Riket grundlægges

av Ole Edvart Rølvaag

V.

Dette er et sentralt og mye sitert avsnitt i romanen. Det var den engelske versjonen av dette og det følgende avsnittet som professor Vernon Louis Parrington (1871–1929) tok med i sin berømte antologi med litterære tekster fra amerikansk realisme.

Det var flere vestflyttere som fór den sommeren. Hver gang var det en ny viderværderdighet. – Det var merkelig at iagtta disse Viddens smaa skib. – Vognene hadde seildukstak, som skinte hvitt i den lysegrønne dag; de blev synlige som smaa prikker østunder himmelen. Visste en ikke bedre, kunde man tro at det var maaker som sat langt, langt borte paa en grøn eng. – Men gav en sig tid og saa længe, vokste de hvite væsener; de kom drivende med dagen, – fløt ut av disen; og naar saa synet fik godt tak i dem, var det vogner med hester eller okser foran, opi fuldt av mennesker og pargas,pargas] bagasje, eiendeler og en hel bøling slængende efter. –

Toget seg midt ind mellem gammene og stanste; travle mennesker steg ut, strakte sig; kjør rautet; sauer bræket. – Og der var mange slags rare dragter og tungemaal. – Liv og røre fulgte der altid med –: brunbrændte unger med bare en bukse og en skjorte fór omkring mellem gammene og saa sig om efter andre unger; der var spædbarn som moren gik og bar i armen og sullet for. Hvithaarede gubber og gamle kjærringer – folk som nok burde holdt sig pent stille og forberedt sig til en ganske anden færd – var med, var klare i øiet og snare med tungen. – Men travelt hadde de det alle, og var fulde av alskens spørsmaal; glade var de for det meste endda de ikke hadde andet hjem end denne 64vognen de fór med og den blaa himmelen. Vorherre maatte vite hvor alle disse menneskene kom fra, og hvor de tænkte sig hen! –

Toget rastet ikke længer end at kvindfolket fik kokt kaffen og fyldt friskt vand; men endda hadde ikke mændene faat spurt fra sig. – Det hændte, at der kom en fele fram, at der lød en slaatt eller to, og blev en liten svingom, men det var sjelden. Dertil var der for meget at spørre om.

– Skulde de ikke stanse heromkring? – Meget godt land her, fandtes neppe noe bedre helt til Stillehavet?

– Aanei, ikke her, ikke akkurat her, – her var saa folksomt og trangt, – de fik vel dra sig længer vestover, – jo længer vest, des bedre! – Men det var visst ikke værst her heller!

– – Vognene rullet videre vestover den stille vidden. Men det var merkelig: de minket fortere naa end de hadde vokset da de kom. De hvite seilene blev mindre og mindre i den stille soldimmen derute. Øiet søkte langs randen i soleglad, lette til der randt vand, og der var intet mer at se, – nei – intet mer! – – – – – –

Regn og mørkveir hadde ligget over præriene nu i tre dage, drivende hvit taake som der drysset lunkne draaper av.

I kveldingen den tredje dagen klarnet det; taaken svandt; kveldsolen stod rød og stor derute. Østenfor bækken et stykke nordenfor Solum-guttene kom der en enslig vogn krypende. Ingen hadde set den før den var næsten ved bækken. Ho Beret sat ute og melket koen og blev vár vognen. Da hun kom ind sa hun, at naa fik visst Solum-guttene fremmedfolk; og saa maatte de andre ut og se.

Begge Solum-guttene var borte hos sogningene, – de holdt sig naa oftest der med ungdommen om kveldene. – En stund efter kom vognen sigende opover bakken til han Per Hansa.

65Der var bare den ene vognen, med et par kjør slængende efter. Paa venstre siden gik en skutrygget, brunskjegget, tufset mand og kjørte; efter ham fulgte en halvvoksen gut.

Toget kjørte op foran gammen, hvor de naa stod ute alle sammen. Med en stemme som hørtes utslitt, spurte manden:

«Det skulde vel ikke være saa vel, at det er norsk folk her, – aanei det er ikke at vente?»

