Riket grundlægges

av Ole Edvart Rølvaag

I.

3– – – En uendelig vidde. Fra Kansas-Illinois til langt nord i Kanada, og Gud vet hvor langt –. Fra Minneapolis vest til Rocky Mountains, ja hvor langt var det naa det? – – Ikke ende, ikke begyndelse paa noen lei. –

– – Graat øde…øde] ødeland En øde taushet… Kold uendelighet… Sne flaug. Sne fauk; og aldrig var det andet. – Nordveststormen raste med fæle sop og rørte ihop et graahvitt mjellmjell] lett nysnø det ikke gik an at se igjennem. Straks vestanveiret blev træt, tok nordavindsroketnordavindsroket] snøføyke nordafra til. – «Det er rigtig fælt, dette her,» sa menneskene, «det er baade sandt og visst!» –

– – Storvidda laa der, trak pusten den ene uken og slap den den næste… Nei ellers tak, menneskekryp skulde hoho] her: storvidda, prærien ikke ha noe av! – Ho skulde sagtens vite at hytte sig,hytte sig] holde seg fra noe, trekke seg tilbake og beholde sit for sig sjøl!

Og hadde det ikke været for den nykommeren som paa saa uendelige stier fandt veien til settlementet juledagsmorgen, hadde det nok gaat som Storvidda vilde den gangen; men den samme nykommeren gjorde en strek i regningen, – en styg strek!

Stormerkelig var naa det her ogsaa. Spøkelig. For noe saa elendig veikt og krypsylagtig! – Han var ingenting forresten. Ingenting. Bare et lite stykke mørbanket kjøt indtullet i blekrød silke… Men der var liv i hver tæge.tæge] trevl Aaneida, slet ikke liv! Bare krympninger og trækninger, noe som strakte sig ut og krøllet sig sammen, men saa delikat fint at det ikke gik an at røre ved det.

4Der laa naa ho Beret i sengen med nykommeren ved siden. Hun skulde været kold og stiv naa, hun, for længe siden, og ligget paa et andet sted, – paa et andet sted, hvor de karene som ulte om natten, kunde hat ferske knoker at slikke paa.Hun skulde været … paa] hun ser seg sjøl som død og i de dødes hender – Men hun laa fremdeles i sengen. Den nubbete, røde næsetippen grov sig ind i brystet paa hende, stanget sig ind til han fik godt tak, blev saa liggende rolig med smaa godglade grynt. Det gjorde vondt, men saa godt ogsaa at hun ikke for al den del vilde ha hat det anderledes. Istedenfor at bli kold og stiv, blev ho Beret bare varmere og mer ledugledug] mjuk for hver dag som gik. Og gryntene ved hendes side mer paastaaelig. – Naa, saa fik hun kanske lange ham over paa den andre siden, – saa blev der da fred litegrand! –

– «Gudskelov at du har mat nok til ham!» sa han Per Hansa. – «Jeg har aldrig set saan onge til at æte!» –

Da ho Beret endelig vaaknet juledag, gik det med hende akkurat som med kjærringen i eventyret: hun blev liggende og kikke paa omgivelsene, og maatte spørre sig selv: «Er jeg her endda?»eventyret … her endda] uvisst hvilket eventyr det her siktes til, men motivet er kjent – Hun kunde ikke tro det, vilde ikke tro det heller, – hun var jo færdig her?

Men saa var det her likevel. Dagen laa bred indigjennem vinduet og lyste paa væggen; det spraket i ovnen; væggene han Per Hansa hadde smurt hvitt paa, de som var saa forskjellige fra andre vægger, – de stod der; hun saa flekker hun kjendte; det var slemt med flekkene paa slike kvite vægger, og guttene var saa uvørne av sig. – Der hang klær ved ovnen, og over den en snor med plagg paa; og hun syntes hun kjendte lugt fra klærne, men kunde ikke skjønne hvor alle plaggene var kommet fra? – Hun saa hverken han Per Hansa eller barna, – hvor holdt naa de til henne? Han lot vel ikke And-Ongen være ute uten at ha skikkelig paa sig? – Der stod 5en kone borte ved ovnen og stelte; ansigtet kunde hun ikke se. Det maatte være ho Kjersti? Var det ikke det rutete søndagsskjørtet hun hadde paa? – Nei, hun forstod det slet ikke. Var ho Kjersti flyttet med hende da hun fór, ho Kjersti som var saa godt et menneske? –

– Ho Beret blev træt av at grunde,grunde] tenke fik saa øie paa et ord og et tal – «Anno 16». – Han hadde altsaa ikke tat Storkista? – Aanei, han kunde vel ikke undvære den; det gjorde hende ondt at han ikke hadde tat kisten.

Ho Beret blev grepet av en døs som laa og vippet med hende paa grensen mellem virkelighet og søvn. – Hun var helt borte en stund, kom saa igjen, og da klarnet det bedre for hende. – Inde var alt som det skulde være. Hun skulde dog likt at vite hvor han Per Hansa holdt til med And-Ongen og guttene! – De var vel hos han Hans Olsa alle sammen? – Det var som det føide sig sammen for hende og fik den rette skikkelse og farve. Hun følte velvære ved det, det blev tilsidst saa sterkt at det bar hende ind i fast søvn.

