Riddarballadar 1

Norske mellomalderballadar

Forrige Neste

TSB D 153 Herr Palles bryllup


Innleiing

Gundelill spør mor si om ho kan få dra til julegilde hjå riddar Palle. Mora åtvarar om at Palle kan kome til å valdta henne, men Gundelill fer likevel. På vegen byter Gundelill klede med kjøresveinen sin, og slik kjem dei til festen. Når køyresveinen går til sengs etter festen, følgjer Palle etter. Først etter at Palle har lagt seg attmed han, røper køyresveinen at han er ein mann. Palle blir rasande og leiter etter våpna sine, men køyresveinen slepp ut gjennom vindauga. Gundelill står klar med vogna og dei slepp unna båe to. Gundelill gjer narr av riddar Palle med å sende lindar og sveipeklutar til Palle og køyresveinens barn.

Denne visa har vore populær både i Sverige, Danmark, Island og Noreg.

I Noreg har visa levd to liv: Ho står i Kjempeviseboka, og minst éi oppskrift ber tydeleg preg av at Kjempeviseboka har vore kjelda. I Kjempeviseboka inngår Gundelill eit veddemål med mora om at herr Palle skal få køyresveinen til bords, og seinare i seng. Deretter møter Gundelill Palle i kyrkja, der dei avtalar å dra heim til Palle saman etter messa. Dette er med i ei oppskrift av Moltke Moe etter Hæge Bjønnemyr frå Mo i Telemark, som i utforming og innhald stort sett følgjer Kjempeviseboka. Elles gjorde L.M. Lindeman to melodioppskrifter etter songarar frå Drangedal i Telemark og Øystre Slidre i Valdres. Lindeman har teke med første strofa som tekst til melodiane, og begge har omkvede som i Kjempeviseboka.

På hi sida finst det oppskrifter med ein versjon som skil seg klårt frå Kjempeviseboka; veddemålet finst det spor av berre i éi av oppskriftene, og det er inga messe; Gundelill og køyresveinen fer direkte til Palle. Omkvedet er òg heilt annleis. Versjonen har nokre få strofer til felles med Kjempeviseboka, men òg med andre nordiske versjonar. Eit døme på det siste er ei strofe der Gundelill og sveinen er komne til Palle:

Inni site Gunils leiesvenn
drikke mjøir av sylvarhonn
úti gjenge stolsans Gundelill
hó gjeve si’ hestanne konn.
(NFS S. Bugge f, 3–4)

Denne strofa finst elles berre i islandske og svenske variantar, til dømes i eit svensk handskrift frå 1780-talet:

Det var Gunla körsven,
han drack ur silfver-horn:
det var stolts sjelf Gunila,
hon ger sina hästar korn.
(SMB, bd. 3, s. 300)

Bugge skreiv også opp denne versjonen etter Liv Rui og Elen Rolleivstad i Fyresdal, og han skreiv opp strofer og variantar etter Targjei Kosi frå Vrådal i Kviteseid og Hæge Årmote frå Mo i Telemark. Varianten etter Gunhild Sundsli vart trykt i DgF (IV, 393).

Utsyn 90
DgF 234
SMB 101
IFkv 72




Oppskrift A

TSB D 153: Herr Palles bryllup

Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Liv Johnsdotter Rui/Lie og Elen Jensdotter Rolleivstad, Fyresdal, Telemark.

Orig. ms.: NFS Sophus Bugge a, 126–129 (kladd)

Ingen oppgjeven tittelTittel i reinskrifta: Jomfruen som Kjøresvend.

*

1. Dæ va’ stoltan Gundelill,
spyr si moder um rå:
må eg drikke joli
mæ riddaren Palli íår.
– Dé hente meg å mí rósir. –

2. Ja, du måAlternativ lesemåte: vi du (Elen) drikke jóli
mæ riddaren Palli íår,
så krænker han dí ære
som han så lengje hev trått.