«Er det det du farer efter, har dere fundet rette stedet,» lo han Per Hansa; «her er hver gamme norsk.» – Men saa lo han ikke mer, – manden saa jo ut som han netop kom op av graven eller akkurat skulde dit. – «Du er norsk, du òg, hører jeg?»

– Ja – aaja – han var naa det. – Gik det an at faa raste her ikveld?

– Det gik sagtens an hvis de vilde ta tiltakke med slik det var.

Manden svarte ikke paa det; han gik borttil vognen og snakket ind:

«Kari, naa maa du se om du kan vinde dig ut; her er vi kommet til norsk folk.» – Og som han hadde møtt en motsigelse, la han til: «Jo det er norsk folk, ser du!»

Først kom der kravlende ned en mager gut, noe mindre end den andre; saa en jente omtrent jevnstor med gutten; hun hjalp en anden gut efter sig, som neppe kunde være over seks aar.

«Kommer du ikke, Kari?»

Der stønnet bak seilduken.

Jenten kom springende til faren.

«Ho mor er jo bundet – minds du ikke!»

«Nei – aajo, – det er sandt – nei vent naa lite grand saa kommer jeg og hjælper dig!» – Manden kravlet op og ind i vognen.

Der var noe som slet i han Per Hansa; i to sprang stod han oppe paa vognstangen og saa ind. – Derinde 66sat en kvinde paa en bunke klær, med ryggen mot en stor emigrantkiste; begge hændene var bundet; der gik taug fra haandleddene og til hver av kistens hanker. Det saa ut som kvinden var korsfæstet. Han Per Hansa skalv saa han maatte ta voldsomt tak i vognkarmen, han bandet indi sig.

«Kan du fortælle mig, mand –!»

Manden hørte ham ikke; han snakket med hende derinde: –

«Stakkars Kari – det er bare norsk folk her. Og naa skal du se det blir bedre. – Du skal se det blir bedre. – Kan du naa komme dig paa føttene?»

Han hadde faat baandene av; kvinden reiste sig paa knæ.

– «Aa!» – sa hun og tok sig til hodet. «Kom skal jeg hjælpe dig!» smaasnakket manden med hende og tok om den ene armen for at hjælpe hende ned; han Per Hansa sprang til og grep om den andre.

«Er det her, Jakob?» stønnet hun.

De andre stod nær omkring og saa paa. Naa kom ho Beret til, la armen rundt hende. – De to saa paa hverandre.

«Kom no og vær med mig!» sa ho Beret.

«Det er jo ikke her heller, Jakob!» jamret den fremmede, men fulgte uten motstand.

– «Aa ja,» sutret manden, – «det er ikke greit, nei det er ikke det, nei.» –

Han begyndte at spænde fra den ene hesten; den største gutten tok den andre.

Han Per Hansa stod der og saa paa, begge guttene hans holdt sig nær ham. Da fór der en tanke gjennem ham: –

«Spring bortover til han Hans Olsa, glunta,» sa han lavt, «og si med ham, at han ikke maa lægge sig før jeg kommer bortover! – Nei, han ska ikke komme hit! – Og dere han gjerne ligge derborte, her faar vi fuldt hus likevel, – spring no!»

67Og saa gik han borttil manden.

«Er dere ikke flere i følge?»

– Nei, – ikke naa. – Ja, de hadde været fem vogner ialt, – men de andre var faret – hadde de ikke været indom her? – De skulde fare denne leia – aaja, de drev vel her vest nogensteds.

Manden snakket i en langsom, syngende tone; tonen blev saa rar fordi det hele tiden hørtes ut som han graat og ikke vandt at stanse graaten.

– Hvor kom de fra? – Hadde de været længe paa veien?

– Aa, de hadde nu faret her og somlet i en fem-seks uker. – Forresten hadde de startet ut fra Houston CountyHouston County] Houston County i Minnesota ligger i sør-øst og grenser til Mississippi. Legg merke til at Beret og Per Hansa hadde dratt vestover fra counties vest for Houston, Fillmore County. Per kjente derfor utmerket godt til ruta nykommerne hadde tatt. I begynnelsen av 1870-tallet bodde det om lag 15.000 mennesker i Houston County, mange av dem var norske innvandrere. fem vogner ifølge – det var rart ikke de andre hadde været her? – Han syntes de hadde faret saa længe naa, at de snart skulde være ved verdens ende. Hvor langt strakte disse præriene sig? –

«Fór de andre ifra dig?» spurte han Per Hansa haardt.

