«Jeg husker en morsom episode med Obstfelder. Du husker det sikkert. Dere var i selskap hos Vullums. Vi bodde i den gamle gård ved landhandleriet. Jeg hadde lagt mig, ved 10 tiden. Så kom du og spurte tante om hun kunne skaffe seng til Obstfelder. Jada, sa tante, gikk inn til mig og sa «skynd dig opp, Inger, Obstfelder skal ha sengen din,» jeg styrtet opp, tok mine sengklær og la mig på gulvet hos tante. Og Obstfelder fikk en deilig seng.»Brev fra Inger Munch (12.12.1940), MM K 4917 (klikkbar lenke i litteraturlista)
Slik minnes Edvard Munchs yngste søster, Inger (1868–1952), en hendelse fra 1890-årenes Kristiania i et brev til sin bror. Med kun tre år som skilte i alder, en oppvekst fylt med tragedier, som tap av mor og søsken til sykdom, og med en beundring for hverandres kunstneriske uttrykk, vokste det på tampen av det nittende århundret frem et vennskap mellom maleren Edvard Munch og poeten Sigbjørn Obstfelder. De tilhørte begge den norske kunstnerkretsen kjent som Christiania-bohemen der de nok skilte seg ut fra de mer utagerende og høyrøstede øvrige medlemmene. I sin bok Edvard Munch – Nærbilde av et geni betegner Rolf Stenersen (1899–1978)Se snl.no (klikkbar lenke i litteraturlista) Munch som et «lunkent medlem» og at «[d]et sier noe at han i disse årene ble nær venn med en av kretsens mest stillferdige medlemmer, den sky dikteren Sigbjørn Obstfelder». Han skriver videre at Obstfelder ofte ønsket å sitte med Munch når bohemen møttes, gjerne i stillhet, og at han en gang skal ha sagt: «Hos deg er det godt å sitte, Edvard. Hos de andre kan jeg ikke sitte».Stenersen, Rolf E.: Edvard Munch – Nærbilde av et geni (2005) s. 20 Når de to møttes for første gang er usikkert, men det synes rimelig å anta at det må ha vært etter at Obstfelder var innlagt ved Christiania Kommunale Sindsygeasyl i 1891Retterstøl, Nils: Store tanker, urolige sinn – 21 psykiatriske portretter (2004) s. 419 i kjølvannet av et mislykket Amerika-opphold. Det er også først i 1892 at en direkte forbindelse mellom de to er dokumentert.Brev etter Sigbjørn Obstfelder I Munchmuseets samling er det eldste daterte brevet fra Edvard Munch som nevner Obstfelder fra desember 1894. Dette er sendt fra Berlin hjem til søsteren, Inger:
Kjære Inger!
Nu gjør I gjengjæld og skriver ikke – I må skrive og fortælle hvordan I har det. Det er vel fuld
vinter – hjemme – her har det heletiden været mild høst – Jeg er meget flittig maler og raderer hele dagen – Jeg ser næsten aldrig landsmænd så jeg lærer vel godt tydsk – Thiis er forresten nu kommet hid – Ligeledes vil Obstfelder komme –Brev til Inger Munch og Karen Bjølstad (17.12.1894), MM N 1099 (klikkbar lenke i litteraturlista)
Obstfelder reiste til Berlin i begynnelsen av 1895, og det kan se ut til at dette er neste gang de to møtes. Obstfelder nevner riktignok i et brev til broren, Herman, at de begge oppholder seg i Stockholm høsten 1894, men det kommer ikke frem om de møttes: «Den norske maleren Edvard Munch har også været her, og hans kunst-revolutionære malerier har været meget diskuterede her i alle kredse».Brev fra Sigbjørn Obstfelder til Herman Obstfelder (10.1894), Brevs. 165 : 5:54 (klikkbar lenke i litteraturlista) Det kan dessuten virke som om de to ikke møttes mye under Berlin-oppholdet. I et brev til den svenske forfatteren Axel Lundegård (1861–1930)Se snl.no, litteraturbanken.se (klikkbare lenker i litteraturlista) skriver Obstfelder:
Har I følt hvordan det er underligt sådan at sidde i et stort værelse med den svære hestelarmen udenfor sig i en millionby, hvor man ingen kjender. Ja, d.v.s. her er jo Edvard Munch, Paul, Gallén, Vigeland, men jeg ser dem aldrig, de sidder på kafeer og det kjeder mig og jeg har ikke råd.Brev til Axel Lundegård og frue (3.1895), Brev fra Sigbjørn Obstfelder (1966) s. 120
Denne ensomheten var nok ikke så ille gjennom hele oppholdet som det Obstfelder beskriver her, for på nettopp denne tiden lager Gustav Vigeland (1869–1943)Se snl.no (klikkbar lenke i litteraturlista) et relieff av Obstfelder og Munch en tegning som viser Vigeland og Obstfelder ved et bord med to av Vigelands skulpturer i bakgrunnen.MM T 328-v. Alt. Navn «Erotisk scene og to menn (Vigeland og Obstfelder)» Omtrent på samme tid skriver han dessuten i et brev til forfatterinnen Ellen Key at han har kommet til Berlin, og at han «(…) mødte her Munch, Thiis, Gallén, Paul, Vigeland».Brev til Ellen Key (16.3.1895), Brev fra Sigbjørn Obstfelder (1966) s. 118 Han tilføyer like etter at han har brukt mange penger og uttrykker bekymring angående dette. Han avslutter brevet med å nevne at han ennå ikke har skrevet til Lundegårds, men at han vil skrive et lengre brev når han kommer mer i ro.Brev til Ellen Key (16.3.1895), Brev fra Sigbjørn Obstfelder (1966) s. 119 Kronologien til disse brevene, samt det korte tidsspennet mellom dem, kan indikere at pessimismen økte fort hos Obstfelder under dette Berlin-oppholdet. Det tok heller ikke mange månedene før han reiste videre. Til den norske kunsthistorikeren Andreas Aubert (1851–1913)Se nbl.snl.no (klikkbar lenke i litteraturlista) skriver Obstfelder:
I håb om at få noget at skrive om gik jeg fra det fæle Berlin gjennem Thüringen, og et stykke langs Rhinen, drog så til Paris, hvor jeg den 17de mai traf mennesker efter lang ensomhed. (…) Jeg glæder mig allerede i det håb at få skrevet så meget, at jeg næste år kunde reise herned og være her en tid.Brev til Andreas Aubert (6.1895), Brev fra Sigbjørn Obstfelder (1966) s. 126–27
Som sagt, så gjort. Ett år senere, sommeren 1896, sender Munch påny et brev til sin søster, denne gangen fra Paris, hvor han nevner samvær med Obstfelder:
Kjære Inger! Tak for Brevet – Jeg fik også brev fra tante igår – Hun spørger hvordan det står til – alt vel og bra! – Det er nu endelig bleven sommer her i Paris – Jeg er sammen med Obstfelder om dagen af og til med Strindberg der nu er nokså gammel –Brev til Inger Munch (1896), MM N 1100 (klikkbar lenke i litteraturlista)
I det samme brevet ber han også Inger om å hilse til Helge Rode (1870–1937)Se snl.no (klikkbar lenke i litteraturlista) som har sendt ham sin nye bok, antageligvis er det her snakk om Digte utgitt 1896, som han finner «meget god». Dette har tydeligvis Obstfelder vært enig i, for i et brev til Rode skriver Munch: «Kjære Rode – Mange tak for bogen – Jeg synes den er udmærket – det samme synes Obstfelder –».Brev til Helge Rode (1896), MM N 2420 (klikkbar lenke i litteraturlista) Denne gangen virker det som at de to har sett mer til hverandre, og det var under dette Paris-oppholdet at Munch produserte sine to litografier av