilste: «Guds fred og signe arbeidet.»

«Hvad er det så du skal ha sagt mig?» spurte kongen, han var i godlaget.

«Kona mi sa jeg skulde be om en gave.»

«Hvad skulde det være?» spurte kongen.

«Hun sa jeg skulde be om en gave.»

«Det har jeg hørt, men hvad slags gave er det du vil ha?»

«Kona mi sa jeg skulde be om en gave,» gjentok mannen og annet visste ikke han å si.

«Det ligger en gjenlagt åker i en vik sønnenom kongsgården, den kan du og kjerringen få til odel og eie,» sa kongen, og mannen takket og diltet hjem igjen.

Da dagen var i hellingen, gikk kjerringen 40og mannen for å se på den nye eiendommen sin.

«Nu har du å gjøre efter det jeg gjør fore,» sa kjerringen og slet en staur løs av garden og flidde ham. Selv tok hun maken og til å gå på kryss og på tvers over åkeren; og for hvert tiende skritt hun gjorde, stanset hun og dunket mot marken med stokken og så sig om til ymse kant, som lette hun efter med og merke i tretoppene,

Mannen gjorde efter det kjerringen gjorde fore, dunket i marken med stokken og glante. Og ingen av dem sa et ord.

Men i skogen lå det tre røvere på lur. De så kjerringen og kallen gå der som to tullinger og banke i marken, og høvdingen gikk bort til dem og spurte hvorfor de fór slik og vimret omkring på den gjenlagte åkeren.

«Det skal jeg si dig,» sa kjerringen. «Mannen min har i dag fått denne jordluten i gave av selveste kongen, og her skal ligge en stor skatt gravd ned. Nu går vi og hører efter hvor marken er hul, og i morgen går vi i gang med å grave efter skatten.»

Men da kjerringen og kallen ruslet heim fra åkeren, kom alle tre røverne frem 41av skogen og til å grave. Hele åkeren spadde de op fra rein til rein, men skatten fant de ikke alt det de grov.

Kjerringen satte tidligpoteter i den nyspadde åkeren, og maken til fruktbart potetland skulde en lete lenge efter. Hun tjente mange penger på salget og var glad og vel tilfreds.

Men da sommeren led mot slutten og det ikke var mere å selge, kom røverhøvdingen og vilde ha alle pengene, siden det var ham og kameratene hans som hadde spadd op åkeren for henne.

Hun bad ham pakke sig dit han kom ifra, og han gikk for den gangen.

42Så var det en kveld nogen dager senere at kjerringen var gått i gang med å steke byggkaker på takken i gruvsteinen. Det var varmt, og døren stod på gløtt. Mens hun nu gikk der og svinset mellem matbordet og deigtrauet og takken i gruvsteinen, fikk hun i lysningen fra dørgløttet øie på samme røveren som hadde vært hos henne for å få fatt i pengene. Han stod og lurte bortved vedskjulet og ventet på at det skulde bli stilt i huset.

Hun drev på med sitt og lot som ingenting og pratet med mannen sin, som satt ved bordet og spiste av de nystekte kakene. Men hele tiden spekulerte hun på hvordan hun skulde fare åt å narre røveren.

På gulvet innfor kjøkkendørstokken stod det et spann med nogen levende krabber mannen var kommet med. Og best hun drev med stekingen sa hun så pass høit at hvem som vilde kunde høre det.

«Jeg drømte i natt at han styggfanten av en røver som var her og vilde ha pengene jeg har tjent på potetsalget, kom og tok dem fra mig. Men nu vil jeg være lur og gjemme dem i spannet her står, og legge nogen byggkaker oppå, så finner han dem aldri.»

«Ja gjør det,» sa mannen.

43Da de hadde lagt sig og alt var stilt og lyset slukket for natten, gled kjøkkendøren op, og røveren stakk hånden inn, tok spannet og sprang til skogen til de to som stod og ventet.

Straks tok de på å forsyne sig av de nystekte kakene; men høvdingen stakk hånden dypt ned i spannet for å ta op pengene.

Men han fikk den op i en fart, for om hver finger klemte en krabbeklo, og han var både blå og blodig før de vant å få fingrene løst ut av grepet.


En kveld ikke så svært lenge efter åpnet kjerringen kammersvinduet for å få inn litt frisk luft før hun la sig. Utenfor vinduet vokste en diger rogn, og oppe i toppen på den hang et stort hvepsebol.

Med det samme hun skulde dra igjen glasset, så hun at det lå en voksen kar strak efter marken innved muren.

