Oration om Mester Geble

av Absalon Pederssøn Beyer

Forrige Neste

Kommentarer

Kommentarene finnes også som «pop-ups» i teksten.



Kommentarer til [1]:


  • Andorus] Andor (Anders) Ketillsson, biskop i Bergen 1506–22. Hans episkopat falt i en tid da forholdet mellom den katolske kirke og statsmakten skapte vanskeligheter på forskjellig vis. Høvedsmannen på Bergenhus 1514–23, Jørgen Hanssen (Skriver), tok fra biskopen to av de len han hadde, og særlig brysomt ble det da en avlatshandler («mester Conrad») begynte å drive sin virksomhet i bispedømmet (1518). Under striden sommeren 1521 mellom Jørgen Hanssens folk og tyskerne på Bryggen spilte biskop Andor en viss rolle som mekler; han tok seg også av bøndenes sak da de hadde gjort opprør mot urimelige skatter i 1520. I det hele tatt har en inntrykk av at han hadde evne til å utjevne motsetninger i kritiske situasjoner. Absalon Pederssøn oppgir feilaktig biskop Andors dødsår; det rette er 1522 (jfr. D.N. II 1071).
  • Riksrådsforsamlingen i København 1513] St. Hansdag 1513 møttes i København 9 medlemmer av det svenske riksråd (som dog var uten fullmakter) og 29 medlemmer av det danske riksråd (10 geistlige og 19 verdslige), – Norge var representert ved 5 geistlige og 2 verdslige, av de førstnevnte var bare to av norsk ætt (biskopene Andor og Magnus fra Hamar). Det ble det danske og norske riksråd som valgte ny konge og forhandlet med ham om håndfestning. Allerede i begynnelsen av forhandlingene ble det vedtatt at kongen skulle velges under ett av begge rikers råd og underskrive håndfestning som var felles for Danmark og Norge.
  • med sær Beskeen] særegen beskjed; i rettspråket: 1) resolusjon 2) betingelse 3) ordning.
  • bebræffve] bekrefte «under hånd og segl». Etter en måneds forhandlinger ble håndfestningen underskrevet 22. juli 1513. Christiern II’s ønske om å få sin arverett til Norges rike fastslått, ble ikke oppfylt.
  • Hand (Andor) døde ipso die Erasmi (Herasmi)] 3. juni 1521 ɔ: 1522.
  • Her Hans Knudsen var opphavelig dansk, han fungerte som degn (decanus) ved Domkapitlet i Bergen 1514–24, (D.N. XI nr. 399) og senere igjen fra 1528. (N.R.R. I s. 15 D.N. XI nr. 501.) Han har også tittelen prost (ved Apostelkirken i Bergen jfr. B.F. s. 62 f.). Christiern II ønsket også at Domkapitlet valgte H.K. som biskop Andors etterfølger i 1523. (D.N. 111 1091.) Da høvedsmannen på Bergenhus Jørgen Hanssen reiste fra Bergen 1523, innsatte han H.K. som sin stedfortreder (mars 1523 til 29. desbr. 1524). H.K. er trolig død 1533 (jfr. D.N. XI nr. 594).
  • Capitelet] Domkirkens sakristi eller skrudhus (domus capitularius) hvor domkapitlet holdt sine møter. Domkapitlet bestod av geistligheten ved domkirken og særskilt utnevnte blant prester i omegnen, som kunne innfinne seg ved møter i kapitlet. Etterhånden ble det fast skikk at sogneprestene, de res. kap. i byen, og rector ved katedralskolen ble selvskrevne medlemmer av stiftets domkapitel. Domkapitlet fungerte s??rlig som geistlig domstol; under den hørte alle saker mellom geistlige og saker hvor en geistlig var klager eller anklaget, likeså alle ekteskaps- og grove sedelighetssaker. I Db. finner vi eksempler på at domkapitlets kanniker sammen med biskopen virket som mekler mellom ektefeller som ikke kunne forlikes, og felte dom når det gjaldt utro ektefolk. Etter Ribeartiklene av 1542 (Rørdam I s. 108) skulle også stiftsbefalingsmannen (lensherren) være medlem av domstolen ved ekteskapssaker og saker som vedkom geistliges embedsforhold. I navnet hadde domkapitlene etter Reformasjonen rett til å velge medlemmer og utdele prebender, men i mange tilfelle var den glidd ut av kapitlets myndighet og underkastet verdslig makt, noe en finner eksempler på i Db. Kongen utnevnte domkapitlets medlemmer og utdelte prebender.
  • hans (biskop Andors) Testament] biskopens testament skulle etter den tids skikk og bruk forelegges kongen.
  • opoffrede] overgav.
  • hafde vi en v-plucket Gaas med hannem] (i alm. «ha en høne å plukke med en») Med dette uttrykk siktet han kanskje til at biskopen som norsk riksråd hadde deltatt i avfattelsen av en klage over de brøst som man fant i Norge. (Tidsskr. for Videnskab og Literatur I s. 225.)
  • Olaus, Oluff Torckelsen] Domkapitlet valgte 15. april 1523 til biskop Andors etterfølger sin erkedegn (archidiaconus) Olav Torkellsson. Han hadde fra 1511 vært kannik i Bergen og sogneprest til Voss; etterat han var blitt erkedegn, hadde han fremdeles kallet på Voss, hvor en kapellan gjorde tjeneste for sognepresten. O.T. ble utnevnt ved pavens provisjon 1. juli 1523; da Norges riksråd var samlet i Bergen sommeren 1524, ble han bispeviet. Han var med på det viktige vedtak å si opp troskap mot Christiern II (5. Aug.) og valg av Frederik I til konge (23. aug.). Som biskop kom O.T. i kritiske situasjoner som han ikke maktet å klare. Tyskerne på Bryggen og Domkapitlet mistrodde ham for «være vennligsinnet mot den avsatte konge Christiern II, han kom i motsetning til den egenrådige lensherre på Bergenhus Vincents Lunge, som han før hadde stått på god fot med. Situasjonen ble enda mer broket da lutherske reformasjonstanker 1526 gjorde seg gjeldende i Bergen (jfr. D.N. IX nr. 571). Biskopen formådde ikke å motarbeide det sedelige og religiøse forfall som preget tiden; han stod også fremmed for de nye tanker Reformasjonen førte med seg. Kongen tok til å sekularisere klostergods, og biskopen mistet helt eller delvis sine lensinntekter. Det verste overgrep fra verdslig side måtte han godkjenne 1531, da høvedsmannen på Bergenhus, Eske Bille, av forsvarsgrunner lot rive den prektige Kristkirke (domkirken) og bispegården m.m. på Holmen. Almuen hadde store klagemål mot O.T. fordi hans ombudsmenn for hårdt frem mot kirkens bønder (leilendinger) og avsatte dem mot loven. (D.N. X nr. 459.) O.T. døde etter lang tids sykdom på Voss 23. mai 1535. Det kan være av interesse å nevne at O.T. etterlot seg en dagbok, som man vet var i behold ennu i siste halvdel av 17. årh., men som dessverre er forsvunnet. (N.8.L.)
  • den tredie af det Naffn] de tidligere biskoper i Bergen med navnet Olav: 1) Olav Nilsson, som ble valgt til biskop i 1434 og fungerte til 1438. 2) Olav Hartviksson fra 1438 (1440?), han var i embedet 1449.
  • Ærckebisp Gustav] Gustav Trolle (ca. 1488–1535) ble i meget ung alder (1515) erkebiskop i Uppsala. Under stridighetene om kongemakten i Sverige stod han på Christiern ll’s side. I begynnelsen av 1530 opptrådte han i Danmark som Christiern ll’s talsmann og søkte å lokke geistlige og adelige til å ta parti for ham. Sommeren 1531 kom G.T. også i samme hensikt til Norge. Hamarbispen lovet å støtte den landflyktige konge; erkebispen Olav Engelbrektsson stilte seg velvillig til G.T.s virksomhet, og sammen drøftet de planer som skulle forberede kongens ankomst til landet. 29. novbr. 1531 (samme dag som Christiern II ble hyllet i Oslo) gav erkebiskopen troskapsløfte til G.T. som kongens stedfortreder. I motsetning til Oslo- og Hamarbispen viste Olav Torkellsson seg tro mot Frederik I.
  • Handel] virksomhet, manipulasjoner.
  • et svart Rycte gaar om hannem paa Waas] Voss prestegjeld i Bergens bispedømme.
  • in crastino Tiburtij] (dies) Tiburtii et Valerani ɔ: 14. april, dies crastinus] morgendag.
  • mestre de gode Herrer] irettesette, dadle.
  • være Næsviis udj deris Gierninger] blande seg ubeskjedent og uforskammet i deres handlinger.
  • ingen besynderlig Lærdom i hannem] O.T. hadde – såvidt vi vet – ikke som flere av samtidens katolske høyere geistlige studert i utlandet.
  • det fantis mange andre i Capittellet meget lærdere end hand] en kan her nevne som eksempel Geble Pederssøn, som hadde studert i Nederland.
  • forstandig vdj Historier] O.T. har trolig hatt interesse for Norges historie.
  • Hos denne ringe Dyd] ved siden av.
  • hand hadede Guds Ord] Guds ord her: Ordets forkynnelse på luthersk vis.
  • en Munck her i Byen ved Naffn Her Antonius] se Db. 16. febr. 1567: «Her» foran navnet viser at A. var prest.
  • S. Halvards Kircke] Hallvardskirken var opphavelig sognekirke for «skomakerne ovenfor (Øvre)stredet og inntil Mikaelskirken i Vågsbotn??» (se 31/8-1563). Beliggenheten er usikker, men den lå trolig i kvartalet mellom Kong Oscars gate og Lille Øvregates vestlige del, bak nuv. Kong Oscarsgate 2 og 4. Da Mikaelskirken (Db. s. 38) brente i 1440, ble dens menighet lagt til Hallvardskirken med jordegods, rettigheter eg annen eiendom (N.M. I s. 569 og 589). Innenfor den utvidede menighets grenser bodde en mengde tyske håndverkere. Ved Reformasjonen gjorde tyskerne seg helt til herrer over kirken
  • M: Absolon i sin Protocol ɔ: Dagboken.
  • Widue] enke.
  • Ask] gård på Askøy, vest for Bergen; denne gård hørte til kirkens jordegods.
  • Clammer] kiv, trette.
  • Botterlop (nty.)] smørløp. Løp (nyn. laup) 1) et visst kvantum smør ca. 15 kg.) 2) en stor tine, trekar med lokk og hank på lokket.
  • en Løb Smør for en Daler] på grunn av inflasjonen hadde O.T. presset smørprisen opp, noe tyskerne selvfølgelig ikke likte. A.P. nytter dette trekk i sin tendens til å gi et mindre tiltalende billede av biskopen.
  • Spil oc Rijm] tyskerne på Bryggen oppførte komedier (f.eks. stykker av Hans Sachs i bearbeidet form) på hagegrunnene ved Øvregaten; de drog også med sine «spill» i opptog gjennom byen, og byens borgere var interesserte tilskuere. (Koren Wiberg: Hanseaterne og Bergen s. 101 og 104.) Aktuelle lokale hendelser var takknemmelig emne for slike «karnevals»opptog, de gav også stoff for spotteviser som ble alminnelig kjent i byen. Det må være slikt det her siktes til; men av denne slags tradisjon er intet bevart til våre dager.
  • Munckeliff] Munkeliv kloster (gno. munkalif o : munkebolig) det offisielle navn var St. Michaels kirke og kloster; det ble grunnet av Øystein Magnussønn på høyden mellom Vågen og Puddefjorden, mens hans bror Sigurd var på korstog (1107–10). De første 300 år tilhørte klosteret Benediktinerordenen og ble etterhånden det rikeste av alle norske klostre. Det ble reorganisert etter forfall og i 1426 med pavens tillatelse overlatt den svenske Birgittinerorden; fra 1427 hadde klosteret dobbelt konvent (både munker og nonner). Det vedble dog å være svekket på grunn av indre strid og umoralsk liv. Under striden mellom hovedmannen Olav Nilssønn og hanseatene ble klosteret og kirken 1. septbr. 1455 stormet og brent av tyskerne. De ble visstnok pålagt å bygge klosteret opp igjen, men det gikk stadig mere tilbake til tross for de store inntekter klosteret hadde av sine jordeiendommer. Det eiet gårder på landsbygden og tomter i byen både på Strandsiden og på Bryggen som var meget innbringende. Da kirkene og de geistlige bygninger på Holmen var rasert av lensherren Eske Bilde, fikk biskopen Munkeliv til residens og domkirke (1531), men under tronstridighetene i 1530-årene ble Munkeliv besatt av krigsfolk og i mars 1536 brente bygningene, senere satte man bønder fra Bergens omegn til å bryte ned de murer som stod igjen. Man nyttet sten fra ruinene til byggemateriale i byen.
  • Eske Bilde (Bille)] Eske Bille (ca. 1480–1552) ble i 1529 lensherre på Bergenhus, og var her meget virksom. Han fikk satt festningen i bedre stand og sikret den mot angrep fra de nærliggende bygninger. Det ble derfor nødvendig av militære hensyn å rive ned kirker og kloster. Denne rasering av sakrale bygninger skjedde med de kirkelige myndigheters nødtvungne godkjennelse og etter kongens befaling. E.B. reiste sommeren 1531 til Danmark – der var flere avbrudd i hans opphold i Bergen –, og under lensherrens fravær var kommandoen overlatt til hans slottsfogder (O.s. 39). 1537 vendte han for godt tilbake til Danmark, der han fra 1547 innehadde stilling som rikshovmester. E.B. viste seg under de skiftende politiske forhold som en trofast støtte for Frederik I’s sak.
  • stor Hielp aff Keyseren] i august 1529 hadde keiser Karl V sluttet fred med Frankrike, og Christiern II søkte nu å formå sin svoger til å yte hjelp så han kunne vinne de tapte land igjen. Her var ingen økonomisk støtte å få, men han gikk likevel igang med rustninger, og med en vervet hær på 7 000 mann ombord i 25 skip forlot han i oktober 1531 Nederland for å gjøre landgang i Norge.
  • en fortærendis Mand] en ødeland.
  • skrabede meere Jordegods sammen] Olav Torkellsson viste seg som en dyktig, men kanskje nokså hensynsløs administrator av bispestolens jordegods (jfr. D.N. X nr. 459). Han skjønte at mark og skog hadde mer varig verdi enn mynt; derfor tok han når det var mulig, kristenrettsbøter i form av jordegods.
  • Leyermaal] betegnelse for uekteskapelig samleie som ikke også fører til krenkelse av bestående ekteskap. Sedelighetsforbrytelser som ble dømt etter kristenretten, måtte sones med bøter om ikke strengere straff ble anvendt. Det biskopelige sakefell utgjorde en ikke uvesentlig del av biskopens innkomster (jfr. Gulatingsloven utg. ved K. Robberstad s. 271).
  • hafffde slaget en Raabuck eller Hund løs] meningen må være at biskopen har krevet bot for helligbrøde når noen på en søndag hadde felt en råbukk eller tatt en hund ut på jakt (jfr. gno. slá hundum lausum] slippe hundene løs på jakt). Etter Jons kristenrett kap. 22 N.g.L. II s. 357), som rimeligvis er brukt i dette tilfelle, var boten 3 aurar for hver dag helgefreden var brutt.
  • Gierighed er en Roed til al Last] 1. Tim. 6, 10.
  • forvden det hand samlede paa Woos] etter tradisjonen var hans Ætt fra gården Dukstad, som han også selv eiet; dessuten var han tidlig kommet i besittelse av flere andre jordeiendommer.
  • Epicureisk] nytesyk.
  • hvis Naffn er et Græckerske Ord] Olav gno. Ólafr. Mag. Absalon synes å ha hatt i tankene gresk ὁλοϛ = = hel, fullstendig som da skulle g» på uttrykket «den gandsche Almue». Muligens er det adj. ὀλοόϛ = fordervelig, som har foresvevet ham.
  • kræselige (adv.)] i vellevnet.
  • Hamborger Øll] tysk øl ble foretrukket for innenlandsk og stod også høyere i pris; det var hanseatene som forsynte bybefolkningen med importert øl.
  • den første Syndag Trinitatis] 23. mai i 1535.
  • Evangelium om Lazaro oc den rige Mand] evangeliet etter den gamle tekstrekke Luk. 16, 9–31.
  • Paa Woos – – en Trækircke – – den hærlige Steenkircke] stenkirken skal være bygget i Magnus Lagabøters tid (i 1270-årene), trekirken var trolig biskopens privatkapell på gården Dukstad; den er ellers ukjent. Mag. Absalon forteller at det var av frykt for Christiern II at Olav Torkellsson reiste til Voss (jfr. O. s. 36); han skal også være gravlagt i kirken på Voss (jfr. N.M. II s. 474).
  • tog Renten] inntekten av det gods som var tillagt kirken.
  • bly] var nyttet til taktekning.
  • sit Contrafey] treskulpturen må ha vært meget naturalistisk utført, men er dessverre forsvunnet. Trefiguren var kanskje formet som relief.
  • Doct: Jens Schelderup (Skjelderup)] biskop i Bergen 1557]82. Som biskop møtte han forskjellige vanskeligheter; det ble oppstyr i Bergen på grunn av at endel helgenbilleder etter hans ordre ble fjernet fra Domkirken (Db. s. 181). Han fikk også strev med å få de tyske prester til å adlyde biskopen som overhode; men her hadde han kraftig hjelp av Christoffer Valkendorf. J.S. kom derimot på kant med den neste lensherre, Erik Rosenkrantz, da det oppstod strid om økonomiske spørsmål. Rosenkrantz viste seg lenge uvillig til å reparere bispeboligen, som Skjelderup fant helt uskikket til beboelse da han kom til Bergen; likeså forholdt lensherren ham visse økonomiske fordeler som var tillagt bispestolen. Som biskop viste J.S. seg ivrig for å verne om den rene evangelisk-lutherske lære og for å skaffe prestene større kunnskaper. I sin ungdom var han påvirket av Niels Hemmingsen og hans teologiske syn, men tok senere avstand fra en kalvinistisk forkynnelse. J.S. døde i embedet 1582. Han var gift med Susanne Lennertsdtr., fosterdatter av professor Peter Capeteyn i København, hans datter Adrianne ble 21/10-1591 gift med stavangerbispen Jørgen Erikssønn (N.8.L.).
  • mit Dugs-Tun] Olav Torkellssons eiendomsgård Dukstad, der han døde i 1535.
  • Hand satte sig oc i en stor Gield ved Garpebryggen] hanseatene på Bryggen stod i forretningsforbindelse med geistlige; de overtok de varer som ble ytet av befolkningen i skatt og tiende, til gjengjeld forsynte de tyske kjøpmenn de geistlige herrer med fornødenhetsvarer. I skr. 8. mai 1535 (D.N. XV nr. 505) vendte styret for Bryggen seg til erkebiskop Olav Engelbrektsson med bønn om å hjelpe de tyske kjøpmenn så de kunne få sine tilgodehavender hos bergensbispen, som skyldte dem 5 000 gylden. Senere (skr. 3. mai 1539) underrettet høvedsmannen på Bergenhus Tord Roed kong Christian III om biskop Olavs gjeld; den utgjorde da ca. 2500 mark til de tyske kjøpmenn foruten det han var andre skyldig. Hva der fantes av gods og penger etter ham, var i superintendenten Geble Pederssøns verge. (D.N. XIII nr. 649.)
  • Stictens Gods] bispegodset. Christian III innsatte 18. novbr. 1536 (D.N. II nr. 1118 og XVII nr. 230) Geble Pederssøn sammen med Eske Bille til å bestyre bispegodset. Ved skr. (udatert) aug. 1537 (N.R.R. I s. 52) fikk de befaling om å motta alle bispestolens innkomster til fordel for Kronen.
  • Dominica de Lazaro et Epulone] 1. søndag etter Trefoldighet.
  • Olav Torkellsson var biskop i ca. 12 år.
  • Hic jacet Olaus Torchilli] «Her hviler Olaus, Torkellssønn, som fordum var prest på landet, og biskop (egtl. fordanser) i byen. Det fins dem som roser ham, det skorter ikke på dem som anklager ham. Men snart avgjør Christus uenigheten mellom de to parter».


