Peder Rafns visebok

Forrige Neste

Peder Ravns billedverden. Kjærlighet, kosmologi og bibelfortellinger i skjønn forening

Bente Lavold

Peder Rafns visebok åpner også en visuell 1500- og 1600-talls verden. Av bokens 106 visetrykk fra årene 1583–1634, ledsages 25 av billedtresnitt, der hovedmotivene kjærlighet, kosmologi og bibelske fortellinger dominerer og glir inn i hverandre.

Av disse tre motivene er kjærligheten størst, elleve bilder kan settes i denne kategorien. De fleste viser kostbart kledde par som holder hverandre i hånden, gir hverandre gaver eller spaserer sammen. Blant alle disse parene finner vi bibelens Adam og Eva uten klær. Kjærlighetsgudinnen Venus skiller seg ut, bildet av henne har også et tydelig kosmologisk aspekt. Kosmologiens betydning understrekes når planetenes og stjernenes posisjoner er visualisert i åtte av bildene. Fem av disse vitner om en sammenveving mellom kosmologi og teologi. I Det nye testamentets fortellinger om Jesu fødsel og De tre vise menn spiller Betlehemstjernen en avgjørende rolle og i dommedagsfremstillinger er også solen, månen og kometene i spill.

Bildene dannet grunnlaget for menneskers visuelle forestillinger av bibelske og mytiske skikkelser som Adam, Eva og Venus. Motivene var ofte kjente og kjære fordi billedblokkene og motivene ble gjenbrukt over tid og i ulike variasjoner i dansk-norske og tyske visetrykk, folkebøker, i religiøse bøker som postiller, andaktsbøker og salmebøker. Mange av motivene var også gjengitt på gjenstander, inventar og vegger i kirker og private hjem (Lavold 2017 og 2019, Nødseth 2021).

Bildene er plassert både på tittelbladet og inne i trykket. De kunne ikke som tekstene vekke oppmerksomhet gjennom melodier og høylytt sang, men et tittelblad med bilde skilte seg visuelt ut i mengden av rene teksttrykk. Her kunne de skape umiddelbar oppmerksomhet, fryd og kjøpelyst fordi de er opplysende, skjønne, morsomme eller fryktinngytende. Vi hører nesten lyden fra jakthornet når jegeren blåser på tittelbladet til Zwey schöne lustige Jagt Lieder (PRV 89).



Fig. 1. PRV 89.

Bildene som står inne i visetrykkene er ikke like umiddelbart tilgjengelige. Men de kan ha andre kvaliteter. Visen En liden Morgen oc Afften Bøn (PRV 32) har et flott oppslag der bildet, teksten og notene sammen fungerer som en helhet. Når Det gamle testamentets kong David kneler med harpen ved føttene og løfter armene mot Gud er han visuelt til stede sammen med ordene og melodien. Mannen eller kvinnen som åpner visetrykket kan synge sammen med kong David.



Fig. 2. PRV 32.

Det er kanskje ikke tilfeldig at en visesamling der nesten halvparten av bildene har et kjærlighetsmotiv, starter med en vise som inneholder akrostikonet til paret Peder Ravn og Karen Hansdatter. Tittelbladet på denne visen er tapt og med det informasjon om tittelen og eventuelle trykkeår og dedikasjoner. Samlingen inneholder også andre viser med akrostikon og flere av disse er gitt i bryllupsgave. Det er derfor nærliggende å spekulere i om PRV 1 er en gave til Peder og Karen.



Fig. 3. PRV 59.

To av bryllupsgavene i PRV er utstyrt med billedtrykk. En Aandelig Samtale effter lang skilßmis (PRV 59) er ifølge tittelbladet en gave til brudeparet lensherre Ove Gedde og jomfru Dorothea Urne i september 1622. På baksiden av det teksttette tittelbladet er det et bilde, et håndtrykk mellom en kostbar kledd mann og kvinne inne i en seirende kjærlighetskrans. Over den stråler Guds navn på hebraisk, Jahve, rett over hendene er det et brennende hjerte, under hendene er det en rose. Samme motiv, trykket med en annen trykkblokk, er satt inn på samme sted i et visetrykk fra 1636. Et Ekteskaps speil er en gave til til brudeparet Frandz Anderssøn Brøgger og Margrete Christoffersdatter i København (Karen Brahes Bibliotek U.17–102 nr. 93) Variasjoner av motivet er rikt representert senere på 1600-tallet i en stor samling viser fra Danmark og flere andre steder (Bryllups- og Likvers 1600). Kostbart innbundne bønnebøker gitt som forlovelses eller ekteskapsgave kunne ha bokspenner formet som to hender forent i et trolovelseshåndslag (Schjoldager 1928, figur 89 og 94).



Fig. 4. PRV 90.

