Riddarballadar 2

Norske mellomalderballadar

Forrige Neste

TSB D 375 Signelill og Albrett

[Den bortselde møya]


Innleiing

Signelill sit i jomfruburet og syr. Lagnaden har vore ublid mot henne, og ho syr sine eigne sorger inn i saumen. Så kjem dronninga til jomfruburet hennar og ber om å få sjå saumen, og Signelill fortel kva som har skjedd. Ho levde eit liv i velstand og lukke, men så kom det røvarar og braut seg inn. Ein av røvarane valdtok henne. Foreldra ville ikkje lenger vite av henne og selde henne for nokre kyrkjeklokker. Men ved det første slaget brast hjarta til faren, og ved det andre slaget gjekk det like eins med mora. Dronninga forstår at det var Albrett, hennar eigen son, som var ugjerningsmannen. Den same Albrett står utanfor døra og lyder på samtalen, han kjem inn og alt løyser seg til det beste:

Dær blev lyst å megen gama,
Albrett å Signelill ha’ bryllaup mæ sama
(Oppskrift A, str. 26).

Vi har fem variantar av denne balladen. Alle er frå Telemark, og alle er oppskrivne av Sophus Bugge i 1850- og 1860-åra. Tre av Bugges oppskrifter er trykte i Danmarks gamle Folkeviser (DgF III: 856–858). Det dreiar seg om tekstane etter Guro Sveinungsdotter Væting (1800–1886) frå Fyresdal, Elen Jensdotter Rolleivstad (1793–1876) frå Skafså og Signe Gjermundsdotter Napper (1788–1865) frå same bygd (Jonsson & Solberg 2011: 370–371, 544–545, 540–542). Ein restituert og språkleg normalisert tekst er trykt hos Liestøl og Moe (Liestøl & Moe 1959: 70–72).

«Signelill og Albrett» finst også i eldre danske oppskrifter, med noko varierande handling. Peder Syv trykte visa i Kjempeviseboka (1695).

Det er verdt å merke seg det forteljetekniske grepet i «Signelill og Albrett» – så å seie all dramatikken har utspela seg tidlegare. At retrospeksjon spelar så stor rolle i teksten, er ikkje vanleg i balladediktinga, men det viser at balladesjangren ikkje er framand for relativt komplisert framstillingsteknikk. På notidsplanet nøstar dronninga opp den fortidige handlinga, og dermed blir ho ein slags detektiv. Sidan dronninga har løysinga på Signelills vanskar, blir ho også velgjeraren hennes – jamvel om mange vil synast at valdtektsmannen Albrett slepp lett frå det.

Når Signelill syr den vonde lagnaden sin inn i saumen, kan det forklarast ved at det ho er blitt utsett for, opplevast som så belastande at ho ikkje greier å snakke om det. I staden overfører ho det opplevde til saumen. Det er eit velkjent grep både i eldre og nyare dikting, vi kjenner det t.d. – med ein litt annan vri – frå Jakob Sandes vise «Jenta i veven».

Utsyn 103
DgF 83 E-K




Oppskrift A

TSB D 375: Signelill og Albrett

Oppskrift: 1856 av Sophus Bugge etter Guro Sveinungsdotter Væting, Moland i Fyresdal, Telemark.

Orig. ms.: NFS S. Bugge II, 8–10 (reinskrift).

Oppgjeven tittel: Signelill å Albrett. (meddelt af Guro Væting)

*

1. Signelill sitRetta frå: sít hó í búri,
– tankeren vet ingen uden gud –
hó sømmer dæn sømmen så prúde.
– Her æ’ ingjen í verden, eg kan fortelje mi’Alternativ lesemåte: míne sorgir. –

2. Hó sømmerAlternativ lesemåte: sømmede dæn sømmen og den erAlternativ lesemåte: var hvid,
for skjæbnen va’Alternativ lesemåte: var hende så ublid.

3. Stolt droning hó aksla sí kåpa blå,
så lyster hó seg til stolt Signelill gåAlternativ lesemåte: høieloft at gå (1863) for stolt Signelill gå.

4. Å droning hóAlternativ lesemåte: droningji for droning hó ígjenom dynni steig,
å Signelill upp ímót hó reis.

4b. Stolt Signelill klappa på høyene blå:
«Sit stolt droning å hvíl deruppå.

5. «Eg æ kjeAlternativ lesemåte: Jeg er ikke (1863) trøytt, egAlternativ lesemåte: jeg (1863) kann væl stå,
egAlternativ lesemåte: jeg (1863) vil noAlternativ lesemåte: vil for vil no upp på dæn sømmen at sjå.»

6. «EgAlternativ lesemåte: Jeg (1863) sømmer dænAlternativ lesemåte: dæn sømmen, den er hvid,
for skjæbnen den har væretAlternativ lesemåte: var for har været mig ublid.

