Riddarballadar 1

Norske mellomalderballadar

Forrige Neste

TSB D 50 Vilgår hertugsson


Innleiing

Vilgår hertugsson og den vakre fru Signe har lova kvarandre si tru. Vilgår spør far sin om han har noko mot dette ekteskapet. Faren svarar at desse planane kan Vilgår sjå bort frå, for Signe er alt lova bort til kongen av Konarøy. Kongen lagar i stand til bryllaup, men Vilgår har ikkje gjeve opp å få Signe. Han dreg til bryllaupsgarden der han talar både med kongen av Konarøy og Signe, og ho gjer det klart at det er Vilgår ho vil ha, ho er blitt pressa til å gifte seg med kongen:

Eg vilde hell hava Vilgorð hertugson
um en átte ‘ki át ei kú,
hell eg vil hava kongin af Konaröy
með kristne ríknne sju
(Landstad [1853] 1968: 305).

Deretter skjenkjer Vilgår alle gjestene fulle, salar gangaren og sprengrir frå bryllaupsgarden med brura. Etter kvart sender kongen soldatar etter dei, men til ingen nytte.

Det finst om lag femten tekstvariantar av «Vilgår hertugsson», mest alle frå Telemark. Landstad trykte balladen i Norske Folkeviser, men har ikkje opplyst noko om kvar han har teksten frå (Landstad [1853] 1968: 303–306). Elles er det Sophus Bugge som har æra for at vi har såpass mange oppskrifter av denne balladen, heile ni variantar skreiv han opp. Den fremste av Fyresdals-songarane var Gunhild Kjetilsdotter Sundsli (1781–1869). Ho kunne meir enn seksti balladar, spesielt mange riddarviser. I tradisjonen heiter det at Gunhild Sundsli var uvanleg vakker. Men fattig på gods og gull var ho, som så mange andre balladesongarar (Jonsson & Solberg 2011: 569–573). Vi har dessutan eit par melodivariantar til «Vilgår hertugsson», i 1851 skreiv Lindeman opp ein tone etter Signe Eivindsdotter Storgård (1790–1861) frå Lårdal (Ressem 2014: 29–30, Jonsson & Solberg 2011: 431–433).

«Vilgår hertugsson» finst berre på norsk, men namnet Vilkor dukkar opp i den danske balladen «Herr Vilkor», den har ei handling som er i slekt med den norske visa (DgF VII: 184–193). Elles har fleire Draumkvede-variantar dei same par opningsstrofene som «Vilgår hertugsson». Dei to hovudpersonane, Olav Åsteson og Vilgår hertugsson, blir begge skildra som uvanleg lovande unge menn, rake i ryggen som ein seljetein eller eit «röyr», jf. opningsstrofa hos Landstad:

Deð var Vilgorð hertugson
han var som röyr uprunnen
fa’r og mó’r dei unt ‘om vel
frá deð en tala kunne
Landstad [1853] 1968: 303).

«Vilgår hertugsson» er ikkje den einaste riddarballaden som har eit brurerov som emne, tvert imot. Brurerov gjekk føre seg på alle nivå i samfunnet, ikkje minst blant stormenn, som når den svenske riddaren Folke Algotsson i 1288 røva den høgætta Ingrid Svantepolksdotter frå Vreta kloster og rømde til Noreg med henne. Dette brurerovet vart emne for den kjende balladen «Falkvor Lommannsson», og det inspirerte til vidare brurerovsdikting.

Utsyn 111




Oppskrift A

TSB D 50: Vilgår hertugsson

Oppskrift: Truleg 1840-åra av ukjend samlar etter ukjend songar, ukjend stad.

Orig. ms.: NFS M. B. Landstad 4, 23–25.

Ingen oppgjeven tittel.