Obstfelder, «Obstfelder I»MM G 220 (Woll G 85) i halvprofil, og det karakteristiske «Obstfelder II»MM G 818 (Woll G 86) i ¾-profil. Det samme kan sies om høsten året før, da de begge oppholdt seg i Kristiania. I et brevkort fra Helge Rode, poststemplet 26. oktober 1895, inviteres Munch til middag hos Rodes mor, Margrethe Vullum (1846–1918).Se nbl.snl.no (klikkbar lenke i litteraturlista) Hit er også Obstfelder invitert, og kanskje var det denne dagen Inger mintes over 40 år senere.Brev fra Helge Rode (26.10.1895), MM K 1592 (klikkbar lenke i litteraturlista) Ikke lenge etter, 9. november samme år, holder Obstfelder et foredrag om Munchs kunst på Studentersamfundet, et foredrag han senere skulle omarbeide til et essay og få publisert i tidsskriftet «Samtiden».Et forsøg i «Samtiden» (1896) Foredraget ble avsluttet med diskusjon blant noen av de oppmøtte publikummerne. Til tross for at Obstfelders ord ble mottatt med «voldsom applaus», som det står skrevet i referatetKopi av møteprotokoll på Munchmuseet fra møtet, motsatte enkelte seg Obstfelders lovprisning. Kanskje sterkest i sin kritikk, var psykiateren Johan Sharffenberg (1869–1965),Se nbl.snl.no (klikkbar lenke i litteraturlista) som blant annet anklaget bildene for å være «rare», og spør «(…) om det var berettiget at være saa «rar» og sær». Denne kritikken gikk nok inn på Munch, som antakelig selv var til stede, og han refererer til det i flere senere notater:
Da jeg var en ung fattig (…) og forfulgt maler og Obstfelder holdt en tale for min kunst i Studentersamfundet holdt Scharfenberg en tale hvor han som (…) bevis for at min kunst var slet var at (…) der var tuberkulose og sindssygdom (…) i min nærmeste familie –Notatbok (ikke datert), MM T 2703 (klikkbar lenke i litteraturlista)
Også kunstneren Hans Heyerdahl (1857–1913)Se nbl.snl.no (klikkbar lenke i litteraturlista) kom med kraftig kritikk, og anklager Munch for å herme etter andre kunstnere:
M[unch] er en opdager – har seet sig om og tat hvad han kunde finde – paavirket af franske kunstnere (Stormende – «ned med ham!» o.s.v.) Ms saakaldte kunst er den pureste dilettantisme – og tilmed daarlig dilettantisme.Fra referatet i møteprotokollen
Ut fra referatet kan vi allikevel lese at Obstfelders foredrag var vellykket, og at Munch ikke var helt uten støtte blant tilhørerne. Advokat Meier,Dette er antakelig Ludvig Meyer (1861–1938), se nbl.snl.no (klikkbar lenke i litteraturlista) som for øvrig ikke gir uttrykk for noen begeistring for Munchs kunst, mener at Heyerdahl gjør Munch uret i sine anklagelser. Han sier at «[d]et var ingen anke mod M[unch], at han havde tat tanker og indtryk fra andre mestere. –».Fra referatet i møteprotokollen Han sier også at man i Munchs kunst står overfor en original og dyp ånd. De avsluttende ordene i debatten oppsummeres deretter slik:
Scharffenberg frygtede for fantasi og følelse, naar de blev det centrale. Replicerte dernest ord fra lægevidskl. synspkt til Obstfelder.
Mentz Krogh hævdede skjønheden som kunstens berettigelse og kunde derfor ikke føle sig tiltalt af M – forstod ham ikke.
Dierktør Maurer vilde ikke tale saa dumt om kunst som andre her i aften. Kunst er følelse, stemning – og har man ikke noget af det, vil man aldrig komme til at forstaa kunst.
Obstfelder replicerte … til Heyerdahl.
