Oterhammen

26Det var en gang en smågutt som fikk lov til å bli med far sin på oterfangst en torsdagskveld ved fullmåne.

Da de kom til uren der oteren brukte ha sjøveien sin, så de friske spor på sandfjæren nedenom uren, og skjønte at den alt var gått til fjords.

Så satte de sig til å vente til den kom op igjen; og mannen passet nøie på at vinden stod fra sporet op på dem og ikke omvendt.

Men det drygde og det rakk, og gutten var både søvnig og frossen da oteren frempå morgensiden kom smygende på land med en lubben sjøørret i flabben.

Øverst på fjæren stanset den og stod 27og været. Så bråsnudde den, og mannen sendte en kule efter den på langt hold. Den traff så godt at oteren trillet overende og lå og sprikte med alle fire labbene i været.

Men da de kom for å hente byttet, var både kjøttet og innvollene borte, og det lå bare en tom oterham på den hvite sandfjæren.

«Pass dig og ta ikke bort i den! Det er en trolloter og ikke et dyr med kjøtt og blod, som jeg trodde, da jeg sendte kulen i den,» ropte mannen.

Men gutten hadde alt bøid sig ned og rørt ved de silkemyke hårene, og i det samme krengte hammen sig over hodet på ham og nedover hele kroppen og skapte ham om til en stor, vakker oter. Faren tok om ham med begge hendene for å slite hammen av ham, men oteren smatt ut av grepet hans og blev borte mellem stenene nederst i uren.

Og like fåfengt var det at han tok frem oterblåsen og gav sig til å plystre og lokke. Gutten i oterhammen kom ikke frem, og breddfull av bitter sorg måtte faren gå den tunge gang hjem til henne som mor var, og fortelle det sørgelige som var skjedd med den snilde, flinke gutten deres.

28Men gutten som var skapt om til oter drog sig op uren, over bergakslen og ut på ville heien, langt fra kristent folk og langt fra alfarvei. Det var hammen som førte, og gutten selv hadde ingen vilje.

Langt om lenge stanset oteren ved en trillrund jordgamme. Døren stod oppe, og det brente en flammende varme midt på jordgulvet, og ved varmen satt en streng, gammel jomfru og nærte varmen med myke kvister av gullforgylt bjørkeris.

Oteren smatt inn døråpningen, smøg borttil jomfruen og stod og pistret og skalv.

«Ja nu pistrer og skjelver du,» sa jomfruen sint. «Men far din skjøt bror min forrige natten, og i natt skikket jeg hammen hans i vei for å hente dig. Og her skal du bli til det kommer nogen som kan løse dig ut.»

Så måtte gutten i oterhammen bli der ute i ødemarken hos den strenge, gamle jomfruen som bare vilde hevne sig, og aldri hadde et vennlig ord tilovers for ham. Om dagen slepte han inn vann og ved til henne, kokte maten hun skulde spise, og vartet henne op så godt han formådde.

30Om natten tvang hammen ham ned til fjorden og ut på dypet efter fet, lekker fisk til henne. Til å begynne med var han redd for det mørke, kalle vannet, men smått om senn vennet han sig til det og blev minst likeså flink fisker som de andre oterne han blev kjent med på veien til og fra fjorden.

Nogen netter så han far sin sitte i uren og plystre på oterblåsen, og en natt ved fullmåne satt mor hans der. Da la han den lubne fisken han bar på, i fotefaret hennes, så hun kunde se han hadde vært henne nær, og smatt ned i fjorden efter en annen til trolljomfruen.

Men den fisken han da fikk tak i, var både mager og slåpen; og til straff svidde jomfruen værhårene hans over varmen så det blev verre for ham å ta sig frem både på landjorden og ute i vannet.

En dag sa trolljomfruen at nu vilde hun ha sølvfisk å spise, og greide han ikke å skaffe henne en i natten som kom, skulde hun slite ut syv bjørkeris på ryggtrevlene hans.

Men aldri hadde gutten i oterhammen støtt på en slik fisk i sjøen, og ikke visste han hvor han skulde finne den heller.

31Han smøg ut av gammen og til opkommet for å væte den tørre tungen sin med en slurk kaldt, friskt kildevann før han gav sig på vei til fjorden.

Men da han skulde ta på å lepje av vannet, fikk han se en kjøe som lå og varlet innved torvkanten.

«Jeg er datter til kongen over havfolket, og den samme trolljomfruen som har kastet oterham på dig, har skilt mig fra alle mine og holder mig i fangenskap her i opkommet. Om dagen er jeg en fattigslig liten kjøe, men om natten er jeg prinsesse, og da piner og plager hun mig. Og sølvfisken hun har satt dig til å fange i natt, er søsteren min.

