Riddarballadar 2

Norske mellomalderballadar

Forrige Neste

TSB D 388 Longobardane


Innleiing

Det er stor hungersnaud i Danmark, og kongen kallar inn til ting. Han gjer framlegg om at dei skal drepe kvart tredje menneske i landet, berre på den måten vil det bli nok mat til dei andre. Men ei mektig frue synest dette er for gale og eit dårleg råd. Då er det betre å la folk reise ut og vinne siger i andre land, seier ho, og dette framlegget høyrer kongen på. Den mektige frua blir sjølv med på reisa, saman med dei to sønene sine. Dei kjem til Lombardia, der dei slår i hel mennene, men let kvinnene få leve:

Tii seglett indt for Lumerdi [Lombardia],
som liger i Vallanndt [Italia] inde:
ther sloe thi alle thi mendt ihiell,
behollde sidenn therriiss quinder
(DgF I: 322).

Frå Noreg har vi har berre ei enkeltstrofe av denne balladen (Ressem 2014: 271), som skriv seg frå Anders Sørensen Vedels lange og utbroderte tekst, seinare trykt i Peder Syvs Kjempevisebok. På dansk finst det dessutan tre eldre versjonar av «Longobardane» (DgF I: 321–323). Den norske enkeltstrofa høyrer saman med ein melodi som presten Cornelius Thomas Rønnau (1752–1828) skreiv opp. Rønnau vart fødd i Kristiansand, studerte i København og vart seinare prest i Trøndelag. Her skreiv han bl.a. to topografiske skildringar av Oppdal. Kring 1810 sende han 30 melodiar til København i samband med utgjevinga av Nyerup og Rahbeks Udvalgte danske Viser fra Middelalderen (1812–1814), men denne kom ikkje med i bokverket.

Langobardane er ei germansk stamme frå folkevandringstida, som kanskje kom frå Skandinavia. Dei hamna i Nord-Italia og vann stor makt, men vart til slutt slegne av Karl den store. Språket deira finst ikkje lenger, men regionsnamnet Lombardia heng språkleg saman med langobard-namnet.

Grunnlaget for balladen om Longobardane ligg truleg i den danske historikaren Saxo Grammaticus’ (ca. 1150–ca. 1220) forteljing i Danmarks Krønike om at det i kong Snios dagar var så stor misvekst i landet at ein vedtok å drepe alle barn, gamle og vanføre så det kunne bli mat nok til dei andre. Men ei kvinne gjorde framlegg om at ein i staden skulle trekke lodd blant dei yngre og la dei som vart trekte ut, freiste lykka i framande land. Dette vart gjort, og slik vart det langobardiske riket grunnlagt (DgF I: 317). Saxo har elles kjent verket Historia Langobardorum som den italienske benediktinarmunken Paulus Diaconus (720–799) skreiv på 700-talet.

Kva ordet langobard tyder, er uklart. Vedel nemner at det kan kome av dei lange øksene som dette folket brukte, jf. hogg- og stikkvåpnet hellebard. Ein annan teori går ut på at ordet viser til det lange skjegget som dei langobardiske krigarane gjekk med.

Balladen er knapt særleg mykje eldre enn dei eldste kjende tekstane, som er frå 1500-talet. Grundtvig plassert «Longobardane» blant kjempevisene i Danmarks gamle Folkeviser, men den kan snarare kallast historisk, eller helst pseudo-historisk.

DgF 21




Oppskrift A

TSB D 388: Longobardene

Orig.: Kjempeviseboka (1787), Første part, III (26–31).

Oppgjeven tittel: De Longobarders Udgang af Danmark.

*

1. Der boede en Konning i Danmark,
Konning Snie loed han sig kalde:
Hunger og Nød var i hans Land,
og stoer Mistrøst med alle.
– De maa saa vel i Danmark. –

2. Han skrev der Lov baade Haard og streng,
den skulde den Meenige Mand holde,
til Drukkenskab, Gestebud og Fraadseri,
sig ingen fordriste skulde.

3. Men GUd forøgte sin Hevn og Straf,
fra Aar til Aar dis meere:
Jorden loed sig bruge der til,
ingen Frugt saa vil hun bære.

4. Kong Snie til sig forsamler sit Raad,
den Dom monne de afsige:
Den tredie Part af Folket alt,
dem skulle man dræbe tillige.

5. Tredie Part af Folket i Landet var,
det skulde man slaae til døde.
Thi de havde ikke til GUd deres Haab,
at han saa mange kunde føde.

6. Ebbe og Aage vare ypperste i Raad,
de vare to Hellede bolde:
Deres Moder heder Gambaruck,
som de dette Oplag fortalde.

7. Udi Jutland boede den vise Frue,
hun var de Vendelboers Ære:
Saa ilde behagede hun dette Raad,
hun soer det skulde ikke saa være.

8. Et slemmer Mord er aldrig hørt,
end I ville nu lade giøre:
Forbyde det GUD denne Tidende ond,
Vore Fiender skulle komme til Øre.

9. Ville I mig lyde og følge mit Raad,
jeg vil eder bedre undervise:
Lodden I kaste paa gamle og unge,
hvilken Part af Landet skal reise.

10. Mig tykkes at være den beste Paafund,
enddog jeg er en Qvinde:
I lade dem sejle af Landet ud,
at de kunde Søen overvinde.

11. Alle da tyktis dem raadeligt,
den vise Tale at følge:
Saa snart var Lodden paa Folket kast,
og Skibene lagt for Bølge.