«Ja, ser du, de kunde ikke lægge sig til at vente paa os – uvisst naar vi kunde komme efter. – Slipp bare hestene, John; ta saa bøtten og se om der er noe i kuene.»

Saa snakket han til han Per Hansa igjen:

«Du sa vi skulde faa hus – Jeg skal si dig: hadde vi ikke naa raakt paa folk, hadde det visst gaat galt. Ho Kari stakkar. – Kvindfolk taaler ikke stort, ser du.»

Gutten gjorde som faren sa; manden lænte sig mot vognen, la den ene foten over den andre.

«Dere maa ha tullet, eftersom dere kom saa langt nordfra?»

Manden rystet paa hodet: «Jeg vet ikke hvor vi har færdes de sidste dagene. Sola saa vi ikke.» –

«Du har ikke kompas?»

«Var det likt sig! – Og saa skulde jeg prøve et reip, men saa var det for støtt –.»

68«Brukte du reip?»

«Ja, ser du, vi bandt det bak i vognen, men vi greide ikke at holde kursen likevel.» –

«Hm, Hm!» nikket han Per Hansa og likte naa manden bedre, «du er altsaa gammel sjømand?»

Nei var det likt sig; men han hadde hørt, at slikt gik an.

«Hvor fór dere over Sioux?»

«Det har jeg slet ikke greie paa. Vi kom til en elv her langt østpaa, – ja, det var vel Sioux, det da? – Vi fór der og lette til vi fandt et sted som var grundt nok. – Jeg skal si dig: dette har været en ørkenvandring. – Kunde naa bare ho Kari komme sig, saa gaar det vel an.» –

«Er ho – er ho klein, kjærringa di?»

Manden svarte ikke straks; han tørket med ærmet over ansigtet.

«Legemlig tror jeg ikke hun feiler noe; men du vet, det kan bli rart likevel – sommetider – ja for en som er mor da. Vi maatte lægge igjen mindste gutten vor der østpaa.»

«Nei, ke du seie?»

Manden gned med ærmet over ansigtet igjen; stemmen blev grøtet og hæs –

– «Han ligger naa der, han Paul – det var saa meget til karsemne.»

Han Per Hansa kjendte sig vissen i kroppen, men maatte spørre likevel:

«Hvordan gik det deran til?»

Manden vugget paa hodet, stanste og sa non ord – lavt, hæst –, vugget saa igjen, snakket syngende og saa var det bare graat: –

«Vet vi hvordan det gik til, tror du! – Ingen vet hvordan slikt gaar til. – Han blev daarlig – vi ænste ikke stort paa det, for vi hadde ikke stunder. – Saa blev han svært daarlig. – Vi var ikke mer end en dagsreise paa denne siden Jackson,Jackson] by i det sør-vestre hjørnet av Minnesota. Indianeroppgjøret i 1862 gjorde at de få innbyggerne som da var der, flytta ut. I 1865, etter borgerkrigen, flytta folk til Jackson igjen. og saa tok vi ham da dit. De fór sin vei de andre – det 69var jo uvisst at vite, ser du, naar vi kunde komme efter. Jeg klandrer dem slet ikke for det. Saa fandt vi da en doktor og fik medicin, men vi kunde ikke snakke,snakke] her: snakke engelsk og ikke tror jeg doktoren forstod hvad som mankerte heller. – Litt bedre, det saa jeg han blev – det sa ho Kari òg forresten, og saa tok vi da til igjen. Jeg saa snart at det ikke kom til at rette sig. Ja, saa kjørte jeg paa livet, for jeg tænkte, at kunde jeg bare naa naboene igjen! – Men saa en nat sluknet han. – Det er naa, ja i kveld er det fem nætter siden.

