Nye eventyr

av Regine Normann

Ungdomslandet

Det var engang en mektig konge som hersket over et stort rike. Han hadde tre sønner og ingen datter. Og alt han satte sig fore å utrette, lyktes for ham, så årene svant som røk for fykende vind.

Så var det en natt fullmånen skinte så stor og vakker. Kongen lå våken og så på den gjennem vinduet på sovekammeret sitt. Og mens han lå slik og stirret, rant det ham i tankene at han alt var langt oppe i årene, og at tiden nærmet sig fort da han måtte kåre ut den av sønnene sine han fant best skikket til å bli konge efter ham.

Men tankene urodde ham der han lå. Han blev harm over livets forgjengelighet 2og steg frem av sengen, slengte en kappe om sig og gikk ut i haven for å svale den hete kroppen og bli kvitt mismotet som hadde fått tak i ham.

Best han gikk der og drev mellem blomster og trær, fikk han øie på noget svart, kronglete som kom krabbende mot ham i månestripen på grusgangen. Da det nådde frem til ham, så han det var en eldgammel kjerring så ihopkrøkt at fingertuppene rørte ved gruset.

«Du trenger ikke gå her nattens tider og stri med de tunge tankene dine,» pep kjerringen. «Jeg vet om et land de kaller Ungdomslandet. Der ligger et slott, og bak slottet er en have, og i den haven vokser det et tre som bærer blodrøde epler. Ved roten av treet bobler det frem en iskald kilde, og spiser du et av de eplene, og drikker du en slurk av det kildevannet, blir du ung igjen og får mot og krefter til å leve livet engang til.»

I det samme hun hadde sagt det, kvarv hun bort, og kongen stod der og glante på månestripen, og visste ikke om han var våken eller om han drømte.

Næste dag skikket han bud på sønnene sine, og sa at den av dem som skaffet ham et eple og en slurk kildevann fra haven 3bak slottet i Ungdomslandet, skulde få bli konge efter ham.

Den eldste sønnen vilde først i vei. Han fikk mat i taska og vin på flaska og den gildeste hesten på stallen, og red ut i den vide verden for å lete op Ungdomslandet.

Da han hadde ridd langt og lengere enn langt, kom han til et svært nypekjerr dryssende fullt av pene små roser. Det var så vent at prinsen rent falt i undring over at noget så vakkert grodde op ved alfarveien, og steg av hesten, fant frem nisten sin og satte sig til å spise i skyggen av kjerret.

Best han satt, blev han var at noget rørte sig inne i kjerret, og ut kom det en gammel, skrukket kjerring og stilte sig ved siden av matskreppen hans.

«Å kjære vene, gi mig en bitteliten brødkrumme hos dig. Jeg har ikke smakt matbeten på den dag jeg selv kan minnes,» pep hun, ikke stort høiere enn en mus.

«Jeg har ikke mere mat enn jeg trenger selv,» sa kongesønnen, trev matskreppen, hev sig i salen og red vekk fra kjerringen og nypekjerret som var så vakkert.

4I belgmørke om kvelden kom han til et stort hus som lå like ved veien. Det lyste ut av vindusrutene, og klangen av sang og av strengelek trengte ut til ham.

Han steg av hesten, gikk inn og bad om husly for sig selv og stallrum for hesten sin, og han fikk begge deler. En svenn kom og tok hesten; men kongesønnen gikk inn til den lystige flokk av gamle og unge, blandet sig i laget, drakk og moret sig til han glemte både far sin og ærendet han selv fór i.


Men kongen ventet og ventet, og ingen prins kom der med eplet og kildevannet han stundet så sårt efter.

Da året var omme, sa næsteldste sønnen at nu vilde han i vei og lete efter broren og efter Ungdomslandet. Kongen sa ikke nei, og han fikk mat i taska og vin på flaska og den næst gildeste hesten på stallen.

Det gikk ham akkurat som det hadde gått bror hans. Han kom til nypekjerret og falt i undring over hvor vent det var, steg av hesten og satte sig til å spise.

Men straks den skrukkete kjerringen kom stiltrende ut av kjerret og tok på å 5tigge om mat, trev han skreppen, kastet sig på hesteryggen og sprengte i vei.

Sent om kvelden kom han til det store huset, så lys i alle vinduene og hørte klangen av sang og strengelek. Han gikk inn for å be om husly for sig selv og stallrum for hesten sin.

