Nye eventyr

av Regine Normann

Tredokka

75Det var en gang en ung mann som blev munk fordi han ikke kunde få henne han var glad i.

Han var flink til å skjære i tre, og klosterforstanderen satte ham til å skjære ut helgenbilleder til klosterkirken. Først skar han ut de små helgener som skulde pryde veggene. Så skar han ut de store helgener som skulde pryde altrene. Og sist skar han ut en madonna med Jesubarnet på fanget til hovedalteret.

Men da alt var ferdig, var det enda en høvelig bete tre tilovers, og munken tok og skar ut en tredokke i hennes liknelse for hvis skyld han var gått i kloster.

Han malte dukken blå som madonnas 76kjortel, og forgylte den av gullet som var igjen efter strålekransen om Jesubarnets hode. Ansiktet malte han blekrødt som bladene på en villrose, og håret gult som modent korn om høsten.

Så satte han dokka på hovedalteret ved Jesubarnets føtter; og alle som søkte dit for å bøie kne for det helligste, så mere på dokka enn på Guds mor og hennes velsignede lille sønn.

Og når prestene stod ved alteret og løftet brødet og vinen i innvielsens hellige øieblikk, var det dokka blikket dvelte ved, så de hverken sanset kordrengens ringlen med sølvbjellene eller kirkeklokkens tre alvorsfulle klemt forkynte at nu var underet fullbyrdet.

Men om natten, når alle i klosteret sov, listet munken sig inn i kirken. Og i lyset fra den stedsebrennende lampe foran høialteret stirret han på liknelsen av 77henne han hadde kjær og ikke kunde glemme.

Natt efter natt stod han der fortapt i synet, og sanset ikke at hans egen sjel flyttet ut av ham og inn i tredokka. Den blev fagrere og fagrere og som en levende å se til; men selv lignet han vinterens hvite sne.

En tidlig morgenstund munkene kom til kirken for å høre messen, fant de ham kold og stiv foran alteret.

De tok og strakte ham på likstrå, og la ham i kiste.

Og da alle i klosteret holdt ham for å være en hellig, blev kisten satt i høikoret natten over. Abbeden satt selv vakt, for han elsket den unge munken, som hadde prydet hans kirke så skjønt at det spurtes fra kloster til kloster all verden over.

Men hvordan det nu var eller ikke var. Da klokken nærmet sig tolv, duppet abbedens hode ned mot brystet, og øielokkene lukket sig i blund.

I det samme gled kirkedøren på klem. Den onde smøg inn og rant som en kullsvart skygge langsmed kirkeveggen frem til høialteret og snappet tredokka.

«Å sjelen min!» stønnet den døde og reiste sig i kisten.

78Abbeden skvatt våken. Han så den onde, og stanset ham i kraft av sin høie stilling og den myndighet kirken hadde utrustet ham med.

«Tre frem av mørket og gi fra dig ditt rov, for han som her hviler var i levende live en hellig mann, og hans sjel tilhører Gud, og ikke dig, du mørkets onde ånd,» sa abbeden.

«Der løgster du godt!» sa den onde. «Det var tredokka og ikke ham du nevnte, han tilbad. Og du som er så hellig, vet saktens at menneskene ikke skal ha fremmede guder foran ham.»

«Så står det skrevet, og så er det sagt,» svarte abbeden. «Likevel byder jeg dig i kraft av korset jeg nu løfter mot dig. Gi dokka fra dig.»

«Der har du den!» skrek den onde og slengte den mot gulvet, og den døde seg tilbake i kisten og lukket øinene.

Men ned fra veggene og fra altrene kom alle helgenene.

«Han har skåret oss til pryd for dette hellige hus, og vi skylder ham takken for at vi er til,» sa de, og slo krins om den døde og om dokka, så den onde blev utenfor.

«Det nytter ikke hvad dere så finner på, sjelen er min!» sa den onde.

79Da kom Guds mor fra høialteret med Jesubarnet på armen, tok dokka og la den i armene på abbeden.

«Den har stått ved mitt barns føtter,» sa hun, «og min vilje er at du skal gjøre en kiste av ek med et lønnrum under leddiken. I det skal du legge dokka, som gjemmer sjelen til ham som har skåret oss; og der skal den bli til et uskyldig barn finner den og løser den ut.

