Makt mot makt

Det var en gang en mann som hette Johan Aronsa; han åtte gard og grunn og en fin galeas, og var regnet for en velstandsmann i bygden hvor han hørte til.

Husmannen hans hette Andreas, og plassen hans lå på nesset tett ved den gamle, nedlagte kirkegården, og det sagdes folk imellem, at kjerringen hans Andreas brukte dauingene til å gå ærend for sig når hun fikk imot nogen og vilde øve hevn.

Hver eneste vinter reiste han Johan Aronsa til Lofoten og saltet klippfisk i galeasen sin; men hvordan det nu var eller ikke var, så hadde blankeste lykken forlatt ham. Enten møtte han havskodda ute på Vestfjorden, og måtte ligge stille 90med skuta; eller så døde en av karene ombord, mens resten av mannskapet gikk og hanglet og dugde til ingenting når det gjaldt som mest å arbeide på spreng for å berge last i skuta den korte tiden fisket varte.

Så var det en vinter han lå med galeasen sin i Skroven og saltet fisk. Som vanlig hadde havskodda sinket ham så han nådde ikke frem før gjæveste fisket var over. Men han hadde da håp om å få full last, selv om han måtte betale overpris de dagene det var knapt om fangst; og mannskapet hans var ved helsen, så lenge det varte.

Tidlig en fredag morgen han Johan Aronsa stod innved skanseklædningen og så på fiskerflåten som rodde ut til garnsettene, fikk han øie på en ottringsbåt hvor alle ombord fra høvedsmannen og nedover til halvkaren var kufteklædde finner.

I det samme ottringen rodde forbi galeasen, slapp høvedsmannen grepet om åren og pekte op i riggen på skuta og skrålte:

«Nei sjå på dem, glunta! Eg undres rektig på ka skipperen vilde sagt om han hadde visst kaslags følgesvenner han har fått med ombord i skuta.»

91Det var ikke mørkere enn at han Johan Aronsa kunde lese nummeret på båten, og da den på innroren la til galeasen for å selge fangsten, bød han høvedsmannen bli med sig ned i kahytten og få sig en dram og en kringle å bite i attpå handelen.

Der var ikke nei i finnen sin munn, kan du vite. Han tømte dramglasset han Johan Aronsa satte foran ham, og takket for skjenken. Men kringlen stak han inn på barmen.

Men da skipperen fylte i på nytt og bad ham værsgod ta den attpå, glante finnen ned i brennevinet før han drakk.

«Du har fleire med dig ombord i galeasen din enn du sjøl veit om,» sa han og stilte forsiktig glasset fra sig på ytterste bordkanten.

«Har jeg det!» sa han Johan Aronsa, og bad finnen komme ombord til ham om søndags formiddagen. Det var noget han gjerne vilde tale ved ham om; men idag var det ikke stunder til det.

Finnen svarte hverken ja eller nei; men da søndagen kom lot han Johan Aronsa mannskapet sitt få landlov, og han var alene menneske ombord da finnen kom tuslende op leideren.

92De gikk straks ned i kahytten og satte sig til å tygge skrå og prate om alt og ingenting.

Men best de satt, tok han Johan Aronsa til å spørre og grave efter hvad det var finnen hadde sett oppe i riggen på galeasen torsdag morgen han fór forbi skuta på utror.

«Det e’ nokken som vil deg ondt,» sa finnen. «Du har fått følge av dauinger ombord, eg såg de fór og klattra oppe i riggen på skuta di.»

Nu skjønte han Johan Aronsa hvorfor blankeste lykken hadde forlatt ham, og han bad finnen nevne navnet på den eller dem som vilde ham så ondt. Men finnen svarte at det lå utenfor hans synskrets, og han kunde ingenting si.

93Men han Johan Aronsa var ikke den karen at han gav op på halvveien, han fristet finnen med å love ham en kagge med godt drikkendes, og da greidde ikke finnkallen stå imot lenger.

Men hvad han enn så, og hvad han enn hørte, så måtte skipperen hverken røre hånd eller fot, og slettes ikke fikk han oplate sin syndige munn til et eneste ord, for gjorde han det bragte han ulykke over dem begge, sa finnen. Og han Johan Aronsa lovde det.