Heyerdahl tog enkelte reservationer – hvorefter tilslut
Rasmus Steinsvik under stormende tilslutning udbragte et leve for Obstfelder.Fra referatet i møteprotokollen
Det er tydelig at Obstfelder selv var klar over suksessen han gjorde med foredraget:
Efterat min bog i alle aviser af alle farver netop var blevet modtaget som sjelden nogen bog her – kom jeg just samtidig til at holde et foredrag om Munch, og jeg blev klappet for, ropt hurra for og ovéret for på alle vis.Brev til Ellen Key (senhøsten 1895), Brev fra Sigbjørn Obstfelder s. 141
Også artikkelen ser ut til å ha falt i god jord, og det skal ha blitt gjort enkelte oversettelser. Den tsjekkiske oversetteren Hugo Kosterka (1867–1956)Se snl.no (klikkbar lenke i litteraturlista) skriver til Munch at han ønsker å hjelpe til med å få publisert en oversatt utgave av Obstfelders artikkel,Brev fra Hugo Kosterka (ikke datert), MM K 4322 (klikkbar lenke i litteraturlista) og Munch skriver selv i et brev til Max Linde (1862–1940) at en oversettelse er utgitt i det tyske tidsskriftet «Die Gegenwart».Brevutkast til Max Linde (ikke datert), MM N 2660. Max Linde takker for artikkelen i et svarbrev og skriver at Munchs kunst er svært godt beskrevet, 20.8.1903, MM K 2777 (klikkbare lenker i litteraturlista)
Til tross for at Obstfelder og Munch har hatt mye med hverandre å gjøre, og til tross for at det er overlevert en mengde brev fra begge to, finnes det ingen brevkorrespondanse bevart dem imellom. I Munchmuseets samling finnes det derimot et lite manuskript, skrevet for hånd av poeten selv, med et utvalg av Obstfelders dikt, hvorav de fleste skulle bli del av samlingen «Digte» utgitt i 1893. Det følger hverken med noe brev eller kommentarer som forklaring på hvorfor, hvordan eller når Munch kom i besittelse av disse papirene, men det er nærliggende å anta at det skjedde i forbindelse med planer om at Munch skulle bidra med vignetter til utgivelsen. Disse planene kjenner vi til i dag takket være Obstfelders bevarte brev. Sommeren 1892 skriver han til sin bror at maleren Edvard Munch vil tegne vignetter til diktsamlingen hans,Brev til Herman Obstfelder (25.7.1892), Brevs. 165:5:43 (klikkbar lenke i litteraturlista) og i et brev til Eugenie Paulsen skriver han, med tydeligere entusiasme: «Tænk maleren Edv. Munch har hørt digte af mig på Kongsvinger på en altan! og lir dem. Han vil tegne en eller måske flere vignetter til den digtsamling, som Krag lokker mig til at emanere til jul».Brev til Eugenie Paulsen (1892), Brev fra Sigbjørn Obstfelder (1966) s. 63 Ingen av brevene sier noe om at Munch mottar manuskriptet, så hvordan eller når han fikk det er ikke mulig å vite, men kanskje var det Obstfelder som personlig overrakte det da han i august samme år bodde på Borre: «Jeg er på Borre (…) midt imellem Horten og Åsgårdstrand. På Åsgr.str. bor også Edv. Munch. Jeg har ikke endnu besøgt ham».Brev til Jens Thiis (7.8.1892), Brev fra Sigbjørn Obstfelder (1966) s. 64 Et annet alternativ, er at Munch fikk det på altanen i Kongsvinger, for eksempel fra Dagny Juel Przybyszewski (1867–1901)Se snl.no (klikkbar lenke i litteraturlista) eller en av hennes søstre.
Det kunstneriske samarbeidet ble imidlertid aldri noe av, og heller ikke her har man funnet noe svar på hvorfor. Interessant nok, var Munch i samme situasjon bare noen måneder tidligere med forfatteren Vilhelm Krag (1871–1933).Se nbl.snl.no (klikkbar lenke i litteraturlista) Også til Krags bok Nat. Digte i prosa, utgitt ved John Griegs forlag i Bergen, var det meningen at Munch skulle bidra med i hvert fall én vignett, men da boken kom ut i 1892 var det uten noe slikt bidrag. I dette tilfellet vet vi imidlertid akkurat hva som har skjedd. I et brev fra forlaget skriver forlagssjef John Grieg (1856–1905):Se snl.no (klikkbar lenke i litteraturlista) «Det var skammelig, at jeg ikke fik dette Udkast før, – det havde vistnok gjort sig udmærket. Men – Bogen er i disse Dage gjort helt færdig og udkommer sandsynligvis Lørdag».Brev fra John Grieg’s Bogtrykkeri (9.5.1892), MM K 1303 (klikkbar lenke i litteraturlista) Munch hadde altså laget og sendt inn utkast til vignett, og slik det fremgår av brevet ønsket forlaget å bruke den, men dessverre kom den for sent frem. Grieg åpner for muligheten av å benytte vignetten i andre opplag, dersom et slikt opplag skulle bli noe av. Det ser imidlertid ut til at Krags bok ikke kom i flere utgaver, i alle fall ikke på Griegs forlag. Vignetten nevnes også i et brev fra Krag sendt et par måneder senere i forbindelse med en utstilling Munch skal ha i Bergen som Krag hjelper til med å få i stand:
Jeg talte igår med Johan Bøgh – en gammel digter og konservator ved Bergens museum.
