Riddarballadar 2

Norske mellomalderballadar

Forrige Neste

TSB D 430 Hagbard og Signe


Innleiing

Kong Hagbard er forelska i Signe, men han kan ikkje få henne. Ho er dotter av kong Sigvard, og Hagbard har drepe brørne hennar i ei vikingferd. Trass i illevarslande draumar let han håret gro, han kler seg i kvinneklede og går til Signes bur. Der spør han om han kan få lære å sy. Signe synest det er rart at denne jomfrua ikkje kan sy, og dessutan har ho ikkje bryst som andre jomfruer. Hagbart seier at det er skikk i hans fars land at jomfruer rir til tings med brynje på, og då veks ikkje brystene. Om natta får han liggje i Signes seng, og der avslører han kven han er. Ei tenestejente høyrer det. Ho tek sverdet hans og går til kong Sigvard. Ho fortel at fienden hans er hos Signe. Kong Sigvard iler til med mennene sine for å ta Hagbard til fange. Han forsvarar seg mandig helt til dei bind han med Signes hår. Håret hennar vil han ikkje rive over. Han spør Signe om ho vil brenne seg inne når ho ser han i galgen, og ho svarar at ho vil det. På rettarstaden ber han bøddelen om å hengje kappa si opp i galgen først. Når han ser flammene frå Signes jomfrubur, skjøna han at ho har gått i døden. Hagbard seier at no kan dei berre hengje han. No vil han berre døy som henne. Når kong Sigvard forstår kor sterk kjærleiken deira var, angrar han seg, og tenestejenta som røpa dei, grov dei levande ned i jorda.

Den gamle segna om Hagbard og Signe er berre bevart i to kjelder: Danmarks krønike, som historikaren Saxo Grammaticus skreiv på latin ca. 1200, og nokre danske balladar. Den eldste oppskrifta av visa står i ei dansk adelsvisebok frå ca. 1580. I 1657 vart «Hagbart og Signe» trykt i viseboka Tragica. I boka var visa på heile 96 strofer, men alt i 1665 kom det ut eit skillingstrykk med ein redusert tekst på 55 strofer. Tragica kom neppe til Noreg, men skillingsvisene vart ofte trykte i store opplag, og dei må ha kome til Noreg alt på 1700-talet. Dei norske oppskriftene er klårt prega av denne danske skrifttradisjonen. Den oppskrifta som Moltke Moe fekk i 1882 etter Liv Nilsdotter Slemmeli frå Bø i Telemark, er på berre 31 strofer, men 21 av strofene er henta rett frå skillingstrykket. I oppskrifta av J.B. Nordberg frå Sandefjord i Vestfold er ni strofer henta frå skillingstrykket, dei andre 16 er meir eller mindre originale.

I oppskriftene frå etter 1870 kan visa også ha kome frå yngre kjelder. I 1854 gav Ole Vig ut Sange og Rim for det norske Folk. Det er ei av dei viktigaste songbøkene på 1800-talet, og den kom raskt i bruk, særleg i folkehøgskulane. «Hagbart og Signe» står langt framme i boka. Teksten har 91 strofer, og Ole Vig har henta han frå Nyerup og Rahbeks Udvalgte Danske Viser fra Middelalderen (1813). I oppskrifta som T. Hannaas fekk etter Svein Tveiten i Bykle, Aust-Agder, er 15 av 34 strofer henta frå Sange og Rim for det norske Folk.

Det er lett å tenkje at desse danskprega tekstene ikkje er ekte norske balladar, men balladestoffet har ikkje kome uendra linerett frå norsk mellomalder. Det har kome frå alle kantar. Folk har teke viser til seg, fornorska orda og etter kvart gjort dei til sine eigne.

Forskarane er likevel ikkje sikre på opphavet til denne visa. I nyare tid har fleire forskarar (t.d. Sverker Ek, Karl-Ivar Hildemann, Bengt Jonsson og Gun Widmark) argumentert for at det ligg eit vestnordisk opphav bak dei danskspråklege oppskriftene av «Hagbard og Signe». Gun Widmark har gått særleg djupt inn i denne problemstillinga (Widmark 1959: 5–26).