Kommentarer til [2]:


  • Jørgen Hansen Skriffver – den første som bygde paa Slottet oc hafde de Tyske paa Bryggen ret under affve] Jørgen Hanssen (med tilnavnet Skriver etter hans opphavelige stilling) var høvedsmann på Bergenhus 1516–23. J. H. søkte med fast hånd å innskrenke tyskernes egenrådighet i Bergen og å tvinge dem til å adlyde kongelige befalinger. 13. april 1523 forlot Christiern II med dronningen og sine barn København, og tre uker før var J.H. blitt sendt til Nederland for å forberede kongefamiliens ankomst; da kongen slo seg ned i Lierre (nær Antwerpen), ble J.H. værende i Nederland. For en stor del var det ved hans hjelp at Christiern II fikk samlet en flåte til landgang i Norge; J.H. var reist i forveien og oppkrevde skatter i kongens navn. Hans dødsår er ukjent, han levde enda i 1543. J.H.s meget nøyaktig førte regnskaper for Bergenhus 1516–23 viser ham som en dyktig og hederlig embedsmann. Han la for dagen usvikelig plikttroskap mot Christiern II under de skiftende politiske forhold. Som befalingsmann på Bergenhus utførte han viktige og meget påkrevede byggearbeider; fra hans tid ble det vanlig å kalle kongsgården for «Slottet».
  • hand haffver ladet henge deris Bagere] bakerens hus lå på tomten til nuv. Øvregaten nr. 17, hvor man av gamle skriftlige kilder vet at det fra langt tilbake fantes bakergård. (B.L. s. 165 f. og Koren Wiberg: Bergens kulturhistorie s. 89.)
  • Kiøbmandsstuen] Kjøpmannstuen, «de kontorskes» rådhus og felles samlingslokale, lå hvor den nuv. «Kjøpmannstue» er oppført; men den strakte seg ikke så langt ned mot Bryggen som den nuv. bygning. Smuget nordenfor Kjøpmannsstuen dannet grensen mellom de to tyske sogn, Mariakirkens nordenfor og Martinkirkens sønnenfor («innenfor»).
  • optage alt Kramgods] beslaglegge alle kramvarer ɔ: handelsvarer som selges i detalj. Ifølge Bergens privilegier av 24. juni 1509, som ble stadfestet av Christiern II i 1513, var det forbudt for tyskerne å stå på Bryggen med åpne kramvarekister; slike artikler måtte bare selges fra deres boder, ikke på gater og torg. Overtredelse av forbudet førte til konfiskasjon og bøter. (Paus: s. 281 jfr. s. 286.)
  • Betrych] forlegenhet, nød.
  • Campen] Kampen, by nær Zuidersee i provinsen Overijssel, Nederland.
  • Hand bleff siden aff kong Fræderich anklaget, for en Landsens Beskadiger] det var lensherre Eske Bille som tok opp planen om å bryte ned de sakrale bygninger på Bergenhus, og som fikk tillatelse av styresmaktene til å sette dette i verk 1531. Jørgen Hansen kan ikke gjøres ansvarlig for rasering av ovennevnte bygninger. Her må uten tvil siktes til J.H. som streng skatteoppkrever for Christiern II. Under erkebiskop Erik Valkendorfs landflyktighet la J.H. om høsten 1521 beslag på hans og domkirkens innkomster. (jfr. D.N. VI nr. 689 og VII nr. 562).
  • spoileret] ødelagt.
  • obne Breff] «Aabne Brev» er i den tids språk kgl. forordninger, kunngjørelser.
  • 1532 drog hand med Kong: Christens Hyldings Bræf] riksrådsmøtet i Oslo julen 1531 vedtok å gjøre Christiern II’s sønn Hans til Norges arveherre og konge etter faren. Det ble sendt brev på norsk og latin til keiseren og hertug Hans om det foreløbige valg; den endelige kåring skulle utsettes til et nytt alminnelig riksmøte. Det falt i Jørgen Hanssens lodd mars 1532 å reise til keiseren, som da oppholdt seg i Regensburg, for å overlevere de norskes hyllingsbrev til hertug Hans.


Kommentarer til [3]:


  • kong Frederick – – – med Fellige (felles, begge rikers) Stænders udj Danmark oc Norrig – – till kongen vaar udvalt oc antaget] 26. mars 1523 ble Christiern II’s farbror Frederik (I) hyllet som konge på Viborg landsting. 3. aug. s.å. foregikk den endelige hylling i Roskilde, og håndfestningen ble underskrevet. Frederik ble da valgt til konge bare for Danmark; hans valg til norsk konge skjedde ved riksrådsmøte i Bergen 23. aug. 1524.
  • Opsloe (gammel form for Oslo)] Christiern kom dit i begynnelsen av november 1531.
  • Landsotterne] undersåttene. Blant de fremtredende menn som gikk over til Christiern ll’s parti, kan nevnes lagmann Erik Eriksson Gyldenhorn, kansler prost Mathias Hvoruf og byrådet med borgermesteren i spissen. Oslobispen Hans Reff og bispen i Hamar Magnus Lauritsson hyllet også den gamle konge. I det hele tatt sluttet folket i det sønnenfjellske Norge seg til Christiern II; men Akershus hvor lensherren Mogens Gyldenstierne hadde kommandoen, ville ikke åpne sine porter for ham.
  • det samme skeede ocsaa i Trundhiem ved Ærcke Bisp Oluff] Olav Engelbrektsson (ca. 1480–1538) studerte i sin ungdom i utlandet og var fra 1515 dekan i Trondheim; i 1523 ble han av Domkapitlet valgt til erkebiskop og fikk dermed en ledende stilling i en overmåte vanskelig brytningstid. Han skulle først og fremst verge den katolske kirke i Norge, samtidig hadde han som politiker landets vel for øye. Men O.E. hadde ikke de nødvendige egenskaper for å være den nasjonale fører. Han tok parti for Christiern II som søkte å vinne Norge for seg, og fornyet sin troskapsed mot den gamle konge 29. november 1531. Tragisk ble O.E.’s strid med Vincents Lunge, som endte med at den siste ble hugget ned 1536, en hendelse som erkebispen uten tvil hadde ansvaret for. O.E. fant etterhånden sin stilling håpløs og kampen tapt for den sak han stridde for; 1. april 1537 seilte han fra Trondheim og drog til Nederland, året etter døde han i Lierre (Brabant). (N.8.L.)
  • Eskel Bild] Eske Bille (ca. 1480–1552) ble i 1529 lensherre på Bergenhus, og var her meget virksom. Han fikk satt festningen i bedre stand og sikret den mot angrep fra de nærliggende bygninger. Det ble derfor nødvendig av militære hensyn å rive ned kirker og kloster. Denne rasering av sakrale bygninger skjedde med de kirkelige myndigheters nødtvungne godkjennelse og etter kongens befaling. E.B. reiste sommeren 1531 til Danmark – der var flere avbrudd i hans opphold i Bergen –, og under lensherrens fravær var kommandoen overlatt til hans slottsfogder (O.s. 39). 1537 vendte han for godt tilbake til Danmark, der han fra 1547 innehadde stilling som rikshovmester. E.B. viste seg under de skiftende politiske forhold som en trofast støtte for Frederik I’s sak.
  • hulde (pret. pl.) dennem vel] holdt, oppførte seg vel.