Straks spratt finnen op på stående fot og tok på å gjeike og summe som en humle på lag; og samtidig snurret han rundt i rundt på samme flekken, så det rent tok til å svimre for øiesynet til ham som satt og så på.

Men best det var seg finnkallen sammen, og før skipperen fik sukk for sig lå kufta midt på kahyttsgulvet, men finnen selv var ingensteds å se.

Det var ikke fritt for at han Johan Aronsa kjente fælsken gro op i sig der han satt. Men heldigvis hadde han bitt sig en durabelig skrå før finnen la i vei med trolldommen sin, og det kom vel med nu han hadde forpliktet sig til å sitte dørgende still, hvad det så skjedde inne hos ham.

94Lenge satt han, og ingen lyd hørtes uten sjøen som skvalpet mot skuten, og klokken som pikket i vestelommen hans. Han valt skråen fra kjake til kjake, og en lang stund lot han den ligge og svi under tungespissen, for det tok på forstanden å sitte der ørkesløs og nidstirre på den tomme kufta uten å kunne fatte eller forstå hvor det var blitt av finnkallen.

Men verre enn alt var at han fikk slik brennende lyst til å ta bort på kufta, og han var just i ferd med å rekke ut hånden, da finnen med ett stod lyslevende fremfor ham.

«Nu kunde du ha gjort oss begge uløkkelig,» sa finnen, han var blåblek i ansiktet og drivende våt som et sjølik å se på. I høire neven holdt han en morken benknoke, men om den var av folk eller av krøttur kunde ikke han Johan Aronsa avgjøre.

Finnkallen seg ned på krakken innved bordet og synte frem knoken. Han hadde funnet den nederst i kjølsvinet på galeasen, og det var hun Sebuline, kona til han Andreas nede på nesset, som hadde truet mannen sin til å legge den der. Det skulde være lønn som forskyldt fordi hun støtt blev nektet arbeide oppe på 95gården; men han rådet skipperen til at la være med åt tirre henne, for hun stod i pakt med de døde og hadde lett for å hevne sig.

«Du er nu ikke så nyfødt du heller, der du sitter,» mente han Johan Aronsa, og vilde finnen, greidde han sikkert å fri både skipperen og skuta fra trolldommen til den gamle, tannløse kjerringen. «Det kosta liv for liv det,» svarte finnen.

Men skipperen sa som sant var, at det måtte hun Sebuline være vidende om på forhånd, så ikke rettere enn han kunde skjønne, kom det bare an på hvem som var den sterkeste av de to: finnen som her satt, eller trollkjerringen hjemme på nesset nedved den gamle kirkegården. Og lønn skulde han få som opveiet umaken, og selv fikk han avgjøre om han vilde ha den i drikkendes eller i singlendes.

Så gikk de op på dekket, og finnen tok en favnvedski og kløvde en sprekk i den og stakk knoken i sprekken, spyttet tre ganger på vedskien og slengte den på sjøen.

«Nu farer den med døden til ham som la knoken i kjølsvinet på galeasen din,» sa finnen og lo.

96Men han Johan Aronsa sa ingenting, han bare stod og så efter favnvedskien som stimet ut vågen så fort at kjølfaret ikke vant å lukke sig efter den for den var ute av øiesynet.

De gikk tilbake til kahytten, og finnen fikk lønnen de var blitt forlikt om, og så skiltes de for den gangen.

Men på Balstad i Vestlofoten satt han Andreas med begge føttene til knes i sjøen og sprettet op fisk og slengte den op på fjæren. De var kommet søkkladd på land og hadde det mere enn travelt med å få fangsten hengt på hjell før kvelden. Det var enda slikt vakkert solskinn den dagen, og havnen lå blank som et glasspeil.

Han Andreas skottet som snarest op fra arbeidet og fikk se en favnvedskie som i full fart kom stimende inn vågen og pekte dit han satt.

Nu var ikke han Andreas dummere karen enn at han godt forstod hvad ærend den fór i, og han reiste sig stølbent fra stenen han satt på for å berge sig inn på det tørre, så den ikke nådde ham med føringen den bar.

Men føttene hans var stive av det kolde vannet, og fjæren var sleip av grønske og 97tang og av alt fiskesloet. Han tumlet overende og stupte så lang han var uti sjøen.

I samme blunket var favnvedskien der. Den traff ham midt i brystet, og han Andreas fikk bare sagt «au», så lå han der like livløs som et stykke drivtømmer stormen setter tillands.

