Et musikalsk-poetisk laboratorium – om forfatterne i Peder Rafns visebok

Trond Haugen

Hvem skrev visene i Peder Rafns visebok, og hvorfor? Et godt litteraturhistorisk svar på disse spørsmålene, som omfatter både de dansk-norske og tyske forfatterne i boka, ville selvfølgelig kreve et forskningsarbeid langt utover rammene for denne utgivelsen. Solveig Tunold begynte på dette viktige arbeidet etter at Universitetsbiblioteket ervervet samlingen i 1936. Hun katalogiserte de dansk-norske trykkene, gjorde rede for de fleste forfatterne fra den norske provinsen i samlingen og presenterte proveniensstudier og enkeltpresentasjoner av henholdsvis En Ny Vise Om nogle [Fu]glis Natur (PRV 17) og En kort Dict om Osloes vdi Norge Ynckelig forbrendelse (PRV 21). Etter henne har ingen forsøkt å forklare samlingens betydning i en litteraturhistorisk sammenheng. Om vi virkelig ønsker å forstå den dansk-norske litteraturen på begynnelsen av 1600-tallet er vi nødt til å ta de små visetrykkene på alvor, ikke minst den eldste og største enkeltsamlingen av visetrykk fra denne tida: Peder Rafns visebok. For hva var det egentlig 1600-tallets visediktere bidro med i utviklingen av dansk-norsk poesi på 15- og 1600-tallet?

Peder Rafns visebok inneholder en rekke unike, relativt korte enkelttekster fra den felles dansk-norske litteraturhistorien. Ved første øyekast kan de virke ubetydelige, men idet man leser dem i sammenheng, innser man at de er del av et større musikalsk-poetisk prosjekt. Dette prosjektet dreide seg kanskje først og fremst om å prøve ut det dansk-norske folkespråket på et tidspunkt hvor det ikke hadde en spesielt høy status som litterært språk. Forfatterne i Peder Rafns visebok tilhører fortroppene i utviklingen av dette nye språket, og eksperimentene deres demonstrerer at språket var mer enn vakkert nok til å kunne synges til de fineste melodiene i hele Europa. Først når vi betrakter 1600-tallets musikalske poesi under de europeiske folkespråkenes perspektiv er vi i stand til å yte dem litteraturhistorisk rettferdighet.

En av de viktigste forfatterne i dette språklig-litterære prosjektet er (selvfølgelig!) representert med en tekst i PRV. Peder Jensen Roskilde (1575–1641) utga fire viser i et trykk med tittelen Catechetiske Sang/ til Daglig Gudeligheds Øffuelse (PRV 19) hos Georg Hantzsch i 1628. Han var, som navnet forteller, født i Roskilde hvor han etter hvert ble student. Han ble prest i Vester Hæsinge og Lyndelse i Fyn. Tekstene hans i Peder Rafns visebok er skrevet til kjente tyske reformasjonsmelodier fra tidlig 1500-tall, som «Siunge wi aff hiertens grund», «Aff dybste nød ladr oss til Gud» og «Aff Adams fald er plat forderft». De handler om protestantismens bud, trosbekjennelse og sakramenter, om Danmarks deltakelse i krigen mot pavemakten, samt inderlige ønsker om fred fra den forferdelige trettiårskrigen som la store deler av Europa i ruiner. Det som regnes som Peder Jensen Roskildes viktigste verk er imidlertid den upubliserte Prosodia Danicæ Linguæ fra året før. Dette manuskriptet fra 1627 er det eldste bevarte forsøket på å skrive en dansk verselære. Det baserte seg på en moderne forståelse av de germanske språkenes egenart. Mens den tidligere poesien hadde hentet metrisk inspirasjon fra gresk og latinsk litteratur, med versemål som henholdsvis bygde på kvantiterende og stavelsestellende prinsipper, innså den nye forfattergenerasjonen at vers og prosodi i de germanske språkene måtte bygge på trykk og tonefall, dvs. aksentuerende prinsipper. Martin Opitz’ revolusjonerende poetikk for det tyske språket, Buch von der Deutschen Poeterey, hadde kommet noen år tidligere, i 1624, og selv om Peder Jensen Roskildes danske prosodi ble skrevet på latin, var eksemplene hans danske. Visene hans i Peder Rafns visebok kan betraktes som konkrete forsøk på å realisere den moderne poetikkens erkjennelse av det danske språkets egenart.