Kommentarer til [4]:


  • Bradebencken] «Brabenken» lå på østsiden av Vågen, nedenfor Rosenkrantztårnet. bradebenk] sted hvor skip kjølhales, kalfatres og (tjære) bres.
  • Der vaar den allerfførste Sted i Bergen som er bebygt] de siste utgravninger på Bryggen har gitt vitnemål om bosetning som går meget lenger tilbake enn Olav Kyrres tid. Den eldste strandbebyggelse var ved havnen sør for «Holmen» i ly av høydene der.
  • Vogen] Bergens våg, havnen mellom Nordneshalvøen i vest og festningsområdet og Bryggen i øst. Vågen strakte seg i eldre tid meget lenger i sørlig retning, og var meget bredere.
  • Biæring oc Niæring] levevei, utkomme.
  • Christkierchen] På «Holmen» (det nuv. festningsområde) bygget Olav Kyrre (konge 1066–93) den lille Kristkirke av tre (trolig stavkirke) ca. 1075 og la grunnen til den store Kristkirke av sten. Den lille Kristkirke lå på den nordligste del av «Holmen» bort mot pynten av nuv. Bergenhus; den tjente som domkirke til den store Kristkirke var ferdigbygget og ble senere sognekirke. Den lille Kristkirke ble revet omkr. 1530 av Eske Bille. Den store Kristkirke (Ecclesia trinitatis major) bygget i veldige stenmasser, ble ferdig først omkr. 1163 til Magnus Erlingssønns kroning og 1170 ble St. Sunnivas skrin ført dit fra Selja. Den lå på vestskråningen mot Vågen, litt nordvest for Håkonshallen. Den store Kristkirke var et vakkert byggverk i romansk stil med et høyt klokketårn. Denne bygning ble rasert i mars 1531 av lensherren Eske Bille.
  • K: Augustino (dat.)] kong Øystein Magnussønn (1103–23).
  • det Stattelig Steen Munster som hellers kaldis Hollumb-Munster (av gr.-lat. monasterium, gno. mustari egtl. kloster) ordet er her brukt om en anselig verdslig bygning. Kong Øystein begynte oppførelsen av kongsgården på «Holmen» 1107–10, Kongsgården besto bl.a. av en stor hall av tre i to etasjer. Den lå visstnok på den sørligste del av nuv. Kommandantboligs tomt. Trehallen brente i 1207, men ble bygget opp igjen. Kongehallen i sten (Hollumb) er bygget av Håkon Håkonssønn og trolig fullført før 1261.
  • Herlof Larisen] Herluf Lauritsson (Larsson) skulle etter tradisjonen være forfatter av det historiske verk «Bergens Fundas»; men i virkeligheten er han bare opphavsmann til en avskrift av dette verk, som antagelig er blitt til omkr. 1560, da striden mellom Christoffer Valkendorf og tyskerne på Bryggen var mest tilspisset. Boken er også helt og holdent preget av en tysk-fientlig, uforsonlig stemning. H.L. tok borgerskap i Bergen 1598; fra 1624 finner vi ham som en formuende mann; han døde omkr. 1630 (Norske Samlinger I s. 372 og 526). Opplysningen om den første rådstue er ikke nevnt i «Bergens Fundas»; men byrådets forhandlinger ble i denne tid holdt på Bergenhus før byen fikk rådhus. I 1568 ble det bestemt at rettsmøter heretter skulle holdes på «Slottet» (jfr. 2. mars 1568).
  • Apostel kierchen] Den eldste Apostelkirke var oppført (trolig av tre) mellom 1107 og 1111 av kong Øystein, og lå nær det sted hvor nu Kommandantboligen ligger. Den første Apostelkirke brant i 1207. Håkon Håkonssønn bygget en ny Apostelkirke av sten; den tjente som kongens private kapell. Denne andre Apostelkirke ble innviet 1247 og ble revet 1302; den lå like ved Håkonshallen, litt sør for denne. Den tredje Apostelkirke var en vakker gotisk stenbygning oppført med «La Sainte Chapelle» i Paris som forbillede. Magnus Lagabøter begynte byggingen; men kirken stod først ferdig i 1302. Den lå mellom nuv. «Det bergenske dampskipsselskaps» bygning og Paradeplassen. Denne tredje Apostelkirke som var Kronens eiendom, ble revet tillikemed den nærliggende prostegård av Eske Bille i 1530. Kongen gav befaling om at sten fra kirken skulle bringes til Gottorp slott for å nyttes til byggearbeidet; en del av stenene fikk Eske Bille beholde til et privat våningshus. Mag. Absalon gir en skildring av Apostelkirken i sitt verk «Om Norgis Rige» (G. Storm: Historisk-topografiske Skr. om Norge s. 73).
  • Pratebommen] «Pratebommen» på Bergenhus var et stort bøketre på den vestligste skanse mot fjorden, et sted hvor folk kom sammen for å passiare om forretninger og hendelser.
  • Ringen] en skipsring til å fortøye i fantes på nordvestpynten av Bergenhus.
  • Biergit] Kannikebjerget, den ytterste, nordligste del av Bergenhus, strøket mellom Bontlabo og flagpynten; her lå i katolsk tid kannikernes felles bolig.
  • Hans Broder Erick] Eirik (Sigurdssønn) Jarl var angivelig sønn av Sigurd Munn og bar jernbyrd for å bevise dette i 1181. Fra 1188 var han satt til jarl og styrer over Viken og Opplandene. Hans forhold til Sverre synes ikke å ha vært særlig godt; for han hadde trolig en viss forbindelse med geistlige som motarbeidet Sverre. E.J. døde under mystiske omstendigheter 1190. (Sverres saga kap. 115).
  • oc lagde til med 10 skibe oc Skuder] denne hendelse er skildret i Sverres saga (kap. 79 slutn. og kap. 80).
  • «Holmen» omfattet det nuv, festningsområde og var skilt ved en myrstrekning («Koengen») fra høydene østenfor ved Sverresborg.
  • Svorte Brødres kloster] Dominikaner-klosteret ble stiftet 1230 og lå på en grunn som var anvist av Håkon Håkonssønn. Den første klosterkirke var av tre; men omkr. 1500 ble bygget en ny kirke av sten; den og klosteret brant i 1528 og ble ikke oppført igjen. Klosterets bygninger lå ved «Bontlabo» på nord-østskråningen av «Holmen». Dette kloster skal ha eiet mange kostbarheter som den siste prior for en del tok til seg. (O. s. 36.)
  • Gieslige] geistlige.
  • Bispens Gaard er omtalt allerede 1183 og bestod av flere bygninger som lå øst for den store Kristkirke, her var bl.a. domkapitlet og skolen. Bispegården ble også rasert i 1531.
  • Canichemes Gaard] Kannikgården, kannikernes felles bolig, på Kannikebjerget, den ytterste, nordligste del av Bergenhus.
  • Henrich Tott (Thott, 1606-74) var lensherre på Bergenhus 1641–48. H.T. satte den forfalne festning i stand, lot bygge batterier og oppføre jordvoller med bastioner og blokkhus. Kongehallen ble innrettet som festning og kaserne. Siste del av dette avsnitt kan ikke ha stått i «Orationen», da det handler om forhold lenge etter mag. Absalons tid.
  • ruderibus (dat. abl. av rudus)] grus av nedstyrtede bygninger.
  • værelser] boliger, våningshus.
  • Spitzer] Spir.
  • giffvet en besynderlig oc offver all maade deylig anseelse] det må i Middelalderen ha vært et imponerende syn som møtte reisende folk når de kom seilende inn Byfjorden og fikk se de prektige geistlige og verdslige bygninger som hevet seg på høyden øst for Vågen.
  • Bullen] stammen.
  • Borre Gaard] borggård, innebygget gårdsplass i en borg.
  • minder meer] noe før eller noe senere, omtrent.
  • Prate bom] «Pratebommen» på Bergenhus var et stort bøketre på den vestligste skanse mot fjorden, et sted hvor folk kom sammen for å passiare om forretninger og hendelser.
  • Leppen] tredje gård fra Finnegården på Bryggen. Den er omtalt første gang 1296, og har navn etter Lodin Lepp, en norsk stormann på Håkon Håkonssønns og Magnus Lagabøters tid.
  • Veegsteen] klebersten.
  • Sverrisborg] Sverresborg ligger isolert nordøst for Bergenhus på en høyde med bratte sider på flere kanter. Kong Sverre lot her bygge en borg med hall av tre. Stedet er første gang nevnt 1185, her døde kong Sverre 9. mars 1202. Borgen ble senere flere ganger brent under krigshandlinger, men man bygget den opp igjen. Det nåværende fort skriver seg fra omkr. 1665.
  • Søeboder ud paa Wandet] bodene var bygget på bolverk slik som sjøbodene oftest var i Bergen før i tiden.
  • Buntebuld, Bunte Bull] man har ikke formådd å gi noen sikker forklaring på betydningen av dette ord, som muligens er av fremmed opphav. En forklaring er at ordet er sammensatt av ty. Buntel (bunt, pakke) og Bude (bod) – altså pakkbod. («Urda» II s. 268). I være dager heter stedet Buntelbo (eller Bontlabo).
  • Øfvergaden] Øvregaten
  • nogle Huuse som Folch boede vdj mens effter den Tid er nedrefffvet] Erik Rosenkrantz gjorde opptak til at strøket mellom Mariakirken og Bergenhus (Dreggen) ble ryddet for bebyggelse i 1560-årene. (N.M. Is. 455, 486 jfr. B.F.s. 77.)


Kommentarer til [5]:


  • Claus Kniphoff (ca. 1500–25) var opphavelig fra København og ble en av tidens dristigste sjørøvere. Han stod i Christiern II’s tjeneste og drev med dødsforakt sin virksomhet fra Skottland. Om hans overfall på Bergen i mars 1525 fortelles i B.F. s. 64. Han fanget da Bergensbispen, abbeden i Lysekloster og flere prester; de geistlige måtte kjøpe seg fri med store løsepenger. I sin kamp med hansestedene ble han 7. oktbr. 1525 tatt til fange av krigsskip fra Hamburg og kort etter henrettet som sjørøver. I et brev 28. mars 1525 til erkebiskop Olav Engelbrektsson forteller Vincents Lunge om dette overfall på Bergen. (D.N. X s. 414.) (D.8.L.)
  • Konning Friderick] Frederik I (konge 1523–33).
  • Keyser Karl den Femte hvis Søster hand hafde til Dronning] Elisabeth (Isabella 1501–26) var burgundisk prinsesse og ble som ganske ung i august 1515 gift med Christiern II. Hun var kongen en trofast hustru og fulgte ham i landflyktigheten; i 1524 gikk hun over til lutherdommen og døde i Gent 1526.
  • Hans Prydtz (Prys) var bøsseskytter (artillerist) på Bergenhus og kom med flere andre tyskere til Bergen sammen med Eske Bille. (N.M. I s. 120, 577 og 578.)
  • Taarnet] den store Kristkirke hadde et høyt klokketårn i vest. Ved hjelp av bønder fra forskjellig vestlandsbygder ble kirken revet ned. De var ifølge avtale mellom biskopen og Eske Bille (på kongens vegne) blitt pålagt dagsverk for å utføre dette arbeid. (D.N. X s. 653?» 58, jfr. s. 668 f.)
  • Renten] Inntektene av Domkirkens jordegods var for en del tillagt bispestolen.
  • Som oc siden er skeed] se om «Stictens Gods», foran s. 206.
  • hand skulle haffve Munckeliff igien til en Dom-Kircke, med all Closters Rente] 6. aug. 1531 stadfestet kongen den mellom Eske Bille, Vincents Lunge og Bergens rådmenn på den ene side og biskop Olav Torkellsson og Domkapitlet på den annen avsluttede overenskomst som partene var blitt enige om ved forhandlinger i kirkens sakristi 15. februar s. å. (D.N. X s. 655 og 669.) Ifølge denne gikk Kirkens representanter med på at den store Kristkirke ble revet mot at biskopen og Domkapitlet fikk Munkeliv til domkirke og residens. (N.R.R. I s. 25.) Munkeliv kloster eiet veldig jordegods, over 400 gårder foruten verdifulle tomter i byen; alt dette gav kongen bispestolen til vederlag.
  • Munkeliv kloster] Det offisielle navn var St. Michaels kirke og kloster; det ble grunnet av Øystein Magnussønn på høyden mellom Vågen og Puddefjorden, mens hans bror Sigurd var på korstog (1107–10). De første 300 år tilhørte klosteret Benediktinerordenen og ble etterhånden det rikeste av alle norske klostre. Det ble reorganisert etter forfall og i 1426 med pavens tillatelse overlatt den svenske Birgittinerorden; fra 1427 hadde klosteret dobbelt konvent (både munker og nonner). Det vedble dog å være svekket på grunn av indre strid og umoralsk liv. Under striden mellom hovedmannen Olav Nilssønn og hanseatene ble klosteret og kirken 1. septbr. 1455 stormet og brent av tyskerne. De ble visstnok pålagt å bygge klosteret opp igjen, men det gikk stadig mere tilbake til tross for de store inntekter klosteret hadde av sine jordeiendommer. Det eiet gårder på landsbygden og tomter i byen både på Strandsiden og på Bryggen som var meget innbringende. Da kirkene og de geistlige bygninger på Holmen var rasert av lensherren Eske Bilde, fikk biskopen Munkeliv til residens og domkirke (1531), men under tronstridighetene i 1530-årene ble Munkeliv besatt av krigsfolk og i mars 1536 brente bygningene, senere satte man bønder fra Bergens omegn til å bryte ned de murer som stod igjen. Man nyttet sten fra ruinene til byggemateriale i byen.
  • oc de som aldrig hafde hiulpet osv] man merker i disse linjer mag. Absalons harme over de fremmedes voldsferd overfor det vanmektige fedreland.
  • Baglast] ballast; endel ble også brakt til Danmark til byggearbeid.
  • de Kongelige oc hærlige Begraffvelser] i den store Kristkirke var gravlagt bl.a. Magnus Erlingssønn, Sverre Sigurdssønn, Håkon Sverressønn og Håkon Håkonssønn.
  • Du est Jord etc] 1. Mos. 3, 19.
  • er ingen til Widunder] er ikke til spott og spe for noen.
  • oc lefvede effter sin Forfaders Død] Forfader ɔ: bestefar. Olav Kyrre døde 1093 og Magnus Barfot, Øysteins far, døde 1103.
  • Hofnagel] Michael Hofnagel (ca. 1590–1670) var skoleholder i Bergen. Han har forfattet annalistiske opptegnelser (Diarium) fra Bergen; avsnittet som omfatter tiden 1596–1676 er trykt i N.M. 11. M.H. (og den som har fortsatt hans verk) er for en stor del å betrakte som avskriver av andre. Opplysningen «oc giort Domkircke deraf» er således hentet fra «Bergens Fundas» (s. 31).
  • den Norske Krønnicke] den danske old forsker Ole Worm utgav Peder Claussønn Friis oversettelse av Snorres kongesagaer (1633).
  • Kong Sigvard Haraldsen] Sigurd Munn døde 1155.
  • Bisp Audfin] Audfinn Sigurdsson ble bispeviet 1314 og døde 1330. Han fastsatte grensene for en del av sognene i Bergen (1320); de bofaste menn i kongsgården, alle arbeidsfolk (starfsmenn ok vistatokumenn) som hørte til kongsgården, skulle sogne til den lille Kristkirke «firir biskupsgar ði» (D.N. VII s. 102 f.). Biskop Audfinn kom i strid med Apostelkirkens presteskap som hadde tiltatt seg større myndighet enn tilkom dens geistlighet. Overfor det kgl. formynderskap som Apostelkirken var underlagt, måtte biskopen hevde Kirkens økonomiske rettigheter.
  • disligeste] likeså.
  • Ar. Mag: obs.] ɔ: Arne Magnusson (1663–1730) observat. Han var professor i historie ved Københavns universitet, men er særlig kjent som utrettelig samler av norrøne håndskrifter, diplomer og sjeldne bøker, en uvurderlig skatt som han skjenket Københavns universitet. Den store brann i København 1728 ødela store deler av hans samlinger.
  • affbrøt] brutt ned.
  • jdtzige] nuværende.
  • Svarte Brøderis Closter] Dominikanerklosteret
  • Anno 1640] tidsangivelsen viser at denne opplysning likesom flere i det foregående ikke kan ha stått i mag. Absalons «Oration».
  • Kipper] må vel her bety hauger, høydedrag. Ellers er vanlig betydning av ordet kippe (mnty. kiffe)] (ussel) hytte. Skrivfeil av A.P. for klipper(?).
  • Ærckebispgaarden] Erkebispen hadde sin egen gård i Bergen, hvor han hadde bolig når han ved riksmøter og andre anledninger oppholdt seg her med sitt følge. Bygningen, som trolig var fra slutten av 1200-tallet, dannet en firkant omkring en åpen plass og lå på Stranden like overfor Kongsgården på Holmen. De vakkert murede kjellere er for en del bevart under Nykirken.
  • S. Vincentij Doctoris (Diaconi?) Dag] 22. januar.
  • Vincents Lunge– Vincents Vincentssønn Lunge var av gammel dansk adelsætt. Som ung studerte han i utlandet og ble påvirket av humanismen. 1521 ble han rector og professor ved Københavns universitet; men to år senere fikk han den meget betrodde stilling å være lensherre på Bergenhus (1523–28) og Norges rikes kansler. 1523 ble han gift med fru Inger til Austråts datter Margrethe og vant derved stor rikdom på jordegods, makt og anseelse. V.L. ble innblandet i tronstridighetene og kom i konflikt med erkebiskop Olav Engelbrektssønn; under et oppløp i Trondheim i nyttårshelgen 1536 ble han drept. (N.8.L.)
  • at mage derpaa] få det til.
  • Jens til Wilaa] Jens Mortensson, stedsnavnet er vanskelig å identifisere.
  • Haagens Helle] Håkonshellen ved Alvøen, noen mil sør for Bergen
  • lagde offver] overla, planla.
  • Waade-jld] brann som er oppstått ved ulykke. Dominikanerklosteret brant i 1528 og ble da opphevet. Vincents Lunge tok til seg av klosterets jordegods og beholdt det i årevis.
  • Siden skifftede de Guid oc Sølf] i februar 1530 sendte Eske Bille en fortegnelse over gull, sølv og klenodier som var tatt fra Dominikanerklosteret i Bergen før det brant, og som ble sendt til kong Frederik I. I samme skrivelse ble det opplyst at prioren tok 1 lodd sølv, som han oppgav at klosteret var ham skyldig (D.N. XIII s. 619). Senere (skr. 15. juli 1530) fikk Vincents Lunge kvittanse for å ha avgitt til kongen de kostbarheter som han hadde fått fra Apostelkirken. (N.R.R. I s. 22.)
  • Ko: Ma:] Kongelig Majestet.
  • Milde] storgård i Fana herred, noen mil sør for Bergen; den hørte til Dominikanerklosterets jordegods i slutten av Middelalderen.
  • Sandvig] Sandviken, nu bydel i Bergen. Ved gavebrev 15. juni 1530 (D.N. XVI nr. 538, N.R.R. I s. 23) skjenket Frederik I til prior i Dominikanerklosteret Jens Mortensson gården Milde, Kvernestedene i Sandviken og ødegården Hofuit («Hovudet», det gamle navn på en del av Sandviken nord for Rothaugen) med alle tilliggender «til evig tid for ham og hans arvinger» (jfr. N.R.R. VII s. 617, IX s. 68). Jens Mortensson bosatte seg på Milde, og etterkommerne i flere generasjoner hadde gården i besittelse og dyrket den (jfr. N.M. II s. 268).


Kommentarer til [6]:


  • effter Hvitfelds Meening] den danske historiker Arild Huitfeldts «Danmarks Riges Krønike» som utkom 1595–1603 i 10 bind.
  • Olluff Nielszen Riddere aff Tagle] Olav Nilsson, kongens slottsfoged (høvedsmann) på Bergenhus fra ca. 1440. «Her» foran navnet angir at han var adelig. Han var medlem av riksrådet og hadde som setegård Talgø ved Stavanger. O.N. viste seg som uforsonlig fiende av de tyske kjøpmenn på Bryggen og opptrådte i det norske riksråd som den fremste talsmann for å innskrenke deres handelshegemoni. Han søkte med kraft å håndheve lov og rett overfor tyskernes overgrep. Under Christiern I’s opphold i Bergen 1453 måtte kongen bøye seg for tyskernes klager og avsette O.N. fra høvedsmannsstillingen. Men noen år senere søndagen 30. aug. 1455 kom O.N. og hans bror Peder med 9 skip til Bergen for igjen å overta sin tidligere stilling. Tyskerne ble opphisset over hans tilbakekomst, 1. septbr. s.å. kom det til uroligheter, under disse ble O.N., hans bror og biskop Torleiv av Bergen drept på en dramatisk måte i Munkeliv kloster som ble antent og brant ned. Christiern I, som var helt avhengig av hanseatene, foretok seg intet; men O.N.s hustru Elitsa Eskildsdtr. Hegle førte etter mannens død sammen med sine barn en privat feide mot hanseatene for å tvinge dem til å betale bot for drapet. (Tidsskr. «Ætt og heim» 1953 s. 7 f.)
  • Inferius lib. 4. cap. 9 fig. ɔ: Edv. Edvardsen: Bergens Beskrivelse I s. 397.


Kommentarer til [7]:


  • Bisp Torloff] Torleiv Olavsson, nevnt som prost ved Apostelkirken i Bergen 1434. 1438 ble han viet til biskop i Viborg, 1451 ble han forflyttet til Bergen, der han fikk en sørgelig død da tyskerne drepte ham 1. septbr. 1555 i Munkeliv kloster.
  • Tiende aff de Tydske effter Loven] allerede i Håkon Håkonssønns regjeringstid hadde tyskerne vegret seg ved å betale tiende i Bergen (D.N. I 122); kongen bestemte at tyskere som leiet hus i byen for 12 måneder på samme vilkår som norske, skulle være likestilt med disse m.h.t. tiende og andre ytelser til kirken etter Kristenrettens vedtekter. I 1306 og 1311 nektet «vintersitterne» (fastboende tyske) etter krav å betale tiende. Etterat biskopen forgjeves gjentatte ganger hadde gitt dem advarsler, kom saken for lagmannen, som dømte «vintersitterne» til å svare tiende likesom de innenlandske (jfr. D.N. II nr. 104). I 1450-årene nektet de å bøye seg for rettslig avgjørelse («ey heller gaa i Dom oc Rætte med hannom») (jfr. B.F. s. 59).
  • Foretecht] forehavende.
  • Jdet hans Fru Elisa haffvendis et Mands Hierte oc mod] da Olav Nilsson var blitt avsatt som høvedsmann i Bergen 1453, utrustet han kaperskip og begynte åpen krig mot hansestederne. Hans mannhaftige hustru førte selv et av kaperskipene. (B.F. s. 59.)
  • Leyen] skipsleden til Bergen.
  • plustre] plyndre.
  • under viær] under vær (med)
  • formeene] forby, forhindre.
  • Det scheede udj kong Christian den førstis Tid] 1. september 1555. (jfr. N.H. 111 2 s. 123).


Kommentarer til [8]:


  • Thj om endschiønt konning Christiern den anden udsende sine Skibe] beslagleggelsen av de fire skip i Øresund foregikk i kong Hans’ tid. (B.F. s. 60.) Kongen begunstiget kaperfarten og støttet den private krigsførsel som Olav Nilssons slektninger førte mot hansestederne.
  • Deris Geseller oc Liggere] gesell kaltes den øverste arbeidsformann hos en kjøpmann på Bryggen; han var nærmest hans stedfortreder og fullmektig. (Vinter)liggere eller vintersittere kaltes de hanseater som oppholdt seg hele året i Bergen.
  • Antastelse] forulempning.
  • yppighed] vellevnet.