Men inne i huset råket han på bror sin, som spurte om han hadde grust med penger på sig. Det hadde han, og så blev det fest og turing natt og lyse dag, til han glemte både far sin og ærendet han selv fór i.


Da året var omme, og ingen av kongesønnene vendte hjem eller på annet vis lot høre fra sig, gikk yngste prinsen til kongen og bad om lov til å dra ut og lete op Ungdomslandet og få fatt i eplet og kildevannet kongen så inderlig gjerne vilde ha. Samtidig vilde han nytte leiligheten og høre sig om efter de bortkomne brødrene, og det skulde nu være rart om han ikke på en eller annen lei fikk spurning av dem, mente han.

Kongen sa tvert nei. Han hadde bare denne ene sønnen å trøste sig til i alderdommen og vilde ikke slippe han fra sig.

6Men prinsen gnålte og tagg, og til slutt fikk han da maset sig til et slags jaord. Men det var ikke med kongens gode vilje at det ordet glapp ham ut av munnen.

I fykende fei gjorde yngste sønnen sig ferdig til reisen. Han fikk mat i taska og vin på flaska, men ingen hest til å ri på, for kongen så sig ikke utkomme til å miste flere av de kostbare hestene sine.

Men yngstesønnen mente som så, at han hadde unge, sterke ben å gå på, og freidig bad han farvel med faren og alle som var på slottet, og gav sig på vandring for å lete op Ungdomslandet.

Blåne op og blåne ned gikk han, og langt om lenge kom han til nypekjerret med alle de vene små rosene. Trett av vandringen hev han sig ned i skyggen av kjerret og løste op båndet for matskreppen.

I det samme han fant frem nisten, tok det på å rasle inne i kjerret, og en eldgammel, skrukket kjerring kom stiltrende frem og stilte sig ved siden av skreppen.

«Å kjære vene, gi mig en bitteliten brødkrumme hos dig. Jeg har ikke smakt matbeten på den dag jeg selv kan minnes,» pep hun rent ynkelig i målet.

7«Bare ta det du helst vil ha,» sa kongesønnen og grov frem det lekreste av nisten og la bortåt henne.

Da hun hadde rusket i sig både vel og lenge og drukket sig godt utørst av flasken hans, spurte hun hvor han eslet sig hen og hvad ærend han fór i. Og prinsen fortalte uten omsvøp alt som det var.

Da han hadde snakket ferdig, sa kjerringen:

«Du har gitt mig, gamle kroken, av alt det lekreste du hadde i matskreppen din, og nu vil jeg gi dig et godt råd til takk for velgjort.

Når du kommer til Ungdomslandet, må du ikke bli der lenger enn en snau klokketime, og ikke skal du ta med dig mere 8fra haven enn ett eple og såpass med vann fra kilden at far din kan fylle munnen én gang.»

«Det rådet skal jeg legge mig på minne,» sa prinsen og gjorde sig rede til å dra videre.

«Nei, stans nu litevette, jeg er ikke ferdig med det jeg har å si! På din vandring kommer du forbi et stort hus like ved veien. Der lever begge brødrene dine i sus og dus; men det er ikke verdt at du går inn til dem, før du får undagjort ærendet ditt, og helst ikke da heller.»

Dermed så kvarv hun bort, og prinsen tok skreppen på ryggen og gav sig på vandring. Det store huset kom han til i dagslys, og hvordan det nu var eller ikke var, så syntes han han fikk svippe innom som aller snarest og hilse på brødrene.

Men de lå og sov og var ikke til å få vekket, og han måtte nøie sig med å legge ned en hilsen til dem, at han hadde vært der og var dratt videre til Ungdomslandet. Men han skulde stikke innom dem på tilbakeveien.

Da han kom ut av huset, stod den gamle kjerringen der, og hun var ikke blid i opsynet.

«Nu var lykken bedre enn fremferden,» 9sa hun. «Men siden du er så opsatt på å sinke dig selv, skal du få denne hesten å ri på. Den korter alltids veien for dig så lenge det er ridendes, siden får du ta foten fatt.»

Dermed så tok hun en tordivel op av skjørtelommen, stilte den på flate veien og la et lyserødt lite rosenblad over ryggen på den.

Straks blev tordivelen til en fnysende, kullsvart hingst, og prinsen hev sig i salen og sprengte avsted så støvføiken stod jevnhøit med ham selv.

Langt og lenger enn langt red han, og så kom han til en skog som var så tettvokset at den lignet en vegg.