Men lover du mig, at når hun har spist det hun vil ha av fisken, skal du ta benene 32og alt som er igjen og slippe det ned i opkommet, så skal jeg lage det slik at du møter sølvfisken straks du kommer i fjorden.»

Oteren lovde villig å gjøre det hun bad ham om, og lett om hjertet sprang han over heien og ned uren. Sølvfisken kom imot ham bare nogen få favner fra land, og han tok den mellem tennene og bar den til torvgammen og la den i fanget til jomfruen.

«Det greide du,» sa hun og lo stygt. «Men til natten skal du fange en gullfisk til mig, og gjør du ikke det, skal jeg slite ut syv bjørkeris på ryggen din, så meget du vet det.»

Det mukket ikke i oteren. Men han tenkte med gru på all den julingen som ventet ham, for aldri hadde han sett en gullfisk i fjorden, og ikke visste han hvor han skulde svømme hen for å finne en heller.

Da jomfruen hadde spist, tok oteren og sanket op benene og alt som ellers var igjen av sølvfisken, og slapp det i opkommet, slik han hadde lovet kjøen.

Og da kvelden kom, smøg han bort til opkommet igjen for å svale den hete tungen 33sin for han drog ut på sin håpløse fangst efter gullfisk i fjorden.

Men da han skulde til å lepje av kildevannet, fikk han se det lå to kjøer og varlet innved torvkanten.

«Gullfisken trolljomfruen har satt dig til å fange i natt, er yngste søster vår,» sa kjøene. «Men lover du oss at når hun har spist det hun vil, av gullfisken, tar du benene og alt som er igjen, og slipper det i opkommet, så skal vi lage det slik at du møter søster vår straks du kommer i fjorden.»

«Det kan jeg saktens love,» sa oteren. Men hjertet hans var tungt av mismot, da han fór over heien og ned uren.

Gullfisken svømte ham i møte nogen favner fra land. Den var så fin og glinsende blank at det skar i øinene, og gutten i oterhammen tok den varlig mellem tennene og bar den til torvgammen og la den i fanget til trolljomfruen.

«Det greide du også,» sa hun og slapp fisken ned i ildmørjen. «Men til natten skal du fange en kullsvart fisk til mig, og du skal kjenne den på det, at den har gullkrone på hodet.

Men greier du det ikke, skal jeg slite ut syv bjørkeris på ryggen din og strø salt i de åpne sårene.»

34Da jomfruen hadde spist det hun vilde av gullfisken, sanket oteren op resten og slapp det i opkommet.

Hele dagen gikk han i den største frykt for julingen som ventet ham, og da kvelden kom, smøg han til opkommet for å svale tungen før han la ivei over heien.

Men da han skulde til å lepje, fikk han se det lå tre kjøer innved torvbredden.

«Det er far vår hun vil du skal fange i natt,» sa kjøene; «og det kan godt være du klarer det; for av sorg over oss har han forlatt slottet sitt og svømmer rundt i fjorden og leter efter døtrene sine. Men 35får trolljomfruen tak i ham, er det ute med havfolket.

Vær nu barmhjertig og ta oss alle tre i munnen din og bær oss tilbake til fjorden.»

«Det kan jeg vel gjøre,» sa oteren; «men dere får jo menneskeliknelse om natten, og da blir det ikke rum i munnen min for dere alle tre.»

«Vi har fiskeskapelse like til midnatt,» sa kjøene, «så fort dig nu bare før det blir for sent.»

Oteren gapte, og alle tre kjøene la sig inn i munnen hans, og han sprang alt han orket over heien og over bergakslen og ned uren. Efter ham kom trolljomfruen susende i ugleham, og det blev et kappløp på liv og død.

Men nederst i uren satt far til gutten og plystret på oterblåsen, og geværet lå ved siden av ham.

Han så oteren stryke forbi sig som en lynrapp skygge, og uglen som hugg efter den og skrek, og han var ikke sen om å sende en kule i trollfuglen.

I det samme uglen trimlet til jorden, sprakk oterhammen, og gutten stod der fri og frank med de tre små blanke kjøene i den ene hånden.

36Forsiktig bar han dem ned til fjæren og slapp dem ut i fjorden; og han syntes tydelig de ropte takk, enda han hadde mistet evnen til å skjønne fiskemål da han selv blev menneske igjen.

Og snipp snapp snute. Nu er eventyret ute.

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.