Kommentarer til [9]:


  • der som endnu Gaden findis] veien utover mot Nordnes på høydedraget mellom Puddefjorden og Vågen kalles «Klostergaten» og «Klosteret». Munkelivklosterets beliggenhet kjennes etter de utgravninger som N. Nicolaysen foretok i 1860. (Fortidsminnesmerkefor. årsberetning 1860 s. 62.)
  • S. Nicolai Orden] Munkeliv kloster har såvidt vites aldri tilhørt St. Nicolai-orden; det ble grunnlagt av benediktinermunker, men gikk 1426 over til Birgittinerordenen (K. s. 68).
  • den Fundatz Bog, som heeder Mare Magnum] Mare Magnum er en pavebulle datert 1. mai 1413; den inneholder en stor katalog over Birgittinerordenens privilegier. Bullen er utstedt av den beryktede pave Johannes XXIII (1410–15). Birgittinerordenen var virksom for å få Munkeliv kloster overført til seg, og dertil måtte man ha pavens godkjennelse. Det var i skismaets tid, da tre paver samtidig gjorde krav på paveverdigheten. De nordiske kirker stod under den ovennevnte pave; han ble avsatt 1415 på kirkemøtet i Konstanz, og kirkemøtet overtok ledelsen av kirken. Det trakk ut med avgjørelsen av Munkelivs skjebne, især fordi avståelsen til Birgittinerordenen vakte sterk motstand i Bergen. Først i 1426 oppnådde man pavens godkjenning av overdragelsen av klosteret til denne orden. (N.H.T. 4 R. 2 B. s. 50 f.)
  • Bisp Niels af Opslo] biskop Nicolaus Arnesson. Baglerne satte Bergen i brann natten til 10. aug. 1198, fordi de mente byfolket støttet kong Sverre. Denne hendelse er skildret i Sverres saga kap. 149 og 150.
  • førde Krig mod Kong Sverrie for Sagefald i Christen Retten] striden mellom kong Sverre og biskop Nicolaus hadde nok også andre grunner enn tvist om fordeling av betalte straffebøter etter Kristenrettens bestemmelser. Brudd på disse ble i visse tilfeller straffet med bot; bøter inntil 3 mark tilfalt biskopen, større bøter skulle deles mellom kongen og biskopen (jfr. Gulatingslovi ved Knut Robber stad s. 271).
  • som did hen forfuldte LænsHerren Oluff Nielssen] O.N. hadde søkt tilflukt i klosterkirkens tårn; da tyskerne tente opp ild omkring bygningen, ble han nødt til å gå ned og overgi seg. Etterat han hadde fått tid til å skrifte, ble han nådeløst hugget ned. Hanseatene ble pålagt av paven å bygge klosteret opp igjen som straff for drapet på biskop Torleiv Olavsson.
  • Første Part den 4 Bogs 13. Cap og 9. Cap] henvisningene gjelder Edv. Edvardsen: Bergens Beskrivelse I s. 416 og 395.
  • Thore Ruth] Tord Ro(e)d: en jysk lavadelsmann som i 1520-årene først tjente erkebiskop Olav Engelbrektsson og senere Vincents Lunge. Han kom deretter i tjeneste hos Eske Bille, som han i 1537 etterfulgte som høvedsmann på Bergenhus. (N.R.R. I s. 53.) I 1542 hadde han Tronheims len og var høvedsmann på Steinviksholm. (N.R.R. I s. 64.) Tre år senere drog han til Danmark og er trolig død kort tid etter.
  • Stj Bagge] Stig Bagge var opphavelig fra Kvinesdal, 1529 finner vi ham som betrodd tjener hos Henrik Krummedike; i begynnelsen av 1530 er han Frederik I’s sendebud i viktig ærend, og 1534 gjør han tjeneste hos Eske Bille på Bergenhus. S.B. var en av de f» norskfødte i denne tid som fikk betrodde stillinger; 1536–41 hadde han befalingen over Lister len. På krigstog til Nederland 1541 ble han fanget og henrettet. I juni 1534 overgav Eske Bille under sitt fravær ianledning det planlagte kongevalg kommandoen på Bergenhus til Tord Roed og Stig Bagge. Tord Roed sendte i februar sin kollega til Christian III med beskjed om at der var fare for at festningen ville bli angrepet av krigsfolk utsendt av erkebiskopen under ledelse av Christoffer Trondsson (Rustung) (K. s. 73.).
  • 1534 – – da er det anden Gang slet ødelagt] ganske, helt ødelagt. Munkeliv kloster ble brent i mars 1536 av Tord Roed da det gjaldt for høvedsmannen å hindre at dette strategisk viktige sted i tilfelle av angrep på Bergenhus falt i hendene på fienden.
  • Mester Gieble Pedersen vaar Electus vdj hans Stæd] G.P. ble valgt av Domkapitlet til biskop i begynnelsen av 1536, og tok da klosteret i bruk som sin bispebolig. 1537 fikk han Munkelivs jordegods i forlening; det var blitt tillagt bispestolen i 1531.
  • Christopher Trundtzen] Christoffer Trondssøn (Rustung) drev sin virksomhet i denne tid som sjørøver langs Nordsjøkysten. Han stod på erkebispens side og var hans håndgangne mann i kampen mot Vincents Lunge og fru Inger til Austråt. Ved denne anledning hadde han fått det verv å sikre seg Bergenhus festning og fordrive Eske Billes folk som stod på Christian Ufs side.
  • Skyttebaader] skyttebaad eller skjærbåt (skytte ɔ: skyts) var et lite, bevæpnet fartøy som hadde avløst det gamle ledingsskip. En beskrivelse av en skyttebåt fra Bergen omkr. 1600 (O. Solberg: Finnmark omkring 1700 III s. 60 og 62) oppgir at den hadde mast som kunne legges ned og 10–11 par årer. Bevæpningen bestod av tre jernfalkonetter og 2 «steenstycker» foruten håndvåpen.
  • Tære] tjære.
  • Haasteen] (gno. Hasteinar) nuv. Damsgård på Laksevåg ved Bergen. Damsgård har sitt navn etter rådmann Dam Tønnessen, som tok borgerskap i Bergen 1586, og var eier av gården. Navnet ble først brukt lenge etter mag. Absalons tid. Det var altså vestsiden av klosteret mot Puddefjorden som var best bevart etter brannen.
  • Graabrøderis Closter] Fransiskanerklosteret i Vågsbotn.


Kommentarer til [10]:


  • Reformatzen] Reformasjonen.
  • Superintendent] kirkelig tilsynsmann, tittel som i Reformasjonens første tid til dels ble brukt istedenfor biskop.
  • Helligeland] Helgeland.
  • Guløe] på den lille halvøy Guløy, som ligger øst for Eivindvik kirke på sørsiden av innløpet til Sognefjorden, ble trolig Gulatinget holdt. Først omkr. 1300 er samlingsstedet flyttet til Bergen. («Fra Fjon til Fusa» 1966 s. 11 f.)
  • hvor heden] hvorhen.
  • hafde disse Andenes i forlæning] Andenes i Vesterålen. Ved kgl. skr. 15. oktbr. 1528 fikk de 24 rådmenn i Bergen forleningsbrev på Andenes. (N.R.R. I s. 15.)


Kommentarer til [11]:


  • Alckmar] Alkmar, by i provinsen Nord-Holland. Her lå en kjent domskole, som Geble Pederssøn muligens besøkte, eller han fikk privatundervisning av lærde menn der.
  • venerande Domine Abbas] ærverdige herre abbed; setningen videre er en gjengivelse av Johs 2,4 (etter Vulgata): Min time er ennu ikke kommet.
  • Løven] Louvain i provinsen Brabant. I denne tid nøt universitetet i denne by (opprettet 1426) stort ry for sine udmerkede lærerkrefter; her fikk studentene stifte bekjentskap med sann vitenskapelig dannelse, og ved dette universitet har Geble Pederssøn lært humanismen å kjenne. Først i 1519 gjorde reformasjonsbevegelsen seg gjeldende i Louvain; men da var Geble Pederssøn reist fra denne by.
  • hand promoverede in Magistrum Philosophiæ] han tok magistergraden i filosofi.
  • Welb:] velbyrdige.
  • Vincentz Lunge] K. s. 27. V.L. oppholdt seg i Trondheim i jule- og nyttårshelgen 1535–36, og 3. januar 1536 styrtet Christoffer Trondssøn (Rustung) inn i hans herberge i spissen for en rasende folkemengde; under disse tumulter ble V.L. stukket ned. Erkebispen som var V.L.’s bitre uvenn, stod uten tvil bak drapet.
  • Doct: Christiemo Morsiano (abl.)] Christiern Torkelsen Morsing (født 1485 på Mors, død 1560). Han studerte i utlandet særlig rettsvitenskap og ble rector ved Københavns lærde skole. 1520 fikk han stilling som professor og rector ved Københavns universitet. Da Frederik I ble konge, og CM. hadde sympati for Reformasjonen og den åndelige bevegelse som var vakt ved den, oppgav han sin stilling og reiste til utlandet; han studerte i Leipzig og Køln, og fra 1528 oppholdt han seg i Louvain. I 1530 kom han tilbake til Københavns universitet og holdt nu forelesninger over den hellige skrift og de gamle språk. Men på grunn av religionsstridighetene drog han igjen utenlands, og la seg nu etter det medisinske studium; i Basel tok han den medisinske doktorgrad. I 1537 kalte Christian III ham tilbake til Københavns universitet som skulle reorganiseres. CM. ble leder for det nyopprettede universitet og professor i legevitensskap.
  • Privati Præceptores] privatlærere.
  • Bartholomæus Coloniensis] han var lærer i Zwolle, provinsen Oberijssel i Nederland og er særlig kjent fordi han kjempet for det latinske språks renhet og motarbeidet det barbari som holdt på forsimple det. Senere virket han i Køln og Minden (Westfalen), der han fungerte som rector ved domskolen. Geble Pederssøn synes etter denne opplysning å ha besøkt Minden i sin studietid i utlandet. B.C døde omkr. 1514.
  • Johannes Murmedus] (feilaktig for Murmellius) virket i en årrekke i Munster som rector ved gymnasiet; denne skole hadde stor søkning på grunn av den anseelse den nøt. Omkr. 1514 oppholdt han seg i Alkmar, senere flyttet han til Deventer. J.M. gjorde seg gjeldende ikke bare som en meget dyktig lærer; han forfattet latinske dikt og utarbeidet grammatikk og kommentar til klassiske forfattere. Geble Pederssøn har trolig kommet i forbindelse med ham og nytt godt av hans undervisning mens han oppholdt seg i Alkmar. J.M. døde i Deventer 1527. Ingen av de to nevnte lærere vites å ha hatt sin virksomhet i Louvain, de virket begge som verdige representanter for de beste sider av samtidens hollandske humanisme. Av menn som disse har Geble Pederssøn fått impulser i pedagogisk retning og er blitt stimulert av deres iver for å utbre sann og fruktbringende opplysning.
  • Mathesin] matematikk.
  • Skolemester] d.v.s. i den tid rector ved Katedralskolen (Latinskolen). G.P. kom tilbake til Bergen i 1517 og virket som rector omkr. ett år.
  • vor Frue Kircke] Mariakirken (senere kalt Tyskekirken). G.P. ble kannik ved Mariakirken 31. oktbr. 1518 og kort etter sogneprest der. (D.N. XVII B s. 230.) Sognepresten holdt i katolsk tid messe ved høyalteret (jfr. N.M. I s. 591).
  • Biscop Andor døde 1522.
  • effterdj Kong Christiern den anden samme Tid med Adelen haffde at bestille] i desember 1522 hadde den jyske adel reist seg til opprør mot Christiern II, og kongen fant stillingen håpløs. 13. april 1523 forlot han med sin familie København.
  • at de maate eligere sig en hvem de ville] to dager etter at Christiern II hadde forlatt København, valgte domkapitlet i Bergen erkedegn Olav Torkellsson til biskop Andors etterfølger. (Skr. til Bergens domkapittel 24. mars 1523 D.N. III nr. 1091 – jfr. VI nr. 689.)
  • Hvor effter M. Geble bleff forskicket til Rom] da den nye biskop nødig ville foreta reisen til Rom for å få valget godkjent av paven, sendte han den daværende kannik Geble Pederssøn avsted i dette ærend.
  • gick han der lenge] valget av biskop i Bergen ble denne gang konfirmert hurtigere enn vanlig, takket være kongens prokurator ved kurien, tyskeren Zutpheld Wardenberg.
  • oc smurde Cardinalers, Curtisaners, oc andris Næffver med Ducater] Curtisaner: pavelige nepoter eller yndlinger ble kalt kurtisaner. At en ny biskop måtte betale en avgift til paven, var ikke noe uvanlig. Da paven tok bispevalget og stadfestelsen i sin hånd (fra ca. 1350), gjorde han krav på gaven som bispen før hadde gitt erkebispen ved stadfestelsen av valget. Den ble nu en fast forpliktelse (Commune servitium); hertil kom at den nye biskop måtte yte drikkepenger til pavens og kardinalenes tjenerskap (Servitia minuta). For Olav Torkellssons vedkommende ble avgiften til paven utredet 7 dager etter stadfestelsen. (G. Storm: Afgifter fra den norske Kirkeprovins etc. s. 121.)
  • Paven self] Hadrian VI (pave 9/1-1522–14/9-1523); hans korte funksjon falt i en krisetid for pavedømmet og den katolske kirke.
  • Denne Spaadom gick vd omsider paa M: Geble Seif] gikk i oppfyllelse på.
  • Bisp Oluff forestod Bergen Stifft vdj 10 Aar] Han døde i 1535; her er opplysningene i «Oration» feilaktige.
  • Ærckebispen i Trundhiem – – eligerede M: Geble til Bisp igien] erkebispen hadde ingen valgrett; etter kanonisk rett tilkom den domkapitlet, Mag. Absalon mener trolig hermed at erkebispen foretrakk G.P. som ny Bergensbiskop. G.P. hadde tittel «Electus» (ɔ: valgt) 1536–37.
  • Kong Christian (III) 1536–59.
  • Bisp Oluffs Testament oc SiæleGaffve] sjelegave var en ytelse som var bestemt som godtgjørelse for at det skulle leses messe for giverens sjel etter døden; her nærmest i bet. arvedel.
  • Sølff Staabe (da. Staab fra mnyt. stop; gno. staup)] sølvstøp, sølvbeger.
  • vor Froe Kircke] Vor Frue Kirke (nu Domkirken) i København.
  • aff Doctore Johannes Pomerano (dat-, abl.)] Johann Bugenhagen fra Pommern (Pomeranus) (1485–1558), Luthers fortroligste venn og nære medarbeider; han var en av de betydeligste av Reformasjonstidens lærde menn. J.B. har særlig gjort seg fortjent ved organiseringen av kirken i flere av de land som innførte den evangelisk-lutherske lære. Han ble innkalt til Danmark og oppholdt seg der 1537–39, ordnet da universitetsundervisningen og hjalp til med å utarbeide Liturgi og Kirkeordinansen av 1537. J.B. kom 1542 ennu en gang til Danmark etter Christian III’s anmodning for å ordne kirken i hertugdømmene; han medvirket da ved utarbeidelsen av de 26 Ribeartikler, et supplement til Kirkeordinansen.
  • ipsa Dominica decem leprosorum] 14. søndag etter Trefoldighet. I 1537 falt denne søndag på 2. september. Teksten er Luk. 17, 11–19.
  • Ordinantzen] ordinasjonen. Beretningen om gaven til Bugenhagen og hans ytring ved den anledning er uriktig (jfr. L. Daae: Geist liges Kaldelse s. 5); derimot ser vi at G.P. skjenket kongen 2 små sølvstøp og 4 små sølvtiner ved denne leilighet. (N.R.R. I s. 52.)
  • Nonne decem mundati sunt? etc] Luk. 17, 17–18.
  • Samme Tid fick hand aff Ko: Ma: til Løn oc Wnderholdning etc] som en gunstbevisning fikk G.P. av Christian III oppebære inntektene av Munkelivklosterets eiendommer. (N.R.R. I s. 51.) Disse inntekter var meget betydelige, så G.P. fikk en økonomisk uavhengig stilling som biskop, især da han var ugift og ikke hadde familie å forsørge.
  • betænckte hand sin Æd] bispeeden ved ordinasjonen fins på dansk i Kirkeordinansen av 1539. (Rørdam I s. 117 og 126 f.)
  • en fin, hæderlig oc Gudfrydig Mand] Erik Loss, senere sogneprest til Eid, Nordfjord.
  • den lille Lutheri Cathechismo (abl.)] i mai 1529 forelå Luthers lille katekismus i første utgave på tysk. Om danske oversettelser 1532, 1537 og 1538, se A. Chr. Bang: Den lutherske Katekismus Historie I (1893). En kan i denne sammenheng nevne biskop Palladius utlegning av katekismen beregnet på Norge «Brevis expositio catechismo pro parochis Norvegianis» (1541).
  • den forfaldne Kircke] Olavskirken ved Gråbrødreklosteret, den nuv. Domkirke i Bergen.
  • Superintendentens oc Sogne Præstens Boliger] disse ble innrettet i de gamle klosterbygninger som lå på den nuv. Katedralskoles tomt
  • S: M: Gieble-Salig (ɔ: avdøde) magister Geble.
  • Doctor Peder Palladio (dat.)] Peder Palladius (Plade) (1503–60) var fra 1537 superintendent over Sjællands stift og professor ved Københavns universitet.
  • saa farligt, oc et haard Folck] jfr. Oluf Kolsrud: Folket og reformasjonen i Noreg (i «Heidersskrift til Gustav Indrebø» s. 31 f).
  • føye] (i Db.føge)] rige, liten.
  • den hellige Æcteskabs Stat(us)] ivrige lutheranere giftet seg ofte for likesom å demonstrere mot den katolske kirkes cølibatsbud for de geistlige.
  • om Sommeren en Tid 1549] Absalon Pederssønn var hjemme i Bergen før han reiste til Wittenberg.
  • S(alig) Farbroder] Halvard Søgn jfr. 3. juni 1561.
  • Nicolaum Borbonium (akk.)] Nicolaus Borbonius (Bourbon) (1503–ca. 1550) var fransk pedagog og tilhørte den humanistiske åndretning. N.B.’s mest kjente verk er skolelæreboken «Pædologia, sive de puerorum moribus libellus» (utkom 1536). Den var skrevet i versform på latin og ble meget nyttet i tidens latinskoler. Boken søkte å innprente gode seder og lærte samtidig eleven mønstergyldig latin. Den vanlige undervisningsmetode gikk ut på at eleven fikk diktert sitt pensum, senere skulle det læres utenat etter den skrevne diktat.
  • Kirckegaarden] omkring Domkirken. Katedralskolen lå den tid nordøst for kirkegården (Den gamle latinskole i Lille-Øvregate nr. 38).
  • exciperet] ɔ: excerpert = gjort utdrag (av).
  • forskræf mig] skrev om meg, anbefalte meg.
  • Wittenberg] universitetet her ble grunnlagt i 1502, og allerede få år etter grunnleggelsen finner en danske studenter her. Wittenberger-universitetets storhetstid faller sammen med den periode da Luther og Melanchton virket som lærere der. Ved dette universitet ble også utdannet en rekke unge menn fra de nordiske land, som senere kom til å spille en fremtredende rolle for reformasjonsverket i sitt hjemland. En kan nevne Peder og Niels Palladius, Hans Tausen, Laurentius og Olaus Petri og Hans Gaas (senere biskop i Trondheim). Absalon Pederssøn har også sittet under Melanchtons kateter.
  • Kyndelmisse Aften] Kyndelsmesse 2. februar, aftenen er dagen før 1. febr.
  • Herøen] havneplass i Randesund herred, Vest-Agder.
  • hellig tre Kongers Afften] 5. januar.
  • Jens Riber] Jens Gregerssønn Riber var født i Ribe omkr. 1480 og døde 1571. J.R. var superintendent på Færøyene før 1550. I 1557 ble han utnevnt til superintendent i Stavanger, men viste seg ikke stillingen voksen, da han var blitt helt avfeldig. 1570 ble Jørgen Erikssønn innsatt som visebiskop ; men J.R. nektet å motta ham som sin medhjelper (jfr. 29. jan. 1564).
  • drage Fløtning] reise med båtskyss.
  • Fastelaffvens Søndag] i året 1552 var 28. februar.
  • her Mickel SognePræst] Michel Jonssønn, sogneprest til Domkirken
  • her Willem] Wilhelm Hanssønn, kapellan til Domkirken
  • Niels Organist] Niels Mogenssønn
  • Hiemme Gaffve] Medgift (gno. heimanfylgje), jfr. Knut Robberstad: Fyrelesningar over rettssoga II s. 29.
  • 50 Berger Gylden] fra midten av 1400-tallet finner en ofte i Bergen myntverdien 1 bergengylden = 12 lybske eller danske skilling.
  • Læsemester] Lector theologiæ, Ribeartiklene 1542 (R??rdam I s. 122) inneholder en bestemmelse (art. XXIII) om videregående teologisk undervisning for de eldre elever ved katedralskolene. Den skulle overtas av lector theologiæ, som hadde plikt til å holde offentlige forelesninger på latin over den hellige skrift både for kanniker, skoledegner, «forstandige borgere» og andre som måtte ønske å delta. Det teologiske lektorat ved Bergens katedralskole ble opphevet 1749. Lectorstillingen stod både i rang og inntekter over rectorstillingen; den siste ble nærmest betraktet som overgangsstilling til presteembede.
  • Oluff Sogne-Præst vdj Kind] Olav Mogens (Mons)sønn (Hatting III s. 135)
  • her Thure] Thure Hanssønn Smed, (Hatting III s. 190) en av de unge som nøt godt av Geble Pederssøns hjelp under sin skolegang i Bergen og fra 1548 til studium i København i tre år. Han er første gang nevnt som sogneprest til Ullensvang i 1553, døde visstnok i 1588.
  • Laris Olsen] ellers ukjent. Framnæs] et nu forsvunnet gårdsnavn i Os herred.
  • doctor Peder (Palladius).
  • lofflig oc salig Hukommelse] lofflig (gno. gda. lofligr, svarende til ty. loblich) priselig, berømmelig.
  • Cancelleren] etter Reformasjonen hadde kansleren det nestfornemste av de såkalte riksembeder, og stod i rang bare etter «Rigens Hovmester»; når sistnevnte embede stod «besatt, var kansleren den fornemste mann i landet nest kongen. Kansleren fungerte som sjef for kancelliet, under ham lå bl.a. kirke- og skolevesenet. Johan Friis (1494–1570) var kgl. kansler med overledelsen av rikets finanser og utenrikspolitikken 1539–70.
  • Her Lars Nielsen] Laurits Nielssønn (1527–96) ble 1553 sogneprest til Kvernes og kannik i Trondheim. Under Syvårskrigen (1563–70) viste han seg svenskvenlig og var mellom de fremtredende menn i Trøndelag som svor troskapsed til den svenske konge. Han ble tatt til nåde igjen, ble 1570 sogneprest i Stjørdal og samtidig erkedegn. (Bang: s. 302.)
  • Fru Jde paa Walløe] Ida Munk g.m. Oluf Rosenkrantz, eier av Vallø gods på Sjælland.
  • Forloff] frihet fra tjenesten.
  • gaff sig til Skolen igien] begynte å studere igjen.
  • her Peder Simensen] Peder Simonssønn Krag, sønn av rådmann i Bergen Simon Jacobssønn Krag.
  • Melckior Prydtz (Prys) er omtalt flere steder i Db. Han var opphavelig landsknekt på Bergenhus (N.M. I s. 578), men ble senere rådmann; han må være død før 1567 (jfr. N.L.R. IV s. 1 – B.h.f. skr. nr. 67 s. 64).
  • ingenium] forstand, intelligens.
  • lidet] ɔ: litt.
  • Rostock] byen hadde universitet som var grunnlagt i 1419; men først i 1432 fikk det teologisk fakultet. Det ble av stor betydning for de nordiske land. Reformasjonsbevegelsen gjorde seg tidlig gjeldende her; universitetets lærere forkynte den evangeliske lære fra 1532. Også senere søkte mange studenter fra Danmark og Norge til Rostock.
  • Ludvig Dietz] var en kjent boktrykker i Rostock; fra 1513 drev han eget boktrykkeri. L.D. ble innkalt til København og oppholdt seg der 1548–50 for å trykke den danske bibel. 1558 ble han universitetsboktrykker i Rostock og døde året etter.
  • Oluff Thordsen] sogneprest til Aukra, vest for Molde. (Om O.T se Ny kirkehist. Samling III (1864/66 s. 627 f.)
  • Sandeid] i Ryfylke.
  • en Persoen ved Nafn Auden] Audun Anderssønn, sønn av den færøyske lagmann Anders Guttormssønn. Geble Pederssøn holdt ham til studium i København; han ble 1566 prest på Østerøy og prost på Færøyene, der han døde 1596.
  • 1555 den 16. Augusti bleff han slagen med Popelsie] Dagboken forteller at G.P. ble rammet av slag 18. august.
  • M. Gieble skulle bliffue Bisp] fortsette å være.
  • Suffraganeus] suffragan ɔ: en biskops vicarius, vicebiskop.
  • 1557 døde hand vdj Bergen den = 7 Martij] Dagboken oppgir 9. mars som dødsdag.


Kommentarer til [12]:


  • Bergens Trivial eller Latinske Skole] den danske skoleordning av 1546 omtaler den lærde skole som schola trivialis, av trivium ɔ: det trinn av skolen som omfattet de tre «Artes triviales»: grammatica, dialectica, rhetorica.
  • M: Absolons fordom Læsemesters Skrifft ɔ: «de Vita M: Gabelis» eller «Oration».
  • Communet bag Slottet] Kannikgården
  • tilbagers] bergensk dial. tebakars (Larsen og Stoltz: Bergens bymaal s. 161).
  • scientier] vitenskaper.
  • ipsa vigilia omnium Sanctorum] nettopp Allehelgensaften, 31. oktober.
  • ordinerit] forordnet.
  • Forsiun] omsorg.
  • Wærelser] oppholdssteder.
  • at skrabe Jld, som mand siger, til sin Kage] jfr. ordspråket «Enhver rager Ild til sin Kage» ɔ: søker sin egen fordel.
  • Lutheri Lærdom bleff mandeligen dræffven] biskop Olav Torkellsson hadde hatt sammenstøt med lutherske predikanter 1526. (D.N. IX nr. 571). Den nye lære vant etterhånden inngang; i 1529 hadde to navngitte utenlandske predikanter fått Frederik I’s tillatelse til fritt og under myndighetenes vern å forkynne den evangeliske lære i Bergen. (N.M. I s. 185.)
  • nocksommelige] (adv.)] noksom, til fulle. Kgl. skr. aug. 1537 om G.P.’s utnevnelse til superintendent (N.R.R. I s. 51).


