Riddarballadar 2

Norske mellomalderballadar

Forrige Neste

TSB D 291 Målfrid døyr


Innleiing

Ein konge har ei dotter som heiter Målfrid, og alle kongens menn frir til henne. Ho vil ikkje ha nokon av friarane, berre kong Karl av England. Etter ei tid skal kongen på ferd til framande land, og dronning Målfrid skal vere heime. Men det er spådd at ho skal døy på den tolvte barnsenga, som no stundar til, og derfor ber ho kongen om å ikkje reise. Han trur ikkje på spåkvinner og dreg likevel, men han drøymer vonde draumar og vender attende. På vegen frå skipet til kongsgarden får han vite av to kvinner at dei har vakt over dronninga, og mor hans fortel at det er på det siste med henne. Når han så kjem heim, græt både store og små. Kongen skaffar fostermor til dei to sønene som Målfrid har født og tek så sitt eige liv. Mor hans døyr av sorg.

Det finst fire telemarksvariantar av denne balladen, som har eit tydeleg dansk språkgrunnlag. Dei to eldste variantane vart oppskrivne av Sophus Bugge, etter Dagne Ånundsdotter Lid (f. 1804, emigr. 1861) frå Vrådal, og Torbjørg Gjermundsdotter Haugen (1792–1862) frå Skafså. Dei to kvinnene var begge framståande songarar. Den førstnemnde flytte som vaksen til Fyresdal, men då mannen døydde, emigrerte ho til Amerika saman med ei dotter (Jonsson & Solberg 2011: 371–374, 540–544). Desse to variantane er trykt i Bugges Gamle norske Folkeviser (Bugge [1858] 1971: 122–127). I 1908 skreiv Catharinus Elling opp ein tekstvariant med melodi etter Hæge Ansteinsdotter Kilan/Findreng (1827–1919), og Rikard Berge har ei udatert oppskrift etter ein ukjend songar.

«Målfrid døyr» finst også på dansk, svensk og islandsk. Den eldste islandske teksten vart skriven ned så tidleg som i 1665, truleg kort tid etter at han kom frå Danmark (Vésteinn Ólason 1982: 220–222). Av danske og svenske variantar finst det fleire, og viseemnet går dessutan igjen i tyske viser (DgF VII: 437–438). Namnet på dronninga er det same over heile Norden, jf. følgjande strofer frå varianten etter «soldathustrun» Greta Naterberg (1772–1818) frå Slaka i Östergötland:

Det bodde en fru på Trosserika ö.
Hon hade en dotter som hette Malfred
– Den Sorgen gror aldrig.

Det var henne spådt medan hon var barn
Hon skulle få en konunga Son
(SMB 4:1: 105–106).

Utsyn 134
DgF 445
IFkv 24
SMB 140




Oppskrift A

TSB D 291: Målfrid døyr

Oppskrift: Udatert av Rikard Berge etter ukjend songar,Hæge Tormodsdotter Porsmyr? Telemark.

Orig. ms.: TGM Berge CXLVI, 56ff.

Oppgjeven tittel: Kong Karl.

*

1. Kong Karl skulde til Danemark fare
Dronning Maalfrid var hjemme tog landet i vare.
– men sjøen gaar under –

2. Aa, kjære kong K[arl], du reiser ei bort
du ved vel hvad der om mig er spaatt

3. Eg blei spaadde den ti eg va ung
at lykka den sille falle meg tong,

4. Eg blei spaadde den ti eg va møy
at eg mæ min tollte són sille døy.

5. Alle spaakjeringar gjiver eg skam
Eg teke den lykka Gud sender meg fram.

6. Alle sp[aakjeringar] lader eg brænde,
eg teke den lykka Gud mig vil sende.

7. K[ong] K[arl] han styrdeAlternativ lesemåte: (skuva) sitt skjip ifraa land
draaning M[aalfrid] sto atte paa hviden sand

8. Ho sto aa (ho) gret, sine hendar ‘o vrei,
naa ser eg aller K[ong] K[arl] mei

9. Den fysste naatt han paa skjipe saav
han drømde om dr[onninga]s tunge Kaar.

10. Han drømde om henars røde gullspann
sto frammafor sengji, va fullt utav vann.

11. Han d[rømde om henars] syllspente sko
sto [frammafor sengji,] va full utav blo.

(Han drømde)

12. Sò drømd han om henars kappe av gull
aa den va slegji i stykkjene tull

13. Han drømd’ om henars Kaapa ny,
aa den va skòren i stykkjine ti.

(Han drømde)

14. So drømd [han om henars] røde gullband
va røva aa selt uti fremmandeRetta frå: fremmende land.

15. K[ong] K[arl] han talar ti sine styrmenn
Aa styr meg tibakars ti Sante Hans land.

16. Sò styrde dei haanom ti St. Hans l[and]
de va naa K[ong] K[arl] so Kalla dei han

17. K[ong] K[arl] Kaam heim i sin egjen garr,
der gret naa dei store aa der gret naa dei smaa.

18. Aa kjære min’Retta frå: mine sønner, gret ikkje saa,
de skò naa visst ingje stedmoder faa.

19. Aa kaareskjefte sette han imot jor
aa òdden upp imot hjartae sto.

*

Strofene er nummererte i manuskriptet.

