Brudens blege ansigt
ser jeg først i flokken,
kirkens dør står åben,
salmens toner svinder.
Kledt i hvide klæder,
bleg som selve døden
går hun ind til livet,
fryden,
gråden.
Kirkens dør blev lukket,
salmens toner blegned,
vognen rulled bort.
Men vi, menneskeheden,
som så, hvor bleg hun var,
som ikke kjendte hende,
vi vil stanse og be en bøn:
Grufulde kræfter, gledens bødler,
spar hende!
Lyttende engle, livets alfer,
varvar] ta vare på, passe på hende!
Lønlige elskov, lune solskin
gjem hende!
Trampende retfærd, strenge love,
glem hende!
Brødre og søstre!
Vi vil synge hver eneste dag
om solen, som varmer så godt,
om sneen, som drysser så småt,
om våren, som kommer derbag.
Ved hendes vindu vi danser,
binder kranser,
holder leven,
vadm{e}ælsv{e}æven,vadmelsvæven] (m.), vadmelsvev, tøystykke av vadmel eller vev til å veve vadmelstøy på
knytter på
lykkestrå,lykkestraa] (n.), gulaks. «Gulaks har vært brukt en del i buketter for å gi en frisk og behagelig duft i stuene, og likeså sammen med klær. […] det er et av de aller tidligste grasslag som utvikler seg om våren. Dette er blitt lagt merke til, og har skapt en del lokalnavn knyttet til forelskelse, som friergras, lykkestrå m.fl.» Sitert fra Steinkjer Kunnskapsportal, «Natur og Landskap»
ler, ber:
Kransen om hendes hår må jo blegne,
blomsten på hendes bryst må jo dø,
den friske hud må jo visne,
og blodet tabe sin glød.
Men om hendes hår, det må hvidne,
og øiet må tabe sin glø,glø] feil for glød.
bare ét, bare ét vil vi bé om,
smilet må aldrig dø.
Boken er utgitt av Munchmuseet
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
21. november 2016 er det 150 år siden poeten, forfatteren og modernisten Sigbjørn Obstfelder (1866–1900) ble født. Obstfelder var venn av Edvard Munch og hørte som ham med i kretsen rundt Kristianiabohemen. Munchmuseet markerer 150-årsdagen med å utgi to Obstfelder-manuskripter som er funnet i boet etter Edvard Munch.
Det største manuskriptet inneholder tjue dikt, utvalgt, renskrevet og samlet i et lite hefte, sannsynligvis for sirkulasjon blant venner og bekjente, en ikke uvanlig måte å spre litteratur på den gangen. I tillegg til dikt kjent fra Obstfelders debut Digte (1893) og utgitt andre steder, inneholder manuskriptet fire dikt som ikke ser ut til å ha vært publisert tidligere og som derfor blir publisert for første gang her. Det andre manuskriptet er et ark med to prosadikt. De to diktene ble ikke publisert før etter Obstfelders død og da i ganske annerledes versjoner enn slik de foreligger her.
Sigbjørn Obstfelder debuterte i 1893 med diktsamlingen Digte. Allerede da han debuterte, ble Obstfelder omtalt som den mest moderne forfatteren innenfor den nye poesien. Han kalles ofte skaperen av modernismen i Norden.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