Kommentarer til [13]:


  • anlanget] ankommet.
  • Her Erick Loss] Erik Erikssønn Loss, sogneprest til Eid. Han hadde studert i Tyskland, og omkr. 1546 fikk han stilling som den første rector ved katedralskolen i Bergen; senere ble han sogneprest til Leikanger og til Eid (til omkr. 1570). Fra 1567 fikk han sin sønn Stefan til kapellan; han ble også sin fars etterfølger i kallet. E.L. var til sist (fra 1571) res. kap. ved Domkirken i Bergen og skal være død 1589. E.L.’s første hustru døde i 1571, senere ble han gift med en kvinne av adelig slekt, Karine Ivarsdtr.
  • Leckanger] Leikanger.
  • Eidsfiord] Eids prestegjeld.
  • Her Søren Pedersen] Søren (Severin) Pederssønn var født i Viborg; han hadde i 1539 vært prest ved Domkirken en tid og fungerte samtidig som rector ved Katedralskolen. Omkr. 1546 ble han løst fra rectorstillingen.
  • Computum Ecclesiasticum Spangenbergij] Johann Spangenberg (1484–1550) virket fra 1524 som rector ved domskolen i Nordhausen, der han også var prest. 1543 ble han av sin venn Luther kalt til Eisleben som superintendent, og fikk fra 1546 oppsyn med kirke- og skolevesenet. J.S. har forfattet flere utmerkede skolebøker, hvor han nyttet spørsmålsformen som i Luthers katekisme. «Computus» er en lærebok i kirkelig kronologi; den gir veiledning i beregning av de kirkelige festdager. Boken utkom 1539 og senere i flere opplag.
  • Borbonium de moribus] opplysningen om bruken av disse to lærebøker viser at Geble Pederssøn fulgte godt med i samtidens pedagogiske litteratur og søkte å drive undervisningen i Bergens katedralskole etter den metode som den gang var vanlig og moderne i de tyske evangeliske land.
  • Her Jacob Madtzen] Jacob Madssønn var født i København. I 1546 ble han sendt til Bergen av Peder Palladius etter Geble Pederssønns anmodning, og fikk stilling som rector ved Katedralskolen. (Edv. II s. 235.) I 1552 ble han sogneprest i Innvik (Nordfjord), 1556 overtok han rectoratet ved Stavanger katedralskole, og 1561 ble han sogneprest i samme by. Fra 1565 var J.M. biskop Jens Ribers suffraganus (hjelpebiskop) og døde av pest under visitas i Valdres i slutten av 1569. Han var en meget dyktig geistlig og som lærer i Stavanger fikk han stor betydning for sine elever, blant dem var Peder Claussønn Friis.
  • Haagen Lauritzen] Haakon Lauritssønn var rector 1552–54. K. s. 2.
  • Baccalaureus artium] laveste akademiske grad.
  • Ydsted] Ystad.
  • Windskibelighed] flid, omhu.
  • beskicke] sette i skikk og orden, innrette.
  • Wilkore] tilstand, forfatning.
  • Conventz Stue] forsamlingslokale for munkene (eller nonnene) i et kloster.
  • Borrestue] borgstue, tjenerbolig på en gård, drengestue. Skolen lå på nordsiden av Domkirkegården.
  • Astrag (nty. astrak)] gulvfliser.
  • fly (fli)] innrette, sette i stand.
  • KackelOvn aff Jern] kakkelovn var opphavelig ovner som utvendig var kledd med «Kakkeler» ɔ: sten av brent leir, oftest glaserte. Disse var muret opp omkring ovnens ildsted. «Kakkeler» hadde forskjellig form og farve, og var smykket med pressete ornamenter. I slutten av Middelalderen bestod kakkelovnene i alminnelighet av et nedre parti laget av jern (selve ildstedet) og «kakkeler» i overdelen. I begynnelsen av 1500-tallet tok man slike ovner i bruk i de nordiske land.
  • Her Peder Simensen var rector fra november 1554 til omkr. påske 1557.
  • S. Synnevæ Præbende] prebender var dedisert bestemte helgener, i dette tilfelle Bergens vernehelgen.
  • Her Niels paa Lindaas] Niels Thorvaldssønn var den siste katolske prest til Lindås; han fortsatte i kallet etter Reformasjonen. For modentlig er han identisk med den herr Niels som i 1522 blir omtalt som kapellan i Lindås, og som ble kannik i Bergen; han døde omkr. 1554. (Lampe I s. 365.)


Kommentarer til [14]:


  • Velermelte (til ty. ermelden)] med heder omtalte, nevnte.
  • Colleger] (eller hørere) var tittel for lærere ved latin-(katedral)skolene.
  • Synderlig] særlig (stor).
  • Affection] hengivenhet, kjærlig omsorg og interesse.
  • saare faa deris Wngdom] tid er trykkfeil i utg., skal være til.
  • fremholde] bli ved, fortsette. Omkring 1575 var søkningen til Bergens katedralskole liten, så det i stiftet var «Brøst for saadanne Personer, som kunde brugis udi Guds Ords Tieniste», som det heter i kongens brev (se nedenfor).
  • Politien] kjøpstadsstyrelsen, det daglige samfunnsoppsyn. (Fr. Scheel: Lagmann og skriver s. 114.)
  • Frederik II’s benefisium for 12 skoleelever] «Benaadningsbrevet» er datert 28. juni 1575 (Edv. II s. 302 f). Kongen hadde bevilget dette benefisium «Kircke-Religionen oc Guds Ords tieniste til Forfremmelse oc beste, saa oc saadanne Personer til Hielp oc Trøst, som er forhaabning om udj fremtiden, at skulle brugis udi Kircke Tieniste». Biskopen, prestene og skolens rector skulle utdele understøttelsen til elever «som icke hafuer rige eller formuendis Forældre, som dennem kunde underholde, og de som ere forhaabning om udi fremtiden at skulle dennem forbedre».


Kommentarer til [15]:


  • Haagen Lauritzen kom til Bergen i 1552.
  • Peder Simensen Cragius (Krag)] var rector fra november 1554 til påske 1557.
  • Christopher Walckendorp] Christoffer Henningsen Valkendorff var født 1525, kom tidlig i 1550-årene i statstjenesten som kgl. sekretær og ble i 1554 forlenet på livstid med inntektene av prostiet i Bergen (N.R.R. I s. 173). 1556 ble han utsett til en av rikets vanskeligste og viktigste lensherrestillinger, idet han 4. mars fikk å styre Bergenhus- og Vardøhus (ɔ: Finnmark) len foruten endel mindre len som var underlagt hovedlenene (N.R.R. I s. 195). CV. tok straks til med å rydde opp i forskjellige mislige forhold i Bergen. Han søkte bl.a. å rense de strøk av Øvregaten der usedeligheten florerte, og satte en stopper for flere overgrep fra de tyske håndverkeres side. 10. desember 1557 forlot han Bergen for å avgi beretning for kongen, forhøre seg om tyskernes privilegier og få nærmere forholdsordrer. 2. april 1558 var han tilbake igjen og krevet nu idet han viste til avtalen i Odense 1554 at de tyske håndverkere skulle sverge troskapsed eller rømme kongens riker. De tyske kirker og deres prester ble igjen underlagt norske myndigheter. Han var til stede ved Frederik Ils kroning i København 6. august 1559 (jfr. N.R.R. I s. 264). Etterat han var vendt tilbake til Bergen, fortsatte han med å bringe orden i byens anliggender; han av gjorde f. eks. de økonomiske forhold for hospitaler, skolen og geistligheten i stiftet. 9. mars 1560 fikk hans etterfølger Erik Rosenkrantz forleningsbrev på Bergenhus og underliggende len (N.R.R. I s. 284). Som et synlig minne om CV. og hans opphold i Bergen har man byens rådhus, som opphavelig av CV.s privat eiendom, men bygningen lå på Kronens grunn. Han overlot den til borgermestre og byråd som rådhus, og kongen gav avkall for fremtiden på grunnavgift. Ennu to ganger besøkte CV. Bergen, som medlem av en kgl. kommisjon i februar–mars 1568, og august–september s.å. for å holde retterting. 1579 utnevnte kongen ham til stattholder i København, 1596 ble han av Christian IV gjort til rikshovmester. CV. som var ugift, døde 1601. (D. 8.L.)
  • Phanøe, Birckeland oc Aarestad Sogn] Fana prestegjeld bestod den tid av Fana hovedsogn (ca. 2 mil sør for Bergen) og Birkeland sogn (ca. 1 mil sør for byen). Prestegjeldet omfattet også Arstad sogn (som nu er en del av Bergen) som anneks. 9. august 1541 fikk daværende slottsskriver på Bergenhus Jens Sørensen brev på «Fana kapel og len» for den tid han innehadde stillingen. (N.R.R. I s. 63.) Kallet gikk over til den følgende slottsskriver inntil Peder Simonssønn Krag ble sogneprest 1557. Slottsskriverne oppebar inntektene av kallet, men måtte holde kapellan som utførte de geistlige forretninger mot en viss del av innkomstene.
  • Canonicus Bergensis] medlem av Bergens domkapitel, kannik.
  • (Quæstor Capituli et) bonorum Communium Procurator] regnskapsfører for domkapitlets jordegods og inntekter. Sogneprest Peder Simonssønn Krag oppholdt seg for det meste i Bergen, der han eiet hus som han hadde arvet etter sin far. Han holdt kapellan for seg i Fana, og besøkte nu og da sitt sognekall.
  • M: Absolon Petræjus Bejer Noricus] Absalon Pederssønns latiniserte navn som han nyttet som student i utlandet.
  • Skirdal] Skjørdal i Aurlands sogn.
  • substituerit] beskikket som stedfortreder.
  • M: Gieble vaar nysen død] G.P. døde 9. mars 1557.
  • H. Jøren Ericksen] Jørgen Erikssønn, den senere biskop i Stavanger
  • Hemmingius Hemmingij Due] Hemming Hemmingssønn Due. Ifølge Db. fikk han flere ganger understøttelse av Domkapitlet.
  • Teisteslekten var en gammel norsk lavadelig ætt. Den hadde sitt navn etter våpenmerket. En gren av ætten eiet Kroken i Sogn; dessuten var den eier av eller forlenet med flere gårder i Sogn og i andre bygder på Vestlandet. Den var også inngiftet i flere andre lavadelsætter.
  • Haagen Larisen] Haakon Lauritssønn var rector 1552–54.


Kommentarer til [16]:


  • Doctor Jensz Skelderup] Jens Skjelderup var biskop i Bergen 1552–82
  • Byschriffver] Byskriver var i denne tid en embedsmann som fungerte som rettsskriver ved bytinget.
  • udj sine førrige moribus (dat. abl. av mores)] seder, oppførsel
  • Slottet] Kongsgården, lensherrens residens på Bergenhus, i tårnets kjellere var også fengsel for forbrytere.
  • Mens 1566 døde Hand aff Pesten] 1565–67 ble Bergen og Vestlandet herjet av pest; særlig ille var tilstanden august–november 1566, slik vi kan få inntrykk av i Db. denne periode.
  • bleff begraffuen paa Sandeid] på foregående side er først opplyst at H.H. Due var født i Sunnhordland, lenger nede at hans fødested lå i Ryfylke. Trolig hadde han slekt i Sandeid (Rogaland).