Samme år som Peder Jensen Roskilde skrev sin Prosodia Danicæ Linguæ utga den tidligere Trondheims-biskopen Anders Christensen Arrebo (1587–1637) og Henrik Waldkirch (d. 1629) andreutgaven av salmesamlingen K. Davids Psalter. Den første utgaven hadde kommet uten melodier i 1623, men i den poetisk-formelt forbedrete 1627-utgaven var også melodiene satt ut. Arrebos litterære betydning er i stor grad knyttet til hans moderne reformasjon av det dansk-norske folkespråket i salmediktningen. Arrebo er ikke selv representert med ei vise i PRV, men finnes der indirekte gjennom en dedikasjon i En liden Jule Sang (PRV 70) og i utallige melodihenvisninger til visetekstene hans. Melodiangivelsen i PRV 44 viser til hans parafrase over Davidssalme 137 «Super flumina Babylonis» fra K. Davids Psalter. Og melodiangivelsen i PRV 46, «O Danmarck hør oc mærk», refererer til en av de første visene Arrebo skrev, om Christian IVs seier i Småland. Denne ble utgitt som visetrykk i 1611 (Schiørring 1950, 1:187).

Melodiangivelsen i PRV 9 og 61 (dublett av PRV 9) viser til salmen «Lauda Hierusalem» fra den såkalte Malmøsalmebogen, utgitt av den danske renessansehumanisten Christiern Pedersen (ca. 1480–1554) i 1533. Pedersen fikk stor betydning for utviklingen av det danske poetiske og vitenskapelige språket, ikke bare gjennom salmene, men også ved at han på 1530-tallet fikk oppdraget med å oversette bibelen til dansk. En av Nord-Europas første samlere av folkeviser, Anders Sørensen Vedel (1542–1616), dukker også indirekte opp i Peder Rafns visebok. I 1591 hadde han utgitt visesamlingen It hundrede udvaalde Danske Viser (Hundrevisebogen). Melodiangivelsen i PRV 7 viser til Sørensen Vedels salmetekst «Guds Naade og barmhiertighed» fra Hans Thomissøns Den danske Psalmebog (1569).

En av Danmarks mest anerkjente vitenskapsmenn og populære skribenter Niels Heldvad (1564–1634) skrev teksten til visa En lystig ny Stierne-sang: Om de Hellige Tre Konger (PRV 71). Dessverre er bare tittelsiden av dette trykket bevart i Peder Rafns visebok. Imidlertid er Heldvads tekst kjent fra seinere trykk, blant annet fra Karen Brahes bibliotek, Roskilde Kloster. Heldvad hadde studert både i Lübeck og i Rostock, og i 1616 ble han utnevnt til Christian IVs hoffastrolog, -astronom og -mathematicus. Hans øvrige skrifter besto av almanakker, kalendere og varsler, oppbyggelige skrifter, samt historiske verker som den tyske Sylva Chronologica fra 1624 og 1625.

Senrenessansens betydeligste salmedikter i Danmark-Norge, Hans Christensen Sthen (1544–1610) er representert med sin fine oversettelse av Johann Walters salme «Hertzlich thut mich erfrewen»: En gantske trøstelig Aandelig Sang/ (PRV 69). Han dukker også opp indirekte gjennom de mange melodihenvisningene til hans populære salmer og salmeoversettelser: «It smuckt Gratias at siunge effter Maaltid» fra boka En liden Haandbog (PRV 19a, 19c), og «Aff Høyheden oprunden er/ etc.» (PRV 28c, 29, 40, 66 og 70), «Herr’ Jesu Christ / Min Frelser du est / etc:» (PRV 62 og 93) og «Om den hellige Ecteskabs Statis Indstifftelse i Paradjss/ imellem Adam og Eva/ etc.» (PRV 90b) fra En liden Vandrebog. Og kanskje er det hans salme «Et anfected Menniskes Bøn til Gud» fra En liden Vandrebog som inspirerte rim og metrum i PRV 1, som feirer ekteskapet mellom Peder Ravn og Karen Hansdatter?