Segna om Hagbart og Signe er kjend i alle dei nordiske landa. Segna har vorte oppfatta som historisk, og i tillegg til plassane i Danmark og Sverige har Noreg minst fem plassar som segna har knyte seg til. Den eldste er Engeløya i Steigen, Nordland. Den er nemnt i Landnámabók. Der har dei Sigardshaugen, som er Nord-Noregs største gravhaug. Annakvart år set dei opp eit sagaspel om Hagbart og Signe.

På 1680-talet meinte Tormod Torfæus at Hagbor kongeson hadde budd på Urnes i Sogn, og Signe hadde sitt jomfrubur ovanfor Urnes, på ei slette som heitte Signilsal. I kyrkja skulle det ha hengt eit åkle som Signe skulle ha vove, og to bilete av Hagbard og Signe, men Torfæus meinte at det var berre eit par gamle helgenbilete.

På ei visitasreise i september 1582 kom biskop Jens Nielsen til Korshavn på Hvaler, og der noterte han at kongesonen vart hengd på ein holme som heitte Hagbartsholmen. Torfæus hadde også høyrt at Signes far, kong Sigar, skulle ha budd på Sigarsvold på Lista i Vest-Agder. Endeleg skreiv folkeminnesamlaren Andreas Faye at Kong Sigard skulle ha budd på Fritsø ved Larvik. På ein vakker stad ved Farrisvatnet skulle Signe hatt buret sitt. Ennå kunne dei no og då høyre skrika frå terna som hadde vorte gravlagt levande.

Lindeman skreiv opp ein melodi etter Olav Ansteinsson Syning i Mo, Telemark, og ein annan etter Tone Olsdotter Vistadbakken, Mo i Telemark. Catharinus Elling skreiv opp etter ein anonym songar i Grungedal i Telemark, og Rikard Berge skreiv opp etter ein anonym frå Grungedal eller Vinje. O.M. Sandvik skreiv opp ein melodi etter Svein Tveiten [Hovden] frå Bykle i Aust-Agder.

Utsyn 123
DgF 20
SMB 193




Oppskrift A

TSB D 430: Hagbard og Signe

Oppskrift: 1882–83 av Moltke Moe etter Liv Nilsdotter Slemmeli, Bø, Telemark.

Orig. ms.: NFS M. Moe 18, 90–97.

Oppgjeven tittel: Håbors vise

*

1. Håbor Kongje å Sigvar Kongje
Dom yppede seg en Kiv
De var alt om jomfru Signelill
Fer ho va så ven ei mø.
– Hvad enten om I vinder mig eller ei så ven ei. –

(Te sjukmor si:)

3. «Jeg drømte jeg var i himmerig
Der var så faver en by
Jomfru Signe hun lå på min arm
Å vi felt igjennem ein sky.»

4. «Drømde du, du var i h[immerig]
å der var s[å] f[aver] e[n] b[y]
Så vil eg deg for sandheden sige
For hende så må du dø.»

5. «Ja kunde den lodden mig falde til
at jeg kunde vinde den mø
At eg kunde sove med hende en nat
så vilde eg gjerne dø.

6. Håbor lader sit hår vokse
Og kvindeklæder skjære
Han siger han vil til Sivard Kongje i år
Å Slæben den vil han lære

7. Så rei han seg på heden ud
Der prøva han sin hest
Å som han kom i jomfru Signes gål
Rei han som ei jomfru konn best

8. Han hilsa alle de stolte jomfruer
med tugt og megen ære
Fysst og sist jomfru Signelil
Al ære så er hun værd.

9. Han hils[a] de [stolte jomfruer]
Med megen tugt og ære:
«Håbor Konge har mig til eder sendt
At I ville mig slæben lære!»

10. «Ja hvad eg gjør for H[åbor]s skyld
Det gjør eg nå så gjerne
Å du skal æde af fad med mig
Og såvå så hos mi terne.»

11. «Eg har været i lag med kongelige børn
Og sovit i deres arme
Sku eg sovā med den forbanna terna
Da døyr eg udaf harme»

12. «Ja hvad jeg gjør for Håbors skyld
Det gjør eg med stort skjédAlternativ lesemåte: god skjéle
Og du skal æde [af fad med mig]
Og sove så hos mig selv»

13. Å dæ var alle de stolte jomfruer
Dom sydde dæ gull over kne
F{o}eruden Habor kongens son
Han skar de dyr på tre.

snakka terna te’n, så sauma’n sol å måne å sjønnur, så da såg dom han konne saume!