Han steg av hingsten og slapp den på beite, og salen hengte han på en gren, og så tok han på å bryte sig vei gjennem skogen.

Det gikk smått, og hvert plagg på kroppen hans var flæret i filler, da han sent en kveld fikk se et lys glimte frem mellem trærne. Han famlet sig frem efter lyset og kom til en jordhytte. Døren var stengt, men han banket på og sa: «Lukk op, bestemor.»

Straks hørte han subb av føtter mot jordgulvet, og en gammel, skrukket kjerring 10kom og lukket op døren på gløtt og kikket ut.

«Nu har jeg levd i hundre vedfall, og ingen har kalt mig bestemor, og kan jeg gjøre dig noget bestemorsstykke, så skal jeg sikkert gjøre det,» sa hun.

«Du kan ikke gjøre mig større bestemorsstykke enn å føre mig til Ungdomslandet,» sa prinsen.

«Det landet har jeg aldri hørt nevnt for mine syndige ører, men jeg eier alle fuglene i skogen, kanskje de vet greie på det og kan hjelpe dig på vei. Jeg skal kalle dem sammen når det blir dag.»

Så tok hun kongesønnen med inn i hytten og stelte vel med ham med mat og med drikke, og smurte grosalve på alle rispene skogen hadde revet i skinnet hans.

Straks dagen rant over tretoppene, stilte hun sig på trammen utenfor døren og blåste i en benpipe. Og fuglene kom susende i flokk og enkeltvis, til luften svartnet om hytten, slik en hærskarenes mangfoldighet var det av dem. Men ingen hadde hørt om Ungdomslandet, og hun sendte dem tilbake dit de kom fra.

«Nu vet jeg ikke bedre råd å gi dig enn at du drar til næsteldste søsteren min som bor sju blåner herifra. Hun eier alle dyrene 11i skogen, kanskje hun kan hjelpe dig. Men fordi du nevnte mig for bestemor, skal du få dette sverdet. Det er slik laget at alt du truer med det, blir tamt, og du kan lett få bruk for det.»

Prinsen tok med glede mot gaven, spente sverdet om livet, takket for sig og gav sig på vandring.

Men hadde skogen vært tett før, så var den nu blitt ti ganger tettere. Men han var ikke av den sorten som gav sig over ved halvgjort arbeid. Han skar og han brøt, han smøg og han krøp, til han langt om lenge kom til en liten stue som lå på en åpning i skogen.

Han banket på døren og sa: «Lukk op, bestemor,» og straks hørte han skrubbing av fotsåler mot gulvfjølene, og en kroket, gammel kjerring åpnet døren og stod og myste mot ham med sure, rødkantede øine.

«Nu har jeg levd i to hundre vedfall, og ingen har kalt mig for bestemor, og kan jeg gjøre dig noget bestemorsstykke, skal jeg såvisst gjøre det.»

«Du kan ikke gjøre mig større bestemorsstykke enn å føre mig til Ungdomslandet,» sa prinsen.

«Nei, det landet kjenner jeg ikke noget til,» sa kjerringen. «Men jeg eier alle dyrene 12i skogen, kanskje ett av dem vet om landet.»

Så tok hun en liten pipe op av skjørtlommen og blåste, og straks tok det på å knake og brake mellem trærne, og en stor skokk dyr av alle slag brøt frem og stilte sig i ring rundt kjerringen og prinsen. Men ingen av flokken åtte rede på Ungdomslandet, og hun bad dem gå tilbake dit de var kommet fra.

«Nu vet jeg ikke bedre råd å gi dig enn at du drar i vei til eldstesøsteren min, som bor sju blåner herifra. Hun eier alle fiskene i havet, kanskje hun kan hjelpe dig. Men for du var så snild og kalte mig bestemor, skal du få denne duken. Den er slik laget at når du sier: Duk, bred dig ut, dekk op alle slags kostelige retter, så gjør den det.

Og når du og dem du har med dig til måltidet, er mette, sier du: Duk, dekk av, så bretter den sig sammen av sig selv til den ikke er større enn du kan putte den i vestelommen din. Ta godt vare på den, for den kan bli dig til større nytte enn du selv vet.»

Prinsen tok med takk mot gaven, bad farvel og gav sig på vandring over alle sju blånene. Han gikk gjennem skog hele 13veien til han kom til et åpent hav. På strandstrimen lå en usselig liten hytte, og han banket på døren og sa: «Lukk op, bestemor.»

