Professor Hieronimus

av Amalie Skram

XXXIII.

Inden sengetid så Else sit snit til at skrive endnu mere til Knut på smålapper, som hun fik hos komtessen under påskud af, at hun vilde lave en liste på nogle småting, som hun ønsked sendt hjemmefra. Hun gjentog atter og atter sin bøn om, at han skulde komme og tilføjed: «Er Du her ikke inden fredag aften senest, synker jeg hen i grænseløs fortvilelse.»

Den nat sov Else i 6 timer, rigtignok efter den sædvanlige dosis.

Den næste morgen skrev hun videre. Tilsidst var det en hel mængde, hun havde fåt sammen. Fuld af fortrøstning pakked hun det 272ind i en stump avispapir, og gjemte det atter på brystet.

Klokken lidt over 11 kom virkelig Inger. Else brast i gråd, da hun så hende og bad hende fortælle om Tage.

Inger fortalte løst og fast, og Else sad og lytted og spurgte hende.

«Her må være et frygteligt sted at være på for fruen», sa Inger omsider.

«Ja, forfærdeligt. Fortæl endelig herren det. Og her er noget, jeg har skrevet til herren», Else tog hurtig den lille pakke frem og stak den ind på Ingers bryst. «Ingen må vide det», hvisked hun. «Blir De spurgt, når De går, om De har fåt noget med, må De endelig sige nej. Ellers blir jeg ulykkelig.»

Inger nikked forståelsesfuldt: «Det kan fruen stole på».

Idet samme kom Hieronimus. «Nå, er det den rigtige pige?» spurgte han venligt.

«Ja tak», sa Else.

Han stod lidt. Så gik han.

Da Inger skulde gå, fulgte Else hende opover cellegangen. «Her kan De se, hvem jeg er sammen med,» sa Else og stansed foran de åbne celledøre.

273«Uf nej,» sa Inger og holdt armen op foran ansigtet. «De er helt fæle at se på.»

Om eftermiddagen hørte Else en underlig dump åndeløs stønnen ude fra cellegangen, og derefter larmen af noget, som væltedes og knustes. Da hun kom derud, løb en ung kvinde på uldsokker, i sækkelærreds kjole med forneden sammensyede ærmer, i vild fart op og ned, ustanselig skrigende og snakkende. Oppe i krogen lå servanten væltet og vandtøjet knust på gulvet.

«Å gud fader», stønned hun, «å Rasmussen, å Jakobsen, å Jesus Kristus, mor, mor, tante, Rasmussen.» Hun var rødsprængt i ansigtet, og hendes forvildede øjne lyste hvide af rædsel.

«Der er gud fader!» skreg hun pludselig og kasted sig på knæ foran Else. «Å gud fader, å Rasmussen!» hun slog ansigtet mod gulvet og greb fat i kanten af Elses kjole.

Else veg ræd tilside.

«Kom så,» sa frk. Stenberg. Hun bukked sig og løfted op den hylende kvinde. Så satte hun sig på en stol og tog hende på skjødet.

«Hvem er det?» spurgte Else.

«En frk. Foss. 24 år.»

Frk. Foss hylte og råbte på Jesus og Rasmussen, Jakobsen og gud Fader, mor og tante. Hele cellegangen fyldte hun med sin larm. Hvert 274øjeblik forsøgte hun at rive sig løs, men frk. Stenberg holdt om hende med et jerntag.

Hele dagen blev hun ved på samme måde. Såsnart frk. Stenberg kaldtes bort og slap hende, fôr hun op og ned i rasende fart. Morfinindsprøjtningerne, hun fik, bed ikke på hende.

Da Else om aftenen var kommen i seng, hørte hun det dumpe drøn af hendes larm, tiltrods for, at frk. Foss var indelukket i den øverste celle. Men Else faldt i søvn alligevel. Tanken på, at Knut nu havde fåt hendes brev, gav hende ro i sindet.

