Nye eventyr

av Regine Normann

Risen i Blåberget

48Det var en gang en mann og en kone som hadde tre døtre og en gullgul høne kjerringen hadde fått av frua til futen.

De kalte høna for Gullduna, og den var så gjæv til å verpe at maken til høne fantes ikke i syv kirkesogn.

Men så var det en sommer i travleste høionnen at høna tok sig til å verpe borte, og da helgen kom, fikk mannen ikke de to eggene han var vant ved å få til søndagsfrokost.

Kallen blev både vill og vond, som ventendes kunde være, og sa som sant var, at han skjønte ikke hvorfor han skulde slite og kave for føa til en en hel horg 49med kvinnfolk, når de ikke dugde såpass som til å gjæte op en skarve høne, som hadde laget sig reir i utmarken et steds, og finne frem eggene.

Dermed så strøk kallen ned på naustloftet og la sig fore der til kvelden kom.

Kjerringen og døtrene blev rent lei sig over all uhyggen i huset, og mandag morgen tok eldstedatteren en svart ulltråd og bandt den ene enden om høire foten til Gullduna, og den andre enden bandt hun om venstre lillefingeren sin.

Så tok hun bundingen og ruslet efter der høna trippet fore; fort gikk det ikke, for den hakket og sparket, og hadde det travelt med å plukke i sig alt den kunde få mellem nebbet.

Bort fra gården bar det, ned sjøveien og langsmed sandfjæren. Siden trippet den opover uren til den kom under bratteste stupet i Blåberget. Der smatt den ned i et svart hull, og op kom der en forferdelig stor rise.

«Vil du være steika mi, eller vil du være brura mi?» skrek risen og slo kloen i jenten.

«Jeg vil ikke være noget, jeg vil bare slippe heim!» svarte jenten, og strevde fri sig ut av grepet hans.

50Men han tok og bar henne inn i Blåberget, og der var det stort og rummelig til alle kanter med kammers efter kammers hele veien innover, så langt øiesynet rakk.

Næste morgen gav risen henne en hank med nøkler og et snehvitt hønseegg.

«Jeg drar ut på sjøen efter kokning,» sa han, «men her har du nøklene til alle kammersene mine, og du kan fritt se dig omkring, så nær som i Rødkammerset. For går du inn der, så tar jeg livet av dig, så meget du vet det. Og egget skal du gi mig tilbake like snedrivende hvitt som du nu tar det av neven min.»

51Ja, jenten lovde gjøre alt han bad om, hun, og så labbet risen sjøveien sin ned gjennem fjellet til naustet; skjøv ut båten sin og rodde ut på brådypet.

Da jenten hadde vasket op frokostkoppene og sopt og flidd inne på stuen, tok hun egget i den ene hånden og nøkkelhanken i den annen og drog på opdagelse. Fra kammers til kammers gikk hun, og hvor hun kom lavde det av gull og av sølv, og hauger med gilde kvinnfolkklær lå og fløt utover bord og benker.

Til slutt kom hun til Rødkammersdøren. Hun vilde snu og gå tilbake til stuen, men det rev og det slet i fingertuppene, og før hun riktig fikk sanset sig, hadde hun vridd op låsen.

Inne i kammerset lå der stablet op en diger haug med lik, og gulvet var aldeles sleipt av blod.

I forskrekkelsen over det grufulle syn slapp hun egget, og da hun skulde ta det op, var der en blodig flekk på det.

Det nyttet ikke alt det hun vasket og gned både med vann og med tårevæte, flekken var der, og flekken blev der.

Sørgmodig låste hun igjen døren og gikk og satte sig på stuen. Og hun var 52så skremt at hun kjente hjertet klappe i halsen på sig.

I det samme kom risen trampende op den bratte sjøveien inne i fjellet med en diger nise på nakken og hev den inn på gulvet til henne.

«Har du vært i Rødkammerset!» skrek han.

«Nei,» svarte jenten.

