Nye eventyr

av Regine Normann

Gutten som giftet sig med huldrejenten

106Det var en gang ei ku som var så slem til å reke bort fra buskapen. Aldri blev den med de andre kyrne hjem om kvelden, og kjerringen som åtte den, måtte gå halve natten og mere før hun fant den og fikk dratt melken av spenene.

Men skille sig av med det plagsomme dyret vilde hun ikke, for den var slik en makeløs god melkeku og lett å ha i foret om vinteren.

Så var det en kveld kua som vanlig la sig igjen i marken at kjerringen sendte sønnen sin ivei for å lete efter den.

Først gikk han til alle de stedene han visste buskapen hadde for vane å beite 107når dagen var i hellingen, og for hver haug han kom til, stanset han og lydde efter kubjelle.

Siden la han veien inn i tetteste skogen. Det var skumt mellem trestammene og næsten uråd å skimte far efter kufot. Men etsteds måtte jo kua ha stukket sig vekk; og han var ikke den som gav op på halvveien.

Best han gikk der og lokket og lette, kom han til en grønn engslette han aldri hadde visst om. En hel skokk blådroplede kyr beitet på engen i saftig gress som nådde dem opunder buken, og det singlet og sang i sølvbjellene de bar. Og da han skulde se vel efter, var alle hornene knappet med gull istedenfor med messing.

En vakker, lyshåret jente i blå stakk og med dinglende bringesølv i kjolelivet sitt satt på en flat sten og niglodde på ham. Han ruslet bortåt stenen, hilste godkveld og signe hvilen, og spurte om det var henne som var eiermann til alle de gilde kyrne som gikk og beitet på engsletten.

«Nei, det er mor min sine,» svarte jenten. «Men for å øke unnadrotten bruker vi å ha dem på beite døgnet rundt mens 108sommeren varer. Jeg gjæter dem om natten her ute i skogen; og om dagen har vi dem i heimehagen, og da ser mor min efter dem.»

«Men vil du ikke heller sitte enn stå?» spurte hun og gjorde plass for ham ved siden av sig på stenen.

Gutten lot sig ikke be to ganger. Han satte sig bredved den vakre jenten. Og da han hadde sittet en stund, spurte han om det ikke var kommet en fremmed ku innimellem buskapen hennes.

Jo – det hadde nyss vært en svart ku med en hvit stjerne i pannen; men den var gått igjen, fortalte hun.

109«Men kan ikke du bli her og hjelpe mig å gjæte kuene til det blir lyst,» tagg hun. «Det er så stuslig å være alene i skogen om natten.»

Jo, han kunde da det. Og så blev de sittende der de satt og snakke sammen til dagen rant og soløiet steg op over tretoppene. Så hjalp han henne med å sanke sammen buskapen og jage den på dagbeite i heimehagen.

Da det var gjort, bad jenten ham bli med inn og få sig noget å bite i efter all nattevåken, og trippet foran ham til en bratt fjellvegg. Der stod en dør åpen, og gutten kom inn på et stort hvitskurt kjøkken med frisk, nyhakket briskebar på gulvet.

Alle kjørler og øser og tvarer var av gull, og kakeformene som hang til stas på veggene, og ølkrusene og tallerkene i tallerkenrekken var av gull. Og i den lune kroken ved gruen satt en trivelig kjerring og spant gulltråd på en spinnrokk av bare gull.

Hun reiste sig fra rokken og la forklæet hun hadde over fanget mens hun spant, ovenpå ullkurven.

Så kom hun over gulvet og handhilstes med gutten og bad ham og datteren sin 110sette sig til bordet. De kunde trenge å få sig mat nu, sa hun.

Gutten gjorde som han blev bedt. Men en slik overdådig opdekning av god mat og godt drikke hadde han aldri sett for sine øine før, og han åt både lenge og vel.

Da måltidet var slutt, tok han på å be farvel og takke for sig.

Men huldrekjerringen mente han trengte ikke ha slik brennhast med å komme av sted. Kunde han ikke bli hos henne et års tid og hjelpe dem med å gjæte. 111Hun tok på å bli gammel og stølbent og dugde ikke til å kappfly med de galne kyrne, og fremmed hjelp var ikke å opdrive.

Men vilde han gjøre så vel å bli nu med det samme, skulde han få tre hundre daler i lønn, og en ny vadmelsklædning og nye støvler når året var omme.

Gutten hadde nettop nådd den alder han pliktet ta fatt med å tjene føden til sig selv, og så syntes han han likesågodt kunde ta ved tjenesten hos huldra som et annet sted, og så festet han sig for et år.