14. Han kasta saks å han kasta søm
Imod både bół å benkjer
Å øyne de løb rundtikring
Hot skulde de jomfruer tænke.

15. «Å aldrig æ dæ så stolte jomfru
Hun mindre slæben kunde saume
Å aldrig fær ho då {b}dyb en skål
Hun drikk ‘o vel ud te bunde.»

Så va dæ han sauma (so før!)

16. Fyri så gjik jomfr[u] Signelil
Å gulle ho {h}etter seg dró
Å etter gik Håbor kongens son
Så hjertelig monne han

17. Hun la{d}gde sin hånd på Håbors brøst
Som skjined af gull så rød
«Hvi er dine brøster ej voksne ud
Som på en anden mø?»

18. «Det er den skikken i vores land
Jomfruerne rider sig udpå tinge
Å derfor er mine brøster ej voksne
Utav de brynjo-ringe.»

19. «Å hør nå hot eg deg vi spørja
Me vi æ ene to:
Æ dæ nå ingen i verden te
som din hug den stander påAlternativ lesemåte: leikar oppå

20. Å ingen æ dæ i v[erden] te
som min hug [den stander på]
Feruden Håbor Kongenson
Å hannóm må eg ‘kje få»

Denne strofa står utan nummer i oppskrifta. I margen står det: lesi«Ja det var Håbor K[ongen]s son
Jeg aldrigen såg i mit bur
Foruden når han red til tinge
At jeg hørde hannoms gyldne lur.»

21. «Ja æ dæ H[abor] K[ongen]s son
Som Du har ene kjær
Da vil jeg deg for sandheden sige
Du ligge ‘n alt så nær.»

22. «Å hør nå dæ du H[abor] kongje
Hvi vilde du mig så svige
Hvi gik du ‘kje til min faders gåł
Og bad om mig, eders lige?

23. «Eg har været ihjå din fader
Med ridder’ og raske hovmænd
Men din faer han va en ufresmand
Han vilde meg ikkje kjende»

24. «Hør nå dæ du H[abor] k[ongje]
Du sige nå ikkje så,
Fer her ligge vår gamle terne
Ho gjive vist agtar derpå.»

25. «Hør no dæ du jomfr[u] S[ignelil]
Jeg er nu ikkje så sky
For oven for mit hoved
Der ligge den brynjo ny

26. Ovenfor mit hoved
Der [ligge den brynjo] huld
Å nedenfor mine føtar
Der ligge dæ sværd af gull.»

Gløymt mange vers. Så fekk dom tikje ‘n (efter ternens råd).

27. Så tok dom et hår alt af jomfru Signes hoved
og bandt om hans hvidan hånd.
«Før eg vilde dæ håre slite
Før vill’ eg opgive min ånd»

28. Så hængde de opp hannóms finan kappe
Det tænkte hun var hannóm selv
Så tændte ho ell på sitt finan bur
Så stakk ho seg selv ihjel.

29. «Nu ser eg alt det hus brende
Ja over så ven ei mø,
Og om eg eied de tusinde liv
da vilde eg heller dø.»

30. Da de kom til [jomfr]u Signes bur
Da lå hun der i glød
Å da de kom til galgen hen
Da var H[er]r Håbor død.

31. Håbor blei hængt å jomfr[u] S[igne] brændt
Dæ va så ynkeligt et mół
Dæ va den forbanna terna
Ho blei sett levannes i joł.

*

Strofene er nummererte i oppskrifta, men nummer 2 er hoppa over.

Over overskrifta står det: (Liv Slemmeli)




Oppskrift B

TSB D 430: Hagbard og Signe

Oppskrift: Truleg 1890-åra av Julius Bernhard Nordby, truleg etter Marie Hansdotter Nitbergskleiva, Skedsmo, Akershus.

Orig. ms.: NFS M. Moe 57, 3a–3f.

Oppgjeven tittel: Haborgkongen og Syborgkongen.