Kommentarer til [17]:


  • anlanger] vedkommer, angår.
  • Vtieerlighed] umoralsk liv.
  • effterat den reene oc rætte Religion oc Guds klare oc bare Ord, er kommen paa Fode] den evangelisk-lutherske lære som ved Reformasjonen hadde satt sitt præg på det kirkelige og religiøse liv.
  • spægede] aget, holdt i tømme, dempet.
  • en med de ringeste] (berg.bym.)] av de ringeste.
  • Slemmen oc Demmen] til verbene slemme og demme (ty. schlemmen und dammen)] svire, leve i sus og dus.
  • misgunst] ukjærlighet.
  • oc der hos at saadant enten icke bleff straffet] tyskerne på Bryggen hadde ord for å holde sin hånd over forbrytere som var deres landsmenn; de smuglet dem ombord i skip som førte dem til utlandet. Hanseatene påstod for resten at ingen kjøpmann på Bryggen var pliktig til å adlyde stevning av byfogden.
  • Æhebræckere] ekteskapsbrytere.
  • væmodelig (adv.)] med sorg i sinnet.
  • Doct: Palladius skræff en gandske Bog derom imod Bryggen] dette skrift er ellers ukjent; det har trolig foreligget bare i manuskript.
  • Oldermendene, Achteinerne] Bryggens styre, «Det tyske kontor» i Bergen, stod under rådet i Lübeck, som til dets administrasjon oppnevnte to oldermenn; disse sammen med 18 av Kontorets kjøpmenn (de achteinen, achtzehner) og sekretæren (kjøpmannsskriveren) dannet kjøpmannsrådet. Achteinernes tall ble etterhånden forminsket: men man beholdt navnet (KW. s. 6).
  • de Tydske Prædikantere] tyskerne hadde denne tid rådighet over tre kirker i Bergen: Mariakirken, St. Martinskirken og St. Hallvardskirken.
  • Kiøbmandstuen] Kjøpmannstuen, «de kontorskes» rådhus og felles samlingslokale, lå hvor den nuv. «Kjøpmannstue» er oppført; men den strakte seg ikke så langt ned mot Bryggen som den nuv. bygning. Smuget nordenfor Kjøpmannsstuen dannet grensen mellom de to tyske sogn, Mariakirkens nordenfor og Martinkirkens sønnenfor («innenfor»).
  • Kiøbmændene bleffue da siden iche saa gamle paa Contoret] handelsfolkene på Bryggen kom som unge menn, ofte i alderen 15–18 år, hit opp fra Nord-Tyskland; de var forpliktet til å leve ugift så lenge de var i «Kontorets» tjeneste. Etter denne opplysning ble de ikke så lenge som før på Bryggen; enkelte giftet seg inn i norske familier og ble «egenhandlere» på Stranden eller andre steder i byen. (Koren Wiberg: By og brygge.)
  • Her Johan (Nyhof)] sogneprest til Mariakirken. Johann Nyhof (Niehavius) var den første prest ved Mariakirken (Vår Frue kirke) som ble ansatt av «Det tyske kontor» (1548). Han kom til Bergen fra Lübeck og ville først ikke underordne seg superintendenten; men 23. juli 1558 underskrev han og sognepresten til Martinskirken et forpliktelsesbrev, der de lovet å adlyde norsk overhøyhet. Da begge prestene ved Martinskirken var død av pest, forrettet han også deres tjeneste. J.N. var medlem av domkapitlet, han døde 11. jan. 1573. Hans epitafium fins i Mariakirken (K.W. s. 48, B.h.f. skr. nr. 5.)..
  • H(err) Christopher Mitius] sogneprest til Martinskirken. Christoffer Mitius (Mitens) var opphavelig fra Flandern og ble ansatt ved Martinskirken før 1555. Han var medlem av domkapitlet og døde av pest 15. septbr. 1566 (jfr. Db. s. 120).
  • H(err) Melchior (Pilgrim)] sogneprest til Hallvardskirken.
  • exiperede (ɔ: excerperede)] gjorde utdrag av.
  • fornumme (pret. pl. av fornemme)] merket, erfarte.
  • strøg Oldermanden oc de Achteiner ret ud] sa dem sannheten like ut.


Kommentarer til [18]:


  • St. Oluffs eller Graabrødris Kircke oc Closter] klosteret i Vågsbotn; den nuv. Domkirke var klosterets kirke, som opphavelig var en sognekirke viet St. Olav. Klosteret ble grunnlagt av Håkon Håkonssønn mellom 1239 og 1247. Klosteret brente allerede i 1270, men ble bygget opp igjen; til dette bidrog bl.a. Magnus Lagabøter med gaver. Gråbrødre-klosteret brente atter i 1463 (64); men det ble visstnok ikke tatt i bruk igjen. Etterat Munkeliv kloster var ødelagt i 1536, flyttet Geble Pederssøn bisperesidensen til Gråbrødreklosteret, og satte de forfalne bygninger i stand
  • Bisp Nerva] Narve, biskop i Bergen 1278–1304. Han var opphavelig dominikaner, trolig fra klosteret på Holmen. Som biskop viste han seg moderat og neutral i striden mellom erkebiskop Jon og Erik Magnussønns formyndere. Han stod på en vennskapelig fot med kongehuset, var meget ansett og ble nyttet i sendeferder til utlandet. 1284 postulerte Nidaros domkapitel ham til erkebiskop; men valget ble ikke godkjent av paven. En kopibok som har tilhørt biskop Narve, er nyttet av mag. Absalon; av denne bok er bare noen blad bevart (i Riksarkivet).
  • Weegesteen] klebersten.
  • S. Philippi Dag] 1. mai. Innvielsen av klosteret som omtales, skjedde etter brannen i 1270.
  • den foreste Deel aff Kircken] den vestligste del av skipet; koret hører til den best bevarte del av Domkirken fra Middelalderen.
  • Muuren imod Skolen] nordre side av skipet.
  • Muuren til Bispegaarden] søre side av skipet. En fløy av klosterkomplekset strakte seg ganske nær hen til kirken.
  • M: Gieble – – hafde vdkaaret Closteret til sin Residentz] G.P. bodde bare kort tid i Munkeliv og flyttet snart til Gråbrødreklosteret. Ved kgl. skr. 13. oktbr. 1565 (N.R.R. I s. 484) ble Gråbrødre klosteret som nu lå «de utlagt til bolig for superintendenten som kunne nytte så meget han trengte til beboelse; resten av klosterbygningene skulle overlates kannikene ved Domkirken med plikt til å holde ved like den del som de bodde i. Gråbrødreklosteret ble nu bispegård i ca. 270 år.
  • Raadet med Borgeriet] byens råd og borgerskapet.
  • bekom først den Beskeen aff Salig Konning Christian] ved resess 1. novbr. 1544 ble det bestemt at gildene i Bergens stift skulle oppheves, og 2/9 av deres eiendom legges «til Domkirkens bygning.» Den nevnte bestemmelse om Olav Torkellssons jordegods er ukjent. (Nicolaysen, Norske Samlinger 111 s. 572.)
  • Thore Ruth] Tord Roed
  • Cathedraticum] skatten Cathedraticum hadde fra gammel tid vært lagt til Kristkirken (Katedralen) på Holmen, (D.N. 111 nr. 63) etter Reformasjonen til den nye domkirke. Denne skatt ble utredet med 1/2 laup (løp) smør av hver kirke i by og på landet og av hver sogneprest. I Christoffer Valkendorfs tid ble den nedsatt og ble da riktig utredet; men da Mads Skeel var lensherre, vegret den største del av prestene seg ved å svare disse ytelser. En forestilling til kongen da denne skatt ikke hadde vært innbetalt noen tid, resulterte i kgl. skr. 27. jan. 1574 som påla vedkommende å utrede Cathedraticum som i tidligere tider. (Frimann I s. 26 og 28 – Edv. II s. 49 ff.)
  • Oluff Snidker] Db. 7. april 1564.
  • flij] pynte, utstyre.
  • Nagskoug] Nakskov.
  • nedre Kircken] skipet, partiet vestenfor det (opphavelig) hvelvede kor
  • en Muurmester heed Odis (Odu) Skotte] skottene var dyktige murmestere; de ble nyttet ved byggearbeider på Bergenhus. Veggen på nordsiden av kirken viser at det må ha vært en kyndig mann som har satt den opp; han forstod seg også på skulpturarbeid. Det St. Hans-billede som omtales her, var (ifølge en fortegnelse fra 1626) Johannes Døperens hode. Det var meget smukt utført og hadde en innskrift på latin. (Matt. 11. 11.) Billedet var oppsatt «udenpaa som Prædikestolen er innenfor»; den stod omtrent midt på nordre langvegg. (A. Bugge: Bergens Domkirke s. 27.)
  • tacht] av tekke ɔ: legge tak på.
  • hvilcket bleff bygt effter S. Oluffs Kirckis Torn j Amsterdam] «St. Olovs Kapelle» eksisterer fremdeles i Amsterdam; men nu er det i en sørgelig og forfallen tilstand. Bygningen ligger i Zeedijk 3–5, nær Centralstasjonen og har lenge vært brukt til forskjellige formål. Tårnet eksisterer ikke mer; men en skisse fra 1646 viser at kirken har hatt en takrytter, som nederst var firkantet og fortsatte i en cylinder; denne var kronet med en halvkuleformet avslutning med et korsspir (Meddelelse fra sjømannsprest Magne Storli i Rotterdam). Den tilsvarende takrytter som Domkirken har på Scholeus stikk (fra 1580-årene – N.H. IV.1 s. 112) er i det hele nokså lik den Olavskapellet i Amsterdam opphavelig hadde. Geble Pederssøn har kanskje lagt merke til denne bygning som var viet den norske landshelgen, da han som ung student oppholdt seg i Nederland.
  • de Taffler paa Læret] malerier med bibelske motiver som dekket de bare murveggene.
  • Seyerværck – – – Seyerklocke (mnty.)] tårnur med slagverk.
  • Smeden ved Naffn Carnelis] Cornelius Hollander, jfr. Db. 16. novbr. 1566.
  • Christopher Hvitfeldt (Huitfeldt) var lensherre på Bergenhus 1542–55.
  • HuusArme] folk som er trengende, men ikke får eller ønsker støtte av fattigvesenet, «pauvre-honteux».
  • Wognskud (mnty. wagenschot, jfr. eng. wainscot)] panelingsbord av eik.
  • Sacristiet] er det såkalte «Skrudhuset», et sidekapell på nordsiden av Domkirken.
  • Liberiet] biblioteket som lå i den vestlige del, jfr. Db. 2. desbr. 1567.
  • den anden til at læse udj] lokalet i den østlige del som ender i et lite kor, var bestemt for de forelesninger og eksaminatorier som lector theologiæ holdt for Katedralskolens viderekomne elever (jfr. Db. 12. jan. 1562) Domkapitlet holdt her også sine møter hvor det bl. a. ble avsagt dom i ekteskapssaker, noe det fins flere eksempler på i Db.
  • Synodum (akk.)] prestemøte av stiftets geistlige, jfr. Db. 22. juni 1569.
  • S. Hansis Kircke] Jonsklosteret med sin kirke brant trolig 1489, og ble visstnok ikke bygget opp igjen; senere hentet man sten fra ruinene til byggematerialer da de lå så bekvemt til.
  • neder ved den vestre Kirckdør] i den del av kirken som danner den nuv. tårnfot.
  • Positive] lite orgel som kan flyttes. Orgel og tårnur var nok helt nytt og ukjent for Bergens innbyggere den tid.
  • Niels Mogenssen] Nils Mogenssønn
  • itzige] nuværende.
  • saa meget nu er opad Gulfvet] så langt som gulvet nu går.
  • murede Kieldere] jfr. Db. 4. jan. 1564 og skr. 11. april 1562. (N.R.R. I s. 343.)
  • mod Gaden] nuv. Kong Oscars gate.
  • Ko: Ma: Ordinantze] dette sikter muligens til bestemmelsen i Kirkeordinansen av 1539, der kongen lover «å beskicke hver Superintendent en årlig ophold og belønning for sig og sit Folk». (Rørdam I s. 109.)
  • Patrimonio (dat-abl. av patrimonium)] fedrenearv, arvegods.
  • synderlig Providentz] særlige forsyn.
  • Wærdskyld] fortjeneste som en har innlagt seg ved sin handling
  • Hustru Marine, Borgemester Jon Thomæsens Ecte Hustru] også kalt Magdalena K. s. 93.
  • Winter Stue] rom som er tett og kan oppvarmes, skikket til opphold om vinteren.
  • Adrian fød i Flandern] er den første navngitte «urtegårdsmann» i Norge; han må ha vært en dyktig fagmann, skal en dømme etter beskrivel sen av de vekster som fantes i biskopens hage.
  • stackede] korte.
  • Bispegårdens hage omfattet den gang bl.a. Katedralskolens lekeplass og skråningen opp mot fjellet «Heggen». Geble Pederssøns hage vidner om renesansetidens interesse for hagekunst, den som tidligere i Middelalderen utfoldet seg i klosterhagene.
Forrige Neste

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Oration om Mester Geble

Oration om Mester Geble ble skrevet i 1571 og er en minnetale over biskop Geble Pederssøn, Norges første protestantiske biskop og Absalons fosterfar.

Deler av den er bevart og utgitt i 1674. Talen gir oss verdifulle opplysninger om biskopens liv. I Bergen var det et konfliktfylt forhold mellom borgerskapet og prestene. Til slutt lyktes det Absalons motstandere å anklage hans kone, Anne Pedersdotter, for hekseri. Den første gangen ble hun frikjent. 15 år senere ble hun anklaget for å ha kastet sykdom på Geble Pederssøn for at Absalon skulle kunne bli biskop. Denne gang ble hun dømt til døden, og det innledet hekseprosessene for alvor i Norge.

Les Kristens Valkners forord og Oluf Kolsruds innledning.

Les mer..

Om Absalon Pederssøn Beyer

Presten og historikeren Absalon Pederssøn Beyer fikk stor betydning etter at reformasjonen ble innført i 1536. Han var var en streng mann som svingte pisken over alle former for dårlig moral i Bergen. I 1552 giftet han seg med Anne Pedersdotter, som i 1590 ble dømt for trolldom og brent som heks på bålet.

Les mer..

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.



Redaktør: Ellen Nessheim Wiger
E-post: kontakt@bokselskap.no
Info in: English | Deutsch | Français