Straks hørte han dunk av kjepp mot gulvfjølene, og en gammel, ihopkrøkt kjerring med nesen til stav drog slåen fra døren.

«Nu har jeg levd i tre hundre vedfall, og ingen har kalt mig bestemor, og kan jeg gjøre dig noget bestemorsstykke, så skal jeg såvisst gjøre det,» sa hun.

«Du kan ikke gjøre mig større bestemorsstykke enn å føre mig til Ungdomslandet,» sa kongesønnen.

«Det landet har jeg aldri hverken hørt eller spurt navnet på en gang. Men jeg eier alle fiskene i havet. Kanskje en av dem har rede på hvor det er å finne.»

Så blåste hun i en liten benpipe hun tok op av stakklommen, og sjøen tok på å skumme og bruse, og stim på stim av alle de fisk som i havet var, søkte inn mot strandstrimen. Alle var de der, bare hvalen manglet.

Hun blåste en gang til og ennu en gang; men da hørte de den peste langt ut på, og vannstråler stod sprøit i sprøit mens den brøitet sig vei inn mot stranden.

14«Kan du fortelle mig hvad det er for lønnveier du farer, siden du ikke hører når jeg piper på dig?» spurte kjerringen.

Hvalen lå og hev efter pusten, og det varte en dryg stund før den fikk mål for sig til å svare at han kom fra Ungdomslandet. Der hadde den ligget og døst i solsteken. Men veien derfra og hit var så lang at den greide ikke komme før.

«Har du vært i Ungdomslandet uten mitt vidende, skal du få gjøre turen om igjen med prinsen her står, på ryggen,» sa kjerringen.

Dermed så satte prinsen sig på hvalryggen, og av bar det så skumskavlen fosset og valt om dem.


Da de kom til Ungdomslandet, høvde det sig så vel at trollene som voktet slottet, lå og kvilte middag.

Hvalen bad prinsen gå bent forbi dem og ikke stanse før han var i haven bak slottet; og han måtte endelig ikke glemme å være tilbake og på ryggen til hvalen før klokken slo ett. Ellers våknet trollene, og da stod det om livet for dem begge.

15Og så svømte hvalen inn til et svaberg, og kongesønnen krabbet på land og gikk fort op til slottet og forbi trollene som snorksov ved inngangen. Det lå syv saler på rad, og han gikk gjennem dem alle syv; i den åttende lå en deilig prinsesse og sov på et leie av silke og gull. Hun var fagrere enn solen på himlen, og kongesønnen stod fjetret ved synet og formådde ikke røre hverken hånd eller fot.

Men så sanset han sig og sprang til haven, plukket i en fart alle eplene av treet og hev dem i skreppen sin.

Vannet i den iskalde kilden boblet frem av en lerkrukke. Han stakk en mosedott i hullet og la krukken i skreppen sammen med eplene og skyndte sig tilbake til salen hvor prinsessen lå. Da han hadde stått og stirret på henne en lang stund, kysset han henne og skrev navnet sitt på veggen over sengen hun lå på.

I det samme tok klokken i slottstårnet på å surre til slag, og han la på sprang gjennem alle salene, forbi alle trollene, og fikk såvidt slengt sig på ryggen til hvalen da klokken var ferdig med å slå ett.

Men da var også trollene våknet. De tok store steiner og hev efter hvalen og prinsen. Og hvalen, som var så sint 16over somlet til kongesønnen, at den hadde pisket sjøen til skum, stakk tilbunns.

En lang stund svømte den under, og da den kom op til overflaten hadde prinsen næsten mistet pusten.

«Blev du redd?» spurte hvalen.

«Ja,» svarte prinsen.

«Like redd var jeg da du plukket alle eplene av treet i haven,» sa hvalen, og stakk tilbunns for annen gang.

Da den dukket op, varte det lenge før prinsen fikk pust for sig.

«Blev du redd?» spurte hvalen.

«Ja,» svarte prinsen.

«Like redd blev jeg da du tok krukken vannet boblet frem av, og la den i skreppen din.»

Nu svømte den i vannskorpen en dryg stund, men så stakk den tilbunns for tredje gang, og da den så kom op, lå prinsen som død efter ryggen dens. Men litt om senn kviknet han til liv og fikk gulpet op sjøvannet.

«Blev du redd?» sa hvalen.

«Ja,» svarte prinsen.

«Like redd blev jeg da du bøide dig og kyste prinsessen og skrev navnet ditt på veggen over sengen hennes.»