3 Hó klædde út sin kjøresvenn
alt både í gult å blått
å sjóv gjekk stoltan G[undelill]
hó sleit dæ vallmåli smått.

4. Dæ va stoltan Gundelill
hó kom seg riand í går,
‘æ va’ Pallis moder
hó uti for ‘a står.

5. Inni site G[undelill]s kjøresvenn,
han drikke mjø útav honn,
úti gjenge stoltan Gundelill
hó gjeve sí’ hestanne konn.

6. Dæ va’ níe høie voksljús
dei va’ no alle ítendt,
Alternativ lesemåte: før (Elen) dei kom seg í høieloft,
då va’ dei alle uppbrendt.

7. Dæ va’ riddaren Palli,
sette seg i sengji ne,
dæ va’ Gónils kjøresvenn,
snúddeAlternativ lesemåte: sprang (Elen) veggjen te.

8. Hør du stoltan G[undelill]
snu deg no hít te meg!
Dæ vi no eg for sannheti seie
eg hev lengstóm trått ette deg.

9. Dæ va’ Gonilds kjøresvenn
han svora av si trú.Etter lina står det: (Elen).
eg æ’ så vælvoksen karmann
eg såvæl som dú.

10. Æ’ du ikkje stoltan G[un]delillOver namnet står det: [fru Elen].
æ’ du hennes kjøresvenn,
du ska’ kje livande kome
her óto denni mí seng.

11. Dæ va’ no riddaren Pallí
va’ svinte ette gnavel å spjút,
svintar’ va Gónills kjøresvenn
ti springe vindauga út.

12. x x x
færige sto den gullvogn,
hennes kjøresvenn derúti sprang.

13. Dæ va stoltan G[undelill]
ho lyfter uppåAlternativ lesemåte: veikta mæ (Elen) sin hatt:
far no vælSkrive i eit ord («novæl») og delt med ein loddrett strek Riddaren Palli
hav no tusind go natt

14. Dæ va’ st[oltan] G[undelill]
gjore han større hådAlternativ lesemåte: hån (Elen)
sendte han lindi å sveipeklútar
ti kjøresvennens bån.

*

Namnet «Gundelill/Gonill» er nytta om kvarandre i kladd og reinskrift. I kladden er det fleire stader forkorta til «G». Fullt namn er då fylt ut slik det står i reinskrifta.

Reinskrift: NFS Sophus Bugge V, 94–96 (etter Elen Jensdotter Rolleivstad, med varianter frå Hæge Olsdotter Årmote i hakeparentesar).




Oppskrift B

TSB D 153: Herr Palles bryllup

Oppskrift: 1864 av Sophus Bugge etter Gunhild Kjetilsdotter Sundsli, Moland, Telemark.

Orig. ms.: NFS S. Bugge f, 2–7 (kladd)

Ingen oppgjeven tittel.

*

1. Jomfru Gundelill
hun inn for sin moder gaar
maa eg drikke julen
med riddaren Palli i aar
– Di hengti meg å deí rósir. –