«La mig få se egget jeg gav dig.»

Jenten flidde ham det, og da han fikk se den svarte flekken, skrek han:

«Har du ikke vært der, så skal du få komme dit!» Og så tok han og drog henne med sig til Rødkammerset, skar hodet av henne og slengte både det og skrotten på likhaugen.


Men hjemme gikk de og ventet og ventet. Gullduna kom trippende da det led utpå dagen, men eldstedatteren var borte og blev borte.

Da det blev morgen igjen, tok næsteldstedatteren og knyttet en svart ulltråd om høire foten til høna; den andre enden surret hun om venstre lillefingeren sin, og med bundingen mellem hendene gav hun sig til å følge Gullduna der hun fôr og trippet og plukket og fant sig noget å leve av.

54Ned sjøveien og langsmed sandfjæren bar det, og op uren til den kom under bratteste stupet i Blåberget.

Jenten ruslet efter, og hun undret sig riktig på hvor dette bar hen.

Men best det var, smatt høna ned i et svart hull, og op kom det en diger rise og grep tak om henne.

«Vil du være steika mi, eller vil du være brura mi!» skrek han så det runget i bergveggen.

«Jeg vil ikke være noget, jeg vil bare slippe heim,» svarte jenten og kavet og strevde for å komme løs av grepet hans.

Men han tok henne med inn i berget, og der var det vidt og rummelig til alle kanter med kammers bak kammers så langt synet rakk.

Næste morgen gav risen henne en hank med nøkler og et snedrivende hvitt hønseegg.

«Jeg drar på sjøen efter kokning,» sa han, «men her har du nøklene til alle kammersene, og du kan fritt se dig omkring, så nær som i Rødkammerset. Men går du dit inn, så tar jeg livet ditt, så meget du vet det. Og egget skal du gi mig tilbake like hvitt som du nu får det.»

Så gikk risen sjøveien sin ned gjennem 55fjellet, skjøv båten fra land og rodde ud på brådypet.

Da jenten hadde fått morgenstellet fra hånden, tok hun nøkkelhanken og egget og gav sig i vei for å lete efter søsteren sin.

Fra kammers til kammers gikk hun og låste op og lukket efter sig alle de dørene som hadde stått på vid vegg da risen drog henne inn i fjellet. Det lavde av gull og sølv hvor hun kom, og store hauger av staselige kvinnfolkklær lå utover bord og benker, men søsteren sin fant hun ikke.

Til slutt var det bare Rødkammerset igjen. Hun stirret på nøkkelen, og hun stirret på dørlåsen, og før hun riktig fikk tenkt sig om, hadde hun stukket nøkkelen i hullet og vridd op låsen.

Kroppen til søsteren hennes lå øverst på likhaugen, og hodet lå ved siden, og jenten blev så redd at hun slapp egget i gulvet.

Da hun tok det op, var det en blodig flekk på det, og alt hun skrubbet og alt hun gned, flekken var der, og flekken blev der.

Sørgmodig låste hun igjen døren og gikk tilbake til stuen og satte sig til å vente på risen.

56Langt om lenge kom han pesende op sjøveien med en diger kobbe og hev den på gulvet foran gravsteinen.

«Har du vært i Rødkammerset?» skrek han.

«Nei,» svarte jenten, hun satt og bevret og skalv.

«Syn mig egget du fikk,» sa han og tok det ut av hånden hendes.

«Ja har du ikke vært der, så skal du få komme dit,» skrek han, og så tok han 57og drog henne med sig til Rødkammerset, skar hodet av henne og slengte både det og skrotten på likhaugen.


Hjemme gikk faren og moren og yngstedatteren og ventet og ventet og kunde ikke skjønne hvor det var blitt av begge jentene. Om kvelden kom Gullduna trippende inn på gårdsplassen og feilte ingenting; men de som hadde rekt efter den for å finne eggene, var og blev borte.