Den næste dag var torsdag. Det var strålende klart vejr med morgensol på himlen udenfor. Else følte solens skin lige ind i hjærtet. Larmen og jammeren af frk. Foss derude fra, som uforandret var den samme, gik hendes sanser forbi. Idag kom Knut sikkert.

«Så Du det land, hvor langs den sølvblå Dnjepr
De rige kornaks guld for vinden strø?
Hvor vindens viften fra de vide stepper,
Er duft af tusenfryd og revet hø.
Derhen, derhen mit hjerte vil tilbage,
Hvor ungt og let det slog i fordums år,
At høre Gritskovs sang om svundne dage,
Og flette blomster i Marusjas hår.»

Dette vers havde hun læst på et stykke afrevet avispapir, som hun om morgenen havde 275fundet på bordet derude i gangen, og nu blev de dejlige strofer ved at lyde i hendes indre, mens brystet svulmed af glæde ved tanken på foråret, som nu måtte være i luften derude, og af længsel efter solskin og frihed.

I ubestemte, blødt vigende og sagte tilbageskvulpende stemningsminder steg frem for hende billedet af ungdoms sommerdage, hvor skyhøje, snetoppede fjelde havde knejset i solglans, mens nede i dalene elvene sprang mellem nøkkens småkværne, mellem mosklædte, hældende stene, mellem frodiggrønne bredt skrånende bakker. Hvor solskin havde blinket varmt og fortrollende mellem hvidstammede hængebirkes bladfyldte, blufærdigt ømme grene. Hun kjendte sommervind suse omkring sig og fornam duften af nyslåt hø.

«Derhen, derhen mit hjerte vil tilbage,
Hvor ungt og let det slog i fordums år» – –

hendes øjne fyldtes med tårer, mens hun stod ved vinduet og stirred efter Knut. I hjørnet af det høje plankeværk dernede var der en liden låge, som hun akkurat kunde se. Gjennem den kom de besøgende.

«Idag får De formodentlig Deres mand at 276se,» havde reservelægen sagt ved stuegangen. Og siden havde Else ikke forladt sin post ved vinduet.

Nu var klokken halvelleve. Da var besøgtiden inde.

Klokken blev 11, og Else stod der fremdeles, krampagtig ventende og stirrende. Det var, som håbet begyndte at minskes.

Så blev klokken halvtolv, og endnu stod hun der, urolig og febrilsk. Hvert øjeblik måtte hun røre sig.

«Nu må De ikke vente Deres mand mere,» sa frk. Stenbergs stemme bag hende. «Klokken er 12».

Else satte sig ned i stolen og gråd ud sin pinefulde skuffelses tårer. Men så fatted hun håb igjen. Imorgen var det atter en dag. Hun vilde vente tålmodig til imorgen.

«Jeg blir alligevel ikke sendt til «Sct. Jørgen», sa Else til frk. Ræder.

«Tror De?»

Frk. Ræders venlig tvilende mine berørte Else ubehageligt. Men så rysted hun det af sig og sa: «Jaja, vent nu».

«Jeg har aldrig oplevet, at det, som professoren vil, ikke sker», svarte frk. Ræder.

277«Bare jeg turde fortælle hende om mit brev til Knut», tænke Else. «Så vilde hun ikke mere modsige mig».

*

«Hvor kan hun dog holde det ud», sa Else til frk. Stenberg, da hun om eftermiddagen sad på cellegangen og så på frk. Foss, hvis tilstand var uforandret. Hendes læber var blodige og hudløse, og på tungespidsen sad et indtæret sår. «At hun ikke styrter?»

«Hun har fåt 6 morfinindsprøjtninger», svarte frk. Stenberg. «Nu skal hun i bandage».

Frk. Suenson kom ind med en vandspand og nogle lagen over armen. Frk. Stenberg tog frk. Foss og slæbte hende ind i cellen, hvor Suenson havde sat vandspanden fra sig. Else fulgte med og så på, hvordan de to sygeplejersker, kjæmpende med den syge, fik klærene af hende.