Men kisten skal du fylle med gull og med sølv så meget den kan bære uten å synke. Og så skal du skyve den fra land 80og la den drive for vind og havets bårer dit den selv vil.»

«Det skal skje som madonna befaler,» sa abbeden.

Den onde ånd vek, og Guds mor og alle helgenene gikk hver til sin plass, og det falt fred over kirken.

Hvor lenge kisten drev om på det store, urolige hav skal her være usagt.

Men da den blev funnet nederst i fjæren i et fremmed land, langt fra det klosteret lå i, var den ormett og overgrodd med skjell og slimet grønske.

Det var en fisker som fant den. Han tok og skrapte den ren og bar den op i hytten sin, og med møie og stort besvær fik han lirket op låsen. Gullet og sølvet tømte han i en haug på gulvet, og den skrøpelige kisten satte han i en krok oppe på loftet.

Fiskeren kjøpte sig gård og grunn for pengene havet så uventet hadde bragt ham; og den fattigslige hytten solgte han til en enke som hadde en eneste sønn og ingen datter.


For å skaffe mat til sig og gutten tinget enken sig arbeide hos en skredder. 81Der satt hun og sydde fra årle morgen til sent på kveld, og den vesle farløse gutten hennes fikk tidlig lære å gå og stulle for sig selv. Somme dager falt tiden lang for ham, især når det var ruskevær og han måtte holde til innendørs.

Men i solskinn og tørt vær blev tiden hellere kort.

Så hendte det en dag han drev og lekte ute på gressbakken, at det blev slik forferdelig mørkskodde. Den kom veltende ute fra storhavet, og gutten blev så vettskremt at han sprang inn og skjøv slåen for døren.

Men skodda kom efter og stod som en grå, ullen vegg rundt huset, og ingen var det til å berge ham.

Han sprang op loftstrappen og bort i den ene kroken på stueloftet. Der stod en eldgammel kiste. Den var så ormett og skrøpelig, at han som solgte hytten til dem, ikke vilde ha den med, og så hadde gutten fått den til å gjemme lekene sine i, og han var blit svært glad i kisten.

Han rev op lokket og la sig så lang han var mellem alle lekene, og lå dørgende still.

Men så orket han ikke mere ligge der som en annen stokk. Han tok på å sparke 82med benene mot gavlen under leddikken; og best han sparket, gled gavlen til side, og gutten stirret inn i et lønnrum, og i lønnrummet lå en vakker dokke laget av bare tre.

Han grep om henne med begge nevene og krystet henne fast mot blusebarmen.

«Jeg er så redd at skodda skal komme og ta mig, og det er ingen hjemme til å berge mig,» klaget han og tok på å storgråte.

«Nei, gråt ikke er du snild, jeg skal jage skodda,» sa tredokka og spratt frem av kisten, trippet over loftsgulvet og kløv snøgt op i vinduskarmen. Der stod den stram som en soldat og truet med begge de små hendene sine mot den ulne, grå veggen utenfor vinduet og sa:

«Skodda, skodda hut dig heim
bånet lig på bål og breinn.»

Ikke før var ordene sagt, så revnet skoddeveggen, og i fykende fart jog mørkskodda utover havet, dit den var kommet fra. Og dagen blev klar og vakker igjen med sol og blå himmel.

Gutten krabbet op av kisten, tok tredokka 83og så nøie på den i dagslyset fra vinduet. Den var blåmalt med brede gullforgylte border på kjolen; men ansiktet dens var blekrødt som bladene på en villrose.

«Kan ikke du bli med ned og leke med mig, det er så stuslig å være alene hele dagen mens mor min er borte på arbeide?» bad gutten.

«Det vil jeg gjerne,» sa dokka.

Og han tok henne med sig og satte henne på kjøkkenbenken og delte maten sin med henne.

Siden lekte de, og slik morsom dag hadde gutten ikke hatt.

Da det led til den tid moren skulde komme, blåste dokka på ansiktet til gutten, og han sovnet der han satt. Men dokka sprang og la sig i lønnrummet i kisten oppe på loftet.