7. Min faer sett’ meg upp ett búr,
dær va’ eg en jomfrú så prud.Samlarkommentar: Sangersken var her ikke ganske sikker i Versordnen.

8. Eg va’ no meg ei jomfrú så boldAlternativ lesemåte: Jeg va’ mig en jomfrú bold,
eg ha’ dei ternurAlternativ lesemåte: tærnur, å dei va’ toll.

9. Eg va’ no meg í min faders går,
å ha’ dei ternurAlternativ lesemåte: tærnur stóre å små.

10. To dei helt meg vaskevann
å to dei heltAlternativ lesemåte: helt meg handklæ í hand.

11. To dei kjembde mitt gúle hår
å to dei helt meg speilenAlternativ lesemåte: speielen for.

12. To dúkjen breddeAlternativ lesemåte: breidde
å to maten framreddeAlternativ lesemåte: framreidde.

13. To dei redde upp sengi
å to de lagde meg í dænAlternativ lesemåte: so kom de ein, som lokka meg í den (1863).

14. Å dær kom røvarar på dæ land,
de gjóre meg stór vånde.

15. Dæ va’ femten på mítt búri braut,
dær va’ ein, som mí æra naut.

16. Dær va’ ein, som helt meg í hand,
dær va’ ein, som mí æra vandtAlternativ lesemåte: vann.

17. Min moder hó ville meg kvæle,
min fader han ville meg seljeAlternativ lesemåte: sæle (1863).

18. Så selde hanAlternativ lesemåte: dei meg for de klokkunne fem,
i Sællands kjerke henger alle fem.

19. [Så selde han meg for de klokkunne] ní
[i Sællands kjerke henger alle] dí.

20. Denne og den neste strofa var ombytt i 1863.Dæ fysteAlternativ lesemåte: andre slagje klokka mon ríngje,
min faersAlternativ lesemåte: moders hjerte sunde måtte springe.

21. Denne og den førre strofa var ombytt i 1863.Dæ andreAlternativ lesemåte: fyste slagje klokka sló
min moderAlternativ lesemåte: fader dødde, dær hóAlternativ lesemåte: han stó.»

22. Droningi tala te Signelill:Denne verselina var ikjke med i 1863. Det står «(ikke 1863)» i margen
«dæ hører eg på talen din,
dæ va’ Albrett broerenAlternativ lesemåte: sonen (1863) min.

23. Dær va’ femten, som dítt búri braut,
dæ va’ Albrett, som dí æra naut.»

24. De tenkte, de var ene to,
men Albrett stó úttafor dynni å lydde dærpå.

25. Han klappa no hennar på hvidan kinn:
«du ska’ blí allerkjærasten min.»

26. Dær blev lyst å megen gama,
Albrett å Signelill ha’ bryllaup mæ sama.

27. Dær var stór gle’i í kungjens går,
dær var glae båe stóre å små.

*

Strofene er nummererte i oppskrifta.

Til høgre for overskrifta står det: (hun var meget usikker, navnlig i 1863).

Guro har sunge balladen for Bugge to gonger, i 1856 og igjen i 1863. Bugge har ført på variantar frå 1863, først med blyant og så med mørkare blekk. Desse er ofte merkte «1863». Strofe 4b kom til i 1863.




Oppskrift B

TSB D 375: Signelill og Albrett

Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Elen Jensdotter Rolleivstad, Moland i Fyresdal, Telemark.

Orig. ms.: NFS S. Bugge a, 171–174 (kladd).

Ingen oppgjeven tittel.

*

1. Signelill sit hó i búri
– Tanken ved ingen uden gud –
hó sýr den sømmen så prúdi.
– Der æ’ ingjen udi verden, eg kann fortelje mi’ sorgjir. –

2. Hó syr den sømmen så dydefull,
hó syr den sømmen av bare gull.

3. Droningji akslar på kåpa blå,
hó lyster seg í høgeloft for Signelill at gå.

4. S[ignelill] skúvar fram høyeni blå,
du set deg stolts droningje, kvil deruppå.

5. Eg æ’ inkje trøytt eg kann væl stå,
men eg vil upp påSamlarkommentar: [sic] din sømmen å sjå

6. Eg fór vilt på sømmen min,
mitt hjarta dæ var‘ ikkje ette mitt sinn.

7. S[ignelill] S[ignelill] seg meg mei!
du seie meg mei av dí’ sorgjinne fleir!

8. Eg va’ meg i min fadersgår,
der fødde eg så líti eitt bån

9. Min fader han vilde meg kvæle,
min moder hun vilde meg sælge

10. Så kom der ein skipari siglands ti lands,
så selte dei meg ti han.

11. Dei selde meg for dei klokkunne fem,
i Sællands kyrkje hanger alle dem

12. [Dei selde meg for dei klokkunne] ní,
[i Sællands kyrkje hanger alle] dí.