Siden fór hvalen fredelig frem, og kjerringen 18stod nederst på fjæren og hilste dem velkommen tilbake fra ferden.

Før de skiltes, gav kongesønnen henne et eple og en slurk vann av lerkrukken, og da hun hadde spist eplet og drukket vannet, flaknet den gamle hammen av henne, og hun stod der ung og vakker som den klare dag, og visste ikke hvor hun skulde gjøre av sig av bare glede over forvandlingen.

Men prinsen sa det var takk for velgjort. På tilbakeveien svippet han innom de andre to kjerringene og gav dem et eple og en slurk vann hver; og du kan stole på de blev glade da den gamle hammen brast, og de stod der rene og uskyldige som liljer i morgensol.

Hesten fant han i utkanten av skogen der han hadde sloppet den på beite. Han spente salen på den og red så fort hingsten orket springe, uten å tenke på han var fillet, og sundrevet både på kroppen og klærne.


Da han kom til huset hvor brødrene hans var, gikk han inn for å fortelle dem at han hadde vært i Ungdomslandet og hentet epler og vann.

19De lot som om de var glad over at lykken hadde fulgt ham, og disket op med mat og vin, og yngste prinsen spiste og drakk, og ante ikke at brødrene hans hadde blandet dvaledrikk i vinen for å bringe ham i ulykke.

Han sovnet der han satt, og seg under bordet, og brødrene åpnet skreppen hans, tok eplene og la andre i stedet og skiftet vann på lerkrukken.

Så salte de hestene sine og red tilbake til kongen og sa de kom bent fra Ungdomslandet med epler og vann til ham.

Men i skreppen lå det et eneste vissent eple, og på krukken var det en liten slant med lunkent vann. Kongen tok og spiste eplet og drakk vannet til siste dråpe. Men synderlig yngre av utseende blev han ikke og heller ikke av år, enda han selv trodde det.

Siden spurte han dem om de hadde sett eller hørt noget til yngste bror sin, og de fortalte han lå fillet og fæl og sov ut rusen under bordet i vertshuset, da de stakk innom som snarest for å få sig et måltid mat. Det stod ikke i deres makt å få vekket ham; men nu kom han vel snart selv, sa de, og da kunde kongen se med egne øine om de fór med løst snakk.

20Da yngste prinsen våknet av den tunge dvalen, og hørte at begge brødrene hans var reist, blev han glad. Det var riktig av dem som hadde uthvilte hester, å ri i forveien og varsle kongen, ellers kunde jo gleden bli for stor for ham.

Han gav sig god tid med å vaske og strigle hesten sin før han drog avsted, og red i ro og mak resten av veien.

Men da han kom hjem til kongsgården, vilde ikke far hans kjennes ved ham eller høre på snakket hans om Ungdomslandet. Ikke rørte han eplene eller vannet yngste sønnen hadde med til ham, enda gutten bad ham så vakkert om å smake og prøve virkningen.

«Du ser vel jeg er blitt meget yngre av eplet og vannet brødrene dine hadde med til mig. Men der står en alderdomssvak gammel kone, gi gaven din til henne,» sa kongen.

Prinsen så gjorde. Men ikke blev hun yngre eller vakrere av å spise eplet og drikke av vannet prinsen gav henne.

Der kunde kongen selv se for en bedrager han var, sa de andre to brødrene, og var ikke han skyldig til å dø, fantes det ikke rett og rettferdighet i landet. Og så lenge holdt de på med å anklage bror 21sin, at kongen tok og kastet yngste prinsen i løvehulen.

Da prinsen nådde bunnen i hulen, vilde løvene fly på ham og rive ham i filler. Men han løftet sverdet sitt mot dem, og tamme som bikkjer kom de smygende til ham og slikket ham på hånd og fot.

Og da sulten meldte sig, tok prinsen duken op av vestelommen og bad den dekke op med alle slags kostelige retter, og hverken han selv eller dyrene led nogen nød.


Men så hendte det en dag at det kom en utsending fra prinsessen av Ungdomslandet med bønn og beskjed til kongen om å sende til henne den prinsen som hadde skrevet navnet sitt over sengen hennes. Trollene var døde av alderdom, da de ikke lenger hadde eplene og kildevannet å forynge sig på, og veien til Ungdomslandet lå åpen og fremkommelig for enhver.

Kongen sa at eldste sønnen fikk reise, og han red efter strake landeveien til han kom til Ungdomslandet.