Han er en ren glødende beundrer af dig; – (han havde oppe hos Grieg seet udkastet til titelvignet til min bog og blevet rent indtat i det)Brev fra Vilhelm Krag (1.7.1892), MM K 452 (klikkbar lenke i litteraturlista)
Det finnes ingen åpenbare spor etter utkast til Obstfelder-vignettene. Muligens kom aldri Munch i gang med dem, og de nevnes heller ikke i noen av hans egne etterlatte skrifter.
Munch skulle imidlertid få en ny sjanse 39 år senere. Høsten 1931 kommer nynorskforkjemperen Olaf Hanssen (1883–1949)Se no.wikipedia.org (klikkbar lenke i litteraturlista) med en forespørsel til Munch om å bidra med vignetter til en utgave han ønsket å lage av Obstfelder-tekster skrevet på landsmål:
Det er meg fortalt, at avlidne Sigbjørn Obstfelder var ein av Dykkar gode véner i 80 og 90 åri
Som De gjerne veit var Obstfelder i midten av 80 åri inne på målsaki og han skreiv ymse ting på landsmål. Eg hev leita etter i flere år, og endeleg fann eg på universitetsbiblioteket ein pk. etterletne manuskript (…) av honom og inn millem desse fann eg nokre forteljingar skrivne på landsmål.
Det er mykje godt heilt nytt (…) for dei fleste at Obstfelder gjekk med tanker um målarbeidet. Og det var difor svært gildt å få prenta desse kravlause småstykke i alt 10 stk. –
(…) Dreyers litografiske anstalt, Stavanger, hev vore so gild å teke på seg å gjeve ut dette vesle heftet.
No vilde me svert gjerne havt ein liten vignett under kvart stykke. Og difor kjem eg fram med ei bøn til Dykk um De vilde vera gild å hjelpa oss her.Brev fra Olaf Hanssen (28.10.1931), MM K 236 (klikkbar lenke i litteraturlista)
Hvorvidt Munch svarte på denne henvendelsen er uvisst – intet svarbrev er i dag kjent, og Hanssens utgave ble heller aldri utgitt. Dette kommer frem i en artikkel av Hanssen, trykket i «Norsk Aarbok 1932» under tittelen Sigbjørn Obstfelder og nynorsken. Her skriver han: «Alt det som Obstfelder skreiv pá landsmál skulde vore samla i ei bok for seg sjølv. Men det hev til denne tid synt seg vera urád á fá til. Ein gong kjem ho nok. Og vil fá eit sers rom i soga um norsk málreising».Hanssen, Olaf: Sigbjørn Obstfelder som målmann – Serprent or «Norsk Aarbok 1932» (1932) s. 3
Det ble altså aldri til noe samarbeid mellom Munch og Obstfelder i bokform, men det er ikke dermed sagt at de ikke dro nytte av, og beundret, hverandres kunst. Det var nok dessuten i kunsten at grunnsteinen i deres vennskap lå, og som Hugo Kosterka skrev til Munch: «Jeg seer, at De, højstaerede Herr, og Herr S. Obstfelderer [sic] er beslaegtede Konstsjaele».Brev fra Hugo Kosterka (ikke datert), MM K 4322 (klikkbar lenke i litteraturlista) Stenersen skriver i sin biografi at Munch skal ha sagt at han har latt seg inspirere av flere av Obstfelders dikt, og at «Skrik» var tegnet etter at han hadde lest «Jeg ser»,Stenersen, Rolf E.: Edvard Munch – Nærbilde av et geni (2005) s. 98 men enkelte forskere ser det som mest sannsynlig at påvirkningen har gått motsatt vei.Hjort, Øystein: Munch og Obstfelder – en norsk halvfemserparallel (1975) s. 35–6 Obstfelders beundring for Munchs kunst er for all ettertid bevart i hans essay fra 1896. Her beskriver han hvordan Munchs bilder har fått ham til å forstå kunst, og å se det som noe annet enn kun gjengivelser av synsinntrykk. Han kaller Munch en «poet i farven», og skriver:
Jeg tror, han er enestående til at kunde sige et digt i blotte farver uden hjælp af alt andet, med de enkleste grenselinjer. I billedet «På ligstrå» er det blot to farver mod hinanden, dødssengens blålige, vårens lysegrønne. Men det kan dog gribe som en af hine enkle folkeviser, der melder om død, men har et stev om vår.Obstfelder, Sigbjørn: Samlede skrifter III (1950) s. 284