*

1. Haborgkongen og Syborgkongen
de yppetdes i en Krig.
Og det var om stolt Signelin,
Hun var saa ven en Mø.
– Hvad enten om jeg vinder mig Eller end saa ven en Mø.Samlarkommentar: «Anstø» = Omkvæde)

2. Jeg drømte, jeg var i Himmerig;
Jeg havde saa ven en Mø;
Jeg havde stolt Signelin udi min Arm;
Vi faldt igjennem en Sky.

3. Og drømte du om stolt Signelin,
Hun var saa ven en Mø
Og hør da, Haborg, Kongesøn,
For hendes Skyld skal du dø.

4. Saa lod han sit Haar udvokse
Og lod sig i Jomfruklæder skjære
Saa vilde han reise til Syborg,
Og SlebenSamlarkommentar: lære at sy. vilde han lære.

5. Og den Tid han kom paa Heden ud,
Da fristede han sin Hest,
Men da han kom til stolt Signelins Gaard,
Da red han som en Jomfru kunde bedst.

6. Jeg er nu ifra Haborg sendt,
Om De vil Sleben mig lære,
Ja De skal sidde ved Slebens Bord
Blandt skjønne Jomfruer med Ære

7. Saa sad de skjønne Jomfruer
og syed det Guld over Knæ
Foruden Haborg Kongens Søn,
Han skar de Dyr ipaa Træ.

8. Saa sad de skjønne Jomfruer
Og syed det bedste, de kunde,
Foruden Haborg kongens Søn,
Han legte med Naalen i Munden.

9. Jeg aldrig har seet ennogen Jomfru,
Med Naalen saa lidet bekjendt,
Fast om hun faar den Søm saa dyr,
Hun leger med Naalen i Munden
Om hun faar den Skaal saa dyb,
Hun tømmer den til Bunden.

10. Og den Tid det led til Aftenens Stund.
Og Dagen ganger til Hvile.
Spurgte Haborg kongens Søn,
Hvor fremmede Jomfruer skulde hvile.

11. For Haborgs Skyld jeg dette gjør,
Det gjør jeg alt saa gjerne,
De skal faa æde med af Fad med mig.
Og sove saa ud med min Terne.

12. Jeg haver ædet blandt kongelige Børn
Og sovet udi deres Arm
Skal jeg ædeligge med denne slemme Terne,
Da dør jeg udi den Harm.

13. For Haborgs Skyld jeg dette gjør,
Det gjør jeg med god Ske,
Og De skal faa æde af Fad med mig
Og sove ud med mig selv.

14. Stolt Signelin hun fore gik
Hun Guldet efter sig drog,
Kong Haborgs Søn han efter gik,
Saa hjertelig han smusled og lo.

15. Og hør du, S stolt Signelin,
Mens vi er ene to,
Er her da ingen i Verden,
Som du har givet din Tro?

16. Nei, her er ingen i Verden,
Som jeg har givet min Tro,
Foruden Haborg Kongens Søn,
Og hannem jeg aldrig kan faa.

17. Og er det Haborg Kongens Søn,
Som du da holder saa kjær,
Og hør nu det, stolt Signelin,
Du ligger ham alt saa nær.

18. Nei er det Haborg Kongens Søn,
Da holder han dette i Agt,
Min Terne hun ligger eier ikke langt herfra,
Hun giver paa Ordene Agt.

19. Jeg agter ei denne slemme Terne
Hun er saa svigefuld
Neden ved mine Fødder, der ligger min Brynje ny.
Og oventil ved mit Hoved, der ligger mit Sverd af Guld.

20. Men det var den slemme Terne,
Hun var saa svigefuld,
Hun stjal da bort hans Brynje ny
Og saa hans Sværd af Guld.

21. Tager Haar af stolt Signelins Hoved
Og binder om hans Arm,
Før han det vil sønderrive,
Før dør han i den Harm.

22. Naar I ser mig hænge,
da lad dit Bur brænde
Nu ser jeg, et Bur brænder
Over saa ven en Mø;
Om jeg havde tusind Liv,
For hende saa vil jeg dø

23. Kong Haborgs Søn blev hængt,
Stolt Signelin blev brændt,
Saa tog de denne slemme Terne
Og reiste hende levende i Jord.