Og kvelden gikk, og natten gikk, og da det blev dag igjen og ingen kom, tok yngstedatteren en svart ulltråd og bandt den ene enden om høire foten på Gullduna, og den andre enden tullet hun om venstre lillefingeren sin.

Så tok hun hosebundingen og fulgte efter der høna trippet fore. Langsmed sandfjæren bar det og op uren til de kom under bratteste stupet i Blåberget. Der smatt høna ned i et svart hull, og op kom en diger furke av en rise.

«Vil du være steika mi, eller vil du være brura mi,» skrek han og slo kloen i henne.

«Jeg vil være brura di,» svarte jenten; og risen tok og bar henne inn i berget, og der var det stort og godt rum til alle 58kanter med kammers efter kammers og vidåpne dører lengere enn synet rakk å telle dem.

Næste morgen gav risen henne en hank med nøkler og et gullende rent hønseegg, hvitt som nyfallen sne.

«Jeg drar utpå efter kokning,» sa han; «men her har du nøklene til alle kammersene du fikk en titt av igår, da jeg bar dig inn i berget; du kan fritt se dig omkring overalt, så nær som i Rødkammerset. Men går du inn der, tar jeg livet av dig, så meget du vet det. Og egget skal du gi mig tilbake like snedrivende hvitt som du nu tar det av neven min.»

Så gikk risen sjøveien sin ned gjennem berget, skjøv båten fra land og rodde ut på brådypet.

Jenten heftet sig ikke med morgenstellet. Med egget i den ene hånden og nøkkelhanken i den annen tok hun på å låse op kammers efter kammers for å lete efter søstrene sine. Gull og sølv var det nok av og klær og stas i haugevis, men dem hun lette efter, dem fant hun ikke.

Til slutt var det bare Rødkammerset igjen. Hun betenkte sig ikke der hun stod foran døren, men puttet egget i kjolelommen, stakk nøkkelen i hullet og låste op.

59Noget gledelig syn var det ikke som ventet henne inne i kammerset, bare lik ovenpå lik. Og øverst på stabelen lå begge de drepte søstrene med hodene ved siden av kroppen.

«Å trøste og bære mig arme stakkar, hvad skal jeg nu finne på for å frelse dere,» jamret hun.

Da kjente hun noget krible over det ene fotbladet sitt, og da hun skulde se efter, var det en grå liten tusse ikke større enn knyttneven hennes.

«Gråt ikke,» sa tussen, «du satte ikke tussemerket på fjøsdøren i vinter som var, men lot mig og mine ha fri adkomst til ferskmelken, og nu skal jeg lønne dig. Under hodedynen i sengen til risen finner du et smurningshorn. Av det skal du ta og smøre på halsstubbene til søstrene dine og sette hodene på, så levner de op igjen. Resten greier du selv, bare du får tenkt dig om.»

Så var tussen borte. Og jenten låste døren og skyndte sig tilbake til stuen og tok på å feie og vaske og pynte så det var ikke måte med det.

Best hun holdt på, kom risen trampende inn med en diger håkjerring og slengte den fra sig på det nyskurte gulvet.

60«Hvad er du for en slurv av en karmann som ikke gjør til fisken nede ved sjøen og skjærer den op i beter, slik skikkelige folk bruker?» skjente hun.

Risen glante på henne.

«Har du vært i Rødkammerset,» spurte han.

«Du sa jo sjøl jeg skulde ikke gå dit,» svarte jenten.

«Syn mig egget ditt,» bad han.

Jenten tok det op av kjolelommen, og det var snedrivende hvitt som da hun fikk det om morgenen.

«Ja du skal være brura mi!» sa risen. Og han til å lete frem sølvflor og gullringer til henne og fint silketøi til kjole, og var så gibben og blid at han knapt visste hvad fot han skulde stå på.