Obstfelder, som selv var svært influert av musikk i sin egen diktning,Dette la f.eks. Jens Thiis vekt på i sin anmeldelse av Digte i 1893: «Obstfelders lyrik er først og fremst musikalsk. Mange av digtene tilsiger alene at sætte fantasien i tonesvingninger» – Thiis, Jens, Sigbjørn Obstfelders Digte I: «Samlede avhandlinger om nordisk kunst» (1920) s. 27 trekker nettopp dette frem som et viktig element også i bildene til Munch:
Han synger som lyrikeren lige ud, lar farverne rinde ud efter sine egne love, som bølger og klatter, begrænser dem ikke. Og som lyrikeren ligger han ofte det musikalske nær. Han har malerier, der som symfonier ikke trænger, og ikke må ha titel. (…) Som musikeren har han visse rhytmer, men som han har han også visse akkorder, – nogle dybe blå toner, hvori han gjerne havner, og som gir bunden af hans gemyt.Obstfelder, Sigbjørn: Samlede skrifter III (1950) s. 284–85
Dette musikalske slektskapet har også blitt påpekt i et brev til Munch fra en svensk beundrer, læreren Kaleb Andersson (1889–1983), som skriver:
Obstfelders böcker och Edra tavlor äro som symfonier stämda i dur men rika på molltoner. Men som en symfonifinal i sig upptar symfoniens olika motiv och så småningom bringar dem till jämvikt, klarhet och ro och låter dem stiga enade och samlade upp i en segrande, jublande toneström, så skapa Ni hos oss en längtan och en «søgen»,De danske sitatene og parafrasene har Andersson hentet fra Obstfelders roman En prests dagbog och denna vår längtan «og søgen» skall lyfta oss «høiere og høiere», ja så högt att det kommer en tid «da det blir fuld musik for menneske sjelene» – «Da spilles Livets bryllupsmarsch!»Brev fra Kaleb Andersson (24.7.1913), MM K 1617 i Munchmuseets samling
Det finnes ingen skriftlige kilder fra Munch selv som sier noe om hans vurdering og oppfatning av Obstfelders diktning eller om Obstfelder som kunstner. Det nærmeste vi kommer er gjennom tolking av portrettene han laget av dikteren, de to litografiene fra 1896, samt en radering fra 1897. I disse portrettene er Obstfelder gitt et intenst blikk, og dette gjelder særlig for «Obstfelder II» i ¾-profil, hvor det lyse hodet strekker seg frem med nærmest kulerunde øyne fra en svart bakgrunn. Obstfelder som seer, trekkes frem i disse avbildningene, og da fremfor alt i denne, som godt kunne stått som illustrasjon til Obstfelders mest kjente dikt:
Jeg ser, jeg ser . . . .
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt . . . .
Den danske kunsthistorikeren Øystein Hjort (1938–2014)Se denstoredanske.dk(klikkbar lenke i litteraturlista) har en slik beskrivelse av portrettene i en sammenliknende artikkel over de to kunstnerne:
Munch understreger det grublende og intenst seende (…) og det stirrende blik dominerer det anspændte og følsomme ansigt. Her er Munch også i overensstemmelse med andre samtidige beskrivelser af Obstfelder, hvor det visjonære fremhæves.Hjort, Øystein: Munch og Obstfelder – en norsk halvfemserparallel (1975) s. 33
Det er interessant at Munch, representant for en kunstretning der synssansen er en helt avgjørende betingelse for dens eksistens, trekker frem nettopp denne kvaliteten i Obstfelder, mens Obstfelder på sin side karakteriserer Munch som en poet og lyriker. Man må anta at de to har sett noe sterkt gjenkjennelig i hverandre, kanskje noe som grunnet i felles erfaringer fra en oppvekst preget av sykdom, trange kår og streng, pietistisk gudstroSe bl.a. Daatland, Tale Tveterås: Sigbjørn Obstfelder – Edvard Munch. En studie av sammenheng mellom mennesker og kunstarter i 1890-årene (1977) og som senere utfoldet seg i et felles kunstnerisk uttrykk og en felles kunstnerisk forståelse.