*

1. Vilgor va i Voxtro ong
som ejn Siljurone
Faer aa Moer onte han vel
ifraa han Tala konne.

2. Vilgor va i Voxtro Rank
som ejn Siljutejn
Faer aa Moer onte han vel
ifraa han kom i Hejmen.

3. Vilgor Tala te Fai sin,
han førde sine ord saa snilde.
om eg bejlar te Signefruga
æ mæ din Vilje.

4. Om du bejlar te Signefruga
hænar kan du inkje faa,
ho skaa hava Konjen af Kaanarøy
saa etidt gjenge savn i fraa.

5. Signe heve meg i Løyndom lova
at ho vi vera meg Tru,
saa sant midt Svære i Feste hel
ho bli inkje Konjens Brur.

6. Dæ va Konjen af Konarøy
ledt te sit Bryllup Bjaae
dæ va Vilgor Hertugson
han ledt sin ganger skoe.

7. Dæ va tileg om Morgoen
Dajen gjores ljus
daa va Vilgor hertugsøn
te Brurehuse fus

8. Dæ va Vilgor hertugson
han Trodde paa golve fram
saa hogt Lydde hans helsarmaal
at dæ utti Stogo Klang.

9. Han har so Vent ejt helsarmaal
dæ kan injen ot han finne,
han ba dej alle i Freen sitja
minste baane inne.

10. Dæ va Vilgor hertugson
helsar ivi Borr aa benkier
høyrer du Konjen av Kaarøy
maa eg Mjøen fe Brurinne skjnkje.

11. Te svara Kongjen af Kaanarøye
han sadt i midelbenkie
anna æ Vel Æranne dit
hel Mjøe fe Bruri Skjenkje.

12. Dæ Va Vilgor hertugson
Riste paa Sylbonden Kniv
eg tore Mjøe fe Brurin skjenkje
Tvert fe ougunne dine.

13. Dæ va Vilgor hertugson
helsa ivi Brejebor
fyst aa fræmst Signefruga
som hell saa Vel sine ord.

14. Minnes du Rike Signefruga
hot du lova meg i londe
eg heve halle Tru mæ deg
som dæ va i Bergje bonde.

15. Eg minnes i dag ein annen dag
eg minnes Eg minnes dæ fulla Traaa
Fai min va baae hastig aa har
eg maatte meg skjov ei Raaa.

16. Høyrer du dæ du Fai min
hodt eg seje deg
at eg heve Vilgor i Løyndom lova
heve eg inkje Dult fe deg.

17. Eg Vilhel hava Vilgor hertugson
om han otte inkje hodt ejn Kuu
hel eg vil hava Kongjen af Kaanarøy
mæ Christne Rikji 7.

18. Aa-dæ va Kongjen af Konarøye
han Rejste seg upfraa bord,
han blej saa Vrej i hug aa sind
daa han høyrde dej or.

19. Dæ va Vilgor Hertugson
han gjæk at skienkjen fram
saa Skjenkte han i Øl aa Miøe
fe alle Konjens Mend.

20. Han Skjængte bore Øl aa Mjø
Gav nok einhvær og alle
Drukne blej dej Kongjens Mend
aa svevnen monne paa di falle.

21. Dæ va Tileg om Morgoen
Soli tok te skrie
Vilgor sala hesten sin
aa Ville af Gare Rie.

22. Vilgor sala Gangaren sin
han sae han vil udt aa Rie,
Signe axla Skarlakskaapa
ho Ville mæ honom fyie.

23. Dæ va Vilgor aa Signefruga
dej Rej der frammæ lie,
Kongjen Vakte up sine Mend
aa monne fast ette skrie.

24. Dæ va Konjen af Kaanarøy
Rej ette mæ hondre mand
Vilgor rei modt Bergo nor
aa eisemal æ han.

25. Kongjen fek inkje anna atte
hel Brotne salar aa tome
Vilgor Rie modt Bergo nor
han flyte sii Rosens Blomme.

*

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.

Etter oppskrifta står det: ende.




Oppskrift B

TSB D 50: Vilgår hetugsson

Oppskrift: 1856 eller 1857 av Sophus Bugge etter Talleiv Olsson Rulland, Veum i Fyresdal, Telemark.