12. Lodden den faldt som den kunde best,
de Unge maatte sig ryste:
Af Landet skulle de fare bort,
og Lykken maatte de friste.

13. Ebbe og Aage vare ey sene i Ferd,
de lode deris Faner Flye:
Snekker saa havde de store og sterke,
ikke mindre end halvfierdesindstive.

14. Ebbe han førde de Juder med sig,
en Vendelbo loed sig kalde:
fra Skafven lagde den første ud,
for Skaane lode de Seylet falde.

15. Aage hans Broder ey dveldis ved,
men Gyndingerne frem monne sige:
Af Halladd og Bleckinde fulde det med,
ret Mand og alle tillige.

16. For Cimbrishavn de ginge til Skibs,
Det var saa fauer en Skare:
Kongen og hans ædle Raad,
de bade dem alle vel fare.

17. Saa seylede de først til Gutlands Vig,
paa Maanets Tide, end mindre:
De fafnet deres komme som de kunde best,
for Landmænd de hver anden kiende.

18. De dvelde hos dennem udi Maaneder toe
og lode sig der vel pleye:
Et Tusind Mand udi Snekker Ti,
at følge var der til reede.

19. Til Ryland sætte de deres Kaas,
der kastes deres Anker paa Sande:
Den meenige Mand forskingrede strax,
de maatte dem gaae til Haande.

20. Lykken var dennem baade mild og god,
stoer Seyr der de finge:
De dveldes i Ryland nogle faae Aar,
Og ikke end meget lenge.

21. Med Herre Skiold og Manddoms Magt,
monne de sig Veyen rede:
I hvor de skulde i Marken slaaes,
deres Styrke de beteede.

22. Lange Breder og Halfbarder
brugte de mest de lange Karle og bolde:
Thi kallede man dem de Longobarder,
det Navn de endnu beholde:

23. Aage og Ebbe de døde dem fra,
saa saare monne de det klage:
En Høfvitzmand skulde de keise af ny,
førend de kunde fremdrage.

24. Hagelmunder hede den Høfding fin,
som de til Konning udvalde:
For hans Manddom dog dydelig Sind,
Monne han dem vel befalde.

25. Med hannem vunde de Priis og Seyer,
Hvor de droge frem med alle:
Der han var død og lagt i Liig,
En anden de strax omtalde.

26. Saa droge de frem fra Land til Land,
Forsøgte hvad Lykken vilde give:
Paa sidste komme de i Panonien ind,
der lystet dem da at blive.

27. Med Herulers Haab hulde de en Strid,
monne dennem saa mandeligen tvinge:
Med Gepiders Hær giorde de ogsaa,
Baade Bytte og Seyer de finge.

28. Albuinus var deres Konning gief,
hans Navn er kiend saa vide:
Han drog den Romerske Magt imod,
Han lærde dem ret at stride.

29. Paphie den meget berømte Stad,
Belagde han tre Aar end meere:
Han vand den Stad med stor Umag,
med andre Steder fleere.

30. For Mande Liste, for Sverd og Pil,
kunde han sig vel forsvare:
For Qvinde Svig og lønlig Had,
fald han i Dødens Snare.

31. Rosemunda hed hans Dronning snild,
hun kunde den Falskhed raade:
Hun loed sin Herre i Søfnen slaae,
der var ikke anden Naade:

32. Siden toges til Konger igien,
den ene efter den anden i Sæde:
De Romere tyktes da være got,
lade fare den lange Feide.

33. Saa giordes der den stadige Fred,
som man vel meente hin trygge:
Men Tiden lærde det anderledes,
paa den var ikke at bygge.

34. De Romere bare der ved stor Nag,
at see de fremmede Gieste:
Thi falde de dem saa ofte i Land,
og Krigen med dennem friste.

35. Der de ikke selv af egen Magt,
dem kunde i Orlog bestande:
De bades om Hielp af Keyser Carl,
han kom af fremmede Lande.

36. Naar mange Muus ere om en Kat,
da nødes han til at vige,
Saa gik det med vore Longobarder,
for Sanden maa jeg det sige.

37. Saa lagdes da need deres Kongelig Navn,
Landet monne de beholde:
Som de havde i to Hundrede Aar,
under deres Haand at volde.

38. Landet bærer Navn paa denne Dag,
og saa til Verdens Ende:
Den Danske Adel og Ridderskab,
lader sig endnu der kiende.

*

Strofene er nummererte i utgåva.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Riddarballadar 2

Riddarballadane er den avgjort største av alle dei seks balladegruppene. Her finn vi viser med mange og sprikande emne. Samla sett gjev riddarballadane likevel ei tilsynelatande realistisk skildring av livet i adelsmiljø, men så å seie alltid med vekt på dramatiske hendingar som forføring, sjalusi, brurerov, valdtekt, utruskap og drap.

Erotisk kjærleik og alle komplikasjonar som kan følgje med den, som standsskilnad og foreldreautoritet, står nesten alltid i sentrum. Ikkje minst kretsar riddarballadane om døden, den uventa og nådelause døden, som verken den unge brura eller brudgomen slepp unna. Motsetninga – og samanhengen – mellom kjærleik og død har appellert til mange, og er truleg ein hovudgrunn til at det vart dikta så mange riddarballadar.

På grunn av storleiken er gruppa delt i to i denne utgåva. Dette bandet inneheld balladetypane frå TSB D 283 til og med TSB D 436.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.