Motivet med hendene som møtes og knyttes overstrålt av Gud er en del av en større komposisjon i visetrykket Sin Hiertekiereste næst Gud udkaarne gode Ven (PRV 90) trykt i København i 1619. Her er det ikke bare en fortettet versjon av motivet med parets hender og Guds navn, Han er personifisert som gammel mann med skjegg og kostbar kappe når han sammenføyer hendene til Adam og Eva i Edens hage. Bildet er en visualisering av skapelsesberetningen i 1. Mosebok kapittel 1 vers 2, der Gud etter å ha skapt mannen og kvinnen velsigner dem og sier de skal være fruktsommelige og oppfylle jorden. Kaninen, som er et symbol på fruktbarhet, er betegnende plassert helt foran i venstre hjørnet. Her er det imidlertid ingen slange, dette er i uskyldens tid før syndefallet.

En variant av billedmotivet er tidligere tatt med i Hans Tausens katekisme fra 1556 som tittelblad til kapittelet: «En liden bog om Brudevielse for de enfoldige sogneprester». Plasseringen understreker motivets teologiske tyngde og betydning. Ifølge Kirkeordinansen av 1537/39 hadde prester og biskoper ansvar for å vie ektepar og å undervise deres bekymrede samvittigheter slik at de forsto alvoret og æret ekteskapet. Alle andre oppgaver hadde den verdslige øvrighet ansvaret for.

Adam og Eva, og da spesielt syndefallet var et sentralt motiv i billedverdenen på 1500- og 1600-tallet. Motivet er med i trykte bøker i både før- og etter-reformatorisk tid. I Hartmann Schedels Lieber Cronicarum fra 1493 er det et praktfullt kolorert trykk som viser både syndefallet med eplet og slangen og engelen som jager Adam og Eva ut av paradiset med hevet sverd. De tre store dansk-norske reformasjonsbiblene fra 1550, 1589 og 1633 inneholder flere bilder av syndefallet og Adam og Eva. Bildet i Fredrik 2. bibelutgave fra 1589 viser slangen som gir eplet til Eva og som gir det videre til Adam. Kunnskapens tre er omkranset av dyr, blant annet kaninen, fruktbarhetssymbolet vi kjenner igjen fra tittelbildet til PRV 90.



Fig. 5. Tresnitt. Liber chronicarum. Hartmann Schedel. Nürnberg 1493.



Fig. 6.Tresnitt. Biblia. København 1589.

De som ikke hadde tilgang til bøker, kunne for eksempel se Adam og Eva på et kalkmaleri fra begynnelsen av 1600-tallet i Moster gamle kirke, på prekestolen fra Onsøy kirke fra 1594 og i bunnen på flere døpefat fra perioden 1550–1650. I tillegg figurerte Adam og Eva som sengestolper på en himmelseng i Stavanger (Niku.no og Digitalt museum).



Fig. 7. PRV 101, PRV 74.



Fig. 8. PRV 86, PRV 85.

Flere av bildene i PRV viser en mann og en kvinne med kostbare klær, hatter og attributter som sverd og tørklær. I tillegg holder noen av dem en ring/armring, et beger, et festegavebrev og blomster og kranser i hendene. Personlige gjenstander som ringer (PRV 86), verdigjenstander som beger (PRV 101) og festegavebrev på jord eller andre verdier (PRV 74) er eksempler på gaver mannen ga til sin fremtidige hustru ved festemålet (forlovelsen) før bryllupet. Mottatte og beholdte festegaver opprettet et bånd av gjensidige løfter om ekteskap og kjærlighet. Men det var ikke lovpålagt å gi slike gaver, og de var derfor heller ikke juridisk bindende. Blomsterkranser symbolisere kvinnelig uskyld og frieren overrakte ofte blomster til kvinnen (PRV 86, PRV 101 og PRV 85) (Troels-Lund 1939, 126 ff, Baklid 2015, 161, 204 ff.).



Fig. 9. PRV 98, PRV 102.

Kjærlighet og elskov var ikke begrenset til forlovelse og ekteskap. Tuende smucke Viser om vnge Menniskers løse Kierlighed oc vngdoms Letfærdighed at fly (PRV 98) inneholder en advarsel til unge mennesker mot et utsvevende, løsaktig kjærlighetsliv. Det unge paret på bildet er trolig i faregruppen. Et annet visetrykk med bildet av et ungt velkledd par som lystige og flørtende spaserer arm i arm eller muligens danser har tittelen Zwey Schöne Newe Außerlesene VenusLieder (PRV 102). Tittelen reklamerer med to skjønne nye fremragende Venussanger. Hvilke forestillinger hadde samtiden om Venus og hva kunne de forvente i disse visene?

Venus, den romerske gudinnen for kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet som også er planeten Venus pryder tittelbladet på En smuck Lystig Vise. Elskowens Baand oc Byrde suar (PRV 99).



Fig. 10. PRV 99.