Næste morgen, da risen stod ferdig til å ro efter ferskfiskkokning, sa jenten:

«Vi er ikke rike der jeg kommer fra, og her ligger det haugevis med kvinnfolkklær og slenger utover bord og benker i alle kammersene dine. Kan jeg få lov til å pakke i en sekk og sette den utenfor Blåberget, så tar du og bærer den heim til ho mor, når du kommer fra sjøen. Men husk på det at jeg vil ikke 61ha dig til å handfare det jeg legger i sekken.»

Jo da, hun kunde sende alt hun vilde, og han skulde bringe det frem, lovde risen.

Ikke før var hun alene, så lette hun frem smurningshornet under hodedynen og sprang til Rødkammerset og slo av smurningen på halsstubben til eldstesøsteren sin og satte hodet på plass. Straks levnet hun op, og søstrene falt hverandre om halsen og gråt blanke tårer.

Siden tok de en sekk og et fange med klær og gikk utenfor berget. Der puttet hun eldstesøsteren i sekken og dyttet tett med klær om henne på alle kanter, og bad henne endelig passe på å si: «Du ser i sekk,» om risen emnet sig til å sette ned børen for å løse op mulebandet og handfare det som i sekken var.

Da kvelden kom, satte risen kokningen pent vasket og flidd innfor stuedørstokken til henne og gikk ut av Blåberget, trev sekken på akslen og la ivei med den.

Men sekken var tungere enn klær brukte være, syntes han, og da han var midtveis ned uren, satte han børen fra sig og tok på å tukle med mulebandet.

«Du ser i sekk!» sa det innved øret hans, og han hev sekken på nakken og 62la ivei og stanset ikke før han kom til stuen og hev sekken mot bislagdøren så det knaket.

Da mannen og kjerringen kom for å undersøke hvad det var som dunket så hårdt mot døren, fant de eldstedatteren, og det var ikke gråt i huset den kvelden.

Næste morgen da risen stod ferdig til å dra ut på sjøen, bad jenten ham bringe ennu en sekk med klær hjem til foreldrene hennes; men han fikk ikke lov til å se i sekken på veien, sa hun.

Ja risen lovde gjøre alt hun bad om. Og straks han var gått ned til båten, tok hun smurningshornet og gikk til Rødkammerset og helte av hornet på halsstubben til næsteldste søsteren og satte hodet på stubben. Hun levnet op, hun også, og gleden var stor.

Da det led på dagen, tok jenten en sekk og et fange med gangklær, gikk utenfor berget og puttet søsteren sin i sekken og dyttet klær om henne, så ingen kunde se hun var i sekken.

«Hvis risen gjør mine til å handfare innholdet av sekken, skal du rope: «Du ser i sekk»,» sa jenten før hun bandt igjen.

Straks risen kom på land og hadde 63stukket ferskfiskkokningen innfor stuedørstokken, tok han sekken og la i vei.

Men sekken kjentes tung, og da han vel var kvitt uren, emnet han sig til å se hvad det var som tynget så.

«Du ser i sekk!» ropte det.

«Det var da snuten til aua på den jenten,» mumlet han arg, trev sekken på nakken og stanset ikke før han var fremme og hev den mot bislagdøren så det knaket.

Men innenfor stod mannen og kjerringen og eldstedatteren, og straks risen var unda øiesynet, åpnet de sekken og trakk frem den mellemste datteren sin.


Næste morgen risen stod ferdig til å ro ut på sjøen, skapte jenten sig glad og blid i målet. Hun vilde gå igang med å sy på brudekjolen straks, sa hun; men først vilde hun ha vekk alle de kvinnfolkklærne som lå og fløt utover hvor hun snudde sig. Han fikk nok være snild å bringe enda en bør hjem til de fattige foreldrene hennes; men så skulde hun aldri be ham mere om slikt, sa hun. Og risen var villig han.

«Men du får la være å glane i sekken på veien, for gjør du det, vil jeg ikke gifte mig med dig,» sa hun.

64Nei, risen skulde ikke gløtte i sekken, og lett på fot ruslet han ned den bratte sjøveien sin og rodde ut på brådypet.