Mens sommeren varte, gjætet gutten kyrne om natten. Og da vinteren kom, og buskapen blev satt på bås, var huldrejenten med ham i fjøset og hjalp ham med å stelle krøtturne, og tiden falt aldri lang for ham.

Og aldri kom han i hug det var hulder og ikke kristenfolk han tjente hos, så likt var stellet det han selv var vant ved hjemme hos mor sin. Bare med den forskjell, at hos huldra var alt så meget rikere.

Da året var omme, gjorde gutten sig rede til å forlate tjenesten. Det skulde bli moro å komme hjem til moren og vise 112frem alle pengene han hadde tjent på det snaue året han hadde vært borte.

Huldrekjerringen satte sig imot. Hun mente ham så vel, sa hun; og lønnen skulde hun tredoble og attåt klæ ham op fra innerst til ytterst, bare han vilde stanse hos henne et år til.

Men gutten sa nei.

Så talte huldra op tre hundre daler i gullpenger og la dem i en fin pung. Og vadmelsklædningen han fikk, var av skinnende gulltøi, så gutten strålte som en 113sol, da han kom inn i stuen til mor sin og bad freden i huset.

Men moren kjente ham ikke. En slik gullforgylt herremann kunde hun umulig sette frem stol til og be værsgod sitte ned i sin ringe stue, og så blev gutten stående innenfor dørstokken.

Langt om lenge måtte han da si hvem han var; men mor hans sa han fór med løgn og fanteri. Hennes sønn var blitt borte for et år siden, da han gikk til skogen for å lete efter ei svart ku som hadde for vane å gi sig igjen når de andre krøtturne rekte hjem om kvelden.

Da det led på natten kom kua. Men den som aldri kom, det var sønnen hennes.

Men gutten tok på å fortelle alt som var hendt ham. Han viste frem pungen med alle gulldalerne og knappet op den gilde vadmelstrøien og synte frem skjorten hun selv hadde vevd og sydd til ham, og da måtte hun jo tro sine egne øine.


For pengene kjøpte gutten klær til mor sin og vølte om stuen og fjøset, så de mest blev som nybygd å se til.

Men da alt var stelt i stand, blev gutten syk og sengeliggende og mistet både sans og samling. Doktoren sa det var 114ikke redning for ham, og det samme sa signekjerringen mor hans spurte tilråds.

Men mens han lå der maktesløs midt imellem livet og døden, syntes han at datteren til huldra han hadde tjent hos, var inne i kammerset. Hun puslet og stelte om ham så varlig og ømt, og om natten satt hun fremfor sengen hans og gav ham svaledrikk av en gullkopp.

Mor hans hørte det knirket i stolen og i gulvfjelene, og at nogen tok i dørklinken, og hun trodde det var de døde vennene som kom for å følge sønnen hennes gjennem skyggedalen frem til Vårherres trone.

Men den som ikke døde, det var gutten. Han blev frisk og sterk som aldri før, og tok fatt med tungarbeide på jorden.

Og usynlig for alle andre enn ham selv hjalp huldrejenten ham med arbeidet, og hadde med styrkende mat og godt drikke til ham fra huldregården.


Litt om senn tok mor hans på å ane uråd. Det måtte være nogen hun ikke kunde se, som hjalp sønnen hennes med arbeidet ute på marken. Og en dag han drev med å spa om jorden i kålrabihagen og pratet og lo under arbeidet, bøide hun begge 115øresnippene sammen på den svarte hingsten deres og gløttet på sønnen gjennem det tette fakset.

Da så hun at jevnsides gutten hennes gikk en ferm, lyshåret jente og spadde så mulden føk.

Men huldrejenten stanset midt i arbeidet.

«Er det så du vil ha mig til kjerring på gården din, får du forte dig med å kaste stål over mig, for nu står mor din og ser på oss gjennem fakset på hingsten din.»

«Haster det så?» sa gutten.

«Ja stedfester du mig ikke nu, må jeg bort fra dig, og du ser mig aldri mere.»

Da rev gutten tollekniven av sliren og hev den over hodet på jenten, og hun stod der vakker og lys og synlig for alle.

Mor hans satte sig til motverge og vilde han skulde ta et kristent menneske til kjerring; men gutten giftet sig med huldra og levde lykkelig med henne livsdagen til ende.

Og snipp snapp snute her er eventyret ute.

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Nye eventyr

Regine Normanns Nye Eventyr ble utgitt i 1926 og er en oppfølger til Eventyr utgitt året før. Samlingen inneholder ni eventyr, blant de mest kjente er «Ungdomslandet» og «Oterhammen». Eventyrene er preget av Normanns nordnorske bakgrunn.

Boken er korrekturlest og tilrettelagt av Bachelor-studenter i Bibliotek- og informasjonsvitenskap ved OsloMet høsten 2018.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.