I venstre marg ved overskrifta står det: Jfr. Bugge XXV.




Oppskrift B

TSB D291: Målfrid døyr

Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Dagne Ånundsdotter Lid, Vrådal, Telemark.

Orig. ms.: NFS S. Bugge m, 28–32 (kladd)

Ingen oppgjeven tittelTittel i reinskrifta: Maalfri: II.

*

1. Dær bur ein Kungje i Karlsby,
han haver en Datter, som heder Målfrí
– Men Søen går under. –

2. Dær beilar te hennar dei Kungens Menn,
ingjen så ville ho hava av dem.

3. [Dær beilar te hennar] dei Kungens Raar
[ingjen så ville] ho fyr Augunne sjaa.

4. Dæ beilar Kung Karl av Engeland,
honom så ville ho hava te Mann.

5. Kung Karl han ville utav Lande fara,
Dronning Målfri skulle taka dæ Land i Vare.

6. Dæ va’ ho spått, mæ ho va’ ung,
dæn tolvte Barnesengji sill’ blive ho tung.

7. [Dæ va’ ho spått, mæ ho va’] Møy,
[dæn tolvte Barnesengji] sill ho døy.

8. Kung K[arl], K[ung] K[arl] du reiser ei fra,
ved I ikke, hvad der om mig er spått.

9. Alle spåkjeringar gjeva me skamm,
vi nyder dæn Lykke, Gud sender os fram.

10. [Alle spåkjeringar] læte me brenne,
[vi nyder dæn Lykke,] Gud vilde dig sende.

11. Kung K[arl] han ut frå Landi skrei
Droning Målfri sto atte, sine Hendar ho vrei.

12. Han siglde i Dagar å Nettanne trí,
alt ti ‘en drøymde um Dróning Målfri.

13. Han drøymde um Dr[óning] M[ålfri]s Kåpe blå,
at ho va’ skori i Lytinne små.

14. [Han drøymde um Dróning Målfris] syllspente Sko,
at dei sto båe fulle av Bló

15. [Han drøymde um Dróning Målfris] røde Gullring,
at dæn va’ komen på fremende Fing.

16. [Han drøymde um Dróning Målfris] gule Hår,
at dæ va skori i Lytinne små.

17. K[ung] K[arl] han tala te Styringsmann,
I styre mit Skip hjemat igjen.

18. Alt mæ dei styrde hjemat igjen,
så sat K[ung] K[arl] mæ Hånd under Kinn.

19. Styringsmann styrer dæ Skipe i Land.
K[ung] K[arl] sprang fyste på hviden Sand.

20. K[ung] K[arl] han kom seg te Ripilgate,
da møter han tvo Kvindur, vare komne ifrå Vake.

21. Høyr I Vaakekvinnur, hot eg spyr de,
hvordan lever nu hun Dronning Målfri?

22. Te så svara Våkekvindune tvo,
vi har ‘kje snakka mæ Dr[onning] M[ålfri] igaar.

23. K[ung] K[arl] han kom te Borgele,
dær sat hans kjær Moder å hvilte ve.

24. Hør I kjær Moder, hott eg spýr dig,
hvordan lever nu Dr[onning] M[ålfri]

25. Dær æ no Sorg å mykje Kvie,
vi skåre to Sønner ifraa hendes Sie

26. [Dær æ no Sorg å mykje] Harm
[vi skåre to Sønner ifraa hendes] Barm.

27. K[ung] K[arl] han inn gjenom Vindauga såg,
dær såg en dei gret både store å små.

28. Kjære mine Børn i græder ei så,
I skal nu slet ingen Stivmoder få.

29. K[ung] K[arl] du snakk ikke så,
hvordan vil det gå med dine Børn så små?

30. K[ung] K[arl] han red sig sør under Li,
han fanga Fostermoder fyr Bonni si.

31. K[ung] K[arl] han talar te Greftarmann
græv dæn Grefti bå jup å lang.

32. [grev dæn Grefti bå jup] å vi
eg agtas no sjav te liggje dæri.