Hun vaaknet endelig helt av det hun drømte at hun blev baaret op og op i noe bløtt og varmt, – i et uendelig stort rum. – Dette her kan umulig gaa an, tænkte hun. Gaar det naa længere, kommer jeg slet ikke hjem til kveldstid. Jeg maa se at komme mig tilbake straks; buksen hans Olamand er næsten utslitt paa det ene knæet; den maa jeg lappe ikveld, ellers fryser gluntongen ihjel. – Ho Beret tok sig sammen og var lysvaaken med én gang. –

Og der stod And-Ongen og hang over sengekanten og strøk hende med en kold haand over kindet, tøide sig paa tibbeltaatibbeltaa] tipptå for at kunne se bedre ned i det lille rynkede rødfjæset hun laa med i armen; han Store-Hans hang over sengekanten nede ved fotenden og saa paa dem; faren kom netop ind med et fang ved.

6«Hvor har dere gjort av han Olamand?» spurte hun naturlig, vendte hodet og saa sig om i stuen.

«Han er med ‘n Henry og ‘n Sam og ser efter ulvespor,» forklarte han Store-Hans, glad over at moren naa var vaaken. – «Kan vi faa sjaa han Permand?»

«Faa sjaa han Permand!» bad straks And-Ongen, holdt op at stryke og straalte ind i morens ansigt.

Men da hadde han Per Hansa faat sopt av sig baasket,baasket] bøsset kom naa og tok hende i haanden og holdt godt og længe. – Han hadde vanskelig for at snakke, men fik da ønsket tillykke med høgtia og takket for julegaven. – Han vilde ikke slippe haanden, og hun kjendte hun blev træt i armen.

Nei, han vilde ikke slippe.

– «Ja du Beret, du Beret! – Du forstaar rekti at passe tia godt. Her kommer du dragsende med en stor lurv av en gluntonge i blaa-otta juledagsmaaran! – Har du hørt saan kjærring?» – Han sa det saa uvanlig stille. Der var bare smaa rifter igjen av øinene. – Hun kunde godt se, at naa graat han indvendig.

Og dermed begyndte taarene at piple fram hos hende ogsaa. Hun laa paa ryggen, med hodet bakover; det randt nedover begge tindingene. Men det sanste hun ikke paa. Et søtt Vorherres mildveir drev omkring hende. – Stille nat –. Sol –. AloAlo] lyd av fugl –. Et stort hav mullet og sang mot hende… Aa, det var saa godt at være til! –

Han Per Hansa satte i med sterkt maal:

«Pakk dere bort fra sengen, onger! – Ser dere ikke kor trøit ho mor er?»

Stort mer kunde ikke ho Beret huske fra den dagen, uten at hun hadde været saa træt og doven, at mildveiret omkring hende varte, at sangen tonte ute fra et rolig hav, at døyvd sol stod paa, og alt var bare godt og akkurat som det skulde være. – – I dagene som kom, sov hun, sov og sov, og kunde aldrig bli rigtig fuldsøvd. – Og saa blev der ikke 7stunder til at tænke paa noe heller. Der kom mer og mer liv i bylten ved siden; den krævde sit og gav sig ikke paa det. – Og saa var det saa morsomt at stelle med ham. – Han Per Hansa var saa god; øinene var bare smaa streker hele dagen; paa barna var det bare glæde; alle mennesker i verden var saa gode mot hende, saa gode at hun ikke vandt andet end ligge der og skamme sig! –

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Riket grundlægges

Romanen Riket grundlægges ble utgitt i 1925 og er andre bind i et firebindsverk som kom i perioden 1924–31.

Nybyggerne Beret og Per Hansa lærer prærien å kjenne på godt og vondt. Her kjemper menneskene mot snøstormer, gresshoppepest, indianerfrykt, fattigdom og sult, men også store språkvanskeligheter. Ensomhet og atskillelse er sentrale temaer.

De fleste nybyggerne i «Spring Creek» får kjenne på disse følelsene når uvær og annet fører til lange opphold inne i jordgammene uten kontakt med omverdenen. Frykten for alt det ukjente gjør lengselen etter familie og hjemlandet enda sterkere. Berets frykt, redsel og indre kamp påvirker ikke bare familien hennes, men også de andre i dette lille samfunnet, et samfunn som lett kunne gått til grunne uten nybyggernes varme omtanke for hverandre.

Sammen med første bind i romansyklusen, I de dage, ble romanen oversatt til engelsk og utgitt under tittelen Giants in the Earth i 1927.

Les mer..

Om Ole Edvart Rølvaag

Rølvaags forfatterskap har spilt en viktig rolle både i amerikansk og norsk litteraturhistorie. Han deltok gjerne i kulturdebatter og var spesielt opptatt av saker som innvandring og intergrering. Rølvaags kultursyn var forankret i troen på at immigrantene gjennom å verne om sitt eget språk og sin egen kulturarv bedre kunne håndtere den kulturelle smeltedigelen USA var. Han var spesielt opptatt av morsmålsundervisning.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.