Dødsbudet nådde først han Johan Aronsa, og han skikket det videre i brev hjem til konen sin og bad henne bære det frem til Sebuline på nesset.

Men samme dagen brevet nådde frem, kom hun Sebuline fykende inn på stuen til konen hans Johan Aronsa og sa hun trengte ikke å bry sig med noget bud til henne. Sebuline visste alt for vel hvad det stod i brevet, og hvem det var som hadde sendt døden til han Andreas hennes. Men hverken han som gjorde det, eller han som bad ham om det skulde gå ustraffet ut av leken.

Dermed fór hun på dør, trev skiene sine og satte utfor bakken så sneen føk om henne.

Natt til torsdag i samme uken brevet var kommet, gikk Sebuline inn på gammelkjergården med en tendt fjøslykt gjemt under forklæet. Sommesteder lå 98der sne og sommesteder var den blåst vekk så gravene lå bare. Hun gikk og lyste mellem alle de sammensunkne gravtuene og tok op tre benknoker som hun puttet i lommen på ytterstakken.

Dagen efter var hun olm og ikke til å være i hus med for skikkelig folk, og da det blev kveld strøk hun til ildhuset og gjorde op varme under storgryten som hang i grusteinen full av vann. Så tok hun en benknoke op av lommen, den var fast og glatt å ta på, og hun gløttet så vidt på den i skjæret fra varmen før hun slapp den opi gryten.

Akkurat i det samme boblet i kok, gled ildhusdøren op, og en høi, rak kar i blå dyffels klær stod i åpningen.

«Hvorfor uroer du mig?» spurte han.

«Du skal ta hjelperne med dig og fare til Skroven og bære hevn på den finnlurven som sendte døden til han Andreas, mannen min,» sa hun Sebuline.

«Det makter jeg ikke, han er sterkere enn mig og mine hjelpere,» svarte dauingen.

«Så hut dig dit du kom i fra!» hujet Sebuline og trampet i jordgulvet; og dauingen svev bort, og døren gled igjen.

Men Sebuline famlet ned i stakklommen 100efter en knoke til. Den var gråskimlet og ru å ta på, og hun heftet sig ikke med å se på den, men hev den op i gryten så vannet skvatt. Så satte hun sig på krakken foran grusteinen og nørte på varmen til vannet fosskokte.

Døren gikk op, og en mann i mørke vadmelsklær med isgrått hår og skjegg stod i åpningen.

«Hvorfor uroer du mig?» spurte han.

«Du skal ta hjelperne dine med dig og fare til Skroven og bære hevn på den finnlurven som sendte døden til han Andreas, mannen min,» sa hun Sebuline.

«Det makter jeg ikke, han er sterkere enn mig og mine hjelpere,» svarte dauingen.

«Så hut dig dit du kom i fra!» hujet Sebuline og hyttet mot ham med knyttneven, og dauingen svev bort, og døren gled igjen.

Atter stakk hun hånden ned i lommen og halte frem den siste av de tre benknokene hun hadde hentet på kirkegården natten før. Den var morken og grønn av elde, og hun slapp den op i gryten til de andre to.

I det samme spratt døren op, og en olding i kofte og svart hundskinnslue trukket nedover ørene stod i åpningen.

101«Hvorfor uroer du mig?» knurret han.

«Du skal ta hjelperne dine med dig og fare til Skroven og bære hevn på den finnlurven som sendte døden til han Andreas, mannen min,» sa Sebuline.

«Hvad byr du mig for umaken?» spurte dauingen.

«Sjelen til finnlurven straks du har nådd ham med hevnen, og Johan Aronsa sin når jeg får pint den ut av kroppen på ham,» svarte Sebuline.

«Jeg har nok med den ene,» sa dauingen og kvarv bort fra åpningen.

Men om finnen som hjalp han Johan Aronsa, er det det å fortelle, at samme natten hun Sebuline drev og mante frem dauingene, kom han tumlende ned i kahytten til skipperen.

«Du må våkne nu, Johan Aronsa, for nu står det om livet for oss begge!»

Og så fortalte han at hun Sebuline hadde løst alle landdauingene, og at de alt var på veien med hevn.

Men han Johan Aronsa var ikke lett å skremme.