Den forfatteren som stikker seg ut som den tydeligste, synligste og kanskje mest populære forfatteren i Peder Rafns visebok er imidlertid kantor i Christian IVs hoffkapell, Søren Hansen Tvilling (d. 1633). Hele fem av hans viser er samlet i Peder Rafns visebok, noe som utgjør hoveddelen av hans bevarte forfatterskap. Foruten satiren Quid tua? Det er: Huad kommer det dig ved? (PRV 48) dreier det seg om En Enfoldig Forandring (PRV 9) Naade oc icke ræt (PRV 20), Bedrøffuede Enckers Ny Aars gaffue (PRV 56) og Det himmelske Veck op (PRV 57). Ifølge Rasmus Nyerup og Knud Lyne Rahbeks Bidrag til den danske digtekunsts historie fra 1805 er det Søren Hansen Tvilling som møter oss nest etter Anders Christensen Arrebo på det danske parnasset på 1600-tallet. Nyerup og Rahbek trekker fram Tvillings samtidssatire Quid tua? som et høydepunkt i forfatterskapet. De siterer Peder Syvs vurdering av Quid tua? som «eet ret Poetisk skrift» fra boka Nogle betenkninger om det Cimbriske Sprog (Syv 1663, 142). Og de gjengir Jørgen Sorterups hyllest av Tvilling fra Cacoethes Carminifcum: «Det er Ord i Tvillings Vise / Som er Lyst at høre paa. / Sangemestre maa jeg prise, / Naar de kun vil digte saa;» (Nyerup og Rahbek 1805, 6). Da Julius Paludan i 1887 utga sin Fremmed Indflydelse paa den danske Nationallitteratur i det 17. og 18. Aarhundrede fastslo han at Tvillings Quid tua? ubetinget var «Tidsrummets bedste og meest nationale satire» (Paludan 1887, 355).

Det er vanskelig ikke å la seg sjarmere i senk av Tvillings poetiske smidighet i dag, dersom man framfører Quid tua? til Pickelhærings Melodi, den lystige visa fra det engelske gateteatret vi har funnet fram til under arbeidet vårt. Unner man seg i tillegg å studere det satiriske speilet stykkets humoristiske fortale holder opp for leseren, vil man kunne oppdage et vidd og en munterhet vi kanskje aller tydeligst kjenner igjen fra Miguel de Cervantes de Saavedras mange fortaler, advarsler og bortforklaringer i romanen Don Quijote de La Mancha.

Forfatterne i Peder Rafns visebok kommer ikke bare fra de delene av det oldenburgske riket vi i dag forbinder med Danmark. I 1936 gjorde Solveig Tunold grundig rede for det hun kalte de norske forfatterne i samlingen. Artikkelen «Norske forfattere i Peder Rafns visebok. (1626–1630.)» sto på trykk i Festskrift til Francis Bull på 50 årsdagen som kom på Gyldendal i 1937. Der presenterer hun oss for de fem forfatterne fra den norske provinsen som man kjente til i 1937: Oluf Lauritssøn Trundheim (Nidarctander/Arctander), Oluf Jonssøn Lind, Peder Rasmussøn, Hans Nielssøn Griis og Peder Krabbe. Med unntak av Hans Nielssøn Griis var samtlige – i likhet med de fleste forfatterne fra den danske provinsen – geistlige.