Så blev frk. Foss lagt på en madrats på gulvet. Frk. Stenberg holdt hende knælende fast, mens frk. Suenson vred op af vandspanden de til brede bandager sammenlagte lagener, og derefter blev den syge, hvis mund ikke et sekund stod stille, trods al modstand, surret ind i 278lagnerne fra hagen og ned til fødderne. Så blev hun rullet ind i uldtæpper, som gjordes fast med store sikkerhedsnåle. Sveden perled på begge sygeplejerskernes ansigter, og drev af frk. Foss. De gik fra hende og låsed celledøren.

Else blev stående ude på gangen og så ind gjennem glasgluggen i døren. Frk. Foss snakked og hylte som før, mens hele legemet af og til hopped op et kvarter fra madratsen. Tilsidst fik hun slidt sig ud fra madratsen og lå og hopped på det bare gulv.

– «Har Deres mand ikke vært her idag?» spurgte reservelægen ved aftenstuegangen.

«Det véd De da vist godt», svarte Else.

«De kan være overbevist om, at han kommer, når professoren har lovet det», nikked reservelægen.

«Han har jo også lovet, at barnet skulde komme,» sa Else, og «det er jo imod reglementet.» – Næste morgen var det atter strålende solskinsvejr, og Else stod atter ved vinduet og stirred, og atter nynned det inde i hende: «Så Du det land, hvor langs den sølvblå Djnepr».

«Idag kommer Deres mand sikkert», sa reservelægen.

«Ja sikkert,» tænkte Else. Idag var det jo 279fredag, og hun havde skrevet, at hun vented indtil fredag.

Men atter igjen gik det som igår. Hun blev stående til klokken var 12. Da vendte hun sig om fra vinduet og satte sig i stolen, syg og tilintetgjort.

«De har ikke vært på cellegangen idag», sa frk. Stenberg og trak Else op fra stolen med begge hænder. «Kom nu. Vi savner Dem derude».

Ja, Knut kunde jo endnu komme. Inden fredag aften senest, havde hun skrevet. Å Knut, Knut, – bare hun fik tale med ham, fik forklare ham, at det slet ikke var til et galehus, hun skulde. Han havde jo aldrig, aldrig nogensinde svigtet, når det gjaldt. – Hun fulgtes med frk. Stenberg ud på cellegangen og keg gjennem glasgluggen ind til frk. Foss.

Frk. Foss gik frem og tilbage på gulvet aldeles nøgen, foroverbøjet, hylende og stønnende og kaldende på Rasmussen og gud fader og alle de andre. På madratsen lå nogle sønderrevne klædningsstykker.

Om natten havde hun slidt sig ud af bandagen. Så havde de git hende noget tøj på, som hun havde revet istykker og slængt fra sig, hørte Else siden.

280Else kunde om eftermiddagen ikke sidde stille et øjeblik. En nagende uro kribled om i hendeshendes] rettet fra: hende (trykkfeil) legeme, og spændingen knuged hende pinende for brystet.

Dagen gik, og Knut kom ikke. Først klokken 6 opgav Else håbet.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Professor Hieronimus

I 1895 søkte Amalie Skram psykiatrisk hjelp og ble innlagt på Kommunehospitalet i København. Der kom hun i konflikt med overlege Knud Pontoppidan på grunn av de autoritære behandlingsmåtene ved sykehuset. Senere var hun en tid innlagt på Sanct Hans Hospital i Roskilde.

Etter sykehusoppholdene skrev hun romanene Professor Hieronimus og På Sct. Jørgen, basert på egne erfaringer. Hovedpersonen i romanene er kunsteren Else Kant, som feilaktig blir definert som «gal». I møtet med den autoritære overlege og professor Hieronimus må hun kjempe for å bevare sin identitet og selvfølelse.

Romanene er først og fremst en kritikk av legers misbruk av makt og autoritet. Men de kan også leses som et oppgjør med den naturalistiske diktningen, som kom til kort overfor fremstillinger av psykiske lidelser. Bøkene skapte en voldsom debatt i samtiden.

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.