Hun skjønte straks at det var en av røverne, og snartenkt som hun var av naturen, tok hun på å snakke med mannen sin om at nu hadde hun tullet boken med alle pengene inn i en dott saueull og bundet et hvitt lommetørklæ utenom og hengt dem i toppen på rognen.

44Røveren hørte hvert ord hun sa, og mellem de grønne bladene på rognen skimtet han i noget rundt, hvitt øverst i toppen.

Han op og til skogen for å varsle kameratene, og sammen listet de sig tilbake til rognen. Den lettvinteste av dem skulde klatre tilværs efter posen, og de andre to smøg inntil stammen og holdt vakt.

Men da han som klatret, nådde toppen og tok om bolet, strømmet hvepsene ut og stakk ham i ansiktet og på halsen og hendene, så han slapp det han tok i og stod og fektet med begge armene for å fri sig fra svermen.

Men de andre to trodde det var pengene han puttet vekk. Rope til ham kunde de ikke, for så vekket de mannen og konen, og så tok de på å klatre de også for å berge sin del av rovet. Men straks var hvepsene over dem, og røverne balte og viftet og slo for å fri sig fra stikkene, til grenene brast, og de ramlet ned og slo sig, så den ene måtte støtte den andre til de nådde røverhulen.

Men kjerringen skjønte at røverne vilde være efter henne og kanskje ta både pengene og livet. Så skikket hun mannen i vei å plukke mose og lyng, og selv 45sydde hun det fast på et blodrødt dynevar. I den ene snippen fylte hun maur fra en maurtue og bandt et bånd omkring og smettet dynevaret over hodet på sig og strøk tilskogs for å lete efter skjulestedet deres.

Da hun hadde streifet om både langt og lenge og gått over myr og mo og øde marker, kom hun til en liten grønn slette midt i tetteste skogen. Det fløt en bekk forbi, og hun var tørst og utkjørt av all gåingen.

Men da hun la sig ned for å drikke, fikk hun se det kom en kar vassende efter bekken et stykke nedenfor der hun lå og drakk.

Hun krøp baklengs og gjemte sig i småkrattet ved bredden og drysset maur over sig. Visste en ikke bedre måtte en tro det var en lyngtue som krydde av maur.

Det samme trodde røveren som kom med et drept lam over akslen. Han stanset ved krattet, krakset som en ravn, og straks fór en diger gresstorv festet til en stang tilværs. Under torven var det en svart åpning, og da røveren var forsvunnet gjennem åpningen, seg torven ned og lukket over hullet.

46Hun stakk nogen trepinner i jorden for å være sikker på å finne stedet igjen og listet sig vekk. Men ikke fortere enn at hun vant merke op veien der hun fór frem.

Men det var langt dit hun skulde. Det tok på å skumre, og det blev mørkt og stuslig i skogen, og hun ønsket inderlig hun var hjemme igjen.

Best hun gikk, fikk hun se glimt av varme mellem trestammene. Hun snek sig nærmere fra tre til tre, og hvem andre satt ved bålet enn røverhøvdingen med pengeboken hennes mellem fingrene.

«Å ditt styggelse du er, har du nu vært og tatt alle pengene mine mens jeg var borte!» skrek hun.

Men da røverhøvdingen hørte det fæle skriket og lyset fra bålet falt på det blodrøde dynevaret og alle lyngtufsene, trodde han det var en skogheks. Han hev boken og pengene og en stor pose med gull og sølv og rømte sin vei så fort benene vilde bære ham.

Men kjerringen tok posen og pengene og syntes hun hadde gjort et godt dagsverk.

Siden skikket hun mannen sin til kongen med nøie beskjed om hvor røverne var å finne.

47Men da kongen fikk høre om alt det kjerringen hadde gjort, sa han:

«Gå hjem til kjerringen din du, og hils fra mig at herefterdags skal du sitte i kongens råd, for den som har slik snartenkt kjerring, får aldri stunder til å finne på noget selv.»

Men røverne blev grepet og hengt, og kongen tok alle skattene de hadde samlet i hulen under jorden.

Og snipp snapp snute, her er eventyret ute.

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Nye eventyr

Regine Normanns Nye Eventyr ble utgitt i 1926 og er en oppfølger til Eventyr utgitt året før. Samlingen inneholder ni eventyr, blant de mest kjente er «Ungdomslandet» og «Oterhammen». Eventyrene er preget av Normanns nordnorske bakgrunn.

Boken er korrekturlest og tilrettelagt av Bachelor-studenter i Bibliotek- og informasjonsvitenskap ved OsloMet høsten 2018.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.