74Jeg husker en aften jeg gikk
med en pike i Moskva etsteds.
Hun skulde ha vist mig en trikk
til en eller annen kongress –
men ikke gikk jeg fra en munn
som hadde så godt for å le,
og øine med så brun en bunn!
Nei hadde jeg hjerte til det?
Hun gikk der og pludret og lo
om alt mellem himmel og jord,
iallfall såvidt jeg forstod
som ikke forstod et ord!
Og jeg skulde sagt noget smukt
for kanskje å høste en lønn.
Men sproget? En dør som var lukt
med slå – og der hjalp ingen bønn.
75Da var det en tone brøt løs
og fulgtes av andre i skred
som hopet sig op til en røs
av toner på toner et sted!
Hvad var det? En guds fiolin
i Moskva, den hedningeby?
Snart hulket den ydmyg og fin,
snart jublet den herlig og kry!
Den skalv gjennem husenes sjakt.
Det var vel en veldig musikk!
Hvad var det? – – En radiotrakt
høit oppe i gaten vi gikk …
Og tonene samlet sig til
en eneste lengsel i hjertet,
en vill og en sugende ild –
å himmel, hvor salig den smertet!
Min pike blev stille og rar.
Så blev det et kyss i en port,
men hvordan det hendte det har
jeg glemt, for det gikk jo så fort.
76Velsignede radiotrakt,
hvis tungemål begge forstod!
Hvad hadde du ikke fått sagt
på et minutt eller to!
Og siden så gikk vi en tur.
Jeg husker vi stanset en stund
i mørket ved Kremls mur.
Hun hadde en flamme til munn.
– Men der kom jeg ut for en svært
uhyggelig situasjon:
hun måtte før midnatt ha lært
mig numret til sin telefon!
Et langt og forferdelig tall
med tskjetyrje, pjat og adjin.
Jeg tenkte: Hun vil vel jeg skal
fra nu bære tungen i bind!
Og dog fikk jeg lært det tilslutt.
Da lo hun som vilde hun si:
– Du er jo en flink liten gutt,
når bare du kommer på gli!
77På hjemveien nynnet jeg vist
en vise, hvis tekst var et tall.
Da satt det som spikret tilsisst.
Jo det var en underlig trall!
Og dog blev det ingenting av
å ringe den følgende kvell.
Slik sank det i glemselens hav …
Men ikke forstår jeg mig selv.
Ti ofte det spør i mitt sinn:
– men kanskje du skulde ha ringt?
Og heller gått ut av ditt skinn
enn adlydt ditt bedre instinkt?
Hun var jo så munter og pen
på tross av at hjemme er best,
og selv om du ikke er en
som elsker i øst og i vest!
Boken er utgitt av OsloMet
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Samlingen På gjensyn kom ut i 1926 og inneholder hele 37 dikt, deriblant noen av Rudolf Nilsens mest kjente dikt: «Nr. 13» og «Revolusjonens røst».
Bortsett fra innledningsdiktet er diktene delt inn i to hovedbolker. I den første delen, «Nr. 13», dreier diktene seg om bymiljø, bygårdsliv og arbeiderliv i hovedstaden. I den andre delen, «Morgenland», ser Nilsen ut over landegrensen og beskriver folkeliv i blant annet København, Hamburg og Moskva. Men alle diktene handler til en viss grad om klassespørsmål og revolusjon, og er preget av at Nilsen så diktningen som en politisk handling.
Se faksimiler av førsteutgaven fra 1926 (nb.no)
Rudolf Nilsen har en enestående posisjon i norsk lyrikk. Mange av hans kampdikt for arbeiderbevegelsen er tonesatt og noen fungerer som kampsanger blant unge radikale den dag i dag. Han skrev også «bydikt», små kjærlighetserklæringer til byen (spesielt østkanten i Oslo), bymenneskene og bylivet.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.