«Har du – har du ham i vognen?» stammet han Per Hansa og grep manden i armen.

– «Nei!» – hikstet manden, «vi grov ham ned ved en stor stein. Ikke kiste eller noen ting! Og saa tok ho Kari – det bedste skjørtet sit. – Men det er klart,» mandet han sig op igjen, «han Paul kan ikke ligge der, jeg maa efter ham saasnart jeg kommer til naboene, – ellers gaar det gæli med ho Kari. – Du ser,» hvisket manden hæst, «jeg har maattet binde hende de to sidste dagene! – Ho vilde bare ned av vognen, og østover til gutten! – Jeg tror ikke hun har smakt søvn paa over én uke –.»

Han Per Hansa maatte læne sig op mot vognen; han skalv saa sterkt at vognen dirret.

«Er ho gærn?» hvisket han.

«Hun er ikke værre end vi andre – det tror jeg ikke – bare hun kunde faa sove. – Ho Kari er en forstandig kjærring, skal si dig; – men det er rart naar et barn farer – paa en slik maate.»

Gutten var kommet med melken, hadde sat bøtten fra sig og stod og hørte paa et stykke fra dem. Han kastet sig med ett paa marken, laa der og vred sig.

– «John,» sa karen strengt, «jeg undres paa dig, ta naa melken og gaa ind med dig – en voksen kar!»

70«No ska vi ikke staa her længer!» ropte han Per Hansa og begyndte at traakke rundt. – «Ta no bare gutten din med dig og kom ind, – vi har da hus, og mat har vi!»

Da de kom ind, hadde ho Beret faat konen tilsengs, gik naa til og fra og stelte med hende, – hun saa paa dem – den ene efter den andre.

«Hvor har du gluntan henne?»

Han fortalte at han hadde sendt dem bortover til han Hans Olsa for at sove der inat.

«Det var visst ikke nødvendig; – vi hadde vel fundet rum her òg.»

Manden stod ved døren, saa til sengen; han kom borttil, bøide sig og tok konen i haanden. –

«Korsen har du det, Kari?» sa han lavt syngende; – «neimen tror jeg ikke du har sovnet?»

Ho Beret kom og skjøv ham lempelig unda.

«Nei væk hende no ikke. – Hun trænger visst at faa kvile sig.»

«Det tror jeg nok hun gjør, – aaja. – For du ser, – hun har ikke sovet den sidste uken. – Stakkars Kari!» Manden snufset sagte og gik ut av stuen.

Da kveldsmaten var færdig, sov konen fremdeles. Ho Beret bad for hende, at hun skulde faa være ifred; – «her trængs vel mer søvn end mat,» sa hun. – Selv satte hun sig ikke tilbords, men stelte mer med konen, – løsnet op klærne, trak av hende skoene, tørket ansigtet med lunkent vand, og konen sov fast. – Siden ordnet hun med lægrenelægrene] soveplassene til natten. – Manden og barna skulde de rede op til i fjøset; der blev det mer ro for dem; saa skulde hun selv passe konen om hun skulde vaakne og trænge noe. – Ho Beret gik der og ordnet alt med en bestemthet som var hende ulik, endda hun ikke sa saa meget.

– «Vorherre velsigne dig for alt du gjør for os,» sang manden træt. – «Vi kan rigtig trænge til at faa kvile os – det kan vi. – Men du maa bare 71stænge døra godt! – Nei kom naa, onger, saa her kan bli fred for folket sjøl!»

Han Per Hansa var ute i fjøset og saa til at alle kom sig tilro. Han kom ind i gammen igjen; ho Beret sat paa sengekanten og stelte med barnet. And-Ongen hadde hun stukket ned ved siden av den fremmede konen.

«Fortalte hun dig, hvordan det var gaat til med dem?» spurte han lavt.

Ho Beret saa borti sengen. –

«Ikke mer end at hun har maattet lægge igjen en av sine østpaa prærien. – Forresten var det mer vildske end vetmer vildske end vet] mer uforstand enn forstand i det lille hun sa.»