Oluf Lauritssøn Nidarctander har to visetrykk i Peder Rafns visebok, MARGARITÆ Christiani militis (PRV 33) og Sempiternum in mœrore GAVDIVM (PRV 38). Begge ble utgitt like før Oluf Lauritssøn ble avsatt som residerende kapellan på Alstadhaug etter biskop Peder Schelderups visitas i 1629. De består av tre viser hver, og inneholder parafraser over enkelte Davidssalmer, oversettelser av latinske tekster eller bearbeidelser av viser av andre populære forfattere som Niels Heldvad. Oluf Lauritssøn Nidarctanders viser framstår kanskje først og fremst som lokalt motiverte forsvarstaler eller motangrep på de som forsøkte å få ham avsatt som kapellan.

Ifølge Solveig Tunold står prosten i Volda Peder Rasmussøn over Oluf Lauritssøn Nidarctander i kunstnerisk henseende. I Peder Rafns visebok finner vi 4 Davidssalmer av Peder Rasmussøn i trykket Fire Ny Vjser (PRV 28). Voldas residerende kapellan i Vanylven, Oluf Jonssøn Lind, har skrevet visa Nominale JESU Det er: En Aandelig Vise (PRV 2), mens nordmørspresten Peder Krabbe har skrevet En Liden Trøstelig Ny-Aars Sang (PRV 65). I tillegg til de fem ‘norske’ forfatterne Solveid Tunold identifiserte i 1936–37 har arbeidet vårt med Peder Rafns visebok oppdaget enda en forfatter med bakgrunn fra den norske provinsen. Visetrykket CONIUCIUM MYSTICUM, Det er/ Christi Hemmelige Troloffuelse med sin Aandelige Brud (PRV 42) er skrevet av Mats Mauritssøn som ble immatrikulert ved Universitetet i København fra latinskolen i Skien.

Den av de norske forfatterne Solveig Tunold viet mest oppmerksomhet da hun arbeidet med Peder Rafns visebok på 30-tallet var imidlertid handelsmannen og fattigforstanderen i Oslo, Hans Nielssøn Griis. I 1626 skrev han den første kjente visa om og litterære beskrivelsen av bybrannen Oslo i 1624. Det var denne brannen som førte til at gamle Oslo ble lagt i ruiner, og la grunnen for etableringen av det nye Christiania i kvadraturen etter Christian IV’s kongelige forordning om å bygge den nye byen i mur. Tunold går gjennom den historisk unike visa En kort Dict om Osloes vdi Norge Ynckelig forbrendelse (PRV 21) i artikkelen «En nyopdaget vise av Hans Nielssen Griis på Universitetsbiblioteket, Oslo» fra Norsk slektshistorisk tidsskrift i 1936 (Tunold 1936b, 222–226). Selv om Tunold gir uttrykk for skuffelse over at visa er mer av en stiv og tradisjonsbundet botssalme enn en konkret beskrivelse av den forferdelige brannen i Oslo, trekker hun fram passasjer i strofe 9–10 som «rene perler av trohjertig enkelhet» (Tunold 1936b, 225). Slik lyder det når Griis tar farvel med gamle Oslo i strofe 11:

Adi du gode Ansla/
Jeg biud’r dig gode Nat;
Hild vær’ Christiania/
Naar Jeg tager dig fat.

De 106 visetrykkene i Peder Rafns visebok er en tidskapsel fra det tidlige 1600-tallets litterære Danmark-Norge (og Tyskland). Mer eller mindre samtlige av senrenessansens eller den tidlige barokkens dansk-norske forfattere er enten bevart eller henvist til i visesamlingen tapetmaker Pouel Maurysen ga i gave til sin tidligere husbonde og lagmann i Bergen, Peder Rafn, i København 22. juli 1641. Om vi lurer på hvorfor den musikalske poesien var så viktig for utviklingen av dansk-norsk poesi, så gir svaret så å si seg selv: Bare den som forstår og behersker et språks naturlige prosodi, tone og aksenter vil kunne fylle de mange vakre melodiene fra hele Europa med poetisk rytme, språklig varme og sangbare fraser som underholder folket, og dermed virkeliggjør en musikalsk poesi på folkespråkets grunn.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.