Men jenten skyndte sig til Rødkammerset og tok en skrott på størrelse som hun selv og et høvelig hode og bar det inn på stuen, klædde kjolen og hodetørklæet sitt på liket og gildret det op på benken innved bordet.

Så gav hun det nål og tråd og la silken risen hadde gitt henne, mellem hennene på det. Visste en ikke bedre, måtte en tro det var jenten selv som satt der og sydde.

Siden skar hun sig i lillefingeren og dryppet tre dråper blod på liknelset, og hver dråpe fikk makt til å svare «straks» en eneste gang.

Og jenten raspet sammen så meget hun kunde få med sig av den aller fineste gullstasen, tullet tett med klær om sig, tok sekken og krøp inn i den utenfor Blåberget og snørte igjen.

Ikke før var hun ferdig, så kom risen. Han skjøv kokningen inn gjennem stuedøren, gikk ut og tok sekken på nakken og stampet i vei.

Halvveis ned uren stanset han.

«Denne gang vil jeg se det hun har puttet i sekken,» sa han.

65«Du ser i sekk,» skrek jenten innved øret hans, og risen trev børen og la i vei.

Men da han nådde sandfjæren, fikk han slik brennende lyst til å gløtte i sekken, og han til å fikle med mulebandet.

«Du ser i sekk,» ropte det og han kjente målet til brura si.

«Det var da snuten til aua på dig,» mumlet han og trampet videre med børen på nakken.

Da han nådde bislaget og umulig kunde se åpningen i Blåberget, hev han sekken på trammen.

«Nu vil jeg handfare innholdet,» mumlet han for sig selv, «for her kan hun da umulig se mig.»

«Du ser i sekk,» skrek det hvast innved øret hans, og risen blev så skremt at han la på sprang det forteste benene bar ham, og stanset ikke før han nådde uren under Blåberget.

Mannen og kjerringen og begge de hjemkomne døtrene drog sekken i hus og fikk frem yngstedatteren og alt sølvet og gullet hun hadde med sig fra Blåberget, og det var ikke gråt og låt i huset den kvelden.

Da risen kom trampende inn på stuen hos sig selv, stod ferskfisken urørt i 66stampen, slik han selv hadde satt den fra sig, og vannet hang og fosskokte over varmen på gruen.

Men ved bordet satt hun som brur skulde bli, og strisydde på brurkjolen og åtte hverken sans eller tanke for annet.

«Får jeg mat snart?» spurte risen, han tok på å drive att og fram på stuegulvet.

«Straks,» sa den første blodsdråpen.

Vannet kokte, og risen drev, og ergere og ergere blev han.

«Får jeg mat snart?» spurte risen igjen, og han var ikke blid i røsten.

«Straks,» svarte den andre blodsdråpen.

Ennu drev han en stund, og vannet kokte vekk, og varmen sluknet under gryten.

«Jeg spor om jeg får mat snart!» skrek risen og var så sint at hårene reiste sig på hodet hans.

«Straks,» svarte den tredje blodsdråpen.

«Jeg skal gi dig straks!» freste han og drev hun som brur skulde bli, en under øret så hodet trillet bortover gulvet.

Men da han skjønte at jenten hadde narret ham og klædd klærne sine på 67en død skrott, blev han så harm at han sprakk i småbeter og blev til sten. Og slik ligger han inne i Blåberget, og tror du mig ikke kan du spørre min nabo som er klokere enn mig.

Og snipp snapp snute, nu er eventyret ute.

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Nye eventyr

Regine Normanns Nye Eventyr ble utgitt i 1926 og er en oppfølger til Eventyr utgitt året før. Samlingen inneholder ni eventyr, blant de mest kjente er «Ungdomslandet» og «Oterhammen». Eventyrene er preget av Normanns nordnorske bakgrunn.

Boken er korrekturlest og tilrettelagt av Bachelor-studenter i Bibliotek- og informasjonsvitenskap ved OsloMet høsten 2018.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.