Om kvelden da moren kom fra arbeidet, lå gutten hennes og sov på kjøkkengulvet. Hun prøvde å få ham våken, men han sanset hverken henne eller maten hun hadde med til ham, men spurte efter en tredokke, og gråt sig i søvn, da hun ikke kunde finne den til ham.

84Moren trodde han ørsket i feber, og lå våken hele natten av bare angst for at han skulde bli syk og dø fra henne. Og da hun gikk på arbeide om morgenen, satte hun frokosten hans på et brett ved sengen og slo korstegn over barnet sitt, at Gud og hans hellige engler skulde våke over ham mens hun var borte.


Hver morgen straks gutten våknet, kom tredokka trippende ned loftstrappen. Hun hjalp ham med å reop sengen og sope gulvet og var hos ham hele dagen. Men når kvelden kom, blåste hun på gutten før hun sprang og gjemte sig i lønnrummet, og han husket aldri på å fortelle mor sin om den snilde lekekameraten han hadde fått.

Slik gikk det en tid; men så bad tredokka en dag gutten sette sig på fotskamlen og lukke begge øinene.

Han gjorde det, og da han åpnet dem igjen, var han i en stor, deilig kirke.

Rundt veggene og på alle altrene stod det menn og kvinner skåret i tre. De glitret av sølv, de skinte av gull og gnistret av kostelige stener. Vakrest var 86Guds mor over høialteret og det lille Jesubarnet hun hadde på fanget.

«Vil du lære å skjære slike billeder?» spurte tredokka,

«Det vil jeg!» sa gutten. «Jeg skal skjære en madonna, og hun skal ligne dig, for du er den allervakreste.»

«Se dig nu godt om, så du minnes det du har sett,» sa tredokka, og så var de hjemme i stuen igjen.


Men fra den stund snakket gutten ikke om annet enn den pene madonnaen han skulde skjære i tre, og en dag det regnet, tok dokka ham med sig op på loftet. Der stod det en høvelig treblokk, og alskens redskap til å skjære med lå rede til bruk.

Dokka viste ham alle grepene, og da han var skapt hendig, gikk det makeløst fort med å få lært ham kunsten.


Madonnaen vilde han ha slik han selv så den inne i sig. Den lignet på en prikk tredokka, bare at ansiktet dens var mere uskyldig vakkert.

Da den var ferdigskåret og malt og forgylt, 87bar han den ut på gressbakken så solen kunde skinne på den. Og så vakker var den, at småfuglene sanket sig om den og trillet og sang av fryd, og blomstene svaiet og nikket til ære for den.

Men tredokka sa:

«Nu har jeg løst ut evnene dine, og alt du skaper i tre til Guds ære skal lykkes for dig. Ta nu madonnaen du er så glad i, og gi den til kirken.

Men mig skal du grave en grav til på kirkegården og legge mig der og få presten til å læse syv messer for min bundne sjel. Den er trett og lenges efter hvilen hos Gud.»

Gutten skjønte slettes ikke hvad dokka mente med å være trett. Selv tenkte han på alt han skulde skjære i tre, og at det fikk være slutt med å leke vekk dagene til unyttes.

Han gjorde som tredokka bad ham. Madonnaen gav han til kirken, og tredokka grov han grav til ved kirkemuren, strødde blomster i graven og la dokka ovenpå dem.

Men da presten læste den syvende messen, kom det en liten fugl op av graven. Et kort lite blunk satte den sig på skulderen til gutten, så fløi den rett op mot himmelblået.

88Da gutten skulde fylle graven med jord var dokka borte. Det lå bare noget malt støv og glitret ovenpå blomstene. Og gutten skar en vakker støtte og satte på graven.

Og snipp snapp snute, her er eventyret ute.

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Nye eventyr

Regine Normanns Nye Eventyr ble utgitt i 1926 og er en oppfølger til Eventyr utgitt året før. Samlingen inneholder ni eventyr, blant de mest kjente er «Ungdomslandet» og «Oterhammen». Eventyrene er preget av Normanns nordnorske bakgrunn.

Boken er korrekturlest og tilrettelagt av Bachelor-studenter i Bibliotek- og informasjonsvitenskap ved OsloMet høsten 2018.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.