Professor Hieronimus

av Amalie Skram

XI.

Så kom skurekonen, og vinduerne blev smækket op. Frøken Suenson bragte den sædvanlige smule vand i et bitte lidet fad af gulhvid fajance.

Mens Else lå på knæ i sengen og vasked sig, og frøken SuensonSuenson] rettet fra: Svenson (trykkfeil) gjorde rent i cellen, smutted en skikkelse i kort chemise, på nøgne, hvidt skinnende bén hastig indenfor celledøren, hvor hun stilled sig op og stirred på Else. Hendes ansigt var gjennemsigtig blegt, øjnene mørke og strålende. Det sorte brusende hår runded sig om en smukt formet, klar og åben pande og faldt i en lang fletning frem over den ene skulder.

Else blev betat af dette hvide ansigts skjønhed. Hun betragted hende spændt.

«Hvor hun er yndig, den kvinde der,» sa skikkelsen med udtryksfuld, underlig tilsløret stemme, og pegte på Else. «Hvor hun er yndig,» 106gjentog hun drømmende, «og hvor hun ser ulykkelig ud.»

«Gå ind til Dem selv, fru Syverts,» sa frøken Suenson, der som sædvanlig i åndeløs hast sæbevasked cellepanelet.

«Til mig selv – ja, lad mig komme hjem til mig selv,» det lød så skjærende sørgmodigt. Pludselig stamped hun voldsomt med foden og skreg rasende: «Jeg er en hæderlig kvinde, siger jeg Dem! Jeg vil være en hæderlig kvinde, og derfor blir jeg ikke her, ikke en time, ikke et minut længere! Tror I, jeg vil være mellem sligt forbryderpak?» hun stamped og stamped med sin nøgne fod, og bandte stygt. «Her er jo ikke et eneste ordentligt menneske?»

Frøken Suenson lod vaskekluden falde ned i det skummende sæbevand, og gik fort hen, og tog fru Syverts i armen.

«Ikke lukke mig inde!» råbte fru Syverts angstfuldt bedende. «Ikke lukke mig inde!»

«Men så må De heller ingen støj gjøre,» sygeplejersken trak af med hende.

«Carl, Carl, Carl! hjælp mig, frels mig!» lød det sønderrivende, og så blev det stille.

«Har De låset hende inde igjen?» spurgte Else, da sygeplejersken kom tilbage.

107«Nej. Jeg fik hende tilsengs, og lod døren stå på klem.»

En stund efter, da Else var færdig med sit toilette, og lå alene i cellen, kom fru Syverts fygende ind igjen. I et par spring var hun henne hos Else, løfted sengetæpperne, og vilde op til hende.

«De er en mand,» hvisked hun gjennem de hvide sammenbidte tænder. «Lad mig komme ned til Dem! Tror De ikke, jeg sér, De er en mand?»

Else rejste sig forfærdet overende, og søgte at støde hende bort.

«Jeg tar Dem med magt,» hvæsed den syge frue. Hun greb Else hårdt om armene, og tvang hende så let som om hun havde vært et spædbarn tilbage på puden. Så satte hun, uden at slippe jerntaget om Elses arme, den ene fod op i sengen.

Else udstødte et råb om hjælp, og frøken Suenson kom straks tilstede og rev hastigt fru Syverts bort.

«Hun blev bange, sikken en, hun blev bange!» råbte fru Syverts og lo, mens sygeplejersken gik med hende.

Else fik et anfald af krampegråd. Hun putted hodet helt under tæppet og bed i lagnet, 108for at ingen skulde høre det. Heftige rykninger i nakken trak liksom baghodet i folder, det hamred i tindingerne, og inde bag panden trykked det på, og trykked på. Og så sled og rev det i brystet, og smerten fôr ustanselig som en krumbugtet orm lige op i halsen på hende.

Langt om længe kom frøken Stenberg og gav hende vand.

«Se til at fatte Dem, nu har vi snart stuegangen. Det nytter ikke, at De gir Dem over.»

Men Else blev ved at græde. «Jeg vil bort, bort, bort! hjem til Knut og Tage!» skreg det uafladelig inde i hende, og tanken på disse kjære gjorde omsider gråden mildere og stillere.

«Fortæl mig nu, hvad De græder for?» Frøken Stenberg satte sig på sengekanten og tog Elses hånd.

«Jeg længes så forfærdelig hjem.»

«Det må De få bugt med. Giv Dem nu trygt over i troen på, at det er det bedste for Dem at være her.»

«Nej,» svarte Else heftig. «Det er en stor fejltagelse, at jeg er kommen her. Min mand vilde være fortvilet, hvis han vidste besked.»

Så fik Else atter høre, at det jo var hendes mand, som havde lagt hende ind her, og at hun 109dog måtte ha fejlet noget, siden hun var kommen her.

Ja, sa Else, fejlet noget havde hun, men gal havde hun ikke vært. «Har De mærket nogen galskab hos mig kanske?»