Orig. ms.: NFS S. Bugge II, 129–132 (reinskrift).

Oppgjeven tittel: Vilgor Hertugson. III.

*

1. Vilgor va’ i Vokstro vene,
som ein Liljerunni,Samlarkommentar: Jfr. Fornaldarsögur I,55: Böðvari ann hon mest; þeir renna nú upp sem gras.
Far å Mór dei unnte’n væl,
ífrå han tala kunne.
– Riddaren våga han Líve dítt for ei Jomfrú.Samlarkommentar: [samme Omkv. i Falkv. Lomm. Vise]

2. Vilgor salar út Hesten sin
å rí seg uppunde Lí,
ville han lilje te Signe Frúva,
dæ va’ så vent eitt Vív.

3. Vilgor tók upp Gullringanne,
ville gjeva ‘a Signe Gåvur:
Tak ímót ríke Signe Frúva,
du læter deg ingjen dåre!

4. Høyrer du dæ, du ríke Signe Frúva,
hott eg vi’ deg påminne:
du bere så løynlege Elskógjen,
du læt ‘kje din Faeren finne!»

5. Heimat gjekk hó så løynlege
mæ síne løynlege Gåvur;
løynlege bar hó Elskógjen,
hó tenkte væl, ingjen sill ‘a dåre.

6. Dæ va’ Kungjen í Kollo Nnór,
han sender út Boir å Bræv,
ville han lilje te Signe Frúva,
å væl tóss han vera ‘a vær.

7. Dæ va’ Henning unge,
går fyr sí Dotter at stå:
«Deg tebýs Kungjen í Kollo nór
å hånom så sko’ du få.

8. Deg tebýs Kungjen í Kollo nór,
som Hovugulle kann smíe,
femta Liljur í kvore Kiste,
dæ set han på Håri fríe.

9. Høyrer du dæ, du ríke Signe Frúva,
hott eg seie deg:
heve du noken í Løyndóm lova,
du dyl dæ inkje lenger fyr meg!»

10. «Høyrer du dæ, min sæle Faer,
eg ræddas fyr dítt stóre Mót:
eg hev lova Vilgor Hertugson,
som reiste av Låndo ífjór.»

11. «Høyrer du dæ, du ríke Signe Frúva,
under dín Skarlake rø,
du sko’ inkje have Vilgor Hertugson,
um du syrgjer deg så te Dø.»

12. Så drikke dei dæ Bryllaupe
å gjera seg kåte å blíe,
så nær som ríke Signe Frúva,
på hæna renn Tårinne stríe.

13. Inn så kjæme Smådrengjinne
å seie dei ífrå:
«No kjæeme Vilgor Hertugson
ríandes í vår Går.»

14. Dær blei stór Sorg í Bryllaupsgaren,
dær blikna så mangt eitt Kindn,
så nær som ríke Signe Frúva,
hó smíler under Skarlakeskinn.

15. Dæ va’ Vilgor Hertugson,
han gjeng seg í Stoga inn,
han helsar så mange, í Stoga æ’,
så mange, som han dær finn.

16. Dæ va’ Vilgor Hertugson,
han helsar ivi breie Bór,
fyst å fremste Signe Frúva,:
«Du helle så væl díne Ór.

17. Høyrer du dæ, du ríke Signe Frúva,
hott lova du meg i Lunde?
sia hev eg halli Ære å Trú,
som dæ va’ i Bergje bundi.»

18. Dæ va’ ríke Signe Frúva,
hó feller så stríe Tår:
«Eg hev ein Faer både stór å sterk,
eg må meg ‘kje sjóve rå.»

19. «Hev du ein Far såa stór å sterk,
du må deg ‘kje sjóve rå,
så sko’ me nappast um Brúri ídag,
å sjå, kven dæn felle på.»