2. Ja du må væl drikke julen
med riddaren Palli iår,
s[o krænker han dí ære,]
[som han so lengje] haver tråt.

3. Jeg set inkje mindre til
hell både åker å eng
dersom riddaren Palli
han kjem uti mi seng.

4. De va jomfru Gundelill
dei góe råir hó kann
hó klæer út sin kjøresvennd
å seg sjóv i en karmann

5. Hó [klæer út sin kjøre]svend
alt både i gúlt å blått
sjóv gjenge stolsans Gundelill
å slíti de vallmåli småt.

6. Fyri red Gunils leiesvenn
å han rei no so skarpt
de tóttest lindan bugne
å sporen unde hóven brast

7. Etti ríe stolsans Gundelill
å hó ríe nå so trist
at inkje tóttest de rørast
de louvi på lindekvist.

8. De va Pallis móder
hó út igjænom vindouga såg
nå sér eg jomfrú Gundelill
æ komi útí vår går.

9. De va Gunils leiesvenn
han kom seg ríans i går
de va riddaren Palli
han úti fyr dei står.

10. Vælkommen stolsans Gundelill
vælkomen hít ti meg
de vi’ eg mæ sannhet seie
eg hev lengstum trått etti deg.

11. Inni site Gunils leiesvenn
drikke mjøir av sylvarhonn
úti gjenge stolsans Gundelill
hó gjeve si’ hestanne konn.

12. De va Pallis moder
hó út ígjenom vindouga såg
no hev eg kje sétt vénare kjøyresvenn
útí heile detti år.

13. No hev [eg kje sétt] véndre k[jøyresvenn]
her útí detti år,
brugda so hev han gullband
de å flétta útí sitt hår.

14. Níe so va’ dei stóre vaksljús
dei va no adde ítent,
men fyr dei kom at høieloft
då va dei adde uppbrent.

(saa længe sad de)

15. De va Gónils leiesvenn
han settest í sengjæ né
snøgge va riddaren Palli
ti springe veggjen té.

16. Vælkomen stolsans Gundelill
v[ælkomen] hít te meg
de vi eg for s[annhet] seie
[eg hev lengstum trått] etti deg.

17. Høyrer de riddaren Palli
no talar eg mæ trú
eg æ so væl vaksen karmann
eg so væl som dú.

18. Æ dú inkje jomfrú Gundelill
æ du hennes kjøresvenn,
so ska dú aldri livandes komme
her ótó denne min seng.

19. De va riddaren Palli
han sprang etti gnavel å spjút,
men snøgge va Gónils leiesvenn
ti springe vindouga út.

20. De va Gónils leiesvenn
han va sí jomfrú so tró
han glemte ei jomfruens hovegull
å derti hennes syllspente skó.

21. De va stolsans Gundelill
dei góe råir hó kann
So ha hó færig den gullvogn
hennes kjøresvenn derútí sprang.

22. De va stolsans Gundelill
hó lyfter uppå sin hatt
Farvæl riddaren Palli
å hav no túsind gónatt.

23. De va st[tolsans] G[unde]lill
hó gjåre han støre hå
hó sender han lindi å sveipeklútar
alt ti sin kjøresvenns bån.

*

Over teksten står det: (Gunnild Sundsli) født paa Rolleivstad (Moderen fra Nissedal) (før gift paa Breivík)

Reinskrifter: DFS 34 (ingen oppgjeven tittel) og TGM R. Berge DCVI, s. 1ff. (oppgjeven tittel: Jomfru Gundelill og Ridder Palle)




Oppskrift C

TSB D 153: Herr Palles bryllup

Oppskrift: 1891 av Moltke Moe etter Hæge Vetlesdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.

Orig. ms.: NFS M. Moe 26, 35–37

Oppgjeven tittel: Jomfru Gónillille

*

1. Det var Jomfru Gónillille
ho spurde si móer ad:
«Å må eg drikke jóledrykk
mæ rige herr Pále iår?»
– Der springga ut løvet så grøne. –

2. Så gjerne må du [drikke jule-drik,]
[Med rige herr Pále i aar]
[Saa krænker han din ære,]
so långji derefter han trår

3. Jeg sætter nu derimod
[Alt baade] ager ok jór.
[At jeg vil faa min kiøresvend,]
[Med rige herr Pále til bord.]

5. Å dæ va jomfru G[ónillille]
ho kom seg at borgelé,
dér møtte ho rike herr Pále
han hvilte sig dervé.

8. Å hører I rige herr P[ále]
[I giøre mig ingen meen!]
[Naar messen er udsiungen,]
så følger jeg eder hjem

11. [Der messen var udsiungen,]
[Og folket foor nu hiem:]
[Det var jomfru Gónillille]
ho gjemte seg i kirken aleine

12. [Saa klædde hun sin kiøresvend]
[I silke og saa i maard:]
[Selv drager jomfru Gónillille]
[Sin kiøresvends klæder paa.]

13. [Det var jomfru Gónillille]
tog tømme å svøbe i hænde
[Saa kiørde hun i herr Páles gaard,]
slet ingjen hæna kjende.

15. [Tog hand Jomfruens kiøresvend,]
fulte hannem i stòga inn,
men selv gangger j[omfru] G[ónillille]
hun vander hestane sin’e.