*

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.

Over oppskrifta har Moltke Moe skrive: Adjunkt J.B. Nordby, Sandefjord

Bak på heftet, som har fleire oppskrifter av viser og segner, har Moltke Moe skrive: Marie Nittebergskleven Skedsmo (c. 70 år) Datter av «Hans skrædder», fortæller og sanger (Asbjørnsens kilde, mens han var på Nordby i Sørum (1833–34?) Dette er truleg kjelda til oppskriftene.




Oppskrift C

TSB D 430: Hagbard og Signe

Oppskrift: 1907–1913 av Torleiv Hannaas etter Svein Knutsson Hovden/Tveiten, Bykle, Aust-Agder.

Orig. ms.: (NFS-kopi av) EFA T. Hannaas 3, 63–67.

Oppgjeven tittel: Habbor å stolt Signe

*

1. Habbor ungeAlternativ lesemåte: ung å Sigvar kongjeAlternativ lesemåte: kung
dei ypper seg millom eit kjiv
å de va um stolt Signelill
ho va so vent eit viv.
– Hvad heller om i vindes mig
eller ei so ven ei –

2. Habbor blei hengd å Signelill brend
de va so ynkelegt mor
Sia tok dei den slemme terne
å grov ‘a livand i jor.

Habbor te mor si:

3. «Eg drøymde eg va i himmerik
der va so fager ein by
eg hadde stolt Signelill i min arm
me fygdest igjenom ei skjy.

4. «Ja drøymde du vera i himmerik
so ska du vinne den mø,
men drøymde du falle igjenom ei skjy
so ska du for henne dø»

5. Da svarede Hagbard Kongens Søn:
«Hun er så ven en mø
Kunne eg i natt hos hende sove
så ville eg gjerne dø»

6. Habbor han let’e vekse hår
å kvendeklæi skjere
so gjeng han seg i Signelills går
fyAlternativ lesemåte: fe silkjesaumen å læreAlternativ lesemåte: å slæben vidde han lære.

7. Der han kommer i marken ud
so prøver han sin hest
å der han kom til Signelills går
han red han som en jomfru kunde best.

8. Han hilsede fager å skjønne jomfru
so mange som der monne være
men først og sist stolt Signelill
all ære so va ho vær’e.

9. «Hill være her fruer å skjønne jomfrur
i møer og høviske kvinder
men først og sist stolte Signelill
om hun er ellers her inde.»

(Han sa han var send av Habbor kongeson og skulle lære silkjesaum).

10. «Hvad jei kunn gjøre for Habbors skjyll
det gjør jei {n}jo så gjerne
du ska få eta av fati mæ meg
å sova hos mi terne.»

11. «Eg æ vant te eta mæ kongebørn
å sova i deres arm;
ska eg sova hos den slemme terne
så ville eg dø av harm.»

12. «Hvad jei kann gjøre for Habbors skjyll
de gjør jei ‹…› mæ go skjell;
du ska få eta av fati mæ meg
å sova hos meg sjelv.»

(So stelt dei seg til sengs. Terna lista seg etter).

13. I ein merknad etter strofe 15 står det at strofe 13–15 skal inn etter strofe 22. Det er usikkert om dette er ein variant; i oppskriftene frå 1907 og 1913 varierer stroferekkjefølgda. Å Signelill føler på Habbors brøst
det skiner i gyldne luer.
«Hvorfor mon ei dine bryster vokse
som på en anden frue?»

14. «Det var så skikk i min faders går
at jomfruer rede til tinge,
derfor mon ei mine bryster vokse
utav de brynjeringe.»

(Signelill bad honom ikkje tala so høgt)

15. «Ovenfor mitt hoved
der ligger min brynje hull,
å nedenfor mine fødder
der ligger mit svær av gull.»

16. De va Habbor kongens søn
han leika mæ nåli i munde,
å alli tappa dei skåli so full
han drakk ‘æ kje ut ti bunde.

Terna

17. Aldrig har jeg sett so jærve øyne
iAlternativ lesemåte: nogen skjønn jomfrue,
siden haver du hænder to
der ere som jærn at skue

18. Aldrig har jeg sett en skjønn jomfrue
der mindre kann sømmen fin
å aldrig har jeg set en skjønn jomfrue
der bedre kann drikke vin.»