20. Dæ va’ Henning únge,
han va’ så gó í Rå:
«Fýgje no Brúri at Brúrehúse;
de læt ikkje Vilgor ‘a få!

21. Fýgje no Brúri at Brúrehús,
de læt ikkje Vilgor ‘a finne!
for Vilgor æ’ komen så eisemalle,
han kann ikkje Brúri vinne.»

22. Dæ va’ Vilgor Hertugson,
han kunna sín Hest væl snú,
han tæk atte ríke Signe Frúva
mitt uppå LofsansSamlarkommentar (med blyant): (= loftsins) Brú.

23. Dæ va’ Vilgor Hertugson,
han heve ein Gangare spak,
så tæk han ‘a ríke Signe Frúva
å set ‘a på Gangarens Bak.

24. Dæ va’ Vilgor Hertugson,
han lyfter på høgan Hatt:
«Far no væl, Kungjen í Kollo nór!
du gifte deg alt for ratt.»

25. Dæ va’ Kungjen í Kollo nór,
han sender ette fíråkjúge Mann,
men dæ va’ Vilgor Hertugson,
va’ eismalle han.

26. Dæ va’ Kungjen í Kollo nór,
han ha’kje att anna hell blóutte Salar å tóme,
men dæ va’ Vilgor Hertugson,
han rår ivi Rósensplóme.

*

Strofene er nummererte i oppskrifta.

Det er ikkje bevart nokon kladd av oppskrifta.




Oppskrift C

TSB D 50: Vilgår hertugsson

Oppskrift: 1864 av Sophus Bugge etter Gunhild Kjetilsdotter Sundsli, Moland i Fyresdal, Telemark.

Orig. ms.: NFS S. Bugge f, 72–80 (kladd).

Ingen oppgjeven tittel.

*

1. Villjåm va í vokstró vén’e
sóm ein seljetein
móirDet er sett boge over vokalane for å markere diftong-uttale. å fairDet er sett boge over vokalane for å markere diftong-uttale. dei ville han væl
ífrå de han kom heim.
– I aire lånd der finnast kje frúvurAlternativ lesemåte: frúvune slíke. –

2. De va Villjåm hertugsónen
han ríe seg sør under øy
han fester æ frúva Signe
de va so vén ei møy.

3. Høyrer de frúva Signe
kot lengji vi’ dú meg bíe
mæ eg dreg på fremmende land
å léte meg hóvklæir sneie.

4. Eg bíar deg í åtte år,
å de níende um du ville også.

5. De va V[illjåm] hertugsón
han vendte att åAlternativ lesemåte: atte på lei
att i tréum åre
so må dú vente meg heim

6. Der kom bélar í Signes gare
ríke mennar å snjadde,
men S[igne] neiktar adde dei
å nei seie hó ti dei adde.

7. Men inn kom kóngen av Skåni
han kunne væl måli frambere,
kungen hev dú ingjó dótteræ
sómm dú vi gúten gjeve

8. Sikje no hera mine mennar
kvor útí sessen sine
mæ eg gjeng at høge loft
å talar mæ dótte minó.

9. Statt no upp frúva Signe
inkje mæ angerst å sorgjir
kungen av Skåni han vi deg feste
han býe deg gull å borgjir

10. Eg æ inkji um kungen av Skåni
å inkji um gull å borgjir
men lat meg gange í dinom gare
å auke meg ingle sórgjir

11. Dú gjeng inkje leng í minóm gare
dú hell ei ånno’ møy
hell heve dú de í tankanne di’
att dú vi her í lofti døy.

12. Kossi kann eg her í l[ofti] d[øy]
í mino ungdóms aldri,
lýt eg inkji sjóv på tingji gange
kann eg inkji tru’æ halle

13. Høyrer de frúvar Signe
kann dú deg inkje stidde
tore dú de for mennanne kjære
som deg no líkar so iddi.

14. Ja de tore eg for m[ennanne] k[jære]
kot dei meg iddi mónn líke
eg lova han V[illjåm] h[ertugsón]
men no lýt eg han svíke.