17. [Saa toge de den kiøresvend,]
satte hannem at brede bór,
men selv gangger j[omfru] G[ónillille]
hun giver sine hestar fór.

19. Dei tóke jómfruens kjøresvend
fulgte hannem at silkjesængg,
å det vil jeg for sandingen seia,
han hviler då inkji længji

20. Å dei tóke jomfr[uen]s kjøresv[end]
satte hannem i sængji né
å det var rike herr Pale,
å han sprangg vèggjen té.

21. [Det var Ridder herr Pále]
klappa hanna på plómekinn:
«Du vendt hit, j[omfru] G[ónillille],
du æ allerkjærasten min.»

22. [Jeg er ikke jomfru Gónillille]
[Jeg er hendes kiøresvend;]
[Jeg beder, rige herr Pále]
[I giøre mig ingen meen!]

23. [Estu ikke jomfru Gónillille]
«er du hendes kjøresvend»
[Aldrig skaltu levende komme]
[Af denne brudeseng.]

24. [Det var rige herr Pále]
[Hand ledte efter] «gnjável å spjut»
[Det da var den kiøresvend,]
[Hand sprang] av vindauga ut.

25. [Det da var den kiøresvend,]
[Hand ud af vinduet sprang,]
utafyr holder j[omfru] G[ónillille]
alt mæ sin forgyllande karm

26. Ho takka no sin kjøresv[end]
han holdt så vel sin tro
[Hand glemte ikke hendes hoved guld,]
langt mindre hendes sylvsp[endte] sko

27. [Det var jomfru Gónillille]
[Kiørde selv sin karm] «av gari»
[Det vil jeg forsanden sige,]
[Hun lo derved saa saare.]

28. [Det var jomfru Gónillille]
[Hun] lót skrive de brev –
[Lod spørge Ridder herr Pále]
[Om hendes kiøresvend var møe.]

29. Og det var j[omfru] G[ónillille]
hun gjøre ham st[ørre] harm
[Hun sendte ham vugge] å svøbeklutar
[Alt til sin kiøresvends barn.]

*

Teksten er ufullstendig. Over overskrifta står det: Syv IV, nr. 47. Hos Peder Syv har visa tittelen: Exempel paa Kvinde-List. Moltke Moe har berre ført opp avvik frå Peder Syvs versjon. Tomroma i teksten er fylde ut med Peder Syvs tekst. Namna er sette inn i samsvar med andre førekomstar i Moes tekst. Strofenummereringa er Moes eigen og svarar til strofene hos Peder Syv. Der det ikkje er avvik, skriv han berre strofenummeret, elles noterer han kva liner det er avvik i, f.eks. slik: – 28,2: lót skrive de brev –.

Under tittelen står det: (Hæge Bj. efter mór si), «efter mór si» er overstroke.

Under teksten står det: (Længer har ikke Hæge hørt den; hun tror nærmest, at denne version er efter Tone Vistadbakkjen, som hun hørte visen af senere end af sin mor).

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Riddarballadar 1

Riddarballadane er den avgjort største av alle dei seks balladegruppene. Her finn vi viser med mange og sprikande emne. Samla sett gjev riddarballadane likevel ei tilsynelatande realistisk skildring av livet i adelsmiljø, men så å seie alltid med vekt på dramatiske hendingar som forføring, sjalusi, brurerov, valdtekt, utruskap og drap.

Erotisk kjærleik og alle komplikasjonar som kan følgje med den, som standsskilnad og foreldreautoritet, står nesten alltid i sentrum. Ikkje minst kretsar riddarballadane om døden, den uventa og nådelause døden, som verken den unge brura eller brudgomen slepp unna. Motsetninga – og samanhengen – mellom kjærleik og død har appellert til mange, og er truleg ein hovudgrunn til at det vart dikta så mange riddarballadar.

På grunn av storleiken er gruppa delt i to i denne utgåva. Dette bandet inneheld balladetypane frå TSB D 14 til og med TSB D 280.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.