11De spør hvor Nr. 13 er – vår kjære gamle gård?
Den ligger inni gaten her, hvor nummer «13» står,
og De kan se hvor svær den er, så langt kvartalet når.
Den største gård i gaten, men det finnes mange fler
i andre gater her i byen, hvis De bare går og ser –
skjønt ingen er så mørk og svart som Nr. 13 mer.
Det finnes mange fler i andre byer her på jord,
det er milevis av gater – der hvor fattigfolket bor –
ja De finner Nr. 13 helst i byers øst og nord.
Det sies tallet 13 er et ondt, uheldig tall,
og gamle Dal i fjerde sier helsen er så skral
og høire lungen halv fordi han bor i slikt et tall.
12Han har en gammel vinterfrakk, på den han går tilkøis
og ligger der og bander denne råtne murstensrøis.
Men det er bare gammelsnakk, det rene skjære tøis!
For da han kom på gamlehjem på landet her ivår,
så blev han syk av lengsel til sin egen muregård,
og han rømte fra sitt fengsel, skjønt han snart er åtti år!
Naturligvis går nogen hen og dør en gang iblandt,
fordi vi mangler mat og sol og luft på denne kant –
men det hender jo i andre gårder også, ikke sant?
Nr. 13 er vår egen gård, så gammel og så kjær.
Og så skjønn den er om kvelden, når den stiger lys og svær
frem av mørket med de mange lange vindusraders skjær.
Og da lever denne gården. Den blir festlig som et slott
når der tendes lys i kjøkken og i kammers og i kott!
For vi ånder op i glede når vår arbeidsdag er gått.
13Og er det fredags kvelden, kommer Kalsen kanskje full.
Da har han mor’t sig kongelig for hele ukens gull –
for han tjener gode penger på å sjaue koks og kull.
Ja, for Kalsen har en ungeflokk, og verden er så trist,
og satan skulde hente den som kom til verden sist:
så tynn og bleik og liten, rent et pust i sivet – pist!
Skjønt verden den var ganske bra dengang man var tilsjøss
og hadde sig en pikelill i hver en havn – å jøss,
da levet ikke Kalsen av å sjaue møkk og bøss!
Og Kalsen tar sin følgesvenn, den sprukne violin,
og spiller op a sailors song om piker og om vin
og hører ikke ungehvin og hyl og kjerringgrin!
Han glemmer jomfru Olsen i etasjen over sig
som alltid holder hus når nogen andre er på snei.
Hun står i avholdslosjen og er surøiet og lei.
14Han husker bare alt han så «for hundred years ago»,
det store hav som blånet mot den store himmel blå,
hver gyllen dag, hver månenatt – før alle døgn blev grå.
Når Kalsen slik har spilt en stund og grått en liten skvett,
så tvinges ofte selve jomfru Olsen til retrett,
for det hender jo hun selv ser livet sån i blått og violett!
Men gården ellers bryr sig ikke stort om Kalsens violin,
for så mange kan jo klunke litt gitar og mandolin
og ta en vals på trekkspill ved et glass arbeidervin!
Der sisler stekepander fylt med flesk og småmakrell,
og veggene gir gjenlyd av de sultne ungers sprell –
ja gården vår har sangbunn slik en herlig fredags kveld!
Og langt på natten lyder Nr. 13’s egen sang.
Den er så høi og munter, men den har en underklang
av redsel for den morgendag som ligger alt på sprang.
15Så slukkes vindusradene, og søvnen fanger inn
de barske sinn, de bitre sinn, de trette og de lette sinn.
Og gjennem gatemørket suser nattens tunge vind.
Men det hviskes jo i porten! Og det knaker i en trapp.
Nå, så er det smukke Olga som skal tjene sig en lapp.
Fabrikkens ukelønning er vel oftest nokså knapp.
– – – – –
Men ennu våker nogen. Det er ganske unge menn,
som bøiet over bøker leter drømmen frem igjen,
slik den engang strålte om en vismanns gyllne penn!
Denne drøm som natten avler og som dagen slår ihjel
om Atlantis, Utopia – om en bedre lodd og del
enn et liv, hvor andre eier selv ens hjerte og ens sjel.
Og det raser i de unges bitre hjerter: Våk og lær,
at du klart og nært og koldt igjennem drømmens gyllne skjær
ser veien til et land, hvor Nr. 13 ikke er!
Boken er utgitt av OsloMet
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Samlingen På gjensyn kom ut i 1926 og inneholder hele 37 dikt, deriblant noen av Rudolf Nilsens mest kjente dikt: «Nr. 13» og «Revolusjonens røst».
Bortsett fra innledningsdiktet er diktene delt inn i to hovedbolker. I den første delen, «Nr. 13», dreier diktene seg om bymiljø, bygårdsliv og arbeiderliv i hovedstaden. I den andre delen, «Morgenland», ser Nilsen ut over landegrensen og beskriver folkeliv i blant annet København, Hamburg og Moskva. Men alle diktene handler til en viss grad om klassespørsmål og revolusjon, og er preget av at Nilsen så diktningen som en politisk handling.
Se faksimiler av førsteutgaven fra 1926 (nb.no)
Rudolf Nilsen har en enestående posisjon i norsk lyrikk. Mange av hans kampdikt for arbeiderbevegelsen er tonesatt og noen fungerer som kampsanger blant unge radikale den dag i dag. Han skrev også «bydikt», små kjærlighetserklæringer til byen (spesielt østkanten i Oslo), bymenneskene og bylivet.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.