Nej. Men det kunde man jo aldrig vide. Der var så mange arter galskab og sindssyge. De, som syntes mest kloge, var ofte de værst angrebne – og når man var kommen her, så –

Else så på frøken Stenberg med et jammerfuldt blik. «Jeg må jo fortvile,» mumled hun og vendte hodet bort. – – –

Hun lå i halv bevidstløs tilstand med uhyre høje, grønskede mure tæt omkring sig. Foroven hælded murene sammen, så der kun var en ganske liden firkantet åbning, og denne var dækket af et ståltrådbur, i hvilket der sad en gasflamme. Et blegt tusmørke flød ned langs de grønskede vægge, og hun hørte dæmpet sus som af et hav, der rulled ensformigt langt, langt borte. Ingen kunde se hende, og aldrig skulde ståltrådburet, som dækked for åbningen, tages bort, og aldrig skulde hun bli draget op fra dette dyb til livet og tiden, hvis larm hun svagt fornam. Hun skulde ligge her bestandig, bare ligge og ligge med stive arme og strakte bén.

«Nu sover hun da?»

110Else slog øjnene op. Der stod reservelægen og en af kandidaterne og ved sengens fodende frøken Stenberg. Hun så sig forvildet om, strøg sig over panden og husked det hele.

«Hendes øjne er opsvulmede,» sa reservelægen.

«Ja, hun har grædt så meget. Hun længes hjem, siger hun.»

«Professoren skulde jo komme idag,» sa Else.

«Han blev forhindret. De får ta tiltakke med min ringhed,» svarte reservelægen med sit godslige smil.

«Har professoren ikke sagt, at jeg skulde flyttes?»

Reservelægen så på frøken Stenberg, som rysted på hodet.

«Nu kan jeg ikke mere, nej jeg kan ikke mere,» jamred Else. «Træffer De professoren idag?»

«Vil De så ikke sige det til ham?» vedblev Else, da reservelægen havde nikket ja. «Å, gjør det, reservelæge! Ikke sandt, frøken Stenberg – jeg holder ikke ud længer. Kan jeg vel?»

«Der er intet værelse ledigt,» frøken Stenberg så liksom frittende på reservelægen. «Det er netop det gale ved det.»

«Hvordan er det med appetitten?»

111«Hun spiser næsten ingenting.»

«Det må De,» reservelægen trued med pegefingeren. «De blir ikke flyttet, sålænge De ikke spiser.»

«Hvor skal jeg kunne spise her! Desuden hvad er det for slags mad, jeg får? Bare vandgrød og kogt fisk hver eneste dag.»

«Det er feberkost.»

«Men jeg har jo ingen feber!»

«Har fruen ikke havt feber?» spurgte reservelægen med et hurtigt blik på frøken Stenberg.

«Nej, hun har ikke havt feber.»

«Nå ja, det gjør forresten ingenting. Nu kan vi jo sætte Dem på anden kost. Jeg skal skrive en spiseseddel. Godmorgen.»

«Sig endelig til professoren, at jeg flyttes!» råbte Else efter ham.

– I uudholdelig spænding vented Else hele formiddagen på, at en eller anden skulde komme med besked fra professoren om, at fru Kant skulde bringes over i et andet værelse. Den tanke at skulle være her endnu en nat kunde og turde hun ikke tænke. Hvergang Thorgren eller frøken Stenberg viste sig, letted hun hodet fra puden og så åndeløs spørgende på dem. Engang hørte hun en mandsstemme på gangen og 112syntes, det var Knuts. Det gav som et skrig af jubel inde i hende. Med en lynsnar bevægelse sad hun oprejst i sengen og rakte hænderne frem. Stemmen blev tydeligere, og herreskridt nærmed sig. Det var Knut! Hun hørte det tydeligt. Å gud, gud, så var hun frelst, frelst, frelst! Den velsignede professor, som alligevel havde villet overraske hende – alle hendes ansigtsmuskler skjalv i smil og fryd, øjnene fyldtes med gode tårer, og hjærtet slog højt og varmt. Så gik en af kandidaterne forbi døråbningen, «De har ikke lov at sidde op i sengen,» sa han i farten til Else og forsvandt.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Professor Hieronimus

I 1895 søkte Amalie Skram psykiatrisk hjelp og ble innlagt på Kommunehospitalet i København. Der kom hun i konflikt med overlege Knud Pontoppidan på grunn av de autoritære behandlingsmåtene ved sykehuset. Senere var hun en tid innlagt på Sanct Hans Hospital i Roskilde.

Etter sykehusoppholdene skrev hun romanene Professor Hieronimus og På Sct. Jørgen, basert på egne erfaringer. Hovedpersonen i romanene er kunsteren Else Kant, som feilaktig blir definert som «gal». I møtet med den autoritære overlege og professor Hieronimus må hun kjempe for å bevare sin identitet og selvfølelse.

Romanene er først og fremst en kritikk av legers misbruk av makt og autoritet. Men de kan også leses som et oppgjør med den naturalistiske diktningen, som kom til kort overfor fremstillinger av psykiske lidelser. Bøkene skapte en voldsom debatt i samtiden.

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.