«Ja det er fært,» han blev staaende og se paa den fremmede konen, og sa uten at se paa ho Beret: «Jeg gjør mig en tur bortover til han Hans Olsa som snarest; jeg maa snakke med ham om dette her.»

«Ja,» undret hun sig, og han likte ilde slik som hun sa det, «trur du han vet noen raad, han mer end vi?»

«Nei, nei; men vi maa hjælpe disse folkene; – og vi greier det ikke, bare vi.» Han stod et øieblik: «Jeg blir snar,» sa han og gik.

Da han kom tilbake, sat hun fremdeles paa sengekanten; hun ventet til han var kommet iseng, saa skrudde hun lampen litt ned og la sig nedpaa uten at klæ av sig.

Og saa var det stille i gammen; et mat lys fløt utover; den som laa vaaken, kunde høre pusten fra de andre. – Ho Beret lyttet mellem aandedragene; det var saa levende her inat; hun aapnet øinene vidt op og saa sig om. – Hun hørte, at ikke han heller sov og snakte til ham.

«Saa du efter gluntan?»

«De ligger i sengen hendes Sofie.»

«Fortalte du alt?»

«Du han vite det!»

«Hvad synes de om det?»

72Han Per Hansa reiste sig paa albuene og saa paa skikkelsen i sengen bakenfor, – den hadde neppe rørt paa sig siden den kom dit.

– «Aa du vet det er ikke saa greit. Vi maa se at faa sammen en kiste; – barnet deres kan umulig ligge der!»

Dette sa ikke ho Beret noe til, og saa fortalte han dæmpet hvad manden hadde sagt. – «Han er no en stor tomsing forresten,» sluttet han.

Hun hørte paa i taushet; længe efterat hun hadde faat vite alt, laa hun og saa hen for sig.

«Ja, ja» sa hun pludselig haardt, «vi kan vel forstaa no, at dette ikke gaar an; – slikt er ikke for mennesker!»

Han visste ikke akkurat hvad hun mente, vilde ikke vite det; han turde ikke ikveld; men han sa med stor sikkerhet: –

«Han Hans Olsa og jeg ska være med dem imaara den dag! – Hadde vi bare noe at lage kiste av! – De faa bordendene jeg har liggende, blir ikke stort. – Men vi faar vel prøve at sove. – Du maa vække, hvis du hører noe.»

Han snudde sig for at sove; hun hørte det blev længe før han fik det til. – Jeg undres hvad han no grubler paa? tænkte hun. – Men hun var glad fordi han ikke sovnet, – inat var her meget i stuen. –

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Riket grundlægges

Romanen Riket grundlægges ble utgitt i 1925 og er andre bind i et firebindsverk som kom i perioden 1924–31.

Nybyggerne Beret og Per Hansa lærer prærien å kjenne på godt og vondt. Her kjemper menneskene mot snøstormer, gresshoppepest, indianerfrykt, fattigdom og sult, men også store språkvanskeligheter. Ensomhet og atskillelse er sentrale temaer.

De fleste nybyggerne i «Spring Creek» får kjenne på disse følelsene når uvær og annet fører til lange opphold inne i jordgammene uten kontakt med omverdenen. Frykten for alt det ukjente gjør lengselen etter familie og hjemlandet enda sterkere. Berets frykt, redsel og indre kamp påvirker ikke bare familien hennes, men også de andre i dette lille samfunnet, et samfunn som lett kunne gått til grunne uten nybyggernes varme omtanke for hverandre.

Sammen med første bind i romansyklusen, I de dage, ble romanen oversatt til engelsk og utgitt under tittelen Giants in the Earth i 1927.

Les mer..

Om Ole Edvart Rølvaag

Rølvaags forfatterskap har spilt en viktig rolle både i amerikansk og norsk litteraturhistorie. Han deltok gjerne i kulturdebatter og var spesielt opptatt av saker som innvandring og intergrering. Rølvaags kultursyn var forankret i troen på at immigrantene gjennom å verne om sitt eget språk og sin egen kulturarv bedre kunne håndtere den kulturelle smeltedigelen USA var. Han var spesielt opptatt av morsmålsundervisning.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.