Klokken 10 den næste morgen var Knut hos huslægen og vennen, dr. Tvede.
«Nu må Du sige, hvad der skal gjøres,» sa Knut. De havde snakket en stund frem og tilbage om Elses tilstand.
Dr. Tvede svarte ikke straks, bare så på Knut med sine milde, dybtliggende filosoføjne.
«Der er foreløbig kun ét at gjøre», sagde han så. «Vi må skaffe hende ro. Hun må hjemmefra og på et hospital. Andre steder er der ikke den ro, hun skal ha».
«En eller anden privat klinik?» spurgte Knut tøvende.
«Tror Du, din kone vil finde sig i at bo sammen med en bunke hysteriske fruentimmer?»
«Å nej – naturligvis –»
«Vi har jo professor Hieronimus. Han er 21den bedste, og for ham har hun respekt. Hun har læst en af hans afhandlinger og flere gange talt til mig om ham.»
«Hun skulde altså indlægges på hospitalet under ham?»
«Ja. Når han har skaffet hende ro og haft hende der en 8–10 dage, siger han Dig, hvad der skal gjøres. Jeg indsér ikke, at der er noget andet at råde Dig til. Jeg skal skrive en seddel, gå med den til Hieronimus på hospitalet. Du træffer ham nu. Tal med ham, og tal så med din kone. Hun må naturligvis selv ville.»
Knut stak sedlen til sig og gik.
Der var dog et håb i dette.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
I 1895 søkte Amalie Skram psykiatrisk hjelp og ble innlagt på Kommunehospitalet i København. Der kom hun i konflikt med overlege Knud Pontoppidan på grunn av de autoritære behandlingsmåtene ved sykehuset. Senere var hun en tid innlagt på Sanct Hans Hospital i Roskilde.
Etter sykehusoppholdene skrev hun romanene Professor Hieronimus og På Sct. Jørgen, basert på egne erfaringer. Hovedpersonen i romanene er kunsteren Else Kant, som feilaktig blir definert som «gal». I møtet med den autoritære overlege og professor Hieronimus må hun kjempe for å bevare sin identitet og selvfølelse.
Romanene er først og fremst en kritikk av legers misbruk av makt og autoritet. Men de kan også leses som et oppgjør med den naturalistiske diktningen, som kom til kort overfor fremstillinger av psykiske lidelser. Bøkene skapte en voldsom debatt i samtiden.
Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
