68Det var en gang en velstandskjerring som var ute for å høre sig om efter tjenestegutt. Men alle hun spurte sa tvert nei, for hun hadde ord på sig for å være trollkjerring.
Langt om lenge fikk hun da tak i en som var villig til å komme.
«Men jeg har slik en lei vane,» sa gutten,«og det er kanskje likest jeg melder fra om det på forhånd.»
«La mig få høre hvordan du har det da,» sa kjerringen.
«Ja det er det, at jeg sover med åpne øine og glaner så stygt i søvne at jeg kan skremme både vett og forstand av alle som ser mig,» sa gutten.
69«Er det ikke verre vane du har å trekkes med, har det ingen nød,» sa kjerringen. «Du sover i drengstukammerset, og jeg har sengen min i gammelstuen, og ikke ser jeg dig og ikke ser du mig, så den glaningen din skal ikke plage nogen av oss,» sa hun.
«Men jeg har nok en lei vane til, jeg,» sa gutten; «for innimellem så sovner jeg ved matbordet. Og kommer det nogen og snakker til mig da, fyker jeg op i usinne, og slår og spenner og bærer mig verre enn en olm stut, og gir mig ikke før det flyter blod, så meget du vet det, om galt skulde hende, at jeg sovnet ved matbordet i ditt hus.»
«Den vanen blir det verre å bære over med,» sa kjerringen; «men karshjelp må jeg ha på gården min, så jeg får vel friste å feste dig på trass av de slemme vanene dine.»
Da tiden nærmet sig jonsok, slapp kjerringen alle melkekyrne sine på beite i den frodigste engslåtten. Tjenestgutten trodde at matmor hans hadde fått en alvorlig skavank på forstanden og tok og jagde krøtturne ut av engen; men hun sa de skulde gå der, ellers fikk hun ikke godt, 70gult sommersmør til rette husbonden sin, og det måtte hun ha til jonsok, sa hun.
Men gutten undret sig på hvadslags kar rette husbonden var, og hvor han åtte hjemme siden han aldri viste sig på gården.
Da jonsokkvelden kom, fikk kjerringen det brenntravelt med å kjerne den fete rømmen. Og da smøret var verket, la hun det i en fint utkrota smørkanne, og kannen knyttet hun inn i en damaskes serviett.
Så gjorde hun fra sig alt stellet innen og utendørs, og ropte tjenestgutten inn til kvelds. Han vilde vel helst være sammen med annen ungdom en slik kveld, sa hun, så for henne kunde han gå dit han selv vilde, når han hadde spist fra sig.
Men best gutten satt og godgjorde sig med maten, sovnet han med hodet mot bjelkeveggen bak sig og glante stygt med vidtåpne øine.
Kjerringen blev både harm og lei sig. Ikke torde hun snakke til gutten eller prøve på å få ham våken på annen vis; og tiden led alt så langt at hun måtte bli ferdig med sitt, for den karen hun skulde 71fare til med sommersmøret, tålte ingen unødig somling hos den som stod i hans tjeneste.
Og gutten satt der med vidtåpne øine og glante på at kjerringen lauget og klædde sig som til høitidsferd, smurte rømmefett i håret for å få det til å ligge glatt efter hodeskallen og dynket sig med godluktenes vann, så det duftet verre enn i selveste kirken en prekensøndag.
Da det var undagjort, hentet hun de to nye soplimene han hadde laget, valgte ut den høveligste, og smurte skaftet inn med fett fra smurningshornet som lå på peishyllen. Så trev hun knyttet med smørkannen, tredde det inn på venstre armløkken, 72og satte sig overskrevs på soplimen og sa:
«Herifrå og til Hekkelsfjell, hit igjen i morra.» Og dermed så fór kjerringen opigjennem skorstenspipen så det pistret og pep i soplimkvistene.
Gutten spratt op fra benken, trev den andre limen og klinte fett på skaftet fra smurningshornet. Så tok han en diger treklubbe i høire neven, satte sig over skrevs på limen, slik kjerringen hadde gjort, og sa:
«Herifrå og til Hekkelsfjell, hit igjen i morra.»
Og op gjennem skorstenspipen bar det med ham og ut i løse luften, så han var nær ved å miste både sans og samling, så fort gikk det.
Foran ham fløi det en svart flokk med trollkjerringer med hvite knytter tredd inn på armløkkene, og gutten tok på å skjønne hvad rette husbonden var for en kar.
Nordover bar det over hav og over land til de kom til et fjell med en mektig flammende ildslue på toppen. Der satt den onde i en rummelig kubbestol med ryggen mot flammen, og trollkjerringene hoppet av limene, og i rad bar de frem sommersmøret, den ene efter den annen.
74Sist i raden kom tjenestgutten med klubben i neven. Da han nådde frem til kubbestolen, sa han som i den satt:
«Ka e’ det du har i din benkombang?»
«Tetta,» svarte gutten, for det hadde kjerringen foran ham svart.
«Bring hit!» sa den onde.
Dermed så svinget gutten treklubben, og av all sin makt slengte han den midt i fjeset på hinmannen, så tennene skranglet i hausen på ham.
Siden gjorde han ikke veien lang til dit limen lå, hev sig op på den og bød den å føre ham dit han kom fra.
Den lystret befalingen; men bak sig hørte han jammer og gråt fra alle trollkjerringene, som nu måtte ta straffen han skulde hatt.
Da gutten vel var fremme, tok han det hans var, og rømte vekk fra tjenesten og trollkjerringen så fort føttene vilde bære ham.
Og snipp snapp snute. Her er eventyret ute.
Boken er utgitt av OsloMet
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Regine Normanns Nye Eventyr ble utgitt i 1926 og er en oppfølger til Eventyr utgitt året før. Samlingen inneholder ni eventyr, blant de mest kjente er «Ungdomslandet» og «Oterhammen». Eventyrene er preget av Normanns nordnorske bakgrunn.
Boken er korrekturlest og tilrettelagt av Bachelor-studenter i Bibliotek- og informasjonsvitenskap ved OsloMet høsten 2018.
Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