Med flott utslått hår og et luftig sjal står hun som Maria i en himmelsk strålekrans. Venus’ astronomiske tegn er oppe til høyre ved bakhodet. I venstre hånd holder hun frem et flammende hjerte og i den høyre en gigantisk pil. Kjærlighetens pil rammer hjertet og setter det i brann. Til venstre ved føttene ligger en okse og til høyre en skålvekt. De er her fordi Venus i følge samtidens astronomi hadde spesielt stor makt når solen i april gikk inn i stjernetegnet tyren og i september når den gikk inn i stjernetegnet vekten.



Fig. 11. Tresnitt. En Astronomische Bescriffuelse. Lorentz Benedicht. København 1594. Foto: Are Flågan.

Bildeforelegget og forklaringen er hentet fra Lorentz Benedichts: En Astronomische Bescriffuelse fra 1594. Kapittelet «Om Venus barns art og natur» oppsummeres med at disse er tilbøyelig til all glede og lystighet, det være sig udi hvad det kan være.

Lengre ut i samme bok beskrives derimot venusbarn mer kritisk, de er kalde, de har ingen rett kjærlighet til noen, men tar den ene etter den andre. Bildet av Venus er ikke like flott og elegant. Hun mangler det bølgende håret, det elegante skjerfet og strålekransen. I følge de astronomiske beskrivelsene og bildene kunne det forventes skjønnhet, glede,lystig uforpliktende kjærlighet og elskov men også troløshet og knuste hjerter i venussanger.



Fig. 12. PRV 71.

Kosmologien er også virksom i bibelens fortellinger. Bildet av De hellige tre konger (PRV 71), også kalt tre vise menn, som har fulgt en stjerne for å finne og gi gaver til Jesusbarnet var kjent fra religiøse bøker og kirkeinventar. Det kunne variere om stjernen som har en viktig rolle i bibelfortellingen er avbildet. I Lorentz Benedichts gjennomillustrerte Passionall fra 1573 skinner stjernen rett over Maria og Jesusbarnet.



Fig. 13. Passionall. Lorentz Benedicht. 1573.

I visetrykkets versjon mangler stjernen, men her supplerer tittelen bildemotivet: En lystig ny Stierne-sang: Om de Hellige Tre Konger som reyste fra den Stad Susa aff Persie Land til Jerusalem oc Bethlehem i Jødeland ved 232. Tydske Mile at dyrcke offre oc tilbede det lille Barn Jesum. Teksten gir utfyllende og konkret informasjon om hvem som er med på bilde og om selve reisen. Bildets oppgave er å visualisere og skape nærhet til vismennene/kongene, gavene, stallen og Maria med Jesusbarnet. Tittelen forteller også at dette er en stjernesang, en sang som ble fremført av opptog med skoleelever som gikk fra dør til dør med en stjerne og samlet inn penger på hellig tre kongersaften 6. januar.

Hvor representativ er denne visesamlingens billedandel og motiver for samtidige visetrykk? Den er spesielt interessant fordi den er fysisk satt sammen i de syv årene mellom 1634 og 1641 og fordi den er stor i forhold til bevarte viser og samlinger fra perioden. I en billedfattig tid gir disse 26 bildene viktig innsikt i hva som var populære motiver og hvordan de ble visualisert i 1500- og 1600-tallets billedverden. Også den gangen likte menneskene historier om kjærlighet og i PRV dominerer den visuelt sammen med kosmologi og bibelfortellinger. Motivene utfyller og beriker hverandre, men det er kjærlighetens ulike aspekter, forlovelser, bryllup og festegaver og flørt som står sterkest visuelt. Det er trolig på dette feltet visesamlingens billedmateriale spesielt kan utvide vår kunnskap om den dansk-norske billedverdenen. Generelt står alle samlingens billedtrykk solid plantet i en felles nord-europeisk billedverden med røtter tilbake til middelalderen.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Peder Rafns visebok

Peder Rafns visebok har lenge vært en av Nasjonalbibliotekets best bevarte hemmeligheter. Den er intet mindre enn Nordens største enkeltsamling av visetrykk fra 1500- og 1600-tallet, opprinnelig utgitt i Danmark-Norge og Tyskland mellom 1583 og 1634. Samlingen er et massivt bidrag til en kildefattig tid.

Denne tekstkritiske versjonen av Peder Rafns visebok åpner tilgangen til dette unike materialet for forskere og andre interesserte, og belyser den i et bredt tverrfaglig perspektiv. Transkripsjonen av tekster og melodier følger moderne edisjonsfilologiske standarder, og fragmenterte tekster er – så langt det er mulig – restituert etter andre eksisterende kilder. Utgaven er utstyrt med kommentarer til trykkenes materialitet, omtalte personer, illustrasjoner, melodier og bibelreferanser, med ordforklaringer, samt faglige innledninger.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.