Foran slottet var det bredd et stort, fagert teppe oversådd med gull og kostelige stener. Midt på teppet satt prinsessen med hendene foldet i fanget.

22Da prinsen nådde kanten av teppet, stanset han hesten. Men da ropte prinsessen:

«Ri tilbake dit du er kommet fra. Du har aldri vært i Ungdomslandet!»

Og prinsen snudde hesten og red hjem til kongsgården.

Da sendte kongen den næsteldste sønnen. Men det gikk ham som det hadde gått bror hans. Han kom til slottet og stanset hesten ved ytterste teppekanten, og prinsessen lod ham snu hjem igjen. Han hadde aldri vært i Ungdomslandet før.

Nu gikk det nogen dager; men så kom et nytt bud fra prinsessen at enten fikk kongen sende til henne den prinsen som hadde vært i Ungdomslandet og skrevet navnet sitt over sengen hennes, eller så fikk han forberede sig på krig.

Men da måtte værsgod de to som hadde fart så stygt frem mot yngste bror sin, gå til bekjennelse. Og full av sorg gikk kongen og de ypperste menn i riket til løvehulen for å se om det ikke lå nogen benknoker igjen av den uskyldige prinsen, så de kunde få gi ham en hederlig begravelse.

Men hvem kan vel skildre deres glede 23da de gløttet ned i hulen, og så prinsen sitte der lyslevende med løvene i ring omkring sig.

De drog ham op, og brødrene hans blev kastet ned i hulen til straff for deres onde hjertelag, og så var deres saga ute.


Kongen tok og klædde yngste prinsen i skinnende rustning og gav ham den gildeste hesten på stallen og bad ham ri til Ungdomslandet, og prinsen lot sig ikke be to ganger. Lynrapt red han den lange veien. Han stanset ikke ved kanten av teppet, men sprengte frem til prinsessen så gull og dyrebare stener gnistret og spratt om hestehovene.

«Ja du har vært i Ungdomslandet!» ropte prinsessen og strakte begge armene ut mot ham.

Og så blev det bryllup. Prinsen blev konge, og prinsessen blev dronning, og dagene svant som en lek.

Men en dag kongen kom uforvarende inn på kammerset til dronningen, så han at hun satt og gråt, og han spurte hvorfor hun ikke kom til ham med det som tynget henne.

Da fortalte dronningen at de hadde vært 24to søstre, og trollene hadde forgjort dem begge. På henne hadde de kastet en årelang søvn, og den vesle søsteren hennes hadde de skapt om til en gammel, skrukket kjerring og gjemt henne i et nypekjerr. Og hun var ikke god for å føle sig glad og lykkelig, før hun fikk henne fridd ut av trolldommen.

«Det kunde du ha sagt mig før,» sa kongen. «Men kom nu og bli med mig, så reiser vi og hilser på far min,» sa han.

Da de kom så langt som til nypekjerret, klaget dronningen over at hun var så ussel og trett, og bad om å få legge sig i skyggen av kjerret, mens søvnen gled over øielokkene. Og kongen bredte kappen sin over gresset og satt hos henne mens hun sov.

Best han satt, tok det på å rasle inne i kjerret, og den gamle, skrukkete kjerringen kom krabbende frem.

«Nu har du nådd det du vilde nå og mere til, ta nu sverdet og hugg hodet av mig til takk for min del av hjelpen,» sa kjerringen og rakte halsen frem.

Kongen trakk sverdet og skilte hodet fra kroppen, og en deilig prinsesse stod der kjerringen hadde stått.

25Da dronningen våknet og fikk se søsteren sin, gråt hun av glede. Sammen fortsatte de reisen til gamlekongen, som ikke kjente sig eldre av år enn at han syntes han godt kunde gifte sig engang til.

Han fridde til prinsessen som var løst ut av den skrukne kjerringhammen, og så blev det bryllup i den kongsgården også, og har de ikke sluttet med turingen, så holder de på ennu.

Snipp snapp snute. Her er eventyret ute.

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Nye eventyr

Regine Normanns Nye Eventyr ble utgitt i 1926 og er en oppfølger til Eventyr utgitt året før. Samlingen inneholder ni eventyr, blant de mest kjente er «Ungdomslandet» og «Oterhammen». Eventyrene er preget av Normanns nordnorske bakgrunn.

Boken er korrekturlest og tilrettelagt av Bachelor-studenter i Bibliotek- og informasjonsvitenskap ved OsloMet høsten 2018.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.