19. Da svarede Habbor kongens søn:
«Hvi taler du så usnilde;
aldrig spotter jeg dig et or
om du syr vell eller il{l}de.»

20. De var Habbor kongens søn
begynte han rett at sy;
han syede dyr han syede fugl
som de i luften mon fly.

21. Han syede hund han syede hind
som de i skoven runde,
aldrig der fandtes en skjønn jomfru
der bedre sømmen kunde.

22. Han syede hund han syede hind
han syede fugl på kviste
de andre jomfruer undres derved
vilde ham nødig miste.

(So stelte dei seg (Terna melde honom tilfor kongen)

23. «Gakk burt ifrå meg du falske terne
eg lyder kje dine råd.
her er so mange i kongjens gård
som du heve logji på»

(Men so hentar ho sverdet og brynja)

24. De va Sigvar konge bold
lod råbe over all sin går:
«Vågner op mine raske hofmmenn
å trækker harnisken på!

25. Vågner op mine raske hommenn
og trækker harnisken fast
for Habbor kongens søn
han æ so har ein hals!»

26. Dei trengde på dynni mæ glavinn å spjut
so naglanne flaug i stykkji.
«Bære meg Gud, stolt Signelill
her ender mi kongelykke.»

Han riv av sengjestokken og vèr seg med)

27. So toke dei Habbor kongens søn
å la ‘n i bolt å bånd;
men alli sette dei klaven so fast
han braut ‘n sund mæ si hånd

28. So toke dei Habbor kongens søn
å la ‘n i lænker ny
men han reiv dei sunde i lette mak
som dei ha vori av bly.

29. Å de va denne slemme terne
hun gav dem så for råd:
«Tag et av stolt Signelills hovedhår
så kann de Habbor få.»

30. So toke dei Signelills hovedhår
å lagde um Habbors hals
– –

31. Da svarede Habbor kongens søn:
«Hun er so ven enAlternativ lesemåte: fager ei
førend jei vildevilde de sønder slide
før vil jei for hende dø.»

(Daa dei skulde hengja honom bad han deim fysst hengja upp kaapa.Straks stod buret i brand. «Ja no vil eg gjerne døy», sagde han. Daa ‹stokk› kongen)

32. «Somme skal løbe til buret hen,
lad ikke den jomfru bli b‹rænd›;
andre skal løbe til galgen hen,
lad ikke den herre bli hængd.»

33. Men da de kommer til galgenburet hen,
da var den jomfru brend;
og da de kommer til galgen hen
da var den herre hæng{t}d.

34. Habbor blei hængd å Signelill brend
de va so ynkeligt mor
siden tok dei den slemme terne
å grov ‘a livand i jor.

*

Strofene er nummererte i oppskrifta.

Svein Tveiten song denne visa for Hannaas to gonger, i 1907 og i 1913 (oppskrivne i EFI T. Hannaas 407, 12–22 og 425, 2–17). Oppskrifta som er transkribert her, ser ut til å vere ei reinskrift av 1913-oppskrifta, med variantar frå 1907 og «Skar I, 123». Variantane etter Skar er ikkje tekne med her.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Riddarballadar 2

Riddarballadane er den avgjort største av alle dei seks balladegruppene. Her finn vi viser med mange og sprikande emne. Samla sett gjev riddarballadane likevel ei tilsynelatande realistisk skildring av livet i adelsmiljø, men så å seie alltid med vekt på dramatiske hendingar som forføring, sjalusi, brurerov, valdtekt, utruskap og drap.

Erotisk kjærleik og alle komplikasjonar som kan følgje med den, som standsskilnad og foreldreautoritet, står nesten alltid i sentrum. Ikkje minst kretsar riddarballadane om døden, den uventa og nådelause døden, som verken den unge brura eller brudgomen slepp unna. Motsetninga – og samanhengen – mellom kjærleik og død har appellert til mange, og er truleg ein hovudgrunn til at det vart dikta så mange riddarballadar.

På grunn av storleiken er gruppa delt i to i denne utgåva. Dette bandet inneheld balladetypane frå TSB D 283 til og med TSB D 436.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.