Kilder på nettet
Edvard Munchs tekster. Digitalt arkiv, publisert av Munchmuseet. emunch.no (14.11.2016). Lenker fra fotnotene:
Store norske leksikon. Lenker fra fotnotene:
Wikipedia. Lenke fra fotnotene:
Nasjonalbiblioteket. Lenker fra fotnotene:
Litteraturbanken. Lenke fra fotnotene:
Den store danske. Lenke fra fotnotene:
Trykte kilder
Studentersamfunnets protokoll, 9.11.1895, kopi av møteprotokoll på Munchmuseet
Daatland, Tale Tveterås 1977: Sigbjørn Obstfelder – Edvard Munch. En studie av sammenhengen mellom mennesker og kunstarter i 1890-årene, Hovedoppgave ved Nordisk Institutt, Universitetet i Oslo: Oslo våren
Hanssen, Olaf 1932: Sigbjørn Obstfelder som målmann – Serprent or «Norsk Aarbok 1932», A.S John Griegs Boktrykkeri: Bergen
Hjort, Øystein 1975: Munch og Obstfelder – en norsk halvfemserparallel I: «Louisiana Revy – Edvard Munch» 16. årgang nr. 1, oktober 1975 s. 33–37
Kondrup, Johnny 1993. «Betragtninger over tekstfejl». I I vitterhetens tjänst. Textkritiska uppsatser. En vänbok till Barbro Ståhle Sjönell. Red. Lars Burman. Svenska Vitterhetssamfundet, Stockholm / Gidlunds förlag, Hedemora. S. 195–209
Obstfelder, Sigbjørn 1903. Efterladte arbeider. I utvalg ved Viggo Stuckenberg. København, Gyldendal
Obstfelder, Sigbjørn 1917. Skrifter. Gyldendal, København. 2 bind. Jf. www.dokpro.uio.no/litteratur/obstfelder (10. november 2016)
Obstfelder, Sigbjørn 1950: En prests dagbog I: «Samlede skrifter II», Gyldendal Norsk Forlag: Oslo
Obstfelder, Sigbjørn 1950: Edvard Munch – Et forsøg I: «Samlede skrifter III», Gyldendal Norsk Forlag: Oslo
Obstfelder, Sigbjørn 1950. Samlede skrifter (4. utg.), 3 bd. Redigert og med forord av Solveig Tunold. Gyldendal, Oslo
Obstfelder, Sigbjørn 1966: Brev fra Sigbjørn Obstfelder, Gyldendal Norsk Forlag: Oslo
Retterstøl, Nils 2004: Store tanker, urolige sinn – 21 psykiatriske portretter, N. W. Damm & Søn
Stenersen, Rolf E. 2005: Edvard Munch – Nærbilde av et geni, 10. opplag, Sem & Stenersens Forlag: Oslo
Thiis, Jens 1920: Sigbjørn Obstfelders Digte I: «Samlede avhandlinger om nordisk kunst», Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag: Kristiania
Boken er utgitt av Munchmuseet
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
21. november 2016 er det 150 år siden poeten, forfatteren og modernisten Sigbjørn Obstfelder (1866–1900) ble født. Obstfelder var venn av Edvard Munch og hørte som ham med i kretsen rundt Kristianiabohemen. Munchmuseet markerer 150-årsdagen med å utgi to Obstfelder-manuskripter som er funnet i boet etter Edvard Munch.
Det største manuskriptet inneholder tjue dikt, utvalgt, renskrevet og samlet i et lite hefte, sannsynligvis for sirkulasjon blant venner og bekjente, en ikke uvanlig måte å spre litteratur på den gangen. I tillegg til dikt kjent fra Obstfelders debut Digte (1893) og utgitt andre steder, inneholder manuskriptet fire dikt som ikke ser ut til å ha vært publisert tidligere og som derfor blir publisert for første gang her. Det andre manuskriptet er et ark med to prosadikt. De to diktene ble ikke publisert før etter Obstfelders død og da i ganske annerledes versjoner enn slik de foreligger her.
Sigbjørn Obstfelder debuterte i 1893 med diktsamlingen Digte. Allerede da han debuterte, ble Obstfelder omtalt som den mest moderne forfatteren innenfor den nye poesien. Han kalles ofte skaperen av modernismen i Norden.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.