«Jeg har den tiltro til dig,» sa han til finnen, «at du er kar for å reise makt mot makt. Og legger du nu godviljen til 102og frir oss ut fra hekseriet hennes Sebuline, kan du selv bestemme lønnen, og attåt skal du få sølvklokken min og kjeden den henger i.»

Han fikk vel forsøke da, mente finnen, men skipperen måtte bli med ham i land nu straks på timen.

De rodde bort til nesset som lå og tok av for sjøbrottet fra Vestfjorden, og finnen satte sig ytterst på svaberget; men han Johan Aronsa satte sig mellem nogen store stener et lite stykke ovenfor. Det var mørkt med en smal sigd av nymåne og stjernelys.

Så tok finnen på å mane. Han gjeiket og rugget med kroppen i takt med gjeikingen, og om en stund stakk en draug hodet op av sjøen, og morilden lyste inne i den tomme hausen hans.

«Hvorfor uroer du mig?» knurret den.

«Du skal ta alle hjelperne dine med dig og fare ut på Vestfjorden og stanse den hærskaren av landdauinger som nu er på veien hit,» kommanderte finnen.

«Det makter jeg ikke,» svarte draugen og sakk ned i sjødypet.

Men finnen tok på å mane og gjeike og rugge med kroppen som om ingenting var hendt, og langt om lenge kom en 103draug fossende inn vågen så fort at morilden lyste som varme i kjølfaret dens, og satte kursen mot nesset der finnen satt.

«Hvorfor uroer du mig?» knurret den.

«Du skal ta alle hjelperne dine med dig og fare ut på Vestfjorden og stanse den hærskaren av landdauinger som nu er på veien hit,» kommanderte finnen.

«Det makter jeg ikke,» svarte draugen og bråsnudde og fosset ut på dypet dit den kom i fra.

Finnen vrengte luen av sig og tørket svetten på foret, han var nåblek i ansiktet, og tennene hakket mot hverandre, slik skalv og bevret han.

«Jeg legger en dunk brennevin og gullringen jeg bær på fingeren attåt sølvklokken, om du nu gjør så vel at du tar dig sammen og frelser både dig selv og mig,» lokket han Johan Aronsa oppe fra stenene der han satt og glante på skremslene.

Finnen pustet tungt nogen ganger, og så tok han til å gjeike og mane igjen meget myndigere enn før. Det tok på å bryte ute på båene, og fiskerflåten inne på havnen hugget og slet i fortøiningene. En fæl, gammel draug, overgrodd med tare og skjell, kom baksende inn vågen så sjøen stod i kok om den.

104«Hvorfor uroer du mig?» freste den, da den nådde frem til nesset.

«Du skal ta alle hjelperne dine med dig og fare ut på Vestfjorden og stanse den hærskaren av landdauinger som nu er på veien hit!» kommanderte finnen uten det minste skjelv i stemmen.

«Hvad byr du for umaken?» spurte stordraugen.

«Sjelen til henne som skikket hæren,» svarte finnen; og draugen gliste i flir og fosset ut på havsdypet.

Men finnen satt igjen på svaberget og hoiet av glæde over at hevnen snudde sig mot henne som sendte den.

Dagen efter, da fiskerflåten nådde ut til garnsettene, var havet som strødd med knuste likkistefjøler og digre tarelegger. – Og de som åtte forstand til å tyde det skjulte, så straks at her hadde i nattens mulm og mørke stått et slag mellem de døde på landjorden og alle dem havet hadde tatt, og det var ikke vanskelig å se at draugene hadde gått av med seiren.

Da fisket var slutt, og han Johan Aronsa for fin bør kom seilende hjem med galeasen ladd av saltet fisk, fikk han vite at samme uken brevet med dødsbudet nådde 105frem, hørte de en natt slik jammer og gråt nede på nesset. Og straks det blev lyst, gikk budeien og innleggskjerringen dit for å høre om hun Sebuline selv eller nogen av krøtturne var blitt syke og trengte hjelp. Døren til stuen stod på vid vegg, og det var ikke et menneske å se.

Men fra stuen og ned til sjøen var en bred fure i nysneen akkurat som om nogen var blitt slept efter føttene. De fulgte faret, og ytterst på vorren lå hun Sebuline med hodet i sjøen. Hun var opklort og blåsvart i ansiktet og død som en sten.

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.