13. Dæ fyste slagje klokka món slå,
mí moder hó døe der, hó stó.

14. Dæ andre [slagje klokka món] ringje
mitt faers hjarta’i dæe món springe.

15. Alibrand va’ ikkje langt derifrå,
han stó å lydde dei ori uppå.

16. Der blei gle’i å der blei gama,
A[librand] å S[ignelill] drakk bryddaup mæ sama.

17. [Der blei gle’i å der blei] mykjen gnýr,
[Alibrand å Signelill drakk bryddaup] í bý.

18. No hev stolts Sign[elill] forvunni sí kvíe,
no søve hó kvor natt innmæ A[librands] síe.

19. [No hev stolts Signelill forvunni] sin harm,
[no søve hó kvor natt] uppå [Alibrands] arm.

*

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.

Reinskrift: NFS S. Bugge VIIIa, 75–77, utan tittel.




Oppskrift C

TSB D 375: Signelill og Albrett

Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Asgjerd Olsdotter Vislandskosi, Skafså i Mo, Telemark.

Orig. ms.: NFS S. Bugge V, 134–135 (reinskrift).

Ingen oppgjeven tittel.

*

1. Signelill siter í búre
– Tanken véd ingen uden Gud. –
hó sýr sømmen den prude.
– Her æ’ ingjen i verden, som kan fortelje meg sorgji. –

2. Dråningji akslar sitt skarlakskinn,
so gjeng hó ti høieloftAlternativ lesemåte: búri forAlternativ lesemåte: at lofti ti for ti høieloft/búri for Signelill inn.

3. HóAlternativ lesemåte: Signelill klappa på høyeni blå:
«Sit ne Danadråningji å hvil derpå!»

4. Eg vi’ inkje sitje, jegAlternativ lesemåte: eg vil heller stå,
mi tankar deimitt hjarta de æ’ ikke ette mitt sinn.
eg æ’ mei om den sømmen å sjå.»

5. Her æ’ komi eit avbrigd i sømmen min,
mitt hjarta deAlternativ lesemåte: mi’ tankar dei æ’ ikke etteAlternativ lesemåte: efter mitt sinn.»

6. «Høyrer dú Signelill, hot eg spyreAlternativ lesemåte: seie deg:
du siger mig hvem harAlternativ lesemåte: du seie meg kven heve lokka dig.»Samlarkommentar: Kvædersken her meget usikker; ogsaa: adde dine sorgjir fortele dú meg]

7. «De æ’ den øverste i kongens flokk,
som ríe næste hanSamlarkommentar: [2den Gang hørte jeg sikkert: hass] Skakjilokk.

8. De æ’ den øverste í kongens fær,
som ríe næste mæd nakji svær.»

9. «Høyrer dú Signelill, hot eg seie deg:
hass rétte riddarnavn so seie dú meg.»

10. Han heiter Rósensdalakinn,
for han so bere jeg al sorgen min.

11. Dalakinn sto inkji langt ífrå,
han stó so næri, han lýdde derpå.

12. Dalakinn kjæm seg (i lofti?) inn:
«No ska’ dú få glæde for sorgen din.»

*

Strofene er nummererte i oppskrifta.

Over oppskrifta står det: (Asgjær Bergland. Skafsaa.) Ho er identifisert som Asgjerd Olsdotter Vislandskosi, som truleg oppholdt seg på Bergland ved Bugges besøk.

Denne reinskrifta er sett saman av kladdar i NFS S. Bugge i, 1–2 og 354–355, begge etter Asgjerd Vislandskosi i 1863. Ho har sunge for Bugge minst to gonger. Første sida av kladden er dels vanskeleg å tyde, stroferekkjefølgda er uklår, og eit par strofer er skrivne ned to gonger, med litt avvikande ordlyd. I reinskrifta har Sophus Bugge støypt saman desse oppskriftene, samstundes som alle variantane er nemnde. Vi har difor lagt reinskrifta til grunn.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Riddarballadar 2

Riddarballadane er den avgjort største av alle dei seks balladegruppene. Her finn vi viser med mange og sprikande emne. Samla sett gjev riddarballadane likevel ei tilsynelatande realistisk skildring av livet i adelsmiljø, men så å seie alltid med vekt på dramatiske hendingar som forføring, sjalusi, brurerov, valdtekt, utruskap og drap.

Erotisk kjærleik og alle komplikasjonar som kan følgje med den, som standsskilnad og foreldreautoritet, står nesten alltid i sentrum. Ikkje minst kretsar riddarballadane om døden, den uventa og nådelause døden, som verken den unge brura eller brudgomen slepp unna. Motsetninga – og samanhengen – mellom kjærleik og død har appellert til mange, og er truleg ein hovudgrunn til at det vart dikta så mange riddarballadar.

På grunn av storleiken er gruppa delt i to i denne utgåva. Dette bandet inneheld balladetypane frå TSB D 283 til og med TSB D 436.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.