33. K[ung] K[arl] han sete sitt Svær imot Stein,
aa Odden dæn gjore hass Hjarta i Mein.

34. [Kung Karl han sete sitt Svær imot] Jor
[aa Odden dæn] raama hass Hjarteblo

35. Dæ va no Sorg å mykje Kvie,
tri Lik kom te Jori på sama Ti.

36. Fyste K[ung] K[arl] å så hass Møy,
å så hans kjær Moder, av Sorgji laut døy.

37. [Fyste Kung Karl å så hass] Viv
[å så hans kjær Moder, av Sorgji] let Liv

*

Strofene er unummererte i manuskriptet.

Reinskrift: NFS S. Bugge II, 87–89.

Trykt i Sophus Bugge: Gamle norske Folkeviser, Kristiania 1858, nr. 25, 123ff. (A-tekst)




Oppskrift C

TSB D291: Målfrid døyr

Oppskrift: 1908 av Catharinus Elling etter Hæge Ansteinsdotter Kilan/Findreng, Lårdal, Telemark.

Orig. ms.: NFS C. Elling 2, 35–45

Oppgjeven tittel: Kong Karl og Maalfri

*

1. Kong Karl han skulde i ledingen fare,
dronning Maalfri var hjemme, tage landet i vare,
– me’ sjøen gaar under. –

2. «Kong Karl, Kong Karl du reiser ei bort
du ved no selv hvad om mig er spaat.

3. Det var mig spaat, mens eg va mø,
at jeg med min tolvte søn skulde dø.

4. Det var mig spaat, me’ eg va viv
at eg me min tolvte skulde late mit liv».

5. «Alle spaakvindur de gjev eg no skam
eg teke me din lykka, Gud sender mig fram».

6. Det første Kong Karl sov paa sjø
daa drømde’n at dronning Maalfri ho va dø.

7. Han drømde dronning Maalfris sølvspendte sko
sto framafor sengji, var fulle av blo.

8. Han drømde dronning Maalfris rø’e gullspand
sto framafor sengji, var fullt av vand.

9.Han drømde dronning Maalfris Kaape blaa
laa paa bor’e, va skaaren i stykjunne smaa.

10. Kong Karl han tala te styringsmann
de styra no skipe te Sanktihans land.

11. Kong Karl han kom seg te borgeled
der sto honoms mor og kvilte seg ved.

12. Hører du kjære moderen min
naar tala du seinest me dronningen min?

13. Eg hev kje tala me hennar sea igaar
daa la me henna paa likebaar.

14. Kong Karl han kom i sin egen gaard
og der gret no inne baade stor og smaa.

15. Kong Karl han kjeme i stogo inn
honoms smaabørn sto me taarir paa kjinn,

16. Græd ikke, græd ikke mine børn saa smaa
de sku no aller stedmoderen faa.

17. Kong Karl, Kong Karl du talar ej saa,
aa hvem skal fostre op alle dine smaa!

18. Den samme Gud som dei haver føtt
han lader di kje alle lide noko nød.

19. Den samme Gud som dei haver skapt
han lader di kje alle blive fortabt.

20. Kong Karl han sette sit svær’ imot stein
de gjorde Kong Karelses hjerte mein.

21. Kong Karl han sette sit svær’ imot jor
og saa rann Kong Karlses hjarteblo.

22. Der blei mei sorg hill der blei gama
der kom tri lik te kyrjka me sama.

23. Den ene Kong Karl, den andre hans møy
den tree honoms mor, av sorg ho lout døy.

*

Strofene er unummererte i manuskriptet.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Riddarballadar 2

Riddarballadane er den avgjort største av alle dei seks balladegruppene. Her finn vi viser med mange og sprikande emne. Samla sett gjev riddarballadane likevel ei tilsynelatande realistisk skildring av livet i adelsmiljø, men så å seie alltid med vekt på dramatiske hendingar som forføring, sjalusi, brurerov, valdtekt, utruskap og drap.

Erotisk kjærleik og alle komplikasjonar som kan følgje med den, som standsskilnad og foreldreautoritet, står nesten alltid i sentrum. Ikkje minst kretsar riddarballadane om døden, den uventa og nådelause døden, som verken den unge brura eller brudgomen slepp unna. Motsetninga – og samanhengen – mellom kjærleik og død har appellert til mange, og er truleg ein hovudgrunn til at det vart dikta så mange riddarballadar.

På grunn av storleiken er gruppa delt i to i denne utgåva. Dette bandet inneheld balladetypane frå TSB D 283 til og med TSB D 436.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.