15. Ti svora hennes sæle bróren
han snuddest frå rósæ den røe
dú ska inkji han V[illjåm] have
um dú syrgde sjóv ti døe

16. Dei feste æ frúva S[igne]
so líten va hennes vilji
móirDet er sett boge over vokalane for å markere diftong-uttale. å faírDet er sett boge over vokalane for å markere diftong-uttale. på góví gange
for móti gjeva dei skilje.Samlarkommentar: (de sneie hendi

17. Inn kóm líten smådrengjen
va klædd’e í kjurtelen rou
no kjeme V[illjåm] h[ertugsón]
å ingjen mann han bou.

18. Inn kom V[illjåm] h[ertugsón]
begynte ti å skjenkje
å de va kungen av Skåni
begynte han ti å tenkje.

19. De [va kungen av] Skåni
b[egynte han] t[i å] tenkje,
anna so heve dú ærinndi ærindi,
hell brúne mjøiren å skjenkje.

20. Han batt sin gangaren
út for loftsas vegge
so gjékk han í høge lofti,
sóm brúrinne vanka mest.

21. Eg helsar dikkon stóre å små
å so dei teneste kvinder
å fyst å síst frúva Signe
um hó æ hera inni.

22. V[illjåm] tók í S[igne]s håndæ
han tala ti ænó so blítt
å ventar dú inkji kjærasten min
ette riddaren din.

23. Ti svora frúva Signe
hænó rann tårinne tíe
eg veit inkje kor han æ riddaren den
som etti meg no ska bíe.

24. Men de va V[illjåm] h[ertugsón]
han helle so væl si trú
han sette æ Signe í gylte søilen
han tók æ av lofsas brú.

25. De va V. h.
Inn kom líten smådrengjen
å seie han der ífrå
no hev V[illjåm] di brúræ burttekji
dú hænó ‘kji njóte må.

26. Ja so æ de líti um lívi mitt
å mindre um mi trú
hev han V[illjåm] h[ertugsón]
tekji burt mi brúr.

27. Dei stinge på dynnæ mæ gnavel
d[ei] st[inge] p[å] d[ynnæ] [mæ]Det ser ut som det står noko anna som det er uråd å tolke i kladden. «mæ» er etter reinskrifta. spjut
æ dú her inni V[illjåm] h[ertugsón]
so kom hera mandeleg út

28. Ja jeg er hera inni
å eg ska kome mandeleg út
men de va V[illjåm] h[ertugsón]
han va ti stríden fús

29. Fyst’e hoggji han kungen av Skåni
å sia adde hass menn
Gangje no heimatte ti seg
di fær inkje brúræ enn

30. De va V[illjåm] h[ertugsón]
han helle so væl sí trú
mónasdagjen deretti
lét han bryddoupi bú.

*

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.

Reinskrift: NFS S. Bugge VI, 120–125, med overskrift: Villjåm hertugsónen. (Gunnild Sundslí. Fyresdal. 1864.)

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Riddarballadar 1

Riddarballadane er den avgjort største av alle dei seks balladegruppene. Her finn vi viser med mange og sprikande emne. Samla sett gjev riddarballadane likevel ei tilsynelatande realistisk skildring av livet i adelsmiljø, men så å seie alltid med vekt på dramatiske hendingar som forføring, sjalusi, brurerov, valdtekt, utruskap og drap.

Erotisk kjærleik og alle komplikasjonar som kan følgje med den, som standsskilnad og foreldreautoritet, står nesten alltid i sentrum. Ikkje minst kretsar riddarballadane om døden, den uventa og nådelause døden, som verken den unge brura eller brudgomen slepp unna. Motsetninga – og samanhengen – mellom kjærleik og død har appellert til mange, og er truleg ein hovudgrunn til at det vart dikta så mange riddarballadar.

På grunn av storleiken er gruppa delt i to i denne utgåva. Dette bandet inneheld balladetypane frå TSB D 14 til og med TSB D 280.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.